Fjellturer og ferieturer

fredag 30. november 2018

Mjølketannmuseet - forteljingar av Marit O. Kaldhol

Marit Kaldhol skriver bøker i flere sjangere. Jeg har tidligere lest ungdomsromanen Zweet og romanen Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, to romaner jeg har likt veldig godt. Mjølketannmuseet er mitt første møte med hennes noveller, og denne gangen viser hun en helt annen side av sitt forfatterskap.

Forlaget om novellene:
Mjølketannmuseet er ei samling uvanlege, snodige og absurde tekstar. Her er heile livsløp komprimerte til fyrstikkeskestorleik, og kortare hendingsforløp er forstørra. Frå eit nøkternt perspektiv rissar forteljingane opp relasjonar, særleg mellom foreldre og barn, men òg mellom søsken, naboar og ektefellar. 

I nokre forteljingar er døme frå dyreriket fletta inn, som når ei kvinne giftar seg med ein hund. Overgangane mellom barndom og vaksenliv og dyre- og menneskeliv er flytande og fabelliknande på grensa til det surrealistiske.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2018
Sider: 129
Kilde: Leseeks

Oy, oy, oy, hvor tar hun det fra? Forlaget overdriver ikke når de kaller novellene surrealistiske, for maken til grensesprengende prosa skal du lete lenge etter.

Her er det ingen ryddige overganger eller logiske handlingsforløp. Karakterene driver rundt som i drømme, og forflytter seg i tid og miljø på en abstrakt og svevende måte. Allikevel får jeg assosiasjoner til fugler, fisk og dyr som gir tankene noen få livbøyler å holde fast ved. Foreldrerollen blir skildret i flere av novellene, leter en etter tematikk her, så blir det vel noe i gaten integritet og selvstendighet. Tror jeg, ikke helt lett dette her, tenker disse historiene er åpen for tolkning.

Mange av novellene starter med Ei kvinne, ei mor, eit søskenpar. Her er ingen navn i tekstene hennes, men de besnærende historiene egner seg vel heller ikke for å gå tett på, til det er de for urealistiske. Novellene varierer i lengde fra ni sider til en halv side, og bortsett fra en setning i den aller siste novellen, så beholdt jeg hvilepulsen gjennom hele boken.

I kofferten finn han også ein papirlapp. 
På lappen står det skrive: Takk for kniven, pappa.


Skal jeg sette et ord på følelsene jeg hadde da jeg leste Mjølketannmuseet må det være "Hæ????" Det betyr ikke at jeg ikke hadde glede av de små historiene, for jeg liker å bli satt litt ut, dyttet litt ut av mitt komfortable univers, og tvunget til å stable sammen en mening ut av noe som ved første øyekast kan virke meningsløst. I sin flotte omtale mener Ellikken at dette er morsomt, men jeg må grave dypt i viljen for å bruke denne betegnelsen. Åslaug har også lest boken, og reagerte litt som meg (hæ???) men peker på alle relasjonene som skildres og hvordan disse beskriver oss som mennesker.

Illustrasjonen som smykker omslaget, får følge av noen flere i samme stil inni boken. Nydelige synes jeg, de liver opp en original tekst, med noe tiltrengt muntert.

Selv hadde jeg en flott leseopplevelse med Mjølketannmuseet. For å skille novellene fra hverandre spratt jeg opp mellom hver historie, og gjorde en bitte liten bit husarbeid. Det tok noen timer, men jeg fikk støvsuget, hakket grønnsaker, lakket neglene og vasket i bestikkskuffen, og da boken var ferdiglest var jeg riktig så fornøyd, både med novellesamlingen og med innsatsen i huset ☺☺☺

torsdag 29. november 2018

Min datters far - roman av Nenad Veličković

Nenad Veličković har bodd i Sarajevo hele sitt liv. Bortsett fra de fire årene han forsvarte Bosnia som soldat, har han drevet med litteratur. I sin doktorgrad skrev han om nasjonalisme i bosniske lærebøker. Han har skrevet en rekke bøker og blitt oversatt til flere språk.

Forlaget om boken:
Min datters far er en usedvanlig vakker fortelling om en fars sterke kjærlighet til sin lille datter – ofte ispedd rikelige doser svart humor. Samtidig gir romanen et gripende innblikk i dagens Bosnia, preget av korrupsjon, politisk stagnasjon og spøkelser fra fortiden. En del av boken består av samtaler der faren svarer på datterens mange spørsmål, undringer typisk for et barn i ferd med til å oppdage verden. Faren svarer med ironi og sarkasme rettet mot voksenverdenen og samfunnet, men uten at han ignorer barnets perspektiv. Svarene røper kjærlighet og respekt, de reflekterer den voksnes bekymringer, men uten at barnet belastes med hva disse innebærer. Det virkelige dramaet, som hele tiden lurer i bakgrunnen, er at moren vil at familien skal emigrere til Australia. Til slutt reiser hun og datteren …

Denne romanen er bygget opp av flere lag. Innimellom er handlingsforløpet helt "normal" med daglige gjøremål, men forvirringen som la seg over leseopplevelsen tidlig i boken, slapp aldri taket.

Jeg likte refleksjonene som strekker seg tilbake til krigen. Her møter vi en gruppe mennesker som ikke bare husker, men også deltok i krigen på Balkan, og noen som følte denne grusomme krigens redsler på kroppen.

Kulden fra fjellene kommer sigende ned mellom grantrærne. Midt i den mørke sirkelen under skjorten hennes har brystvorten stivnet. Tankene våre er som ørretene i fiskekummen. Av og til fanger vi de tregeste og gjør slutt på dem med klubbe. Det kalles konversasjon. 

Hovedpersonen fremstår som noe ullen, han sier opp jobben sin for å starte et enkeltmannsforetak, men hvor inntektene skal komme fra, forstår jeg ikke. Fortelleren driver med noe innen markedsføring, for slagordene kommer tett som haggel. Hvor de hører hjemme i selve handlingen, finner jeg ikke alltid ut av, men de gir et reflektert løft til historien. Styrken til romanen ligger i de slagferdige uttalelsene, som ofte føles som et knyttneveslag i magen.

De skjelner ikke mellom politisk blindhet og stakkarer som bare er blendet. Jeg mener at penger er en dødbringende rust på menneskeånden. Men likevel kommer jeg ikke for sent til møtet. Gi oss i dag vårt daglige honorar, friheten kan vi få i morgen. Kanskje. 

Min datters far er det jeg vil kalle en språkorientert tekst. Den er fragmentert, og i store deler av lesingen strever jeg med å danne meg et forståelig helhetsbilde. Sprangene i teksten har tilsynelatende ingen sammenheng, men teksten i seg selv er nydelig, og til tider morsom, som det fornøyelige bryllupsritualet under her:

Vil du, sånn og sånn, leve med henne, sånn og sånn, som ved din side står, også når hun legger på seg tretti kilo, når hun slutter å le og begynner å snorke, når håret hennes blir hvitt og tennene gule, når brystene skrumper inn og magen eser ut...?

Går du, sånn og sånn, med på å leve sammen med ham, sånn og sånn, som ved din side står, selv når han begynner å smatte, prompe foran TV-en, tisse på doringen, riste ut flass over bordet, klistre busemenn på møblene, glemme bryllupsdagen?

Det virkelige dramaet som forlaget kaller det, at moren vil emigrere til Australia, diskuteres ikke i det hele tatt i romanen, og lenge ventet jeg på at denne tematikken skulle komme opp. Det er far som forteller, og avslutningsvis er det også hans sønderknuste hjerte vi sitter med i hånden.

