Løvetann i sølevann av Emma Dahl

Jeg har lest mange bøker fra andre verdenskrig, og en god del romaner som skildrer hverdagsliv og utfordringer i etterkrigstiden. Løvetann i sølevann gir oss et bilde på hvordan skammen og fordømmelsen preget menneskesinnet, til langt ut på 60-tallet. Romanen er aktuell også i dag, med tanke på debatten om varsling, og gir leseren en skikkelig tankevekker.

Forfatteren om handlingen:
For mange norske familier ble livet bedre etter krigen. For noen ble situasjonen verre, mye verre. Krigstraumer, fattigdom og alkoholmisbruk førte dem inn i en uhyggelig spiral som de ikke fant noen vei ut av. I Løvetann i sølevann følger vi en slik familie. Hovedpersonen Emma vokser opp i en typisk norsk småby, og fra tidlige barneår opplever hun en rystende hverdag preget av vold, svik og grusomme overgrep. Mor er alkoholiker, far sinnssyk. Alle i omgangskretsen er rusmisbrukere. Emma gjør alt hun kan for å overleve. Hun prøver å få hjelp, men ingen vil hjelpe. Politiet ser en annen vei, og naboer er mer opptatt av å fordømme enn av å forstå. 

Det skulle ikke vært mulig, at barn opplever den type oppvekst som Emma og søsknene hennes hadde. Vi tror kanskje at disse forholdene hører etterkrigstiden til, og at vi i dag er mer "sivilisert", men kan vi være sikker på det?

Emma blir "halt ut i lyset" en juledag i 1960, og blir tatt i mot av storebror på 2 år og et foreldrepar som jobber på skift, og spiller eller drikker bort, mesteparten av lønnen sin. Mor rømte fra den lille bygda hun vokste opp i da hun var femten år, med ljomen av "naziyngel" etter seg. Stempelet fulgte henne til det litt større stedet hun havnet på, for selv drosjesjåfør Eilif, var klar over bakgrunnen hennes.

Eilif møter Jorunn gjennom jobben, hun er god til å få fyllikene ut av baren hun jobber i, når natten er mørk og fyllefantene lager bråk. Hun blir ofte med i drosjen og hjelper Eilif med å få dem hjem. Når Jorunn skal føde barna sine, hjelper han henne til fødestuen, og med jevne mellomrom, tar han seg i skul av, både henne og barna hennes.

Historien har et klart handlingsforløp, med tilbakeblikk til etterkrigstiden og mulige årsaker til at Emmas oppvekst ble som den ble. Det er en håpløs situasjon hun befinner seg i, og vi hører om mobbing, overgrep, fattigdom, sult, manglende hygiene og rotter på do. 

Vi hører også litt om psykiatrien i Norge, hvordan de i årene etter krigen var tilhenger av Hitlers rasehygiene, så man var ikke akkurat "i trygge hender" hvis man endte opp på asyl i disse tider.  

Slutten av romanen har en bratt spenningskurve, men jeg leser med hjertet utenpå kroppen, og kan selv føle maktesløsheten som må ha gjennomsyret Emma gjennom mange år.

Løvetann i sølevann er en spesielt nær skildring av grusomme oppvekstvilkår, den er glimrende skrevet med et flott språk og karakterer det er lett å se for seg. Boken lanseres i dag 30 september, og jeg anbefaler den gjerne videre!

Mannen fra middelalderen av Bergsveinn Birgisson

Forfatteren Bergsveinn Birgisson har blitt en av mine favoritter, jeg kaller ham bergenser, selv om han opprinnelig kommer fra Island. Jeg har lest romanene Reisen til livsvannet, Soga om veret og Svar på brev frå Helga. Nå er det sakprosa det gjelder, om historikeren Tormod Torfæus.

Forlaget om boken:
En utrolig beretning om jakten på historien vår. I samme stil som i Den svarte vikingen, gir Bergsveinn Birgisson oss denne gang et besettende tidsbilde fra 1600-tallet. En ung islending sendes til Island for å samle inn alt han kommer over av gamle sagaer og overleveringer og ta det med tilbake til kongen i København. Dette er starten på en uvanlig spennende historie om begjær og trolldom, mord og forlis. Men det er også historien om hvordan det meste av det vi vet om vikingtiden overlevde på grunn av tilfeldigheter.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2020
Sider: 285
Kilde: Leseeksemplar

Tormod Torfæus interesserte seg tidlig for historie, dette i en tid da teologi, filosofi og vitenskap var styringsverktøy for menneskene. 

Han ble født på den lille øya Engey, og vokste opp på Stafnes, sør vest på Island, i en tid hvor det ankom 12 handelsskip i året. De fraktet tørrfisk, ull, ederdun og til og med falker ut av øyen, mens de hadde med seg alt det befolkningen trengte som de ikke kunne dyrke selv.

Samfunnet var på midten av 1600-tallet preget av ortodoks strenghet, av et nådeløst klasseskille, nød og elendighet. Island ble styrt av danskene, så de lærde som var satt til å styre lokalt, var tvunget til å følge kong Fredrik 3. sine befalinger.

Tormod Torfæus er født med sølvskje i munnen, da han er sønn av en av kongens embedsmenn. Han er heldig og møter på gode læremestre i Hallgrimur Petursson, og senere biskop og magister Brynjolfur Sveinsson. 

Vi befinner oss i en tid hvor islenderne har forstått verdien i de gamle nordiske sagaene, i eddadiktene og skaldediktene, men det har også de andre nordiske landene, og en konkurranse om å tilegne seg skrifter preger miljøet. 

Etter et ufrivillig opphold i Amsterdam, på grunn av pest i København, ankommer Tormod til slutt stedet hvor han skal oppholde seg de neste to årene. Han reiser hjem til Island med flotte skussmål og bestått teologisk eksamen, men i sin ensomhet hjemme frykter han at ånden skal skrumpe inn, og ivrer etter nye utfordringer. 

Dette er bare begynnelsen på den spennende historien om Tormod Torfæus, jeg lot meg rive med og begeistre over all ny informasjon som ble meg til del, med denne boken. For Birgisson gjør historielesing enkelt, hans skildringer av samfunnet, levevis og tankesett er spennende saker, han setter søkelys på detaljer som helt sikkert er nytt for de fleste. 

Leseren blir invitert med på jobben med å skape flyt i teksten, for flere ganger blir vi oppfordret til å se for oss fortsettelsen der kildene svikter. Han fyller inn hullene med sine egne tanker, og på denne måten blir historien fortalt uten at det går i rykk og napp pga. manglende dokumentasjon.

