Oppsummering av lesemåneden januar

Da var årets første lesemåned over, en måned hvor jeg har lest jevnt og trutt, og prøvd å være innom flere kategorier. Det ble mange bøker denne måneden, et par av bøkene ble lest i desember, men siden de ble utgitt i 2025, så drøyde jeg til nå. Vi hadde en uke med snø her i Bergen, det var en fryd å gå på tur i hvitt vinterlandskap rett utenfor døren. Heldigvis regnet det bort på en halv dag, så perioden med slaps og dækelskap varte ikke så lenge.

Dette leste jeg i januar: 

1. Jo Nesbø - Minnesota - 6
2. Paula Hawkins - Den blå timen - 4
3. Claire Leslie Hall - Når jorden brister - 4
4. Hege Leandersen - Vaneknuseren - 4
5. Salman Rushdie - Seiersbyen - 4
6. Hilde Østby - Jeg elsker Dickens - 4
7. Angela Carter - Det blodige rommet - noveller - 4
8. Vidar Sundstøl - Og likevel finnes du - 5
9. Jan Grue - Det kinesiske rommet - 5
10. Karin Smirnoff - Gaupas klo - 4
11. Thomas Bagger - Kaoskoden - 6
12. Fabiano Massimi - Engelen fra München - 5
13. Sanne Mathiassen - Mia har forlatt chatten - ungdom - 5
14. Anne Carson - Korte foredrag - sak - 4
15. Thomas Hylland Eriksen - Syv meninger med livet - sak - 4
16. Alice Oswald - Minnesmerke - dikt - 5
17. Kristine Czilling Tørå - Ikke ta deg sammen - sak - 5
18. Håkon Gisholt - Blålys og hvitt pulver - sak - 4
19. Ole Asbjørn Ness - Fem dager i mai - 4
20. Ingrid Berglund - Den trettende statuen - 4
21. Andrej Kurkov - Venn av avdøde - 4
22. Gina Tandberg - Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten - 4
    
    

Sak: 5

Dikt: 1

Krim: 7

Ungdom: 1

Noveller: 1

Romaner: 7

Litt kultur i januar også: 

Først ut var det lovende Bremanger-bandet Oddnys sleppefest på Cornerteateret, så var vi på prøveforestilling med Bjarte alene hjemme, Bjarte Hjelmeland som jeg digger nådde ikke opp hos meg, men høstet sekser på terningen hos BT og BA. Deretter så jeg det beste jeg noen sinne har sett på DnS, nemlig Vildanden, håper de setter det opp igjen. 

Søndag kveld var det tid for årets Aarebrotforelesning. Jeg fulgte de 4 timene fra sofakroken, med øreklokker og strikketøy. Det var en stor glede å høre musikkprofessor Are Sandbakken snakke om Edvard Grieg i 200 minutter, for en fantastisk formidler. Vil du få med deg det, klikk på lenken!

Cinemateket er lenge siden vi har besøkt, og denne måneden så vi den banebrytende animefilmen  Ghost in the shell, som i år fyller 30 år, ny artig erfaring. Harmonien fristet med Straus og hans Also sprach Zaratustra som innledes med et motiv fra Kubricksfilmen 2001: En romodyssè, som jeg skal se i februar. Den første kulturmåneden ble avsluttet med et nytt besøk på DnS, denne gang Holbergs Den stundesløse.

Kulturbyråden i Bergen har klart å gjøre seg temmelig upopulær, denne gangen er det biblioteket som får kjenne det, når de blir slått sammen med kulturetaten. 10 millioner kroner skal de spare i år, og det er nok derfor biblioteket har sluttet å ta vare på bøkene sine, ved å ikke binde dem inn slik de pleier. Den billige løsningen er å fjerne smussomslaget, så nå er det ingenting som lokker til seg uforberedte lesere lengre.

Veldig kjekt å være en av bloggerne som ble løftet frem av Krimlitteratur.no, ble nesten litt flau, men litt stolt også, takk for fine ord.
Jeg har blitt rent ned av indieforfattere som vil promotere boken sin, synes det er ubehagelig å takke nei, men det kan bli for mye av det gode, det er sikkert flere av dere bokbloggere som har den samme utfordringen.

Jeg har gitt et bidrag til Anitas dikt-lesesirkel denne måneden, men noen 1001-bok, ble det dessverre ikke. Lykken var stor da jeg fant Anges Matres nyeste krim Evig fred på Bookbites, jeg er godt i gang, og fryder meg over å være tilbake på Kvam politistasjon.

Lykke til med lesing og bokvalg i februar dere! 

Blålys og hvitt pulver av Håkon Gisholt

At en politimann kan være venn med en tungt belastet narkoman, er på en måte forståelig, men at et menneske som er blind kan fungere som politi, det klarte jeg ikke å se for meg - før jeg leste denne boken. Dette var et spennende nytt tema, som det var kjekt å få dukke ned i.

Forlaget om boken:
Håkon Gisholt har jobbet 34 år i Oslo-politiet, de fleste årene som landets eneste blinde politibetjent. 

Tommy Johansen var på samme tid en av hovedstadens tyngste rusmisbrukere. 

To vidt forskjellige liv. Ett som kjernesunn idrettsmann og lovens vokter, ett som listetopp på Oslo-politiets oversikt over Very Important Criminals.

Hva førte den unge, lovende kokken inn i et narkohelvete der han flere ganger var døden nær? 

Hva skjer med en ung, lovende politimann, som etter en dramatisk biljakt mottar beskjeden om at han er i ferd med å miste synet?

Har du sett dokumentaren Politi og røver som har blitt sendt på NRK, så kjenner du allerede til denne historien. For meg som ikke ser på TV er det gull verdt at Håkon Gisholt forteller den, også mellom to permer. 

Like før jul i 1992 er det at det går opp for Håkon at han holder på å utvikle et synsproblem. Svekkelsen viser seg å være Retinitis pigmentosa, en øyesykdom som først gjør mørkesynet stadig svakere, før sidesynet også snevrer inn. 

Samtidig som vi hører om optimisten Håkon Gisholt sine utfordringer med synet, lærer vi Tommy Johansen å kjenne. Jeg vil påstå at hans utfordringer er hakket verre enn politimannens, for det narkohelvetet Tommy har vært gjennom, unner jeg ikke noen. 

Disse to mennene ble kjent med hverandre for drøye ti år siden, da Håkon geleider Tommy inn i arresten, for første gang. Da hadde Tommy vært gjennom mye, siden han som sekstenåring dro til København for å bli stjernekokk. 

Det er et innholdsrikt bilde som skildres opp her, ryddig fortalt med veksling mellom de to hovedpersonenes historier. Det er den kriminelle narkomanen som ikke har kontroll på livet sitt, som gjør mest inntrykk. Det er også en Very Important Criminals liv vi har mest behov for å lære noe om, tenker jeg. De fleste av oss styrer unna, når noen fra denne kategorien "står i veien", vi synes kanskje synd på dem, men forståelsen av hvilket liv de lever, og ikke minst hvorfor, ligger ikke fremst i tankene.

Politimannen vi møter er hyggelig, behandler alle med respekt, og byr på kommentarer som løsner på stemningen. RP er en sykdom som kunne knekket den beste av oss, men Håkon ser ut til å være født med akkurat det rette lynnet til å takle denne lidelsen, på best mulig måte. Vi hører litt om hvordan den arter seg, men jeg skulle gjerne lært mer.

Fokuset i boken er på vennskapet som utvikles mellom disse to mennene, og det er jo litt artig da, at en politi og en røver kan bli venner. Jeg likte boken godt, den kunne vært strammet inn litt mot slutten, men kanskje det bare var meg som ble sliten, av at Tommy gikk på de samme smellene igjen og igjen. 

