Trolldomsfjellet av Thomas Mann

Det er litt av en murstein jeg ga meg i kast med i februar, etter å ha lest Herbjørg Wassmo sin nyeste roman Mitt menneske. Trolldomsfjellet har en helt egen rolle i Wassmos roman, og jeg ble veldig nysgjerrig på den. Boken finnes på 1001-listen, så jeg snek den inn på planen min for 2022, der den havnet på juni, i kategorien "forfatter fra Europa". Thomas Mann fikk Nobelprisen i 1929.

Forlaget om handlingen: 
Den unge Hans Castorp drar til tuberkulosesanatoriet i Davos for å besøke sin syke fetter. Selv er han ikke særlig syk. Likevel blir han værende i syv år. Her opplever han det meste og får møte en rekke frodige personligheter. 

Thomas Mann fremstår i denne romanen som en stor ironiker, men også som humorist. Fortellingen handler om kampen mellom radikale og konservative ideer, mellom den opplyste, siviliserte verden og en verden full av ikke-rasjonelle ideer; om psykoanalysen og det okkulte. 

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1924/min utgave 2005
Sider: 730
Kilde: Kjøpt selv

Det er nesten utrolig at en bok på 730 sider kan foregå innenfor veggene på et sanatorium. Hver detalj er tatt med, ankomsten til hovedpersonen Hans Castorp inkluderer alle hans observasjoner og tanker om de han møter. Han og fetteren er stadig sammen, og dialogen dem imellom gir teksten flyt og god fremdrift.

Når Castorp ankommer sanatoriet, får han utlevert et pasientrom, i likhet med de syke. Legene anbefaler ham om å ta del i pasientenes daglige rutiner, som inkluderer fem kraftige måltider, en luftetur og ikke minst liggekurer. Når de tre tiltenkte ferieukene er over, har han endelig vendt seg til å være der, han fasineres av Klavdija Chauchat, en av de andre pasientene, og han forlenger oppholdet sitt. 

Karakterskildringene i denne romanen er fantastiske, blant mange så møter vi Hermine med det stupide blikket sitt, den leverflekkede Fru Iltis og den elfenbenfargede Levi. Alle er innlagt og alle har tanker og meninger som luftes og diskuteres. Italienske Settembrini er frekk og full av svada, hans baksnakking av de andre, blir ofte tema for Hans og fetteren Joachim Ziemssens samtaler.

Forskjellige tildragelser blant pasientene skaper stemning, deres iakttagelser og inntrykk utbroderes i det lengste. De diskuterer moralske dilemma, sjelens forkrøpling og kjedsommelighetens vesen, samtidig som de undrer seg over hvordan tidssansen blir forrykket. Tid og tidsopplevelse er temaet som springer frem som det tydeligste i romanen, men gjennom denne lange boken kan en også skimte kulturkritikk, og en mengde tematiske motsetninger. 

Når Joachim har vært på anstalten i halvannet år, gjør han opprør og vil hjem, så han reiser mot Dr. Krokowskis vilje. Med det er han ute av historien, men Hans Castorp, som fikk beskjed om å ta følge med sin fetter, protesterte heftig på dette. Han skal komme til å bli på lungesanatoriet Berghof i Davos, i til sammen syv år. Da har vi kommet til 1914, og alle vet hvilke svarte skygger som truet Europa dette året. 

Jeg skal ikke legge skjul på at Trolldomsfjellet ble en langdryg affære, men samtidig kjenner jeg på meg at jeg kommer til å lese den på nytt (når jeg blir pensjonist), så jeg satte den pent opp i klassikerhyllen min. Jeg er ikke i tvil om at her finnes mange kryssreferanser i teksten, som jeg ikke har fått med meg, så en repetisjon av boken føles påkrevd. Kanskje jeg kan gjøre det på Waldhotel Bellevue i Davos, stedet som i sin tid var et sanatorium, og forbildet til den institusjonen vi blir kjent med i Trolldomsfjellet.

I etterordet poengteres det at boken er en idèroman, en syntakstung tankebok og en skjebneroman. Det er Per Quale som har oversatt boken, og skrevet det ni sider lange etterordet. Hadde jeg lagt merke til det før jeg startet lesingen, ville jeg lest dette først. Jeg leste det etter endt lesning, og mye falt på plass. Her får vi også lese om noen virkelige personer som flere av skikkelsene er bygget på, Edith Södergran nevnes også, som en av pasientene som besøkte sanatoriet samtidig med Thomas Manns kone.

Femtiseks av Eva Kitty Bumbulucz

Hvorfor lærer vi ikke av historien? det er spørsmålet den norske forfatteren Eva Kitty Bumbulucz stiller, i denne romanen. Hun er datter av ungarske foreldre, som flyktet til Norge og bosatte seg her, Femtiseks er hennes debutroman.

Forlaget om handlingen:
Femtiseks er et mellommenneskelig drama om revolusjon, kjærlighet og håp – basert på en sann historie fra Ungarn anno 1956.

Unge og forelskede fantaserer forlovede Eva og Laci om en fremtid sammen. Men i etterdønningene av den korte og brutale revolusjonen, der Sovjet-makten har knust ungarernes drøm om frihet, tar deres liv en brå vending. Laci frykter for sitt liv når klappjakten på opposisjonelle begynner og lyndomstolene mates av ivrige angivere. Han ser ingen annen utvei enn å flykte, og av kjærlighet til sin forlovede blir 17-årige Eva med ham på flukten fra hjemlandet.

Den dramatiske flukten utsetter paret for harde prøvelser, og angst og usikkerhet for fremtiden tester lojaliteten deres til hverandre.

Da jeg satt meg ned for å lese denne romanen, var den russiske invasjonen av et naboland et faktum. Femtiseks handler også om disse russerne, den gang Sovjetunionen, som siden andre verdenskrigs slutt, okkuperte Ungarn.

Merk deg datoen 23 oktober 1956, da ble det løsnet skudd i Budapest, og en fredelig demonstrasjon ble begynnelsen på en revolusjon. Det er akkurat her vi befinner oss i denne romanen, en urolig tid for det hardt prøvede landet, som nå var befolket av russere, ungarere, kommunister og ikke kommunister. Unge gutter ble satt i håpløse situasjoner, hvor rollen deres tvang dem til å skyte på sine egne. Mennesker forsvant, mange ble arrestert uten noen fornuftig grunn og utstrakt angiveri gjorde de mellommenneskelige forholdene problematiske.

Historien fortelles kronologisk, og persongalleriet vi blir kjent med, er alle i kontakt med Eva og Laci før eller siden. Det er til tider en skrekkelig historie dette her, fortalt på en så overbevisende måte, at jeg flere ganger måtte ta "snakkepauser" med min mann, for å riste uhyggen av meg. En smakebit fra deres flukt over grensen:

                De sto bokstavelig talt frosset til bakken. Ingen turte å røre en muskel. Hundeglammet paralyserte hele kroppen. En ny lyd, så et stort lysbluss, som en nyttårsrakett. 
    - Ned, ned nå!
    Laci rev Eva over ende som en villmann. Hun rakk ikke å reagere før ansiktet lå boret ned i det kalde hvite. Det var kvelende. Laci presset hånden sin hardt mot nakken hennes. Han skjønte ikke hvor hardt, før hun var nesten livløs under håndflaten hans. Laci for sammen av skrekk da det gikk opp for ham hva han var i ferd med å gjøre.
    - Eva? Eva, unnskyld! Å herre gud, er jeg blitt gal?

Uten å gå i detalj kan jeg nevne den iskalde flukten paret foretar seg, forholdene på mottaket de kommer til, den innbilte eller faktiske trusselen fra mennesker de møter og ikke minst hvordan de blir tatt imot der de havner til sist. Ikke alt er like forferdelig, i små doser opplever vi parets kjærlighet til hverandre, og mennesker rundt dem som faktisk vil dem vel.

Alt dette er det veldig interessant å lese om, fortellingen rommer spenning og godt oppbygde karakterer, som gjorde boken vanskelig å legge fra seg. 