1600-tallet var en spennende tid, ikke bare sør i Europa, men også i de Skandinaviske landene, for danskekongen(e)s konkurranse med svenskene var aktuell som aldri før, og med Tormod som støttespiller i de siste tredve årene av sitt liv, fikk vi (Danmark/Norge) et dokument på vår første norgeshistorie.

   Historikerne på denne tiden var opptatt av å skille fakta fra fabel. For å kunne lykkes med dette utvikler Torfæus en egen kildekritisk metode. Det er lett for oss i dag å se at metoden ikke ble fullkommen, men her fantes det få forgjengere. Uansett hvordan man frir på det, er det Torfæus som tar de første skrittene mot moderne faghistorie, ved å utfordre den gamle autoriteten Saxo og samtidsautoriteten Rudbeck. Selv om syndfloden var en realitet for ham, viser han en merkverdig kildekritisk sans, bla. ved å dele alle kilder inn i forskjellige typer etter deres historiske "troverdighet".

Mannen fra middelalderen er sakprosa på sitt beste, med kildehenvisninger som oppsummeres på slutten med noter, bibliografi, biografi og etterord. Men da jeg satt og leste, var det som å lese en roman, medrivende og opprivende på en gang. 

Ved Islands største innsjø ligger Tingvellir. Her ble det i ca 900 år holdt allting, og avsatt dommer. Bildet er fra vårt besøk i 2017.

Den tredje løgnen - bok tre i Agota Kristof sin trilogi

Jeg har latt meg begeistre av trilogien til Agota Kristof, og tilgjengelighet på BookBites gjorde at jeg kunne fosse gjennom de tre bøkene, som alle er på 176 sider, på rekordtid. Trilogien er gitt ut på nytt det siste året, og består av Tvillingenes dagbok fra 1986, Beviset fra 1988 og Den tredje løgnen, som kom ut i 1991.

Forlaget om handlingen:
Etter tiår i eksil flytter Lucas tilbake til sin barndoms by. Han minnes årene i ensomhet, atskillelsen fra tvillingbroren Claus, krigen, tilflukten hos bestemoren som folk kalte «heksa». Nå vil han prøve å finne broren Claus. Men hva hvis hele livet var basert på en løgn?

Denne tredje romanen om Claus og Lucas var veldig forskjellig fra de to andre. Her er det nesten umulig å gjengi noen handling, for historiene vi kjenner blir gjentatt og gjort om på, til det ugjenkjennelige. Jeg datt av flere ganger, men så dukket det opp forbindelseslinjer til de tidligere bøkene, og jeg var på sporet igjen, for en stund.

Claus er i åpningsscenene i fengsel, fordi han mangler papirer, og har opparbeidet seg gjeld. Han skriver historier, men historiene blir utålelig på grunn av sannheten. Er det disse historiene, eller de som står i kladdebøkene, som til sammen er denne romanen?

Vi hører igjen om Lucas som er femten år, og sitter igjen i bestemors hus når far er skutt og Claus har rømt over grensen. Senere i romanen får vi høre flere andre historier om hva som skjedde med tvillingene og deres foreldre. Det er nesten som om de har levd i parallelle verdener, hvor bare enkelte landemerker, som bokhandelen eller bestemors hus, gir oss holdepunkter.

Det var betryggende å lese at til og med litteraturviter Knut Hoem "sjanglet forvirret rundt i teksten, uten å finne fotfeste". Jeg hadde stor glede av å lese hans tanker om hvorfor denne tredje boken er så annerledes enn de to andre. 

Begeistringen jeg følte etter den første, og delvis den andre boken, la seg ganske så flat etter denne leseopplevelsen. Selv om de to andre bøkene er ganske tydelige i sin form og handling, så fikk denne tredje boken meg til å tvile på min egen lesning. Har du lyst på en spennende utfordring, anbefaler jeg deg å lese hele trilogien ☺

Beviset - bok to i Agota Kristof sin trilogi fra 1900-tallet i Europa

Tvillingenes dagbok tok meg med storm, så jeg lastet ned Beviset i det jeg leverte inn den første boken, takk og pris for BookBites! Alle tre bøkene er på 176 sider, så det er overkommelig å komme gjennom dem, i rask rekkefølge. I den første romanen, pågikk krigen, i Beviset handler det om følgene av krigen, og å leve i et samfunn der løgnen blir satt i system. Utgitt i 1988.

Forlaget om handlingen:
Etter tvillingbrorens forsvinning over grensen er Lucas alene, forvirret og fra-revet en del av seg selv. Han forsøker å gjøre det gode i et land der det onde har tatt styringen, og der menneskene slåss med traumene etter krigen. Det eneste som vitner om livet med broren, er historiene som er nedskrevet i den store skriveboken.

Denne romanen er på flere måter forskjellig fra den første. Plutselig har tvillingene fått navn, og det er lett å regne seg ut til at de var 9 år da de kom til bestemoren. Noen årstall eller stedsnavn nevnes ikke, men miljøskildringene er så pass vage, at historien kunne utspunnet seg i store deler av øst-europa. 

Handlingen fortsetter der forrige bok slapp, bestemor er død, Lucas er tilbake ved huset til bestemoren, etter at tvillingbroren rømte over grensen, og faren ble drept i forsøket. 

Ensom på gården har Lucas blitt sløv, han glemmer at det er markedsdag, han glemmer å vanne avlingen og siden dyrene gir lyd fra seg glemmer han ikke å melke, men han lar melken stå på kjøkkenbenken å surne.

Byen har blitt et grenseområde, avsperret og glemt, og menneskene drømmer til bake til tiden med hvor turister besøkte byen og studenter fylte opp gater og kafèer. Nå må Lucas skaffe seg identitetspapirer, noe som kunne blitt vanskelig hadde han ikke hatt vennen Peter på det kommunale kontoret. 

  - Jeg skjønner ikke noe. Hvem har vunnet revolusjonen? Og hvorfor er alt forbudt? Hvorfor er de så slemme?
  Lucas slår av radioen:
  - Du må ikke høre på radioen. Det tjener ikke til noe. 
  Det pågår fortsatt motstandskamper, sammenstøt og streiker, arrestasjoner og fengslinger, forsvinninger og henrettelser. To hundre tusen mennesker gripes av panikk og forlater landet.
  Noen måneder senere hersker stillheten, roen, den offentlige orden.

Lucas dømmer ingen, og tar seg uanstrengt av mennesker som trenger hjelp. Han går med mat til sognepresten, og spiller sjakk med ham, han lar den utstøtte Yasmin og babyen hennes flytte inn til ham, og han tar seg av bibliotekaren som smugler gamle bøker som skal makuleres hjem til seg i kurver med kull. 

