Jeg tror fortsatt Proust tar feil om oss av Olav L. Reisop

Olav Løkken Reisop er arkitekt og litteraturviter. Han debuterte som forfatter i 2011 med boken Pastisj. Jeg har ikke hørt om ham før, men siden jeg tidligere har bakset meg gjennom På sporet av den tapte tid, føler jeg en viss interesse og nysgjerrighet på bøker som har et snev av Proust over seg.

Forlaget introduksjon av romanen:
Hva skriver du? spør Elissa. Hva jeg skriver? svarer jeg for å kjøpe meg tid, for jeg vet at det er nytteløst å svare unnvikende når Elissa spør på den måten, med de øynene, med dét blikket. Derfor vil jeg si, som sant er, at jeg skriver om henne, om kjærligheten, ja om lykken til og med. Men også om ulykken, for det skal jo også handle om mamma, det her, om tapet av henne, og om hvordan Elissa dro meg med rundt i verden etterpå, for å gi meg en espresso på Capri, en øl i London, en hund i Sverige, og senere nesten et barn.

Men ingenting av det klarer jeg å si høyt, så jeg nøler bare, og ser at hun trekker seg unna. Proust, svarer jeg omsider, husker du at vi snakket om Proust? Den første høsten vår, husker du?


Dette er en sånn roman hvor jeg tenker at forfatteren ville revet seg i håret når han hører hvordan enkelte av leserne hans leser boken. Selv får jeg neller når jeg setter meg ned for å lese en roman, også har hovedpersonen likelydende navn med forfatteren. Vi kom litt dårlig ut kan man si, men da jeg et godt stykke ut i romanen gjenkjente Marcel Proust i både handlingen og i skrivemåte, ble det lettere, og atskillig mer lystbetont å lese.

De to navnene Olav og Elissa blir mine holdepunkter i denne romanen. Vi vandrer i tid og sted, og noen rammefortelling til å holde det hele sammen får vi bare i form av noen strofer fra et politiavhør som Olav sitter i. Hvorfor han avhøres kommer frem i små drypp gjennom boken, men de er så korte og gjerne presset inn i annen handling, så dette føles temmelig betydningsløst.

Det som driver handlingen fremover er en strøm av episodiske minner, noen føles som drømmer som har lite med virkeligheten å gjøre. Her refereres mange filosofer og forfattere, fortelleren vår er opptatt av politikk og samfunnsspørsmål, og har et særegent perspektiv på det å være menneske.

Hvis du har lest, likt og forstått Prost tenker jeg at du vil elske denne romanen, ikke minst fordi den er en smule kortere enn førstnevnte. Liker du tekster hvor forfatteren skriver seg langt vekk fra primærhandlingen, vil du også få en fin leseopplevelse med denne boken. 

Stikkord for handlingen: forhold til mor, bendelorm og hunder, turer i ensomhet med hund, sa jeg hund, ja... mye hund her. Italia, London, kirkebesøk med foreldrene. Det er tettpakket og sanselig, teksten forvirrer til tider, men like ofte roper den til meg og fengsler meg totalt.

Det ble to filosofiske bøker på rappen på meg, Agnes Ravatn sier i Stoisk uro at "Sjelefred er fravær av smerte", mens Olav Reisop siterer "Lykke er fravær av bekymringer". De er begge innom Epikur, Kierkegaard og mange flere menn fra tidligere tider som har sagt vettuge ting.

Forlag: Flamme

Utgitt: 2018

Sider: 264

Kilde: Leseeks