Andromeda av Therese Bohman

Den svenske romanforfatteren og journalisten Therese Bohman har skrevet fire romaner, siden hun debuterte som romanforfatter med Den druknade i 2010. Jeg har lest Aftenland og Den andre kvinnen, før jeg valgte meg ut årets utgivelse på norsk, Andromeda.

Forlaget om handlingen:
Da studenten Sofie kommer til forlagshuset Rydéns som praktikant, blir hun ved en tilfeldighet oppdaget av redaktørnestoren Gunnar. Han ser noe eget i den unge kvinnen og betror henne raskt større ansvar – for raskt, vil enkelte kolleger hevde. Snart innvier han henne i arbeidet med den eksklusive bokserien Andromeda.

Det oppstår en fortrolighet mellom den aldrende redaktøren og den yngre kollegaen som begge setter høyt. I krokene hviskes det om det skjeve maktforholdet dem imellom, men selv strever de med å sette på ord på det som binder dem sammen. 

Hvis det ikke bare er litteraturen som trekker dem mot hverandre, hva er det da?

Andromeda er en roman, som nær sagt leser seg selv. Den har litt ulikt fokus underveis, og for meg ble det en leseopplevelse preget av noen langdryge sekvenser, men også overraskende vendinger som fenget.

Siden vi befinner oss i fagmiljøet i et forlagshus, så handler romanen mye om litteratur og språk. Bransjen er også preget av posisjonering og en smule misunnelse, og dette skaper innimellom litt drama, selv om det ikke er av det brutale slaget.

Hoveddelen av historien skildrer det profesjonelle vennskapet mellom to kolleger i Rydèns forlag, den unge praktikanten Sofie Andersson, og hennes nestor Gunnar Abrahamsson. Del 1 er fortalt i førsteperson, og det er Sofie som holder ordet. Hennes historie begynner når hun får jobb i forlaget, ganske så ulik Gunnars historie, som kommer etterpå.

                        Hele relasjonen vår var en stille protest mot alt vi begge avskydde ved samtiden: vulgærfeminismen, tabloidavisspråket, politiseringen av hver minste detalj i eksistensen, kommersialiseringen av det sanne og det skjønne, den trangsynte tanken om at en eldre mann og en yngre kvinne ikke kunne ha gjensidig utbytte av hverandre siden maktforholdet så soleklart var i min disfavør. Han var mann, og mer enn dobbelt så gammel som meg, han var sjefen min, og det var han som betalte for vinen.

Halvveis i boken skifter blikket, og det er Gunnar som forteller. Historien starter fra hans tidlige barndom, og fokuset skifter over på klassereisen han gjorde, for å komme dit han var, da Sofie ble kjent med ham. I denne delen får vi en forklaring på noe av oppførselen hans i deres relasjon, men det er den mer eller mindre motiverte kampen for å bli noe i livet, som får mest plass.

Mens jeg leste første del, syntes jeg den ble vel detaljert og langdryg. Ikke før helt mot slutten, skjønte jeg at dette var påkrevd. Da fokuset skiftet i del to var jeg forberedt, men denne delen var annerledes fortalt, og ikke langdryg på samme måte.

Andromeda er en lavmælt roman, melankolsk og ettertenksom. Her er ikke mye drama å spore, selv om leseren gjerne aner at det viskes bak ryggen på Sofie. Jeg koste meg med de litterære diskusjonene som finnes her, og frydet meg over en jordnær skildring av et kollegialt forhold, som i disse tider føles temmelig uvanlig.

Nå er jeg spent på om Therese Bohman er en forfatter mine svenske lesevenner kjenner godt til ☺- ha en fin søndag alle sammen!
 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022/på norsk 2024

Sider: 184

Kilde: Biblioteket