I løpet av denne nydelig skrevne og særdeles handlingsmettede historien, lærer vi litt om forholdene i Europa på denne tiden. Homofili er forbudt, og enkelte bøker er forbudt, folk likvideres nesten uten rettergang, og de fleste er temmelig desperate. 

Lucas kommer seg videre i livet, men han tenker mye på tvillingbroren som kom seg unna. Jeg gleder meg til å lese Den tredje løgnen, som er den avsluttende boken i denne interessante trilogien ☺

Tvillingenes dagbok av Agota Kristof

Denne romanen kom ut i 1986, og oversatt til norsk, i fjor kom denne utgaven, som har noen milde endringer. Dette er den første boken i en trilogi som anses som et mesterverk i nyere europeisk litteratur. Forfatteren ble født i  Ungarn i 1935, og var selv flyktning. Etter å ha slukt de 176 sidene, en søndag, var jeg så begeistret at jeg sporenstreks lastet ned Beviset som er bok nummer to, og den avsluttende boken i trilogien, Den tredje løgnen.

Forlaget om handlingen:
Det er krig, og for å slippe nøden i storbyen blir to unge brødre sendt til sin bestemor på landet. En bestemor som er avskyelig, møkkete og ondskapsfull, som lærer dem at livet er hardt.
For å overleve krigens grusomhet, sørger brødrene for at de tåler fysisk og psykisk smerte. De lærer seg å være hensynsløse, harde, milde og hjelpsomme alt etter som situasjonen krever det.

«Vi kommer fra storbyen. Vi har reist i hele natt. Moren vår er rød i øynene. Hun bærer på en stor pappeske, og vi har hver vår lille koffert med klærne våre i, pluss fars store ordbok som vi bytter på å bære …»

Det er litt av et tvillingpar vi blir kjent med i denne romanen. Når mor i sin fortvilelse plasserer guttene hos sin mor, selger bestemoren pappesken med ulltepper og lakener. Bestemor er strengt imot personlig hygiene, hun bruker ikke truse, og skal hun på do, så skrever hun bare inni stakken.

Guttene finner raskt ut at de må jobbe for å få mat, og et sted å sove, og når bestemor oppdager hvor mye hun slipper å gjøre selv, når guttene hjelper til, blir hun mer positivt innstilt til dem. De får beskjed om å holde seg unna skogen, for like inni der befinner grensen seg, med transittleir og aggressive soldater.

Barna er noen glupinger, selv så ung som de er (har fremdeles melketenner) så leker de aldri, de arbeider, studerer eller trener. Det består i å herde seg, både fysisk og psykisk, de øver på å gå uten mat, og å ligge stille veldig lenge. De setter i gang med skolearbeid, og krever av hverandre at stilene de skriver skal inneha presisjon og objektivitet. 

De korte kapitlene i Tvillingenes dagbok, leser jeg som deres skolearbeid, for det de skriver om når de øver seg, er hendelser fra dagliglivet. Vi hører om nabojenta med hareskåret, om møtet med en desertør, om skomakeren som de treffer på en dag han er villig til å gi dem både vinterstøvler og sandaler. 

De læger seg de lokale sangene, de spiller munnspill og etter hvert opptrer de på barer med sjonglering og tryllerier, for å tjene penger til livets opphold. Hele tiden er bestemor i kulissene, så også offiseren som har et rom i huset hennes, men speilet opp mot personligheten disse guttene utvikler, så er ikke de voksne truende for tvillingene.

Mot slutten av romanen er det også slutt på krigen. Kaoset i landet er komplett, fronten beveger seg inn i nabolandet, alle mangler alt, og på gården hvor guttene bor med bestemor, øker dramatikken. Far har returnert fra fronten og krigsfangenskap, og har en viktig rolle i de siste scenene i boken.

Jett om dette ga mersmak da! Omtaler på de to andre bøkene kommer før du aner det.

Sjakknovelle og andre tekstar av Stefan Zweig

Det er tid for 1001-lesesirkel igjen, og ifølge retningslinjene til Elida skal vi i september lese en mannlig forfatter. Jeg har valgt meg den østerrikske jøden Stefan Zweig sin Sjakknoveller, som kom ut i 1943.

Litt om handlingen:
Sjakknovelle foregår på en luksusdamper hvor den nåværende verdensmesteren i sjakk på overfarten mottar penger for å vise sine kunster. Han og den mystiske dr. B., en østerriksk flyktning som har tilegnet seg sjakkteori under fangenskap hos Hitlers gestapister, møtes til kamp ved sjakkbrettet. 

Før vi kommer så langt som til novellen som har gitt samlingen navn, så varmer vi opp med fire andre noveller. De fire første novellene er i likhet med de fleste andre novellene til Stefan Zweig ikke tidligere oversatt til norsk. 

Sjakknovelle er en kortroman, hans siste, og mest sannsynlig den best kjente av hans utgivelser.

Måneskinnssmauet skildrer en tysker som etter en strabasiøs overfart, må overnatte i en liten fransk havneby, for å nå et korresponderende tog videre. På kvelden går han som en søvngjenger i trange brosteinslagte gater, og i en av de ensomme smauene hører han en vakker sang på sitt morsmål. Han følger stemmen og lokkes inn i et horehus. Her driver en dame og ydmyker en mann med hets og spott, og det ender med at han tar mannen i forsvar. Som takk følger den ukjente mannen, ham tilbake til hotellet, og på veien forteller han ham sin historie.

Det som kommer frem i novellen, og ikke minst slutten, er nesten som en krim, så jeg vil ikke røpe hva som egentlig foregår her.

Brev frå ei ukjend kvinne tar oss med til Wien. En vellykket romanforfatter får på sin 41 års dag et 24 sider langt anonymt brev. Dette er historien til en kvinne som har elsket ham høyt hele livet, men som han aldri har lagt merke til. Denne historien har også en snert, og avsluttes med en litt uventet vending.

Den usynlege samlinga har undertittel "en episode fra den tyske inflasjonen", og bedre bilde på at penger mister sin verdi, skal en lete lenge etter. Vi befinner oss på et lite sted utenfor Dresden, hvor en kunsthandler, i mangel av noe å gjøre oppsøker en gammel samler. Mannen er nå blind, og når han skal vise kunsthandleren alle de verdifulle trykkene sine, blir han holdt tilbake av samlerens kone. Datteren forteller ham en historie, og når kunsthandleren drar tilbake til samleren, spiller han de to damenes spill. 

