Leseplaner for 2019

Og der var vi ferdig med 2018 også, skulle ikke tro det er mulig at dagene raser avgårde på denne måten. Jeg har som alltid lest alt for mye og havnet på 195 bøker, 30 flere enn fjordåret. All lesingen har gått på bekostning av både husarbeid og generell trening av kroppen, så for neste år håper jeg å kunne skryte på meg både kondis og husmorpoeng.

Listen over de 195 bøkene jeg leste i år, viser at jeg har lest innen de fleste sjangere. Jeg har skrevet om de fleste bøkene, men mot slutten av året la jeg vekk to bøker som etter hundre sider absolutt ikke fenget. Dette kommer jeg til å bli litt flinkere til, i 2019, og kanskje jeg rett og slett leser noen bøker uten å notere for påfølgende omtale. Får jeg viljen min blir omtalene i 2019 kortere, så jeg kan bruke mer tid på lesing (evt. trening). Av de 195 bøkene jeg leste i år, kvalifiserte 95 av dem til nominasjon til Bokbloggprisen. Det er ingenting som er hogget i stein, men jeg føler på meg at fokus kommer til å havne andre steder i år, enn på nye norske utgivelser.

Beathe har en utfordring hvor vi skal lese alle de 14 kvinnelige vinnerne av Nobelprisen i litteratur. Selv har jeg lest 4 allerede, så 10 romaner frem mot oktober, det skal jeg greie.

Elida vil hjelpe oss igang med å lese 1001 bøker, og hennes utfordring tar jeg gjerne imot. Da jeg gikk gjennom boken min i 2014 laget jeg en liste på 51 leste bøker. Nå kommer jeg til å ta utgangspunkt i direktivene fra Elida og hennes oppdaterte gjennomgang, så listen min blir utvidet i 2019.

Anita har i år inspirert til diktlesing, med diktlesesirkelen hun sparket i gang. Hun trakk ut premier blant de som deltok, og gjett hva, jeg vant? Ikke bare vant jeg bokpremie, men jeg vant en bok jeg virkelig hadde lyst på. Takk Anita, jeg er selvsagt med på neste års diktlesesirkel!


Selv har jeg hatt flere prosjekter de siste årene. I 2016 hadde jeg tre forskjellige prosjekter på gang. Jeg fordypet meg i Shakespeare liv og skriving, og her fyller jeg på etter beste evne fremdeles. Jeg har også samlet titler fra Roald Dahl dette året, og kjenner at nå skal jeg sannelig få med meg litt flere av hans bøker. Det siste store dette året var På sporet av den tapte tid, og jeg er umåtelig stolt over å ha fullført Marcel Prousts store bokverk. Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene på nytt, så dette setter jeg som et mål for det nye året.

Inspirert av den gode erfaringen med å lese Proust, avsluttet jeg året med en annen klassiker, som det stadig vekk blir referert til, nemlig Miguel de Servantes Saavedras Don Quijote. Jeg valgte lydbokversjonen som er lest av Duc Mai-The, og det er jeg veldig fornøyd med.

2017 var viet til Knut Hamsun, og med hele hans samlede verker i hyllen, sier det seg selv at det er bare til å kjøre på i 2019 også. Fra 2013 har jeg et prosjekt med Amalie Skram, som jeg føler jeg ikke har sett helt i havn. I skrivende stund leser jeg Merete Morken Andersens flotte biografi Blodet i årene, noe som inspirerer til å finne frem enda flere av Amalie Skrams tekster i året som kommer.

Kort oppstilt blir målene slik:
10 kvinnelige Nobelprisvinnere ref. Beathe
12 1001-bøker ref. Elida
6 diktsamlinger ref. Anita
4 Shakespearerelaterte bøker
2 Roald Dahl
1 Marcel Proust
4 Knut Hamsun
2 Amalie Skram (relaterte bøker)

Jeg kommer til å lese krim og romaner, norske og utenlandske helt etter eget forgodtbefinnende, så får neste års oppdatering vise hvordan denne siste posten på programmet slo ut. Klarer jeg å komme ned i 150 bøker i 2019 skal jeg være fornøyd.


Miljøet av iherdige lesere har, med nye plattformer, blitt spredd for alle vinder, og vi som i flere år har fremstått som et samlet bokbloggermiljø, har nå mistet hverandre litt av syne. Vi er heldigvis en hard kjerne som holder på den gamle bloggen, så jeg blir ikke helt alene i året som kommer. Tusen takk til alle dere som er innom bloggen og kommenterer, jeg setter stor pris på at dere bruker tiden deres på å si hei ☺☺☺

Takk for det gamle dere, og riktig godt nytt år! 

Håper å se mange av dere innom her

i året som kommer ☺

Jaget av Gestapo av Arnfinn Haga

Jeg er inne i en fase hvor jeg har lest flere bøker fra andre verdenskrig. Jaget av Gestapo er den siste boken jeg leser i 2018, og den som føyer seg fint inn i tematikken. I vinter har jeg lest Med krigen som skygge, hvor det er oppvekst under og etter krigen i Finnmark som er tema. Marte Michelet imponerer igjen med sin kunnskap om jødenes deportasjon i Hva visste Hjemmefronten? Denne krigen blir vi aldri ferdig med, og Arnfinn Hagas beretning om er både interessant og spennende lesning.

Forlaget om boken:
Opprullingen av Stein-organisasjonen i Bergen i 1941 er en av de store provokatørsakene fra krigen. Flere av de impliserte kom seg unna på eventyrlig vis - for noen endte det godt, for andre ikke. Dette er beretningen om hvordan selve flukten artet seg. Motorkutteren «Blia» kom fra Shetland for å hente en agent, men forliste med vel førti personer om bord. Det ble det største enkelttapet i shetlandsbasens historie.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 178

Kilde: Leseeksemplar

Sprengningen av Stein-Organisasjonen skrev Arnfinn Haga om i en bok for 30 år siden, men det er en detalj fra denne hendelsen som krever en hel bok, og det er flukten til Billy Forthun vi får høre om her. Han var en pioner innen motstandsbevegelsen i Bergen, og her får vi høre om hvordan han og de andre bygget en eksportorganisasjon, med utgangspunkt på Bømlo.

Når landet vårt ble hærtatt 9 april 1940, var det mange, telegrafister og andre som så helt klart hva som måtte gjøres. Gjemt i et hønsehus i Ekebergåsen, bygget de sendere og mottakere for motstandsgruppene.

Telegrafisten Ingebrigt var den første motstandsmannen som ble tatt og anbrakt i gestapohuset i Veiten 3. I løpet av natten til 1 oktober 1941, ble ytterligere femti personer arrestert, og siden jeg ved flere anledninger har lest om hva som foregikk i dette huset, grøsser jeg hver gang jeg går forbi huset som ligger midt i Bergen sentrum. Heldigvis var ikke skildringene av avhør og tortur av de verste her.

Det er skremmende å lese om hvordan motstandsforkjemperne involverte barna sine når det sto på som verst, og hvor avhengig de var av å stole på at naboer og andre ikke anga dem.

Så var det Billy Forthun da. Etter å ha gjort seg bemerket i begynnelsen av okupasjonen, måtte han i -41 ta beina fatt. Han flykter og må finne seg dekningssted hos venner og familie, og det er ikke få skjulesteder han er innom før han endelig kommer seg avgårde til Bømlo og motorkutteren Blia.

Det er spennende å høre om hvordan dagliglivet i Bergen ble preget av at Gestapo jaktet opp motstandsfolk etter beste evne. Min oldefar jobbet i Det Bergenske Dampskipselskap, så når dette navnet dukker opp befinner jeg meg midt i tumultene i 1941. Jeg vet hvor Tyskebryggen er, og senere når vi henledes til, den forlengst nedlagte Tornøegården, så husker jeg sannelig den også.

Jaget av Gestapo skildrer på en levende måte hva som foregikk i kulissene i 1941. De var modige de som gikk i bresjen for motstandsarbeidet, og alle de som stiltiende støttet dem, var absolutt ikke noen pyser de heller. Kun med en setning i etterordet hører vi om Telavåg, som i april året etter ble lagt øde av tyskerne. For meg har det vært historiene fra Telavåg som har vært vestlandets store bidrag til krigen, men med denne boken har jeg fått utvidet min horisont.

