Fra Shakespeare til Knausgård av Janne Stigen Drangsholt

Denne har jeg gledet meg til å lese. Jeg liker å lese forfattere og bøker, som blir nevnt i romaner, som Marcel Proust, Shakespeare, Don Quijote etc. så før jeg begynte å lese denne boken, håpte jeg på noen tips, til mer lesestoff i denne kategorien, og gjett om jeg fikk det! Sjekk de ti korte oppsummeringene, kanskje du greier å gjette noen av bøkene?

Forlaget om boken:
Har du noen gang følt at det er bøker du virkelig burde ha lest? At du havner i pinlige situasjoner i selskapslivet fordi du har hull i bokhylla? Her er løsningen! Janne Stigen Drangsholt (Ingrid Winter-bøkene) har i lengre tid bidratt til NRK-podkasten «Kjente bøker på 4 minutter» med stor suksess. Nå har hun slått seg sammen med tegneren Therese G. Eide ("Intet nytt fra hjemmefronten") og resultatet er en morsom, lettfattelig og overraskende nyttig innføring i 66 klassikere hentet fra hele litteraturhistorien. Homer og Astrid Lindgren, Shakespeare og Knausgård, Woolf og Mantel, gammel og ny og høy og lav: alle er representert og tilgjengeliggjort på beste vis. 

Underveis ler du så du setter kaffen i halsen samtidig som du blir klokere. Etterpå kan du enkelt briljere med kunnskapen i alle sosiale lag, og ingen vil kunne avsløre at du ikke har lest bøkene. 

For en herlig bok, beste underholdningen jeg har hatt på lenge. De tre klassikerforfatterne jeg nevnte ovenfor, var selvfølgelig representert, jeg talte faktisk i alt 16 bøker jeg allerede har lest. Det betyr at jeg har blitt 50 klassikertips rikere, og "må leselisten" er lang. Som du ser styrer jeg unna Austen, Eyre, Dostojevski og Tolstoj, dem kan jeg lese når jeg blir voksen. Kanskje du har lest noen av de bøkene jeg har sett meg ut?:

Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway
Fuglane av Tarjei Vesaas
Mørkets hjerte av Joseph Conrad

Dødens dager av William Faulkner

Den fremmede av Albert Camus

Mesteren og Margaritha av Mikail Bulgakov

Veien av Cormac McCarthy

Trekkoppfuglen av Haruki Murakami

Coraline av Neil Gaiman

Som du skjønner, Janne Stigen Drangsholts bok engasjerte til tusen. Jeg lo godt da jeg leste den, spesielt de korte oppsummeringene av handlingen i de forskjellige bøkene. Hver bok blir presentert på 4 luftige sider, med flotte illustrasjoner laget av Therese G. Eide. 

Hver presentasjon følger den samme malen: faktaboks med utgivelsesår, sjanger og tittel, så kommer en hilarious minioppsummering, som jeg lo meg skakk av. Hvorfor er den en klassiker? Hvordan imponerer du andre med din kunnskap? og ikke minst, hvem imponerer du? og til slutt et sitat fra boken.

Forklaringen på hvorfor boken er en klassiker er forskjellige, Miguel de Cervantes fant opp den europeiske romanen, Stolthet og fordom ble populær både blant akademikere og blant massene, Macbeth representerer Shakespeares mange klassikere, Sult er en av Norges mest kjente romaner, du skjønner tegningen, her er ikke svaret entydig.

Leseren får hjelp til å imponere andre med sin kunnskap, med små anekdoter om forfatteren eller tydeliggjøring av skjulte meninger i boken. Vi får lære ting som, at forfatteren av Frankenstein var en 18 år gammel kvinne (sprekt tidlig på 1800-tallet) eller viktige detaljer i Tjenerinnes beretning, som ikke kommer frem i serien.

Så opplyses det om hvilken bok du skal slenge ut litt funfacts om, til hvilke mennesker: akademikeren, it-nerden, folk på den politiske venstresiden, lingvister eller psykologer, you name it. Det er veldig få i min omgangskrets jeg diskuterer litteratur med (eller har behov for å imponere) men jeg synes alltid det er kjekt å lære litteraturen bedre å kjenne. Det morsomste i denne boken var oppsummeringene av de forskjellige bøkene, som er brutalt korte. Kanskje du greier å gjette hvilken bok det dreier seg om her (svar gjerne i kommentarfeltet):

1. To menn står og venter. To ganger.
2. Mann blir arrestert. Ingen forteller ham hvorfor. Så blir han drept.
3. Gud vil at alle skal ha fri vilje. Helt til han ikke vil det.
4. Julefeiring går til helvete.
5. Usympatisk par lager et helvete for seg selv, hverandre og absolutt alle andre rundt seg.
6. Verdens beste bortforklaring på hvorfor det tar ti år å komme seg hjem fra jobben
7. Familie skal begrave mor. Det blir litt av et styr og far glemmer å ta med spade.
8. Lange setninger om Dublin
9. Små gutter skulle ikke få ansvar for noe. Sannsynligvis ikke voksne menn heller.
10. Fremmedgjort mann synes alt er meningsløst og klarer ikke å gråte i begravelsen til sin egen mor. Etterpå dreper han en han ikke kjenner.

Jeg har virkelig kost meg med Janne Stigen Drangsholt sin bok, den har blåst liv i ønsket om å lese mer av verdens store forfattere. Kjenner du noen som er glad i litteratur, må jo dette være den perfekte julegave ☺ Illustrasjonene jeg gjengir her, er Therese G. Eide sine fra boken. Du kan jo gjette hvilken klassiker pappaen over her, leser for sine barn ☺

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 240

Kilde: Leseeksemplar

Ari - bohemen og bøkene av Vidar Kvalshaug

Min eneste kjennskap til Ari Behn var, at han har vært gift med Märtha Louise. Jeg visste at han har skrevet "noe", men aldri satt meg nærmere inn i hva. Forfatteren av denne boken derimot har jeg lest to novellesamlinger av, så jeg satt stor lit til at hans fremstilling av Ari Behn ble troverdig og lesbart.

Forlaget om boken:
Ari Behn (1972-2019) skrev begeistret om oppturene og nådeløst om nedturene. Han fortalte mye av livet sitt gjennom skjønnlitteraturen. Det var trøblete, og det var fantastisk.

Ari – bohemen og bøkene handler om det han skapte, og om hvordan han tok plass i offentligheten og iscenesatte seg selv som forfatter. Vi blir med på reisene og møtene med litterære forbilder som beatforfatterne Paul Bowles og Jack Kerouac, og pariser-amerikanerne Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald. 

Dette er én versjon av Ari Behn. Det finnes mange. Et menneske er ikke bare hva man tror eller klarer å se. Også det lærte han oss.

Og det ble det. Dette er ikke en biografi skriver Vidar Kvalshaug i dette innlegget (verdt å lese!) Det er lett å være fokusert på døden, når man leser en skildring av en kjent person som har tatt livet av seg, men når jeg i Kvalshaugs bok blir kjent med Ari Behn, er det livet og lyset jeg ser klarest. 

