Oppsummering av årets første lesemåned

Det er litt av en start jeg har hatt på det nye leseåret, men nå skal det sies at flere av disse bøkene er veldig korte. 

Fremdeles er det JSDs klassikere som preger lesingen min, i tillegg til 1001-lesesirkelen som fikk to bøker i januar og diktlesesirkelen som fikk sitt bidrag. 

Koronarestriksjoner og en sykemelding har gjort at det meste av min tid tilbringes under leselampen eller på tur med lydbok på øret, så det er kanskje ikke så rart at jeg har pløyd gjennom en del.

Bøker lest i januar:

1. Gustave Flaubert - Madame Bouvary - 4
2. Gry Strømme - Under samme sol -  5
3. Johanna Mo - Nattsangeren - 5
4. Toni Morrison - Jazz - 4
5. Maria Kjos Fonn - Kinderwhore - 6
6. Mikail Bulgakov - Mesteren og Margarita - 5
7. Stein Sørensen - Brønnøya - 4
8. Virginia Woolf - Mrs. Dalloway - 4
9. Toni Morrison - Hjem - 4
10. Stein Mehren - Kjærlighetsdikt - 3
11. Knut Nærum - Sannheten - 4
12. Gertrude Stein - Alice B. Toklas` selvbiografi - 4
13. Alessandro Baricco - Silke - 4
14. Albert Camus - Den fremmede - 5
15. Jacques Ferrandez - Den fremmede (tegneserie) - 5
16. William Faulkner - Dødens dager - 4
17. Joseph Condrad - Mørkets hjerte - 5
18. Catherine Anyango - Mørkets hjerte (tegneserie) - 5
19. Morten Øen - Boogaloo - 5
20. T.S. Eliot - Det golde landet - 3
21. Charles Dickens - Store forventninger - 5
22. Karl Ove Knausgård - Skogen og elva - 5
23. Eivind Riise Hauge - Korrektur av et sorgens kapittel - 5
24. Albert Camus - Det første menneske - 4
25. Unni Lindell - Nabovarsel - 4
26. Chimamanda Ngozi Adichie - Vi burde alle være feminister - 4
27. Jon Fosse - Nokon kjem til å kome - 4
28. Johann Wolfgang von Goethe - Faust - 3
29. Kari Stai - Passe happy - 5
30. Arnadur Indridason - Jenta ved broen - 5
31. Jane Austen - Stolthet og fordom - 4
32. Fjodor Dostojevskij - Forbrytelse og straff (tegneserie) - 5
33. Alex Schulman - Overleverne - 5
34. Vidar Sundstøl - Jeg sank - 4
    
    

Romaner: 18

Krim: 4

Dikt: 2

Skuespill: 2

Barn: 1

Tegneserier: 3

Sakprosa: 1

Biografi: 2

En ting er sikkert, måloppnåelsen denne måneden er nådd, for så mange kategorier har jeg ikke lest på en måned før. Aldri før har jeg lest så mange bøker på en måned som jeg IKKE har blogget om, det føles godt. (4 av bøkene uten lenke på listen, kommer det omtale på) BookBites har klinket til og levert det jeg har bedt om, og der de sviktet har biblioteket levert, så det er ikke mange leseeksemplarer jeg har bedt om, men noen har det blitt. 

Flere arrangementer ble avlyst i januar, men jeg fikk med meg et foredrag som kvinnelige malere i barokken, og en flott konsert med Harmonien, hvor de spilte Rossinis vakre messe. Heldigvis har jeg flere godbiter på planen for februar, så jeg lider ingen nød. 

Februar står for døren, den korteste måneden i året, så jeg håper å halvere antall leste bøker da. Jeg har noen lange klassikere på planen, og et par sakprosa som kan ta litt tid, så jeg satser på at det skal gå greit. 

Nyt vinteren dere, i januar gikk jeg
på ski for første gang på 10 år!

 

Jeg sank av Vidar Sundstøl

Det var Minnesota-trilogien som i sin tid gjorde at jeg fikk øynene opp for Vidar Sundstøl. Jeg har også lest Oseberg og Hullet han krøp ut av men disse to bøkene er noe helt annet. På grunn av dem var jeg en smule skeptisk da jeg begynte på Jeg sank, men til tross for at historien er originalt fortalt, falt den ned på rett side i mitt forståelsesunivers.