Ved romanens slutt grublet jeg lenge om hva den egentlig handlet om. Ekteskapet og bruddet er egentlig ikke tema. Tankene spinnes rundt hvilke innskudd i minnebanken tolv år med felles erfaring - pluss en krig, utgjør. Det er vakkert når far sier at små jenter ikke skulle få lov å vokse opp uten fedrene sine, siden de er skjøre små skapninger og trenger en stor hånd.

*********

I bemerkningene til slutt, skildrer forfatteren denne romanen som et levende kunstverk. Førsteutgaven som ikke var  ferdig da den ble gitt ut, men som han i senere utgivelser gjorde store endringer i, så store reparasjoner gjorde han, at han likegodt kunne skrive en ny roman. Selv følger jeg for tiden med på kunst som skapes og ødelegges både på KODE og på Sentralbadet, så når jeg hører om at vi også i romankunsten kan oppleve dette, pirres nysgjerrigheten min.

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018
Sider: 262
Kilde: Ebok


onsdag 28. november 2018

DnS lanserte programmet for 2019 i dag

Så spent var jeg på hvilke planer DnS har for neste år, at jeg sparte en feriedag bare for å kunne være med på lanseringen. I tillegg til et fantastisk spennende program, fikk vi den gode nyheten at de gjeninnfører det gode gamle årskortet. Etter to år hvor vi har sett halvparten av stykkene og hatt store utfordringer med billettorganisering, ser det altså ut til å ordne seg for ivrige teatergjengere.

Denne gjengen har grunn til å feire det nye året - gratulerer med veldig spennende program!

I tillegg fikk vi oppleve et race av spennende stykker. På et tidspunkt så vi på hverandre med fornøyde glis, og nikket samstemt "ja vi vil se ALT!!"

Første stykke ut, med premiere 5 januar er Våre barn. Smakebiten som ble lest av Marianne Nielsen, Jon Ketil Johnsen og Iren Reppen fengslet totalt. Dette er Marie Blokkhus sin debut som regissør, av et stykke som stiller spørsmålet "Hva er vi villige til å ofre for neste generasjon?"


Vi får litt Ibsen i 2019 også. 23 januar har hans klassiske stykke Hedda Gabler premiere på Store scene. Dette gåtefulle og ikoniske kvinneportrettet spilles ut av Stine Robin, en skuespiller som fikk en drøm oppfylt, da hun fikk løfte om denne rollen.

Peer Gynt står også på spillelisten for november, i en musikalsk og visuell versjon, som spilles som et hørespill? Tore Vagn Lid som regisserer bruker filmatiske virkemidler og spennende sceniske løsninger når han utforsker Henrik Ibsens Peer Gynt.


Noen uker senere, 6 februar er det tid for Hvem er redd for Virginia Woolf? verdens mest berømte nachspiel. Det er Ragnhild Gudbrandsen og Bjørn Willberg Andersen som har hovedrollene, i et stykke hvor vi får kjenne på svik, giftige angrep og nådeløse avsløringer. Riksteateret gjestet DnS i 2010 med dette stykket, så handlingen er kjent men spennende nok til å ses igjen.


Årets storsatsing på Den nationale scene er stykket Skipet De zee ploeg. Stykket skildrer et drama basert på en sann historie fra Bergen. Det er 200 år siden skipet som var på vei til Amerika med emigranter, og forliste.

Teatersjefen lovet oss et storslagent kostymedrama om sterke menneskeskjebner og store humanitære utfordringer. Dette gleder jeg meg til!

For barn får vi også noen godbiter. Det populære stykket Folk og røvere i Kardemommeby har gått en stund, men settes i slutten av januar opp igjen, og det skal gå i noen måneder til.

Vi får også et stykke som heter Hysj som er en musikkforestilling med humor beregnet for barn fra 3 år, og til høsten dukker selveste Peter Pan opp. Det er J.M. Barries kjente klassiker som nå blir magisk teater.


Jeg har hatt stor glede av å ta Oda med meg på DnS`s oppsetinger for de aller minste. I september kan vi oppleve et fantasifullt hageeventyr i Riverso, hvor elefanten Pomelo går på oppdagelsesferd.

Circus Absence er en halsbrekkende, morsom og småabsurd sirkusforestilling for barn fra 5 år. Koreografen er Jo Strømgren, mens danserne er gjengen fra Absence Crew som for femte gang spiller på DnS. I sommer vil de ha en nypremiere på NORR - da gudene breaket, så de som ikke fikk sett dette stykket får en ny sjanse da.

Nypremiere blir det også på stykket Henrik Ibsen samlede verker på 78 minutter av Knut Nærum og med Tormod Løvold, Kristian Berg Jåtten og ikke minst Kjersti Elvik, som i skrivende stund briljerer som Bergljot i Arv og miljø.

Det eneste stykket jeg rynket litt på nesen av var Korps. Det har premiere i mars, og kalles en sjarmbombe. De som allerede har korpslivet i sine hjerter vil helt sikkert falle for denne humoristiske kjærlighetserklæringen til alt som har med korps å gjøre. Jeg skal se stykket, så kanskje jeg får gjort noe med mine fordommer?

Festspillstykket er et spennende stunt. Stykket som har premiere 31 mai heter NAV betaler, og stiller spørsmål ved systemet og måten vi forvalter menneskelige ressurser på. Det er ikke skuespillere på scenen, men vanlige mennesker som har opplevelsen av å "nave" i erfaringsbanken sin.

Til høsten får vi også se teaterversjonen av Stig Holmås sin bergensroman Regn. Her møter vi Siggen og Goggen og det er skøyteis på Krohnsminde. Denne lokale forfatteren har imponert før, spesielt med Gatens helter, det aller, aller første stykket som ble satt opp på det, den gang nye Cornerteateret.

Jeg må ta meg en opptelling på hvor mange romaner som blir teater neste år, for sannelig dukket ikke Linnea Myhre opp med sin Evig søndag. Hjelp, dette blir heftig! Jeg leste boken i 2012, og likte den veldig godt.

David Elderridges stykke Begynnelse har gått i London en stund, og i mai har det Norgespremiere her i Bergen. Det er Petter Næss som har regien, og i hovedrollene møter vi Karoline Kruger og Eirik del Barco Soleglad.



Jeg har ikke nevnt alt, men et utdrag av stykkene DnS har å tilby i 2019. Hipp hurra for et teaterår vi skal få, og med Årskortet så blir alt så mye bedre!!

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

Søren Sveistrup er den internasjonale manusforfatter og produsenten av TVserien Forbrytelsen. Han var også involvert da Jo Nesbøs bok Snømannen skulle bli film. Kastanjemannen er Sveistrups debut som krimforfatter.

Forlaget om boken:
I en av Københavns forsteder gjør politiet et uhyggelig funn. En yngre kvinne er drept og etterlatt på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av. Over henne henger en liten kastanjemann.
Den unge etterforskeren Naia Thulin settes på saken. Som makker får hun den utbrente etterforskeren Mark Hess. Han er nettopp blitt sendt hjem fra Europols hovedkvarter i Haag. Snart oppdager de at den lille kastanjemannen har et fingeravtrykk fra en jente, som politiet tror er blitt drept. Sosialminister Rosa Hartungs datter, som forsvant ett år tidligere. En mann har tilstått drapet på jenta, og saken regnes for oppklart.

Kort tid etter blir enda en kvinne funnet drept. På stedet finner politiet en ny kastanjemann, som også har fingeravtrykk fra den savnede jenta.

Det er tydeligvis ikke så stor forskjell på å forfatte en tv-serie sammenlignet med en kriminalfortelling, for Søren Sveistrup greier begge deler med glans! Selv om jeg så vidt hadde fått pusten igjen etter å ha lest Lazarus, høstet Kastanjemannen høy aktelse hos meg, lenge før jeg var ferdig å lese.