Med en lett tone skriver Kvalshaug frem Ari som menneske. Vi hører om hans litterære forbilder, hva han leste og hvordan det påvirket ham. Han skrev sin tid og sitt liv inn i bøkene sine, og har du lest hans forbilder, vil du skimte dem i tekstene hans. Ernest Heamingway og Jack Kerouac er vel de navnene som dukker opp oftest, men her er mange flere. 

Blant disse forbildene finner vi også den japanske forfatteren Yukio Mishima, som avsluttet livet sitt på en dramatisk måte. I Morgenbladet jeg fikk (nr. 46 - 2020), samtidig som jeg leste om Ari Behn, sto det et flott essay om denne mannen, som Ari så opp til. I nevnte avis står det også anmeldelse av Karoline Brændjord sin diktsamling Jeg vil våkne til verden, som jeg nettopp har lest, så det er tydelig at jeg tiltrekkes av tematikken for tiden.

Et lite sidesteg der, men tilbake til Ari, som var utpreget sosial, og helt naturlig, og særdeles spontant, tok kontakt med andre mennesker. Han interesserte seg for folk, og deres gjøren og laden, og hadde en helt spesiell måte å være i verden på. Klasse og identitet opptok ham, og det var ikke overklassen og hans posisjon i kongefamilien som var det viktigste. Han var en intellektuell som ønsket å holde på arbeiderklassen i seg, men følte seg som en underdog i mange sammenhenger.

Han beskrives av Kvalshaug som en inntrykksvampyr, og en ung mann med markeringsbehov. Etter brakdebuten med novellesamlingen Trist som faen i 1999, slet han med at det neste han ga ut ikke fikk like stor jubel. Kritikkene og medieoppslagene var ikke utelukkende positive til Ari, som ønsket å bli sett, men kanskje ofte følte seg misforstått. 

Mot slutten av boken, hører vi om hans ønske om å gi ut musikk, og om hvordan han lykkes som kunstmaler. Den siste utgivelsen hans var Inferno i 2018, og leser du denne i lys av det vi nå vet, så vil du finne tegn på hans fortvilelse. 

Ari - bohemen og bøkene er et flott farvel med et flott menneske. Menneskeskildringene vi får her er ærlige, men gjort med respekt, så det føltes godt å lese. Boken anbefales!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 252

Kilde: BookBites

Assistenten av Kjell Ola Dahl

Kjell Ola Dahl er en prisvinnende forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg, i ulike sjangre. Han har bidratt i flere antologier, og også skrevet filmmanus. Jeg har hørt om ham, så det er nesten så jeg må si at det er utrolig at jeg ikke har lest noe av ham før. Mitt første møte ble altså hans siste utgivelse, som jeg har kost meg med nå i november.

Fra bakpå boken:
Jack Rivers er spritsmugler og ulykkelig forelsket i Amalie. I etterkant av en mislykket politiaksjon på Minnesund i 1924 blir han innhentet og arrestert av Ludvig Paaske.
Fjorten år senere møter vi ham igjen. Da er han blitt Paaskes assistent, som i sin tur er blitt privatetterforsker. En dag blir Paaske oppsøkt av Vera Gruber, som mistenker sin tyske mann for å være utro og vil ha ham til å spane på ham. Dette danner opptakten til et agentdrama med dødelig utgang. Når en tysk statsborger blir drept av Gestapo på norsk jord i 1938, begynner snøballen å rulle.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar

Det første jeg bet meg merke i ved denne historien, er de sjelden gode miljøskildringene fra Oslo i mellomkrigstiden. Her er det mange små detaljer, som til sammen gir et fargerikt bilde av den angjeldende perioden.

Vi får presentert to historier, som utspiller seg med 14 års mellomrom. Kapitlene veksler mellom historiene, og levendegjør karakterene på en spennende måte. Karakterene som vokser frem mellom disse sidene, er flerdimensjonale og lett å skille fra hverandre. Spesielt Johan, som sliter litt psykisk, og er sterkt hemmet av stammingen sin, er det spennende å følge med på, i innledningen av romanen.

I 1924 befinner vi oss midt i forbudstida, hvor det var ulovlig å selge sprit i Norge, og det er nettopp spritsmugling, som er bakteppet for denne historien. I 1938 får bakteppet en mye brunere farge. Vi hører om hvordan justisminister Trygve Lie har gjort det til en forbrytelse å kjempe for Spanias lovlig valgte regjerning, i deres forsvar av demokratiet. Tyskere besøker Norge i forskjellige lugubre ærender, og det er tydelig at saker og ting foregår i kulissene.

Ludvig Paaske har blitt sparket fra politiet, og livnærer seg som privatetterforsker. Han har ansatt Jack Rivers, som han i sin tid arresterte for spritsmugling, som assistent. I begge historiene opptrer Jacks tidligere sjef Arvid Bjerke, hans kone Julie og hans elskerinne Amalie, som også Jack har et godt øye til. Når så mange karakterer går igjen i begge handlingsforløpene, kan det lett gå i surr, så det er bare til å skille historiene så godt en kan.

Handlingen er ikke utpreget dramatisk, men har flere spenningstopper, for Jack er ikke den som holder tilbake, som her:

Det bor visst ingen her. Dette er et nedlagt fabrikklokale. 
   Fabrikk? I denne rønna?
   Begge to flirer. 
   Mannen med lommelykten beveger seg mot døren. 
Han er ikke her.
   Jack ligger like stiv og ser på de to silhuettene i døråpningen. Tør ikke røre på en muskel.
   Det ropes utenfor. Døren lukkes. Skritt fjerner seg. 
   Jack blir liggende urørlig. Han er ikke her! De er altså på jakt etter ham. De jaktet på ham der - på Bygdøy.

Det er ikke tvil om at Kjell Ola Dahl er en forfatter med god erfaring. Assistenten er velskrevet og troverdig i sine skildringer av det historiske bakteppet. Selv oppfattet jeg boken som mer roman enn krim, selv om her finnes både etterforsker, politi og skurker her, så er ikke dette primærhandlingen i mine øyne. Jeg nøt språket og konstaterte at for første gang gjorde det ikke så mye at fremdriften var litt langsom, for historien engasjerte meg.

En julefortelling av Charles Dickens

I oktober skulle vi i Elidas 1001-lesesirkel lese en bok fra Viktoriatiden (1837-1901). Jeg sleit litt med å finne en egnet bok, den første jeg fikk med meg hjem fra biblioteket, ble levert tilbake, så jeg endte på en lettlest utgave av A Christmas Carol fra 1843. Å lese boken på norsk var ikke det helt store, så jeg fant meg en engelsk utgave, for å lese historien slik Charles Dickens skrev den.

Historien åpner med at Scrooges kompanjong Marley er død, men Scrooge er slu, glupsk og grisk så han lar Marleys navn fortsette å stå på skiltet, til bokholderiet hans. For å slippe å betale for hus, har han også flyttet inn i den døde kompanjongens leilighet. Ingen i byen hilser på ham, ingen tiggere ber ham om en slant, for han er beryktet for å være en gnier og en surpump. 

