Marzahn, mon amour av Katja Oskamp

Marzahn mon amour kom ut i Tyskland i 2019, og lå lenge på bestselgerlisten. Den ble nominert til flere priser før den i fjor ble vinner av International Dubliner Literary Award. Katja Oskamp vokste opp i Berlin og var 19 år da muren falt, dette inntrykket preger naturlig nok denne romanen, som jeg likte veldig godt.

Forlaget om handlingen:
En kvinne på vei inn i de «usynlige årene» som middelaldrende forlater sin mislykkede skrivekarriere for å omskolere seg til fotpleier i forstaden Marzahn, hvor DDRs middelklasse flyttet inn i nybygde betonghøyhus i utkanten av Berlin på 1970-tallet. Mens føtter files, vaskes og smøres forteller kundene sine livshistorier.

Marzahn, mon amour er en fortelling om en bydels forvandling fra et hverdagslig perspektiv. En hjertevarm beretning om det livet som var, det som kunne ha vært og det som gjenstår fortalt gjennom et rikt persongalleri.

Forlag: Press
Utgitt: 2019/på norsk 2024
Sider: 172
Kilde: Bookbites

For en herlig roman! Jeg er ikke glad i tær, ser knapt nok på mine egne, så å skulle lese en historie om en pedikyrist antok jeg kom til å bli en utfordring. 

Heldigvis skriver Oskamp muntert og naturlig om alle kundene til hovedpersonen, og kun enkeltord innimellom fikk meg til å vende blikket vekk fra siden, for å riste av meg synet av neglesopp og annet unevnelig.

Jeg frydet meg over historien, og ikke minst over blikket på DDR-tiden, som flere av de tilårskomne kundene hennes har minner fra. Ja, for det skravles når det sitter kunder i stolen, som etter fotbadet, heises opp, og tituleres som en trone.

                                    Tiffy ser storøyd på meg med de mørkebrune øynene sine, vannet stiger, så taper hun kampen mot tårene og rørelsen idet jeg roper: Jobben vår er dyrebar! Kundene våre er toppen! Marzahn, mon amour! Herregud, nå dikter`a igjen, sier Flocke og smiler. Det må jeg jo, snuppa, svarer jeg, ingen kan vel leve av bare føtter.

Tips om denne romanen fikk jeg fra en NRK-podcasten Åpen bok, som kaller den postkommunistisk feelgood-litteratur. De snakket om språket som innimellom bærer litt preg av et forsøk på østkantdialekt, men som oversatt til norsk ikke satt helt, dette er jeg helt enig med.

 At dette er en underholdende og fin roman, er det ingen tvil om,
jeg hadde stor glede av en tur innom Marzahn.
 

Lukkertid av Maja Lunde

Maja Lunde er kjent for sin klimakvartett som startet med Bienes historie i 2015. Bøkene hennes er oversatt til 40 språk, og gitt henne flere anerkjente priser. Jeg har lest bøkene, og likte dem godt, vil du vite mer om hva jeg syntes, kan du benytte deg av søkeboksen øverst til venstre på bloggen. 

Forlaget om handlingen:
En alminnelig tirsdag i juni stanser menneskenes tid. Barn slutter å vokse, babyer fødes ikke, ingen blir eldre eller dør. Naturen går imidlertid sin gang, natt følger dag, planter gror og dyrene lever som før.

Vi følger seks personer gjennom noen intense sommeruker. For livstruende syke Jenny blir tidsstansen redningen. For Jakob, som venter barn, er den et brutalt hinder. Mens den endrer hele forholdet mellom nyforelskede Ellen og Philip. Desperasjonen stiger, hva skal til for å vende tilbake til normalen?

Lukkertid er en tankevekkende og medrivende fortelling om å ha uendelig med timer til rådighet. En historie med mange lag som utforsker vårt forhold til egen kropp, til tid og ikke minst til dødens ubønnhørlighet.

Til forskjell fra Klimakvartetten, er denne romanen fortalt i ett hendelsesforløp. Vi befinner oss i nåtid, nærmere bestemt noen uker fra 6 juni, som er tiden hvor all utvikling stoppet helt opp.

Jenny og Christian har med seg barna Konrad og Victor i bilen, de kjører hjem fra hytten og opplever skrekkscenariet at de nesten kjører utfor et stup. Jenny er fotograf, og har et yrke hvor døden er et mulig utfall, men akkurat nå er det kreftsvulsten som holder på å ta livet av henne.

Otto og Margo er gamle, de holder på å flytte fra eneboligen de har levd i hele livet, og ikke minst hagen som Otto i årevis har pleid med stor kjærlighet. Livet i leilighet med heis og uten hage, gjør det vanskelig for de to å holde sammen.

Lisa og kjæresten Jakob er unge, men når de oppdager at de er gravid gleder de seg over det. Spesielt Jakob går veldig opp i graviditeten, og ønsker seg mer oppmerksomhet, enn det han får som vordende far. 

Ellen, Philip og Markus er unge adrenalinjunkier som har funnet hverandre i felles interesse for fallskjermhopping. Ellen jobber i et begravelsesbyrå, og får raskt merke "stillstanden" på arbeidsbyrden, for etter 6 juni er det ingen som dør lengre.

Den menneskelige utvikling har gått inn i en stillstand, døden finnes ikke lengre, og sykdommer har stoppet å utvikle seg. Dette høres jo fint ut, men for Lisa som har en baby i magen, blir det vanskelig. 

I løpet av romanen får vi mange eksempler på hvordan denne stillstanden oppleves, de gamle våger å ta plass med høye stemmer og ubekymret oppførsel, der de skåler for tiden. Men fort merkes det at den kognitive utviklingen hos barna også har stoppet opp. 

Når sykehusene fylles opp av pustende mennesker som skulle vært døde, blir det satt krisestab (som vil ville sagt i dag) Noe må gjøres for å komme tilbake til normalen.

Jeg likte Lukkertid godt, handlingen var lett å følge med på, og selv om dette (heldigvis) er fantasi, så klarte jeg å se for meg en verden, hvor noe sånt hadde skjedd. Refleksjonene rundt det å være menneske er fine, og den respekten Maja Lunde viser når hun formidler et litt fordekt klimabudskap på, gjorde denne leseren godt. 

Det går jo ikke an å kun lese krim i påsken, så jeg valgte meg Lukkertid, ikke det, den bød på spenning denne romanen også - jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 269

Kilde: PDF fra forlaget

Aldri være trygg av Hanne Gellein

Da jeg skulle lese Aldri være trygg, oppdaget jeg at dette var den tredje krimromanen om rettspatologen Silje Andersen. Jeg fant de to første bøkene hennes, Alle fugler små og Døden skal du lide på Storytel, og lyttet meg gjennom dem, som en fin oppvarming til årets utgivelse. Dette er en psykologisk krim med thrillerens heftige tempo. Scroll nederst for kjappe omtaler av de to lydbøkene!

Forlaget om handlingen: 
Da Silje Andersen våkner opp, er hun lenket fast i en mørklagt og illeluktende kjeller. Hvordan ble hun fanget her, og hvem vil henne så vondt? Hun kjemper for å komme seg løs og i frihet, men hvordan skal hun klare det? Omverdenen tror hun har reist på ferie. Det er kun én person som er mistenksom nok til å undersøke – bestevennen Luca Stellander. Men nå sitter han varetektsfengslet etter at det har kommet nye opplysninger i en gammel drapssak.

Fem år er gått siden lederen i Nordisk Front ble drept, og et sentralt vitne hevder å ha sett at det var Luca som slo ham i hjel. Forgjeves har Luca Stellander forsøkt å ta avstand fra sin fortid i det høyreekstreme miljøet. Men nå henter skyggene ham inn. Hva skjedde egentlig den kvelden for fem år siden i Falstadskogen?