Denne historien har en fin blanding av etterforskning, blod & gørr & smerte, og personlige historier. Plottet er genialt satt sammen, og karakteroppbyggingen gjort enkelt, uten de lange innledende historiene. Små frampek bygger intrigene fint opp, og små overraskelser underveis får leseren til å klamre seg til boken. Sveistrup holder persongalleriet til et minimum, alle karakterene har en rolle i mysteriet som skal nøstes opp i.

Jeg leste selv og lot i perioder Jan Gunnar Røise lese for meg. Han leser like fort som meg, og hans stemme passet godt til teksten.

Har du lyst å lese en velkomponert krim med høyt tempo, imponerende karakterer og en skikkelig spennende historie, så er det ingen vei utenom Kastanjemannen!


Andre bloggere om boken: Heartart og Bjørnebok

Sider: 512 Spilletid: 13:30
Kilde: Leseeks Utgitt: 2018

tirsdag 27. november 2018

Diktlesesirkel i november: En klassiker

Og hvem er så disse klassikerne? Selv har jeg lenge jobbet med å "knekke diktkoden", og opplever fremdeles nedturer og mangel på tålmodighet. Høyt lesetempo og en evigvarende stor bunke med uleste bøker, gjør at jeg hele tiden må jobbe med å sette ned farten og beholde oppmerksomheten på det jeg leser her og nå.

Når jeg skulle velge en klassiker, så fant jeg ingenting i mine utallige hyller. Nå skal det sies at jeg har rensket grundig ut i det siste, så de bøkene jeg mente jeg hadde har nok blitt med i noen av de utallige kassene som har gått til Fretex det siste året.

Da jeg ytret mitt behov hjemme hos mamma og pappa, kom sistnevnte opp med en liten tass av en bok. Den heter NORSKE DIKT av berømte forfattere og ble gitt ut av Samlerens bokklubb for lenge, lenge siden. Intet årstall var å finne inne i boken, men den ser gammel ut.

Hvem kan jeg ha valgt til å illustrere innlegget?
Boken har tatt for seg syv diktere, hvor hver dikter har blitt sitert med 2-6 dikt. Denne gjengen er nok kjent for de fleste, alle mennene levde på 1800-tallet selv om tre av dem fikk feiret det nye århundret. Av ren nysgjerrighet noterte jeg meg også hvor de er født, og det er artig å se at de som ble blant de store dikterne i Norge kom fra vidt forskjellige steder i landet.

Jeg vet av romaner jeg har lest at flere av disse herremennene møttes, men tenk om noen kunne skrevet en kunstroman lagt til f.eks. 1840 hvor alle får en liten rolle! Sjekk ut hvor gamle hver enkelt var da, og tenk deg hvilken rolle han kunne fått...


Bjørnstjerne Bjørnson (1832 - 1910) Kvikne
Henrik Ibsen (1828 - 1906) Skien 
Sigbjørn Obstfelder (1866 - 1900) Stavanger
Aasmund Olavson Vinje (1818 - 1870) Vinje
Johan Sebastian Welhaven (1807 - 1873) Bergen
Henrik Wergeland (1808 - 1845) Kristiansand
Ivar Aasen (1813 - 1896) Ørstad

Slutt på drømmerier, her kommer diktene. For å lage litt mer gøy ut av det, velger jeg meg et vers fra hver av de syv dikterne. Jeg stokker om på sulamitten, også kan du jo gjette da, hvem som har skrevet hva. Det er ikke lov å google!

1) Da vaktes den trætte Sover, 
men laae dog i Drømmens halv;
et Klageskrig Egnen over
endnu i hans Øre skjalv.

2) Skal alle ganga med kvita Hender, 
som kjem det Armod i manga Grender.
Skal Guten grava og stræva hardt, 
so verder Neven vel hardt og svart.

3) Og så - ja så
er jeg hendes mand,
og hun min 
patenterende kone.
Ordentlig patent
vil jeg ha.

4) Gyldenlak før du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.

5) Det fyrste, du hever at gjera, Mann
det er at døy, 
naar ikki lenger du elska kann
den fagre Møy.

6) Nu jeg lokker til.
Er det mer du vil?
Tonene tilbake trille, 
lokker meg og ler, 
ville du meg mer?
Aftnen er så varm og stille

7) Se sæterjenten lydløs stå
i glød og skygger svøbt.
Den alvors-alf, hun stirrer på, 
har intet ordlag døbt.
Hun ve ej selv hvor langt han vil, 
så lidt hun ved hans navn;
men under lur og bjældespil
det bærer bort i slofalds ild; - 
mon tro, der finnes havn? -

For disse dikterne på 1800-tallet var det rim og rytme som gjaldt. Denne forutsigbarheten hjelper meg gjennom diktene, og med litt hjemmelaget gløgg i kroppen, en sein søndagskveld ble Henrik Ibsens lange dikt Terje Vigen en fin avslutning på helgen.


mandag 26. november 2018

Gatekunst på Sentralbadet i Bergen - før og etter

Forrige lørdag åpnet Pepperkakebyen i Sentralbadet i Bergen. Samme dag var tre av fire yttervegger på den tidligere svømmehallen gjort klar for ny grafittikunst. To av veggene har siden 2005 vært lovlige vegger for grafittikunstnere, så det ærverdige bygget har lenge vært et levende kunstverk både utenpå og inne.

Grovarbeidet ble gjort lørdag formiddag
24 timer senere - så stilig ble det!

Lørdag formiddag er kunstneren godt i gang
Sånn ser det ferdige kunstverket ut

Noen av bildene ble tatt bare kort tid etter startskuddet lød. Mange kunstnere var i sving lørdag formiddag, men de var ikke kommet langt, da jeg tok runden rundt huset. Søndag formiddag gikk vi tur på Fløyen, og nysgjerrig som jeg var på dette prosjektet, la vi veien om Sentralbadet, og ble positivt overrasket.

Slik så sørveggen ut søndag formiddag

søndag 25. november 2018

Jern og metall - noveller av Levi Henriksen

Tidligere har jeg lest Levi Henriksens romaner fra Skogly, men det er første gang jeg prøver meg på noen av hans noveller. Ikke så rart kanskje, siden det er ni år siden han ga ut en novellesamling.

Forlaget om boken:
Levi Henriksen er tilbake med noveller om mennesker i hverdag, kamp og kjærlighet. Vi møter et knippe mennesker preget av den klokskapen livet har gitt dem. De har satset og tapt. De har vunnet og mistet. Felles for dem alle er at de fortsatt føler den indre varmen fra alt som en gang var.

Noveller kan være så mangt, korte og lange, noen med begynnelse og slutt, noen uten. Levi Henriksens måte å skrive noveller på, er akkurat sånn som jeg liker det, med god utvikling i teksten.

Jeg lot meg engasjere av disse historiene. Det menneskesynet som stråler ut av teksten gjør meg varm om hjerteroten. Her møter vi mennesker som ikke lar seg blende av det klassisk vakre, eller det som preger trender i tiden. Vi blir kjent med folk. Gutta på gølvet, som vet å kalle en spade for en spade.

Menneskene i historiene har lite respekt for det fisefine, for makt eller de som er redd for å bli skitten på fingrene. I tillegg har alle karakterene i novellesamlingen et hjerte for sine medmennesker. Henriksen skildrer hvordan det kan være for en gammel musiker, når spillekompisen blir dement, om en som savner sin bror og tar på seg skylden for hans ugjerninger, bussjåføren som observant tar seg av en gammel dement dame og ikke minst likte jeg skålen for gutta på gølvet i novellen som gir denne samlingen navn.

Mange av fortellingene foregår i julen, og nær sagt selvfølgelig har Levi Henriksen musikk med i sine noveller. Han har hode og hale på historiene sine, slutten er aldri lufttom og åpen, men har ofte en snert eller en overraskelse, og henger godt sammen med historien. For de som har lest romanene hans fra det fiktive stedet Skogly utenfor Kongsvinger, er det kjekt å også i denne boken svinge innom både Flyktningesjøen og Ebeneser.