Skrevet i et språk preget av lett stemning, ryddig satt opp med passe lange kapitler, ble dette en lærerik og interessant leseopplevelse - jeg anbefaler gjerne Blålys og hvitt pulver videre ⚃

Forlag: Optimist

Utgitt: 2024

Sider: 296

Kilde: Leseeksemplar

Korte foredrag av Anne Carson

Anne Carson er en spennende forfatter. Jeg har lest Rød selvbiografi og Glass, ironi og Gud, og på De litterære festspillene i 2022 hadde Linn Ullmann invitert Anne Carson til Litteraturhuset hvor hun leste sitt verk Cassandra Float Can. Mannen hennes Robert Currie, og noen andre, sto for den motoriske delen av forestillingen, som minnet litt om en performance. 

Forlaget om boken: 
I Korte foredrag utfordrer Anne Carson prosadikt-sjangeren der hun i førtifem ulike tekster reflekterer rundt et bredt utvalg av emner, som Franz Kafka, Sylvia Plath, Vincent van Gogh, og det å gå baklengs. 

I lakonisk stil skriver hun om høyt og lavt, om alt fra håp, svik, geishavirksomhet, perspektivlære, til hva det innebærer å ha et øye for mye, eller for lite. 

Boka inneholder en introduksjon der forfatteren beskriver det å våkne en morgen der ordene mangler, i tillegg følger Carsons eget etterord.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2025
Sider: 51
Kilde: Leseeksemplar

Innledningen til boken forteller litt om hvordan denne samlingen av korte tekster har kommet til. Så følger det 44 sier, med korte tekster som alle begynner med KORT FOREDRAG OM... 

Disse foredragene har en overskrift, som sier noe om innholdet, men det er ikke alltid det sto klart for meg hvordan tittel og innhold hang sammen. Nå skal det sies at jeg forsto tekstene bedre, da jeg leste for annen gang, og lot hver tekst synke dypt ned, før jeg gikk videre.

Det er viktig å ta seg tid når en leser dikt, (noe disse tekstene minner om). Anne Carson har en helt spesiell penn, refleksjonene hennes er ikke rett frem, noe som kan bidra til at leseren går opp nye tankestier.

KORT FOREDRAG OM HÅP

Snart håper jeg å bo i et hus av bare gummi. Tenk så hurtig jeg kan forflytte meg fra rom til rom! Et skikkelig byks så er du der. Jeg har en venn hvis hender ble ødelagt av en brannbombe under krigen. Nå må han, på nytt, lære seg å sende rundt brødet ved middagsbordet. Å lære er livet. Jeg har faktisk tenkt å invitere ham hit i kveld. Å lære har samme farge som livet. Slike ting sier han.

... og min favoritt!

KORT FOREDRAG OM VAN GOGH

Grunnen til at jeg drikker er for å fatte den gule himmelen den store gule himmelen, sa Van Gogh. Når han betraktet verden så han naglene som fester farge til tingene, og han så at naglene led.

Anne Carson har gjort seg tanker om flere enn Van Gogh, her møter vi Sylvia Plath, den franske kunstmaleren Georges Seurat, Gertrude Stein, Prokofjev, Ovid og mange flere. 

I tillegg får vi høre om autisme, om geishaer, om ørret og om togreiser. Det høres kanskje litt oppstykket og forvirrende ut dette her, men tro meg, alt henger sammen med alt. Kanskje denne lille boken vil fremstå som barnelærdom for deg, men for den som er nysgjerrig på litteratur litt utenfor boksen, så er Korte foredrag en glimrende anledning til å utforske eller utfordre. 

Jeg liker Korte foredrag bedre og bedre for hver gang jeg leste den ⚃

Beathes Bibliotek har også skrevet om boken

Anne Carson på Litteraturhuset i Bergen

Den trettende statuen av Ingrid Berglund

Navnet til hovedpersonen og også tittelen hennes indikerer at denne krimserien byr på litt underfundig humor, og det gjør den. Dette er den tredje boken i denne serien, som startet med Den svarte svanen og fortsatte i En skygge på min grav. Jeg har lest begge men blogget ikke om dem, historiene kan leses uten å ha lest serien i rekkefølge, for hovedpersonene som går igjen er ganske selvforklarende.

Forlaget om handlingen:
På sommeravslutningen får en klasse på Høvik barneskole i oppgave å telle de menneskestore statuene i undervannsparken på Sjøholmen utenfor Oslo. 

I fasiten står det at skulpturparken består av tolv statuer, men barna insisterer på at det er tretten. Barneskolelærer Borghild dykker selv ned for å undersøke, og finner den trettende statuen, et menneske i kjøtt og blod. 

Dødsboadvokat Oda Krohg og hennes aldrende assistent Reidar Simonsen får oppdraget med å finne de etterlatte og fordele arven etter offeret, Muhammed Ikra. Det skal imidlertid vise seg å by på utfordringer, for det virker som om ingen av arvingene vil bli funnet. 

Oda og Reidar blir stadig viklet inn i saker som får dem ut på dypt vann. Dette til tross for at advokatpraksisen deres skal dreie seg om å gjøre opp dødsbo. 

I løpet av denne historien møter vi på Mikael, en venn fra oppveksten som betyr trøbbel for de fleste, men ikke for Oda. Han er kriminell, men Oda stoler på ham, etter alt de har opplevd sammen tidligere. Reidar er en pensjonert valutamegler som tilbringer dagene sammen med henne, uten å ville ha lønn. Han blir satt i sving og jobber mye, og når Mikael dukker opp, frykter han at Oda og han blir brukt som brikker i et større spill, for å tåkelegge det som egentlig foregår.

Birk er en forholdsvis ny kjæreste, og litt forvirring oppstår også i dette forholdet, når Oda ser ham prate med noen, og han senere ikke innrømmer tilfellet, når hun fisker litt. 

Saken det umake paret jobber med handler om å finne ut av arvingene til den drepte "statuen". De får ikke drahjelp av politiet, for der holdes kortene tett til brystet. Det er først når Oda får svar fra UDI, at de blir satt på sporet av hvem Muhammed Ikra egentlig var.

            Så ved å spørre ut Edvin Dahle, en mann Muhammed ansatte i et firma for ett år siden, så tenkte du at du kom tettere inn på arvingene?
Vet du hva, la oss gjøre dette enkelt, sa hun og holdt frem hendene, hva om dere bare arresterer meg med det samme?

            Det var ikke den beste reaksjonen. Men det tordnet i tinningene og varmebølger strømmet gjennom henne, hun trengte utløp. Hun var utslitt og redd, og hadde håpet at sikkerhetspolitiet ville bry seg, at de kunne hjelpe henne
- og så hadde de ikke engang spurt om hun ville ha melk i kaffen.

To søte og uskyldige hovedpersoner som naivt vikler seg inn i farlige situasjoner, appellerer egentlig ikke til meg. Etter det jeg har lest i det siste, så trengte jeg en kosekrim, så at denne akkurat nå var klar på biblioteket passet egentlig bra. 

Her er det lite som står på spill i store deler av boken. Spenningskurven leet ikke på seg før vi var over halvveis, men jeg hadde slått meg til ro med at alt ikke kan være like dramatisk. 

I del to smetter det seg inn 5-6 dobbeltsider skrevet i kursiv. Hvem som snakker, fant jeg ikke helt ut av, men slo meg til ro med at det er forfatteren som driver folkeopplysning angående krig, ytre trusler og hvordan en skal forholde seg til dette. Påstanden om at Norge er det landet i verden som gir mest bilateral hjelp til Ukraina ift. BNP stemmer jo ikke, det er det Danmark som gjør, vi er nummer 12. (Hvis ikke jeg har misforstått ordet "bilateral".

Jeg syntes ikke dette passet inn, og greide å hisse meg litt opp, men det har lite med handlingen å gjøre, så jeg lar det gå. Ingrid Berglund leverer en velskrevet krim, som er lettlest med mye luft og hyppige kapittelskifter. Handlingen er lett å følge, og bygger opp mot en spenningstopp mot slutten.