I etterordet nevnes flere detaljer jeg gjerne skulle ha lest om, og heldigvis gir Haga oss en fin litteraturliste til videre lesning.

Boken anbefales på det varmeste! 

Silkekongen av Jeanne Bøe

Forfatteren Jeanne Bøe er en allsidig dame, som driver med dramatikk i forskjellige versjoner. For meg ser det ut som om Silkekongen er hennes debut som forfatter.

Forlaget om boken:
I årevis har Selda Mørk slitt i skyggene for ektemannen, stjerneforfatteren Juster Mørk. I takt med hans stadig økende ego, har Selda krympet. Da hun finner Juster til sengs med en ivrig fan i herskapshuset på Frogner, rømmer hun til familiehytta i Kragerø for å finne fred. Men det er lettere sagt enn gjort. Hennes nye nabo, kunstneren Bram, lyser opp natta med å sveise på stålplater. Skal han tenne på hele vika, hennes gjemmested? 

Det varer ikke lenge før Juster vil ha Selda tilbake, men ikke for å redde ekteskapet. Noe viktigere står i fare. Å kutte trådene til fortiden skal vise seg nesten like vanskelig som å finne veien videre. Selda må tenke nytt. Hva ville en mann gjort?

Dette var en perfekt juleferiebok, som var lettfordøyelig nok til å bli lest mens sjakken durte i vei på tv. Bøe skriver på en morsom måte, men for meg ble humoren litt krampaktig i begynnelsen. Heldigvis roet det seg ned i tide, så jeg kom meg i mål.

Det må innrømmes at hovedpersonen Selda irriterte vettet av meg. Selv om hun i utgangspunktet skulle tenke som en mann, etter hun ble skikkelig sviktet av ektemannen, så er hun helt ute av stand til å ta ansvar for sitt eget liv. Hun blir dradd mot de mennene som ser på henne, enten de er gammel eller ung, oppfører seg som drittsekker eller holder henne våken om natten.

Hun har i realiteten skrevet bøkene som mannen nå har blitt rik og berømt av, uten å bli kreditert på noen som helst måte. Når hun reiser fra ham, fører en eller annen mystisk stolthet til at hun ikke krever noe økonomisk fra sin mann, så hun lever på nær sagt ingenting.

Tematikken i boken dreier seg om sorg, Selda mistet søsteren sin for noen år siden, da hun som godt voksen tok livet av seg. I tillegg bearbeider hun forskjellige sorger, over at hun er barnløs og over at hun har en skravlete mamma, over at mannen sviktet og at hun ikke får navnet sitt på bøkene de har skrevet. Det at faren dør i romanen forbigås mer eller mindre i stillhet, da blir hun mer oppbrakt over at hyttenaboen flytter tilbake til USA.

Det er en lettvekter dette her, med språk som bør lukes litt i, og enkelte lettvinte løsninger som gir handlingen et "hei hvor det går" preg, men til late feriedager er det helt innafor.

Forlag: Liv

Utgitt: 2018

Sider: 319

Kilde: Leseeks

Frosten og døden - ny krim fra Kroken og Kolden

Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden, en journalist og en bokhandler, begge fra Lom, fant for noen år siden ut at de ville skrive krim sammen. De debuterte med Evig skal døden væra i 2011, og har siden den gang kommet med tre bøker til i serien. Dette er mitt første møte med etterforskerne Seljestad og Vold, men det blir ikke det siste, for dette var god underholdning.

Forlaget om boken:
Det er den kaldaste vinteren på mange år i Lom. Folk held seg stort sett inne ved omnane. Berre frå eitt hus stig det ikkje røyk frå pipa. Der bur Agnes Skarstulen, ei merkeleg, eldre kvinne, mislikt og frykta i grannelaget. 

Så blir Agnes funnen død i snøen, drepen. Smått om senn avdekkjer etterforskinga ei svært dramatisk livshistorie. Men er det der svara ligg? Saka tek ei ny, dramatisk vending da meisterkokken Arne Brimi finn eit nytt drapsoffer på BrimiBue, familierestauranten som ligg vegg i vegg med lensmannskontoret.


Fysj, her var det kaldt! De gangene jeg selv har kjørt gjennom Lom har inntrykket av bygda vært av varme, velkomst og bolleduft. At forfatterduoen etter få timers lesing, greier å rokke til de grader ved mitt inntrykk er imponerende.

De har skrevet en spennende historie, med et intrikat plott. Det er ikke før på målstreken vi får avslørt morderen, og i mellomtiden har tankene mine hoppet fra den ene til den andre.

Personskildringene er veldig gode, forfatterne skriver frem karakterer som passer godt i den lille bygda. Vi møter mennesker som har trukket seg bort fra de andre, av forskjellige årsaker, og det er i avsløring av disse årsakene styrken til boken ligger.

Jeg vil gjerne lese mer fra duoen Kroken og Kolden, 

gleder meg til neste utgivelse fra dem!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Til ungdommen av Linn Skåber og Lisa Aisato

Denne boken ønsket jeg meg til jul, og fikk den! For en vidunderlig bok, jeg nøt tekster og illustrasjoner i en lang, lat første juledags formiddag, og kan ikke si annet enn at jeg er mektig imponert. Illustrasjonene er snappet fra boken ☺

Forlaget om boken:
Ungdomstiden er spennende, fin, morsom og noen ganger både vanskelig og rar. Foreldrene står på sidelinjen og prøver å forstå, men det er ikke lett. Det er brytningstid. Man står midt imellom. Sammen med andre og helt alene.

Linn Skåber har intervjuet ungdommer og spurt dem om livet, kviser, fred og savn. Om det å være litt barn og litt voksen. Hva er det beste med å være ungdom? Verste? Hva burde vært annerledes? Hvorfor er de voksne så kjipe? Hva er du redd for?
Materialet har hun brukt til å skrive fiktive monologer der hun forsøker å si noe om denne fine og håpløse tiden – fra barn til voksen. 

Tekstene i denne boken kalles monologer. De fremstår som små noveller, taler eller dikt med historier sett fra en ungdoms perspektiv. Den som snakker er en ungdom som ofte ikke har det så bra, men teksten fremstår allikevel som positiv og full av håp.

Jeg likte boken veldig godt, og som svoren Aisato-fan, kommer dette til å bli en bok jeg tar frem igjen, om ikke annet for å nyte de talende illustrasjonene hennes. For meg som ikke ser tv er Linn Skåber bare en fjern karakter fra underholdningsdelen av dette mediet, men jeg har sett så pass mye til henne at jeg ble positivt overrasket over alvoret hun tar frem i poesien sin.

Jeg er glad det er 

jeg som har angst

Venninnene mine 

hadde ikke tålt det

Til alle dere som skal kjøpe gave til en konfirmant til våren, her har du et hett tips!

Forlag: Pitch

Utgitt: 2018

Sider: 255

Kilde: Julegave

Aftenland av Therese Bohman

Aftenland er mitt første møte med journalist og forfatter Therese Bohman. Hun ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Den andre kvinnen, så nå gjenstår det å se om årets utgivelse mottar like gode tilbakemeldinger.

Forlaget om boken:
Aftenland handler om Karolina som er professor i kunsthistorie. Anton er hennes doktorgradsstudent. Når han sier han har funnet ny informasjon som forandrer historieskrivingen om svensk bildekunst, blir Karolina dratt inn et spill med flere uventet lag, både følelsesmessig og profesjonelt. Men hvem er det egentlig som utnytter hvem?

Når vi blir kjent med de to karakterene får vi samtidig høre mye om hva som representerer symbolistisk kunst. I Berlin har Anton Strømberg kommet over en brevsamling som knytter den ukjente modernisten Ebba Ellis til den mer kjente Franz von Stuck. Dette kunstvitenskapelige scoopet, er stipendiat Antons innfallsvinkel til en doktorgrad, som vil sette spor.

Det kan jo være slik, sa hun. At de beste relasjonene er de som aldri blir romantiske, eller seksuelle, men som liksom har potensial til å bli det. Der det finnes en slags undertrykt tiltrekning som man aldri setter navn på eller slipper fram, og som opphøyer hele relasjonen. 

Språket er ladet med stemninger og underliggende betydninger, og teksten byr på mange tankevekkende observasjoner, som at "definisjonen på lykke er en tilværelse bygget på en perfekt kombinasjon av trygghet og frihet". Er ikke det sant, så vet ikke jeg. Bohman sier også et sted noe om hvordan enkelte lytter og responderer på det du sier, med fasade av uberørthet, og det hun forklarer denne parasittatferden med, festet seg hos meg.

