Odysseen av Birger Emanuelsen

Odysseen er den syvende boken jeg leser av Birger Emanuelsen. Jeg lastet boken ned på iPadden i hurten og sturten før juleferien, uten å vite noe om den, men jeg var trygg på at jeg kom til å få en fin leseopplevelse, noe jeg gjorde.

Forlaget om boken:
Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje, og ikke nekte seg noe.

Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei.

Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2025
Sider: 317
Kilde: Lånt på Bookbites

Far og sønn har kanskje ikke vært spesielt nær gjennom sønnens oppvekst, men nå når faren trenger ham, viser han med hele seg at han er villig til å gjøre det han mener er best for faren sin.

I den vakre sørlandsskjærgården satt farfar på 60-tallet opp en enkel hytte. Den har en perfekt beliggenhet med nærhet til sjøen og flott utsikt over fjorden. Selve hytten fremstår stort sett som den var da den var ny, uten innlagt toalett, vann eller strøm og de må gå på en sti gjennom skogen for å komme frem.

Fars demens har kommet så langt at datteren vil ha ham på hjem, men før det ønsker lillebroren hennes å gi far et siste opphold på hytta. Han forhandler seg frem til å leve det enkle liv i 4 uker med far, alene i naturen. Søsteren går med på dette, så lenge en sykepleier kan komme å se til ham en gang i uken. 

Tittelen på boken henviser til da Telemakos, altså sønnen til kong Odyssevs, får beskjed om å være modig og begynne å lete etter faren sin. Noe han så gjør. 

Dette er rammen rundt denne fine fortellingen, hvor fars demens og sønnens mange måter å forholde seg til den på, er selve handlingen. Gjennom felles minner og brokker av samtaler utvides historien som også inneholder ubudne gjester og svik av ymse slag.

Farsportrettet vi får her er nyansert, det er et menneske i alle livets faser vi blir kjent med, et menneske som vi i nåtid bare ser omrisset av, men som stadig viser tegn på hvem han var før. 

Mot slutten av tiden på hytta har ordene far ytrer blitt færre, og tingene å være udugelig til har blitt flere. Sønnens iver etter å gjøre dagene innholdsrike og meningsfulle imponerte meg, så også måten han takler farens mange utbrudd og uhøflige svar på. Han har respekt for farens tap av verdighet og gir ham all den tilstedeværelse han greier.

Birger Emanuelsens Odysseen er en lavmælt roman som stiller søkelys på hvordan pårørende med språk og oppmerksomhet, kan gjøre alderdommen best mulig for familiemedlemmer med demens. Boken er "slowreading" men med tematikken som løftes frem her, så føles det helt riktig å få med seg alle nyansene i ordvekslingene dem i mellom. 

Jeg anbefaler gjerne Odysseen videre ⚄