Det er herlig å gå i gang med tredje bok i en serie, som jeg har lest på rappen. Karakterene er stort sett de samme, men mye har skjedd siden sist. 

Erlend og Silje er ikke sammen lengre, han taklet ikke at hun hele tiden så seg over skulderen og stadig oppførte seg rart. Takke meg til, når hun ikke satt ham inn i situasjonen med eksen.

Silje har tatt ferie, og antas å være bortreist, så når eksen kidnapper henne og holder henne fanget, er det ingen som reagerer. Luca, som er den som reagerer først på at det ikke er livstegn å få fra Silje, blir også satt ut av spill, når gamle synder slår hardt tilbake på ham.

Første halvdel av boken er delt opp i flere handlingstråder, Silje som er fanget og Luca som blir hanket inn av politiet. Bakgrunnshistorien for knipen som Luca befinner seg i nå, blir også skildret i en egen sekundærhistorie. Erlend er inne i bildet, fordi han er politi, og vil hjelpe Luca, men det tar lang tid før disse to mennene i Siljes liv, aner at noe er galt hos henne.

Det var noe skikkelig klaustrofobisk over første halvdel av denne boken. Det at Silje hadde det så vont, og ingen leitet etter henne, var skikkelig ekkelt å lese. At Luca også satt fanget bygget videre på min frustrasjon. I denne innledende fasen interesserte ikke historien om nynazistene meg, så den forble lenge et irriterende innslag. 

Da reiste hun seg brått, rød i ansiktet. 
Kjærlighet? Med en svarting? Er du gal? Du har blitt totalt venstrevridd. En kommunist, akkurat som far din. Jo visst, Luca, jeg vet! Jeg vet at faren din er kommunist, og jeg fortalte det til Magne. Kan ikke ha en forræder blant oss. de andre måtte få vite.

Når det endelig løsner i saken mot Luca, og han og Erlend begynner å leite etter Silje, løsner det også for meg. Nå er det interessant å høre om det høyreekstreme miljøet, som Luca for fem år siden løsrev seg fra. Spenningen tok seg opp, og jeg leste med frydefull forventning frem mot det som jeg antok å bli en happy ending. 

Artemisias Verden har også blogget om boken, les gjerne!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 288

Kilde: Bookbites

Forlaget om handlingen: 
Patolog Silje Andersen har nettopp flyttet fra en tung fortid til Trondheim. Under obduksjonen av en ung gutt oppdager hun en skjebnesvanger sammenheng. Dommer Ingeborg Witsøe Berg er fortsatt i sorg over datteren Maja som mistet livet i en ulykke. Mens hun forbereder en viktig rettssak, oppdager Ingeborg en kjøttmeis inne i huset. To spørsmål dukker opp: Hvordan kan datterens yndlingsfugl ha tatt seg inn i et lukket rom? Og hva hendte egentlig da Maja druknet i Nidelva? 

Silje Andersen og Ingeborg Witsøe Berg var to spennende karakterer å bli kjent med. Det som gjorde denne debutboken ekstra spennende var bakteppet av maktmisbruk og hemmelige broderskap. 

Som oppvarming, da jeg skulle lese Aldri være trygg, var denne boken som en smakfull aperitiff. Den er forholdsvis kort, men greide å engasjere meg helt fra starten. Jeg gledet meg til å ta fatt på neste bok.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 320

Kilde: Storytel

Forlaget om handlingen: 
På Moveien sykehjem virker beboerne forskremte, redde og forvirrede. I det siste har det vært usedvanlig mange dødsfall med en uvanlig hard influensasesong, og samtidig er det lite penger til vedlikehold. Stakkars demente Alma Lien, hun kom seg ut gjennom de stengte dørene og ble funnet frosset i hjel. Rekken av dødsfall gir patologen Silje Andersen en dårlig følelse, og hun mistenker at noe kan være fryktelig galt. Men hvordan kan hun klare å bevise det? Det er jo naturlig at de gamle dør.

Denne andre boken i serien starter et år etter forrige. Silje opplevde ting som hun nå har fått bearbeidet, og nå skal hun utføre sin første patologiske undersøkelse på lenge.

Iherdig og nøye som hun er, er det Silje som oppdager både sammenhenger og detaljer, som etterforskingen trenger. Siden hun også er en utålmodig sjel, så tar hun skjeen i egne hender litt for ofte, noe som fører henne inn i vanskeligheter. Det som gir henne mest vanskeligheter er eksmannen som forfølger henne, og som hun ikke sier noe om til verken kjæresten Erlend, eller bestevennen Luca.

Forfatter og sykepleier Hanne Gellein har til denne historien latt seg inspirere av sykepleier Arnfinn Nesset som i 1983 ble dømt for å ha tatt livet av 22 eldre mennesker på et sykehjem i Orkdal.

Til tross for at historien er veldig likt bygget opp som den forrige, koste jeg meg med Døden skal du like også, og gledet meg over at Aldri være trygg lå klar på iPaden.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 368

Kilde: Storytel

Jeg plystrer i den mørke vinden av Maria Navarro Skaranger

I 2015 leste jeg Skarangers roman Alle utlendinger har lukka gardiner, og selv om jeg ikke husker detaljer fra handlingen, så husker jeg hvor frustrert jeg var på "jallaspråket", da jeg leste den boken. Denne romanen er skrevet på helt normal bokmål, og det ble en riktig fin leseopplevelse ☺

Forlaget om boken: 
Sidsel sovner ofte i stolen, med hekletøyet, foran TV-en. Hun stiller opp for datteren Em og barnebarnet sitt, men lever ellers et stille og rolig liv. Etter at Sidsel havner i en bilulykke, begynner hun å oppføre seg rart. Men hva betyr rart? Og hvem er Sidsel? Det vet hun ikke selv, og det vet ikke fortelleren heller. 

Fortelleren i denne romanen blander inn sine egne erfaringer, diskuterer og begynner om igjen, prøver å se Sidsel fra ulike kanter for å forstå livet hun har laget seg. Vi opplever henne slik hun kan fremstå for datteren, venninnen, fastlegen, vi får deler av livshistorien hennes, og vi følger henne gjennom noen forvirrede ensomme dager. For hvordan kan Sidsels historie fortelles uten at den omformes til å bli noe annet enn Sidsel selv opplever?

I åpningsscenene er vi i nåtid, det vil si at Sidsel er uføretrygdet, lever et stille liv alene, med datteren og barnebarnet i nærheten. Hun sitter barnevakt for Liam, men Em holder henne under oppsyn. 

I begynnelsen vet vi ikke hvorfor Em ikke stoler helt på moren sin, men etter hvert som historien avdekker fortiden til Sidsel, skjønner vi at Em er litt forsiktig. 

Skildringer av enkeltepisoder er med på å gi leseren et levende bilde av situasjonen, som for eksempel når hun krasjet bilen. Sidsel har problemer med de sosiale kodene, oppmerksomheten hennes sklir ut i samtale med andre og hun fremstår som tafatt. Vi hører om sykdomsforløp og tidligere innleggelser og en liste med symptomer og diagnoser som er lang.

Hvorfor faller livet ned i hodet på noen, men ikke på andre? Det er jo så urettferdig?

Fortelleren er mer eller mindre aktiv gjennom hele romanen, noen ganger blir det litt anmassende, med Sidsel ditt, og Sidsel datt, men skråblikket hun har på Sidsel innbyr også til litt lettere stemning. 

Jeg likte denne korte romanen godt, er litt usikker på slutten, den kom litt brått, på meg i alle fall. Skaranger skriver med innsikt, og respekt for tematikken hun drøfter. Hun bruker et muntlig språk uten fagterminologi, så leseren forblir i roman-modus. 