Liker du å lese om historiske hendelser og forhold, som vi heldigvis har lagt bak oss, så er dette virkelig en roman du bør sette på leseplanen. Romanen er aktuell, siden den minner oss på nåtidige politiske strømninger, vi ikke har lyst å ha tilbake.

At forfatteren Eva Kitty Bumbulucz har fått sine foreldres historie inn med morsmelken, kan en nesten forstå når en leser romanen. Jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Prego Mobile

Utgitt: 2019

Sider: 311

Kilde: Leseeksemplar

Forklarelsens øyeblikk - ny spennende krim fra Bjørn Bakken

Det er alltid spennende å lese ferske forfattere, og enda mer så, når en skal lese "den vanskelige andreboken", etter å ha elsket debuten. Sånn er det med Forklarelsens øyeblikk, for i fjor på denne tiden leste jeg Bjørn Bakkens Lang, lang rekke, som var både velskrevet og spennende.

Forlaget om handlingen:
Renate har besøkt Tiiu, Carl Fredrik og Lone i Aarhus. Livet smiler. Tilbake på politihuset i Kristiansand får hun ansvaret for sin første drapssak. Profilert forretningsmann funnet drept.

Saken virker opplagt, bevisene er overveldende, etterforskningen går på skinner, til et nytt drap endevender alt.

Mørke hemmeligheter presser seg mot overflaten, gamle synder kaster lange skygger. Og Renate må ut i et kappløp hun ikke kan tape.

Forlag: Selvpublisering (Bjørnebok)
Utgitt: 2022
Sider: 304
Kilde: PDF fra forlaget

Vi møter igjen Renate og noen av de andre karakterene fra Lang lang rekke, et par måneder etter forrige bok sluttet. Siden denne boken starter med noen skrekkelige scener hvor en anonym mann blir fanget, og en prisvinnende konkurranseskytter ved et uhell dreper mannen sin, kjente jeg ikke igjen det faste persongalleriet med en gang. 

Det kriblet derfor i magen da Renate, Tiiu og Carl Fredrik Skog kom på banen, hele handlingen fra forrige bok falt på plass, og jeg frydet meg, i trygg forvissning om at fortsettelsen kom til å bli spennende. 

Miljøet på politistasjonen i Kristiansand, hvor Renate får lede etterforskningen av den skutte mannen, gir en fin ramme rundt historien. Med seg på laget får hun den ferske betjenten Even Halvorsen, som ikke bare er en muskelbunt, men også er en sjarmør som har fart på hjernecellene. Sjefen på politikammeret er av årsaker lesere av bok 1 vet alt om også ny, og Aslaksen er en skikkelig going.

Renate er ingen tradisjonell politikvinne, hun har selv svin på skogen, og må kikke seg over skulderen titt og ofte. Hun får besøk av kona til den tidligere politimesteren, og blir truet av en journalist. Dette blir det spenning av, men det som også øker actionnivået er introduksjonene av de andre som blir drept. 

Her handler det om hevn, men for hva og hvorfor, holdes skjult lenge, men tankene mine kretset rundt religiøs fanatisme, gamle ungdomssynder eller økonomisk svindel. Den som leser får se...

Vi møter mange karakterer i denne historien, men de er godt skildret og skrives inn (og ut) i rolig tempo. Det er også det eneste som holdes rolig i denne krimmen, for at det er mye dramatikk her, er det ikke tvil om. 

Midt oppi all viraken rundt Renates jobb, besøker hun sin slagrammede mor på sykehjem, og hun gjør sitt beste for å være en god kjæreste for Tiiu, samtidig som hun jager en morder, og blir jaget selv. Nå bor hun i barndomshjemmet sitt, som hun har arvet av moren, og her finner hun farens gamle safe. Hans ettermæle er ikke plettfritt, så hun vil grave litt i historien hans, for å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. 

Bjørn Bakken gir oss igjen en velskrevet krim, hvor han bruker ulike fortellergrep, for eksempel gir morderens samtaler med sin katt Beelzeebub, ny innsikt, innholdet i safen gir nye opplysninger, og ikke minst, det fine som Leo og Lise forteller om Renates mor, det gjorde inntrykk. 

Det er ikke tvil om at historien fanget meg inn, etter en tidlig søndagstur, var jeg naglet til boken til sent på kveld, for denne kunne jeg ikke legge ned, før jeg hadde lest ferdig. Ikke gå glipp av denne, og fortvil ikke om du ikke ser den i butikken, klikk på lenken til forfatteren, så ser du hvordan du kan få tak i boken, det er verdt den ekstra innsatsen.

Det brenner av Megha Majumdar

Megha Majumdar er født i den byen i India, som romanen har sin handling fra, men hun flyttet til USA for å gå på universitetet. Hun ble i Amerika, og jobber nå som redaktør i New York City. Det brenner er hennes debutroman, og for en debut hun har gjort!

Forlaget om handlingen: 
Det brenner handler om en tragisk togbrann i Kolkata, India, som tar livet av 104 mennesker. Gjennom romanen følger vi tre personer med forskjellig tilknytning til brannen. En av dem er Jivan, en muslimsk jente fra slummen som blir beskyldt for å ha stiftet togbrannen, på grunn av noen lite gjennomtenkte innlegg hun postet på Facebook. 

Hennes skjebne blir linket til PT Sir, en opportunistisk gymlærer som gjennom sitt engasjement i et høyrevridd politisk parti skor seg på Jivans feiltrinn. 

Vi møter også Lovely, en sosialt utstøtt, men karismatisk og varm karakter, som har alibiet som kan redde Jivan, men å gi det fra seg vil koste henne alt.

Hvem har ikke lest romaner fra det historiske India, med kasteproblematikk og intense skildringer av livet i slummen. I Majumdar sin debutroman skildres fattigdommen med et forfriskende moderne blikk, som ikke nevner kaste med et ord, men andre problemstillinger hoper seg opp.

De tre hovedpersonene vi møter er oppegående mennesker, med drømmer om en lys fremtid. Gymlærer Sir er eneste mannlige læreren på en jenteskole, kanskje ikke helt fornøyd med jobben, men han og konen klarer seg fint. 22 år gamle Jivan ga opp skolegangen etter tiende klasse, da faren ble invalid og de trengte hennes inntekt. Hun er fornøyd med jobben hun har, og den lille familien greier seg bra. Lovely drømmer om å bli skuespillerinne, og det lille hun greier å skrape sammen, går til en mann som lærer henne yrket. 

Historien dreier seg rundt disse tre, som så vidt har hatt noe med hverandre å gjøre, når den store togbrannen i slumkvarteret Kolabaga finner sted. Jirvan er ille ute, siden hun ble sett på feil sted til feil tid. De to andre blir kalt inn for å vitne for hennes sak, men omstendigheter i livene deres gjør at deres vitneprov ikke gagner saken hennes.

Når du leser denne boken, vil du kjenne stanken av svette fra uvaskede kropper og dufter av matlaging, og du vil føle trengselen og menneskemylderet på kroppen. Vi er i et miljø preget av hardt arbeidende mennesker, rickshawtrekkere, fruktselgere, putefyllere og tjenestejenter, alle yrker er presset og arbeiderne må ta snarveier for å levere.

Den fattige befolkningen har resignert, det er ingen vits å spørre hvorfor, eller stå opp for seg selv, og meningsløsheten forsterkes når politikere sier det motsatte av hva de mener, og kaller det diplomati.

Til tross for dette er det ikke sulten og skitten som preger romanen, men urettferdigheten i at alle meler sin egen kake. Ingen står opp for sine medmennesker, de lurer hverandre opp i stry, for om mulig å legge fattigdommen bak seg, for en stakket stund, eller for alltid. 

Romanen gir et lite spark til de som flykter ut av landet for å utdanne seg (som forfatteren selv har gjort), men det største sparket er til politikerne, som bruker alle knep som skal til for å fremstå på den måten de ønsker. Dette lider Jirvan under, når hun blir tatt for å være terroristen som tente på toget. Skildringene vi får gjennom skolelærer Sir, som blir fanget i det politiske nettet, bygde opp under frustrasjonen min da jeg leste. 