Det er Ivar Nergaard som har lest inn novellesamlingen, og stemmen hans passer perfekt til denne type tekst. Er du ny på noveller eller nysgjerrig på hvordan lydbok fungerer for deg, prøv gjerne med denne!

Utgitt: 2018
Spilletid: 3,5 time
Kilde: Lytteeksemplar


Flere bloggere om boken: BokBloggBerit og Kleppanrova

Jeg hadde ikke mange novellesamlinger på listen over norske bøker som kan nomineres til Bokbloggerprisen for 2018, men nå har jeg fire. Jern & metall er den beste av disse, og en samling jeg mer enn gjerne anbefaler videre.

lørdag 24. november 2018

Noen å høre til av Geir Sætre

Det er tre år siden jeg leste Knuste hjerter og halve sannheter, en roman av Geir Sætre som jeg likte godt. Nå er han ute med en ny roman, som igjen gir oss et glimt av hans sosiale engasjement. Anbefales til alle, og spesielt til deg som er glad i Madrid!

Forlaget om boken:
Oscar Mendoza Hernandez lever et rutinepreget liv som professor ved et universitet i Madrid og teller så og si hvert eneste skritt han tar. Mange oppfatter ham som menneskesky og usosial, men vet ikke at han har et brennende ønske om å komme i kontakt med dem. Uheldige omstendigheter tvinger ham til å skifte jobb og han må flytte til Malaga. Der er det ingen som vet om Oscars usosiale vesen, og før han vet ordet av det blir han invitert med på barer, fjellturer og fester, og han lærer å danse.

Oscar elsker fotballaget Atletico Madrid og vender alltid tilbake til lagets hjemmekamper. Han leier ut leiligheten sin til fire personer, som har den en ukedag hver. Der kan de ha et fristed og gjenytelsen han krever fra dem er at de skriver om livene sine i en dagbok.

Noen å høre til gir oss fem historier i ett, vidunderlig flettet sammen, på en original og spennende måte. Etter å først ha fått en litt overfladisk introduksjon til de fem karakterene, fylles bildet ut, og vi lærer dem alle å kjenne på en nær og fin måte.

Dette er en roman som viser stor kjærlighet til selve livet, og med respekt for individet, skriver forfatteren frem menneskelige relasjoner som gjør livet verdt å leve.

Adspredelse og hevn, to stikkord som har sin gitte betydning, men som utover i historien får en helt annen mening. Oscar betrakter de fire leietakernes notater i dagboken, først uten å kommentere noe selv, men etterhvert våger han å involvere seg mer.

Når vi møter ham, er Oscar en ensom mann preget av sosial angst. Han teller skrittene sine, trekker seg bort fra menneskemengder og spiser og drikker alene. Han engasjerer seg i studentene sine, men må ha et stort skrivebord mellom seg og dem. På fritiden setter han seg på en benk i parken, velger seg ut en lykkelig familie, og i støyen fra deres aktiviteter drømmer han seg inn i familien.

Dette er en roman fylt med sanselighet, og for meg som nettopp har vært i Madrid var den en drøm å lese. Kjærligheten til byen, til stemningen og kulturen og ikke minst til maten og vinen, kommer godt frem. Der er derimot i sine uker i Malaga Oscar begynner å bevege seg ut av skallet han har omgitt seg med, og den sosiale angsten begynner å slippe taket. Når han møter noen nye kolleger som tar i mot ham på en åpen og inkluderende måte, greier han ikke å vri seg unna, og blir tvunget inn i en sosial setting.

Denne romanen leses delvis som en dagbok, hvor halve historien skildrer i romans form Oscars dagligliv i Malaga.  Annen hver helg reiser han hjem for å se Atletico Madrid spille hjemmekamp, da bor han i leiligheten sin og leser dagboknotatene som de fire gjestene skriver hver gang de bruker den. Vekslingen mellom historiens to vinkler fungerer kjempefint, og jeg opplevde romanen som lettlest og underholdende å lese.

Geir Sætre gjør i romanen sin skarpe observasjoner av oss som mennesker. Han avslører dunkle hemmeligheter som karakterene har båret gjennom livet, og viser oss at det er mulig å lære av andres feil. Teksten utvikler seg hele tiden, og det er umulig å ikke bli berørt av det som kommer frem. Boken anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2018
Sider: 300
Kilde: Leseeks på Kindle

torsdag 22. november 2018

Frokost på stupet av Vibeke Løkkeberg

For en fantastisk roman og for en tøff dame, som setter søkelyset på hvordan det er å være pårørende til en høyt elsket livsledsager, som har blitt alvorlig syk. Hatten av og alt det der, denne må du lese!

Forlaget om boken:
Vibeke Løkkeberg har skrevet en dypt personlig roman om kjærlighetsforholdet mellom Adam og Alice som utfordres i møte med døden. Adam skal dø av kreft og Alice faller ned i sin egen underverden hvor hun blir oppsøkt av sin døde mor. Adam og Alice kjemper hver sin kamp for å leve. Den ene ved å skrive, den andre ved å drukne seg i praktiske oppgaver. 
Frokost på stupet er en besettende kjærlighetsroman om det å være pårørende. Hvor vanskelig det er å forstå den andres kamp midt oppe i sin egen og finne sammen igjen før det er for sent. 

Forlag: Bokvennen
Utgitt: 2018
Sider: 
Kilde: Leseeks

Vibeke Løkkeberg er et kjent navn for de fleste i dette landet. Hun debuterte som romanforfatter i 1989 med Leoparden, men det er filmene hun har regissert, hun er best kjent for.

Romanens hovedperson er Alice, som i Alice i Eventyrland. Tilværelsen hennes blir snudd på hodet når mannen blir alvorlig syk. Medisineringen endrer mye av hans personlighet, og Alice tilpasser seg de endrede forholdene etter beste evne. At følelsen kan sammenlignes med den forvirringen eventyrets Alice følte, kan jeg se for meg.

Frokost på stupet - smak på den tittelen! Hva skjer når et ektepar får beskjeden om at en av dem har 2-3, kanskje 5 år igjen å leve? Begge må nok erkjenne det faktum at vi ikke er udødelige, men selv om de har elsket hverandre i 30 år, så vil reaksjonen deres naturlig nok være forskjellig.

Adam begynner å rydde og avvikle, han vil ha unna alt som minner om rot og løse tråder. Alice trenger sine ting rundt seg for å fungere, men flykter inn i minner om sin mor, og et barndomstraume som handler om bestefarens død, vekkes til live. Hun påvirkes også av Adams organisering, og føler seg utradert og kontrollert. Samlivet deres er ikke utelukkende preget av vennskap lenger, for hun kjenner seg både irritabel og sint på sin mann.

Hvor vont er det ikke å få sånne følelser for en man har elsket så lenge? og hvor ensom kan egentlig enker bli? For ikke å snakke om de pårørende...

Vibeke Løkkebergs roman er velskrevet til tusen. Hun skriver frem følelser det går an å kjenne seg igjen i, også for oss som ikke har vært i den situasjonen Alice er i. Hun deler med oss sine kloke observasjoner og reflekterer over mennesket og dets relasjon med hverandre.
Språket er nydelig, og karakterene få men levende. Det er en sår tematikk hun tar opp, men det føles ikke vont å lese, her er det mye kjærlighet mellom linjene.