Uventa innføring i eit handverk skildrer i åpningsscenen et forrykende regnvær. Vi befinner oss i Paris i 1931, og det er ikke tvil om at Zweig var preget av krigshandlingene, når han skrev om våren som var i anmarsj, styrtregn, lyn som gav signal, krigerske vannmasser, peprer oss som maskingeværild, og ikke minst "hardt såra gråter vinduene".  Hovedpersonen vår har noen timer å slå ihjel i Paris, og ser seg ut en uflidd type som går og slenger. Han lurer på hvem han er og hva han gjør, er han en politispaner eller, ja! en profesjonell lommetyv.

I sin utdypende skildring av lommetyvens vesen kritiserer forfatteren researchen som Dickens, i sin tid må ha foretatt for sine karakterer, noe som fikk meg til å humre, men resten av novellen byr på lite humor. Det er en flott observasjon vår mann gjør, når han spionerer på lommetyven. Han føler han er på lag med ham, og inntil det siste, når han kommer tett på, så heier han ham frem. 

Sjakknovelle tar oss med ut på havet, på et cruiceskip. Verdensmesteren i sjakk er ombord, men han er en introvert raring, som de andre passasjerene ikke lett kommer i kontakt med. Fortelleren vår greier å lokke ham til å spille et slag sjakk mot dem alle sammen på en gang, og nå kommer dette Dr. B for øre. Han er en av de andre passasjerene, som satt i fangenskap hos Hitler under krigen. For å overleve isoleringen fikk han smuglet en sjakkbok inn til seg, og på den måten memorert en haug med kjente trekk. 
Problemet er at han ble manisk, når det gjelder sjakk, han fikk rett og slett sjakkforgiftning, så når han spiller mot verdensmesteren skjer det noe med ham....

*******

De fem novellene har alle noe ved seg som imponerte meg. De byr på en god dose moral, og kan virke tankevekkende på en leser i den rette modusen. Stefan Zweig bruker et språk som flyter lett (selv om jeg syntes den nynorske oversettelsen var litt kronglete). Hans karakterer er i farten, på vei fra et sted til et annet. I denne settingen er man gjerne mottakelig for tilfeldigheter, og tankene lar seg vandre i uvante retninger, og under Zwegs penn, blir dette glimrende litteratur.

Stefan Zweigs tidlige lyrikk er influert av franske symbolisme, østerriksk impresjonisme og tysk nyromantikk. Studiet av Freuds psykologi inspirerte Zweig til å skrive verk som skildrer kaotiske følelser og sjelelige kriser, blant disse verkene finner vi Sjakknoveller. 

Zweig var også en fremragende oversetter og en ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd. De fleste av hans bøker foreligger i norsk oversettelse. Hitlers maktovertagelse i Tyskland gjorde at Zweig forlot Østerrike i 1934, første stopp var England, og via flere stopp havnet han i Rio de Janeiro. 23. februar 1942 ble Stefan og Lotte Zweig funnet døde i sitt hjem i Rio de Janeiro. I selvmordsbrevet skriver Zweig at han tok beslutningen av fri vilje og med et klart sinn. Zweig var preget av en lengre og stadig dypere depresjon som kom av fortvilelse over nazismen og frykten for den europeiske kulturs undergang, og den perspektivløse eksiltilværelsen.

Andre bloggere om boken: Beathes bibliotek og Artemisia 

I dag jeg, i morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Skomsvold debuterte med Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg i 2009. Jeg leste boken, men likte den ikke i det hele tatt, så jeg har egentlig Ketil Bjørnstad å takke for at jeg våget å lese årets utgivelse. Bjørnstad har nemlig en nydelig passasje om Skomsvold og hennes Monstermenneske i den siste boken sin. Etter å ha lest denne boken, skal jeg også lese Monstermenneske, det er helt sikkert.

Forlaget om handlingen:
Peter Venn bor alene i leiligheten under moren, han arbeider som oversetter ved kjøkkenbordet hjemme og går sin faste kveldstur i området rundt skogskirkegården. Han har et rikt indre liv, men det er stakkarslig sparsomt på ytre hendelser. Han kan ta seg i å lengte etter verden der ute, men først må han finne en måte å løsrive seg fra moren. Han føler seg fanget av lydene hennes, væremåten og ikke minst av hennes versjon av farens siste år; faren som gikk inn på det store soverommet da Peter var to år og ble der til han døde fem år senere.
 

Peter har ingen minner om faren, alt han har er et stort savn. Denne fredagen spiser Peter som vanlig kveldsmat hos moren, slik han motvillig har gjort i årevis. Han vet hvilke spørsmål han må stille, men våger han? Og kan han våge å nærme seg noen andre?

Denne boken hørte jeg i ett langt drag, ute på tur på byfjellene i regnet. Å bli kjent med Peter Venn, ble en mektig opplevelse, i og med at konsentrasjonen var skjerpet gjennom hele boken. 

Det er ikke tvil, pappa er viktig! Peter har aldri fått bearbeidet savnet etter en pappa, ei heller fått lov å sørge over tomrommene i livet uten pappa. Moren har alltid avfeid spørsmål Peter har hatt om faren, og holdt seg til lureriet hun stelte i stand da han døde.

Peter er en mann litt utenom det vanlige, han har vanskelig for å forholde seg til andre mennesker, og måtte derfor gi opp lærerjobben han hadde tidligere. Han responderer "rart" når noen snakker til ham, og lar seg trøste av en liten spurv, som fortumlet har truffet bakken, og havnet i hans frakkelomme. 

Skomsvold skriver med mye humor, i alle fall humrehumor, hvis det er lov å le litt av (og med) Peter. Historien er medrivende, for en vil gjerne ha svar på spørsmålene rundt hva som egentlig foregikk med Peters pappa. Mens vi gremmer oss over Peters manipulerende mor, og undrer oss over at en 45 år gammel mann ikke med letthet kunne funnet ut detaljer rundt farens død, er det bare til å lene seg tilbake og nyte alle de flotte blinkskuddene romanen byr på. 

Jan Gunnar Røise leser forbilledlig, med en stemme som passer godt til Peter Venn, og tempo og intonasjon som passer mine ører godt. 

I dag jeg, i morgen du anbefales på det varmeste!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 3:15

Kilde: Lytteeksemplar

Dansk standard - ny roman av Kim Leine

Mitt første møte med Kim Leine var romanen Profetene i Evighetsfjorden, som vant Nordisk Råds litteraturpris i 2013. Fem år senere kom oppfølgeren Rød mann/sort mann som er bok nummer to i Grønlands-trilogien. Med Dansk standard gir han oss en grøsser om et søskenpar som blir hjemsøkt av fortiden – en mørk og marerittaktig fortelling om gjengangere og ondskapens realitet. 