Megha Majumdar har et sanselig språk, som spiller frem grunntonen i det fattige India. Jeg savnet litt motstykket, for India av i dag har tross alt en stor middelklasse. Kolkata ligger nær grensen til Bangladesh så når motsetningene mellom den muslimske befolkningen og hinduene skildres, får også den hellige kuen sin plass i historien. 

Jeg likte denne romanen veldig godt, historien er spennende, mange av betraktningene som gjøres er nye for meg, og helt uten å bli sentimental greier Majumdar å speile råheten hos politikerne, mot fattigdommen i befolkningen, på en overbevisende måte. Romanen anbefales på det varmeste!

Googler du Kolabagan slum får du se noen skremmende bilder

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2020/på norsk 2022

Sider: 292

Kilde: PDF fra forlaget

Kamerat livet av Kaja Schjerven Mollerin - om Cecilie Løveid

Kamerat livet kalles en samtalebok, hvis du vil presse den inn i en tradisjonell form blir vel biografien den mest nærliggende. Forlaget sendte meg boken uten min vitende, og min første tanke da jeg sto med den i hånden var: Cecilie Løveid ja, hun forstår jeg meg ikke på... Heldigvis jobber vi med relasjonsledelse på jobb for tiden, og jeg bestemte meg for, å lede min relasjon til denne allsidige forfatteren, i en mer positiv retning.

Forlaget om boken:
Cecilie Løveid fylte 70 år 21. august 2021, og i den anledning ba vi litteraturkritiker og forfatter Kaja Schjerven Mollerin lage en samtalebok med jubilanten. Samtalene i Kamerat livet går igjennom Cecilie Løveids liv, lesning og litteratur, fra 1968 til i dag. Løveid har eksellert innen de fleste hovedsjangrene, og boka vil også kunne fortelle mye om emner som utviklingen av nyere norsk dramatikk, 70-tallets kunstroman og moderne diktning (både politisk og personlig). Dessuten gir boka et viktig bidrag til kampen for likestilling i Norge ettersom flere av Løveids verker har en klar feministisk innsikt.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2022
Sider: 192
Kilde: Leseeksemplar

Aller først må jeg forklare dette med relasjonen, jeg kjenner ikke Cecilie Løveid i det hele tatt, har aldri snakket med henne, men jeg har hørt henne prate flere ganger. Blant annet i 2013 på en av DnS sine flotte lørdagscafèer, hvor hun snakket om lyrikk og dramatikk, og året etter lot jeg meg begeistre av DnS sin oppsetning av Medealand, som Løveid har oversatt. 

Det er vanskelig å sette ord på hvorfor jeg har styrt unna denne allsidige forfatteren, som i Jan Erik Volds Kanon så treffende kalles en "sjangeroverskridende fabeldikter". Jeg leser mye og variert, jeg gir ikke opp når jeg dyttes ut forbi min egen komfortsone, og trøster meg med at jeg lærer, og at det kommer til å gå lettere etter hvert. Cecilie Løveid har flere ganger rykket meg tilbake til start, du vet når du er på toppen av stigespillet, og ramler ned den der lange stigen? en sånn følelse har jeg satt igjen med, de gangene jeg har hørt henne snakke. 

Spøk til side, i forrige uke så jeg at Litteraturhuset inviterte til et arrangement, hvor forfatteren av boken Kamerat livet, Kaja Scherven Mollerin, skulle ha en samtale med Cecilie Løveid. Jeg spratt opp av lesestolen, "den boken har jeg jo!!" Jeg bestilte meg en billett og satt meg ned for å begynne å lese. Da jeg gikk hjem fra arrangementet, glad og full av nye inntrykk, føltes det som å ha vunnet i lotto. 

Dagen etter leste jeg ferdig boken, jeg var begeistret, for Mollerin har virkelig klart å avdekke det de kaller det løveidske, det som løper gjennom alle Løveids verker, og som er en enestående fusjon av kunst, poesi, politikk, privatliv, problemer og humor.

Uti boken gir hun meg faktisk litt trøst for min manglende forståelse, "Det er kanskje teit å si, men jeg er vel kjent for å være en utfordring. Dette inntrykket har av en eller annen grunn festet seg tidlig. At det jeg skriver, er altfor aparte".

Kamerat livet gir oss et bilde av en kvinne som har fordypet seg i kunst hele livet, og brukt kunsten som inspirasjon til skrivingen. Det er tydelig at hun lar seg inspirere og begeistre, at hun er og alltid har vært nysgjerrig og villig til å grave dypt for å finne de svarene hun er ute etter. Boken gir oss også et bilde av et forsømt barn, som ikke hadde det lett i oppveksten, og antyder noe om hvordan dette har formet henne som menneske. Vi hører at mange av hennes tekster rommer et bortsatt barn, og en fraværende mor.

Måten boken er bygget opp, med Mollerins kortfattede spørsmål, som får dikteren på gli, og som følger opp med små dytt for å få henne til å fortelle mer, gir hele scenen til Cecilie, og hun blomstrer. Det gjorde hun også på Litteraturhuset, hvor Mollerin intervjuet henne etter samme lest. Det var ikke en gammel dame jeg så på scenen, men et kunnskapsrikt menneske, som fortalte om sine inspirasjonskilder og pågående arbeider, med humor og energi.

Er du interessert i kunst, litteratur og historie, så er denne samtaleboken med Cecilie Løveid absolutt noe å ta en titt på. I mai kommer boken Piggeple ut, med dikt og tegninger av Lotte Konow Lund, den er jeg nysgjerrig på ☺

*******

Kraftig inspirert etter å ha tilbrakt dagen med Kamerat livet, fikk jeg tak i Vandreutstillinger på BookBites. Jeg stupte inn i det, og frydet meg over hvordan Cecilie Løveid har latt seg inspirere av forskjellige kunstnere og kunstverk. Her møter vi Angela Winkler, Marcel Duchamp, Kitty Kielland og Andy Warhol, for å nevne noen. Sammen med diktets navn står også navnet på kunstner og kunstverk, så da er det bare til å lese, føle tolke og kanskje google litt etterpå. 

Tematikken favner også bredt, to ord som manifest og Y-blokken gjør det mer enn klart hvem diktet Straff - en fantasi handler om. Vi hører om Nordahl Grieg og hans endelikt i Berlin, og Georg Fossum sitt ikoniske fotografi 26/11- 42 taler også sin klare tale. Jeg likte også en ballett til Tomas E. og kunne ikke annet enn å le når jeg så ham for meg.

Det er ikke tvil om at Cecilie Løveids kunst har vokst på meg i rekordfart, dette nyeste hun har skrevet var absolutt ikke vanskelig å forstå.

Dykket ned i Løveids forfatterskap fortsatte, for etter å ha latt meg begeistre over Vandreutstillinger som kom ut i 2017, gikk jeg tilbake til begynnelsen og leste debuten hennes, romanen Most. Boken kom ut i 1972, noe som innebærer at Cecilie Løveid jubilerer også i år, med 50 år som forfatter. Gratulerer! 

Most består av ca 70 sider med luftig tekst, så den var ganske rask å lese gjennom, men dessverre fengslet den meg ikke i det hele tatt. Bildet av den litt spesielle skrivestilen til Løveid forsterkes igjen, når jeg leser diktsamlingen Flytterester fra 2012, for denne fant heller ikke klangbunn i meg. 

Svømmeføtter

Nei, min pike, sier flyttemannen

Vi har kommet til det punktet i livet

hvor vi ikke lenger behøver å vaske 

svømmeføtter

før vi pakker dem

Har du en Løveidfavoritt du vil anbefale!

Les gjerne Anitas flotte omtale på Artemisias Verden!

Greven av Monte Cristo av Alexandre Dumas

Det er litt tilfeldig hvilken lydbok jeg velger meg fra Storytel, men da jeg så Alexandre Dumas sin kjente historie Greven av Monte Cristo, var jeg ikke vanskelig å be. Det er Knut Risan som leste inn de godt over 34 timene i 2015, og hans stemme tryllet meg tilbake til barndommens juleeventyr på tv. 