Er du glad i kosekrim, med solide karakterer og et snev av samfunnsengasjement,
så er Den trettende statuen noe for deg ⚃ 

Artemisias Verden, Bokblogger, Hildes bokblogg og Lillasjel

er litt mer begeistret for boken enn det jeg ble, les gjerne deres omtaler!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 352

Kilde: Biblioteket

Ikke ta deg sammen av Kristine Czilling Tørå

Kroppen min har kranglet med meg i flere år. Jeg har hatt fysiske smerter i tillegg til en hel del mer diffuse plager som setter meg ut av spill. Like før jul ble jeg innlagt på sykehus og fikk full overhalling, men ble sendt hjem med beskjed om at hjertet mitt funker som det skal. Tips om hva som da kan forårsake besvimelser, svimmelhet og alt annet som kroppen tuller med, kunne de ikke by på. En kollega hvisket meg et ord i øret, et ord jeg aldri har tenkt på i forbindelse med mine plager. Som den bokormen jeg er, leser jeg gjerne for å finne ut av ting, og ble overrasket da boken Ikke ta deg sammen langt på vei bekrefter det kollegaen min sa.

Forlaget om boken:
Lær deg å knekke Trygghetskoden! Trygghet er nøkkelen i hele angstforløpet. Du skal altså IKKE ta deg sammen, men bli trygg først. Dette er en annerledes bok om angst, som handler om trygghet før eksponering. Vi med angst får ofte høre fra omgivelsene og fagfolk at vi må eksponere oss. Men for mange kan angsten være så intens at vi ikke greier å gjennomføre eksponeringen. Angsten intensiveres, og vi ender opp med en angst mer intens enn den var i utgangspunktet. 

Denne boken møter deg DER DU ER og viser deg vei gjennom prosessen - enten du er i fasen hvor du må ha fullstendig trygghet, forutsigbarhet og omsorg, eller du begynner å bli klar for å ta de utfordrende trinnene inn mot angsten. 

Jeg har aldri visst hva angst egentlig er for noe, men tenkt at det dreier seg om redsel for åpne plasser, edderkopper, å fly eller noe i den dur. Når jeg nå leste symptomlisten i denne boken ble jeg derfor veldig overrasket:

• Søvnvansker
  
• Indre uro
• Intenst tankekjør
• Følelsen av å ha gråten i halsen hele tiden
• Fysiske symptomer som ikke går over

For min del kan jeg slenge på besvimelser, hjertebank, og flere andre uforklarlige plager som kommer og går. Symptomene melder seg gjerne mens du sover eller er i hyggelig lag, eller blir verre når det blir stille rundt deg. Heldigvis finnes det enkle verktøy som kan roe ned og gjøre "anfallene" kortere og mindre voldsomme, frem mot en tid hvor angsten går over.

Verktøyene er enkle, som å aktivere dykkerrefleksen med kaldt vann, lage grimaser, bruke stemmen, bevegelse etc. Disse metodene kan benyttes hvor som helst, og bortsett fra en flaske kaldt vann, så trenger du ikke bringe med deg noe.

Det å høre spesialpedagogen, som selv har førstehåndserfaring med angst, forklare angstkurven og hvordan en skal forholde seg når det angsten trigges, var gjenkjennbart og en så stor lettelse, at tårene piplet frem. 

Boken forklarer alle prosessene i kroppen, og gir leseren aktiviteter for å trygge nervesystemet. At jeg har gjort/tenkt feil, er helt sikkert, for det er ikke få ganger jeg har sagt til meg selv og andre "nå var det ingen grunn til at kroppen reagerer med hjertebank eller hetetokt". Nå skal jeg heller spørre meg selv hvorfor, og anerkjenne hvordan jeg har det. Jeg skal observere og akseptere og skape trygghet i meg selv.

Dette er bare en brøkdel av alt jeg fikk med meg, da jeg leste denne lærerike boken. Ikke ta deg sammen er lettlest og oversiktlig, og Tørå bruker et medmenneskelig språk, som bidro sterkt til at jeg tok henne på alvor. Kanskje du også går rundt og tror at du "bare" er stresset, og symptomer som du ikke forbinder med angst, holder deg tilbake fra å leve livet sånn som du ønsker.

Vil du lære mer eller ta del i et fellesskap, kan du melde deg inn i Angstportalen. Hvis du ikke vil det men er interessert i temaet, kan du lytte til podcast, gå på kurs, eller gjøre som meg, lese denne boken.

Jeg anbefaler gjerne Ikke ta deg sammen videre ⚄

Forlag: Angstportalen

Utgitt: 2024

Sider: 306

Kilde: Biblioteket

Kaoskoden av Thomas Bagger

Kaoskoden er den fjerde boken i spenningsserien med David Flugt og Lucas Stage i hovedrollene. Jeg har lest alle bøkene og må innrømme, at den første har fremdeles sitt avtrykk i hjernen min. Kaoskoden står ikke tilbake for de andre, hvor ny teknologi og gamle konspirasjonstanker utfyller hverandre perfekt.

Forlaget om handlingen:
Danmark lammes av massepanikk da ekstremisten Jens Folke detonerer en bombe i hjertet av København. Folke truer med flere sprengninger om ikke landets justisminister offentliggjør «Dokument 137».
 
Da nedtellingen til en ny bombe begynner, blir politiets jakt en intens kamp om tiden. I desperasjon kommanderes David Flugt til å engasjere Folkes ekskjæreste i jakten – en kvinne som er dømt til livstid for drap på tre politibetjenter. Samtidig får Lucas Stage i oppgave å innlede en topphemmelig etterforskning av en voldtektsvideo. En skjerpende omstendighet er at gjerningsmannen likner Danmarks forhatte justisminister.  

Det er litt av et plott Thomas Bagger har snekret sammen til oss denne gangen, helt i tråd med de andre bøkene i serien, men likevel noe for seg selv.

Kaoskoden er noe mer enn "bare" et intrikat plott, for den ladede spenningen de to hovedpersonene kjenner på i forhold til hverandre, er til å ta og føle på. Dette til tross for at de kun så vidt treffer på hverandre i denne historien.

David Flugt og Lucas Stage hater hverandre. Fra de tre første bøkene i serien vet leseren litt om dette, og at det er mye som ligger bak dette uvennskapet, får vi bekreftet i denne boken. De jobber begge på avdelingen i Københavnpolitiet som tar seg av terror. I denne historien har David Flugt returnert fra Norge uten familien, og Lucas Stage blir truet tilbake på jobb av sjefen, etter en diffus sykemelding, for det er to trusler som skal undersøkes. 

Historien handler om AI, deepfake og manipulerte bilder på sosiale medier. På en app får folk servert noen ganske drøye spådommer, med dato for når de effektueres. Umotiverte eksplosjoner får politiet til å haste fra ulykkessted til ulykkessted. Det er denne saken David Flugt blir satt på, og det er også han som må gjøre seg kjent med konspirasjonsteoretikerne.

Izzy er en ny medarbeider, som Lucas blir satt til å samarbeide med. Hun viser seg å være smart og uredd, og akkurat det Lucas trenger.

Lucas som bærer en mental maske og inni seg har han noe han kaller en parasitt, som må holdes nede med dop og utagerende sex. Han bruker mye tid på å skjule hvem han er, og akkurat dette er noe av det som gir Kaoskoden en helt spesiell nerve. At justisministeren også har en mørk side, gjør at de to finner ut av det med hverandre, når Lucas skal etterforske videoen som politikeren figurerer i.

            Jeg kan komme innom senere. Etter pressekonferansen?
            Schack ble mørk i ansiktet. En rest av stolthet fra et annet liv, før sexvideoen, før kona hadde stukket av med barna, før bomber eksploderte over Danmark. Før han hadde sluppet opp for muligheter. 
            Etter pressekonferansen, sa han irritert. 

Søstrene Charlie og Bobby Tidman møter vi i nåtid, men også på forskjellige stadier i livet deres. De har vokst opp med en far som levde for å gjøre konspirasjonsteorier, til noe mer enn bare tankegods. Han er død i nåtid, men det er i kjølvannet av ham dette manifestet dukker opp. Her kritiserer de klassesamfunnet, rettssystemet og alle makthavere, og det er med dette bakteppet denne krimmen spilles ut. 