Forlaget om boken:
E lever et ensomt og anonymt liv viet til bedriften Dansk standard, som standardiserer størrelsen på alt fra handlevogner til sokler på lyspærer. Arbeidet sørger for at kaoset holdes i sjakk, som hans søster, Mette, sier. Hun er lege, plages av et formørket sinn og prøver jevnlig å ta sitt eget liv. Da hun blir innlagt med livstruende blodtap etter å ha foretatt en abort på seg selv, rakner Es ordnede tilværelse og en annen skremmende og voldelig virkelighet presser seg på. Veldig fort reiser spørsmålet seg hvem han egentlig er?

Når vi først blir kjent med hovedpersonen befinner han seg på jobb, og er på vei ut på et oppdrag. Vi får høre litt om jobben hans hos Dansk standard, men ikke la deg lure, denne romanen er langt fra den trauste historien, som det først ser ut til. 

Det er ikke mye som minner om de historisk korrekte skildringene fra Grønland, her er det burleske drømmer, alternativ bevissthet og doble virkeligheter som gjelder. I bunnen befinner det seg en historie om et søskenpar som har hatt en fæl oppvekst, hos fosterforeldre. Minner fra deres barndom dukker opp i begges historie, og leseren merker fort at hun husker det som skjedde, mens han fortrenger minnene. 

Etterhvert kommer søsknene i kontakt med noen som kaller seg Teosofisk Verdensuniversitet, og det er nå det bærer avsted ut i det ukjente. Disse menneskene driver med å vekke døde til live, gjerne ved å la dem gjenfødes av andre. Et lite hjertesukk fra E, etter han har merket at hunden han skaffet seg var noe for seg selv:

Jeg aksepterer tingenes tilstand, og det tror jeg er ganske normalt for folk i min situasjon, selv om jeg aldri har spurt noen om det. Jeg tviler sant å si på at jeg kjenner noen som har opplevd å bli regelmessig voldtatt av sin egen hund ved nattetider, så det blir ren gjetning. 

Det er mye blod og gørr, iløpet av disse 288 sidene. Greier du å holde fokus på oppveksttraumet til søskenparet, og ikke blir kvalm av alt det sære som gjøres med kropper, så tenker jeg at du finner en liten tankevekker her. Historien stiller ingen eksistensielle spørsmål, til det er den mange hakk for sær. 

Så ble det kaldt - ny krim av Frode Eie Larsen

Er du klar for Eddi Stubb nummer 7? Det var jeg, for denne serien har imponert meg lenge, lenge nok til at jeg vil si meg uenig med Jørgen Jæger (og forlaget) som kaller Frode Eie Larsen en "lovende" krimforfatter. Han har vist seg verdig i bok etter bok, så han må da få en mer overbevisende benevnelse enn det! 

Forlaget om handlingen:
I Larvik blir en kvinne kidnappet etter en kveld på byen, og sporene leder Eddi Stubb utenlands. Der tar saken en brå og uventet vending da en ny tragedie inntreffer. Så forsvinner nok en person, og saken kommer ubehagelig tett på Eddi. I denne iskalde spenningsromanen avdekkes løgner, svik og grufulle familiehemmeligheter. Klarer politiet å få finne løsningen, før liv går tapt?

Forlag: Liv
Utgitt: 2020
Sider: 360
Kilde: Leseeksemplar

Så ble det kaldt er en nøye sammenknyttet historie, med mange karakterer og et mangfoldig handlingsforløp. 

Etterforsker Eddi Stubb er hovedpersonen vår, og denne gangen har han muligens litt problemer på hjemmefronten. Siden kjæresten vil ha en pause, preger ikke privatlivet til Eddi handlingen, før mot slutten, noe jeg synes er veldig bra. 

Historien begynner med kidnappingen av Trude Ørbeck, men vi går raskt videre, hvor jakten på et vitne fører Stubb til Paris. Så tas vi med tilbake til begivenheter i Paris i 1978, og historien fylles ut. Den kidnappede kvinnen er ikke død, og leseren får følge hennes tilværelse parallelt med Eddi og kollegaen Vilde sin leiting etter henne.

Menneskene vi blir kjent med er familien til Trude Ørbeck og kolleger av vitnet som rømte til Paris. Det skal raskt vise seg at det finnes en sammenheng, og når enda en kvinne forsvinner, får vi enda et par tips om hvordan tingene henger sammen.

Historien tar oss med til det gamle nedlagte Lier mentalsykehus, litt av staffasjen rundt karakterene plukkes vekk, og mulige løsninger kommer frem i dagen. Ikke helt frem, for det tok tid for jeg skjønte hvem som var ugjerningsmannen. 

Nå skal det sies at jeg måtte frem med penn og papir for å holde orden på karakterene, og det er ikke få streker som går på kryss og tvers av arket jeg brukte. Eie Larsen bruker alle triksene i boken for å holde protagonisten skjult, og sånn skal det jo være. Samtidig som jeg får kontroll på alle forbindelseslinjene, styrer spenningskurven også hardt oppover, noe som sikkert ikke er tilfeldig.

Samfunnsengasjementet er på plass i denne historien, med mental sykdom og spillavhengighet, temaer som er flettet inn i handlingen på en troverdig måte. Boken gir oss et portrett av en sårbar skurk, et menneske som er frukten av sin oppvekst, og sine opplevelser som ung, det er ikke tvil om at jeg lot meg berøre av akkurat det ☺

  Han stoppet innom en kiosk og kjøpte en pølse og en Cola. 
    - Noe annet? spurte mannen i kassa. 
  Han spilte aldri på hest, fotball, Lotto, Joker eller hva det nå het alt sammen, men ingenting var som normalt lenger. 
    - Gi meg en femukers Vikinglotto, sa han. 
  Så sto han der med ti tallrekker i hånden, et synlig bevis på at han ikke hadde lært noe som helst.

Er det en handlingsmettet krimhistorie du ønsker deg, så anbefaler jeg gjerne Så ble det kaldt. Kjenner du ikke til serien om Eddi Stubb, er det ingenting i veien for å begynne på begynnelsen etterpå, hvis du lot deg begeistre av denne syvende boken i serien.

Rekkefølgen på serien:

Hemmeligheten

Jordtårer

Du skal lide

Englefjær

På overflaten flyter vannliljene

Slå på ring

Så ble det kaldt

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante

Med Napoli-kvartetten gikk Elena Ferrante tett på kvinners liv og vilkår, i det 20. århundret. Jeg har lest bøkene i denne serien og nytt måten hun skildrer vennskap og oppvekst, så forventningene var store da jeg satte i gang med denne boken, som må være noe av det siste hun har skrevet.