Romaner som dette kan være med på å øke forståelsen og respekten for psykiske lidelser, i samfunnet. Er dette noe du har lyst å få utviklet ditt perspektiv på, anbefaler jeg gjerne denne romanen  ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 189

Kilde: PDF fra forlaget

Dobbeltgjengerne av Jon Øyvind Flink

Etter forfatterdebuten i 2003 har Jon Øyvind Flink skrevet 6 romaner, i tillegg til et skuespill og en diktsamling. For meg ble dette et nytt bekjentskap, som jeg gjerne pleier i fremtiden.

Forlaget om handlingen: 
Verden kan ende når som helst, særlig etter en fuktig bytur. Fire litterater våkner på Nesøya, og i dyp fylleangst opplever de noe som kanskje er begynnelsen på dommedag. Etter denne romanåpningen forteller Dobbeltgjengerne en historie om uoppfylt kjærlighet, barndomstraumer og identitet.

Forlag: Kolon

Utgitt: 2023

Sider: 188

Kilde: Leseeksemplar

Noen elementer i denne korte romanen tilsier at jeg har lyst å kalle den for "litt rar". Men, stort sett så følger vi et hendelsesforløp som er lett å følge. 

Romanen er delt i fem deler av forskjellig lengde kalt 1-2-3-2-1. Fortellerstemmen er anonym så vidt jeg kunne se, en ung mann som har flyttet til Olaf Ryes plass i Oslo, og som jobber i et reklamebyrå. Etter en kraftig rotbløyte med noen venner havner de på Nesøya, og der ute opplever de at en god del krysserraketter fyker over hodene deres og eksploderer i hovedstaden.

I del to går vi noen år tilbake, hvor han oppsøker en spåkone som blir riktig forferdet når hun ser hva kortene sier om ham. Etterpå krasjer en fyr på elsparkesykkel i ham, en fyr som er til forveksling lik ham selv.

Den midterste delen er den største, og her hører vi om hvordan foreldrene hans var bitre fiender og sloss gjennom hele oppveksten, til ham og lillebroren. Far er borte for lengst, og nå er mor død også, de to brødrene må rydde ut av huset hennes. Mens vår mann strever med kjærligheten er broren gift, men de har vært venner hele livet. I morens etterlatenskaper finner han et foto av en gammel forelskelse, og dette er inngangen til enda en liten anekdote.

                Hvis jeg er for full til å kjøre, så er jeg også for full til å ta kloke valg. Det er med andre ord ugreit å dømme meg, om ikke juridisk, så i hvert fall moralfilosofisk, hvilket burde holde for lekfolk. Om den type logikk er vanskelig å få orden på, sjangler jeg likevel ut i gangen, tar på meg jakke og sko og går ut i bilen.

Denne delen av boken har mye handling, og etter en start hvor jeg brukte litt energi på å skjønne hva jeg egentlig leste, så ble det nå mye lettere. I avslutningen av denne delen er han på jobbkonferanse på Gjøvik, og opplever synet av de samme krysserrakettene, som "han" (?) så i starten av romanen.

Selv om skrivemåten i korte perioder ga meg litt hodebry, så likte jeg romanen godt. Romanen har et godt språk, er passe sær og har litt humor, spesielt det at han leste filosofiske verker av Kant og Witgenstein som sovemiddel, moret meg. Handlingen har et par uventede vendinger, spesielt en ga meg skikkelig hakeslepp.
 

Har du lyst å lese noe litt utenom det vanlige,

så utfordrer jeg deg til å lese

Dobbeltgjengerne ☺

Noen måneder i livet mitt av Michel Houellebecq

Dette er en bok som fordrer at du har lest en eller gjerne flere av Michel Houellebecq romaner, for å få full forståelse for hva det går i. Jeg har lest flere, blant annet disse to som er å finne i 1001 bøker du må lese før du dør: De grunnleggende bestanddeler og Utvidelse av kampsonen.  

Forlaget om handlingen:
Det er et selvbiografisk, polemisk forsvarsskrift – eller det Houellebecq selv kaller en «eksorsisme», et forsøk på å drive det vanskelige han har opplevd, ut av sinnet og gjenvinne kontrollen. 
I boken forteller han kronologisk om de to store skandalene han har vært involvert i det siste halvåret, de islamkritiske uttalelsene i den franske filosofen Michel Onfrays tidsskrift Front populaire i fjor, der han gikk langt i å forbinde muslimer med kriminalitet og antyde muligheten for en borgerkrig, og pornoskandalen der han mener å ha blitt ført bak lyset av det tvilsomme nederlandske kunstkollektivet KIRAC.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 112

Kilde: Biblioteket

I denne essayistiske teksten tar han for seg noen helt konkrete hendelser i sitt eget liv. Når en går hardt ut i offentligheten med sine synspunkter, vil en gjerne støte noen, og det er akkurat det han har gjort. 

Litt indignert kanskje, har han mottatt svar på tiltale, og i denne teksten kan en lese hans respons. Han har bedt om unnskyld, og gjort rettelser i tidligere tekster. Han har glattet over krenkelser ved å forklare synspunktene sine på en mer nyansert og gjennomtenkt måte.

Da Plattform kom ut i 2002, ble han beskyldt for å ha kommet med hatefulle ytringer, noe som førte til en rettssak. I 2015 kom Underkastelse ut, en roman som også fikk stempelet "islamofob", i følge ham uten grunn. Han forklarer hvorfor dette var skivebom, og gir oss en veldig fornuftig klargjøring som skiller mellom kriminalitet og islam.

                                        Insisterer imamene i prekenene sine i tilstrekkelig grad på at omsetning av dop ikke er tillatt i islam? Det vet jeg heller ikke. Det jeg vet, eller i hvert fall det som for meg virker innlysende, det er at vi ikke står overfor et problem med noen religion, men rett og slett med kriminalitet.

Videre hører vi om romanen tilintetgjøre, men bare i en bisetning. I tillegg til å snakke om rasistiske ytringer, hører vi om sex, drugs and rock `n roll. Han og kona liker å spille inn pornofilmer, og når en ikke leser kontrakten med produsenten nøye, kan en gå på en lei smell. Denne hendelsen tar mye av boken, og jeg må innrømme at dette ligger så pass langt utenfor min komfortsone, at det var vanskelig å leve seg inn i problemet. 

I ett avsnitt erkjenner han at han i likhet med Thomas Mann, har "tynget fortellingene sine ned med problemer og ideologier". Artig at han skulle skrive om din beundring for Thomas Manns forfatterskap, for jeg har lest Trolldomsfjellet og har Buddenbrooks liggende klar ☺

Jeg likte egentlig denne korte boken godt, Michel Houellebecq har for meg fremstått som reflektert men ganske uspiselig. Denne boken fikk meg til å se ham mer som et menneske, vel og merke med sære interesser, men det holder jeg ikke imot ham. 

Har du også undret deg over denne franske samfunnsdebattanten og forfatteren, kan Noen måneder i livet mitt by på et nytt innblikk. De som ikke har et litterært forhold til ham, trenger ikke begynne med denne boken, men gjerne lese noe annet av det han har skrevet.

God palmesøndag dere 🐣🐣🐣

Døden i Munkemyra av Elin Brend Bjørhei

Døden i Munkemyra er den første boken i en ny spenningsserie for barn i alderen 9-12. Denne krimserien heter Feriemysteriene, og etter å ha lest boka skjønner jeg at målgruppen har mange spennende lesetimer å se frem til.

Forlaget om handlingen:
Tvillingene Sara og Mathias tror det kommer til å bli veldig kjedelig å tilbringe påsken på den eldgamle familiehytta i skogen. Men brått dukker det opp et mystisk lys utenfor. Og så forsvinner vennen deres, Gabriel, men søsknene har ikke mobildekning til å ringe politiet!

Forlag: Kagge
Utgitt: 2024
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar

Når en godt voksen dame leser barne- og ungdomsbøker, må det bli med bevissthet om målgruppen. De aller beste bøkene jeg leser i denne sjangeren, er de som får meg til å glemme at jeg ikke er i målgruppen. Dette er en sånn bok!

Boken hadde lagt på vent en stund, da jeg bestemte meg for å lese den, og helt tilfeldig var det på samme dato som handlingen starter, sånt er gøy. 

Døden i Munkemyra inneholder alt som skal til for å få en spennende lesestund. Et fint knippe av krimvirkemidler drar leseren inn i handlingen med en gang. Som voksen leser, satt jeg pris på fraværet av ungdommelig slang og litt for "voksne" episoder, dette er en bok for barn, som også voksne har glede av å lese. 

Det er to nysgjerrige og modige barn vi møter i Sara og Mathias. Når de ufrivillig blir strandet på farmors gamle hytte for påsken, og det utenkelige skjer at de ikke har mobildekning, blir det krise for Sara som har noe på gang med Adion.

Farmoren deres er krimforfatter, så barna er nysgjerrig på å komme seg inn på rommet hun bruker til kontor. Døren skal forbli låst sier far, for farmor som har vært forsvunnet en stund, er antatt død, men det er ikke bekreftet enda.

Dette er et mysterium som nevnes her, men det er ikke det boken handler om. Her er det økokriminalitet som gjelder, et tema som blir mer og mer aktuelt i forhold til utbygging av skitrekk og hyttelandsbyer. Hva dette har med barna å gjøre, er ikke lett å se for seg, men tittelen på boka røper at bevaring av sjeldne økosystem er tema som ligger i bunn.

Det er ikke sikkert at barn som leser selv, henger seg så veldig opp i bakgrunnen for kriminaliteten som avdekkes, for det er barnas gjøren og laden som preger handlingen. Spenningsmarkørene er mange, og tilpasset målgruppen. Selv om her finnes en sidetematikk, så er romanen fri for den skjulte moralen som ofte finnes i barnebøker. 

Barns blikk på voksne er glimrende skildret her, så uinteressert som foreldrene er i det barna forteller, og den mangelen på forståelse de viser, synes jeg er spot on. Det er mange voksne som ikke tar barns bekymringer på alvor, men feier det vekk med en ugjennomtenkt kommentar. Det er ikke rart at barn ofte holder det de tenker på for seg selv...

Døden i Munkemyra er spennende fra første til siste side, den har god utvikling og flere uventede vendinger underveis. 

Litt humor var lagt inn i teksten med et navnevalg, som fikk meg til å le høyt, men stort sett er det spenning som gjelder. 

Persongalleriet er forholdsvis lite, og lett å bli kjent med. Scenene som utspilles er oversiktlige, og plottet er ikke for komplisert. 

Du har kanskje sluttet å lese høyt for barnet ditt, etter at det lærte å lese selv? Denne boken er godt egnet for høytlesning, hvis du vil dra 7-8-9 åringen med inn i sofakroken. 

Vil du holde barna borte fra mobilen i påsken, er en krim med handling denne påsken, absolutt en fin måte å få det til på. 

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og anbefaler den gjerne videre ⚅

De fordømte - en roman av Kristine T.G. Hardeberg

Leste du De uskyldige, så er jeg sikker på at du er glad for å vite at bok to i Firenze-serien, nå er ute. De fordømte er en frittstående oppfølger, som kommer til å bli fulgt av en tredje bok i det som ender som en trilogi. I fjor leste jeg Hardebergs sakprosabok Kunsthistorie for alle, som jeg ga en 5`er på terningen, men ikke blogget om (husker ikke hvorfor, jeg likte i alle fall boken godt)

Forlaget om handlingen:
Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male.
Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.

Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?

Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.

De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.

Woao! For en historie, dette ble en slukebok for meg. Historien fortelles fra to tidsepoker. Begge handlingstrådene starter med en togtur, Eva blir fulgt til toget av sin kusine Jorid for å reise til Firenze, og mange år senere sitter Sandra på toget med sin seks år gamle sønn Daniel, for å reise til hjemtraktene og besøke den selvsamme Jorid. 

Historien til Eva blir fortalt både fra hennes barndom og fra ungdomsårene, da hun lærte seg å elske renessansen og ikke minst malerkunsten. Eva hadde en god grunn til å flykte fra familien sin, denne tematikken gir romanen kraft og nerve, jeg sier ikke mer om det her.

Mye skjer når Eva er i Firenze, og for meg som har vært der en gang, ble det sådd et sterkt ønske om å reise tilbake til denne vakre byen. Denne delen av romanen har mye kunst i seg, noe jeg setter stor pris på. 

I Sandras historie, befinner vi oss i 1995, der hvor den forrige boken sluttet. Hun strever med sitt forhold til Marco, som er far til Daniel. Han syntes den gang at det var for tidlig for dem å få barn, så han forlot henne da hun ikke ville ta abort, men nå presser han seg på for å få lov å være far til Daniel. 

I tillegg lærer Sandra mer og mer om sin egen historie, store brokker har vært helt ukjent for henne, både om foreldrene sine og også om besteforeldrene. Eva som var moren hennes, døde tidligere dette året, og dødsboet har gitt Sandra mange spørsmål, og noen svar. Hun vi ha flere.

Det er veldig spennende å være med å avdekke sannheten, som sakte men sikkert kommer for en dag. Særlig likte jeg Sandras tanker rundt det å være mor, og hennes svake tro på at hun dugde. Når hun lærer sin egen mor bedre å kjenne, hjelper ikke det særlig på selvtilliten.  

I De uskyldige er handlingen delvis lagt til midten av 1800-tallet og omtaler barnehjemmet Innocenti. Dette bygget og dens funksjon spiller også en rolle i denne romanen, denne gang i Evas historie. I forrige bok var det Teresas historie som fenget mest, men i De fordømte ble jeg like oppslukt av Sandras dilemmaer som kunsten og Evas familiehistorie. 

Romanen er virkelig godt skrevet, teksten har mye dialog, og et språk som flyter lett, og gjør den medrivende til tusen. Her er mange detaljer som byr på spenningstopper underveis, leseren får et lite mysterium å løse underveis, for hva Sandra egentlig finner frem til i sin søken, røpes sent i historien. 

Jeg anbefaler gjerne De fordømte videre ⚄

Forlag: Artikolor

Utgitt: 2024

Sider: 470

Kilde: Leseeksemplar

Alt jeg frykter har allerede skjedd av Wencke Mühleisen

Etter tidligere å ha lest og likt tre av Wencke Mühleisens romaner, var det med forventning jeg satte i gang med årets utgivelse. Tematikken var ikke ukjent når det gjelder denne forfatteren, og jeg ble heller ikke skuffet.

Forlaget om handlingen:
Den første alenevåren tenker hun at naturen er et sløseri med skjønnhet for en død sjel, hun holder seg i live av ren høflighet.

Hun klarer ikke tanken på å leve herfra og ut uten noen å ligge inntil. Hun oppretter profiler på ulike apper, den eneste gjenværende areaen for menneskemøter i pandemiens tid. 

Samtidig gremmes hun ved tanken på å gå til sengs med en ukjent, ufullkommen kropp, vise frem sitt eget forfall og blottstille seg for et fremmed menneske.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2024
Sider: 192
Kilde: Bookbites

Den anonyme hovedpersonen er en kvinne på 69 år, som fremdeles har undervisningstimer på teaterhøyskolen. Hun er absolutt oppegående, og ikke klar for å pakke sammen den seksuelle delen av livet sitt. 

Sammen med denne nåtidstematikken, får vi høre om oppvekst og ungdomstid, med en voldelig far som hun fryktet, men også elsket. Moren hennes falt i 1945 for en slovensk wehrmachtsoldat, som hun fikk storesøster Sirin med. Dette ble ingen god allianse, og ekteskapet endte også i skilsmisse, men denne detaljen knyttet henne til Tyskland, til det tyske språket og den tyske kulturen, arkitekturen og ikke minst historien.