For å gjøre en ganske kort historie, enda kortere. Marley går igjen og sender tre gjenferd til Scrooge for å lære ham å bry seg om andre. Han lærer, Scrooge blir en ny mann, en som ser på verden med kjærlighet og glede. Han ble en god venn, en god sjef og et godt menneske.

I utgaven jeg leste er der en fin innledning som gjenskaper rammen rundt En julefortelling. Vi får fakta som skildrer Dickens` London: arbeidsmarkedet, byutvikling, barnearbeid etc. Med beskrivelser av samfunnet og forskjellen på rik og fattig, blir en ung (eller gammel) leser, satt i stemning til å besøke viktoriatiden.

Etter historien er slutt, får vi lære om Charles Dickens, om hva han var opptatt av, og hvordan han var som menneske, og hva som karakteriserte heltene i romanene hans. Til slutt får vi historien om historien, opprinnelsen til historien og virkningen den hadde på samfunnet. 

Det var en fornøyelse å atter en gang sette seg ned med Charles Dickens. Denne gangen, en utgave av A Christmas Carol, som fremstår som originalen. 

Med den engelske språket ble historien mye mer autentisk, jeg kunne føle på meg armoden som rådet, og skrekken Scrooge opplevde, når gjenferdene oppsøkte ham. 

Forferdelsen hans  bygget selvfølgelig på at han visste at han var et dårlig menneske, og så snart gjenferdet fra fortiden hadde trukket seg tilbake, var Ebenezer Scrooge lettet, men mer motivert til å ta imot de andre gjenferdene. 

En smakebit: (Leses med skummel stemme)

The Phantom slowly, gravely, silently, approached. When it came near him, Scrooge bent down upon his knee; for in the very air through which this Spirit moved it seemed to scatter gloom and mystery.  It was shrouded in a deep black garment, which concealed its heat, its face, its form, and left nothing of it visible save one outstretched hand. But for this it would have been difficult to detach its figure from the night, and separate it from the darkness by which it was surrounded.

Også i denne utgaven oppfordres leseren til å lære mer. Her får vi en liten Dickens biografi og en presentasjon av karakterene. Vi får presentert et par ting å tenke på, og forslag til videre arbeid med boken og forfatteren. Til slutt lærer vi litt om den viktorianske julen, og får forklart en rekke ord som dukker opp i romanen, og som ikke er brukt i dagligtalt engelsk. 

Litt tidlig kanskje, men jeg har nå lest to julebøker, hengt opp lys på altanen og er så godt som ferdig med julegavene, så jeg flesker til med et rungende God Jul!!! 😅

Jeg vil våkne til verden - diktdebut av Karoline Brændjord

Diktlesing er for meg en nøtt som må knekkes, jeg har etter hvert lest en del, noe klaffer med en gang, mens andre ting må leses på nytt før jeg føler noe, eller det legges bort. Karoline Brændjords bok havnet i postkassen min, og ble stående i hyllen til i dag. Den ble lest i en stille stund på glassverandaen, før solen forsvant, og etterlot meg med et bankende hjerte. 

Fra bakpå boken:
Kan man forsones med å være forlatt? Hvor skal man vende seg når en mor tar livet sitt? Hvordan erkjenne det som kanskje ikke kan erkjennes? Og hva gjør vi i naturen når naturen ikke kan forstå oss?

Jeg vil våkne til verden griper etter den døde, etter verden, og etter en forsonende forståelse av barndommen og døden. Sorg og frihetslengsel kommer til uttrykk som syner, fantasi og åpenbaringer, og skånselløse logiske observasjoner. Dette er en samling åpne og følelsesnære dikt som tross det triste bærer med seg en tillit til verden. 

Forlag: Kolon
Utgitt: 2020
Sider: 78
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke tvil om at denne diktsamlingen kan ta pusten fra enhver. Stemmen vi møter har mistet moren sin, fra å være den som får mor til å lyse opp, bare ved å le, er hun nå den som må lære seg å omgå døden.

Lyset i øynene, navnet og så adskillelsen og savnet. Barnet vil at fuglen skal lære det å fly, men barnet lærer i stedet om ensomhet. Hun møter moren sin i alle livets vendinger, i havet, i gresset, og forsones med sin skjebne i ute i stille snøfall.

Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:

Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av deg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst.
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?

Jeg vil våkne til verden har døden som bakgrunn, men som man også hører av tittelen, så er det livet som er igjen, som er i fokus. Her er det mye håp, og sterk vilje om å gå videre. Diktstrofene var som en hånd som folder seg rundt hjertet og varsomt kniper til, det var vont å lese, men pusten flyter lettere når man nærmer seg slutten, og følelsen jeg satt igjen med var god. 

Gratulerer Karoline Brændjord med flott debut! 

Les gjerne bloggomtalene hos de tre drevne diktleserne Anita, Beathe og Ellikken!

Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen - en sterk debutroman av Per Marius Weidner-Olsen

Det var diskusjonen i Morgenbladet for noen uker siden, som fikk meg til å søke opp romanen på Bookbites. Etter litt venting var det min tur, og det var med klump i magen jeg startet lesingen, av en roman som uvanlig nok, ble trukket fra markedet like etter lansering. 

Fra bakpå boken:
Romanens hovedperson vokser opp på 1970-tallet. Under en ganske alminnelig hverdag skjuler det seg en oppvekst preget av stjeling, overgrep og utenforskap. Det er fremmede, menn og kvinner, som lokker med chips, is eller annet som kan se ut som omsorg, det er penger i jakkene og veskene som tanter og onkler legger fra seg når det er selskap, og ikke minst er det alle sparepengene i skatollet inne hos snekkeren på låven. Gutten drives av spenning og nysgjerrighet, skam og ydmykelse, like mye som av rotløshet og savn etter tilhørighet. I dag er skogen og parken bebygd med eneboliger, låven er revet og villaene solgt, og det som hendte, slik det utspilte seg den gangen, er utilgjengelig. Men spørsmålet er det samme nå som da: Hvis oppvekstens skyggesider blir sett eller fortalt om, vil da befrielse finne sted?

Mannen vi møter i denne romanen reflekterer over hva som er minner og hva som egentlig foregikk. Han gjør seg også sine betraktninger rundt hvordan menn og kvinners seksualitet, kan oppfattes forskjellig (av en 13-åring).  

Romanen er på 226 sider, men teksten er komprimert så lesingen tar lengre tid en forventet. Språkføringen i denne romanen er preget av repetisjon av ord og setninger med ørsmå vridninger, så jeg hadde stadig vekk følelsen av at jeg leste linjene to ganger. De første kapitlene av romanen fascinerte og utfordret meg, på en uforglemmelig måte, men så flatet det litt ut.

Jeg visste ut i fra debatten som har pågått at en kvinne har kjent seg igjen i romanens handling. Det var umulig å ikke reflektere over hvilken karakter kvinnen føler slektskap med, og jeg skjønner heller ikke hvorfor hun har villet dra oppmerksomheten mot seg selv, ved å komme med anklager mot forfatteren. Romanen inneholder noen scener, som skildrer barnets opplevelse av voksnes intime tilnærming, men hadde jeg vært denne voksne, ville jeg ikke akkurat rukket opp hånden.