Fra bakpå boken:
For over tusen år siden tok Olav Tryggvason fire hedenske trollmenn til fange, brakte dem ut til et skjær utenfor Avaldsnes ved Karmøy, og bandt dem fast, for så å la dem drukne av det stigende tidevannet. Slik fortelles historien i Snorre.

På slutten av 1800-tallet får den unge kunstneren Halfdan Egedius i oppdrag å illustrere trollmennenes endelikt til en ny utgave av boken, og kaller tegningen «Seidmennene på Skrattaskjær».

I vår tid bestemmer forfatteren Eddy Kromvik seg for å skrive en roman om seidmennene, med håp om å nå «et ukjent rom eller en soloppgang han ikke ante fantes.» For å gjøre det har han isolert seg i en hytte på nettopp Avaldsnes. Men man skal være forsiktig med hva man ønsker seg, heter det. For hvor går egentlig grensen mellom innlevelse og besettelse? 

Halfdan Egedius sin nye illustrasjon til Snorre fra 1899, er virkelig til å leve seg inn i.
I denne romanen blir vi guidet gjennom bildet flere ganger, og tolkningen som blir oss til del, er en kurator verdig. Vi hører om Egedius` arbeid med tegningen i løpet av denne romanen/spøkelseshistorien, men det er forfatteren Eddy Kromvik vi følger tettest.

Kromvik er en einstøing, han skyr det dagsaktuelle som pesten, og vil helst ikke forstyrres av noen, ikke disse tre ukene han leier en hytte på Avaldsnes for å skrive, og ikke ellers i livet heller. Han er en forfatter som skriver om en forfatter som vil skrive en bok om vår historie. Egentlig hører vi ikke så mye om denne romanen in spe, for Kromvik lever seg sånn inn i historien om disse seidmennene som druknet på Skrattaskjær, at virkeligheten løser seg opp for ham.

På den arkeologiske utgravingen på Avaldsnes møter han professor Henrik Gran. Hans unge datter har sommerjobb på vikingmuseet samme sted, og når Eddy møter henne kjenner han en gammel lukt av jord. Denne lukten og flere andre subtile hint, drar Eddy med seg gjennom en portal og inn i en annen verden. På denne måten blandes historiene fra nåtid og vikingtid sammen, på en original måte.

Du må konsentrere deg når du lese denne boken, den er kort og kan med letthet leses i stillhet på en kveld, slik jeg gjorde. Overgangene mellom verdenene skjer sømløst, men jeg synes ikke det er vanskelig å følge med på handlingen. En liten smakebit på nerven som ligger og lurer:

Det må være midt på natten, fortsatt mørkt, og Eddy vet ikke hva som har vekket ham, men noe var det. En lyd, kanskje. Han lukker øynene og er på vei inn i søvnen igjen da han hører det. 
   Noen puster ved siden av ham. 
   Febrilsk finner han bryteren til leselampen. Lyset klipper over skriket, men det blir hengende igjen i strupen som et sår. 

Vidar Sundstøl skriver godt, jeg liker de skjulte overgangene og spenningen som bygger seg opp underveis. Det er og kjekt at romanen er bygget opp med et kjent kunstverk som dreiningspunkt, og at vi hører om historiske hendelser, selv om de er eldgamle.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2021

Sider: 159

Kilde: Leseeksemplar

Store forventninger av Charles Dickens

Igjen er det BookBites som redder meg, jeg var klar for en ny lydbok, og satt med min bibel, Janne Stigen Drangsholts bok Fra Shakespeare til Knausgård, og håpet å finne en match. Store forventninger ble denne matchen, og jeg frydet meg over å ha 20 nye timer med historie på øret. De 544 sidene er lest inn i 2020, av Duc Mai-The, han lever seg inn i historien, og hans klare fine stemme passer perfekt til handlingen.