Jeg elsker å få sånt skremmende tankegods skissert for meg, så selv om begynnelsen av boken holdt et rolig tempo, var nerven tilstede. Mot slutten tar spenningskurven seg kraftig opp, noe som bidro til at Kaoskoden høstet full pott på terningen ⚅

Mannen i tre deler, Den nittende øya og Stamina er sammen med Kaoskoden skikkelig spennende og godt skrevne krimthrillere. Historiene har god variasjon, tar oss med til forskjellige steder, og har ulik tematikk og vinkling. Språket er godt, korte setninger og raske sceneskift. Bagger avholder seg fra å utmale detaljer, noe som bidrar til tempoet i historien.

Jeg anbefaler hele serien, men Kaoskoden spesielt. Er det den beste mon tro, 

hva synes du som har fulgt serien?

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2025

Sider: 512

Kilde: PDF fra forlaget

Mia har forlatt chatten av Sanne Mathiassen

Sanne Mathiassen debuterte som forfatter i 2012 med ungdomsboka Dagene før tolv. Årets utgivelse er hennes femte roman for ungdom, etter å ha lest Mia har forlatt chatten, ergrer jeg meg over at jeg ikke har funnet frem til denne Finnsnesdama før, for dette var knallbra! 

Forlaget om handlingen: 
Tvangstankene har plaget Mia lenge. Hvis hun ikke slår hånda mot hver fjerde lyktestolpe, vil noe forferdelig skje. Hvis hun tråkker på sprekkene, kan verden gå under. Men uansett hvor mye Mia teller, er han fortsatt død på grunn av henne.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2025

Sider: 202

Kilde: PDF fra forlaget

Denne romanen er skrevet med tanke på 12-16 åringer, men måten den er skrevet på, gjør at også voksne lesere vil ha glede av den. Jeg syntes romanen var utrolig fin, den tar ungdom som sliter psykisk på alvor, og skildrer både barnas og foreldrenes utfordringer med stor respekt.

Det første jeg la merke til da jeg hadde begynt å lese, var Mias observasjon av at fagpersoner som kom inn på rommet til henne, hilste som om de kjente henne, og hennes problemer godt. 

Han spør som om det er noe vi har snakket om tidligere.

Ikke noe han bare har lest i en journal.

Dette undret jeg meg også over da, jeg i vinter var innlagt på sykehus et par dager. Alle som kom inn til meg, snakket til meg som om hun/han var min eneste kontaktperson, det var en merkelig opplevelse.

Historien innledes med at Mia blir innlagt på en psykiatrisk institusjon. Hun kjemper en kamp med seg selv som handler om trygghet og bekreftelse, og hennes metode er å telle. Dette er noe vi alle kan kjenne oss igjen i, de fleste av oss har, eller har hatt et snev av " jeg må ikke trakke på strekene, for da...".

Det høres ukomplisert ut, og ikke noe et ungt menneske kan bli invalidisert av, men historien hennes har mer å by på. Mia er bevisst på at tellingen er unormalt, og skjuler det så godt hun kan i hverdagen. 

På institusjonen blir hun kjent med ungdommer i lignende situasjoner. Mens vi hører om rutiner på dette stedet, og små snutter av hendelser gjennom dagen, får vi små drypp av hva som kan ha utløst Mias problem. 

Handlingen utspiller seg i perioden like før jul, noe flere av de originale kapitteloverskriftene vitner om. Tenker du på julesanger når du leser dette eksempelet, vil du skjønne hva jeg mener:

Det er fullstendig mørkt, i stille grender

Joda, det er en chatt i denne romanen også, men det er ikke plagsomt ofte vi får høre fra venninnene til Mia. Hun selv er ikke med i denne chatten, men det er deres snakk om venninnen vi får høre. 

Sanne Mathiassen mestrer antydningens kunst, både når det gjelder Mias forhold til det som har skjedd hjemme, medpasientene, og de ansatte på lukket avdeling. Det som skildres står for meg som troverdig, noe forfatteren har greid uten å bruke for mange ord eller henfalle til ungdommelig slang-språk. 

Jeg anbefaler Mia har forlatt chatten til målgruppen, og alle andre, og spesielt ungdomsskolebiblioteket bør sikre seg denne godbiten ⚄

Minnesmerke av Alice Oswald - gjendiktet av Pedro Carmona-Alvarez

I 2021 leste jeg Alice Oswalds dikt Ingen, og det var mitt første og eneste møte med denne poeten. Den gang slet jeg litt med "måloppnåelse", som var å få noe ut av det jeg leste, kanskje var det gjendiktningen, eller nynorsken, ikke vet jeg. Pedro Carmona-Alvarez sin gjendiktning var heldigvis mer tilgjengelig for meg, så dette hadde jeg glede av å lese.

Forlaget om handlingen: 
Alice Oswalds dikt i Minnesmerke tar utgangspunkt i Homers klassiske krigsepos Iliaden. Oswald fokuserer vekselvis på diktets navngitte falne soldater, som får sin minibiografi, og på Homers utvidede similer. 

Effekten er at den enkelte soldatens lidelser blir klarere og krigens brutalitet kommer fram i nytt og skarpt lys. Diktene kan leses selvstendig fra Homers Iliaden, og fremstår som et sterkt menneskelig og litterært dokument.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2024

Sider: 80

Kilde: Leseeksemplar 

Boken begynner med Alice Oswalds innledning, hvor hun forteller hva det er jeg skal i gang med. For dette er ikke selve Illiaden av Homer, men et forsøk på å skildre atmosfæren.

Dette greier hun ved å ikke fokusere på selve handlingen i Illiaden, men similer fra hyrdediktningen og soldatbiografier preget av den greske klagesangen. 

Når jeg leser ting som utfordrer meg litt, titter jeg alltid bakerst i boken for å se om det ikke finnes et lite etterord. Pedro Carmona-Alvarez har heldigvis utstyrt boken med dette, og som alltid leser jeg det både før og etter jeg har vært gjennom diktverket. 

Jeg har lest Odysseen, og i likhet med denne er Illiaden en del av en gresk diktsyklus. Diktet skildrer noen uker i det siste året av den trojanske krigen. Nevner jeg Zevs, Odyssevs, Poseidon og Akillev, kjenner du helt sikkert igjen disse navnene fra de greske mytene, men de er mange flere.

Bokens begynnelse består av 7 1/2 sides "rolleliste" navnene står pent og pyntelig etter hverandre i store versaler, og byr på en fin tungegymnastikk hvis du leser dem høyt. Rekkefølgen er bestemt og i fortsettelsen av diktet vil leseren kjenne igjen navnene i soldatbiografiene, nå også i store bokstaver.
Lengden på disse er på +/- en halv side, mens resten av hver side har biter, av det jeg antar er hyrdediktningen. Disse repeteres alltid to ganger, uten at jeg klarte å finne en logisk forklaring på det.

Når man bruker similer, da sammenligner en noe med noe annet. Det er mange av dem i Alice Oswalds dikt, de begynner gjerne med "som" eller som under her "lik".
 

Lik glansen av dønningene
som hever og senker seg lydløst
når vannet gjør plass til vinden
og drømmer om dens stormer 
Digre bølger henger taust
usikre på hvilken vei de skal falle
til en bris bryter dem

Krigen har vart i ti år, soldatene er utkjørt og sikkert også lei. Diktet gir oss innblikk i livet som soldat og, som diktet under her, hva som kan ha ført til at enkelte havner i denne jobben:

En av myrmidonerne er mann med innflytelse
prins av Budeion han var velkledd
han var sjenerøs og pålitelig
inntil han drepte fetteren sin
så ble han en rømling så en tigger
så en soldat så et lik
en stein traff ham
og forstanden rant ut av skallen hans
Nå kjenner han ikke seg selv igjen
han virker blekere enn EPEIGEVS

Jeg har aldri lagt skjul på min mangel på kunnskap og ofte også forståelse, når det gjelder diktlesning, men jeg lar meg ikke stoppe, og har etter hvert lest ganske mye dikt. Med Alice Oswald sin Minnesmerke fant jeg skikkelig flyten, det er en rytme i diktsyklusen som gjorde det til en medrivende leseopplevelse. 

*******

Torsdag 6 februar kl.14:30 er LitFest Bergen i gang. Da skal Pedro Carmona-Alvarez snakke om gjendiktning av poesi. Jeg har billett og gleder meg til å lære enda mer om denne kunstformen som jeg beundrer. 