Aftenlandet er en roman med en tynn historie, som fylles ut av flere bihistorier. Karolina skildrer  industrisamfunnet hvor hun vokste opp, eksen Anders som kommer inn i livet hennes igjen, bare for å forsvinne, og av møter i forlaget hun skriver litt for. For meg som ville finne ut av "hvem som utnytter hvem?" ble dette forstyrrelser, som i mitt hode ikke tilføyde den opprinnelige historien noe.

Hovedhandlingen dreier seg om Karolinas manglende sexliv. Hun er "førti, feit og ferdig", føler seg mislykket og trives dårlig uten kjæreste. Selvrealiseringen hun har bedrevet de siste tjue årene av sitt liv, skulle hun gjerne ha byttet ut med en lærerjobb, mann og barn. Karolina er opptatt av å stimulere kroppen med kunst, alkohol og sex, og hun grunner over hva som skjer når det ikke gjør deg glad lenger.

Heldigvis fikk vi en god dose kunst i denne romanen, og for det skal Bohman ha takk. Hun lærer oss om kunstnerisk og intellektuell utveksling, forklarer hvorfor vi må forstå kunsten, ikke dømme 130 år gamle kunstverk for elendig kvinnesyn, for eksempel.

Aftenland er en velskrevet roman med gode karakterskildringer. Den holdt på oppmerksomheten min gjennom hele lesningen, men jeg synes forlagets skildring av handlingen, er litt for spisset mot noe, som kun med godvilje kan sies å finne sted.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 210

Kilde: Leseeks

Slå på ring - ny spennende krim fra Frode Eie Larsen

Etterforsker Eddie Skubb er tilbake, og endelig er det min tur å lese denne boken. Jeg har tidligere lest både Jordtårer, Du skal lide, Englefjær og På overflaten flyter vannliljene, så det er ikke tvil om at jeg allerede er hekta. Årets bok sies å være hans beste, så forventningene var skyhøye da jeg begynte å lese.

Forlaget om boken:
Mens høststormene herjer, rystes det vesle stedet Helgeroa av en grusom forbrytelse. Idyllen slår sprekker, og i en bygd der alle kjenner alle, vokser mistro og splid frem. Vet man egentlig hva som skjuler seg bak lukkede dører? Kan man virkelig stole på naboen? 

Eddi Stubb må manøvrere dunkle farvann, mens mørke skyer truer. Klarer han å finne løsningen, før gjerningsmannen slår til igjen? Sammen med sin nye makker, står Eddi overfor sin hittil mest spektakulære og komplekse sak.

Forlag: Liv
Utgitt: 2018
Sider: 391
Kilde: Leseeks


Vi møter igjen Eddi Stubb når han er i en brytningsfase i livet sitt. Han får en ny partner på jobben, unge oppdaterte Vilde som har greie på alle tekniske duppedingser, som han ikke ser opp og ned på. Heldigvis blir han sjarmert av hennes vinnende vesen, så dette forholdet ser ut til å ordne seg. Verre er det med forholdet til etterforskeren fra Kripos, som dukker opp og vil styre og overstyre alle Eddis beslutninger.

Så på ring er en teknisk god krim, her er flere stemmer som leder oss videre, og et godt plott. En løgn fra fortiden har vokst og kommet ut av kontroll, og vennegjengen til den avdøde Mie begynner å bli nervøs. Historien har spennende vendepunkter, og et handlingsforløp som inneholder ekle, gamle gubber og ulykkelig ungdom med behov for voksenkontakt.

De mange ledetrådene og frampekene gir leseren noe å tenke på hele tiden. Svar på spørsmål rundt ungdommene ble litt for lett å få øye på, mens rettferdigheten heldigvis seiret til slutt på politikammeret. For min del kunne handlingen bydd på litt mindre "oppvekst" og litt mer hardbarka krim, men kanskje det bare er meg som har blitt kravstor etter å ha lest mye krim i det siste.

At denne, og de andre bøkene i serien kan anbefales 
det er det ikke tvil om !

Andre bloggere som har lest og skrevet om boken:

Bjørnebok, Artemisia, Mine bøker og Den kriminelle bokverden

Fem skuggar av Lars Petter Sveen

Fem skuggar er oppfølgeren til romanen Fem stjerner, hvor vi ble kjent med fem ungdommer som rømmer fra Somalia til Norge. Lars Petter Sveen gir oss med dette bokverket et spisset blikk på enkeltskjebner, som garantert vil rokke ved de forstokkede holdningene mange har til asylpolitikken i landet vårt.

Forlaget om boken:
Fem ungdomar har flykta frå Somalia, gjennom Afrika og over Middelhavet. No er dei komne til Europa. Dei er på veg nordover, på jakt etter ein stad dei kan starte eit nytt liv. 
Aisha slit med traume, ho prøver å finne ei ny historie om seg sjølv, men blir stadig minna på kven ho var før ho drog. Said kjenner ikkje lenger seg sjølv igjen, medan Khadar ikkje seier noko i det heile. Isir vel å fortelje dei historiene den nye verda vil høyre, men kva om den verkelege historia finnes i skuggane? Kven er du eigentleg når ingen veit kven du er? 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 256

Kilde: Leseeks

Fem stjerner og Fem skuggar er ungdomsromaner, men skrivemåten, og måten forfatteren skildrer ungdommene på, gjør at romanene like gjerne kunne vært beregnet på voksne. At en blir voksen av å lese bøkene er helt sikkert, og jeg tenkte "pensum" da jeg leste dem.

Bøkene bør leses i rekkefølge, for det er i den første boken vi blir kjent med ungdommene og de forhold som gjorde at de så seg nødt til å reise fra landet sitt. I Fem skuggar har de kommet seg til Europa, og her er fokus på traumene de bærer på, samtidig som de personlige historiene deres viser seg å være litt annerledes enn først antatt.

Romanens fortellerstemmer veksler mellom ungdommene og Ingebjørg Jacobsen, som er den norske vergen Aisha får når hun havner på et asylmottak i en liten bygd i Norge. Sveen gir oss noen sterke skildringer, både av personer og miljø, noe som gjør romanen umulig å forbigå i stillhet. Når vi igjen blir tatt med til kommandant Morhodes leir, blir bildet av hendelser fra forrige bok utdypet. Vi hører om hvordan regjeringsstyrkene terroriserer sine egne, nesten på lik linje med sine fanger, og skrekken disse barna har rømt i fra, føles på kroppen.

Det er dynamikken ungdommene i mellom som er den bærende handlingen i romanen. Hva de sier og ikke sier til hverandre, hvem eier historien som skal fortelles? og hva er viktigst å si, for at de alle skal få lov å bli i landet. De er ikke enige, og i Aishas tilfelle blir hun forstyrret av livaktige syner, både av avdøde venner, av krigsherren som voldtok henne, av hans to andre koner og av sin egen mor.

Romanen er godt sydd sammen, litt varierende i intensitet siden det i mine øyne ble litt for livlige syner, og også litt for mange av dem, men de kloke refleksjonene intrigene byr på, veier opp for dette.

Lars Petter Sveen har skrevet en roman som varmer opp hjerterota på selv den kaldeste, den er usentimental, lærerik og skildrer et aspekt av asylutfordringen, uten å rakke ned på landet vårt.

Kleppanrova har også lest og likt denne boken

God jul

Årets julefeiring er et skikkelig samarbeidsprosjekt. Pappa tar ansvar for pinnekjøttet, mamma lager "kollerabistappe" lillesøster tar med bayonneskinke og gubben fixer breiflabb. Han har også laget deilig karamellpudding, datteren i huset lager fruktsalat mens jeg rørte sammen multekrem av multer som svigers plukket i høst.
Før Sølvguttene erklærer julen for startet skal vi gumle litt pavlova for å feire at yngste gutt i familien blir 17 år i dag.

Julekort fra Gunvor Rasmussen som jeg ikke fikk meg til å sende

Håper din julekveld blir akkurat 

sånn som du vil ha den.

Riktig god jul!

Varsjøen av Thomas Marco Blatt

Det er ikke lenge siden mitt første møte med Blatt. Da jeg leste hans siste roman
Tiden er ilden vi brenner i, ble jeg nysgjerrig på hva mer han har skrevet. Blatt debuterte i 2006 med diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, og etter to diktsamlinger til kom han i 2017 ut med den mørke oppvekstromanen Varsjøen, som vi nå i desember fikk mulighet til å høre som lydbok.