Dette er en oppvekstroman som gir et lite innblikk i et barneliv, men holder igjen mye. Hovedpersonens far døde da han var liten, og etter det holder gutten seg stort sett sammen med noen få venner, skjult for morens blikk, og med utstrakt skulking av skolen. Sammen med jevnaldrende utforsker han sin seksualitet, og kommer raskt på det rene med at han liker kvinner, ikke menn. Når han kommer ut for voksne som blir mer intim med ham enn det som er akseptert, oppfatter han det ikke som krenkende der og da, for han har jo vært delaktig og positivt innstilt til det som skjedde.

 Jeg forstår ikke, da disse tingene finner sted, at overgrep er en passende beskrivelse og et passende ord for det jeg opplever. Jeg forstår, kanskje merkelig nok, at det er et overgrep i en juridisk forstand, at det som skjer ikke er lov, men jeg opplever det ikke som overgrep, jeg opplever det som hendelser bevirket av meg selv. Jeg har ingen forstand å ty til, jeg forstår ikke at skam og en følelse av skyld ofte er forekomster hos dem som ikke har noen skyld i det som har skjedd, og det de har opplevd. 

Når romanen avsluttes sier jeg-stemmen, at han kunne fortalt om sommerlige og lykkelige barndomsminner, men fantes de, eller er de bare en fantasi han har latt vokse? Det er altså en 13 åring som forteller, men språket og refleksjonene er voksne nok. Noen leser muligens denne historien som et forsvar for forfatterens egne misgjerninger, (noe som kanskje er naturlig, med tanke på hans dom i 2003). Barna i denne romanen er temmelig ivrig på å oppsøke seksuell spenning, og vet at det er galt det de gjør, men kjører allikevel på. Hvordan denne erfaringen har formet deres seksualitet som voksne, kan en vel bare forestille seg.

Til tross for at dette ikke er en lett bok å lese, så skriver Per Marius Weidner-Olsen veldig godt. Kunne jeg ønske meg noe til neste roman må det bli en litt mer "tilgjengelig" skrivemåte, men mest av alt ønsker jeg meg en ny bok fra denne pennen. 

Artemisias Verden nevner boken i dette blogginnlegget, som presenterer de nominerte til Brageprisen!

Les gjerne om saken i denne kronikken hos NRK og BOK345 sin omtale

Tre menn til Vilma - en julefortelling av Gudrun Skretting

Noen av dere kjenner kanskje Gudrun Skretting fra de tre bøkene i barnebokserien om Anton. I tillegg til forfatterutdanning, er hun utdannet klassisk pianist, og nå i vinter kom hun med en koselig julebok. Tre menn til Vilma er mitt første møte med Skretting, et behagelig møte ble det, så jeg håper hun har lyst å skrive mer for voksne. 

Fra bakpå boken:
En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød. Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden - lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer. Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen. Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret. Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre - hvis man regner med den døde faren.

For en herlig historie! Jeg er normalt ikke fan av ultrakoselige juleromaner, men siden denne her dumpet ned i postkassen min, akkurat idet jeg hang opp julebelysningen på terrassen, så ble det til at jeg tok den frem.

Det er et fint lite knippe med underlige personer Skretting skriver frem i denne historien. En kan ikke annet enn å bli glad i Vilma og hennes særegenheter. Når hun i tillegg møter patologen som bokstavelig talt holder på å dø av dårlig samvittighet og ikke klarer å si nei, så la det an til latterbrøl på den nevnte terrasse ☺

Det er ikke tvil om at Vilma har levd et ensomt liv siden grandtanten døde. Når den ni år gamle pianoeleven Amdi, som ikke har piano hjemme begynner å ta seg til rette i livet hennes, får hun utfordret seg litt. 

Vilma får i hende et knippe brev som den ukjente, nå døde faren, har skrevet til henne. Han ber henne lese hvert brev med noen dagers mellomrom, så Vilma bestemmer seg for å lese brevene som en adventskalender. Disse brevene tar oss med tilbake til da Vilmas mor og far traff hverandre, og kaster lys over hvorfor Vilma aldri har kjent sin far. 

Denne delen er vemodig lesning, men etter hvert som flere eksistensielle misforståelser får sin forklaring, blir tårene færre. Jeg vekslet mellom å le og gråte da jeg leste denne romanen, som er morsom, men også tankevekkende på mange måter. Gudrun Skretting gir oss med denne historien betraktninger på det mellommenneskelige samspillet, og gir grunnlag for leseren til å reflektere over hvor vidt forskjellige vi mennesker er.

Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 444

Kilde: Leseeksemplar

Speilmannen - ny Joona Linna krim fra Kepler

Speilmannen er den åttende boken i serien om Joona Linna. Jeg har lest dem alle sammen, så det var med skrekkblandet fryd, og en god dose forventning jeg satte i gang med årets utgivelse fra ekteparet Kepler. Boken som er på 496 sider, kom ut i år, og jeg var så heldig å raskt få tak i den på Bookbites. 

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne forsvinner på vei hjem fra skolen. Fem år senere blir hun funnet drept på en lekeplass midt i Stockholm. Gjennom overvåkningskameraer klarer Joona Linna å spore opp et øyenvitne. Når det viser seg at vitnet er en psykisk syk mann som overhodet ikke husker noe av det han har sett, kontakter Joona hypnotisør Erik Maria Bark.

Som sedvanlig med "The Keplers", så møter vi ofrene før de blir tatt livet av. Historien innledes med flere korte handlingstråder, hvor vi blir kjent med Jenny som brutalt blir dradd inn i et vogntog, og med et ektepar og deres lille datter, når de er på isfiske og spahotell. Det er to brutale historier, som fikk pulsen min til å øke, og det samme skjedde med iveren etter å lese videre, gjennom natten.

Gjennom de syv tidligere bøkene om Joona Linna, har leseren lært ham å kjenne, og fått ham godt under huden. Han er en dyktig kriminaletterforsker i det nasjonale operative politiet, og når den antatte gjerningsmannen tidlig tilstår drapet, stiller Linna de helt rette spørsmålene. 

Den som det lokale politiet først tror er gjerningsmannen, har en kompleks posttraumatisk stresslidelse. Dette skildres på en troverdig måte, og mannens lidelser gjør at det kniper litt i hjerterota. Dessverre er ikke disse politifolka like dyktig som Joona, så de kaver rundt som elefanter i glasshus, mens de samtidig ødelegger den tilliten som Joona prøver å bygge opp. 

Historien utvikler seg hele tiden, med uventede vendinger og høyt tempo. Tematikken streifer innom fanatisk religiøsitet, menn med pompøst selvbilde og seksuell vold, det er heftige saker, men forfatterne gjør det aldri uutholdelig for leseren. 