Forlaget om handlingen:
Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.
Handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2019/på norsk 2020

Sider: 400

Kilde: Leseeksemplar

Ikke bare sier faren at Giovanna er stygg, men at hun ligner på den forhatte søsteren hans, som 13-åringen bare har sett noen få ganger tidlig i livet. Hun har nå kommet i en alder hvor hun stiller spørsmål om familien, og trenger svar på hvordan faren kan sammenligne henne med den stygge og ondskapsfulle tante Vittoria.

Hun krever å få dra å besøke Vittoria, faren kjører henne, men blir sittende i bilen, den timen audiensen varer. Møtet med tanten er ikke udelt vellykket, og når vi lærer Vittoria å kjenne utover i boken, aner det meg at det kunne gått mye verre.

Vi følger Giovanna de neste tre årene, gjennom hendelser som markerer slutten på barndommen. Hun får erfare følelsen av tap og utvikler en veldig kritisk holdning til seg selv. Hun erkjenner også at voksne kan oppføre seg som barn, noe hun opplever som forvirrende og skremmende. Måten foreldrene behandler henne på, gjør at hun utvikler skyldfølelse, og hun lærer seg å kontrollere reaksjonene sine, så hun ikke viser hva hun føler.

Eg opna ikkje ei einaste bok, eg slutta å gjere lekser, og heile vinteren prøvde eg å bli meir og meir framand overfor meg sjølv. Eg kvitta meg med nokre vanar som han hadde tvinga på meg: lese avisa, sjå nyheiter på tv. Eg gjekk frå fargane rosa og kvit til svart: svarte auge, svarte lepper, svarte klede. Eg var fråverandre, døv overfor lærarar som irettesette meg, likegyldig til snufsinga til mor mi.

Etterhvert vokser hun til og ser ting på en ny måte, bevisst som hun er på seg selv og sitt følelsesregister, justerer hun sin egen oppførsel. Hun forundrer seg over små øyeblikk og over hvordan enkelte observasjoner kan få nye betydninger.

Dei vaksnes løgnaktige liv er en handlingsmettet roman, men flere tydelige spenningstopper, men det er en ung jentes oppvekstvilkår og hennes forhold til venninnene som, i likhet med Napoli-kvartetten, driver handlingen fremover. Elena Ferrante endrer ikke på det som fungerer, så denne romanen er bygget over samme lest som det andre jeg har lest av henne.

Historien er skrevet i et godt språk, men mange referanser til måten det italienske språket brukes på i Napoli. Henvisning til dialekten er noe mye mer detaljert enn betydningen vi legger i ordet på norsk. Her gjelder det ikke bare geografisk plassering i land og by, men også hvor utdannet man er, hvor rik man er, status etc. Elementer som toneleie, uttale og stemmebruk bidrar også til å forstå hvor rikt det italienske språket er.

Jeg likte denne romanen godt, selv om Ferrante ikke viste oss en ny side av skrivingen sin. Med unntak av noen få passasjer hvor det drog litt ut, så fengslet hun meg også denne gangen.

I kjølvannet av populariteten som Napoli-kvartetten ga, ble flere av hennes tidligere bøker oversatt til norsk. Jeg leste og likte Svikne dagar fra 2002 og debutromanen Hjemreise fra 1992, som ble oversatt til bokmål. 

Kongeriket - ny medrivende spenningsroman fra Jo Nesbø

Heldigvis byr Jo Nesbø på mye mer enn bare Harry Hole, og denne gangen imponerer han stort med Kongeriket. Til tross for bokens tykkelse på 630 sider, ble dette en slukeroman, og lesegleden fikk en ekstra dimensjon siden min mann snappet til seg leseeksemplaret som havnet i postkassen vår, og jeg holdt meg til Bookbites, som lånte meg boken da jeg ville ha den. På denne måten leste, og diskuterte vi oss gjennom historien sammen. 

Forlaget om handlingen:
I en liten norsk bygd lever bilmekanikeren Roy et relativt fredelig og enkelt liv da lillebroren Carl vender hjem etter mange år i utlandet. Med Carl, hans nye kone Shannon og planene om et høyfjellshotell som kan skape nytt liv i den lille bygda, begynner mørke hemmeligheter fra guttenes barndom igjen å piple fram. Da de var små, forsvarte Roy broren mot mobbere og mørke rykter, men lojaliteten mellom brødrene settes på prøve når grådighet og svik kommer i veien for Carls planer.

Når bygdas lensmann på nytt begynner å stille spørsmål ved det tragiske dødsfallet til guttenes foreldre, må Roy ta stilling til hvor langt han er villig til å gå for å beskytte broren. 

I en liten fjellbygd på østlandet et sted har Roy og Carl vokst opp, sammen med foreldrene som ble drept da barna nærmet seg myndighetsalder. Når vi blir kjent med dem har Carl bodd lenge i utlandet, mens Roy driver den lokale bensinstasjonen. 

Historien er mørk og mollstemt til tusen, her finnes mange hemmeligheter som skal holdes skjult, og bygdesamfunnet preges av skepsis og skam. Brødrene har et sterkt bånd seg i mellom, og i løpet av historien hører vi om oppveksten som har styrket relasjonen deres. Når det er sagt, utover i handlingen er det ikke lett for leseren å vite hvem som har hvem, i en skrustikke. 

Det er Roy som bærer fortellerstemmen i denne romanen, og selv om han er en selvlært mekaniker fra bygda, så har han åpne øyne for verden. Her er mange referanser både til musikk, kunst og litteratur, noe som krydrer historien. De siste par hundre sidene leste vi mens vi i bakgrunnen spilte JJ Cale, som er nevnt flere ganger. Leseren får også et knippe med funfacts, så nå har jeg lært om redlegs, om hva en sonette er, om ptosis og om sangerfugler. Disse små faktainnslagene har god forankring i handlingen, og passer inn i teksten på en ryddig og underholdende måte.

Fritznatta blir det referert til gjennom hele historien, først bare i dialog mellom brødrene, siden får vi høre hva som faktisk skjedde den natten, og deretter blir denne historien bærende for resten av handlingen. Teksten er genialt bygget opp, med forskjellige innfallsvinkler og tydelig intrigebygging, for det blir skikkelig spennende etter en stund, og selv tok jeg meg i å gå og tenke på hva som kommer til å skje, når jeg så meg nødt til å gjøre andre ting innimellom.