Det kinesiske rommet av Jan Grue

Det kinesiske rommet er mitt første møte med denne norske forfatteren, som debuterte med novellesamlingen Alt under kontroll i 2010. Etter det har han skrevet mange novellesamlinger, litt for barn og litt sakprosa, i tillegg til noen romaner. Bakgrunnen for skrekkscenariet i denne romanen kan jeg skimte i det som foregår i dagens samfunn, så det er ikke rart den greide å opprøre meg.

Forlaget om handlingen:
I teknologimetropolen Shenzhen i Kina sjokkeres en småbarnsmor av at ektemaken foreslår at de skal kvitte seg med deres fire måneder gamle baby: familieutvidelsen har senket livskvaliteten hans utover det akseptable.

I delstatshovedstaden Sacramento i California blir en toppolitiker brått påfallende velformulert, men lanserer stadig mer urovekkende politiske ideer.

Og et sted i Negev-ørkenen i Israel våkner en programmerer opp i et lukket rom, totalt isolert fra omgivelsene.  

Verden over faller mennesker inn i en underlig passiv tilstand, og selvmordstallene stiger dramatisk. 

Filosofen Philip Vinge er blant de få som mistenker at det har brutt ut en ny og farligere pandemi: Et virus som angriper selve meningen med livet. Men i Philips hjemland Norge, verdens fredeligste og tryggeste land, tror nesten ingen på dette viruset. Til det er både myndigheter og innbyggere for logiske, for rasjonelle … nærmest som maskiner.

Aldri før har en roman føkket så mye med hodet mitt. For det Jan Grue gjør med John Searles tankeeksperiment Det kinesiske rommet, setter hjernen min på full kok. Det var ikke lett å legge fra seg uhyggen sammen med boken.

Vi møter mennesker fra flere kanter av jorden, historien starter igjen og igjen, men det tar ikke lang tid før alt henger sammen. Phillip er Joruns rådgiver på OsloMet, universitetet som tilbyr utdanning innen helse, teknologi og forskning. Det er denne karakteren som gir oss den tydeligste handlingstråden, og den som leder oss i mål til slutt.

Romanen er så handlingsmettet, at det ikke har noe for seg å skildre alle situasjonene, men tematikken leder frem mot det skremmende scenariet, som jeg med min fantasi, ser for meg kan være mulige fremtidsutsikter for menneskeheten. 

Menneskene blir usynlige for hverandre, mange blir lydige nikkedukker som adlyder uten tanke for egne behov og meninger, men tar ikke initiativ selv. Stadig vekk stopper folk opp og er desorientert. Hva er dette for noe? kosmiske tilfeldigheter eller glimt inn i en parallell verden? For de kommer tilbake til seg selv igjen, mer eller mindre. 

I tillegg til fiksjonen i denne romanen, er mange mennesker fra vår verden nevnt, som den australske moralfilosofen Peter Singer, Immanuel Kant og hans pliktetikk, Alan Turing sin berømte test osv.

Hva er det som gjør oss til mennesker?

Vi hører om algoritmer, AI-systemer på ville veier og maktmennesker som utnytter teknologien til å styre befolkningen med hjelp av et kognitivt virus. Disse måler suksess i hvilken nytteverdi enkeltmennesket har for sivilisasjonen, og når empatien svikter, er vi ille ute.

                    Det er lenge siden det fantes et godt kriterium for å skille mellom mennesker og boter på nett. Språkmodeller, simulerte stemmer, deepfaket video. Å imitere et menneske i et heldigitalt miljø er blitt det enkleste i verden. Hvis det virkelig er brutt ut et virus som har krysset barrieren mellom det digitale og det biologiske, som bruker nevroteknologi som vektor og endrer de kognitive prosessene hos de menneskene som rammes... hvor vanskelig er det da å påvise? Å forstå?

Om ikke annet så viser denne romanen oss hvor heldige vi er som har et samfunn hvor vi blir tatt vare på, både i barnehagen, på sykehuset og på pleiehjemmet. Vi tar ikke livet av de som ikke bidrar økonomisk til fellesskapet, jeg får frysebyger bare jeg skriver dette. 

Er du klar for en filosofisk thriller om eksistensielle spørsmål: om sannhet og fortellinger, og om hva det vil si å være et menneske?  Da er denne romanen midt i blinken for deg!

Jeg anbefaler gjerne Det kinesiske rommet videre ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt:2024

Sider: 384

Kilde: Biblioteket

Gaupas klo av Karin Smirnoff

Gaupas klo er den åttende delen av Millennium-serien, som avdøde Stieg Larsson startet. Bøkene var utrolig populære da de kom ut, sånne som alle snakket om, også de som ikke leser bøker til vanlig. Serien var så god at den har blitt holdt i live av andre forfattere. De to siste bøkene er det Karin Smirnoff som har skrevet, Havørnens skrik var veldig bra, noe fjorårets utgivelse også var.

Forlaget om handlingen:
I Nord-Sverige pågår en storstilt utnyttelse som ikke skyr noen midler. Store internasjonale interesser tegner et nytt og hensynsløst kart over området, preget av rå kapitalisme, grønnvasking og kriminalitet. Tettstedet Gasskas er en perfekt scene for dramatikken. Det blir bekreftet når en lokal gruveentrepenør blir funnet drept.

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 364
Kilde: Biblioteket

Lisbeth Salander er tanten til en 13 år gammel jente ved navn Svala. Ungdommen er minst like skarp og modig som tanten sin, og det er henne vi hører mest om i denne historien.

Gamle Boks-Kurt får øye på to gutter som truer med seg en ung jente innover til søppelfyllingen, hvor han overnatter i bilen sin. 

Svala er praktikant i avisen Gaskassen, en lokal avis langt nord i Sverige. Sammen med en 23 år gammel fersking i avisen, drar de til det nedlagte sanatoriet i Gasskas, for å teste ut dronen som Lisbeth Salander har sendt til niesen sin. Politibetjentene Birna og Jessica gjør seg ferdig med husbråket de ordner opp i, og når liket av jenta blir oppdaget, er de først til åstedet. 

Denne historien gir et slag mot risikokapitalister og utnyttere av natur og arbeidere. Gamle gruver kan være tikkende miljøbomber, men befolkningen er ikke enig om det skal bygges ut eller bygges nytt. Reinnæringen har ikke høyrøstede talspersoner, men naturforkjempere gjør det de kan, og dette blir det bråk av. Svala er av samisk herkomst, og akkurat den dagen hennes første venn i livet ble drept, ble også den lille reinflokken som var hennes skutt av ukjente vandaler. 

Gaupas klo er preget av et høyt antall karakterer, hvor opp til flere blir tiltalt med alias, i tillegg til sitt eget navn. Jeg fant det faktisk litt vanskelig å huske hvem alle disse var, og om de var snill eller stygg. 
Vi møter Leverandøren, som gir Renholderen en siste jobb, 

Svala vil ikke tilbake til Gasskas. Lisbeth vil heller ikke dit. Men oppover skal de. Av forskjellige grunner. De rekker å snakke på veien. Om hun bare kunne komme på hva hun skal si.
        Går det bra på skolen? får hun frem et sted nord for Uppsala. 
        Ester er død
        Hvem er Ester?
        Svala spør om hun ikke leser aviser, og det kan hun ta rennefart og bite seg i ræva på at hun ikke gjør.

Mikael Blomkvist, journalisten fra Stockholm er i hardt vær på privat, en lei prostata gir også problemer, så det ender med at han pakker snippesken og flytter nordover til Gaskass, hvor eksen og barnet hans bor. En annen som vil si opp jobben er Lisbeth Salander. Hun er uoppmerksom og likegyldig og føler at hun har mistet grepet. 

Jeg synes denne historien spriker litt, de tar livet av hverandre for et godt ord, flere handlingstråder fremstår som viktig, helt til de ikke er det lengre. Det handler om det grønne skiftet, at gruvedrift og infrastruktur kan skade reindriften, og om hvem som drepte Ester. Og noe annet, som jeg ikke får grep om, det er nesten litt flaut, i det jeg klasker igjen boken, har jeg lite formening om hva den handlet om.

Karin Smirnoff har sitt sedvanlige korthugde språk, noen ganger bare med ord ramset opp. Dette liker jeg, men med denne boken dalte dessverre interessen for serien flere hakk. 

Hva med deg? etter å ha lest den nydelige trilogien hennes, ble du nysgjerrig på hva hun klarer å utrette med Millennium? Som sagt, Havørnens skrik var veldig bra - god søndag!

Jeg dro ned til bror

Vi dro opp med mor

Så dro jeg hjem

Og likevel finnes du - ny roman fra Vidar Sundstøl

Og likevel finnes du kom ut denne uken. Dette er siste bok i en trilogi, som startet med Nattsang i 2023 og fortsatte med Dag fra natt i 2024. Til sammen danner de en større fortelling om verdener som var, og hvordan fraværet av de verdenene lever videre i oss. Jeg har fulgt dette forfatterskapet nesten siden begynnelsen, og ser med fryd frem til hver eneste bok som kommer fra denne forfatteren. 

Forlaget om handlingen: 
En mann alene ved elva. En sjelden fugl flyr forbi. Han ser den knapt, før den er borte igjen. Likevel er det som øyeblikket åpner opp det som er i ham og rundt ham. Regnet, skyene, elva og hans eget liv.

Og likevel finnes du er en roman om det tapte. Om lyden av en 40 000 år gammel fløyte, laget av en knokkel. Om isbreen som en gang lå over Seljordsvannet. Om Bøelvas elvemuslinger og perlene som smykket Europas kroner. Om eventyrene som en kortvokst kjeleflikker fortalte for barna på gårdene i Telemark, til han en dag falt i elva og druknet. 

Og ikke minst, om en sønn som aldri ble, men som likevel finnes.

I denne fine romanen møter vi en forfatter som strever litt med livet og med skrivingen. Det er lenge siden han og kjæresten mistet et barn i mors liv, men denne opplevelsen har satt seg som et traume i ham. 

Romanen er skrevet i andreperson, han snakker til sitt ufødte barn, alt han ville vist til barnet, alt de kunne gjort og det de kunne snakket om. Disse innslagene i teksten er ikke så sentimentale som det kan høres ut, for naturen er med gjennom hele fortellingen, og dette gjør Og likevel finnes du til mer av en meditasjon enn en sorgroman.

Her portretteres Bøelva, både konkret med natur- og kulturhistorien til elven, men også fra andre vinkler, følelsen av dråper, det skoggrønne lyset og de vakre slyngningene i elveløpet. 

Elvemuslingenes tragiske endelikt var interessant å lese om, så også om den pukkelryggede kjeleflikkeren, som var en kjærkommen historieforteller og inspirasjon for Moltke Moes samling av eventyr.

I god Jon Fosse-stil finnes her mange gjentagelser, en gul Datsun svinger av veien inn i en lomme i skogen, hvor sjåføren ser en sky på himmelen som ligner et brød, og ikke minst den sky isfuglen som innleder romanen, dukker opp flere ganger.

Der Fosses gjentakelser føles masete i mine ører, greier Vidar Sundstøl å få meg til å roe ned, med dette fortellergrepet. Jeg satt og leste/skrev om denne boken i julen, og strofen "tider skal henrulle" klang i hodet mitt, etter å ha lest denne boken. 

Er du glad i stillhet og natur og ikke skygger unna alenetid som kan brukes til ettertanke, er jeg sikker på at Vidar Sundstøl sin nye bok, vil falle i smak også hos deg. 

Meg traff den, og jeg anbefaler den gjerne videre ⚄

Forlag: Tiden

Utgitt: 8 januar 2025

Sider:  112

Kilde: PDF fra forlaget

Seiersbyen av Salman Rushdie

Salman Rushdie er nok kjent for de fleste, via Sataniske vers som kom ut i 1988 og fatwaen som Ayatollah  Khomeini utstedte på hans liv, året etter. I 2022 ble han utsatt for et attentat i New York som gav ham varige men. Seiersbyen er første bok han skrev etter dette attentatet, og i fjor kom boken Kniv ut, en skildring av det som hendte i New York i 2022.

Forlaget om handlingen: 
I kjølvannet av et ubetydelig slag mellom to for lengst glemte kongeriker i 1300-tallets Sør-India, opplever en ni år gammel jente et guddommelig møte som skal endre historiens gang. Etter å ha sett sin egen mor dø blir den sorgtunge Pampa Kampana et redskap for gudinnen, som begynner å tale med jentas munn. Gudinnen skjenker Pampa Kampana krefter som langt overgår hennes fatteevne, og sier at hun skal spille en avgjørende rolle i fremveksten til en mektig by ved navn Bisnaga, «seiersbyen», et underverk i verden. 

De neste to hundre og femti årene flettes Pampa Kampanas liv uløselig sammen med Bisnagas, fra byen blir sådd av en sekk magiske frø og til den på tragisk vis blir ødelagt på den mest menneskelige måten av dem alle: takket være makthavernes hybris. 

Etter å ha hvisket Bisnaga og innbyggerne til verden forsøker hun å utføre oppgaven gudinnen ga henne: Å gi kvinner like stor plass som menn i en patriarkalsk verden. Men alle historier har det med å gli ut av hendene på sin skaper, og Bisnaga er ikke noe unntak. Mens årene går, nye herskere kommer til makten, slag vinnes og tapes og troskapsbånd endres, blir mønsteret i Bisnagas vev mer og mer intrikat - og i hjertet av det hele står Pampa Kampana.

Seiersbyen er en eventyrlig fortelling, det er en beretning om et kongerike som en gudinne blåste liv i, etter å ha gitt to gjetere beskjed å plante noen magiske frø. Brødrene Hukka og Bukka som gjeterne het, blir så konger i dette landet først den eldste så den yngste. 

En vakker portugiser med talefeil vandrer inn i riket deres, han bringer med seg kristendommen til området, og religion er et av mange tema, som denne magiske fortellingen tar opp på subtilt vis.

Pampa Kampana, som opplevde at moren slapp hånden hennes og gikk rolig rett inn i ilden, er uslåelig vakker, hun eldes ikke men fortsetter å være gudommelig i mer enn 247 år. Dette blir etter hvert som en forbannelse for henne, for det skremmer folk at tiden som går ikke vises på henne.

Kvinner er like gode som menn! Likestilling er noe gudinnen er opptatt av, og det bærer handlingen preg av. 1300-tallet var preget av kriger og konflikter, mange drar på felttog til omkringliggende byer, og bruker makten sin for å vinne frem, men det diskuteres politikk, i alle fall i Bisnaga, går det sømmelig for seg.

Jeg kan alt for lite om India på 1300-tallet, landets folklore, historiske markører eller religion for den del, til å uttale meg om hvorvidt Seiersbyen er noe mer enn ren fantasy. Selv hadde jeg glede av å lese den, jeg leste romanen som et eventyr med mye detaljer. Magisk realisme er benevnelsen som hektes på Rushdie sine bøker, og her passer det veldig bra.

Boken er lettlest, innholdsrik til tusen og lett å forstå, men for en utålmodig leser som meg, ble den i lengste laget. Arbeidet med Seiersbyen er nevnt noen ganger i Kniv, og siden boken er skrevet etter angrepet på ham, antar jeg at erfaringen er bakt inn i handlingen på en litt fordekt måte. 

Ikke lest Salman Rushdie før og er litt nysgjerrig på ham,
da er denne boken vel verdt tiden din ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 378

Kilde: PDF fra forlaget

Når jorden brister av Claire Leslie Hall

En av årets første bøker på leselisten er i en sjanger jeg knapt mestrer. Jeg tok utfordringen og leste den før jul, men tar den med her siden den lanseres i januar. Forfatteren er ny for meg, hun kommer fra Dorset i England, er journalist og har gitt ut to thrillere tidligere. Romanen kommer ut i 31 land, og Norge er først ut! I opprinnelseslandet England, kommer den ikke før i mars, litt rart, og litt gøy!