Forlaget om handlingen:
Etter å ha blitt utsatt for et komplott blir styrmannen Edmond Dantès dømt for forræderi og satt i fengsel på livstid. Fremtiden ser mørk ut, men ved hjelp av kløkt og utholdenhet makter Dantès å overleve i fengselet.

Da han etter mange år klarer å rømme, skifter han identitet til Greven av Monte Cristo. Og han har ikke tenkt å la sine gamle fiender få gå ustraffet. Det handler om vennskap, kjærlighet, forræderi, lojalitet, et skattekart - og så er hevnens time inne.

Det er litt av et eventyr dette her, men også en roman som gir oss fine bilder av, i alle fall deler av tidsånden. Vi befinner oss i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet, hvor hverdagen for rike og fattige arter seg veldig forskjellig. 

I starten blir vi kjent med Edmond Dantè, som er styrmann på en skute og kapteinens mest betrodde mann. Hjemme har han en kjæreste, og de to elsker hverandre over alt på jord, men hun har en annen frier, som passer på å gjøre sine hoser grønne, når Edmond er ute og seiler. Mannen som er fetteren hennes, strør etter hvert om seg med falske anklager, som fører til at Edmond havner i fengsel.

I fjorten år sitter han i fangehullet på øya Château d`If, han er ensom, kald og sulten og har ingen utsikter til å komme ut derfra. Han engster seg over sin syke far som nå må klare seg alene, og over Mercèdès, kjæresten. Etter mange år forsøker han å sulte seg i hjel, men så hører han en som graver i veggen. Dette er begynnelsen på et varmt vennskap med Abbed Faria, som har sittet fengslet lengre enn ham.

Han klarer å rømme, og med seg har han hemmeligheten om hvor uante rikdommer er gjemt, så han kommer seg på fote. Han har lagt en skikkelig slagplan for hvordan han skal få sin hevn, over dem som tok fra ham hans aller kjæreste Mercèdès, og lot faren sulte i hjel. Ved å yte velgjerninger i øst og vest, bygger han seg opp en krets av greve- og fyrstefamilier, som han bruker for å posisjonere seg best mulig for sitt mål.

Vi møter mye gammel adel, operaaftener, utstrakt manipulering av obligasjonsmarkedet, og i det hele tatt mye hvisking og tisking i krokene. Det gikk greit å følge historien, selv om noe av midtstykket kunne vært forkortet litt. Edmonde Dantè fremstår i forskjellige skikkelser i løpet av historien, og før jeg fikk helt taket på dem, var jeg litt forvirret, men det løste seg, og historien satt som støpt.

Jeg likte denne romanen godt, det er en røverroman, og vi ser stort sett fiffens problemer, fattigdommen som fantes i Paris og ellers i Frankrike på denne tiden, vies ikke stor plass. Romanen er underholdende og glimrende lest, men still deg inn på den tålmodige frekvensen for det går seint fremover siden Knut Risan leser med pauser og innlevelse. 

Tiggerpiken av Alice Munro

Alice Munro mottok Nobelprisen i litteratur i 2013, og Tiggerpiken er å finne i listen over 1001 bøker du må lese før du dør, dermed fant jeg plass til denne for marsutfordringen som er "kvinnelig forfatter" i 1001-lesesirkelen. Jeg har tidligere lest novellen Bjørnen gikk over fjellet, som jeg likte godt, og Uvennskap, vennskap, forelskelse, som jeg ikke likte noe særlig. 

Forlaget om handlingen:
Historien om Rose er historien om en kvinnes forsøk på å finne og akseptere seg selv. Hun har spilt mange roller i sitt liv. Men er det roller hun har valgt selv? Har hun ikke alltid bare vært den som omgivelsene forventet hun skulle være? Har hun noen gang vært seg selv? Og hvem var hun egentlig?

Alice Munro skriver om hverdagsmennesker. Og hun har den sjeldne evnen til å kunne kartlegge et helt menneskeliv, en hel skjebne i novellens korte form. Å lese en novellesamling av Alice Munro er som å lese en rekke romaner. Ut fra en enkelt begivenhet i et menneskes liv, som viser seg å bli et vendepunkt, for eksempel møtet med kjærlighet eller utroskap, lærer leseren personen å kjenne til bunns. Man har rett og slett ikke behov for å vite mer.

Alice Munro sies å være novelledronning nummer en, til tross for at det står "fortellinger" på coveret, trodde jeg at Fortellinger om Flo og Rose var en roman. Nå skal det sies at de ti novellene som boken består av, følger et kronologisk hendelsesforløp, og har Rose og til dels Flo som hovedpersoner. 

Lesingen blir effektiv når hvert kapittel er viet til en del av Roses liv, og når det er klart for neste, har hun blitt en del eldre. Vi begynner med Roses herkomst og barndom, så hører vi om hennes skolegang og sosial status, før vi møter henne igjen på videregående, da faren hennes har blitt syk. 

Mor døde tidlig, og far giftet seg med Flo, som går inn i rollen som mor for Rose. I novellen Ville svaner er far også død, og Rose skal ta toget til Toronto alene. Før hun reiser blir hun advart mot hvite slavehandlere og lokkemenn, og skrekken setter seg i henne når, mannen hun deler sete med på toget, i "søvne" lar hånden sin beføle låret hennes. (eller tenker hun det bare...)

                Pengene til alt dette, og til reisen, stammet fra en pris Rose hadde vunnet for en stil med overskriften "Kunst og vitenskap i morgendagens verden". Hun ble overrasket da Flo ba om å få lese den, og mens hun leste, bemerket hun at de sikkert syntes de måtte gi Rose prisen, fordi hun hadde satt til livs hele ordboken.

I novellen som gir navnet til denne boken har Rose flyttet fra Flo, og bor hos fru Henshaw som huser ubemidlede piker som går på universitetet. Hun blir kurtisert av Patrick, de er veldig forskjellig og hun liker ham egentlig ikke, så han blir avvist noen ganger før hun gir opp og de gifter seg. Mens hun holder på med bachelorgraden sin leser hun Thomas Mann (jubel over referanse, for det gjør jeg også akkurat nå!)

Neste gang vi skifter fokus har Patrick og Rose vært gift i tre år. Hun møter Clifford og forelsker seg i ham. Her diskuteres kvinnens rolle i ekteskapet, om det er bare mannen som skal skinne, og kvinnens jobb er å løfte ham opp og frem? Rose og Patrick har fått lille Anna, dette forbigås ganske så stille, men når hun går fra Patrick skal hun flytte til Calgary, og da får Anna selv velge, om hun vil følge med på lasset.

Nå nærmer vi oss slutten på handlingsforløpet. Flo har blitt gammel og rørete, og Rose hjelper henne inn på et hjem. Rose er nå tilbake i Hanratty hvor hun og broren Brian vokste opp, og sånn slutter det, ganske enkelt. 

Disse novellene er ikke bygget opp med innledning, midtparti og en snedig avslutning, slik vi er vant med. Her følger vi handlingen, uten noen form for cliffhangere underveis. Jeg strevde litt med å komme inn i starten, men så fløt det fint. Kanskje jeg hadde forventet noe annet av "novelledronningen", men jeg likte godt det jeg leste.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1978/på norsk 2015

Sider: 271

Kilde: Biblioteket

Flukt av Carl Frode Tiller

Etter å ha lest flere begeistrede bloggomtaler av denne boken, bestemte jeg meg for å lese denne boken.  BookBites hadde boken klar til meg, så da var det ingen vei utenom. I 2017 leste jeg Begynnelser, og den likte jeg selv om jeg syntes den var litt underlig i formen. Jeg var klar for "underlig" nå også, og det fikk jeg...

Forlaget om handlingen: 
Det er julaftan. Elisabet og Sakarias har vore ved grava, sett lys, børsta snø av steinen - så køyrer han ho heim. Dei skal vere kvar for seg denne første jula utan sonen. Sorga over han har kome mellom dei. Dei har skilt lag.
Men så blir det likevel til at dei er saman julaftan. Elisabet sett seg til pianoet og speler eit stykke sonen deira likte godt.