Ikke noe er mer spennende enn å være med Joona og Aron på jakt inn i en forfallen bygning full av fugler:

  Øynene begynner langsomt å venne seg til mørket.
  Aron kikker opp mot andre etasje gjennom stolpene i rekkverket. 
  Joona fortsetter framover og sikter på de mørke klærne som henger fra kroker langs den ene veggen. 
  Det ligger et lag av støv og dun over tregulvet. 
  Aron huker seg ned og retter pistolen mot det mørke området under trappa. 
Det høres en svak skrapelyd der innefra- 
  Våpenet begynner å skjelve i hånden hans. 
  Noe glitrer svakt. 
  Aron syns han ser en langsom bevegelse, og flytter fingeren fra bøylen til avtrekkeren. 
  Han skvetter til idet en stor svart fugl flakser opp fra mørket. Den kolliderer med den slukkede taklampa, deiser inn i veggen, snur og flyr inn i neste rom. 
  Aron reiser seg med pistolen rettet mot gulvet mens han prøver å samle seg og puste rolig. 
  Det var like før han avfyrte tjenestepistolen sin. 
  

Begge kvinnene i Joonas liv er ute av bildet i Speilmannen, Valeria er på et lengre opphold i Brasil, og ikke før helt mot slutten går Joona på besøk til Saga Bauer, i hennes suite. Her får han titte på en beskjed som lover leseren en fortsettelse som inkluderer Saga. (og kanskje Valter Jurek også??)

Ekteparet Kepler har igjen imponert meg med det de leverer. Jeg var fengslet til boken, som føltes mye kortere enn sine nesten femhundre sider. Har du lyst å lese noe som tar pusten fra deg, så er Speilmannen å anbefale!

Serien i sin helhet:

Hypnotisøren

Paganinikontrakten

Ildvitnet

Sandmannen

Stalker

Kaninjegeren

Lazarus
Speilmannen

Den sørgmodige bussjåføren fra Alster av Håkan Nesser

Svenskene har mange flinke forfattere, og Håkan Nesser er en av mine favoritter. Han har gitt ut utrolig mange bøker, siden debuten i 1988, og har hatt to krimserier gående, en av dem med Gunnar Barbarotti som hovedperson. Jeg har lest det meste som har blitt oversatt til norsk, og i april i år koste jeg meg med Halvmorderen, som ikke er krim.  

Forlaget om handlingen:
Gunnar Barbarotti og Eva Backman er begge politietterforskere i Kymlinge. De er også blitt et par, noe de selv tror at ingen andre vet. En dag havner en merkelig sak på bordet deres. En tidligere bussjåfør mottar flere dødstrusler i etterkant av en alvorlig ulykke der mange omkom. Saken får ingen løsning.

Seks år senere, etter en skyteepisode i tjeneste, bestemmer Barbarotti og Backman seg for å ta permisjon et par måneder. De får låne et hus på Gotland og har en rolig og fin tid. Men en dag ute på tur møter de en mann på sykkel. Barbarotti synes det er noe kjent med mannen. Er det bussjåføren fra flere år tidligere? Hva skjedde egentlig med ham?

Gunnar Barbarotti og Eva Backman er to hyggelige mennesker i sin beste alder. Det er ikke lenge siden de begynte å se hverandre med nye øyne, og dette preger stemningen dem i mellom. I denne historien er det de aldrende førstebetjentene vi følger, og handlingen er lite preget av ofre, drap og etterforsking. Her er få karakterer involvert, men de to, som i to måneder kaller seg detektiver, greier å nøste opp i sannheten om den uheldige bussjåføren fra Alster.

Dessverre, denne gangen hadde jeg ingen god lytteopplevelse. Jeg syntes handlingen var forutsigbar og intetsigende, og jeg brukte mye energi på å  irritere meg over visse ord. Et av ordene som gjentas til det kjedsommelige er ordet en viss, som blir plassert foran, nær sagt annethvert substantiv. Innleser er en jeg unngår hvis jeg kan, så det gjorde det ikke bedre. Jeg syntes språket som er brukt her minner om en annen forfatter, og da jeg fant ut hvem som var oversetter, viser det seg at denne, og den andre forfatteren jeg tenkte på, er oversatt av samme person. (Selv om den andre boken er dansk)

Tankene mine hang seg opp i alt det tekniske en roman består av, for handlingen engasjerte bare i liten grad. Det er ikke tvil om at her er mye humor og varme, to mennesker som koser seg sammen, og fyller permisjonen sin med litt detektivarbeid på kveldene, men det ble alt for søtt etter min smak.

Les gjerne BokbloggBerit sin omtale, for hun har hatt en helt annen lytteopplevelse enn meg.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 9:41

Kilde: Lytteeksemplar

Et liv forbi av Helga Flatland

Helga Flatland har vært en favoritt hos meg helt siden hun debuterte som forfatter med Bli hvis du kan. Jeg har lest alle romanene hennes, og kom med et lite hvin 😊 da jeg så på bloggen til Elida, at høsten byr på en ny godbit fra henne. Forventningene var skyhøye, men det har ikke lagt noen demper på begeistringen.

Forlaget om handlingen: 

Sigrid er lege og bor i Oslo med barn og mann nummer to. Hun har reist fra bygda der hun vokste opp og har et anstrengt forhold til foreldrene sine, og til en oppvekst i skyggen av sin syke far. Anne, Sigrids mor, har investert mye av seg selv for å pleie sin syke mann. Da også hun blir alvorlig syk, må Sigrid ta stilling til roller som skifter, og til spørsmål om tilknytning, forpliktelse og forsømmelse. Hvem har ansvar for hvem i en omskiftelig verden?

Normalt sett så durer jeg i vei med en omtale så snart jeg er ferdig med boken. Tenker at følelsene som ble vekket og detaljer fra handlingen, er tydeligst da. Men, med Et liv forbi måtte jeg puste litt først, for hvordan klare å formidle hvor bra den er?

Det er fristende å bare si LES!!

Sigrid er mor til tenåringsjenta Mia og barnehagegutten Viljar. Hun er gift med Aslak, men i kulissene lurer følelsene hennes til Mias far Jens, som sviktet henne brutalt da datteren var baby. Når Jens plutselig viser interesse for sin datter, vekkes det noe i Sigrid.

Så er det Sigrids forhold til mor og far. Far fikk slag da Sigrid var 7 år, flere slag fulgte og han ble tidlig invalid og språkløs. Sigrid anklager sin mor for å ha forsømt henne og broren Magnus da faren ble syk, hun påstår at hun glemte alle forpliktelsene det å være mor medfører. Men, bak i hodet har Sigrid en murrende følelse at også hun gjorde urett i barndommen, for hun gjorde ikke noe for å hjelpe til, hun gjorde ikke nok.

Anne nærmer seg pensjonsalder, hun har gått i jobb, tatt seg av sin slagrammede mann og oppfostret to barn. Hun er en sterk dame som har prioritert tiden og følelsene sine, etter beste evne. Nå er hun syk, og vi følger henne fra hun endelig greier å si fra til sine barn at hun har kreft. Anne bor en drøy kjøretur fra Oslo, hvor Sigrid bor, noe også Magnus gjør, som bor i Stavanger. Romanen favner den store livskrisen som Annes kreftsykdom utgjør, men samtidig skildrer Flatland hva dette gjør med familiedynamikken. 