Forlaget om boken:
Sommeren 1991. Morten Bodrum og hans tre år eldre bror, Markus, er en del av en vennegjeng som drar til Varsjøen for å bade. Ved en fjellskrent faller Markus, slår hodet og drukner. Over 20 år senere får Morten en telefon fra barndomsvennen Tommy Lystad, som hevder han vet hva som egentlig skjedde den sommerdagen ved Varsjøen. Morten Bodrum rykkes ut av en allerede vanskelig livssituasjon, og han begir seg ut på en reise som skal vise seg å bli skjellsettende.

Det er den voksne Morten Bodrum som skildrer omstendighetene rundt storebrorens dødsfall tjue år tidligere. Hadde det ikke vært for denne oppringningen fra Tommy Lystad, så hadde han begravd minnet om disse hendelsene dypt i sitt indre. Selv barna hans har ikke fått vite at han i barndommen hadde en storebror, så at det ligger et traume her, kommer tidlig frem.

Hovedpersonen i denne romanen er en merkelig skrue, en mannsperson jeg ikke ble klok på, og egentlig ikke likte noe særlig. Hans merkelige veivalg i livet og det rare han innimellom sier og gjør, kan ikke forklares av dette barndomstraumet, og jeg følte også at jeg ikke ble godt nok kjent med ham, til å forstå hvorfor han er som han er.

Varsjøen er en velskrevet liten roman, som rommer mye. Den innehar fine skildringer av relasjoner mellom mennesker, og hvordan årene kan kaste et slør over minner og følelser.

Thomas Marco Blatts språkføring er ikke spesielt poetisk, men betraktningene han gjør seg er allikevel til å bli tankefull av. Handlingen er spekket med spenning, og slutten gir en "løsning" som kommer som en velkommen overraskelse.

Med Axel Aubert som innleser kan det aldri gå feil, så jeg anbefaler gjerne boken videre!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2016/på lyd 2018

Spilletid: nesten 4 timer

Kilde: Lytteeksemplar

Vintersolverv - hold fast kl. 23:23 snur solen!

Endelig, solsnu mot lysere tider er den beste dagen hele året. Jeg er klar for lysere tider, og ser frem til dagen da vi legger merke til at det blir litt lysere for hver dag. I mellomtiden får en glede seg over innekos og familiehygge, to ting jeg er så heldig å oppleve i masse av.

Jeg har kost meg med juleheftet Ren poesi i kveld, et hefte som åpner med Ruth Lillegravens herlige dikt Jul, trass alt.

I dette juleheftet var det mange dikt å kjenne seg igjen i, og et par riktig så underholdende noveller, en skrevet av Johan Harstad (en favoritt...). Liker du å synge, finner du tekster til melodiene Have Yourself a Merry Little Christmas, In the Bleak Midwinter og All I Want for Christmas Is You, så her er det bare til å rense sølvstrupen. Julesangen som alltid får frem det våte i mine øyne er Nordnorsk julesalme skrevet av Trygve Hoff, så neste gang jeg har huset for meg selv skal jeg finne frem melodien og synge med.

I diktjulekalenderen som er forfattet av Kristian Bergquist, kan en den 21 desember lese dette tankevekkende lille diktet:

Noen 

ganger

skriver jeg

mayday

og 

andre 

ganger 

meg, deg 

Herlig ikke sant? Juleheftet Ren Poesi er ikke bare for deg som leser dikt, dette er god underholdning som passer for de fleste, så jeg anbefaler det gjerne videre.

Ønsker alle som er innom en fin juleinnspurt 

Hvorfor ytre høyre vinner debatten av Eivind Trædal

Eivind Trædal er forfatter og sitter i bystyret i Oslo for MDG. De mest politisk interesserte i dette landet kjenner ham nok fra deltagelse i debatter på tv og radio. Jeg er ikke spesielt politisk interessert, men denne boken forklarer en del ting, som har undret meg i lang tid. Boken anbefales!

Forlaget om boken:
Syv år er gått siden 22. juli, men ideene til Anders Behring Breivik har ikke blitt diskreditert. Tvert imot har de blitt mer utbredt. Ofrene for terroren hetses, og konspirasjonsteoriene blomstrer. Hva skjer?

Ytre høyre stormer fram i hele Vesten, særlig via internett. I Norge drar sider som Human Rights Service, Document og Resett debatten i sin retning, med støtte både fra regjeringen og milliardærer. Islamofobi er dagligdags, og solidaritet med flyktninger blir framstilt som enten naivt eller tyrannisk.

Trædal viser hvilke knep ytre høyre bruker for å vinne kulturkrigen, og hvordan vi, den liberale og solidariske majoriteten, bør svare på trusselen. Første råd? Å stille opp til kamp.

Eivind Trædal er opptatt av, at vi ikke må normalisere rasistisk og hatefullt tankegods i norsk offentlighet. Denne boken ble til etter en provoserende debatt på NRK 18, hvor NRK hadde gjort noen elendige redaksjonelle valg. Det som kunne blitt en givende debatt om polarisering, ble på grunn av et innfløkt debattklima kun et sirkus, og det i beste sendetid.

For meg som ikke er spesielt opptatt av politikk, ble dette en særs lærerik bok å lese. Tenker alle som følger debatter på tv, vil ha godt av å vite mer om hvordan dynamikken er i en intervjusituasjon, og hvordan de forskjellige politiske meningene står i forhold til hverandre.

Trædal tar oss med inn i det politiske økosystemet på nettet, og forklarer med enkle ord retorikken de tre største aktørene bruker. Her er det ingen "Vær varsom-plakat" og falske nyheter og villedende overskrifter er flittig brukt for å fremme saken.

Hvor kommer alle de reaksjonære ideene fra? et av svarene til Trædal bygger på majoritetens identitetspolitikk som baserer seg på statusangst som er særlig utbredt blant eldre, hvite, heteroseksuelle menn. Høyreestremisme i Norge har beveget seg fra gata til data, etter som de som forfekter disse ideene har blitt eldre.

Utviklingen som har funnet sted med tanke på sosiale medier, og den enkeltes mulighet til å uttrykke seg, er interessant å lese om. Den historiske parallellen som trekkes mellom hvordan oppfinnelsen av boktrykkerkunsten ga grobunn til opplysningstiden, og hvordan det ikke ble fred før leksikonet ga oss en kilde til etterprøvbar kunnskap, er tankevekkende lesning.

Det har gått den veien at ideer som før 22 juli var marginale synspunkter nå står sentralt i den populistiske høyresidens retorikk. Det Trædal belyser er skremmende, og selv ble jeg kald, trist og ikke så lite rystet, da jeg leste denne uhyre viktige boken han har gitt ut.

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2018

Sider: 175 + noter

Kilde: Leseeks

Føling - en roman om diabetes av Ragnhild Eskeland

Det er første gang jeg leser en roman hvor hovedpersonen har diabetes. Handlingen er forfatterens egne opplevelser av sykdommen, en tekst som på en glimrende måte skildrer hvordan det føles og hvordan hennes møte med støtteapparatet har fungert for henne. Boken anbefales på det sterkeste!

Forlaget om boken:
Føling er en intens og direkte roman om hvordan det er å leve med en kronisk sykdom, hvordan det innvirker på alle de tingene i livet vi ellers tar for gitt og aldri tenker over. Den diskuterer hva det vil si å være syk, hva det betyr når det er kroppen som angriper kroppen, og hvordan sykdommer også alltid oppfattes som et moralsk problem.

Føling er en roman om diabetes, en roman om å vokse opp, om å være ung og om kampen for å akseptere seg selv.


Forlag: Pelikanen
Utgitt: 2018
Sider: 315
Kilde: Leseeks


Denne historien begynner når Ragnhild er liten. Hun har to søstre, men er den eneste som hele tiden er tørst og til stadighet går på do. Vi er med når hun som liten får påvist diabetes 1, og følger henne inn i ungdomstiden.

Som ungdom har hun problemer med å akseptere alle de forholdsregler hun bør ta. Hun fester, drikker og røyker, hun har uregelmessig døgnrytme og er ikke flink å passe på blodsukker og insulin. Denne neglisjeringen av sykdommen følger med henne inn i voksen alder, noe som fører til problemer med øynene og senere med foten.