Det skal kome til å bli ei heilt spesiell julenatt for dei begge.

Romanen "Flukt" skildrar forholdet mellom dei levande og døde og strekk seg eit stykkje utover det vi til vanleg oppfattar som realisme.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2021
Sider: 199
Kilde: BookBites

Elisabet og Sakarias ble skilt etter den 12 år gamle sønnen deres Johannes omkom i en trafikkulykke for et halvt år siden. Elisabet har en mor som er paralysert av demens og som bor på hjem, hun er sur på faren som ikke kom i guttens begravelse, og nekter å høre når han og broren Robert kommer innom, for å invitere henne på julekvelden.

Sakarias har også en familiekonflikt på gang, og vil ikke feire jul med søsteren Judit og deres felles mor. Etter et besøk på graven til sønnen på julaften, blir han med Elisabet hjem, og etter en fin kveld overnatter han ved hennes side, hvor de begge opplever at Johannes er dem nær.

Dette er handlingen enkelt fortalt, men historien er ikke fortalt kronologisk. 

Vi lærer nemlig også Johannes å kjenne, 12 åringen som har en jente inni seg som presser på og vil ut. Han er en ensom gutt, som har vanskelig for å skaffe seg venner, derfor drømmer han frem en hund, som han får til bestevenn. Sammen med hunden besøker han den demente bestemoren sin, en av flere nydelige scener i denne boken. Han kjører buss med hunden, og for å få hunden med inn på bussen påstår han at han er blind, og her våger han å sette en hårspenne i håret, for å kjenne på hvordan det føles å være jente.

Skrivemåten forstyrret meg da jeg leste, men den illuderer kanskje sinnet til karakterene som er med. Alt blander seg og flyter sammen, en setning inneholder litt om det Johannes opplevde da han levde, og litt om hva Elisabet eller Sakarias tenker eller gjør. Her oppleves gamle og nye følelser på en gang, egne og andres om en annen, og de trigges av lyder, lukter eller andre ytre påvirkninger. Her er det ingen naturlover som gjelder, ingen stengsler, men passasjer og gliper i mørket som gir sømløse overganger.

En blir vant med det, men jeg foretrekker å fokusere oppmerksomheten min på karakterenes følelsesliv og selve handlingen, uten å hele tiden måtte legge puslespill med den ene hjernehalvdelen. Tiller har mange flotte observasjoner av menneskesinnet i romanen sin, og det er ikke fritt for at jeg kjente meg igjen i noe av de betraktningene han gjorde seg. 

Vi møter to voksne som sliter med sorg og savn, og kanskje skam også, fordi de skjønner at de ikke har strukket til som foreldre. Samtidig møter vi en gutt som lever sitt liv med sorg over å ikke være som alle andre, og skam over å ikke klare å tilfredsstille foreldrenes forhåpninger til ham. 

Det høres kanskje nitrist ut dette her, men Carl Frode Tiller skriver med en lun humor som tar brodden av dette triste. Jeg likte romanen, men kanskje ikke like godt som Artemisias Verden og Minbokogmaleblog.

Fars hage, mors hus av Eskil Skjeldal

Espen Skjeldal har tidligere gitt ut sakprosa, med denne romanen debuterer han som skjønnlitterær forfatter. For en flott debut han har gjort, med denne vonde historien som så alt for godt skildrer hvordan det er å leve med følgene av sin egen oppvekst.

Forlaget om handlingen:
Da Mikael Emanuelsen går oppover kirkegulvet i sin fars begravelse, har han ikke sett foreldrene på sytten år. Utenfor kirken, etter jordpåkastelsen, står han ansikt til ansikt med moren. Hun sier at hun reiser til Spania og at nøkkelen til barndomshjemmet ligger på samme sted som før.

Denne sommeren er Mikael som i en døs. Han klarer ikke å arbeide eller delta i familielivet med kona Ragnhild og de tre barna. En barndom han for lengst har lagt bak seg, kommer tilbake til ham: Faren som dyrket fram en eventyrlig hage der det ikke var lov å leke. Moren som holdt huset urokkelig i orden. Men var det slik? Er barndomsminnene til å stole på? Og når skal han dra tilbake til huset, låse opp døren, gå inn i huset og ut i hagen?

I sytten år har Mikael øvd på å være likegyldig over for sine foreldre. Vi får høre at han fra en dag til en annen, pakket sekken og takket for seg. Dette er omdreiningspunktet i historien, og hvorfor han stakk, blir ikke åpenbart med det første.

Det er ikke tvil om at Mikael er skjør, han er lettknuselig, og nå som han har kone og tre barn har han ikke tid til å gå i oppløsning. Så er det akkurat det som skjer når han får beskjed om at far er død, og han møter opp i begravelsen. Han matres av angst for at han skal føle noe annet enn forakt for sin far og mor, tenk om han vil komme til å føle savn? eller angre det han gjorde, da han forlot dem for sytten år siden.

Her skrives det frem en mor med harde overflater, streng og firkantet, og en majestetisk og autoritær far. Ingen av dem har vist følelser for ham i oppveksten, og han har aldri skjønt hvorfor. I voksen alder har han blitt god på stressmestring, han snakker mykt til seg selv og motiverer seg selv til å bli i de utfordrende situasjonene. Selvtvilen får ham til å analysere alle sine egne følelser, reaksjoner og tanker, og han er snar til å overfortolke andres blikk og ansiktsuttrykk. 

Det er fascinerende å lese om hvordan Mikael spiller roller i alle sammenhenger, også hjemme med familien. Han legger ansiktet sitt i de rette folder, før han går inn i et rom eller en situasjon, og veier sine ord på gullvekt.

Litt ute i boken dreies fokus over på barndommen hans. Vi hører om oppveksten, som utad virker helt grei, men som absolutt ikke var det. Ragnhild, kona hans presser på for å få vite litt om denne oppveksten, til nå i forholdet deres har han ikke ville snakke om det, selv om hun skjønner at noe må ha brakt frem bruddet og angsten han lever med.

Fars hage, mors hus er en sterk roman, en viktig roman i så henseende at det gir leseren mulighet til å sette seg inn i en situasjon som kan være vanskelig å forstå. Gutten har tross alt vokst opp i et rent og økonomisk trygt hjem, uten alkohol og med faste rutiner, hvordan kan det gå så galt?

Romanen er handlingsdrevet til tusen, med en god nerve hele tiden. Som voksen har Mikael begynt å tvile på sine egne minner, kan de være løgner? Dette er en roman som kommer til å være med meg lenge, de mange tilsynelatende uskyldige situasjonene, som knuses av en liten detalj, var sterk kost. 

Les gjerne omtalen på bloggen Medbokogpallett, som fristet meg til å lese boken.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2021

Sider: 304

Kilde: BookBites

Crux - en ny spennende thriller av Sven G. Simonsen

Da jeg sommeren 2020 skulle lese Sven G. Simonsens thrillerdebut Risiko, var det med lave forventninger, siden hans navn var helt ukjent for meg. Boken tok meg med storm og begeistring, så når det i år kom en ny bok med samme hovedperson, kriblet jeg av forventning før jeg startet lesingen. 

Forlaget om handlingen:
Nationaltheatret T-banestasjon: Norges nyutnevnte utviklingsminister blir alvorlig skadet i det som kan være et terrorangrep.

Noen uker senere blir Liv Eriksson kalt inn til en konfidensiell samtale på politihuset. Hun får vite at Dawit, en ung venn og flyktning fra Eritrea, er blitt dratt inn i en kriminell gjeng. Da statsråden ble forsøkt drept, befant Dawit seg like ved, sammen med den karismatiske gjenglederen Yonas.

Angrepet på statsråden er fremdeles et mysterium for etterforskerne. Ligger løsningen i det media kaller 'gjengsporet'? For Liv haster det med å bevise Dawits uskyld, og redde ham ut av Yonas' grep. En mistanke får Liv til å reise til Haiti for å finne svar. 