*********

Vibeke Løkkeberg har aldri kvidd seg for å ta opp ubehagelige tema, og setter ofte søkelyset på de riktige tingene, både i bøkene og filmene sine. Hennes samfunnsengasjerte hjerte banker for de svake, og betraktningene dysses ikke ned for å unngå tilsvar. Hun har skrevet om fattigdom, alkoholisme og kvinnesak. Hun har skildret livsskjebner og psykisk sykdom og det frydet mitt Amalie Skram-hjerte å lese at Formynderne fra 1978 er bygget på Skrams to sinnsykehusromaner.

I 1981 debuterte hun som regissør med filmen Løperjenten, en film som talte bergenserne midt i mot, og tydeligvis skapte en liten storm. Jeg har hørt om filmen, men var 14 år den gang, og husker ingenting av viraken.


Det er lenge siden vi har hørt fra henne, og i mitt møte med henne på Litteraturhuset i Bergen fortalte hun hvorfor. Mannen hennes, Terje Kristiansen har vært veldig syk, og fokus har vært hos ham. Dette har det altså blitt bok av, en bok som tar opp det vanskelige temaet, "hva med de pårørende, når kreftsykdommen rammer?"

Vi var ikke mange på Litteraturhuset på tirsdag, noe som undret meg, for Vibeke Løkkeberg er jo et kjent navn. Heldige oss som var der, vi fikk en lærerik og intim stund, hvor denne livlige damen ga oss noen betraktninger rundt sitt liv, og sitt kunstnerskap. Hun fortalte også om skriveprosessen og om hvor viktig det er å ha profesjonelle hjelpere, som drar i samme retning.

Heldigvis kom hun i land med denne romanen. Spørsmålene rundt virkelighetslitteratur presset seg frem i intervjuet, derfor var jeg glad for at jeg allerede hadde lest boken, for denne merkelappen taler for meg mot å lese en roman. Løkkeberg har fått meg til å revurdere mitt prinsipp, for romanen hennes er glimrende lesning, og føles ikke som en titt inn i privatlivet.

Det var filmkritiker og litteraturviter Emilio Sanhueza som intervjuet Vibeke Løkkeberg på tirsdag, noe han gjorde på en respektfull måte ovenfor både kunstneren og publikum. Han hadde forberedt noen presise spørsmål, som tillot Løkkeberg ha ordet mesteparten av tiden, det kan vi like!

Gratulerer med 30 år som forfatter Vibeke, og gratulerer med nydelig roman!


onsdag 21. november 2018

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Romanen med det lange navnet, er mitt tredje møte med forfatter Mona Høvring. Bøkene hennes er korte, kun i overkant av hundre sider, så de går fort å lese.

Forlaget om boken:
På et hotell høyt oppe i en fjellbygd skal to søstre i begynnelsen av tjueåra tilbringe noen korte vinteruker i fredelige omgivelser. Martha er nettopp er skrevet ut fra et nervesanatorium, og Ella følger med for å ta seg av henne. Men på hotellet finner hemmelighetsfulle møter sted og nye fascinasjoner oppstår.

Gjennom Ellas fortrolige framstilling får vi innblikk i de underliggende konfliktene som har ledet de to kvinnene vekk fra det som en gang var to søstres hengivenhet og tillit.

Det er lett å kjenne igjen Mona Høvrings skrivestil, siden jeg nettopp har lest Venterom i Atlanteren. Hun er en poet noe den lyriske språkføringen og skriveteknikken vitner om, også i denne romanen.

Selve handlingen kan oppsummeres i noen få korte setninger, egentlig har forlaget gjort jobben i introduksjonen deres over her. De to jentene skildres som veldig forskjellig, de er ikke spesielt glad i hverandre og kommuniserer dårlig når de skal være sammen på dette avsidesliggende hotellet.

Jeg lyttet meg gjennom Runa Eilertsens flotte innlesing i to lange jafs, alene hjemme med bare en voksende vott i fanget til avledning. Til tross for full oppmerksomhet greide jeg ikke å gripe essensen i denne boken, og da jeg skulle skrive noen bevingede ord måtte jeg ta google til hjelp. Dagbladets omtale bekreftet mine egne følelser, som jeg ikke greide å sette ord på. Sjekk gjerne ut Oktober sin samling av "forståsegpåernes" uttalelser av boken, det er tydelig at de er i en helt annen liga enn meg.


Utgitt: 2018
Spilletid: 2:37
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 20. november 2018

Med ansikt mot døden av Bjørn Bottolvs

Bjørn Bottolvs debuterte i 1999 med kriminalromanen Kometen, som er den første historien om politibetjentene Kaisa Riitta Sara og Jo Kaasa.  Jeg har ikke fulgt serien, men kastet meg rundt og leste Med ansikt mot døden.

Forlaget om boken:
En kveld før jul finner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, på ytterste vestkant i Oslo. Vedkommende må ha vært død i flere dager. Senere oppdages liket av en druknet kvinne i mudderet på bunnen av innsjøen. Samtidig bistår Kaasa og Sara narkotikaspanere ved utrykning til en gård i Maridalen, nord i Oslo, der det bedrives amfetaminproduksjon. Når de finner samme type amfetamin som i den druknede kvinnens lomme, virvles de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne. 
Forlag: Kolon
Utgitt: 2018
Sider: 262
Kilde: Leseeks


Historien som fortelles her, har et intrikat plott som skjuler løsningen, men samtidig føles handlingen oversiktlig og lett å følge. Et funn av en frimurerring, hint om norrøn mytologi og spekulasjoner om villeding er frampek som lokker leseren videre.

Melder var gått tilbake til parkeringsplassen og ville møte dem der. 
  Kaasa kvitterte.
  - Da kjører vi blått.
  Han så at varebilen foran blinket ut til siden. Sletten saktnet farten da de kjørte inn på parkeringsplassen, bråbremset da de holdt på å kjøre på en løshund, slo av blålysene.

Som du ser, det er et muntlig språk i denne krimmen, og sjargongen er maskulin og preget av at Kaasa og Sara kjører patruljebil. Oppdragene de rykker ut på, mottar de via radioen, så de må tenke fort og ta kjappe avgjørelser som lett kan vise seg å få konsekvenser.

Jeg kunne ønske jeg ble litt bedre kjent med hovedpersonene, men karakterskildringene er det selvfølgelig ikke brukt mye tid på siden dette er den tiende boken i serien. Forfatteren er selv en forhenværende førstebetjent i Oslo-politiet, så utrykningspolitiets arbeid skildres med innsikt og troverdighet.

Det er ikke tvil om at Bjørn Bottolvs har god bakgrunn for å skrive om politiarbeid på Majorstua. Han treffer med skriveteknikken og språket, men for meg ble dette litt for platt, og jeg måtte jobbe med å holde oppmerksomheten i boken. Kanskje dette ikke hadde skjedd om jeg hadde fulgt serien fra begynnelsen av?

søndag 18. november 2018

Menn i min situasjon av Per Petterson

Det er ikke tvil om at bokhandlerne elsker Per Petterson, for hans navn dukker stadig vekk opp når denne prisen skal deles ut. I år er han blant de nominerte for Menn i min situasjon, og han vant prisen for Ut å stjæle hester i 2003 og for Jeg nekter i 2012.

Forlaget om boken:
For Arvid Jansen er livet blitt et spørsmål om faste holdepunkter. Han oppsøker gamle slagmarker rundt i byen, drikker seg full, treffer damer og blir med dem hjem, eller kjører rundt i Mazdaen, hvor han også tilbringer nettene når senga blir et umulig sted.

Det er ett år siden Turid tok med seg de tre jentene og dro. En tidlig morgen ringer hun fra den nedlagte jernbanestasjonen på Bjørkelangen. Arvid plukker henne opp og kjører henne hjem til Skjetten. Men for en gangs skyld nekter han å gi henne det hun ber om.

Menn i min situasjon er samtidslitteratur som setter ensomheten i søkelyset. Skilsmisse og det å finne fotfestet etter at dramatiske ting har skjedd i livet, er tematikken i denne romanen.

