Mjølketannmuseet - forteljingar av Marit O. Kaldhol

Marit Kaldhol skriver bøker i flere sjangere. Jeg har tidligere lest ungdomsromanen Zweet og romanen Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, to romaner jeg har likt veldig godt. Mjølketannmuseet er mitt første møte med hennes noveller, og denne gangen viser hun en helt annen side av sitt forfatterskap.

Forlaget om novellene:
Mjølketannmuseet er ei samling uvanlege, snodige og absurde tekstar. Her er heile livsløp komprimerte til fyrstikkeskestorleik, og kortare hendingsforløp er forstørra. Frå eit nøkternt perspektiv rissar forteljingane opp relasjonar, særleg mellom foreldre og barn, men òg mellom søsken, naboar og ektefellar. 

I nokre forteljingar er døme frå dyreriket fletta inn, som når ei kvinne giftar seg med ein hund. Overgangane mellom barndom og vaksenliv og dyre- og menneskeliv er flytande og fabelliknande på grensa til det surrealistiske.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2018
Sider: 129
Kilde: Leseeks

Oy, oy, oy, hvor tar hun det fra? Forlaget overdriver ikke når de kaller novellene surrealistiske, for maken til grensesprengende prosa skal du lete lenge etter.

Her er det ingen ryddige overganger eller logiske handlingsforløp. Karakterene driver rundt som i drømme, og forflytter seg i tid og miljø på en abstrakt og svevende måte. Allikevel får jeg assosiasjoner til fugler, fisk og dyr som gir tankene noen få livbøyler å holde fast ved. Foreldrerollen blir skildret i flere av novellene, leter en etter tematikk her, så blir det vel noe i gaten integritet og selvstendighet. Tror jeg, ikke helt lett dette her, tenker disse historiene er åpen for tolkning.

Mange av novellene starter med Ei kvinne, ei mor, eit søskenpar. Her er ingen navn i tekstene hennes, men de besnærende historiene egner seg vel heller ikke for å gå tett på, til det er de for urealistiske. Novellene varierer i lengde fra ni sider til en halv side, og bortsett fra en setning i den aller siste novellen, så beholdt jeg hvilepulsen gjennom hele boken.

I kofferten finn han også ein papirlapp. 

På lappen står det skrive: Takk for kniven, pappa.

Skal jeg sette et ord på følelsene jeg hadde da jeg leste Mjølketannmuseet må det være "Hæ????" Det betyr ikke at jeg ikke hadde glede av de små historiene, for jeg liker å bli satt litt ut, dyttet litt ut av mitt komfortable univers, og tvunget til å stable sammen en mening ut av noe som ved første øyekast kan virke meningsløst. I sin flotte omtale mener Ellikken at dette er morsomt, men jeg må grave dypt i viljen for å bruke denne betegnelsen. Åslaug har også lest boken, og reagerte litt som meg (hæ???) men peker på alle relasjonene som skildres og hvordan disse beskriver oss som mennesker.

Illustrasjonen som smykker omslaget, får følge av noen flere i samme stil inni boken. Nydelige synes jeg, de liver opp en original tekst, med noe tiltrengt muntert.

Selv hadde jeg en flott leseopplevelse med Mjølketannmuseet. For å skille novellene fra hverandre spratt jeg opp mellom hver historie, og gjorde en bitte liten bit husarbeid. Det tok noen timer, men jeg fikk støvsuget, hakket grønnsaker, lakket neglene og vasket i bestikkskuffen, og da boken var ferdiglest var jeg riktig så fornøyd, både med novellesamlingen og med innsatsen i huset ☺☺☺