Helga Flatland skriver frem gode karakterer, språket flyter lett, og fortellerstemmen veksler ved hvert kapittel mellom mor og datter. Det er ingen sentimental historie, men en som skildrer følelser og refleksjoner som de fleste av oss har vært innom.

Denne romanen har jeg både lyttet til og lest selv, for den dukket opp på Bookbites, samtidig som jeg fikk den på lyd. Ane Dahl Torp og Liv Bernhoft Osa leser godt, men siden jeg bare lytter når jeg er ute og går tur, så ble det til at jeg leste mesteparten selv. Boken anbefales på det varmeste!!

Forlag: Lydbokforlaget
Utgitt: 2020
Spilletid: 6:55
Kilde: Lytteeksemplar

Bli hvis du kan. Reis hvis du må
Alle vil hjem. Ingen vil tilbake
Det finnes ingen helhet
Vingebelastning
En moderne familie

Tabita av Iben Mondrup

Danske Iben Mondrup er et nytt bekjentskap for meg, ikke så rart kanskje siden Tabita er den første av de ti utgivelsene hennes som har blitt oversatt til norsk. Forfatteren er billedkunstner med master i kunstteori og formidling. Hun tilbrakte femten av sine oppvekstår på Grønland, noe som de tydelige bildene hun får frem fra landet vitner om. 

Fra bakpå boken:
Romanen skildrer de to grønlandske barna, Tabita og Vitus, som blir tvangsadoptert bort til en dansk familie på midten av 1960-tallet. Trange kår tvinger barnas biologiske mor til å gi avkall på sine to minste barn, men hun prøver desperat å få dem tilbake. I barnas nye danske hjem skal fortiden forties. Tabita og Vitus nektes å snakke morsmålet sitt og deres nye, danske mor Eva blir rasende hver gang Tabita gir uttrykk for at hun savner den biologiske moren sin. De ulike kulturene kolliderer og mannen, Berthel, er stilltiende vitne til Evas innbitte fornektelse av barnas opphav. Vitus er litt for liten til å skjønne hva som foregår da han blir sendt til Danmark, men Tabita husker alt og raseriet over alt hun er blitt frarøvet, vokser seg større og større for hvert år som går.

Woao, for en roman! Jeg trengte pustepause etter at jeg hadde slukt siste halvdel i en eneste leseøkt. At handlingen i romanen er bygget på faktiske hendelser, gjør den til rystende lesning. (se under)

Fokus skifter fire ganger i løpet av boken. Først får Rosine, den gamle bestemoren på Grønland åpne fortellingen, så er det datteren Abelone som har fortellerstemmen. Når familien flytter til Danmark er det mor Eva sin synsvinkel vi får, og helt til slutt, det lengste kapitlet, er det Tabita sine tanker og følelser det fokuseres på.  

Overgangene er merket, og flere kapitler tydeliggjør sted og dato, så det er lett for leseren å følge med på dette ytre. Stålsett deg, for helt uten å ty til opprivende bilder, og hjerteskjærende dramatikk kommer du til å bli fengslet av historien. Den handler om mye mer enn "bare" to barn som blir røvet fra sin mor på Grønland, romanen skildrer også stemorens kvaler rundt hva de har gjort, og stefarens bakenforliggende intensjoner.

Bilens lyskjegler bryter mørket foran dem. Faren lar veien sluke dem i et endeløst landskap. Heller ikke i natt vet hun hvor de skal. Men det er ikke viktig, hun har nattøy på og skal uansett ikke ut av bilen. Hun har satt seg i passasjersetet i halvsøvne, har trukket beina opp og latt ham lukke døra på den bestemte måten: stille, med et hardt trykk til slutt, noe som får den til å kneppe nesten lydløst igjen. Deretter satte han seg inn selv og startet, og de trillet ut innkjørselen med lyktene slukket den første biten. 

Vi blir presentert for et knippe levende karakterer, i miljøskildringer som lager et solid fundament for handlingen. Romanen har flere vendepunkt, noen brutale men de fleste smyger seg innpå deg. Med Tabita får du oppleve historiefortelling på sitt aller beste, gled deg til denne!

*******

Romanen trekker historiske paralleller til «det grønlandske eksperiment» i 1951, hvor 22 grønlandske barn ble sendt til Danmark på et «dannelsesopphold» i ett år i regi av den danske staten. I Danmark skulle de lære dansk språk og kultur, og tanken bak var at barna skulle bli danske og få et bedre liv. Men etter ett til to år i danske fosterfamilier, mistet flere av barna kontakten med familien sin og ble enten adoptert bort eller sendt tilbake til et barnehjem i Nuuk på Grønland. 

Forlag: Pax

Utgitt: 2020/på norsk 2020

Sider: 394

Kilde: Leseeksemplar

Lillasjel har også blogget om boken

En by som Alice av Nevil Shute

Nevil Shute Norway (1899-1960) som han het, har gitt ut 24 bøker, mange er oversatt til norsk. En by som Alice kom ut i 1950, ganske sent i forfatterskapet hans men er allikevel den boken som klinger mest kjent i mine ører. Debutboken hans kom ikke ut før etter hans død i 1961. Jeg hadde ikke noe kjennskap til Shute, men koste meg med å google frem informasjon om ham. 

Forlaget om handlingen:
Den unge engelske kvinnen Jean Paget er tatt til fange av japanske soldater under 2. verdenskrig. Hun blir drevet fra sted til sted på halvøya Malakka i Malaysia sammen med en gruppe hollandske kvinner og barn. I en fangeleir møter hun Joe Harman fra Australia. Han gjør alt han kan for å hjelpe kvinnene, og Jean forelsker seg i ham. Men når Joe stjeler mat til dem, blir han dømt til døden.
Etter krigens slutt reiser Jean tilbake til London. En uventet arv fører til at hun vender tilbake til Malakka. Der får hun vite at Joe har overlevd på mirakuløst vis. Jean har bare et mål - hun må til Australia for å finne ham.

I novemberutgaven av Elidas 1001-lesesirkel er det en forfatter fra Oseania som gjelder. Nå skal det sies at Shute bare bodde sine siste ti år i Australia, men det later til at Elida har godkjent valget ☺

For en reise jeg har vært på! Det er Noel Strachan som er fortellerstemmen i denne historien. Han blir bobestyrer og testamentsforvalter for en arv som 27 år gamle Jean Paget mottar fra sin onkel, som hun bare møtte en gang da hun var 11 år.

Etter en koselig innledning som plasserte meg med, om ikke kropp så i alle fall sjel i London, hvor Strachan holder til. Vi får høre om de hjerteskjærende opplevelsene Jean hadde under krigen, da hun ble sammen med en gruppe flyktninger ble jaget på tvers av hele Britisk Malaya. De avmagrede menneskene måtte motstå mange prøvelser, de led av malaria og dysenteri og en etter en falt de fra.

Helt til de møtte noen australske lastebilsjåfører, som kunne vise dem en landsby hvor de fikk gjemme seg.

Når krigen er over returnerer Jean til London, og hun etablerer seg som sekretær. Herfra ser romanen fremover, og vi hører om denne nøkterne og oppegående damen, som gjerne vil gi noe tilbake til landsbyen som reddet henne. Siden hun ikke får arven sin før hun er 34 år gammel, mottar hun en månedlig sum, og med denne og sparepengene sine, legger hun i vei tilbake til Kuala Telang.

Det er spennende å lese om hvordan hun greier å få de muslimske mennene som bestemte alt, til å gå med på at hun får anlegge en brønn med vaskeplass til kvinnene i landsbyen. Det er mens hun er her, hun får høre at Joe Harman ikke ble drept, men fremdeles er i live. 

Jean Paget har ingen andre i verden, og det frister å møte denne mannen igjen, han som gjorde så sterkt inntrykk på henne. Som sagt så gjort, hun ringer Noel Strachan og gir beskjed, og så reiser hun videre til Australia. 

Nå skal jeg ikke røpe hele boken, men blir du med til Australia får du oppleve litt av hvert. Her er det eviglange bussturer og humpete flyvninger som gjelder, Jean bor på hotell med utedo og vegger av bølgeblikk, og tiden går langsomt, for hun må vente lenge på at Joe kommer tilbake fra reise. 

Da de var sammen under krigen snakket Joe Harman nedlatende om alle de øde stedene i Australia, om de store kvegfarmene og de eviglange slettene de ligger på, hvor det ikke er noe å gjøre for kvinner, annet enn hardt arbeid og armod. Men i Alice Spring, der er det fint! Joe selv driver en kvegfarm nær Willstown, en av de kjedelige tettstedene, men Jean tilbringer ventetiden her, og nå lærer vi hvor mye "positive briller" har å si for hvordan vi har det ☺

Denne historien er bygget på faktiske hendelser under andre verdenskrig. Shute har flyttet hendelsene fra Sumatra (hvor det skjedde) til Malaya. 80 nederlandske kvinner og barn ble hentet i nærheten av Padang, den japanske kommandanten ville ikke ta ansvar for dem, og beordret dem til å marsjere ut av hans distrikt.

Shute sier i sitt etterord at han aldri har brukt en historie fra virkeligheten i noen av sine romaner, men med denne historien vil han hedre J.G. Geysel-Vonck som i 1942 var 21 år, hadde en 6 måneder gammel baby som hun bar på armen 200 mil, uten å miste sitt gode humør.

Bookbites hjalp meg å være effektiv og lånte meg den 473 sider lange boken uten å mukke. Nå er den levert tilbake og klar for deg som trenger perspektiv på hverdagen vi lever akkurat nå. - Anbefales!

Vi er basert på en sann historie av Eivind Sudmann Larssen

Mitt første møte med Eivind Sudmann Larssen var debutromanen hans Ingen savner Edward Niema, siden leste jeg også Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre, som jeg likte like godt. Årets utgivelse føyer seg inn i rekken av glimrende litteratur fra denne pennen, som etter det jeg forstår er bosatt i Bergen ☺

Forlaget om handlingen:
Han har satt familien foran alt. Han har skapt en solid og forutsigbar verden. Når det trygge samlivet likevel går i oppløsning, må han revurdere den familiehistorien han trodde han var en del av. Hva slags liv er det han har levd? Og får man egentlig noe igjen for å tilpasse seg? 
Vi er basert på en sann historie er en sterk og vakker roman der en families liv kommer til syne gjennom et grundig minnearbeid. Forelskelser, fødsler, dødsfall, skilsmisser – ja visst består livet av store hendelser, men kanskje betyr detaljene vel så mye når man i ettertid gjør opp status.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2020

Sider: 199

Kilde: Leseeksemplar

Vi lærer hovedpersonen å kjenne, som en bunnsolid kjernekar, en oppofrende ektemann og kjærlig far. Men, der romanen starter, skimter vi en mann som leker med tanken på å vri halsen om på småfugler, og å provosere militante grupperinger, bare for å skape seg en fullstendig ny hverdag.

Han lengter etter at noe skal skje, noe som rykker ham ut av tilværelsen slik han kjenner den. Han lever i ørska, har radioen til selskap og er venn med det gamle vegguret, som gir lyd fra seg to ganger i timen. 

Avslutningen av den innledende delen, forteller leseren at noe har skjedd, og etter det jeg allerede har lest, må dette noe være ganske alvorlig. Fortsettelsen tar oss med tilbake i tid, og leseren er med når gamle minner vekkes til live, fra hans liv som det utviklet seg, etter en velkjent oppskrift. Livsbegivenhetene som skildres er kanskje ikke originale, men måten de blir presentert på, gjør dette til en roman med karakter.

Hovedpersonen vår ofret mye for at hans kone skulle få utvikle sin kunstneriske karriere, så når han mye senere i livet "endelig" opplever å bli rykket ut av tilværelsen, gjør det nesten kål på ham. Han er en person som ikke har hatt noe imot at andre bestemmer, og ikke tatt så mange avgjørelser på eget initiativ. Han har vært smurningen i maskineriet, som den voksende familien har trengt.

Når de skal kjøpe seg hus foreslår han at de flytter til Bergen hvor kona Therese kommer fra:

   Bergen, da? spurte jeg, men dit skulle vi i alle fall ikke flytte. Hun hadde vokst opp i det jeg syntes var en hyggelig del av byen, og hadde hatt en helt fin oppvekst der, det var ikke det, men aldri i livet om hun skulle tilbake dit for å bo.
  Nei, i Bergen skal man ikke oppholde seg mer enn et par dager om gangen, sa hun. Hun unte ingen de månedslange regnbygene, de langsomt tørkende klærne og den rå kuldefølelsen som kom  innefra ryggraden et sted når det nærmet seg høst.

Romanens essens bygger på det menneskelige behovet for samhold og tilhørighet, men setter et skarpt søkelys på det at vi må stå opp for oss selv og ha egne meninger. I denne historien viser Larssen oss hvordan hendelser kan få en annen mening og en annen verdi i ettertid, og hvilke konsekvenser det kan medføre å ikke være tro mot seg selv.

Flere av passasjene i boken traff meg kraftig, spesielt sønnen Jakobs eksamensbesvarelse fra videregående var heftig lesning. Også møtet med hovedpersonens mor på gamlehjemmet gjorde sterkt inntrykk. 

Eivind Sudmann Larssen har igjen skrevet seg inn i hjertet mitt, med sitt flotte språk, og innsiktsfulle skråblikk på livet, sånn som det arter seg for veldig mange av oss. Til tross for hverdagsrealitetene som preger handlingen, er romanen intens og uventet alvorlig.
- Anbefales!

Den eneste broren av Tove Nilsen

Det er over ti år siden jeg leste Tove Nilsens roman Vingetyven, og noe mer fra hennes store forfatterskap har jeg ikke lest. Skyskraperengler er vel den boken hun er mest kjent for, så den må jeg se om jeg ikke får lest snart. I likhet med Mirjam Kristensen hvis roman jeg blogget om for noen dager siden, har også Tove Nilsen mottatt Amalie Skram-prisen, det gleder mitt Amaliehjerte ☺

Forlaget om handlingen:
Dette er romanen om Leif Jakobssønn, en av mange unge menn som ble frarøvet livet under 2. verdenskrig. Han frøs i hel på vei over fjellet til Sverige i 1942. Da var han bare 19 år.
Leif er dattersønn av en fisker og sønn av en matros, men har selv vannskrekk og har lovet seg selv å aldri forlate landjorda. Han bor sammen med mormoren, moren og tre søstre i Damegården i Trondheim. Det er så trangt i leiligheten at han må søke tilflukt i Nidarosdomen for å kunne tenke. 

Vi møter Leif og søstrene Ester, Kristine og Liv når han er 11 år. Mor og mormor, sistnevnte kalt "stålet", forsørger familien ved å sy, mens farens jobb er å dra fra dem, som Leif sier. Leif løper ærend for gårdeieren, men drømmer om å jobbe i byens beste sykkelverksted. Denne stillingen får han 17 år gammel, den 7 april 1940, og gremmes over at han gledesstrålende kom hjem og proklamerte at "nå skal vi få det mye bedre". Dagen etter brøt som kjent krigen ut i Norge.

Selv om mye av historien foregår under 2. verdenskrig, så preger ikke dette handlingen så veldig. Her er det fokus på hverdagsliv og oppvekst, og hvordan familien greide seg uten en far i huset. Når far er hjemme lærer han sønnen å snakke engelsk. Leif savner faren veldig når han er på sjøen, og når det blir for lenge mellom brevene, skriver han brev til seg selv fra faren. 

Romanen er skrevet på en måte som gjør at handlingen kunne foregått hvor som helst. Vi hører om "domen" hvor Leif finner ro, og om Hurtigruten som legger til kai, men så mange flere stedshenvisninger finnes ikke. Dette er en tid med spretterter, kassabiler og guttestreker, her finnes meieri og melkeutsalg, og det er ikke vanskelig for den som lytter (eller leser) og se for seg hvor scenene utspiller seg.

Ingrid Vollan er med på å gjøre Tove Nilsens historiske tilbakeblikk til en flott roman å lytte til, jeg anbefaler den gjerne videre ☺

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2020

Spilletid: 7:34

Kilde: Lytteeksemplar

Tritonus av Kjell Westö

Kjell Westö er en av Finlands største forfattere. Jeg har tidligere lest Den svovelgule himmelen og lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese mer av ham. Det ble ikke før nå, når hans siste roman kom ut, en historie jeg likte veldig godt. Dette ga mersmak, har du en favorittbok av Kjell Westö du vil anbefale?

Fra bakpå boken:
Tritonus handler om den 58 år gamle dirigenten Thomas Brander som har passert karriereklimaks og er i ferd med å miste grepet om musikken. Dirigenten er en ensom mann med flyktige og motsetningsfylte forhold til sine nærmeste. Han trenger sårt et nytt ankerfeste i tilværelsen etter så vidt å ha unnsluppet et terrorangrep og blitt rystet ytterligere av en metoo-beskyldning. Brander velger å ta et skritt tilbake og slå seg ned i bygda Ravais (fiktiv) i den finske skjærgården, nær grensen til Sverige. Der får han oppført en villa som vekker oppsikt.  Her får også de store samfunnspolitiske spørsmålene plass, som klassetilhørighet, rase og rasisme. Sorgen og nostalgien ligger tett oppunder overflaten gjennom hele romanen, samtidig som den er full av liv og ramsalt humor.

Bakteppet for denne romanen er musikk. Det virker som at alle karakterene har særdeles godt utviklede musikalske evner, til og med de i det lokale bandet til naboen Lindell. Da jeg leste følte jeg meg litt som "den syvende far i huset" som sitter usynlig i en krok, og følger med på de spennende samtalene om musikk. De går virkelig i dybden, og selv om jeg har gått på mange lyttekurs, så svevde alt det tekniske som en drøm over meg.

Handlingsforløpet er tydelig nok, Brander har bygget seg et palass som han kaller Casa Tritonus, det ligger så avsides til at han må ta tre ferger for å komme til byen. Lokalbefolkningen undrer seg over det fancye huset, men flere blir hyret inn for å bygge og ferdigstille bygningene på eiendommen, så det stilner sladderet litt. 

I begynnelsen går Brander og naboen å kiker på hverandre, men når de til sist får hilst viser det seg at de har en felles interesse i musikken. Lindell inviterer Brander inn i miljøet sitt, og samtidig som han utvider bekjentskapskretsen sin, blir også leseren engasjert i det som skjer på det lille stedet.

Brander er ikke på sitt beste lenger, han hører det selv, og er var for at andre skal kommentere det. For hva kan livet bli uten musikken? Han savner Krista, den siste ekskjæresten sin, og også de andre kvinnene i hans liv, men bestemt på at han skal trives på sitt nye bosted. 

Reidar Lindell som er den andre hovedpersonen er preget av et sterkt savn etter Madeleine, konen som døde for ikke så veldig lenge siden. Til felles med Brander har han et voksent barn som bor langt vekke og som han sjelden ser. Han har vært lederen for bandet Rainbow i de sytten årene de har eksistert, og jobber hardt for at de skal utvikle seg og komme over motstand som dukker opp.

Karakteroppbyggingen til Westö er formidabel, og med det flotte bakteppet og den tydelige handlingstråden, så skulle en tro at en god roman ikke trenger mer. Tritonus byr også på litt mystikk i form av hentydninger til at verden ikke er helt i vater. Små utsagn som hentyder til en pandemi, til at folk tør samles igjen, og at grunnvannet synker. De opplever en springflo større enn rekorden i 1840, naturen viser muskler ved å kaste fra seg en enorm mengde døde fugler på en strand. 

    Brander hadde også fortalt at en ukjent melodi begynte å tone i hodet hans da han så den svartsvidde inngangsdøren i Tecom, og at et tritonustema, med C og fiss, fra en Mahler-symfoni kom for ham når han så de svarthvite fuglene ligge døde i Husöviken. Tritonus? hadde Lindell spurt da Brander måtte snyte seg og det endelig ble en pause i svadaen: han irrigerte seg over  måtte spørre, det var en akkord eller et intervall, men han hadde glemt akkurat hva. 

Historien er linèær, med bare ett sprang på noen måneder. Kapittelskiftene er hyppige, og stort sett veksler fortellerstemmen mellom de to naboene. De sanselige miljøskildringene er med på å gjøre handlingen medrivende til tusen, til tross for at det musikktekniske gjerne kan bremse litt på spenningskurven.

Romanens egentlige handling skildrer to menn som begynner å bli gamle. De søker sammen i felles forståelse selv om de begge irriterer seg over den andre. Begge har problemer med å forstå at barna deres ikke vil holde seg i nærheten, og spesielt det at Branders sønn som også har absolutt gehør, nekter å utvikle evnene sine.

Vi møter to ensomme halvgamle menn i denne boken, hvor både kjærlighetslivet og karrieren er på hell. Merk deg, dette er ikke en roman som bare menn kan kjenne seg igjen i, jeg hadde stor glede av å bli kjent med Lindell og Brander, og bli med inn i deres univers.

Forlag: Pax

Utgitt: 2020

Sider: 404

Kilde: Leseeksemplar