Kona til Arvid Jansen vil skilles, men før hun får tatt opp dette, mister Arvid store deler av familien sin i en båtulykke. Hun utsetter å si noe, men begynner på et brev til Arvid som hun gjemmer vekk og glemmer. Når hun et år senere flytter fra ham, finner han dette brevet og blir knust over at han har levd et helt år med henne og døtrene uten at han har visst at hun følte det sånn.

Historien består av lavmælte skildringer av hverdagsliv og Arvids noe spesielle gjøremål på fritiden, men det er også noe sanselig ved teksten som jeg likte godt. Han plukker frem den eksistensielle ensomheten vi har i oss, og skriver frem bilder på tomhet og lengsel.

Jeg vil nok si at Arvid Jansen ikke er "my kind of man" til det er han alt for tafatt og introvert. Han har problemer med å vise døtrene sine at han er glad i dem, og interaksjonen med naboer og andre blir ofte litt misforstått.

Per Petterson skriver knakende godt, og siden han har lest inn boken selv, får han skryt også for dette. Om boken er min favoritt til Bokhandlerprisen, gjenstår å se, men jeg anbefaler den gjerne videre!

Utgitt: 2018
Spilletid: 6:25
Kilde: Lytteeksemplar

Vigdis Hjorths Arv og miljø - teaterversjon på DnS denne gangen

Det er lenge siden en bok har blitt diskutert i media på den måten Arv og miljø ble for en tid tilbake. Bokbloggerne leste og samleste, for boken hennes ble stemt frem til å komme på kortlisten til den gjeve Bokbloggprisen i 2016. Nå er det tid for teaterversjonen av romanen, og i forkant av teaterstykket, inviterte DnS til lørdagskafè hvor regissør Kjersti Horn og skuespiller Kjersti Elvik ble intervjuet av forfatter Inger Merete Hobbelstad.

Kjersti Horn og Kjersti Elvik
Kjersti Elvik ble håndplukket til å spille Bergljot, da DnS bestemte seg for å lage en sceneversjon av den omstritte romanen Arv og miljø. Jeg skal ikke se stykket før i slutten av november, men har sett Elvik i aksjon mange ganger, og tenker hun er perfekt for rollen!

Denne lørdagen var det igjen stappfullt i baren på DnS, så vi var mange som fikk en smakebit på hva vi kan forvente oss når stykket har premiere på kommende onsdag. De to Kjerstiene prøvde etter beste evne å dele sine tanker rundt rolletolkning og iscenesettelse, noe som naturlig nok ikke er lett når en blir dradd ut av prøvene slik disse to ble denne formiddagen.

Selv setter jeg stor pris på en scene uten for mange dører, så når vi fikk høre at publikum vil komme til et temmelig ribbet scenegulv, kom det en liten mental applaus inni hodet mitt. Horn kunne også fortelle om jobben som var gjort med å kutte i teksten, hvordan de har valgt hvilke scener i boken de vil fremheve. Arv og miljø er et teksttungt stykke, så Elvik som spiller den ledende karakteren Bergljot har gjort en formidabel puggejobb. Den ene monologen er på fire (!) sider, jeg kjenner allerede at jeg kommer til å holde pusten når den scenen kommer.

Kjersti Elvik sa litt om hvordan hun opplevde Bergljot i boken, og hvordan hennes versjon blir. De snakket også om tematikken i boken, som handler om kjærlighet, det å bli sett og ikke minst om skam. Her diskuteres de nedrige følelsene vi alle kan ha av og til, disse barnefølelsene som vi voksne skal holde oss for god til. Mellommenneskelige forhold, som at en forelder kan være nærmere knyttet til et av barna sine, er annen av de tabubelagte problemstillingene som løftes frem i sceneversjonen.

Jeg er enig med Kjersti og Kjersti i at det er mye å kjenne seg igjen i, i denne romanen, til tross for at jeg aldri har vært i den situasjonen de er oppi.

Det er to år siden jeg leste boken, men etter denne kunstnersamtalen kribler jeg etter å lese boken på nytt. Jeg har fått en ny forståelse at tematikken, av dynamikken karakterene imellom og ser endelig helt klart hvilken genial roman det er Vigdis Hjorth har skrevet.


Masse lykke til med premieren på onsdag!

lørdag 17. november 2018

Tiden er ilden vi brenner i av Thomas Marco Blatt

Blatt er født i Sør-Korea men kom tidlig til Norge. Han debuterte som forfatter i 2006, og fikk Tarjei Vesaas debutantpris for Slik vil jeg måle opp verden.

Forlaget om romanen:
Camilla og datteren Emma ferierer på Algarvekysten i Portugal og prøver å gli inn blant turistene. Datteren plages av traumer etter en ulykke og moren sliter med søvnproblemer. Faren og eksmannen Martin blir stadig mer pågående og truer med å komme og hente dem. Selv om de bare vil være i fred, føler Camilla seg mistenkeliggjort, av Martin, av hotellpersonalet og av andre turister. Når en mann plutselig følger etter dem en kveld, forlater de hotellet og reiser videre mens en varslet hetebølge er på vei.

Tiden er ilden vi brenner i er en psykologisk thriller og en følsom fluktroman; en poetisk versjon av Thelma og Louise. Det er en intens historie om kjærlighet, omsorg og trusler fra fortiden.


Aller først, psykologisk thriller?? Ved nærmere ettertanke, etter endt lesning ser jeg at historien har mer temperament enn jeg oppfattet da jeg leste. Blatt bruker et språk og en setningsoppbygging som i mine øyne plasserer romanen i boksen for lyrikk, heller enn psykologisk thriller, og dette bidro nok til at jeg ikke oppfattet spenningen.

Lange setninger med bare noen få ord mellom hvert komma, gir lesingen en egen rytme som leseren gjør lurt å gi etter for. Det er ikke mye vi får vite om de tre hovedpersonene, mor, far og barn, så det er vanskelig for leseren å vite om mors angst er reell, om far virkelig utgjør en trussel eller om barnets oppførsel er preget av traume eller trass.

Handlingen byr på dramatikk, og skildringen av det Martha og hennes to sønner driver på med, er vel den delen av handlingen som gir kraftigst utslag på spenningsskalaen. Camilla tar med seg Emma og flykter hals over hodet, flere ganger i løpet av fortellingen, og jeg skulle gjerne visst hvor denne angsten hennes kommer fra.

Det er Camilla som er fortelleren hvis virkelighet vi får skildret, men det er lille Emma på tretten år som er den virkelige hovedpersonen. Hun lider under traumene hun pådro seg i bilulykken, og trenger hjelp, men mors angst for å miste datteren gjør at hjelpen ikke når frem. Til tross for at det er turen til Algarvekysten som er rammefortellingen, får vi i tilbakeblikk høre om bilturen hvor de forulykket.

Jeg kunne ønske meg mer roman og mindre spenning, evt. beholdt spenningen men droppet det lyriske språket. Blatt har et nydelig språk og et skarpt blikk inn i menneskets psyke, og det føles rart (for en ihuga krimleser) at det er nettopp spenningselementene som utgjorde "forstyrrelsen" da jeg leste.

To bloggere har tidligere skrevet om denne romanen. 
Beathe og Ellikken er hjertens uenige om hva de synes.



Forlag: Kolon
Utgitt: 2018
Sider: 124
Kilde: Leseeks

fredag 16. november 2018

Farmors kongehus av Adele Lærum Duus og Elisabeth Moseng

Adele Lærum Duus er skuespiller og forfatter. Dette er den tredje barneboken hennes, hvor hun bruker sin families historie som bakteppe. Bøkene Farfars bombekrater og Oldefars ulveskinnspels har også blitt teaterforestillinger. Jeg lot meg fortrylle av denne historien, og anbefaler gjerne boken videre.