Skildringene hennes av møte med helsevesenet, av angsten for at legene ikke tar hensyn til at hun er diabetiker og alle de andre små detaljene som dukker opp, er veldig gode. Hun utvikler noe som kalles Charcot og i undersøkelsene av dette blir hun ikke godt nok integrert i systemet. Hun faller mellom to stoler, blir ikke fulgt opp, beskjeder blir ikke formidlet og hun møter leger som ikke lytter. Hun må forholde seg til diabeteslegen, fastlegen, fotterapeuten og legevakten, noe som er utmattende for et sykt menneske.

Hun erkjenner for seg selv at om litt kommer foten til å være borte, og alt brister for henne. Det er en stor ensomhet og fortvilelse hun skildrer her, og det er hjerteskjærende. Samtidig er det troverdig til tusen, jeg har ingen problem med å tro på at mange føler seg så hjelpeløs i møte med helsenorge.

Ragnhild sier i boken at en aldri blir vant med sykdommen, og det kan jeg se for meg. Hun greier å formidle følelser som skam, angst og mindreverdighetskomplekser på en usentimental og saklig måte, som det er lett å kjenne på kroppen. Ragnhild Eskeland debuterer med denne personlige historien, og måten hun skriver på gjør at jeg gleder meg til å lese hva annet hun kommer med i nær fremtid.

Til tross for det personlige i denne romanen, er det en pageturner som var vanskelig å legge fra seg.

Les Føling, du vil ikke angre!

Deilig er jorden av Frode Grytten og Helge Skodvin

En bok skrevet for oss som ikke er spesielt glad i julestyret? Midt i blinken tenkte jeg, og frydet meg over at det er selveste Frode Grytten som står for teksten. Helge Skodvin har tatt ansvar for illustrasjonene i boken, noen står sammen med tekster, mens andre står alene.

Forlaget om boken:
Ho Ho Ho! Slit du med julefeelinga? Synest du alt er stress? Får du ikkje til sprø svor? Gruar du deg til besøk av svigermor? Slapp av. La Skodvin og Grytten vise deg kva jula eigentlig handlar om. Korleis jula eigentlig ser ut. På ekte.

Forlag: Flamme
Utgitt: 2018
Sider: 167
Kilde: Leseeks

Boken er jo nesten litt julepynt i seg selv, der den ligger på sofabordet mitt. Stjernen på midten glitrer i sølv og kaster gjenskinn fra stearinlysene i rommet. Ja, jeg har pyntet litt, med noen lilla lys og en løper på bordet, men alt det røde og grønne blir værende i kassene sine til tett opp mot julaften.

Deilig er jorden er en slags novellesamling. Gryttens tekster er korte og, om ikke lange så i alle fall lengre enn de korte. Tematikken dreier seg rundt jul og julefeiring, men det er de menneskelige følelsene som står i høysetet. For, hva gjør vi vel ikke for at barna skal bære med seg de aller beste minnene fra sin barndoms jul?

Bildene i denne boken er noe for seg selv. Jeg greier ikke for mitt bare liv å si at det er fine bilder, for det er det virkelig ikke. Bildene har et budskap og er gjenkjennelige hverdags-snaps, men illustrasjonene til Helge Skodvin er usminket og bakvent, og dønn ærlig. Disse tre bildene er snappet fra boken, sjekk selv:

I novellen Ventetid har Grytten et skråblikk på alle disse kvinnene som handler gaver til mennene sine som mennene egentlig ikke vil ha. Mennene derimot, venter og dømmer om en kvinne som ser dem, og siden hele stykket er skrevet uten punktum, er jeg ganske utslitt når jeg kommer til slutten, sikkert like utslitt som kvinnene er av å shoppe og mennene deres er av å vente på kvinnen som shopper. I novellen (eller diktet?) Ønskeliste som kommer litt senere, får vi høre hva mannen egentlig vil ha.

Dette er en temmelig mørk og burlesk samling med korte tekster. Jeg ble nesten litt mollstemt av å lese siste halvdel som speiler den ensomheten enkeltpersoner kan føle, selv de som har mennesker rundt seg, i denne søte juletid.

Den mest positive historien må være Ekstra, gutten som gir familien sin en ekstrapresang til jul i form av en mobilkonferanse hvor han presenterer kjæresten sin John. Da jeg leste Motstandsdyktig lo jeg godt, og jeg må innrømme at jeg kjente meg igjen i ungdommen som nekter å komme ned fra rommet sitt på julaften.

Ikkje interessert. Ho er ganske enkelt ikkje interessert i å komme ned til julemiddagen. Ho er ganske enkelt ikkje interessert i å ete robbe og molter med krem. Ho er ganske enkelt ikkje interesser i å høre folk snakke om ting som ikkje er spesielt interessante. Ho var ikkje interessert i fjor. Ho var heller ikkje interessert året før det. I år er ho enda mindre interessert, for å seie det slik det er.

Dette var en fin oppvarming til julen, å få vite at jeg ikke er den eneste i verden som drømmer om å rømme. I kveld skal jeg på Frode Grytten Beat Bands julekonsert, hvis en kan kalle det det, for etter plakaten å dømme så blir det litt juleambivalens her også. 

En liten oppdatering etter konserten: Woao!!! for en herlig blanding av skråblikk på juletradisjoner, hyllest til de gode gamle slagerne og ikke minst leken moro for voksne som vet å traktere instrumentene sine. Frode Grytten leste 5-6 av tekstene sine til passende musikk, også leste han en del oversatte snutter fra julesanger som de gikk over til å spille - det var magisk ☺🎄

Å leve, lever, har levd av Arne Schrøder Kvalvik

For tre år siden leste jeg Kvalviks bok Min fetter Ola og jeg, så da han i år kom ut med en ny bok var jeg klar for mer. Er alderdommen et sorgens kapittel? spør Kvalvik i denne boken, som i likhet med den forrige er sakprosa med ham selv som jeg-person, men skrevet i en stil som kan minne om en roman.

Forlaget om boken:
Rigmor er 87 år og lederen av Nesodden pensjonistforening. Hun gjør alt hva hun makter for at de eldre ikke skal legge seg til, som hun sier. Men hvordan skal det gå med Rigmor nå, når hun selv har fått problemer med helsen?
En av Nesoddens eldste bor alene i en villa nede i Ursvik. Han er godt over nitti, har klare meninger om det meste, men ingen gjenlevende familie å dele tankene sine med.
Å leve, lever, har levd handler om frosne vafler og pynteduker med blondekanter, om å kjøre på sommerdekk gjennom en hel vinter, om ensomhet, fellesskap og hvordan det er å bli gammel. Det er også en fortelling om hvordan overraskende vennskap på tvers av generasjoner oppstår.

Dette er en bok om de relasjoner vi har til hverandre på tvers av generasjoner. Arne Schrøder Kvalvik har satt søkelyset på hvordan det er å bli gammel, og prøvd å finne ut av hvordan de eldre egentlig har det. I kjølvannet av researchen sin dukket det opp livshistorier og vennskap han ikke var forberedt på.

Personskildringene i boken er gode, sitt eget liv og din egen familie skildres på en vag nok måte, til at det ikke blir privat. De andre vi møter i boken blir skrevet frem på en respektfull måte, og jeg er sikker på at de fryder seg over å lese om seg selv når de sitter med boken i hendene.

Å leve, lever, har levd er en bok som fikk meg til å tenke på mine egne relasjoner med andre mennesker. Hvor langt inne det sitter å ta kontakt med fremmede, hvor redd en er for å tråkke andre for nær, hvorfor er det sånn?

Dette var en koselig bok å lese, og du trenger ikke være åtti år for å finne noe å kjenne deg igjen i.

Forlag: Kagge

Utgitt: 2018

Sider: 192

Kilde: Leseeks

Med krigen som skygge av Roger Albrigtsen

Roger Albrigtsen er en norsk forfatter som har spesialisert seg på krigshistorie. Han debuterte i 2008 og har etter det gitt ut flere bøker.

Forlaget om boken:
Her blir du kjent med 19 menneskers opplevelser fra krigs- og etterkrigstid i Finnmark. Beretningene er åpne, ærlige og sterke. Boken er forfatterens bidrag til historien om et folk der mange med sine sterke rygger ennå bærer minnenes bagasje.