Forventningene mine ble innfridd allerede i åpningsscenene, hvor skildringene av Oslo, med sine hauger av sparkesykler, t-bane og terrorsikringer fikk meg til å trekke på smilebåndet. Før jeg vet ordet av det peker spenningskurven rett opp, når det skjer det som ikke skal skje. Like før toget ankommer perrongen, får utviklingsministeren seg en kraftig dytt i ryggen, han fyker ned på skinnegangen, og panikken utløses.

Førstebetjent Anna Lundberg etterforsker gjengkriminalitet, og det er hun som tar kontakt med vår hovedperson Liv Eriksson, fordi attenåringen Dawit har oppgitt henne som nærmeste pårørende. Liv undrer seg litt over dette, de har ikke så god kontakt, men hun stiller opp for ham.

Liv kjenner vi fra forrige bok, men har du ikke lest den, så fortvil ikke for bakt inn i handlingsforløpet, blir vi minnet på hvorfor denne psykologen og treningsnarkomane tøffingen, nå sliter med PTSD. 

Når Liv møter Dawit, møter hun også Yonas, som holder en klam hånd rundt Dawits frihet. Flere scener skremmer meg, som når Yonas tar turen hjem til deres felles hjemland Eritrea, og lar seg fotografere sammen med Dawits familie. Også når det går opp for meg hvem som er den egentlige skurken i denne historien, kjenner jeg at det går kaldt nedover ryggen på meg. 

Vi får oss en tur til Haiti, hører om lovløshet, prostitusjon og fattigdommen i Port au Prince etter jordskjelvet i 2010. Norge var med å støtte gjenoppbyggingen med betydelige bistandsmidler, og her anes forbindelseslinjen til hendelsen på t-banen. Det er ikke lett for Liv å få de korrupte myndighetene der nede i tale, og igjen øker actionnivået betraktelig, når Liv må komme seg hals over hodet ut av landet. 

Raske sceneskift og flere handlingstråder, som er nensomt flettes sammen, gjør Crux til en slukebok av dimensjoner. Etter hvert som sammenhengene viser seg, satte skrekken seg i magen, og selv om jeg satt i sofaen og leste, hadde jeg behov for å kikke meg over skulderen. 

Igjen leverer Simonsen en velskrevet historie helt uten språklige hickups. Handlingen er ikke bare spennende, men den setter også fingeren på flere nåtidige utfordringer i vårt samfunn. Her møter vi levende karakterer i realistiske scener, formidlet i et språk med mye dialog, noe som bidro til at lesingen gikk så lett. 

Crux er en thriller av beste sort, skremmende og heseblesende, men uten makabre innslag som kan skremme vekk sarte sjeler. Jeg anbefaler gjerne boken videre ☺

Sven G. Simonsen er journalist, statsviter og bistandsarbeider. Han har jobbet som forsker ved Institutt for fredsforskning og har vært på flere oppdrag for UNICEF. For sin thriller-debut, Risiko, ble han nominert til årets beste krimdebutant - Nytt blod-prisen.

Hvis du har lyst å lese flere bloggomtaler av Crux kan du følge med på bloggturnèen som arrangeres i forbindelse med lanseringen av boken #cruxkrimturne

Forlag: Press

Utgitt: 2022

Sider: 322

Kilde: PDF fra forlaget

Burgers datter av Nadine Gordimer

Februarutfordringen i 1001-lesesirkelen er å lese en afrikansk forfatter. Nadine Gordimer f. 1923 kom fra Sør-Afrika, hun var en politisk aktivist og mottok Nobelprisen i 1991. Burgers datter kom ut i 1979, da hadde hun allerede gitt ut seks romaner, og senere kom det syv til. Hun var en allsidig dame, som skrev essays, noveller, skuespill og dokumentarer. Som datter av jødiske innvandrere til Sør-Afrika, far fra Litauen og mor fra England, har hun en spennende bakgrunn. 

Forlaget om handlingen:  
Rosa, 27 år gammel, er datter av en fremtredende, hvit, sørafrikansk kommunist og lege som kjemper for et fritt Sør-Afrika. 

Rosa stiller etter hvert spørsmål ved hvilken pris hun skal betale for sitt engasjement for et fremtidig samfunn, og hvor mye av sin egen selvrealisering hun må gi avkall på.

Man velger hvilket menneske man vil være, men man velger på grunnlag av forutsetninger.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1979/på norsk 1994
Sider: 370
Kilde: Biblioteket

I romanens åpningsscene er Rosemarie Burger 14 år, og hun står i kø foran fengselsporten, i håp om å få levere en gammel dyne og noen klær til sin mor. Senere hører vi om da faren sitter fengslet, rettssaken som varer i 217 dager, og som dømmer ham til livsvarig fengsel.

Rosa er nå alene, dette er litt senere i livet hennes, for hun er voksen og utdannet fysioterapeut. I retrospektiv lærer vi familiens historie å kjenne, om oppveksten i et hjem hvor begge foreldrene var kommunister som jobbet utrettelig for å bedre levevilkårene for de svarte. De hadde åpent hus, tok inn alle som trengte ly, og Rose og broren Tony levde et liv helt uten særrettigheter, som de andre hvite barna hadde.

Det er godt å lese om de ivrige aktivistenes modige kamp for utbredelse av politiske rettigheter for alle folkeslag i Sør-Afrika. De videreførte motstandsarbeidet som startet i 1948, da det nye nasjonalistpartiet kom til makten. 

Tidsmessig svever vi litt frem og tilbake, til arbeiderbevegelsens spede barndom like etter andre verdenskrig, hvor fagforeningsarbeid var en farlig ting å drive på med. Før Burger-barna kom til verden, kjempet foreldrene side om side, og flere ganger ble de tiltalt sammen. Siden byttet de på å være sammen med barna under demonstrasjoner, slik at en av dem alltid kunne passe på, i tilfelle den andre ble fengslet.

Når Lionel Burger dør i fengselet, tre år etter han ble dømt, er Rosa helt alene. Mor er allerede død, og Tony er også borte, hun har bare en halvbror i Tanzania som hun aldri har sett. Hun er oppsatt på å reise, i hjemlandet er hun sin fars datter, overvåket hele tiden og alle hun blir sett med, ender opp som mulige mistenkte. Etter å ha besøkt sin far i fengsel to dager i måneden i tre år, er hun nå fri til å komme seg bort, men hun har ikke krav på pass.

I del to har en fjern slektning hjulpet henne med pass. Hun har fått innvilget pass for ett år, til fire land, som hun ikke har hatt noe kontakt med. Hun reiser til Frankrike, hvor hun møter en kusine, og senere møter hun også farens ekskone. Hun blir kjent med mange mennesker, diskuterer Mao, Solsjenitsyn og Marx, fenomenet Gulag og ANC.

Etter en stund følger hun med en bekjent til London, men en oppringning midt på natten fra en svart barndomsvenn, gjør henne oppbrakt. Før passet går ut returnerer hun til hjemlandet. Den økende politiske separatismen skremmer henne, men hun får seg jobb som fysioterapeut på et svart sykehus, og begynner å overvære rettsaker. Mot slutten av romanen blir Rosa selv arrestert og fengslet uten tiltale.

Jeg har tidligere lest Nadine Gordimers roman Et eget liv, og den likte jeg veldig godt. I likhet med Et eget liv, er frihet et tema som også går igjen i Burgers datter, men rammene rundt de to romanene er veldig forskjellig. 

Hvem husker ikke Nelson Mandela og frihetskampen som ble vunnet, da han i 1990 endelig, etter 27 år i fengsel for sine meninger, ble sluppet fri. Burgers datter tar oss med tilbake til tiden før dette, det er en lærerik roman, tankevekkende og skremmende, måtte vi aldri havne der igjen.

2020 Post festum av Gunnar Staalesen

Etter å ha avsluttet fjoråret med å nilytte meg gjennom alle tre bøkene i Hundreårstrilogien, kunne jeg starte 2022 med Gunnar Staalesens oppfølger til denne trilogien. Jeg koste meg med å lytte til Sigmund Sæveruds fantastiske innlesing. Med hans stemme fremdeles i ørene, leste jeg 2020 Post festum med den samme betoning som Sæverud, til stor glede for meg selv, og de som så meg humre/lese.