Forlaget om handlingen:
Når jeg er på besøk hos farmor og farfar, pleier jeg å få farmor til å fortelle historier fra gamle dager. Den aller morsomste er den om da kongen skulle bo hjemme hos dem i det store doktorhuset.

 I Farmors kongehus forteller hun om alt det som skjedde den gangen selveste Kong Olav kom på besøk til doktorhuset da det var NM på ski på Voss.

I Farmors kongehus følger vi samtalen mellom lille Adele og hennes farmor. Adele ser på bildene på veggen i farmors hus, og spør hvem det er som er avbildet. På bildet ser vi Kong Olav, og samtidig som farmor svarer på barnebarnets spørsmål, får vi historien om da kongen overnattet i Doktorhuset.

Kong Olav fremstilles som en koselig mann med kulemage som ikke hadde lyst å bo på hotell når han skulle besøke NM i ski på Voss. Vi får høre om forberedelsene til besøket, og om hvordan hele bygda var i sving, for å gjøre alt klart til mesterskapet og til kongebesøk.

Historien oser av energi og stolthet. Den er veldig morsom, med anekdoter hvor korpset faller om kull midt i Gammel jegermarsj, om skismøring kokt på primus og en konge som står i bakken og hoier og skriver ned stilkarakterer i sin egen notatbok.

Boken er gjennomillustrert med akkurat passe mengde tekst på hver side. Elisabeth Moseng sine illustrasjoner er geniale i all sin enkelhet, men streken hennes sier mye og gir flott dybde til Adele Lærum Duus sin historie. Sammen er de dynamitt, og jeg fryder meg over å kunne anbefale denne lille godbiten videre ☺☺☺

Jeg har allerede testet ut boken på mine 19 fireåringer, og kan bekrefte at denne gjengen fant boken både spennende og "undringsverdig". 


Forlag: Mangschou
Utgitt: 2018
Sider: 32
Kilde: Leseeks

torsdag 15. november 2018

Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring

Mona Høvring ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2014 for romanen Camillas lange netter. Den har jeg lest, men det er også det eneste jeg har lest av henne. Nå blir det to bøker på rappen fra denne forfatteren, Venterommet i Atlanteren som kom ut i 2012, men som nå har kommet som lydbok, som en oppvarming til Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født.

Forlaget om boken:
I Mona Høvrings roman møter vi Olivia, ei ung kvinne i midten av tjueåra.

Olivias hverdag er prega av distraksjoner og forvirring. Hun strever med å komme løs fra ei besværlig mor, forholdet til kjæresten er trøstesløst og jobben på smelteverket gjør henne sjuk. Så inntreffer to ting som vender opp ned på Olivias tilværelse: Hun arver en praktfull villa i Reykjavik og hun møter Bé.


Jeg visste jo at romanen var kort, men før jeg fikk sukk for meg så var den ferdig. Runa Eilertsen leser godt, jeg antar at alle a-endingene og uvante uttalen av enkelte ord er forfatterens fortjeneste ikke innleser.

Det er vel Island som er Venterommet i Atlanteren, for det fortoner seg som venting, det Olivia gjør der ute i havet, selv om det ikke sies direkte. Hun holder seg stille mens hun forsoner seg med sin skjebne, hva den enn måtte være.

Dette er en roman helt uten verbale unoter. Språket Høvring bruker er ganske poetisk, men med struktur, framdrift og interessant tematikk, som burde kunne rekke til en dobbelt så lang roman.

Jeg ble ikke godt nok kjent med Olivia til at jeg greier å si om jeg ble glad i henne eller ikke. Hun har ikke noe godt forhold til sin mor, som virker overfladisk og selvsentrert, og de andre menneskene i livet hennes forsvinner like brått ut av, som inn i livet hennes. Det er tydelig at noe har gått meg hus forbi, for når jeg leser det et samstemt pressekorps sa om boken da den kom ut, kjenner jeg meg ikke igjen.

For all del, det er en fin historie, og jeg tror kanskje hvis den var dobbelt så lang, så hadde jeg likt den hakket bedre.

Utgitt: 2018 (bok i 2012)
Spilletid: 2:30
Kilde: Lytteeksemplar

tirsdag 13. november 2018

Lazarus - kriminalroman nummer 7 av Kepler

Har du lest en eneste av ekteparet Keplers seks tidligere historier om Joona Linna, så er jeg sikker på at du husker denne helt spesielle karakteren. Det er ikke bare jeg som liker denne litt røffe serien, for bøkene om Joona Linna og Saga Bauer er gitt ut i over 40 land og har solgt over 13 millioner eksemplarer.

Forlaget om boken:
Lazarus er sjuende roman om etterforsker Joona Linna. En død mann blir funnet i en leilighet i Oslo. I fryseren på kjøkkenet gjør politiet et grusomt funn. Offeret viser seg å være en hittil ukjent gravskjender og trofésamler. Noen dager senere kontakter en tysk politiinspektør Joona Linna og ber om hjelp i forbindelse med en drapssak på en campingplass utenfor Rostock. Joona ser at mønsteret som danner seg er ufattelig skremmende, men umulig å ignorere.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 512
Kilde: Leseeksemplar

Hold deg fast, dette er ikke for pyser!


All erfaring tilsier at en serie som har kommet til bok nummer syv kanskje begynner å tape sin interesse. Sånn er det ikke med Keplers serie med Joona Linna og Saga Bauer. Forrige bok hadde en ganske lukket slutt, så fortsettelsen i Lazarus tok meg helt på senga.

Det er ikke akkurat blod og gørr som preger de mange voldelige scenene i denne historien, men tortur preget av smerte og angst. Tøffingene Joona Linna og Saga Bauer piler rundt som små vettskremte mus store deler av tiden, samtidig som vi ledes gjennom en historie som setter all dækelskapen i system.

De må være skrudd i hodet ekteparet Ahndoril, som har pønsket ut dette plottet, for dette er til å bli mørkredd av. Heldigvis føles det så pass lite troverdig i forhold til eget liv, at det er til å tåle. Her er det tempo, dramatikk og action som teller. Handlingen er kjemisk fri for refleksjoner rundt samfunnstema, naturskildringer eller andre digresjoner som kan legge demper på actionnivået, noe som gjør underverker med fremdriften.

Jeg har med vilje ikke sagt et pip om handlingen, for å unngå å ødelegge spenningen for deg. Har du lest Kepler før, vet du hva du går til, men jeg lover deg, denne gangen overgår de seg selv.

Har du lyst å lese boken som i perioder fikk meg til å holde pusten
er Lazarus boken for deg!

mandag 12. november 2018

De som dreper drømmer sover aldri av Jan Guillou

Dette er den åttende boken i Jan Guillous serie Det store århundre, som begynte med Brobyggerne for mange år siden. Nå har vi kommet til 1970-tallet, og handlingen preges av politikk og hovedpersonen Eric Letangs virke som advokatfullmektig.

Forlaget om boken:
Venstrebølgen fra 1968 blir nærmest som en idyll å regne i sammenligning med den krigen som vokser frem mellom Europas sikkerhetstjenester og en stadig mer splittet venstrebevegelse. Det blir bokstavelig talt et spørsmål om liv eller død. Eric Letang arbeider om dagene som advokatfullmektig ved Henning Sjöstrands famøse advokatbyrå. Men om nettene og på fritiden inngår han i en hemmelig sikkerhetstjeneste innenfor den delen av venstrebevegelsen som forsøker å organisere forsvaret mot en stadig mer aggressiv statlig fiende.
Den store kjærligheten hans, Gertrude, jobber som advokat i Hamburg, hvor klimaet dag for dag blir mer brutalt. Hun opplever at vennene fengsles eller blir drept, én etter én.

