De fordømte - en roman av Kristine T.G. Hardeberg

Leste du De uskyldige, så er jeg sikker på at du er glad for å vite at bok to i Firenze-serien, nå er ute. De fordømte er en frittstående oppfølger, som kommer til å bli fulgt av en tredje bok i det som ender som en trilogi. I fjor leste jeg Hardebergs sakprosabok Kunsthistorie for alle, som jeg ga en 5`er på terningen, men ikke blogget om (husker ikke hvorfor, jeg likte i alle fall boken godt)

Forlaget om handlingen:
Noe kaldt ilte nedover ryggen hennes, og før han rakk å si mer, visste hun at hun var fremme ved kilden. Det var her hun skulle male.
Verdens første renessansebygning. Så vakker at det var til å gråte av, tenkte hun, og overrasket seg selv. Gjenfødelse, mumlet hun. Nytt liv.

Eva tilbringer sommeren 1960 i Firenze, omgitt av den evige kunsten, men hva er det hun reiser fra, og hva skjedde egentlig da hun var liten, da det var krig i Norge?

Flere tiår senere legger Sandra ut på en helt annen reise sammen med sønnen Daniel. En avgjørelse må tas, og hun søker hjelp i både nåtid og fortid.

De fordømte handler om relasjoner mellom mennesker. Om den skjøre tilliten og den kompliserte kjærligheten, og om sårene vi bærer med oss, enten vi vet det eller ikke. Boken tar også for seg skyldens natur, og hvor vanskelig det kan være å tilgi.

Woao! For en historie, dette ble en slukebok for meg. Historien fortelles fra to tidsepoker. Begge handlingstrådene starter med en togtur, Eva blir fulgt til toget av sin kusine Jorid for å reise til Firenze, og mange år senere sitter Sandra på toget med sin seks år gamle sønn Daniel, for å reise til hjemtraktene og besøke den selvsamme Jorid. 

Historien til Eva blir fortalt både fra hennes barndom og fra ungdomsårene, da hun lærte seg å elske renessansen og ikke minst malerkunsten. Eva hadde en god grunn til å flykte fra familien sin, denne tematikken gir romanen kraft og nerve, jeg sier ikke mer om det her.

Mye skjer når Eva er i Firenze, og for meg som har vært der en gang, ble det sådd et sterkt ønske om å reise tilbake til denne vakre byen. Denne delen av romanen har mye kunst i seg, noe jeg setter stor pris på. 

I Sandras historie, befinner vi oss i 1995, der hvor den forrige boken sluttet. Hun strever med sitt forhold til Marco, som er far til Daniel. Han syntes den gang at det var for tidlig for dem å få barn, så han forlot henne da hun ikke ville ta abort, men nå presser han seg på for å få lov å være far til Daniel. 

I tillegg lærer Sandra mer og mer om sin egen historie, store brokker har vært helt ukjent for henne, både om foreldrene sine og også om besteforeldrene. Eva som var moren hennes, døde tidligere dette året, og dødsboet har gitt Sandra mange spørsmål, og noen svar. Hun vi ha flere.

Det er veldig spennende å være med å avdekke sannheten, som sakte men sikkert kommer for en dag. Særlig likte jeg Sandras tanker rundt det å være mor, og hennes svake tro på at hun dugde. Når hun lærer sin egen mor bedre å kjenne, hjelper ikke det særlig på selvtilliten.  

I De uskyldige er handlingen delvis lagt til midten av 1800-tallet og omtaler barnehjemmet Innocenti. Dette bygget og dens funksjon spiller også en rolle i denne romanen, denne gang i Evas historie. I forrige bok var det Teresas historie som fenget mest, men i De fordømte ble jeg like oppslukt av Sandras dilemmaer som kunsten og Evas familiehistorie. 

Romanen er virkelig godt skrevet, teksten har mye dialog, og et språk som flyter lett, og gjør den medrivende til tusen. Her er mange detaljer som byr på spenningstopper underveis, leseren får et lite mysterium å løse underveis, for hva Sandra egentlig finner frem til i sin søken, røpes sent i historien. 

Jeg anbefaler gjerne De fordømte videre ⚄

Forlag: Artikolor

Utgitt: 2024

Sider: 470

Kilde: Leseeksemplar