Det føles godt når enkeltpersoners historie trekkes frem fra kulissene på en sånn måte som Roger Albrigtsen gjør i denne boken.
Tidsvitnene, som er født ca. mellom 1937 og 1946 lever fremdeles, og skildrer selv sine minner fra barndommen i etterkrigstidens Finnmark.
Den første vi møter er Martin Schanche, en mann vi alle husker fra de utallige sendingene med rallycross på tv.


Lite viste jeg om at Horst Manfred som han het før han ble adoptert og tatt med til Finnmark var sønn av en tysk pilot, og hva det gjorde med hans oppvekst. Den frittalende bilkjøreren er ikke det eneste "tyskerbarnet" som får fortelle sin historie i denne boken, og selv om jeg vet at disse barna fikk en ublid skjebne etter krigen, ryster det meg å lese om det.

Gjennom historiene får vi høre om gjenoppbygging av lokalsamfunn, som ble offer for tyskernes brente jords taktikk i 1944. Etterlatte eksplosiver var en del av barnas lek, og selv om de voksne organiserte rydding av miner og sprengstoff, var det flere som ble skadet og også drept, lenge etter krigen var slutt.

Etter brannhøsten i 1944 var det meste i Finnmark ødelagt. I Gammelvær sto bare kaia igjen, og i Karasjok var det kun kirken som overlevde. Barna og deres foreldre ble skyflet av sted fra skjul til skjul i gjenreisingsperioden, og i denne boken får vi sterke skildringer av hvor tilpasningsdyktige barn egentlig kan være.

Da freden kom til Norge og de voksne var opptatt med å skaffe seg tak over hodet og mat på bordet, lekte barna ganske sorgfritt på egenhånd. Det var en spennende tid og mye å utforske, og barna lekte uten de voksnes øyne på seg det meste av tiden. Den sorgfrie hverdagen til tross, mange barn levde med ubearbeidede traumer, etter ting de hadde sett og hørt om, så at denne oppveksten har preget mange for resten av livet er ikke rart.

Min erfaring er at denne etterkrigsgenerasjonen ikke vil snakke om krigen, så jeg er glad for at disse nitten har vært villig, og fått mulighet til å gi oss et bilde av hvordan det opplevdes å være barn i den delen av landet som ble aller mest ødelagt under krigen.

Med krigen som skygge er velskrevet med et usentimentalt språk. Boken er lettlest og har mange bilder, og er en viktig brikke i det store bildet for den som er interessert i andre verdenskrig, og menneskene som opplevde den. Anbefales!

To foto fra boken, begge fra Karasjok i 1946 - ville du bodd på dette hotellet i dag?

Denne kafèen frister ikke så mye for oss urbane cafègjengere 

Forlag: Forlaget Kristiansen, Narvik

Utgitt: 2018

Sider: 203

Kilde: Leseeksemplar

Hva visste hjemmefronten? - ny sterk dokumentar fra Marte Michelet

Etter å ha lest Marte Michelet sin bok Brageprisvinnende bok Den største forbrytelsen, var det ikke tvil om at jeg ville lese det siste hun har skrevet. En skulle tro at jødespørsmålet og andre verdenskrig for lengst er utdebatert, men tro meg, det som kommer frem her vil du vite!

Forlaget om boken:
Berlin, 1941. Høyt oppe i naziregimet er juristen Helmuth James von Moltke del av en tysk gruppe som aktivt motarbeider Hitler. Når han får informasjon om hvilken skjebne som venter jødene, setter han i gang et livsfarlig dobbeltspill.

Samtidig, i Norge, har den norske motstandsbevegelsen klart å bygge opp en slagkraftig organisasjon. Men hva får hjemmefronten egentlig vite om de kommende jødedeportasjonene fra Norge?

773 norske jøder ble sendt til de tyske dødsleirene. Den etablerte fortellingen har i alle år vært at aksjonen kom som lyn fra klar himmel og at hjemmefronten gjorde alt som sto i dens makt for å redde jødene. I «Hva visste hjemmefronten?» blir denne fortellingen for første gang kritisk undersøkt.

Utgangspunktet for denne boken synes å være en uttalelse som Gunnar Sønsteby kom med til Ragnar Ulstein i 1970. Da Ulstein spurte om hvordan Sønsteby kom borti jødeaksjonen i 1942, svarte han: Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.

Hva visste hjemmefronten? er en detaljrik og veldokumentert bok, som setter søkelyset på forhold i Norge som vi helst ikke vil være bekjent av. Michelet rokker ved nordmenns selvbilde, hun provoserer med sine analyser, men sammenfatningene er nyanserte og velbegrunnede.

Fortellerstilen er saklig og ryddig, og selv om hennes engasjement innimellom skinner gjennom, så oppfattes det hun sier som objektivt fra mitt ståsted. Hun rokker ved det etablerte historikere har kommet med før, og bryter ned grunnrammen for hvordan jødeforfølgelsen foregikk i Norge.

Marte Michelets bok burde være hjemmelekse for hele befolkningen. Empatien vi mennesker har i oss, speiles mot fordommer og griskhet, på en måte vi ikke vil være bekjent av. Les den, du vil ikke angre! 
Jeg lot Fanny Vaager lese for meg, noe jeg var veldig fornøyd med, for hun leser tydelig og raskt uten for mye innlevelse og tonefall, se gjerne etter hennes navn når du skal velge deg lydbok.

Bjørnebok har skrevet en flott omtale av boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 12:48

Kilde: Lytteeksemplar

Ikke et lik for mye - novellesamling fra krimkongen Jørgen Jæger

Vi er mange som følger Jørgen Jægers krimserie fra den fiktive småbyen Fjellberghavn. Bok nummer 11 heter Judasskuddet og er klar til sommeren 2019, men det er lenge til neste sommer, så for å korte ventetiden har jeg forlystet meg med å lese novellene han skrev da det for alvor begynte å klø i skrivearmen.

Forlaget om boken:
Jørgen Jæger startet sin karriere som forfatter med å skrive krimnoveller. Slik ble også lensmann Ole Vik født, helten gjennom Jægers romaner. For første gang er Jægers beste krimnoveller samlet, i tillegg får du to nye noveller og en ny miniroman. Der forteller Ole Vik selv om et par av sine mest spesielle drapssaker. 17 finurlige noveller om hevngjerrige hustruer, onde drømmer, begjær etter masse penger og et par ikke så altfor smarte kjeltringer. 

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2018

Sider: 220

Kilde: Leseeks

Den gode erfaringen jeg gjorde meg da jeg leste Mjølketannmuseet fristet til gjentakelse, så igjen viet jeg en hel dag til å lese en novellesamling, og bestemte meg for å gjøre 1 stk. god gjerning mellom hver novelle. Dermed var det duket for en spennende og særs underholdende førjulslørdag.  

I novellesamlingen blir vi kjent med mange artige karakterer, men vi møter også igjen Ole Vik, Cecilie Hopen og de andre ved lensmannskontoret i Fjellberghavn. Novellene er bygget opp nesten som små romaner, med innledning, spenningsdel og en avklarende og forståelig slutt. Historiene har et finurlig plott, men er "enkle" i den forstand at leseren henger med i handlingen og innimellom raskt skjønner tegningen, men i mange av novellene overrasker slutten på en sånn måte at jeg tar hatten av for forfatterens kløkt.

Den novellen som har bokens tittel kommer aller først. Ikke et lik for mye er også en oppvarming til miniromanen som kommer helt til slutt og heter Det fjerde liket. En veldig gøy vri, for etter å ha lest den innledende novellen var motivasjonen for å fortsette lesingen skikkelig skjerpet.

I novellen Lille Ida er det førjulstid, noe som er kjekt siden det var førjulsaktiviteter som sto i fokus i dag. Titler som Innhentet av fortiden, Høyt spill, En fin dag å drukne og En alvorlig anklage sier litt om essensen i disse novellene, hvor tematikken naturlig nok dreier seg om forbrytelser av ymse slag.

Vi er innom væpnet ran, mordbrann, utpressing og ektefelledrap, men hva som skjer hvor vil jeg ikke røpe, for det er mange overraskende vendinger i disse novellene, og de må du jo få med deg. 

Det er også mange følelser som belyses, både sjalusi, skadefryd, hevn og griskhet. Jæger krever mye av karakterene sine, for her opplever de at planer slår tilbake, de må stå til ansvar for urett som har blitt begått og bør absolutt ha evnen til å tenke fort. 