Når hun reiser til Berlin ønsker hun å omgi seg med den tyske middelklassens milde dannethet og konstante skyldfølelse, så hun finner seg en leilighet i Schöneberg. 

Kvinnen vi blir kjent med snakker stadig med sin søster Sirin, som nå er død, men hun gir fremdeles gode råd til lillesøsteren sin. Dette er ofte morsomt, men også tankevekkende.

Gjennom hele romanen får leseren kloke betraktninger rundt det å være menneske. Hun reflekterer over hvordan livet hennes har vært, over langdistanseforholdet hun har til sitt eneste barn og ikke minst har hun tanker om de kroppslige behovene til et aldrende menneske.

Jeg som hadde levd innestengt med mine egne gjenferd, og i årevis klamret meg til en tilværelse som forminsket meg.

Alt jeg har fryktet har allerede skjedd er en treffende tittel på denne romanen, som ser med et skråblikk på alderdommen, og kanskje også dens tabuer. Ufrivillig alenehet kan være en stor sorg for mange, og et samfunnsproblem vi ikke skal kimse av. Det ligger mye følelser i det å forlate, og ikke minst i det å bli forlatt, dette kan det skrives mange bøker om.

Jeg likte denne romanen godt, den hadde ikke det samme fraspark som jeg har opplevd i de tre andre bøkene jeg har lest av Mühleisen, men her var god humor, og litt av hvert å tenke på for en som er på vei inn i den usynlige alderdommen. 

Andromeda av Therese Bohman

Den svenske romanforfatteren og journalisten Therese Bohman har skrevet fire romaner, siden hun debuterte som romanforfatter med Den druknade i 2010. Jeg har lest Aftenland og Den andre kvinnen, før jeg valgte meg ut årets utgivelse på norsk, Andromeda.

Forlaget om handlingen:
Da studenten Sofie kommer til forlagshuset Rydéns som praktikant, blir hun ved en tilfeldighet oppdaget av redaktørnestoren Gunnar. Han ser noe eget i den unge kvinnen og betror henne raskt større ansvar – for raskt, vil enkelte kolleger hevde. Snart innvier han henne i arbeidet med den eksklusive bokserien Andromeda.

Det oppstår en fortrolighet mellom den aldrende redaktøren og den yngre kollegaen som begge setter høyt. I krokene hviskes det om det skjeve maktforholdet dem imellom, men selv strever de med å sette på ord på det som binder dem sammen. 

Hvis det ikke bare er litteraturen som trekker dem mot hverandre, hva er det da?

Andromeda er en roman, som nær sagt leser seg selv. Den har litt ulikt fokus underveis, og for meg ble det en leseopplevelse preget av noen langdryge sekvenser, men også overraskende vendinger som fenget.

Siden vi befinner oss i fagmiljøet i et forlagshus, så handler romanen mye om litteratur og språk. Bransjen er også preget av posisjonering og en smule misunnelse, og dette skaper innimellom litt drama, selv om det ikke er av det brutale slaget.

Hoveddelen av historien skildrer det profesjonelle vennskapet mellom to kolleger i Rydèns forlag, den unge praktikanten Sofie Andersson, og hennes nestor Gunnar Abrahamsson. Del 1 er fortalt i førsteperson, og det er Sofie som holder ordet. Hennes historie begynner når hun får jobb i forlaget, ganske så ulik Gunnars historie, som kommer etterpå.

                        Hele relasjonen vår var en stille protest mot alt vi begge avskydde ved samtiden: vulgærfeminismen, tabloidavisspråket, politiseringen av hver minste detalj i eksistensen, kommersialiseringen av det sanne og det skjønne, den trangsynte tanken om at en eldre mann og en yngre kvinne ikke kunne ha gjensidig utbytte av hverandre siden maktforholdet så soleklart var i min disfavør. Han var mann, og mer enn dobbelt så gammel som meg, han var sjefen min, og det var han som betalte for vinen.

Halvveis i boken skifter blikket, og det er Gunnar som forteller. Historien starter fra hans tidlige barndom, og fokuset skifter over på klassereisen han gjorde, for å komme dit han var, da Sofie ble kjent med ham. I denne delen får vi en forklaring på noe av oppførselen hans i deres relasjon, men det er den mer eller mindre motiverte kampen for å bli noe i livet, som får mest plass.

Mens jeg leste første del, syntes jeg den ble vel detaljert og langdryg. Ikke før helt mot slutten, skjønte jeg at dette var påkrevd. Da fokuset skiftet i del to var jeg forberedt, men denne delen var annerledes fortalt, og ikke langdryg på samme måte.

Andromeda er en lavmælt roman, melankolsk og ettertenksom. Her er ikke mye drama å spore, selv om leseren gjerne aner at det viskes bak ryggen på Sofie. Jeg koste meg med de litterære diskusjonene som finnes her, og frydet meg over en jordnær skildring av et kollegialt forhold, som i disse tider føles temmelig uvanlig.

Nå er jeg spent på om Therese Bohman er en forfatter mine svenske lesevenner kjenner godt til ☺- ha en fin søndag alle sammen!
 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 184

Kilde: Biblioteket

Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas

Akkurat i tide før Torborg Nedreaas sin berømte roman Av måneskinn gror det ingenting settes opp på DnS, kommer denne lille godbiten ut. Som medlem av forfatterens "fanklubb" fryder jeg meg over både teateroppsetningen, og ikke minst over denne samlingen. Jeg har i tillegg lest trilogien om Herdis og romanen De varme hendene, og anbefaler disse romanene varmt, etter at du har varmet opp med årets utgivelse, som er et knippe av Nedreaas sine beste noveller.

Forlaget om novellesamlingen:
Et sjakkparti som handler om mer enn brikker på et brett. En tysk soldat som er full på en trikk. To brødre som er ute for å stjele poteter. En kvinne som ligner en hegre. En død mann som likevel lever.

Det er ikke døden som skiller menneskene fra hverandre, skriver Torborg Nedreaas i novellen "Andrei". Like mye er det klasseskiller, mangel på kommunikasjon, fordommer og redsel som hindrer sann kontakt. I denne boken er seksten av Nedreaas' beste noveller samlet for første gang. 

Novellene hører til blant de ypperste i norsk novellekunst, og har ofte krigen som motiv, men handler også om barndom, sosial ulikhet og kjærlighet.

I Nedreaas sine noveller, kan du aldri være helt trygg på hva, som kommer til å bli den snertne avslutningen på historien. De fleste fortellingene har et bakteppe fra da den tyske okkupasjonsmakten holdt befolkningen i sitt klamme grep, mens handlingen er satt blant skakkjørte mennesker, som lever under dårlige betingelser.

                                Ser du på tyskerne du da? Isch nei, - jo, jeg måler dem. Forleden dag traff jeg to stykker, faktisk forferdelig stilige, og så sa de "süsses Mädchen" til hverandre og ville smile til meg. Men da ble jeg så jævla rasende og så så jeg sånn på dem forstår du, aldeles knusende, så de ble røde og måtte se vekk. Du skal ikke se på dem. Vi skal ikke ense dem. Nei det mener jeg også. For meg er de luft! For meg også, dårlig luft, hi hi. Dolukt, ha ha. Jammen gud du må da faktisk innrømme at det er mange av dem som er jævla stilige.

Å skildre menneskeskjebner er Torborg Nedreaas sin absolutte styrke, hun briljerer når hun maler frem lidelse, så tydelig at det verker i hjerterota. Når leseren i tillegg opplever at de moralske avklaringene underveis er litt utydelige, blir en holdt skikkelig på pinebenken.

Gjennom disse 14-15 novellene møter vi mennesker som er bleke av hat og ensomhet. Vi leser om det kvalmende sterke behovet for hevn, om vanskjøtsel av barn, om utroskap og konemishandling. 