Forlaget om handlingen:
Et skrekkinnjagende møte på en kirkegård i Kents myrlandskap åpner beretningen om foreldreløse Pips vandring gjennom livet. Vi følger ham fra barndommen hos hans meget håndfaste søster og hennes enkle, underkuede, men tvers igjennom hjertegode ektefelle, gjennom et liv som ung gentleman som lever høyt på midlene fra en mystisk, ukjent velgjører og fram til den store personlige krisen som snur opp ned på alle hans forventninger om et liv fylt av suksess, velstand og kjærlighet.

I skildringen av Pips modningsprosess henter Dicken fram det beste i sin portrettkunst, samtidig som han bruker hele sin barokke fortellerevne til å bygge en uforglemmelig miljø- og samfunnsskildring.

Charles Dickens skrev Store forventninger, først som en føljetong i et tidsskrift, hvor det ble publisert stykkevis og delt i første halvår av 1861. Så kom romanen ut, og siden har den funnet manges hjerter. 

Den forskremte lille gutten kaller seg Pip, siden han lenge ikke greide å uttale navnet sitt. Han har det slett ikke bra, søsteren tok over ansvaret for ham da han var liten, og har siden "flasket ham opp". At han er lillebroren hennes er ikke til å forstå, for hun er en ful kjerring som herjer og regjerer i huset, og er ekkel med de to hun bor med. Hun er gift med Joe, en snill og vakker mann, men ikke den skarpeste kniven i skuffen. Pip og Joe er fortrolige, men de er naiv begge to, så lite som de har omgått andre mennesker.

Når historien starter har Pip gått ut på kirkegården for å filosofere litt over livet. Her dukker det opp en gal mann, kledd i filler og med jern rundt foten. Han truer Pip til å komme tilbake på morgenen med mat til ham, så Pip ser seg tvunget til å stjele fra søsterens spiskammers. Senere kommer soldater på besøk for å få Joe til å reparere noen håndjern, siden de er på jakt etter to rømlinger fra fangeskipet uti bukta. 

Vi hører også om julefeiringen, og om hvordan Pip kom seg ut av knipen med den stjålne maten. 

Store forventninger er en dannelsesroman, vi følger Pip når han vokser opp, samtidig som han tar oss med tilbake i tid. Skildringene av samfunnet i Viktoriatiden er formidabel, ufriheten og skrekken som sitter i de fattige er til å få klump i halsen av. De rike er heldigvis ikke bare sure som Mrs. Havishman, som er en av mange peppermøer på denne tiden.

Pip får plutselig en dag beskjed om at han skal fraktes til godset til Mrs. Havishman for å leke. Han visste ikke hva lek innebar, og da han kom dit ble han ført inn i et mørklagt rom, hvor han får beskjeden "lek da!" Den rike men dønn ensomme fruen trengte nemlig en ny adspredelse, og hadde det ikke vært kjekt å se på barn som leker... Dickens er tidlig ute med å ta opp kvinnespørsmål, og dette er en av flere scener som skildrer hvordan kvinner hadde det.  

Karakterene til Dickens er langt fra endimensjonale, de fleste er klok og dum, snill og fæl, vakker og stygg, sånne personskildringer gir god litteratur. Til og med Mrs. Havishman har en myk side, som vi får se når det er tid for at Pip skal begynne i lære hos Joe.

Dette er bare begynnelsen på den lange historien. Romanen er handlingsdrevet og har ikke et kjedelig øyeblikk, tur hver dag gikk som en lek, når jeg visste at jeg hadde Dickens på øret. Vi beveger oss etter hvert til London, og Dickens kvier seg ikke for å navngi gater og broer, så jeg får gysninger på ryggen av savn etter å reise til London, og gå i Dickens fotspor igjen.

Selv hadde jeg trodd at å lese Charles Dickens fra midten av 1800-tallet kom til å bli traurige greier, ikke gå i den fellen, dette var lettlest og spennende til siste ord. Et tydelig plott driver handlingen, og dette følges frem til en avslutning som er hjerteskjærende vakker. Les den!

Boken oppsummert (ifølge Janne S. Drangsholt): 

Foreldreløse Pip misforstår 

fortellingen om seg selv

Passe happy av Kari Stai

De fleste av oss kjenner Kari Stai fra de herlige bøkene om Jakob og Neikob. Denne gangen er det aldersgruppen 9-12 som skal få gleden av hennes penn, og heldige meg fikk en liten julaften i januar, da denne boken havnet i postkassen min.

