Min datters far - roman av Nenad Veličković

Nenad Veličković har bodd i Sarajevo hele sitt liv. Bortsett fra de fire årene han forsvarte Bosnia som soldat, har han drevet med litteratur. I sin doktorgrad skrev han om nasjonalisme i bosniske lærebøker. Han har skrevet en rekke bøker og blitt oversatt til flere språk.

Forlaget om boken:
Min datters far er en usedvanlig vakker fortelling om en fars sterke kjærlighet til sin lille datter – ofte ispedd rikelige doser svart humor. Samtidig gir romanen et gripende innblikk i dagens Bosnia, preget av korrupsjon, politisk stagnasjon og spøkelser fra fortiden. En del av boken består av samtaler der faren svarer på datterens mange spørsmål, undringer typisk for et barn i ferd med til å oppdage verden. Faren svarer med ironi og sarkasme rettet mot voksenverdenen og samfunnet, men uten at han ignorer barnets perspektiv. Svarene røper kjærlighet og respekt, de reflekterer den voksnes bekymringer, men uten at barnet belastes med hva disse innebærer. Det virkelige dramaet, som hele tiden lurer i bakgrunnen, er at moren vil at familien skal emigrere til Australia. Til slutt reiser hun og datteren …

Denne romanen er bygget opp av flere lag. Innimellom er handlingsforløpet helt "normal" med daglige gjøremål, men forvirringen som la seg over leseopplevelsen tidlig i boken, slapp aldri taket.

Jeg likte refleksjonene som strekker seg tilbake til krigen. Her møter vi en gruppe mennesker som ikke bare husker, men også deltok i krigen på Balkan, og noen som følte denne grusomme krigens redsler på kroppen.

Kulden fra fjellene kommer sigende ned mellom grantrærne. Midt i den mørke sirkelen under skjorten hennes har brystvorten stivnet. Tankene våre er som ørretene i fiskekummen. Av og til fanger vi de tregeste og gjør slutt på dem med klubbe. Det kalles konversasjon. 

Hovedpersonen fremstår som noe ullen, han sier opp jobben sin for å starte et enkeltmannsforetak, men hvor inntektene skal komme fra, forstår jeg ikke. Fortelleren driver med noe innen markedsføring, for slagordene kommer tett som haggel. Hvor de hører hjemme i selve handlingen, finner jeg ikke alltid ut av, men de gir et reflektert løft til historien. Styrken til romanen ligger i de slagferdige uttalelsene, som ofte føles som et knyttneveslag i magen.

De skjelner ikke mellom politisk blindhet og stakkarer som bare er blendet. Jeg mener at penger er en dødbringende rust på menneskeånden. Men likevel kommer jeg ikke for sent til møtet. Gi oss i dag vårt daglige honorar, friheten kan vi få i morgen. Kanskje. 

Min datters far er det jeg vil kalle en språkorientert tekst. Den er fragmentert, og i store deler av lesingen strever jeg med å danne meg et forståelig helhetsbilde. Sprangene i teksten har tilsynelatende ingen sammenheng, men teksten i seg selv er nydelig, og til tider morsom, som det fornøyelige bryllupsritualet under her:

Vil du, sånn og sånn, leve med henne, sånn og sånn, som ved din side står, også når hun legger på seg tretti kilo, når hun slutter å le og begynner å snorke, når håret hennes blir hvitt og tennene gule, når brystene skrumper inn og magen eser ut...?

Går du, sånn og sånn, med på å leve sammen med ham, sånn og sånn, som ved din side står, selv når han begynner å smatte, prompe foran TV-en, tisse på doringen, riste ut flass over bordet, klistre busemenn på møblene, glemme bryllupsdagen?

Det virkelige dramaet som forlaget kaller det, at moren vil emigrere til Australia, diskuteres ikke i det hele tatt i romanen, og lenge ventet jeg på at denne tematikken skulle komme opp. Det er far som forteller, og avslutningsvis er det også hans sønderknuste hjerte vi sitter med i hånden.

Ved romanens slutt grublet jeg lenge om hva den egentlig handlet om. Ekteskapet og bruddet er egentlig ikke tema. Tankene spinnes rundt hvilke innskudd i minnebanken tolv år med felles erfaring - pluss en krig, utgjør. Det er vakkert når far sier at små jenter ikke skulle få lov å vokse opp uten fedrene sine, siden de er skjøre små skapninger og trenger en stor hånd.

*********

I bemerkningene til slutt, skildrer forfatteren denne romanen som et levende kunstverk. Førsteutgaven som ikke var  ferdig da den ble gitt ut, men som han i senere utgivelser gjorde store endringer i, så store reparasjoner gjorde han, at han likegodt kunne skrive en ny roman. Selv følger jeg for tiden med på kunst som skapes og ødelegges både på KODE og på Sentralbadet, så når jeg hører om at vi også i romankunsten kan oppleve dette, pirres nysgjerrigheten min.

Forlag: Bokvennen

Utgitt: 2018

Sider: 262

Kilde: Ebok