Jeg hadde det kjempegøy da jeg leste disse 17 artige novellene. Mellom hver novelle tok jeg meg en liten pause hvor jeg bakte julekaker, gikk en tur, kokte hjemmelaget gløgg, handlet vørterøl og laget deig til vørterbrød, pakket de siste julegavene og laget berlinerkranser. Etter novellen En fin dag å drukne øste jeg kjøleskapet og etter Mordbrann tømte jeg ovnen for aske, er ikke det humor så vet ikke jeg ☺

Kanskje du har dårlige erfaringer med noveller? eller ikke leser krim? dette er boken som kan gjøre noe med det! Du kan enten lese Ikke et lik for mye som morsom og spennende underholdning, eller bruke boken som et spark bak til å få gjort ting, det er opp til deg!

Spennende om Vigdis Hjorth og Amalie Skram

Forrige lørdag inviterte Bergen Offentlige Bibliotek til et seminar hvor tekster av Amalie Skram og Vigdis Hjorth ble sammenlignet.

                                                                                                Foto: Biblioteket

Biblioteket om tematikken:
Amalie Skram og Vigdis Hjorth skriver begge om emner som har vært, og er, provoserende. De to forfatterne diskuterer kvinners seksualitet, sjalusi, moderskap, klassereise, smak og skam, og de er opptatt av forholdet mellom rollespill og autentisitet. Men hvor er likhetene og forskjellene i behandlingen av emnene? Og får vi en annen forståelse av Hjorth som forfatter når vi sammenligner henne med Skram? Kan vi få en bedre forståelse av Skrams aktualitet når vi leser henne opp mot Hjorth?

Etter at professor i Nordisk litteratur ved UiB hadde ønsket oss velkommen, ga hun ordet til Irene Engelstad, professor emeritus, UiO. Jeg hadde planlagt å lene meg tilbake og bare lytte, men Engelstad fenget fra første stund, så notater måtte tas allikevel.

Hennes foredrag vekslet mellom å fortelle om Skram, om hva og hvem hun leste, og om hvilke forbilder hun hadde. Hennes handlingsdrevne romaner går ofte psykoanalysen på klingen, selv om hun ikke kjente til Freud. Etter en liten presentasjon av Hjorth, begynte hun å sammenligne hvordan begge forfatterne skildrer kvinner og menns seksualitet.

Jeg så Arv og Miljø på DnS bare dager før arrangementet, så jeg hadde fått en nylig påminner av bokens handling. Det var en fryd å høre Engelstad påpeke likheter og forskjeller i forfatterskapene deres, hvordan drifter og begjær blir skildret, i lys av kvinnens skam for Amalie Skram sin del, og sett opp mot vårt moderne samfunn hos Vigdis Hjorth.

Kroppen utforskes som et objekt, kan kroppen være en arena for nytelse? Kjønnenes rolle i forfatterskapene ble belyst, og begge kvinnenes søken etter kunnskap ble satt under lupen. Et fantastisk foredrag, som surrer og går i hodet mitt ennå.

Benedicte Araldsen snakker om sjalusi i Skrams novelle Post festum og Hjorths roman Om bare

Etter dette var det klart for masterstudentene. De åtte studentene som i dag fikk hver sine 15 minutter i rampelyset, belyste ulike spørsmål innenfor tema. De var veldig flinke alle sammen, og hvert foredrag var forbausende forskjellig. Vi har sannelig mange flinke litteraturvitere på gang, det er gøy!

Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss av Olav L. Reisop

Olav Løkken Reisop er arkitekt og litteraturviter. Han debuterte som forfatter i 2011 med boken Pastisj. Jeg har ikke hørt om ham før, men siden jeg tidligere har bakset meg gjennom På sporet av den tapte tid, føler jeg en viss interesse og nysgjerrighet på bøker som har et snev av Proust over seg.

Forlaget introduksjon av romanen:
Hva skriver du? spør Elissa. Hva jeg skriver? svarer jeg for å kjøpe meg tid, for jeg vet at det er nytteløst å svare unnvikende når Elissa spør på den måten, med de øynene, med dét blikket. Derfor vil jeg si, som sant er, at jeg skriver om henne, om kjærligheten, ja om lykken til og med. Men også om ulykken, for det skal jo også handle om mamma, det her, om tapet av henne, og om hvordan Elissa dro meg med rundt i verden etterpå, for å gi meg en espresso på Capri, en øl i London, en hund i Sverige, og senere nesten et barn.

Men ingenting av det klarer jeg å si høyt, så jeg nøler bare, og ser at hun trekker seg unna. Proust, svarer jeg omsider, husker du at vi snakket om Proust? Den første høsten vår, husker du?


Dette er en sånn roman hvor jeg tenker at forfatteren ville revet seg i håret når han hører hvordan enkelte av leserne hans leser boken. Selv får jeg neller når jeg setter meg ned for å lese en roman, også har hovedpersonen likelydende navn med forfatteren. Vi kom litt dårlig ut kan man si, men da jeg et godt stykke ut i romanen gjenkjente Marcel Proust i både handlingen og i skrivemåte, ble det lettere, og atskillig mer lystbetont å lese.

De to navnene Olav og Elissa blir mine holdepunkter i denne romanen. Vi vandrer i tid og sted, og noen rammefortelling til å holde det hele sammen får vi bare i form av noen strofer fra et politiavhør som Olav sitter i. Hvorfor han avhøres kommer frem i små drypp gjennom boken, men de er så korte og gjerne presset inn i annen handling, så dette føles temmelig betydningsløst.

Det som driver handlingen fremover er en strøm av episodiske minner, noen føles som drømmer som har lite med virkeligheten å gjøre. Her refereres mange filosofer og forfattere, fortelleren vår er opptatt av politikk og samfunnsspørsmål, og har et særegent perspektiv på det å være menneske.

Hvis du har lest, likt og forstått Prost tenker jeg at du vil elske denne romanen, ikke minst fordi den er en smule kortere enn førstnevnte. Liker du tekster hvor forfatteren skriver seg langt vekk fra primærhandlingen, vil du også få en fin leseopplevelse med denne boken. 

Stikkord for handlingen: forhold til mor, bendelorm og hunder, turer i ensomhet med hund, sa jeg hund, ja... mye hund her. Italia, London, kirkebesøk med foreldrene. Det er tettpakket og sanselig, teksten forvirrer til tider, men like ofte roper den til meg og fengsler meg totalt.

Det ble to filosofiske bøker på rappen på meg, Agnes Ravatn sier i Stoisk uro at "Sjelefred er fravær av smerte", mens Olav Reisop siterer "Lykke er fravær av bekymringer". De er begge innom Epikur, Kierkegaard og mange flere menn fra tidligere tider som har sagt vettuge ting.

Forlag: Flamme

Utgitt: 2018

Sider: 264

Kilde: Leseeks

Som hennes dager var av Hilde Hagerup

Anne Karin Elstad er et kjent navn for de fleste. Hun har gitt ut en rekke romaner etter hun brakdebuterte med Folket på Innhaug i 1976. De fire bøkene i Innhaug-serien leste jeg for lenge siden, og helt nylig lyttet jeg meg gjennom romanen For dagene er onde, en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Forlaget om boken:
I 1976 debuterte en 38 år gammel dame fra Nordmøre med en historisk roman, Folket på Innhaug. Forfatteren var Anne Karin Elstad, trebarnsmor, lærer og husmor. Hun som skulle komme til å bli Norges mest folkekjære forfatter.
Anne Karin Elstad skrev historier om hverdagslivene til vanlige folk. Og det traff lesere over hele landet. Av det litterære Norge, derimot, fikk Elstads romaner mer lunken applaus. Selv om hun flere ganger mottok publikumspriser, uteble de seriøse litterære prisene. Hvorfor kom Anne Karin Elstad aldri riktig inn i den litterære varmen?

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 296

Kilde: Leseeksemplar

I denne biografien skriver Hilde Hagerup frem et portrett av Anne Karin Elstad, som skildrer livet hennes, forfatterskapet og tiden hun levde i. Denne folkekjære forfatteren hadde sterk tilknytning til røttene sine på Nordmøre, og det er med denne bakgrunnen hun har skrevet de mange romanene som har gjort henne så populær.