Felles for alle historiene er at menneskene er fattige, de fleste var jo det i tiårene etter krigen var slutt. Hjemløshet, tigging og sult gir hjerteskjærende lesning, men som oftest finnes det et skjult budskap i historien, som åpenbarer seg mot slutten.

                                Og Dikteren sa til meg, du skal stikke fingeren i jorden - og jeg grov begge mine hender i jorden, og da jeg tok dem opp igjen, var det blod på hendene mine.

Noen noveller har en blanding av dunkle drømmer og uklare stemninger, marerittene i de Virginia Woolf-aktige historiene, rystet meg ikke like mye som de mer virkelighetsnære scenene. Tekstene har mye humor, spesielt i dialogene. Der den gammelmodige bergenske dialekten skinner gjennom, nikker jeg begeistret når jeg gjenkjenner utdaterte ord og uttrykk.

Det er umulig for meg å plukke ut et par favoritter av disse novellene, men nevner ensomheten i Akvariet, Fru lossearbeider i Knøsesmauet i Nå, den organiserte skamklippingen av jentene som hadde gått med tyskerne, i Gjengjeldelsens lov, og ikke minst ensomheten i Kall meg Line-mor, som virkelig fikk frem klumpen i halsen min.

Liker du måten Karin Fossum skriver på, da har du vunnet gullpotten med Torborg Nedreaas sine noveller. Selv jeg som var forberedt på en godbit da jeg satt meg ned med Jeg skal ha revansje, ble blåst av banen av disse historiene - gled deg ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 231

Kilde: PDF fra forlaget

               

Fuglekongen av Eva Fretheim

Etter å ha lest Dronningland i 2022, debutkrimmen til Eva Fretheim, har jeg gledet meg til å lese mer fra henne. Det var kjekt å møte Vigdis Malmstrøm igjen, spesielt hennes personlige historie gjorde inntrykk. 

Forlaget om handlingen:
Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. 

For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst?

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

Fuglekongen er en politikrim fra landsbygda, hvor oppmerksom lytting til innbyggerne er en viktig metode for å få løst mysteriet. 

Historien har en moderat spenningskurve, den er karakterdrevet, og spesielt det som skjer rundt Vigdis Malmstrøm og Gry Arnesen engasjerte. For oss som har lest mye krim, byr ikke etterforskningen på noen overraskende grep, men Fuglekongen er et solid håndverk. 

Eva Fretheim har et levende persongalleri, noen trauste gubber og enkelte litt mer skrullete karakterer. Grys mor bor i en campingvogn, og i den fraflyttede nabovogna har barnebarnet hennes Carla flyttet inn for sommerferien. Gry jobber på bensinstasjonen og er alenemor til Carla. Hun har aldri villet sagt hvem som er faren, men sladderen om at det er Love som er faren hennes, har gått i årevis, og dette ryktet har også nådd Carlas ører.

Jeg kjente igjen skrivemåte og språket fra Dronningland, og frydet meg over de mange bildene som sier så mye: 

                     Inne sto Jeanette alene bak disken. En mann satt i rullestolen sin og drakk kaffe inne ved veggen, han nikket til Vigdis da hun kom inn. Hun så hvordan Jeanette grep fatt i disken, hvordan musklene i ansiktet hennes nærmest slapp taket, det søte ved henne falt av, orket ikke holde seg oppe lenger.

Hvem har ikke hatt den brutale følelsen av å slippe ansiktet sitt ned, når en endelig er alene. En smakebit til som viser håpløsheten Gry opplever i livet sitt: 

                     Jeg åpna ei dør som jeg trodde var ytterdøra, men det var feil, det var døra til badet, og jeg rakk å se et glimt av mitt eget blodige fjes i speilet før jeg kom meg ut gjennom riktig dør. Jeg løp alt jeg kunne og trodde jeg kom meg unna, men jeg gjorde ikke det, for jeg er fortsatt her, nesten tjue år etterpå, jeg står til knes i denne gjørma, den kommer til å drukne meg en dag.

Det er ikke bare Gry som lever med en kriminell far til barnet sitt, det gjør også hovedpersonen vår politietterforsker Vigdis Malmstrøm. Hun har en voksen sønn, som får besøk av sin far, noe Vigdis finner så foruroligende, at hun ber ham komme å bo hos henne, for å få ham vekk fra sønnen. 

Dette er en artig speiling av Grys historie, og byr på fine skildringer av hvordan et par kan oppfatte små og store detaljer i samboerskapet forskjellig.

Fuglekongen er en velskrevet krim, hvor alt henger på greip. Jeg har en far som drev med duer i sin ungdom, så dette var det kjekt å lese om. Spenningskurven er ikke bratt, men til tross for noen litt langsomme passasjer, så var det nok nerve til at boken holdt på engasjementet mitt. Jeg leste boken ut i løpet av en helg, og satt like stor pris på de språklige finessene, som krimplottet.

Jeg gleder meg til neste bok i serien, og anbefaler gjerne Fuglekongen videre ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 355

Kilde: Leseeksemplar

Maria, Maria av Nina Ring Aamundsen

Nina Ring Aamundsen er en ny forfatter for meg, men hun er absolutt ikke noen nybegynner innen litteraturen. Hun har vært forfatter, tv-tekster, forlagsredaktør og oversetter det meste av livet. Maria, Maria er hennes andre barnebok.

Forlaget om handlingen:
Maria er en uvanlig jente som bor i et uvanlig hus på et uvanlig sted og da er det ikke så underlig at det hun opplever er noe helt uten- om det vanlige.

Før ble barn som Maria gjemt bort på institusjoner ute av syne. Nå er disse barna midt iblant oss og de beriker oss for de er ikke så uvanlige likevel. 

Og hva med Maria? Vi følger henne ut i den store verden og er hun egentlig så annerledes?

Forlag: Kontur
Utgitt: 2024
Sider: 110
Kilde: Leseeksemplar

Maria er en liten, ensom jente på 6 år. Hjemmet hennes er en seng på en sovesal, sammen med mange andre barn, på Jonsokhjemmet. Hun vet ikke hvorfor hun er der, familien sin har hun aldri sett, så det er ideen om at det finnes en mamma som er glad i henne et sted, som holder henne oppe.

Litt etter litt lærer vi Maria å kjenne, hun holder seg mye for seg selv, har temperamentsfulle utbrudd, og blir stemplet som stum. 

Det er uvisst hvilken tid vi befinner oss i, men flere detaljer vitner om at det må være for en god del tiår siden. Bortsett fra nattevakten Synne, har de andre voksne på institusjonen stemplet Maria som dum. De legger henne i reimer når hun viser sin frustrasjon over ting, og har som overordnet mål å holde ro i rekkene.

Dette er ikke gode vilkår for barn å vokse opp i, og Maria har det heller ikke godt, men hun blir enda mer redd når hun overhører noen snakke om at Jonsokhjemmet skal legges ned. Hvordan skal da mamma finne henne?

I del to er dagen der, myndighetene har funnet adoptivforeldre til Maria, og hun blir hentet. Hennes nye adoptivforeldre er snille, men guttene hun møter i skogen, kvepper når de ser utseendet hennes. Nå er det ikke de voksne som mobber og kniper, men barna som hun skal komme til å måtte gå på skole med, så tiden frem til første skoledag blir lei. Heldigvis har hun flyttet til et åpent samfunn, hvor alle kjenner alle. Hun får en venn med godt nettverk, og adoptivmoren hennes tar en prat med de slemme guttene. 

Romanen er beregnet for barn fra ca 9 år, gjerne som høytlesning, siden her er mye en bør og kan snakke om underveis. Voksne kan også ha stor glede av å lese den, det hadde jeg. Historien er lavmælt og fortalt med respekt for alle de involverte. Det er ikke alt vi får svar på i romanen, og enkelte detaljer forble et mysterium for meg. 

