Forklaringen - ny roman fra Gaute Heivoll

Gaute Heivoll er kjent for å bruke sin egen, eller andres historie i romanene sine. Det har han gjort denne gangen også, her er det en mordsak i Baneheia i 1967 som har vært inspirasjon. Jeg har tidligere lest Over det kinesiske hav, De fem årstidene, Sang for sekstiåtte forrædere og Drøm om de levende, men Før jeg brenner ned, som han fikk Brageprisen for, hadde jeg ikke fått med meg enda, så nå er jeg i gang med den på øret.

Forlaget om handlingen: 
November 1967. En femten år gammel jente blir funnet knivstukket i et skogsområde like utenfor sentrum. Avisene tar frem krigstypene. Hele byen befinner seg i sjokk. Hvem kan ha gjort dette? En ung mann kommer raskt i politiets søkelys. Arne Isaksen er tjueen år gammel. Han har allerede en historie med ordensmakten, og betegnes som «åndssvak». De tar ham med til stasjonen i byen, og han tilstår. Likevel er det noe som ikke stemmer med forklaringen hans.

Utviklingen i saken er uvanlig og full av overraskelser. For jo nærmere politiet kommer oppklaringen, desto mer uforklarlig blir det som har hendt.

Forklaringen er en roman om menneskene på utsiden: De fordømte og de urørte. Det er også en roman om vår tørst etter mening i møte med det meningsløse, hvor det til slutt kanskje ikke er selve forbrytelsen som er den største gåten, men mennesket i seg selv.

Forklaringen heter romanen, og etter hvert som handlingen skrider frem, får vi forklaringer på litt av hvert. 

Femtenåringene Kristin og Eli går i samme klasse, men de kjenner hverandre ikke så godt. Eli setter pris på at Kristin tilbyr seg å følge henne til døren, så vennskapet vokser. Romanens begynnelse skildrer deres gåtur hjem fra skolen, og i løpet av denne korte scenen har vi fått presentert omgivelsene på en inngående måte. 

Det samme skjer når vi leser etterlysningen av offeret, en snedig måte å få frem mye informasjon og tydelige bilder av en av de viktige karakterene.

Vi hører også om Arne som savner storebroren Helge som tilbringer en tid i Amerika. Det er ikke så mye vi får vite om Arne i nåtid, men minneboken ligger åpen, så etter hvert lærer vi hans litt brokete historie å kjenne. 

Handlingen utspiller seg i 1967, så det er mye som føles gammelmodig i denne romanen. Spesielt det at det røykes på kontorer og over alt, virker veldig rart på oss nå. Politibetjent og hundefører Uldal får avhøret av Arne skrevet på skrivemaskin, og litt munterhet blir oss til del når vi ser for oss problemene det førte med seg.

Det er ikke mye humor i denne historien, men litt av hvert å fundere på. Et sted spør en seg, hvordan en kan rope på en jente, som selv er så stille. Vakkert synes jeg, og når alt koker rundt en, kan jeg lett se for meg hvordan en ikke orker ord og blikk på gaten, men bare vil knuse noe, skrike og slå.

Som krim er historien fortalt på en original måte. Noe spenning å snakke om finnes vel ikke, men hvem morderen er holdes skjult til sluttfasen. Selv ble jeg litt forvirret over alle løgnene og de forskjellige forklaringene som dukket opp, og synes kanskje at fortellerstilen var i overkant kunstnerisk. 

Les gjerne Marta Norheim sin flotte omtale her!

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 270

Kilde: PDF fra forlaget