Svenskene har mange flinke forfattere, og Håkan Nesser er en av mine favoritter. Han har gitt ut utrolig mange bøker, siden debuten i 1988, og har hatt to krimserier gående, en av dem med Gunnar Barbarotti som hovedperson. Jeg har lest det meste som har blitt oversatt til norsk, og i april i år koste jeg meg med Halvmorderen, som ikke er krim.
Gunnar Barbarotti og Eva Backman er begge politietterforskere i Kymlinge. De er også blitt et par, noe de selv tror at ingen andre vet. En dag havner en merkelig sak på bordet deres. En tidligere bussjåfør mottar flere dødstrusler i etterkant av en alvorlig ulykke der mange omkom. Saken får ingen løsning.
Seks år senere, etter en skyteepisode i tjeneste, bestemmer Barbarotti og Backman seg for å ta permisjon et par måneder. De får låne et hus på Gotland og har en rolig og fin tid. Men en dag ute på tur møter de en mann på sykkel. Barbarotti synes det er noe kjent med mannen. Er det bussjåføren fra flere år tidligere? Hva skjedde egentlig med ham?
Gunnar Barbarotti og Eva Backman er to hyggelige mennesker i sin beste alder. Det er ikke lenge siden de begynte å se hverandre med nye øyne, og dette preger stemningen dem i mellom. I denne historien er det de aldrende førstebetjentene vi følger, og handlingen er lite preget av ofre, drap og etterforsking. Her er få karakterer involvert, men de to, som i to måneder kaller seg detektiver, greier å nøste opp i sannheten om den uheldige bussjåføren fra Alster.
Dessverre, denne gangen hadde jeg ingen god lytteopplevelse. Jeg syntes handlingen var forutsigbar og intetsigende, og jeg brukte mye energi på å irritere meg over visse ord. Et av ordene som gjentas til det kjedsommelige er ordet en viss, som blir plassert foran, nær sagt annethvert substantiv. Innleser er en jeg unngår hvis jeg kan, så det gjorde det ikke bedre. Jeg syntes språket som er brukt her minner om en annen forfatter, og da jeg fant ut hvem som var oversetter, viser det seg at denne, og den andre forfatteren jeg tenkte på, er oversatt av samme person. (Selv om den andre boken er dansk)
Tankene mine hang seg opp i alt det tekniske en roman består av, for handlingen engasjerte bare i liten grad. Det er ikke tvil om at her er mye humor og varme, to mennesker som koser seg sammen, og fyller permisjonen sin med litt detektivarbeid på kveldene, men det ble alt for søtt etter min smak.
Les gjerne BokbloggBerit sin omtale, for hun har hatt en helt annen lytteopplevelse enn meg.
Noen ganger er det bare ikke kjemi med en bok. Jeg har ikke stor erfaring med å lytte på bøker, men de gangene jeg har lyttet er det ofte mer å henge seg opp i.
SvarSlettMen moro at du er detektiv, Tine:) Det er sånt jeg liker å lese om.
Håkan Nesser har nesten uten unntak vært full klaff hos meg, men dessverre ikke denne gangen :)
Slett