Det var greit å bli minnet på den tiden, hvor barnehjemsbarn virkelig var en utsatt gruppe, og å lese en skildring fra denne epoken, som avsluttes med masse håp.

Jeg anbefaler gjerne Maria, Maria videre ⚄

1001-lesesirkel - Paul Austers roman Usynlig

I 1001-lesesirkelen i april skal vi lese en forfatter fra Amerika. Siden jeg aldri har lest Paul Auster før, falt valget mitt på hans roman Usynlig fra 2009. Dette var et valg jeg ikke angret på, her skal du få en smakebit fra den, samtidig som jeg med glede anbefaler boken videre ☺

Forlaget om handlingen: 
New York 1967. Den unge litteraturstudenten Adam Walker får oppfylt sin store drøm: En fransk gjesteprofessor, Rudolf Born, tilbyr ham en større sum penger så han kan starte et litterært tidsskrift. Men hvorfor vil han gi så mye penger til en ung mann han knapt kjenner? 

Hvem er Born egentlig, og hva slags forhold har han til vakre, mystiske Margot? Adam trekkes inn i et underlig trekantforhold som får store konsekvenser, både for ham selv og andre.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2009
Sider: 223
Kilde: Biblioteket

Det er et lite knippe karakterer vi møter i denne romanen, og selv om vi hører om resten av verden, er det ikke mange andre mennesker involvert. 

En helt spesiell skrivemåte gjorde at denne historien stakk seg ut, blant alle bøkene jeg har lest, og det skulle ikke forundre meg om jeg husker den godt langt inn i fremtiden.

Adam Walkers er hovedpersonen, i begynnelsen en ung student, som har sine prinsipper i orden. Han har tidlig i livet bestemt seg for å være et snilt menneske, men sine egne foreldre har han ikke noe til overs for. 

Søsteren Gwyn derimot elsker han, det er to år mellom dem, og i oppveksten blir de rett og slett litt hekta på hverandre. Noen heftige scener som utspiller seg innenfor denne tematikken, er noe av det mest erotiske jeg har kommet over, mellom to permer.

De to opplevde å miste en lillebror da de var liten, et traume som har fulgt dem inn i voksenlivet. Det påvirket også foreldrene, spesielt morens helsetilstand hører vi om.

Historien er skrevet i førsteperson og i tredjeperson, den er delt i fire deler, hvorav en del fortelles av Jim, en heller anonym fortellerstemme som har jobbet med et manuskript, som Adam har etterlatt seg. New York i 1967 er et interessant sted å være, både geografisk, men også politisk. Vi reiser i tillegg til Paris en tur, for etter at Adam ble først venner, siden uvenner med Rudolf Born, vil han oppsøke ham i Paris for et endelig oppgjør.

                                                Berkeley, California. Tre år med jusstudier. Tanken var å gjøre en god gjerning, å jobbe for de fattige, de underkuede, å engasjere meg for de foraktede og de usynlige og se om jeg ikke kunne forsvare dem mot det amerikanske samfunnets grusomhet og likegyldighet. Mer høyttravende sludder? Noen vil kanskje synes det, men det føltes aldri sånn for meg. Fra poesi til rettferdighet, altså. Poetisk rettferdighet, om du vil. For det er stadig et trist faktum: Det er langt mer poesi enn rettferdighet i verden.

Usynlig er full av mellommenneskelig manipulasjon, refleksjoner rundt det å være menneske, og hvordan vi kan forstå hvorfor våre egne følelser kan være så annerledes en de hos mennesker vi omgås. Hevnen er søt heter det jo, og i denne romanen kan en ane opphavet, til akkurat det uttrykket.

Jeg likte Usynlig veldig god, handlingen er enkel å følge, en god spenningskurve og begivenheter som gjorde at tankene mine ble i boken, imellom leseøktene. Jeg hadde ikke lest Paul Auster før, men det skal jeg sannelig gjøre igjen, har du en favoritt å anbefale til meg??

Dette leser jeg i 1001-lesesirkelen i 2024

Stein i silke av Mikael Niemi

Nå i mars er det 5 år siden jeg leste Koke bjørn, en roman jeg trillet full pot på terningen til. Mikael Niemi greide å kapsle meg inn i sin verden atter en gang med Stein i silke, hans måte å skildre samfunnet de svenske finnene levde under, er helt formidabel. 

Forlaget om handlingen:
I den hardfrosne myra utenfor Pajala avdekker en gravemaskin noe som viser seg å være restene av et menneske. Levningene synes å ha ligget der lenge, og sporene leder generasjoner tilbake: til en forgangen og hardere tid da veien gjennom Pajalas enorme skoger skulle bygges. Menneskene i området levde i stor elendighet, i et sterkt klassedelt samfunn. Blant disse er husmannen Eino, kona Saara og de tre barna deres. Da Veiforeningen søker arbeidskraft, øyner de håp om et lysere liv. Samfunnets sterke menn - med Einos egen bror i spissen - gjør imidlertid hva de kan for å holde fattigfolket nede og rive familier i stykker. Samtidig er Sverige i ferd med å forandres for alltid, for i kjølvannet av sult, nød og undertrykkelse følger opprør.

Flere tiår senere får en kvinne i Uppsala et av sine tilbakevendende syner. Noe drar henne nordover, til farens oppveksttrakter. Kan det være forfedrenes røster som roper?

Liket som blir funnet i myra i 2017, gir politibetjent Leif Haraldsson i Luleå noe å gruble på, men det er forsvinnende lite vi hører fra nåtidshistorien, som sparker i gang romanen. 

Den andre vi møter i nåtid er Siw, hun er synsk, det vil si hun føler på seg enkelte ting som skjer i samfunnet. Når vi først møter henne er hun godt voksen, men senere i boken får vi høre hvordan hun som seksåring taklet synene hun opplevde.

I første del av boken befinner vi oss i 1920, Eino Vanhakoski er jaget fra foreldregården av sin bror. Han gifter seg med Saara og får barn, og gjennom hele romanen følger vi det slitsomme livet som livegen. Tidlig pådrar han seg en gjeld, som han aldri greier å betale tilbake, og dette holder familien i dyp nød.

De unge mennene livnærer seg med tjærebrenning, tømmerfløting og ikke minst veibygging, som er en av industriene vi hører mye om her. Det vi også får innblikk i, er arbeidsmiljøet før det fantes lover og fagforeninger.

Det som var mest interessant å lese om var forvirringen rundt ordet "sosialist". Folk brukte det som et skjellsord, akkurat som amerikanerne gjør fremdeles. Rikfolk, jordeiere og embedsmenn var livredde for kommunismen, og følte seg truet når kroppsarbeidere som levde fra hånd til munn, plutselig krevde rettigheter og muligheten til å leve av lønnen sin.

Historien er delt i 7 deler, hvor det ved hver del, gjøres sprang fremover i tid til, vi ender i 1996. Det ble nye urettferdighet, sult og strev for en stakkars leser som lever i sus og dus, men skildringene var troverdige, og arbeiderkampen vekket absolutt mitt engasjement.

Mot slutten blir Siws historie mer fremtredende, og jeg skjønner at den henger tettere sammen med den andre handlingen, enn jeg først så. Jeg likte slutten kjempegodt, den er mer positiv og håpefull, og  kvinnene våger å stå mer opp for seg selv. Det bygges litt intrige mot slutten, som på en besnærende måte avslutter denne flotte romanen.

Jeg anbefaler gjerne Stein i silke videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 491

Kilde: PDF fra forlaget

Godset av Signe Holm

Signe Holm er dansk men bosatt i Oslo. Godset som er hennes flotte debutroman, som kom ut i april i fjor. Det var NRK sin anmeldelse på podcasten Åpen bok, som pekte meg i retning av boken, og jeg ble ikke skuffet, da jeg begynte å lese. Hun er nominert til Lytteres romanpris og Tarje Vesaas debutantpris 2023 for romanen - jeg heier på henne!

