Jeg skal ha revansje og andre noveller av Torborg Nedreaas

Akkurat i tide før Torborg Nedreaas sin berømte roman Av måneskinn gror det ingenting settes opp på DnS, kommer denne lille godbiten ut. Som medlem av forfatterens "fanklubb" fryder jeg meg over både teateroppsetningen, og ikke minst over denne samlingen. Jeg har i tillegg lest trilogien om Herdis og romanen De varme hendene, og anbefaler disse romanene varmt, etter at du har varmet opp med årets utgivelse, som er et knippe av Nedreaas sine beste noveller.

Forlaget om novellesamlingen:
Et sjakkparti som handler om mer enn brikker på et brett. En tysk soldat som er full på en trikk. To brødre som er ute for å stjele poteter. En kvinne som ligner en hegre. En død mann som likevel lever.

Det er ikke døden som skiller menneskene fra hverandre, skriver Torborg Nedreaas i novellen "Andrei". Like mye er det klasseskiller, mangel på kommunikasjon, fordommer og redsel som hindrer sann kontakt. I denne boken er seksten av Nedreaas' beste noveller samlet for første gang. 

Novellene hører til blant de ypperste i norsk novellekunst, og har ofte krigen som motiv, men handler også om barndom, sosial ulikhet og kjærlighet.

I Nedreaas sine noveller, kan du aldri være helt trygg på hva, som kommer til å bli den snertne avslutningen på historien. De fleste fortellingene har et bakteppe fra da den tyske okkupasjonsmakten holdt befolkningen i sitt klamme grep, mens handlingen er satt blant skakkjørte mennesker, som lever under dårlige betingelser.

                                Ser du på tyskerne du da? Isch nei, - jo, jeg måler dem. Forleden dag traff jeg to stykker, faktisk forferdelig stilige, og så sa de "süsses Mädchen" til hverandre og ville smile til meg. Men da ble jeg så jævla rasende og så så jeg sånn på dem forstår du, aldeles knusende, så de ble røde og måtte se vekk. Du skal ikke se på dem. Vi skal ikke ense dem. Nei det mener jeg også. For meg er de luft! For meg også, dårlig luft, hi hi. Dolukt, ha ha. Jammen gud du må da faktisk innrømme at det er mange av dem som er jævla stilige.

Å skildre menneskeskjebner er Torborg Nedreaas sin absolutte styrke, hun briljerer når hun maler frem lidelse, så tydelig at det verker i hjerterota. Når leseren i tillegg opplever at de moralske avklaringene underveis er litt utydelige, blir en holdt skikkelig på pinebenken.

Gjennom disse 14-15 novellene møter vi mennesker som er bleke av hat og ensomhet. Vi leser om det kvalmende sterke behovet for hevn, om vanskjøtsel av barn, om utroskap og konemishandling. 

Felles for alle historiene er at menneskene er fattige, de fleste var jo det i tiårene etter krigen var slutt. Hjemløshet, tigging og sult gir hjerteskjærende lesning, men som oftest finnes det et skjult budskap i historien, som åpenbarer seg mot slutten.

                                Og Dikteren sa til meg, du skal stikke fingeren i jorden - og jeg grov begge mine hender i jorden, og da jeg tok dem opp igjen, var det blod på hendene mine.

Noen noveller har en blanding av dunkle drømmer og uklare stemninger, marerittene i de Virginia Woolf-aktige historiene, rystet meg ikke like mye som de mer virkelighetsnære scenene. Tekstene har mye humor, spesielt i dialogene. Der den gammelmodige bergenske dialekten skinner gjennom, nikker jeg begeistret når jeg gjenkjenner utdaterte ord og uttrykk.

Det er umulig for meg å plukke ut et par favoritter av disse novellene, men nevner ensomheten i Akvariet, Fru lossearbeider i Knøsesmauet i Nå, den organiserte skamklippingen av jentene som hadde gått med tyskerne, i Gjengjeldelsens lov, og ikke minst ensomheten i Kall meg Line-mor, som virkelig fikk frem klumpen i halsen min.

Liker du måten Karin Fossum skriver på, da har du vunnet gullpotten med Torborg Nedreaas sine noveller. Selv jeg som var forberedt på en godbit da jeg satt meg ned med Jeg skal ha revansje, ble blåst av banen av disse historiene - gled deg ⚅

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2024

Sider: 231

Kilde: PDF fra forlaget