Simon Stranger har en betydelig plass i min bokhylle, og uten unntak har han imponert meg med historiene sine. Denne gangen er han mer personlig enn noen gang, men historien både fenger og fengsler meg.
"Jeg har arvet hendene dine. Selv om mine er slankere, er det lett å se spor av dem i mine. I mange år syntes jeg selv dét var ubehagelig."
Stranger er en roman om en voksen sønn som ikke ferdig med å undersøke hvem faren var og hvordan han ble som han ble. En sønn som har vært glad i faren sin, men også har fryktet ham gjennom hele barndommen, og mest av alt: fryktet å bli som ham.
Hvordan komme seg videre når man både er bundet til de man elsker, og samtidig ønsker å ta avstand?
Simon Stranger forteller her om hvordan det var å vokse opp i skyggen av sin fars psykiske sykdom. Han går varsomt frem, skildrer hvordan han mildt og forsiktig undersøker hos sin storebror og mor, om en sånn roman er ok å gi ut.
I begynnelsen får vi noen eksempler på hvordan det vi kaller falske minner kan forkludre hukommelsen vår. Han ser også på hvordan ulike mennesker oppfatter hendelser med forskjellig styrke, og at den ene parten kan ha glemt alt, mens opplevelsen kan ha brent seg inn hos den andre.
Far var en snill mann i perioder, men sinnet kunne komme ut av ingensteds, og dette satt seg som en uro i Simon. Etter hvert slutter far å gjøre de små oppgavene som hører med i et liv, han blir tung i både tanker og steg, mutt og alvorlig befinner han seg i et seigt mørke.
Ruben, storebroren er ikke langt unna, han flytter sågar ned i kjellerleiligheten i huset deres, med kone og etter hvert to barn. Simon er den som søker seg ut, og den store seilopplevelsen etter videregående, føltes som et kjærkomment pluss i livet hans.
Vi hører også om mor, et fint menneske som beskytter sine to barn mot den bråsinte pappaen deres. Når han blir syk har hun nok kjærlighet til å stå ved hans side til det siste, selv om han ikke alltid er lett å ha med å gjøre. Det er et hjertevarmt morsportrett Stranger skriver frem, som står som en kontrast til oppvekstforholdene i den lille familien.
Dette var en veldig fin roman, nydelig lest av forfatteren selv. Handlingen er personlig uten å komme for tett på, den er sentimental men med noe optimistisk over seg, som gjorde at den aldri føltes trist. Språk og skriveteknikk er helt etter min smak, og jeg likte de gode refleksjonene forfatteren gjorde seg underveis.
Jeg anbefaler gjerne Stranger videre ⚄
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar