Fjellturer og ferieturer

søndag 1. november 2020

Tritonus av Kjell Westö

Kjell Westö er en av Finlands største forfattere. Jeg har tidligere lest Den svovelgule himmelen og lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese mer av ham. Det ble ikke før nå, når hans siste roman kom ut, en historie jeg likte veldig godt. Dette ga mersmak, har du en favorittbok av Kjell Westö du vil anbefale?

Fra bakpå boken:
Tritonus handler om den 58 år gamle dirigenten Thomas Brander som har passert karriereklimaks og er i ferd med å miste grepet om musikken. Dirigenten er en ensom mann med flyktige og motsetningsfylte forhold til sine nærmeste. Han trenger sårt et nytt ankerfeste i tilværelsen etter så vidt å ha unnsluppet et terrorangrep og blitt rystet ytterligere av en metoo-beskyldning. Brander velger å ta et skritt tilbake og slå seg ned i bygda Ravais (fiktiv) i den finske skjærgården, nær grensen til Sverige. Der får han oppført en villa som vekker oppsikt.  Her får også de store samfunnspolitiske spørsmålene plass, som klassetilhørighet, rase og rasisme. Sorgen og nostalgien ligger tett oppunder overflaten gjennom hele romanen, samtidig som den er full av liv og ramsalt humor.

Bakteppet for denne romanen er musikk. Det virker som at alle karakterene har særdeles godt utviklede musikalske evner, til og med de i det lokale bandet til naboen Lindell. Da jeg leste følte jeg meg litt som "den syvende far i huset" som sitter usynlig i en krok, og følger med på de spennende samtalene om musikk. De går virkelig i dybden, og selv om jeg har gått på mange lyttekurs, så svevde alt det tekniske som en drøm over meg.

Handlingsforløpet er tydelig nok, Brander har bygget seg et palass som han kaller Casa Tritonus, det ligger så avsides til at han må ta tre ferger for å komme til byen. Lokalbefolkningen undrer seg over det fancye huset, men flere blir hyret inn for å bygge og ferdigstille bygningene på eiendommen, så det stilner sladderet litt. 

I begynnelsen går Brander og naboen å kiker på hverandre, men når de til sist får hilst viser det seg at de har en felles interesse i musikken. Lindell inviterer Brander inn i miljøet sitt, og samtidig som han utvider bekjentskapskretsen sin, blir også leseren engasjert i det som skjer på det lille stedet.

Brander er ikke på sitt beste lenger, han hører det selv, og er var for at andre skal kommentere det. For hva kan livet bli uten musikken? Han savner Krista, den siste ekskjæresten sin, og også de andre kvinnene i hans liv, men bestemt på at han skal trives på sitt nye bosted. 

Reidar Lindell som er den andre hovedpersonen er preget av et sterkt savn etter Madeleine, konen som døde for ikke så veldig lenge siden. Til felles med Brander har han et voksent barn som bor langt vekke og som han sjelden ser. Han har vært lederen for bandet Rainbow i de sytten årene de har eksistert, og jobber hardt for at de skal utvikle seg og komme over motstand som dukker opp.

Karakteroppbyggingen til Westö er formidabel, og med det flotte bakteppet og den tydelige handlingstråden, så skulle en tro at en god roman ikke trenger mer. Tritonus byr også på litt mystikk i form av hentydninger til at verden ikke er helt i vater. Små utsagn som hentyder til en pandemi, til at folk tør samles igjen, og at grunnvannet synker. De opplever en springflo større enn rekorden i 1840, naturen viser muskler ved å kaste fra seg en enorm mengde døde fugler på en strand. 

    Brander hadde også fortalt at en ukjent melodi begynte å tone i hodet hans da han så den svartsvidde inngangsdøren i Tecom, og at et tritonustema, med C og fiss, fra en Mahler-symfoni kom for ham når han så de svarthvite fuglene ligge døde i Husöviken. Tritonus? hadde Lindell spurt da Brander måtte snyte seg og det endelig ble en pause i svadaen: han irrigerte seg over  måtte spørre, det var en akkord eller et intervall, men han hadde glemt akkurat hva. 

Historien er linèær, med bare ett sprang på noen måneder. Kapittelskiftene er hyppige, og stort sett veksler fortellerstemmen mellom de to naboene. De sanselige miljøskildringene er med på å gjøre handlingen medrivende til tusen, til tross for at det musikktekniske gjerne kan bremse litt på spenningskurven.

Romanens egentlige handling skildrer to menn som begynner å bli gamle. De søker sammen i felles forståelse selv om de begge irriterer seg over den andre. Begge har problemer med å forstå at barna deres ikke vil holde seg i nærheten, og spesielt det at Branders sønn som også har absolutt gehør, nekter å utvikle evnene sine.

Vi møter to ensomme halvgamle menn i denne boken, hvor både kjærlighetslivet og karrieren er på hell. Merk deg, dette er ikke en roman som bare menn kan kjenne seg igjen i, jeg hadde stor glede av å bli kjent med Lindell og Brander, og bli med inn i deres univers.

Forlag: Pax
Utgitt: 2020
Sider: 404
Kilde: Leseeksemplar

9 kommentarer:

  1. Tack för smakbiten och beskrivningen. Hans böcker syns ofta på svenska bloggar, men jag har fortfarande inte läst något av honom.

    SvarSlett
  2. Tack för smakbiten! Har läst Den svavelgula himlen och tyckte om den.

    SvarSlett
  3. Elsker Westö sine bøker så jeg står på venteliste for å få den. Gleder meg!

    SvarSlett
  4. Jag har faktiskt aldrig läst Westö, gissar att man kanske borde det?

    SvarSlett
  5. harinte läst den här boken. maken tog hand om den när jag burit hem den från biblioteket. han gillade den mycket. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  6. Tack för smakbiten. Jag borde väl läsa något av författaren. Speciellt som han var nominerad till Årets bok förra året, tror jag.

    SvarSlett
  7. Faren ved å være skrake har jeg lest - og likt. Anbefales!

    SvarSlett
  8. Har ännu inte läst något av Westö men är väldigt nyfiken på hans böcker. Tack för smakbiten!

    SvarSlett