Forlaget om handlingen:
De siste tjue årene omfatter store og dramatiske begivenheter, som terrorangrepet i USA 11. september 2001 og terrorhandlingen som rystet Norge 22. juli 2011. Oljealderen nærmer seg kanskje slutten, og kampen står om miljø, klima og fundamentalisme. Verden er connected på helt andre måter enn før.

Mot dette bakteppet veves en handling av sterke følelser, gammelt hat og nag, følelsesmessige forlis, personlige tragedier og drømmer om kjærlighet. Her følger vi representanter for familiene Nesbø, Brandt, Moland – kjent fra Hundreårstrilogien – og flere andre gjennom de siste tjue årene av norsk og internasjonal historie, fra årtusenskiftet til koronaåret 2020. 

Under det hele hviler gåten om den såkalte Isdalskvinnen, et mystisk dødsfall som inntraff i Bergen i november 1970. Nye opplysninger kommer Varg Veum for øre. Kan han oppklare saken om Isdalskvinnen, 50 år på overtid? 

Romanen starter i jeg-form, og vi befinner oss på privatetterforsker Varg Veum sitt kontor. Joakim Sæter kommer inn og forteller, at hans nylig avdøde far ytret noen helt spesielle ord like før han døde, og siden Sæters kone tidligere har fått god hjelp av Veum, vil de høre litt med ham om han kan nøste litt i dette mysteriet. 

Dialogen der i begynnelsen er utrolig herlig. Varg Veum oppsøker Alf Pedersen, som skråler på klingende god gammal bergensk, fikk karakterene til å stå tydelig frem for meg. 

Boken er delt i fire deler, og de to neste delene er skrevet i tredjeperson, og vi begynner på begynnelsen, altså i 2001. Journalisten Håkon Brandt er på oppdrag i New York for BT, når det smeller, i tvillingtårnene. Hvis du ikke var der (eller foran tv`en) så er skildringene av hendelsen så god, at den bør du få med deg. Men, de fleste av oss "var der", jeg kjente meg godt igjen, både i følelsene jeg satt med, og alt som ble formidlet derfra i timene, dagene og ukene som gikk etterpå.

Noen historier fra trilogien flettes inn i denne romanen også, vi møter igjen Veslemøy Heggøy Fossedal, som opplevde å bli bortført som 11 åring, og som var godt voksen da hun endelig fikk bearbeidet traumet, og de fant ut hvem som var ugjerningsmannen. Håkon Brandt er i gang med å skrive "true crime" og han er i kontakt med Veslemøy. Samtidig slipper Mikael Brekke ut av fengsel, etter å ha sonet en drapsdom.

I Moland-familien har det gått i arv å være politi, og nå er det Signe Moland som arbeider som etterforsker. Det er niesen til Tarald Nesbø fra Eksingedalen som drar til Utøya på feil tid, og med det får vi også denne dramatiske historien gjenfortalt. På denne måten tas tidligere karakterer opp i historien, og får sin naturlige plass, samtidig som dette grepet bidrar til god flyt og god sammenheng.

Det som er nytt er at det muslimske miljøet i Bergen også får sin plass, og når sytten år gamle Fatima forsvinner, tenker folk tilbake på Veslemøy, som opplevde det samme. Denne handlingstråden skildrer, den skammen som mange innvandrerkvinner bærer, fordi de ikke vil giftes bort og holdes nede, av sine fedre og brødre.

Gjennom små historier, og et stort persongalleri skildrer Staalesen vår moderne verden hvor bybanen diskuteres opp og i mente, klimaendringer, Trude Drevlands store tabbe, oljekrisen, opprørsstyrker og IS. Dialogene er slagkraftige og det som kommer frem er interessant, men det er ikke så mye en ikke har hørt før. I de andre bøkene, er handlingen satt for så pass lenge siden, at det er interessant å lære litt om bakgrunnen for hendelsene. Her er alt ferskt i hukommelsen, og da blir det ikke like spennende.

I den avsluttende delen tar vi opp igjen tråden fra del en. Nå har det naturlig vis gått nesten tyve år, så Varg Veum har blitt eldre, men en konvolutt havner hos ham, og Isdalskvinnen får enda noen minutter i rampelyset. 

Jeg likte denne romanen godt, synes det er en fin påbygging av trilogien, siden den er skrevet på den samme måten som de andre tre bøkene. 9/11 og Utøya kunne med letthet vært kuttet ned litt, og dette med denne muslimske familien, føltes mest som et forsøk på å være politisk korrekt. 

Det er ikke sikkert det var så lurt å friske opp med trilogien, før jeg leste denne, for mye er gjengitt her, og det føltes litt oppramsende. De som ikke har lest trilogien kan gjerne lese 2020 Post festum, uten å følte at de bør leste trilogien først.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 512

Kilde: Leseeksemplar

Det ellevte manus av Anne Holt

De fleste av oss har lest noe, eller mye av, det Anne Holt har skrevet. Det ellevte manus er den ellevte boken i serien med Hanne Wilhelmsen, hun er nå pensjonert, men de små grå har ikke meldt seg ut. Dette ble et kjekt gjensyn med henne, og ikke minst forfatterens morsomme skrivestil.

Forlaget om handlingen:
En pandemi har slått inn over verden. Hanne Wilhelmsen, for lengst pensjonert fra politiet, har levd i indre eksil i leiligheten sin i en årrekke. Da Norge stenges ned, opplever hun endelig å ta den folketomme byen sin tilbake.

Politibetjent Henrik Holme sliter samtidig med et drap ingen synes å bry seg nevneverdig med. En kvinne er funnet naken i bagasjerommet på en tilfeldig bil. Kroppen er intakt, bortsett fra at ansiktet er knust. Ingen har meldt henne savnet. Ingen vet hvem hun er. Han må ty til sin gamle mentor Hanne Wilhelmsen for hjelp.

Fra et trangt hjemmekontor må den ferske redaktøren Ebba Braut jakte på et svært verdifullt, forsvunnet manus fra en av forlagets bestselgende forfattere. 

Hun må også tvinge seg på Hanne Wilhelmsen, som nettopp har levert sin første kriminalroman uten å være videre interessert i å bli redigert.

Det er litt av et plott Holt har snekret sammen denne gangen, vi følger så mye som fire hovedpersoner. Leseren kan nok ane noe om hva og hvordan det henger sammen, men jeg så ikke løsningen før helt mot slutten. Det jeg opplevde gjennom hele boken var engasjement, selv om det egentlig ikke er spennende, så var jeg oppriktig nysgjerrig på hvordan det hele hang sammen, og slukte de siste to hundre sidene i ett jafs. 

Vi befinner oss i mars 2020, Hanne Wilhelmsens kone Nefis forsvinner til Geneve for å skjøtte sin jobb i WHO, og Hanne blir alene om ansvaret for deres 16 år gamle datter Ida, som ikke synes lockdown er noe gøy. Den tidligere stjerneetterforskeren trenger noe å gjøre, så hun hiver seg rundt og vil hjelpe, både redaktøren sin Ebba og politibetjent Henrik Holme, som begge har mystiske gåter de trenger å få løst.

Forlaget som Ebba Braut har fått jobb i, skildres på en morsom måte, får inderlig ikke håpe at det finnes noen sånne der ute. Komplikasjonene ser ut til å tårne seg opp for dem, og det virker som det bare er Ebba, som vil finne ut av problemene.

Politiet får et ansiktsløst lik å hanskes med, men når sporene kjølner, er det bare Henrik Holme som ikke slipper tak i saken. Patologen Sabina Bjerke kommer til ham med underlige biologiske funn på liket, som Holme jobber videre med.

Utenfor Oslogryta møter vi en kirkegårdsgraver som arver en gammel trekiste når et sognebarn går bort. Denne Gærne-Astrid som bygda alltid har kalt henne, døde uten arvinger, og det lille huset hennes blir gjenstand for brannøvelse, når hun er trygt i jorda. Graveren synes synd i henne, og har ikke så lite dårlig samvittighet for at han ikke har gjort noe for henne da hun levde. 