Som hennes dager var begynner i 1838 når hennes tippoldeforeldre slo seg ned på Hestnes i Valsøyfjord. Vi hører om foreldrene til Anne Karin, og så kommer hun til verden, og vi får flotte skildringer av livet hennes, som liten og som ungdom. Oldemor, bestemor og mor var modige sterke kvinner, noe også Anne Karin utviklet seg til å bli.

Hagerup skildrer levende konflikten mellom generasjonene, vi får høre om slitet men også om hvor viktig litteratur, kunst og samtaler var for alle menneskene, så også for Anne Karin.

Anne Karin gikk med en verk etter å skrive, så når broren hennes Nils ga henne noen papirer hvor deler av slektshistorien var nedtegnet, satte hun i gang. Dette skulle bli til historien om Innhaugfolket, en slektskrønike basert på hennes egen familie, som ble gitt ut da hun var 38 år gammel. Senere fiksjonaliserte Elstad mange episoder fra barndommen, blant annet mor Jennys død, og hennes egen skam over som 12 åring å ikke strekke til.

1970-tallet var en spennende tid. Da ble Nyfeministene startet, og to år senere Kvinnefronten, kvinnene ble mer radikal og våget å stå opp for seg selv og sin selvstendighet. Mot slutten av dette tiåret reiser Anne Karin rundt på forlagsmøter, hun er opprømt og glad og kanskje litt høy på seg selv, for bøkene hennes selger godt og hun er en ønsket foredragsholder. Ektemannen tålte ikke forandringene med kona, og sjalusien satte en stopper for ekteskapet.

Nå fant hun tilbake til gamlekjæresten og sammen med ham og de to eldste barna startet hun på nytt. Hun sa opp jobben på Nesheim barneskole, og flyttet til Eidsvoll, hvor hun ville forsøke seg som forfatter på heltid. Hun skilte seg også fra ham, og enda en mann, og fikk ikke flere, enn de tre barna hun fikk i sitt første ekteskap.

Gjennom siste halvdel av boken følger vi Anne Karins liv som forfatter, mor og ektefelle. Hagerup forteller levende om hennes helseproblemer, slag og kreft, om hvordan bøkene hennes ble mottatt, og om samarbeid med andre forfattere som ble hennes venner.

Hilde Hagerups velskrevne forfatterportrett gir oss et bilde på en sterk kvinne hvis liv og forfatterskap hang tett sammen, i siste halvdel av livet. Språket i denne boken er nedtonet og fritt for melodramatikk.

Jeg anbefaler gjerne Som hennes dager var som romjulslesning 🎄🎅

Ellikken har skrevet en kjempefin omtale av boken!

Når barnet ditt ikke vil leve lenger av Knut Røneid

Denne boken er en fars tanker og erfaringer av hvordan det kan oppleves når et barn avslutter sitt eget liv. Han er modig og utrolig tøff som har greid å sette ord på dette vondeste av alt et menneske kan få kastet over seg i livet.

Knut Røneid er ingen forfatter, men har hatt et behov for å dele sine følelsesmessige og praktiske erfaringer med andre. Målgruppen er andre i samme båt, men som de empatiske vesenene vi er, har vi ikke vont av å sette oss inn i hvordan denne skjebnen kan føles.

Hvert år velger ca 550 mennesker å avslutte livet. Det er mange flere dødsfall enn de vi ser etter trafikkulykker eller narkotikaoverdoser til sammen. I og med at hvert selvmord utløser mange etterlatte i sorg, og sorgen ikke "går over" på et år, så er det mange mennesker dette angår direkte.
Kristoffer Røneid tok livet av seg i 2015, og i denne boken forteller faren om livet hans, om den tragiske hendelsen og om alt som skjedde etterpå.

I sin skildring av denne brutale omveltningen i livene deres, skriver Røneid helt saklig og befriende usentimentalt. Dette er ikke noe følelsesmessig vrøvl, selv om mine følelser innimellom gjorde kolbøtte og tårene til tider strømmet fritt.

Etter å ha fått skildret hvordan han fant sin sønn død, deler han med oss sine tanker om døden og skildrer åpent sitt, og også Kristoffers livssyn. Han er tro til sitt ateistiske syn på liv og tro, noe som senere skal vise seg å gi ham litt av en utfordring.

Vi får høre om Kristoffers siste år, om hvordan han endret seg etter at han opplevde en tung motbør i livet. Det kan for de fleste sikkert være vanskelig å forstå hvordan en ungdom kan ta livet av seg, "bare" fordi han fikk inndradd førerkortet for et år. I denne boken forklarer hans far oss dette, på en sånn måte at vi andre kan forstå det.

I boken skildres tiden både før og etter selvmordet, vi hører om alt det praktiske som skal ordnes, om familie og naboer som stiller opp, og om egne og andres reaksjoner.

Hans møter med det offentlige fikk blodet mitt til å bruse. Er det mulig å være så følelsesløs som disse kommunale og statlige instansene er? Selv skjønner jeg ikke at han hadde krefter til å ta alle kampene som måtte tas, men for hans egen sjelefred, var det nok ingen vei utenom.

Når barnet ditt ikke vil leve lenger er bygget opp på en ryddig og logisk måte. Her møter vi en far som har noe han vil ha sagt, og det er innholdet i historien som er bokens styrke, ikke rettskrivning og språkbruk.

Jeg er veldig glad for at jeg har lest den, og anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Selvpublisert

Kjøp boken her: knut.roneid@gmail.com

Utgitt: 2018

Kilde: Kjøpt selv

Det var BokBloggBerits omtale av boken som gjorde at jeg fikk lyst å lese den.

Stoisk uro av Agnes Ravatn

Agnes Ravatn er et kjent navn for de aller fleste. Mitt første møte med henne var med romanen Fugletribunalet i 2013. Etter det har jeg lest Operasjon sjølvdisiplin, Verda er ein skandale, og nå også denne siste Stoisk uro, tre bøker som prøver å lære oss noe.

Forlaget om boken:
Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2018

Sider: 118

Kilde: Kjøpt selv

Korleis bli eit godt menneske? det er det Ravatn driver og undrer seg på i denne boken. I sin søken etter gode svar går hun i seg selv, og lener seg så på tankene til kjente filosofer.
Hun pludrer i vei om kardinalsynder og -dyder, hun snakker om beslutningsvegring og om selvkontroll, eller mangelen på dette.

Selv kjenner jeg meg igjen i hennes tanker om et samfunn med kronisk utmattelsessyndrom. Det famlende engasjementet hun føler hos seg selv, tenker jeg er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Før i tiden sto vi da med en fot på barrikadene og en fot på prinsippene.

De store tenkerne vi blir kjent med er Pyrrhon - skeptisismens far, som forfektet en uengasjert holdning til tilværelsen. Vi hører om Imanuel Kants morallære og hans kategoriske leveregel. Jeg brukte litt tid på denne delen av boken, og prøvde å bestemme meg for om det er riktig at det er overveiingen eller konsekvensen av en handling, som er det viktigste.

Når jeg greide å løsrive meg fra Kants interessante tanker, var det Epikurs tur. Denne filosofen levde 300 år før tidsregning, og selv da hadde velfødde menn tanker om at sjelefred er fravær av smerte.

Platons tanker rundt forbindelsen mellom vår verden, sanseverdenen og idèverdenen, og Aristofanes historie som skildrer bakgrunnen for uttrykket "den bedre halvdel" er morsom lesning, og selv om jeg bare er halvveis i boken begynner jeg å kvie meg for at den snart er slutt.

Har kjærligheten endret seg de siste 200 årene? Vi blir kjent med Kierkegards stadielære, og hun forsøker å leve på en måte som tar livet på alvor.

Blir en et bedre menneske av å leve bærekraftig? Vel, Agnes prøver ut dette også hun, og nå når vi har beveget oss frem mot vår tid på flere måter, drar hun noen paralleller mellom Kierkegards dagspresse og vår tids internett.

Til sist, da jeg trodde jeg var ferdig, måtte jeg bare google litt på Løsrivelse. Tekster av Edvard Munch, med Ketil Bjørnstad og Kari Bremnes som utøvende kunstnere. Jeg lyttet til Månens kraft fra LP`en fra 1993 og følte meg privilegert ☺


Stoisk uro er glimrende lesning dere! Du trenger ikke være spesielt bevandret i filosofene for å ha glede av Agnes Ravatn sin nye bok. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Løsrivelse fra 1896