Forlaget om handlingen:
Frank, som er sauebonde, ser seg nødt til å skyte en hund som skremmer sauene hans. Verken han eller kona hans, Beth, kan vite at denne hverdagslige hendelsen vil forandre livene deres for alltid. For hunden tilhører ingen ringere enn Gabriel Wolfe, som Beth var forelsket i som tenåring, som knuste hjertet hennes, som hun ikke har sett på ti år. Gabriel har flyttet tilbake til landsbyen sammen med sønnen Leo, som minner Beth så sterkt om Bobby, den lille gutten hun og Frank har mistet.

Sakte trekkes Beth inn i Gabriel og Leos liv, spenningen stiger rundt i landsbyen, og sjalusi og misunnelse vekkes til live. Beth og Frank har sine hemmeligheter, og ekteskapet deres er avhengig av at fortiden forblir begravet. Når sannheten begynner å komme ut, spinner hendelsene ut av kontroll, med dødelige konsekvenser. Og Beth må ta et valg – mellom kvinnen hun en gang ønsket å være, og kvinnen hun har blitt.

Når jorden brister er en gripende roman som kombinerer klassiske elementer fra britisk litteratur med dypt menneskelige temaer om kjærlighet, tap og hemmeligheter. 

Romanen er delt opp i to tidsepoker – begynnelsen i 1968, hvor vi får et innblikk i Beth og Franks daglige liv, før historien sakte rulles tilbake i tid. Gjennom fortellingen får vi et innblikk i ekteskapets skjørhet, samt hvordan det langvarige tapet av deres sønn har formet dem. Forfatteren tar oss med på en reise gjennom fortidens hemmeligheter, uforløste lengsler og altoppslukende smerte, samtidig som vi får et levende bilde av den britiske landsbygda med sin vakre natur. Bygdedyret er aldri langt unna, og spenningen stiger ettersom flere hemmeligheter fra både fortiden og nåtiden truer med å komme for en dag.

Beths gjenforening med Gabriel, og den påfølgende trekningen mot ham, vekker gamle følelser og minner som ikke har fått plass i hennes nåværende liv med Frank. Frank, på sin side, er en mann som, gjennom sitt nære forhold til sin bror Jimmy og sitt daglige arbeid på gården, bærer sin egen skjørhet i stillhet.

Romanen tematiserer også den uunngåelige, men ofte smertelige, overgangen fra ungdommelig håp og kjærlighet til voksenlivets ansvar og sorg. Beths indre konflikt mellom lojalitet og lengsel forsetter gjennom boken, og den uventede spenningen som bygger seg opp mot slutten av romanen, byr på flere overraskelser.

Fire ganger er vi innom en rettssak, hvor Frank står på tiltalebenken. Nok detaljer holdes tilbake til at jeg skifter mening om hvorfor han er i vanskeligheter hver gang - et snedig knep som var med på å holde på interessen min til siste slutt. 

Det er en rolig, men intens atmosfære som preger boken, med en underliggende følelse av håpløshet og lengsel. Claire Leslie Hall har snekret sammen et plott som avslører detaljer mot slutten, som leseren ikke så komme. Jeg har lest noen av de viktorianske klassikerne, og mener å kunne påstå at Hall sikter etter å gjenkalle stemningen fra disse bøkene. 

Boken er lettlest, skrevet i et godt språk, men handlingen er litt i søteste laget etter min smak, derfor et lite trekk på terningen. Jeg er sikker på at denne treffer blink hos mange som liker litteraturen som benevnes som "feelgood".

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 304

Kilde: PDF fra forlaget 

Jeg elsker Dickens en roman av Hilde Østby

I 2023 kom jeg tilfeldigvis over en lydbok på Storytel som jeg falt helt for, Kart over ensomheten heter boken, som ble mitt første møte med Hilde Østby. Jeg fortsatte med Kreativitet og leste så Å dykke etter sjøhester, og forble begeistret. Mageboka er bestilt på biblioteket, for å bevise for meg selv, at leseopplevelsen jeg nettopp har hatt, ikke skal få noe å si for vårt fremtidige forhold ☺ 

Forlaget om handlingen:
Den danske eventyrforfatteren H.C. Andersen besøkte sitt store forbilde Charles Dickens på hans landsted i Kent sommeren 1857. Han ble værende i fem uker, mye lenger enn planlagt. Etter dette traff de to forfatterne hverandre aldri igjen. Hva skjedde egentlig denne sommeren?

Jeg elsker Dickens er en roman om H.C. Andersen, om hvordan han kjemper seg ut av fattigdom og vold og på veien omskaper vonde opplevelser til ikoniske eventyr.
Det er en fortelling om berømmelse og ensomhet, og om å være den evige gjest, ført i pennen av en hemmelighetsfull arkivar. Men mest av alt handler romanen om å være hjelpeløst forelsket og villig til å gjøre alt for å oppnå den store og usannsynlige kjærligheten.

Er du klar for en litt snurrig leseopplevelse, så er Hilde Østbys historie om H.C. Andersen mitt i blinken. Jeg som har lest sakprosa av denne forfatteren tidligere, gikk fem på, når det gjelder fortellerstemmen i denne romanen, og trodde lenge det var Østby selv som var den hemmelighetsfulle arkivaren.

Litt forvirret ble jeg da hun klaget over arbeidsgiveren sin, snakket til leseren om sin egen rolle som biograf, om egen skriving og håp for bøkenes liv etter hun har sluppet dem fra seg. Her nevnes uvitenskapelige antagelser, forskning og historiske kilder om en annen, og en stakkars leser kan bli skikkelig frustrert. 

Når Hans Christian Andersen plutselig blir Helena Christina Andersen toppet det seg for meg, hun kunne vel ikke mene at han var en kvinne? Lenge er det Helena og Hans om en annen, i likhet med begynnelsen hvor summen 14 år gamle Hans Christian hadde i lommen (eller støvlene) da han ble sendt fra Odense til København, var 13 eller 113 riksdaler.

Jeg måtte jobbe hardt med å få ting til å stemme, da jeg leste Jeg elsker Dickens. I scenen da fortelleren som 14 åring, var med sin far på jobb i Riksarkivet, og dette var 20 år siden, googlet jeg forfatteren, og så at hun ikke er 34 som arkivaren i denne boken, men runder 50 i år.

Etter det hadde jeg en periode hvor jeg undret meg over om jeg kunne tro på noe av det jeg leste i denne romanen. Oppveksten til H.C. Andersen, moren og mormoren var preget av fattigdom, sult, mobbing, overgrep, skitt og elendighet, men var den egentlig det? Jeg vet ikke hva jeg skal tro på, og føler meg litt lurt.

To knagger fant jeg i alt virrvarret, som jeg kunne feste oppmerksomheten på, HC ble skysset av gårde til Køben av sin mor, da han var 14, og så denne ferien hos Charles Dickens, men om selv det er sant, vet jeg ikke. Store deler av romanen er grusom og nydelig lesning, skrevet i et språk som flyter lett. 

Litt av skylden for forvirringen skal jeg ta på min kappe, jeg ser jo at det er en roman dette, og burde ikke ta historien for god fisk. Siden jeg aldri leser bakpå bøker før jeg setter i gang, og har stolt på Hilde Østby som sakprosaforfatter, forventet jeg ikke at dette var en tulleroman.

Du er herved advart, så du slipper forvirringen når du skal lese boken ⚃

Forlag: Kagge

Utgitt: 2024

Sider: 329

Kilde: Biblioteket

Minnesota - ny bok fra Jo Nesbø

Siden forfatterdebuten i 1997 har jeg lest og likt Jo Nesbø sine bøker, enten det er snakk om Harry Hole, Doktor Proktor, eller alt det andre han har skrevet. Eller sunget kan en gjerne si, for sangene til Di Derre, er soundtrack til store deler av mitt liv som ung. Forventningene til Minnesota var skyhøye, men jeg var ikke redd for å bli skuffet, for det blir jeg aldri, ei heller denne gangen.