Denne spenningsromanen favner ganske vidt. Her diskuteres det virkelighetslitteratur, forlagsbransjen får sitt pass påskrevet, og det gjør sære forfattere også. Pandemien er med oss hele tiden, der noen romaner bare antyder denne allestedsnærværende irritasjonen, vi har levd med så lenge, gir Anne Holt full gass. Jeg må innrømme, det ble for mye av det gode, men jeg lot ikke denne uvelkomne påminnelsen om koronahverdagen, ødelegge for leseopplevelsen.

            At Hanne Wilhelmsen en gang i tiden var blitt skutt, visste Ebba allerede. At hun satt i rullestol, ante hun ikke før hun innså at det var den mulige debutanten på Forlagshuset Storkhøj, som kom rullende mot henne fra venstre side. Et googlesøk hadde ikke gjort Ebba særlig mye klokere, den tidligere politikvinnen nådde åpenbart høydepunktet av sin karriere i internetts spede barndom. 

            - Ebba Braut? spurte Hanne Wilhelmsen og stanset stolen.
            Ebba smilte, og håpte at det syntes i halvmørket. Hun reiste seg og gikk mot den andre med utstrakt hånd.
            - Det der er forbudt nå, sa den lamme kvinnen kort, rullet en halvmeter bakover igjen og låste hjulene. 

Som nevnt, jeg lot drittvær være drittvær og koste meg glugg i hjel med denne boken. Historien er ikke utpreget spennende, men her er intriger nok å forholde seg til. Karakterene er sterke og troverdige, til og med primadonnaforfatteren begynte jeg å tro på, da jeg skjønte hvorfor hun er som hun er.

Anne Holt har et språk spekket med lun humor, og treffsikre observasjoner. Teksten er krydret med 5-6 ord som jeg ikke har i min dagligtale, og da jeg fikk med meg betydningen av disse, følte jeg meg litt klokere.

Har du lyst å lese en, velskrevet roman, som er lettlest og fengende og byr på et dypdykk i familiehemmeligheter og triste skjebner? da er Det ellevte manus verdt å notere på "skal lese-listen" ☺

Bokblogger og Bokbloggeir anbefaler også boken på det varmeste.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021

Sider: 416

Kilde: Biblioteket 

Skyggeliljen av Johanna Mo

I fjor på denne tiden leste jeg Nattsangeren, som var den første boken i Öland-serien. Jeg likte den godt, og gledet meg over at neste bok har kommet ut. Det er langt fra noen storbykrim dette her, men realistisk politikrim hvor vi kommer tett på karakterene.

Forlaget om handlingen:
Jenny kommer hjem til Öland og oppdager at huset er tomt. Har ektemannen Thomas og deres 14 måneder gamle sønn Hugo forsvunnet frivillig eller ikke? Hanna Duncker og Kalmarpolitiet kastes inn i en etterforskning som avdekker mange hemmeligheter. En voksen datter er ikke det eneste Thomas har skjult for kona. Da Thomas blir funnet død stiller hele øya opp for å finne lille Hugo, før det er for sent.

Hanna strever samtidig med ubesvarte spørsmål fra fortiden. Hva skjedde egentlig for 16 år siden, da faren ble dømt for drap? Noen gjør alt for at hun ikke skal finne sannheten.

Skyggeliljen er andre del i Öland-serien, en serie om å leve i skyggen av forbrytelser og om de ubrytelige båndene til hjemstedet.

Skyggeliljen er skrevet over samme lest som Nattsangeren som kom ut i fjor. Jevnlige korte kapitler merket med Den siste dagen, skildrer offerets siste dag bit for bit. Hanna og kollegaen Erik har travle dager med å leite etter Thomas og Hugo, og det blir ikke mindre travelt når Thomas blir funnet drept.

Plottet er innfløkt, her er mange som lyger, flere som sliter psykisk, vi møter forvirrede mennesker med demens, og stor ensomhet. Mange baller kastes opp i luften, før en etter en sparkes ut av historien.

Hanna flyttet fra Stockholm til Öland i forrige bok. Nå har hun funnet seg til rette, men er fremdeles datteren til morderen. Det er en tung bør å bære med seg, men hun får tillatelse til å grave litt i den gamle mordsaken. Så langt kommer vi ikke i denne boken, så jeg krysser fingre for at vi får vite mer i neste bok.

I likhet med forrige bok er det mye dialog her, de ser på detaljene fra alle vinkler, repeterer og prøver å pusle sammen. At mye de først har funnet ut er blindspor, gjør at det de trodde var veien å gå, ikke var det. De små spenningstoppene kommer av oppførselen til enkelte av karakterene, Hannas bror, mannen som flørter med Hanna, og flere andre. 

Johanna Mo har igjen gitt oss en velskrevet krim, med sterke karakterer og flotte beskrivelser av livet på landet. Naturskildringer er det ikke så mange av i denne boken, og alvaret hører vi ikke om. Plottet holdes tett til brystet, og hvem morderen er får vi ikke vite før helt mot slutten.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 409

Kilde: PDF fra forlaget

Oppsummering av lesemåneden januar

Og da var allerede første lesemåned over, det har vært veldig vått i Bergen i januar, noe som har sparket beina under min plan om å gå mer på tur og lese mindre. Men så har jeg vært heldig med bokvalgene mine også, noe terningkastene røper litt om. 

Året begynte bra, med deltagelse i 1001-lesesirkelen til Elida og Dikt-lesesirkelen til Anita, takk jenter for at dere gir meg spark bak til å lese andre ting enn det nyeste av romaner og krim. 

Dette har jeg lest i januar: 

1. Chris Tvedt - Djevelen i detaljene - 4
2. Nikolaj Frobenius - Svanesang - 5
3. Sven Gunnar Simonsen - Crux - 6
4. Johan Sebastian Welhaven - Diktekunst og polemikk - (lesesirkel) - 4
5. Günter Grass - Hundeår - (1001) - 4
6. Herbjørg Wassmo - Mitt menneske - 6
7. Reidun Elise Foldøy - Vridd - 6
8. Joakim Kjørsvik - 25.september-diktene - 4
9. David Lagercrantz - Obscuritas - 5
10. Vidar Sundstøl - En hellig lund - 6
11. Kristina Ohlsson - Stormvakt - 4
12. Lena Lindgren - Ekko - (essay) - 5
13. Gunnar Staalesen -1950 High Noon - 5
14. Runar Tjelta - Mono Sapiens - 6
15. Ildefonso Falcones - Sjelemaleren - 5
16. Gunnar Staalesen - 1999 Aftensang - 4
17. Mari Ann Augestad - Hun reiste alene - 4
18. Michel Houllebecq - De grunnleggende bestanddeler - (1001) - 4
19. Johanna Mo - Skyggeliljen - 4

Romaner: 11

Essay: 1

Krim: 5

Dikt: 2

Jeg har lenge vurdert å slutte å lese krim, for ingenting er spennende nok lengre, men så leste jeg oppfølgeren til Risiko, og la det forsettet på hyllen. Etter å ha lyttet meg gjennom Gunnar Staalesens  Millenniumstrilogi, er planen for neste måned å lese oppfølgeren 2020 Post festum i februar, jeg er i gang, og det lover veldig bra. Jeg har fått liv i BookBites igjen, og da haglet det inn med bøker, som jeg har stått i lang kø på, på biblioteket, så neste måned blir preget av lesingen av disse.

Kultur har det ikke blitt mye av denne måneden. Siste onsdagen i januar var jeg på en samtale med Monica Isakstuen, hvor hun snakket om teaterstykket Dette er ikke oss, som hun har skrevet, og som hadde premiere på DnS i forrige uke. De snakket ikke bare om teater, men om romanene hennes generelt. Etterpå bar det seg rett i Grieghallen for å høre Harmonien fremføre blant annet Alpesymfonien. 

Takk for besøk og kommentarer alle dere som fremdeles er innom bloggen!