Fjellturer og ferieturer

tirsdag 26. mars 2024

Dobbeltgjengerne av Jon Øyvind Flink

Etter forfatterdebuten i 2003 har Jon Øyvind Flink skrevet 6 romaner, i tillegg til et skuespill og en diktsamling. For meg ble dette et nytt bekjentskap, som jeg gjerne pleier i fremtiden.

Forlaget om handlingen: 
Verden kan ende når som helst, særlig etter en fuktig bytur. Fire litterater våkner på Nesøya, og i dyp fylleangst opplever de noe som kanskje er begynnelsen på dommedag. Etter denne romanåpningen forteller Dobbeltgjengerne en historie om uoppfylt kjærlighet, barndomstraumer og identitet.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 188
Kilde: Leseeksemplar

Noen elementer i denne korte romanen tilsier at jeg har lyst å kalle den for "litt rar". Men, stort sett så følger vi et hendelsesforløp som er lett å følge. 


Romanen er delt i fem deler av forskjellig lengde kalt 1-2-3-2-1. Fortellerstemmen er anonym så vidt jeg kunne se, en ung mann som har flyttet til Olaf Ryes plass i Oslo, og som jobber i et reklamebyrå. Etter en kraftig rotbløyte med noen venner havner de på Nesøya, og der ute opplever de at en god del krysserraketter fyker over hodene deres og eksploderer i hovedstaden.

I del to går vi noen år tilbake, hvor han oppsøker en spåkone som blir riktig forferdet når hun ser hva kortene sier om ham. Etterpå krasjer en fyr på elsparkesykkel i ham, en fyr som er til forveksling lik ham selv.

Den midterste delen er den største, og her hører vi om hvordan foreldrene hans var bitre fiender og sloss gjennom hele oppveksten, til ham og lillebroren. Far er borte for lengst, og nå er mor død også, de to brødrene må rydde ut av huset hennes. Mens vår mann strever med kjærligheten er broren gift, men de har vært venner hele livet. I morens etterlatenskaper finner han et foto av en gammel forelskelse, og dette er inngangen til enda en liten anekdote.

                Hvis jeg er for full til å kjøre, så er jeg også for full til å ta kloke valg. Det er med andre ord ugreit å dømme meg, om ikke juridisk, så i hvert fall moralfilosofisk, hvilket burde holde for lekfolk. Om den type logikk er vanskelig å få orden på, sjangler jeg likevel ut i gangen, tar på meg jakke og sko og går ut i bilen.

Denne delen av boken har mye handling, og etter en start hvor jeg brukte litt energi på å skjønne hva jeg egentlig leste, så ble det nå mye lettere. I avslutningen av denne delen er han på jobbkonferanse på Gjøvik, og opplever synet av de samme krysserrakettene, som "han" (?) så i starten av romanen.

Selv om skrivemåten i korte perioder ga meg litt hodebry, så likte jeg romanen godt. Romanen har et godt språk, er passe sær og har litt humor, spesielt det at han leste filosofiske verker av Kant og Witgenstein som sovemiddel, moret meg. Handlingen har et par uventede vendinger, spesielt en ga meg skikkelig hakeslepp.
 

Har du lyst å lese noe litt utenom det vanlige,
så utfordrer jeg deg til å lese
Dobbeltgjengerne

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar