Jeg vil våkne til verden - diktdebut av Karoline Brændjord

Diktlesing er for meg en nøtt som må knekkes, jeg har etter hvert lest en del, noe klaffer med en gang, mens andre ting må leses på nytt før jeg føler noe, eller det legges bort. Karoline Brændjords bok havnet i postkassen min, og ble stående i hyllen til i dag. Den ble lest i en stille stund på glassverandaen, før solen forsvant, og etterlot meg med et bankende hjerte. 

Fra bakpå boken:
Kan man forsones med å være forlatt? Hvor skal man vende seg når en mor tar livet sitt? Hvordan erkjenne det som kanskje ikke kan erkjennes? Og hva gjør vi i naturen når naturen ikke kan forstå oss?

Jeg vil våkne til verden griper etter den døde, etter verden, og etter en forsonende forståelse av barndommen og døden. Sorg og frihetslengsel kommer til uttrykk som syner, fantasi og åpenbaringer, og skånselløse logiske observasjoner. Dette er en samling åpne og følelsesnære dikt som tross det triste bærer med seg en tillit til verden. 

Forlag: Kolon
Utgitt: 2020
Sider: 78
Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke tvil om at denne diktsamlingen kan ta pusten fra enhver. Stemmen vi møter har mistet moren sin, fra å være den som får mor til å lyse opp, bare ved å le, er hun nå den som må lære seg å omgå døden.

Lyset i øynene, navnet og så adskillelsen og savnet. Barnet vil at fuglen skal lære det å fly, men barnet lærer i stedet om ensomhet. Hun møter moren sin i alle livets vendinger, i havet, i gresset, og forsones med sin skjebne i ute i stille snøfall.

Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:

Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av deg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst.
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?

Jeg vil våkne til verden har døden som bakgrunn, men som man også hører av tittelen, så er det livet som er igjen, som er i fokus. Her er det mye håp, og sterk vilje om å gå videre. Diktstrofene var som en hånd som folder seg rundt hjertet og varsomt kniper til, det var vont å lese, men pusten flyter lettere når man nærmer seg slutten, og følelsen jeg satt igjen med var god. 

Gratulerer Karoline Brændjord med flott debut! 

Les gjerne bloggomtalene hos de tre drevne diktleserne Anita, Beathe og Ellikken!