Signe Holm er dansk men bosatt i Oslo. Godset som er hennes flotte debutroman, som kom ut i april i fjor. Det var NRK sin anmeldelse på podcasten Åpen bok, som pekte meg i retning av boken, og jeg ble ikke skuffet, da jeg begynte å lese. Hun er nominert til Lytteres romanpris og Tarje Vesaas debutantpris 2023 for romanen - jeg heier på henne!
En fremmed dukket opp på døren til godset med et barn i magen. Ta det, sa hun. Det er ikke mitt, sa jeg, jeg kan ikke ta vare på noe som helst, og dessuten kan man ikke bare legge fra seg tingene sine der det passer en. Ta det, ba hun, ta livet.
ER DET OVERHODET
NOENS
Å BEHOLDE
"Godset" er en roman om en ung kvinne og hennes relasjoner til en øgle, en krabbe og et barn. Etter brorens selvmordsforsøk drar hun hjem til provinsen i Danmark, og herfra prøver hun å finne ut hva som har skjedd, hvorfor det som skjer, skjer, og hva det i det hele tatt har med henne å gjøre.
Det tok noen sider før jeg fikk handlingen klart for meg, men etter det var gjort kunne jeg bare gi meg helt hen.
Hovedpersonen er anonym, og både kjæresten og lillebroren har kallenavn. NN kommer fra provinsen i Danmark, men bor nå i en storby, sammen med "Krabben", som er fotograf. Miljøet hun har vokst opp i er preget av moren, som ble matet med Guds ord gjennom hele livet, og far som er en temmelig introvert vitenskapsmann.
Skildringene av landsbygda i Danmark er heftig lesning, vi hører om baderom som er flekket av mugg, og vinduer i huset som består av plastposer. Hun beskriver menneskene på landet som besatt av eierskap til det rundt seg. Litt senere diskuterer hun den katolske kirkens stigma med skyll og skam, i forhold til protestantenes etikk og moral.
Fattigdom, tyveri, vold, mobbing, mangel på utdanning, religiøs avstengning og rasisme. Siden hun selv nå bor i en by, har hun blitt oppmerksom på forskjellene, og bruker ordet parallelsamfunn, om alle ulikhetene mellom by og land, i levestandard og levevis.
Dette er en roman det ikke er vanskelig å finne smakebiter i, for blikket til Signe Holm er skarpt og betraktningene hun gjør seg via hovedpersonens øyne er både kloke og rystende.
Jeg husker ikke hva hun het en gang. Den fremmede som fødte broren min og døde. Babs kalte vi henne.
En onkel blir kalt "Klisteret", så er det Svanen, Måka og Jukselappen også Øglen da, lillebroren som er syk, og som hun har sånn kjærlighet til, eller er det skyldfølelse for?
Med broren min var det omvendt. Det var han som ble satt på pause, og pausen ble permanent. Han ble lagt som egg i en grotte, lagt fra seg. En gang, to ganger, tre ganger strakte moren min en hånd frem for å varme det med håndflaten, stryke broren min over kinnet, og hver gang trakk han seg avvisende vekk. Dette fremmede barnet som ingen kjærtegnet. Moren min ga tidlig opp den jobben det var å elske broren min. Øglen lå i dvale et sted mellom fødsel og død, begynnelse og slutt. Han lærte seg å ikke forvente, bare vente, men nå kunne han ikke vente lenger. Han har forlatt øgleredet, som jeg må forlate feberredet.
Romanen fortelles ut i fra et nåtidsperspektiv, og selve handlingen er temmelig enkel. NN har blitt gravid, hun reiser tilbake til hjemstedet sitt, blant annet for å besøke broren som nå er innlagt, etter et selvmordsforsøk. Kjæresten sitter igjen i København, han er snill og vil ikke presse seg på, men hun holder ham unna.
Jeg lot meg fengsle i begynnelsen, men så ble det stillstand i handlingsforløpet rundt midten av boken, og det måtte selvbeherskelse til for å fullføre.
Språket og skrivemåten er etter min smak, og at sannheten ligger og lurer i bakgrunnen, gjør at jeg vil lese ferdig, selv om det går litt på repeat mot slutten. Det er noe sentimentalt og en smule klaustrofobisk over karakterene i denne boken, så ved endt lesning kjente jeg på behovet for å lese noe litt mer oppløftende ☺
Så enig i din anmeldelse. Jeg gikk meg vill i forfatterens altfor mange «pusselbiter». Nå trenger jeg noe oppløftende lesestoff.
SvarSlett