Nå har jeg ikke røpet noe av handlingen, og det var også meningen, for det er de overraskende vendingene i teksten som gjør romanen så gøy å lese. Med Kongeriket gir Nesbø oss en engasjerende roman, glimrende bygget opp og skrevet med et lettflytende og morsomt språk. Historien balanserer på kanten når det gjelder troverdighet, men den overbeviste meg ☺

Bjørnebok og Bokstabelig talt har skrevet flotte omtaler av boken!

Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet av Heidi Linde

Dette er ikke mitt første møte med Heidi Linde, for jeg har lest både Agnes i senga og Talte dager. Linde skriver underholdende og jeg kan tenke meg at dette er gjenkjennelig for de fleste. 

Forlaget om handlingen:
Vigdis har vært gift i tjue år, men ønsker ikke annet enn å bryte ut av ekteskapet. Men hvordan kan hun rettferdiggjøre å forlate en mann som ikke slår, som ikke drikker eller ligger rundt, som er en god far? Kanskje handler det bare om forventninger, og om å legge lista lavere. Men hvor lavt kan en list legges, før selvforakten tar overhånd, før man kveles, før man dør?
Linn har bestandig vært den pene. Nå oppdager hun at menn ikke lenger snur seg etter henne på gata. Hvis tiltrekningskraften er tapt, hvem skal hun nå være?

Egentlig handler historien ikke så veldig mye om husarbeid slik tittelen lover, og heldig vis for det, for ingenting er vel kjedeligere å snakke om. 

Vigdis er jordmor, men først og fremst er hun mor til sine tre nesten voksne barn og sin mann. For det er ikke mye han bidrar, selv om det ble han som dro på fotballcup med datteren til slutt. Det er ikke tvil om at Vigdis føler seg fanget og strupt i det livet hun lever, og hun begynner å bli desperat etter å gjøre noe med det. 

Så har vi Linn da, hun er et kapittel for seg selv, så det heter så kjekt. Hun er gift og har en liten jente som går i barnehage. For meg som jobber i barnehage ble det litt morsomt å høre om hvor vanskelig Linn synes det er å forholde seg til de ansatte og andre foreldre. Hun er ikke en tydelig for forutsigbar voksen for lille Billy, noe som gjør tingene mye verre for henne.

I denne relasjonen er det Linn som er den umodne, for mannen hennes tar ansvar og har et fint forhold til Billy. Linn gremmer seg bare over at mannfolkene ikke snur seg etter henne på gaten lengre, og mesteparten av sekvensene hvor Linn er hovedperson preges av et usmakelig kroppshysteri, som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Historiene til Vigdis og Linn flettes inn i hverandre mot slutten, kanskje ikke en så veldig overraskende slutt, men en fin avrunding av historien. Av de tre bøkene jeg har lest av Heidi Linde, er det denne jeg har likt best.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 8:42

Kilde: Lytteeksemplar

Gul bok av Zeshan Shakar

Zeshan Shakar gjorde en storslagen entrè i litteraturverdenen, da han i 2018 debuterte med romanen Tante Ulrikkes vei. Selv slet jeg med "kebabnorsken" og la boken fra meg, etter halvgått løp, men det stoppet meg ikke fra å hive meg over Gul bok da den kom ut nå i høst.

Forlaget om handlingen:
Mani er nyutdannet økonom og har nettopp fått jobb i Oppvekstdepartementet. Han er en ung mann som bor sammen med faren sin i en leilighet på Haugenstua, og som har en kjæreste han tror han skal gifte seg med. Helst ville han ha brukt evnene sine i det private næringsliv, der prestisjen og pengene sitter, for han er smertelig klar over at både kjæresten og miljøet rundt ham bare ser med forakt på «offentlig sektor». Lavt lønnet er det også.
Den nye jobbtilværelsen innebærer tilpasning til en helt ny verdiskala, der en gammel leilighet i Gamlebyen er mer ettertraktet enn Manis nye, og dyre, leilighet på Skillebekk, og der Manis faste kebabsjappe er «genuin» og rangeres høyere enn Theatercaféen. Samtidig blir Mani også en stolt bidragsyter til det store felles prosjektet som kalles Staten.

Har du noen gang grublet over hva som egentlig foregår i regjeringskvartalet? da er det bare til å sette seg ned med Gul bok, og følge med. Fra Mani blir ansatt, følger vi ham i små og store oppgaver på avdelingen sin. Vi blir kjent med kolleger, og ser deres holdninger og meninger speilet opp mot det Mani opplever som sin hverdag (utenfor jobben)

Han har en "fortid" som kanskje ikke er utagerende, men helt stuerein kan den ikke kalles. I jevnlige korte kapitler, skrevet i kursiv, tas vi med tilbake til denne oppveksten. Vi hører også om hans møte med, og senere forhold til kjæresten Meena, og til sin far, som er det eneste familiemedlemmet vi hører om. 

Når Mani forstår at fadderen hans på jobb er homofil må han takle nye tanker og følelser rundt dette. Han møter også kolleger som setter kvinnesak på dagsorden, og midt oppi dette forsøker Mani å forstå seg selv, og skjønne hva som skjer med vennene som også går gjennom små forandringer. 

Handlingen er lagt til 2011, og like etter Meena får masteren sin den sommeren, smeller det i høyblokken som Mani jobber i. 

På et eller annet tidspunkt, han visste ikke lenger hva klokka var, men det var fortsatt godt med lys ute, kom det tre meldinger nærmest simultant, fra Meena, Samir og Selma. Alle inneholdt mer eller mindre den samme beskjeden.
  Pågrepet! Nordisk utseende!
  Han spratt opp, så raskt og voldsomt at han nesten stupte i gulvet. Han gikk frem og tilbake. Satte seg ned på senga igjen. Ristet på hodet. 
  Fuck, sa han ut i luften.
  Fuck, fuck, fuck. 

De 288 sidene gir oss en velskrevet roman, som skildrer en ung manns steg ut i voksenlivet, og gir et innblikk i et miljø som er temmelig ukjent for de uinnvidde. Selv ble jeg ikke særlig berørt av denne historien, så jeg tror ikke romanen blir en like stor snakkis som debuten.

Gul bok har lite av den språklige innvandrersjargongen som preget Tante Ulrikkes vei, så jeg kom meg gjennom den, men jeg savnet de gode replikkene og en dose spenning, og syntes handlingsflyten stoppet litt opp, i alle skildringene fra oppvekstdepartementet. 