Lauritzenfamilien blir større og større for hver bok, og det skal litt til å plassere de forskjellige medlemmene av familien i forhold til hverandre. Selv har jeg sluppet taket i begynnelsen, og leser bøkene som det de er, tidsskildringer ispedd litt familiehistorie.

Det ferskeste skuddet på stammen er Eric Maria, den tre år gamle sønnen til Eric og Gertrude. Deres forhold er ikke konvensjonelt siden hun er proformagift med en homofil mann i Tyskland. Erich Maria er oppfostret i et venstreradikalt kollektiv blant den tyske statens indre fiender.

Med noen få unntak hvor lesingen fløt og interessen min var fanget handlet mye av denne syvende boken om palestinaspørsmålet, internasjonal og nasjonal politikk, Watergate og Vietnamkrigen. Lange skildringer av rettssaker kjedet meg, så jeg må nok innrømme at De som dreper drømmer sover aldri, for meg ble den kjedeligste boken i serien.

Utgitt: 2018
Sider: 494
Kilde: Leseeksemplar


Tidligere utkommet i serien:
Brobyggerne
Dandy
Mellom rødt og svart
Ikke ville se
Blå stjerne
Ekte amerikanske jeans
1968

søndag 11. november 2018

Årets beste norske bøker - og et lite jubileum

I høst er det 10 år siden jeg begynte å blogge. Det første året leste jeg bare 80 bøker, og jeg skrev ikke om alle, etterhvert har det blitt flere. Den gangen var jeg opptatt av mye annet, så det gikk en tid før hovedvekten av innleggene ble bokrelatert. Nå har jeg nesten 1 478 000 sidevisninger på bloggen, og 104 fantastiske følgere. Den bokomtalen som har hatt flest klikk er Kari Saanum sin Gråt, baby som jeg skrev om i juni 2015, med 15 849 sidevisninger.

2840 blogginnlegg på 10 år har gjort noe med tiden jeg tilbringer foran pc`en. Øvelse gjør mester sies det jo, og bokomtalene ser litt annerledes ut nå enn de gjorde i begynnelsen.

I løpet av denne perioden har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker som har den samme interessen som meg. Kontakten med andre bokbloggere har vært et kjærkomment innslag i hverdagen, som også har gjort lesing litt mer sosialt enn det var før. Jeg liker å lese andres tanker om bøker, jeg hiver gjerne ut en liten kommentar til det de sier, samtidig som jeg blir veldig glad når noen kommenterer hos meg. Det har blitt lite av det i det siste, så fremover vil jeg se på bloggen som min oversikt over bøker jeg leser. Dette betyr mer lesing og kortere blogginnlegg, for jeg vil ikke tilbringe så mye tid foran skjermen som jeg har gjort.

Det er turbulente tider i bokbloggverden for tiden, hvor det diskuteres nye platformer å kommunisere på, samtidig som formen på Bokbloggprisen er oppe til vurdering. Mange nyttige synspunkter kommer frem, men jeg er nok blant dem som vil beholde tingene som de er, og heller bruke mer tid på lesing.



Frem til nå i 2018 har jeg lest 68 norske utgivelser av året. 30 romaner / 22 krim og 16 bøker i åpen klasse. Tidligere har vi nominert 7 bøker fra hver klasse, så her skal jeg røpe hvilke 10 bøker som ligger an til en eventuell nominasjon fra meg. 

Eivind S. Larssen - Etter dette skal vi bestandig være sammen
Marit Eikemo - Gratis og uforpliktande verdivurdering 
Simon Stranger - Leksikon om lys og mørke
Johan B. Mjønes - Heim
Tore Kvæven - Når landet mørknar 
Ruth Lillegraven - Alt er mitt
Birger Emanuelsen - Jeg skal beskytte deg

Kari Stai - Jakob og Neikob og Alle Andre - barnebok
Mathias N. Asplund - Der ingen finn oss - barnebok
Roskva Koritzinsky - Jeg har ennå ikke sett verden - noveller
Erling Kagge - Å gå - sakprosa
Hege Susanne Bergan - Levepistolen - dikt
Torgeir Rebolledo Pedersen - Sauesankertanker - dikt

Det er en fryd å se at jeg har valgt meg ut flere bøker på nynorsk, også undrer jeg meg over at jeg bare har lest en novellesamling i år, kanskje noen kan anbefale en god samling noveller av året?

Hvilken bok synes du jeg bør lese før året er omme?


Nå håper jeg på ro i rekkene, at noen tar en avgjørelse på hvordan vi lystige, men akk så forskjellige folk i bokbloggergjengen skal forholde oss til hverandre ☺☺☺

lørdag 10. november 2018

Ole Jørgen Ness - Flat acrylic på KODE

Fra 3 november til 22 februar okkuperer Ole Jørgen Ness selveste Tårnsalen til Kunstmuseene i Bergen. Det store gulvet er dekket av et hvitt underlag, som sakte men sikkert fylles ut av kunstneres pensel og maling. Jeg besøkte ham to timer etter startskuddet forrige lørdag, og igjen i dag en uke etter. Han var kommet godt i gang med malingen, og tok seg tid til å slå av en hyggelig prat med to nysgjerrige publikummere.

Slik så kunstverket ut to timer etter prosjektets start 3 november


Ole Jørgen Ness er stø på hånden når han fyller gulvet med utflytende linjer
Da vi kom inn i Tårnsalen i formiddag, sendte vi kassen med tøfler et lite blikk, men ble gående forsiktig rundt det hvite lerretet. Ikke før Ness inviterte oss til å ta på tøfler og komme utpå, trodde vi at det var sant, at vi skulle få trakke på et kunstverk.

Han tok seg tid til en prat med oss, og kunne fortelle at han skal male frem til begynnelsen av desember, og ikke helt vet hvordan verket vil bli seende ut. Ness er komfortabel med besøkende, og jeg håper mange rolige kunstelskere vil ta turen oppom Tårnsalen og se ham i aksjon.  Det blir veldig interessant å følge prosessen fremover. At vi i tillegg kan bevege oss inn i kunsten og kjenne på hvilke følelser som dukker opp er veldig spennende.

Fra KODEs presentasjon:
Flat Acrylic er et stedsspesifikt verk hvor Ness er inspirert av kumulativ vekst. Former føres videre i mer komplekse utgaver av seg selv. Nye former oppstår underveis gjennom improvisasjon. Ved periodens slutt inviterer KODE til finissage - en ferdigsstillingsfest hvor verket destrueres. Det som da står igjen er historien om verket, slik det lever videre gjennom fotografier og i minnene til de som har sett det.

Jeg syntes dette hørtes veldig spennende ut. Det er litt som i barnehagen, veien er målet og prosessen er viktigere enn det ferdige verket. Vi som har fått vår nysgjerrighet pirret av dette, får være med å holde kunstverket i live med minner og fotografier (og blogginnlegg)

En uke ut i prosessen ser det sånn ut
To uker ut i prosessen ser det ut sånn som dette

Detaljbilde fra uke 2
Detaljbilde fra uke 3

Les gjerne hva mer KODE sier om kunstneren og kunsten hans her! For de som ikke kjenner Ole Jørgen Ness, kan jeg røpe at han er bergenser (dog utflyttet) han var festspillkunstner i 2006 og har representert Norge i kunstbiennalen i Sao Paulo, Brasil i 2002.

Kode har gjort et flott intervju med Ole Jørgen Ness når han nærmet seg slutten av prosessen, les det gjerne her!

*******

Har du lyst å følge dette kunstverket "in the making" må du kjøpe inngangsbillett en gang, og KODE gir deg et slags bevis som gjør at du kan komme igjen mange ganger på samme billetten.