Forlaget om handlingen:
Juri nærmar seg 12 år og kjenner seg usikker på absolutt alt. Han prøver å finne ut av seg sjølv, kjærleiken, fotballen, og kor langt tunga skal inn i eit kyss før ein ikkje får puste.

For Sofi er så fin at Juri mistar pusten. Men Juri vil sjølvsagt ikkje døy. Han skulle ynskje at alt var som før. At pappa ikkje måtte flytte. At bestevenninna Evy ikkje blei så rar. Kvifor har han så mange kjensler? No snurrar jordkloden så altfor fort. Om han berre kunne stått litt meir i ro.

Forlag: Samlaget
Utgitt: 2021
Sider: 176
Kilde: Leseeksemplar

I Passe Happy møter vi en gutt som er akkurat det, passe happy. Han forelsker seg i klassevenninnen, eller er han forelsket? saken er at han ikke vet og hvordan skal han finne ut av det?

Oppførselen til den vakre Sofi ville sagt oss voksne noe med en gang, men Juri er blind for realitetene. Heldigvis har han sin beste venn Evy, som er der for ham hele tiden, eller nesten hele, for Evy bærer også på en hemmelighet. 

Det har begynt en ny gutt i klassen, han heter Hugo og har returnert fra noen år i New York. Hugo har en tøff skinnjakke og lukter godt. Juri ser at Sofi liker ham godt, så han begynner å spionere på Hugo, for å, om mulig etterligne ham.

Juri er en tenksom gutt, han får ofte for liten tid til å reagere på ting, og omgivelsene forstyrrer ham. Han er så snill at når han tar igjen en treg gammel mann på gangstien, så lar han være å gå forbi, for at ikke den gamle skal føle seg gammel. Etter hvert blir han kjent med Abrahamsen, som gir ham noen visdomsord med på veien.

Passe happy var en fryd å lese, til tross for at jeg ikke er i målgruppen (9-12) gledet jeg meg over historien og de enkle, men talende illustrasjonene. Språket Kari Stai bruker er ikke barnslig, men fritt for slang, hun bruker ikke for mange ord, for å få frem det hun vil si. 

Voksne som leser for barn har med denne romanen et flott redskap for å åpne opp for samtale og refleksjoner rundt tema som skilsmisse, å få et nytt søsken, døden, homofili, tilhørighet, mobbing og ikke minst tungekyss. Men, viktigst av alt er dette en medrivende historie, som gjør godt å lese ☺

Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge

Eivind Riise Hauge er en skribent fra Bergen. Han debuterte som forfatter i 2010, og har utgivelser i forskjellige sjangere, noveller, skuespill, dikt, en roman før denne, og bøker om sjakk. Jeg kjenner at jeg har blitt så vant med at forfattere skriver ut i fra egne erfaringer, at jeg ble overrasket over at Hauge ikke er Rorgen, men at han skriver med innsikt, det er helt sikkert.

Fra bakpå boken:
Rorgen sitter inne. Varetekt. Det er ikke første gang, han kjenner veggene, rutinene, folkene. Likevel er noe annerledes denne gangen. Dette er hans fortelling, hans frie forklaring. 

Gjennom Rorgen gir Eivind Riise Hauge en stemme til de innsatte og de utstøtte, en stemme til dem som vanligvis ikke blir hørt, og i hvert fall ikke trodd. Rorgen forteller med kløkt, nådeløs selvinnsikt og humor, stikker både til høyre og venstre, river oss alle ned fra pidestallen og gjør oss litt klokere.

Forlag: VigmostadBjørke
Utgitt: 2021
Sider: 219
Kilde: Leseeksemplar

Den frie fortellingen som Rorgen sitter på cella og forfatter, er rammefortellingen i denne romanen. Heldigvis handler det ikke om en som svetter over blyanten, men om en gutt som vokser opp, og stadig vekk blir misforstått. 

Vi hører om faren, som var en bipolar sjømann, som forsvant, og om moren som blir mer og mer borte i pillemisbruk. Rorgen må passe på seg selv fra tidlig alder, han blir mobbet og havner ofte i slåsskamp, men han tålte julingen, han sladret ikke.