Forlaget om handlingen:
Når du verken har utseende, penger eller sjarm, må du jobbe hardere enn konkurrentene. Verre er det ikke. Så det er det Bob Oz gjør. Både som etterforsker i Minneapolis-politiet og når han skal dra damer.

Bob Oz gir aldri opp. Selv ikke når han er suspendert for vold i tjenesten. Da våpendealeren Marco Dante utsettes for et drapsforsøk, lar ikke Bob seg styre av politisjefens retningslinjer. Det er nemlig noe med Dante som minner Bob på den saken han aller helst vil glemme.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 407

Kilde: PDF fra forlaget

I Minnesota befinner vi oss i den amerikanske midtvesten i 2016. Fortellerstemmen til Holger Rudi innleder, kommenterer pittelitt underveis, og avslutter historien, et klassisk fortellergrep jeg kjente igjen fra gamle bøker. 

Jo Nesbø er en mester i å skrive frem litt ufordragelige hovedpersoner, som leseren ikke kan unngå å bli glad i. Forhistorien til Bob Oz skildrer ham som litt av en drittsekk, spesielt med damene han sjekket opp. Ikke har han særlig respekt for autoriteter heller, men tradisjonen tro, er det akkurat dette som gjør at han finner ut av sakene.

Personligheten til Bob når vi blir kjent med ham, er preget av refleksjon rundt hvordan vi mennesker er med hverandre. En røff tid ligger delvis bak ham, han har hevet blikket og gått i seg selv, men presterer å bli suspendert for ustabil adferd og manglende sinnemestring. Mer vil jeg ikke si om dette, men lover deg at du vil bli varm i hjerterota flere ganger, når du leser.

Nesbø bruker ikke mange ord på å skildre menneskelig samkvem, som klarer å få meg til å sukke fornøyd og kjenne hjertet banke. En gang kom det faktisk så brått på, at jeg fikk tårer i øynene, men ikke la deg lure til å tro han har blitt soft, for Minnesota er en rå krim, det er det ikke tvil om.

            Hva i helvete hadde du å bestille ved Track Plaza? Du er suspendert, Oz! Og du var full, for helvete.
            Jeg hadde en Johnnie Walker å bestille, sjef. Jeg drakk. Jeg drikker. Jeg er suspendert, for helvete. Det oppsto en pause der Bob lyttet til overbetjentens rasende prusting. Da Walker snakket igjen, hadde han senket volumet, men ikke intensiteten:
            Du har å holde deg langt unna denne saken, Oz. Hører du? Aye aye, sjef. Jeg lover. Går straks i gang med det.

Kanskje er det blandingen av menneskelighet og råskap som gjør at jeg likte boken så godt. Gjennom historien hører vi om gjengkriminalitet, og i denne sammenheng diskuteres det hva som driver enkeltindividene i en gjeng. Å få forståelse for andre menneskers handlinger og uttalelser, virker som å være en av byggesteinene i denne historien.

Her filosoferes det også over karma, og tanken "hvordan hadde livet mitt blitt, om jeg hadde valgt annerledes for 30 år siden?" noe som fikk god gjenklang i meg, som har sett serien Dark Matter.

Skrivestilen er som vanlig preget av en god dose av den tørre humoren som jeg liker så godt. Han har gitt mange av karakterene delvis norske navn, som Joe Kjos og Mike Lunde, dette undret jeg meg over i begynnelsen, til det gikk opp for meg, at sammen med de amerikanske måleenhetene, gir det teksten et ekstra løft. Som alltid har Nesbø med mange musikalske referanser, vi hører om Bob Dylan som ble skutt der hvor vi er, og om Prince som er født her. 

Språket i Minnesota fikk meg til å sukke henført mange ganger, men også scener i boken fikk meg til å riste på hodet i rein begeistring, som når Liza sier til Bob at han er "et får i ulveklær" og når Bob en morgen sjekker hodepinestatusen sin, (det er altså måten å gjøre det på)

Minnesota er en krimroman med god driv i handlingen, den er umulig å legge fra seg når en først har begynt. Språk, plott og karakteroppbygging er av ypperste klasse, så jeg kan ikke annet enn å heise flagget for Minnesota, Jo Nesbøs blodferske utgivelse.

Denne må du ikke gå glipp av ⚅

Den blå timen av Paula Hawkins

Leste du Piken på toget for noen år siden, er jeg sikker på at du blir glad for å høre at Paula Hawkins er ute med en ny bok på norsk. Superlativer som nyansert, kraftfull og stilsikker følger den britiske forfatteren, som holder seg i samme sjanger som Piken på toget. 

Forlaget om handlingen: 
På øya Eris er det kun ett hus, en innbygger – og en vei ut. Tolv timer om dagen skjermer tidevannet øya fra det skotske fastlandet. Den anerkjente, avdøde kunstneren Vanessa bodde her ute. Hennes notorisk utro mann forsvant sporløst for tjue år siden. Nå holder Grace til på øya, hun var Venessas fortrolige venn gjennom mange år. 

Da de finner et menneskebein i en av Vanessas kunstinstallasjoner i London, er det noen som begynner å oppsøke Grace for å finne svar.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2024/på norsk 2025
Sider: 304
Kilde: PDF fra forlaget

I likhet med Piken på toget handler også Den blå timen om sårbarhet og besettelse. Jeg husket den forrige boken som en psykologisk thriller, og ble derfor litt utålmodig da spenningen i Den blå timen lot vente på seg. 

Paula Hawkins er god på karakteroppbygging, detaljer om hver av hovedpersonene avdekkes litt etter litt, mens historien tar oss med frem og tilbake i et tidsaspekt på førti år. Når vi blir kjent med Grace sin bakgrunn, er vi tilbake til 1981, til kollektivet hun bodde i i Goodge Street, og minnebildene mine flasher opp, siden jeg kjenner godt til London på 80-tallet, og denne gaten spesielt.

Kunstinstallasjonen som er stilt ut på Tate i London har vært utstilt mange ganger før, men denne gangen er det en fagperson som ser nøye på det lille beinet som er en del av kunstverket, og melder fra om at dette må være et bein fra et menneske. Tate kontakter Sebastian Lennox som er den fremtidige arvingen av Fairburn, som eier kunsten til Vanessa Chapman, og de setter i gang jobben med å dementere denne påstanden.

Dette er romanens nåtidshandling, men i sprang tas vi stadig med tilbake i tid. Ved å bruke dette grepet leser vi alle historiene som nåtid, og med mye direkte tale levendegjøres også bakgrunnen for det som skjer på Eris.

Handlingen har flere små mysterier som søker sin oppklaring, og her er mye mellommenneskelig dramatikk, men til tross for mye kaos, strid og ufred, blir det ikke direkte spennende før helt mot slutten. Så langt mot slutten, at utålmodige meg begynte å bli litt rastløs. Som krim faller historien litt gjennom synes jeg, men som roman med kunst og kunstnerliv som drivkraft er boken genial.

Den delvis avsondrede øya Eris og dens formidable klippefremspring, kunne fremstått som en idyllisk naturperle. Været er en konstant trussel, men også det at hvem som helst kan ta seg over til øya ved lavvann, gjør at de som holder til her ute, aldri føler seg helt trygge. Tidevannet har en stor rolle i denne historien, siden alle som skal til eller fra øya, må forholde seg til det.

Vanessa Chapman fremstår som egoistisk og uærlig, mens Grace som frivillig har gjort seg til en slags hushjelp for henne, er selvutslettende i sin beundring av Vanessa. Dette gjentas gjennom hele romanen, og det samme temaet preger også gjengen som driver galleriet. Det ble litt mye av det gode etter min smak, kanskje jeg bare var litt treg, men jeg oppfattet ikke all dramatikken mellom disse folkene som spirer til spenning, før helt mot slutten.

Når det er sagt, Paula Hawkins skriver veldig godt, alt henger sammen med alt, hun ungår å være alt for tydelig i sine skrivetekniske triks og knep, og med kunsttematikken, holder hun absolutt på interessen min, gjennom hele boken.

Likte du Piken på toget, kan du glede deg til denne ⚃

Artemisias Verden har også lest denne og er begeistret