Tre menn til Vilma - en julefortelling av Gudrun Skretting

Noen av dere kjenner kanskje Gudrun Skretting fra de tre bøkene i barnebokserien om Anton. I tillegg til forfatterutdanning, er hun utdannet klassisk pianist, og nå i vinter kom hun med en koselig julebok. Tre menn til Vilma er mitt første møte med Skretting, et behagelig møte ble det, så jeg håper hun har lyst å skrive mer for voksne. 

Fra bakpå boken:
En eldre herre med løsbart og bratsj blir like før jul funnet død på flyet fra London til Oslo. Hans navn var Fredrik Mozart Sandvik, og i bratsjkassen ligger en bunke brev adressert til hans datter, Vilma Veierød. Den 35 år gamle Vilma lever alene, og har ingen kjennskap til faren. Forøvrig har hun mer enn nok med å unngå døden - lagre hermetikk i kjelleren, for eksempel, og holde seg unna radioaktive bananer. Når hun da ikke er på jobb med de brysomme pianoelevene i kulturskolen. Men da en kjekk prest og en patolog med verbal tourettes plutselig står på døren hennes med brev fra den døde faren, blir alt forandret. Det har nemlig ikke vrimlet av menn i Vilmas Veierøds liv. Så langt i fra. Men plutselig må hun forholde seg til to stykker. Tre - hvis man regner med den døde faren.

For en herlig historie! Jeg er normalt ikke fan av ultrakoselige juleromaner, men siden denne her dumpet ned i postkassen min, akkurat idet jeg hang opp julebelysningen på terrassen, så ble det til at jeg tok den frem.

Det er et fint lite knippe med underlige personer Skretting skriver frem i denne historien. En kan ikke annet enn å bli glad i Vilma og hennes særegenheter. Når hun i tillegg møter patologen som bokstavelig talt holder på å dø av dårlig samvittighet og ikke klarer å si nei, så la det an til latterbrøl på den nevnte terrasse ☺

Det er ikke tvil om at Vilma har levd et ensomt liv siden grandtanten døde. Når den ni år gamle pianoeleven Amdi, som ikke har piano hjemme begynner å ta seg til rette i livet hennes, får hun utfordret seg litt. 

Vilma får i hende et knippe brev som den ukjente, nå døde faren, har skrevet til henne. Han ber henne lese hvert brev med noen dagers mellomrom, så Vilma bestemmer seg for å lese brevene som en adventskalender. Disse brevene tar oss med tilbake til da Vilmas mor og far traff hverandre, og kaster lys over hvorfor Vilma aldri har kjent sin far. 

Denne delen er vemodig lesning, men etter hvert som flere eksistensielle misforståelser får sin forklaring, blir tårene færre. Jeg vekslet mellom å le og gråte da jeg leste denne romanen, som er morsom, men også tankevekkende på mange måter. Gudrun Skretting gir oss med denne historien betraktninger på det mellommenneskelige samspillet, og gir grunnlag for leseren til å reflektere over hvor vidt forskjellige vi mennesker er.

Boken anbefales på det varmeste!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2020

Sider: 444

Kilde: Leseeksemplar