Les gjerne den flotte omtalen på Beathes bibliotek

Siste tiåret - bok nummer 6 i Verden som var min av Ketil Bjørnstad

"Siste tiåret" er en erkjennelsesroman der alle lag av et menneskeliv dissekeres, i lys av forfatterens ønske om å forstå hva som skjer i verden, og i ham selv, på veien mot alderdommen. Jeg har lest/hørt alle de seks bøkene i romansyklusen Verden som var min, og kan med hånden på hjertet si at denne siste boken, er den aller beste. 

Forlaget om handlingen:
Destabiliseringen av verden fortsetter. Norges medvirkning til bombingen av Libya er et sjokk, og terrorangrepet 22. juli 2011 får ringvirkninger. Bjørnstad er blitt mer engstelig for sine nærmeste. Hvilken verden er det datteren F. skal måtte leve i? Terror, russerfrykt, Kinafrykt, rasisme, Brexit, klimakriser og valget av Trump tvinger ham til å drøfte sitt eget politiske ståsted. Jens Stoltenberg blir generalsekretær i NATO, og han skjønner at farens dype engasjement for fred var forgjeves.

Romanen åpner med mors død, men for ham er hun ikke død, så vi fortsetter å høre om henne lenge ennå. Mor og far har bodd på aldershjem, og under et år etter mor er død, så blir far også alvorlig syk. Det som skjer på aldershjemmet, konsekvensen av hva han svarte på spørsmålet om han vil på sykehus eller pleies hos dem, er skremmende lesning.

Det er også skildringene av hjerteflimmer og de mange besøk hos lege som var helt forgjeves, før han endelig fikk en løsning på problemene sine. Jeg blir helt svett med tanken på at et team av leger i det offentlige, kan gjøre en så slett jobb.

Romanen er bygget rundt samme lest som de foregående bøkene, vi veksler mellom det helt nære i Bjørnstadguttens liv, til de store hendelsene ute i verden. Vi er med ham fra skrivepunktet, hvor han ser på hendelser fra 2010 og fremover, med dagens blikk.

Handlingen svinger innom hans egne konserter, og andre musikeres gjøren og laden. På samme måte hører vi litt om hans skriving og utgivelser, og om hvordan bøker og konserter blir mottatt. Det som engasjerer mest er nok hans blikk på verden, både storpolitikk og mindre hendelser, og hele tiden trekkes det tråder tilbake til alle de fem foregående bøkene.

Det er vanskelig å notere stikkord når en går lange turer i regnet (og sol) med boken på øret, så detaljene må du glede deg til å oppdage selv, for denne serien (og spesielt denne siste boken) må du ikke gå glipp av! Boken er lang, men absolutt ikke for lang, for her er ikke et eneste dødpunkt.

Anders Ribu er den som har lest inn alle 4777 sidene som tilsammen utgjør serien, med en stemme som passer perfekt til disse bøkene. Romansyklusen avsluttes med en hilsen fra forfatteren selv, og når jeg hører hans stemme, hører jeg jo at han egentlig ikke er så prikk lik Ribu, som jeg vil ha det til. Ribu leser vanvittig bra, og hvis det finnes en konkurranse for innlesere, så nominerer jeg ham til gullmedalje med en gang ☺

Bjørnebok og Kleppanrova har også blogget om boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 29:13

Kilde: Lytteeksemplar

Oppsummering av lesemåneden august

De forsvinner fort disse sommermånedene, og nå er august over også. Med tilvenning på småbarnsavdeling er det travle dager for oss voksne, så da er det godt å avslutte dagen i lesestolen på terrassen, håper det blir mange flere sånne kvelder, før høsten melder seg for alvor.

I august har jeg lest:

1. Ragnhild Holmås - Men du ser ikke syk ut - 5
2. Gaute Heivoll - Drøm om de levende - 5
3. Sylvain Tesson - En sommer med Homer - 5
4. Jørgen Brekke - Nå har natten alt - 4
5. V.S. Tideman - Jeg, rommet - 5
6. Kiran Desai - Tapets barn - 4
7. Elizabeth Kay - Syv løgner - 3
8. Silje O. Ulstein - Krypdyrmemoarer - 5
9. Arne Svingen - Min sønn - 4
10. Alicia Thi Nguyen Ryberg - Jeg har fotografert deg mens du sover - 4
11. Brit Bildøen - Alt som er - 5
12. Thorvald Steen - Det hvite bade huset - 5
13. Thorvald Steen - Det siste fotografiet - 5
14. Didrik Morits Halstrøm - Ta det som er ditt - 4
15. Vigdis Hjorth - Er mor død - 6
16. Ketil Bjørnstad - Siste tiåret - 6

Romaner: 13

Krim: 3

Ketil Bjørnstad har i år avsluttet den seks bind store romansyklusen Verden som var min, som begynte med 60-tallet. For en serie, og for en avslutning! tredve timers lydbok høres langt ut, men her var ikke et eneste dødpunkt. Samme helg som jeg tok farvel med Bjørnstad leste jeg ferdig Vigdis Hjorths nyeste roman, Er mor død, og ble like truffet og beveget av den, som av Siste tiåret.

Jeg har kommet godt i gang med å bruke Bookbites (biblioteket) og fått låne flere av høstens nyheter, nesten samtidig som de kom ut i butikkene, det er gøy, måtte det fortsette sånn. Det som også er lettere, er å avbryte bøker som ikke fenger, derfor vil dere se på bloggen at jeg er i gang med bøker, men oppleve at de ikke dukker opp på leselisten min. Har tre sånne bøker denne måneden, uten at jeg vil nevne navn og årsak til at jeg ikke gadd å lese ferdig.

Kulturen i Bergen har begynt å røre på seg, og i august var jeg på to konserter med Harmonien i Grieghallen. Dette er et flott plaster på såret til bergenserne, siden de pga. korona ikke får stelle i stand sine tradisjonelle sommerkonserter for mange hundre mennesker. 

Siste lørdagen i august var jeg med Bergen Kvinnesaksforening i Teaterkjelleren, hvor vi hørte familieterapeut Siv Sæveraas snakke om tilknytning og forsoning, i lys av De urolige som settes opp i disse dager. Et sterkt innlegg, også med tanke på at jeg holdt på å lese Vigdis Hjorths Mor er død. (og med tanke på at det er tilknytning som står i fokus på jobb om dagen)

Flere av romanene jeg har lest denne måneden er personlige skildringer, gjerne med sykdom som tema. Dette er flotte innfallsvinkler for å lære mer om utfordringer mange medmennesker har.

I september skal jeg prøve å lese litt mer variert, gleder meg til å finne lesetips på de mange fine bokbloggene jeg følger ☺

God bokhøst dere!