Fra bakpå boken:
En fremmed dukket opp på døren til godset med et barn i magen. Ta det, sa hun. Det er ikke mitt, sa jeg, jeg kan ikke ta vare på noe som helst, og dessuten kan man ikke bare legge fra seg tingene sine der det passer en. Ta det, ba hun, ta livet.

ER DET OVERHODET

NOENS

Å BEHOLDE

"Godset" er en roman om en ung kvinne og hennes relasjoner til en øgle, en krabbe og et barn. Etter brorens selvmordsforsøk drar hun hjem til provinsen i Danmark, og herfra prøver hun å finne ut hva som har skjedd, hvorfor det som skjer, skjer, og hva det i det hele tatt har med henne å gjøre.

Det tok noen sider før jeg fikk handlingen klart for meg, men etter det var gjort kunne jeg bare gi meg helt hen. 

Hovedpersonen er anonym, og både kjæresten og lillebroren har kallenavn. NN kommer fra provinsen i Danmark, men bor nå i en storby, sammen med "Krabben", som er fotograf. Miljøet hun har vokst opp i er preget av moren, som ble matet med Guds ord gjennom hele livet, og far som er en temmelig introvert vitenskapsmann.

Skildringene av landsbygda i Danmark er heftig lesning, vi hører om baderom som er flekket av mugg, og vinduer i huset som består av plastposer. Hun beskriver menneskene på landet som besatt av eierskap til det rundt seg. Litt senere diskuterer hun den katolske kirkens stigma med skyll og skam, i forhold til protestantenes etikk og moral.

Fattigdom, tyveri, vold, mobbing, mangel på utdanning, religiøs avstengning og rasisme. Siden hun selv nå bor i en by, har hun blitt oppmerksom på forskjellene, og bruker ordet parallelsamfunn, om alle ulikhetene mellom by og land, i levestandard og levevis.

Dette er en roman det ikke er vanskelig å finne smakebiter i, for blikket til Signe Holm er skarpt og betraktningene hun gjør seg via hovedpersonens øyne er både kloke og rystende.

Jeg husker ikke hva hun het en gang. Den fremmede som fødte broren min og døde. Babs kalte vi henne. 

En onkel blir kalt "Klisteret", så er det Svanen, Måka og Jukselappen også Øglen da, lillebroren som er syk, og som hun har sånn kjærlighet til, eller er det skyldfølelse for?

                                    Med broren min var det omvendt. Det var han som ble satt på pause, og pausen ble permanent. Han ble lagt som egg i en grotte, lagt fra seg. En gang, to ganger, tre ganger strakte moren min en hånd frem for å varme det med håndflaten, stryke broren min over kinnet, og hver gang trakk han seg avvisende vekk. Dette fremmede barnet som ingen kjærtegnet. Moren min ga tidlig opp den jobben det var å elske broren min. Øglen lå i dvale et sted mellom fødsel og død, begynnelse og slutt. Han lærte seg å ikke forvente, bare vente, men nå kunne han ikke vente lenger. Han har forlatt øgleredet, som jeg må forlate feberredet.

Romanen fortelles ut i fra et nåtidsperspektiv, og selve handlingen er temmelig enkel. NN har blitt gravid, hun reiser tilbake til hjemstedet sitt, blant annet for å besøke broren som nå er innlagt, etter et selvmordsforsøk. Kjæresten sitter igjen i København, han er snill og vil ikke presse seg på, men hun holder ham unna. 

Jeg lot meg fengsle i begynnelsen, men så ble det stillstand i handlingsforløpet rundt midten av boken, og det måtte selvbeherskelse til for å fullføre. 

Språket og skrivemåten er etter min smak, og at sannheten ligger og lurer i bakgrunnen, gjør at jeg vil lese ferdig, selv om det går litt på repeat mot slutten. Det er noe sentimentalt og en smule klaustrofobisk over karakterene i denne boken, så ved endt lesning kjente jeg på behovet for å lese noe litt mer oppløftende ☺

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 429

Kilde: Biblioteket

Polakken - ny bok fra J.M. Coetzee

J.M. Coetzee er en av vår tids fremste forfattere, og en forfatter jeg har vært innom mange ganger. Til 1001-lesesirkelen har jeg valgt hans bøker tre ganger, blant annet Vanære som scoret full pott på terningen. Verkene til Coetzee er ofte korte, og tilsynelatende enkle, men har en kompleksitet som krever litt av leseren. Polakken er en grei oppvarming, hvis du ønsker å bli kjent med hans forfatterskap.

Forlaget om handlingen:
Romanen stiller spørsmålet om vår forhåndsforståelse av hva kjærlighet er. Kan man drive frem kjærlighet? Er det i det hele tatt mulig å forstå hverandre?

Etter en konsert i Barcelona faller den polske pianisten Witold for arrangøren Beatriz. Hun gjengleder ikke følelsene, i alle fall ikke innledningsvis. Med slående utholdenhet sender han henne musikk, brev, poesi, invitasjoner til å reise. Etter hvert, nærmeste motvillig, men også på egne premisser, begynner hun å utforske hans verden.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2022/på norsk 2024
Sider: 144
Kilde: Biblioteket

Beatriz og pianisten Witold kjenner hverandre ikke, men må tilbringe tid sammen i forkant og etterkant av konserten han holder i Barcelona. Han var født i de verste av tider, Polen 1943, mens hun ble født i 1967, og levde opp under helt andre forhold enn ham.

De konverserer, småpraten er ikke enkel, siden begges engelskkunnskaper kommer til kort, når de beveger seg inn på tematikk som virkelig opptar dem. I sin uvitenhet tolker hun ham, ilegger ham tanker og meninger han kanskje ikke har, mens hun også tilegner ham en bakgrunn, som hun bare antar han kommer fra.

I tillegg til å handle om språk og kulturforskjeller, har teksten en fin klang av Chopin over seg. Gjennom hele romanen hører vi om poeten Dante Alighieri og hans Beatrice, dette underbygger kjærlighetshistorien som Vitold opplever, på en glimrende måte.

Til tross for stor aldersforskjell og hennes uvilje mot å innlede et forhold til mannen, så finner de ut av det med hverandre. Etter han har reist videre møtes de, først i Girona, en kort kjøretur fra Barcelona, og siden på Mallorca, hvor han holdt konsert og hun inviterte ham til å bli noen dager i hennes fritidshus.

13. På motorveien, ved avkjørselen til Malgrat, kjører hun forbi et ulykkessted: et virvar av metall, politibiler, en ambulanse. Hun grøsser. Hva om det hadde vært meg? Hva ville folk sagt? Hva gjorde hun i Girona?

Han vil ha henne med til Brasil, men der setter hun foten ned. Det er aldri tvil, han elsker henne høyt, og hun gjengjelder ikke kjærligheten. Hun har medlidenhet med ham, og hans litt ubehjelpelige måte å formidle dette på. 

Romanen er delt i seks deler, og hver del har avsnitt tydelig merket med nummer. Det er mye luft i romanen, til glede for den som leser sakte og lar betydning av ord og setninger synke inn. 

28. Hun tenker på hvordan det ville være å dele seng med den store, knoklete kroppen, og gyser av motvilje. De kalde hendene på kroppen hennes.

Teksten har et lineært hendelsesforløp, men byr på noen overraskende vendinger med jevne mellomrom. Historien avsluttes også i motsatt ende av hvor den begynte, en slutt helt etter min smak, som var med på å gjøre dette til en roman jeg gjerne anbefaler videre ⚄

Elida og jeg leste boken samme dag, les gjerne hennes omtale!