Med ansikt mot døden av Bjørn Bottolvs

Bjørn Bottolvs debuterte i 1999 med kriminalromanen Kometen, som er den første historien om politibetjentene Kaisa Riitta Sara og Jo Kaasa.  Jeg har ikke fulgt serien, men kastet meg rundt og leste Med ansikt mot døden.

Forlaget om boken:
En kveld før jul finner Jo Kaasa og hans makker, Kaisa Riitta Sara, et nakent mannslik i et båtnaust ved Bogstadvannet, på ytterste vestkant i Oslo. Vedkommende må ha vært død i flere dager. Senere oppdages liket av en druknet kvinne i mudderet på bunnen av innsjøen. Samtidig bistår Kaasa og Sara narkotikaspanere ved utrykning til en gård i Maridalen, nord i Oslo, der det bedrives amfetaminproduksjon. Når de finner samme type amfetamin som i den druknede kvinnens lomme, virvles de to sakene sammen og etterforskerne ved Majorstua politistasjon er nødt til å holde alle muligheter åpne. 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2018

Sider: 262

Kilde: Leseeks

Historien som fortelles her, har et intrikat plott som skjuler løsningen, men samtidig føles handlingen oversiktlig og lett å følge. Et funn av en frimurerring, hint om norrøn mytologi og spekulasjoner om villeding er frampek som lokker leseren videre.

Melder var gått tilbake til parkeringsplassen og ville møte dem der. 
  Kaasa kvitterte.
  - Da kjører vi blått.
  Han så at varebilen foran blinket ut til siden. Sletten saktnet farten da de kjørte inn på parkeringsplassen, bråbremset da de holdt på å kjøre på en løshund, slo av blålysene.

Som du ser, det er et muntlig språk i denne krimmen, og sjargongen er maskulin og preget av at Kaasa og Sara kjører patruljebil. Oppdragene de rykker ut på, mottar de via radioen, så de må tenke fort og ta kjappe avgjørelser som lett kan vise seg å få konsekvenser.

Jeg kunne ønske jeg ble litt bedre kjent med hovedpersonene, men karakterskildringene er det selvfølgelig ikke brukt mye tid på siden dette er den tiende boken i serien. Forfatteren er selv en forhenværende førstebetjent i Oslo-politiet, så utrykningspolitiets arbeid skildres med innsikt og troverdighet.

Det er ikke tvil om at Bjørn Bottolvs har god bakgrunn for å skrive om politiarbeid på Majorstua. Han treffer med skriveteknikken og språket, men for meg ble dette litt for platt, og jeg måtte jobbe med å holde oppmerksomheten i boken. Kanskje dette ikke hadde skjedd om jeg hadde fulgt serien fra begynnelsen av?