Rorgen har gått på noen smeller i livet sitt, vi hører om ildspåsettelse, overfall, tyveri og trusler, men når vi leser denne boken ser vi mennesket bak den kriminelle, og mange ganger blir jeg lei meg på vegne av Rorgen, ikke forbanna. Han blir preget av det han har gjort, selv om han ikke husker noe, og prøver selv å finne ut hva som trigget ugjerningen. 

I lys av at han blir eldre, tillegger han gamle minner ny betydning, hva er essensen av et levd liv, spør han seg selv, mens han skriver inn nyanser i det sort/hvite bildet som allerede er tegnet av ham. 

Mot slutten henvender han seg direkte til sønnen, han har nok skjønt at denne gangen blir han sittende en stund, og at den frie fortellingen som advokaten har bedt ham om å skrive, også kan være en utstrakt hånd til sønnen.

Jeg har lest mange romaner hvor hovedpersonen er psykisk syk, narkoman, prostituert eller andre skjebner, men aldri har jeg kommet på innsiden av en notorisk kriminell. Eivind Riise Hauge skildrer dette menneskesinnet på en glimrende måte, han har en hverdagslig ordbruk, som nesten står i kontrast til de flotte setningene, som romanen inneholder. Korrektur av et sorgens kapittel, er medrivende til tusen, og en tankevekker for alle oss som ikke kjenner noen kriminelle.

Tenk å bli kalt "et sorgens kapittel"   - Denne romanen må du lese!

 Bokblogger har også skrevet om boken

Det første menneske av Albert Camus

Den algeriske forfatteren Albert Camus er i vinden som aldri før, og i år utgis romanen han skrev på da han brått ble revet bort i 1960. Jeg hadde nettopp lest Den fremmede, og gikk begeistret videre til denne romanen som ble hans siste utgivelse, mange år etter hans død.

Boken er:  
en barndomsskildring satt til Algerie, som Camus håpte skulle bli hans virkelige storverk, men som han dessverre ikke rakk å fullføre da han døde i en mystisk bilulykke i 1960. Utkastet til Det første menneske ble funnet i restene etter ulykken, og datteren til Camus, Cathrine Camus, sørget for å få utgitt det håndskrevne manuskriptet i 1994. 

Jacques Cormery er født i Alger av europeiske innvandrere like før første verdenskrig. 40 år gammel står han for første gang ved sin fars grav i Frankrike, en far som han aldri har kjent. Ved graven fylles han av en sterk trang til å få vite mer om denne mannen, og han søker tilbake til barndomslandet Algerie.

Romanen fremstår fremdeles som et uferdig manuskript, siden Camus`s egne notater i margen er tatt med, og handlingen har fått beholde sine små feil og rettelser. Det er ganske artig å lese, en kryper liksom inn i forfatterens verden, midt i arbeidsøkten hans.

Del I heter Faren, og historien starter den dagen foreldrene til Jacques Cormery ankommer gården de skal forpakte, og Jacques blir født i det de kommer inn døren. Etter denne dramatiske starten går vi 40 år frem i tid, når Jacques skal til Frankrike, og moren ber ham om å oppsøke farens grav. Far døde i 1. verdenskrig da han selv bare var ett år, og han og moren har levd livet sitt sammen med mormor. 

Vi hører om oppveksten, med en eneherskende bestemor og en nesten døv mor som ikke kunne lese, men jobbet for andre hele livet. Det er lyse barndomsminner som skrives frem, med mye lek og, selv om de var fattige sultet de ikke, så refleksjonene hans rundt materielle goder kommer sent i livet. 

Fra et nåtidsperspektiv følger vi Jacques når han oppsøker graven til faren, og etterpå gården hvor de ankom da han ble født. Han snakker med legen og den nåværende eieren av huset de bodde i, og får høre om tiden rundt 1. verdenskrig. Vi får blant annet høre om koleraepidemien som tok livet av et dusin mennesker om dagen.
Deler en smakebit som ga assosiasjoner til vår hverdag av 2021:

      Kort sagt døde det rundt et dusin om dagen. Hans kolleger militærlegene, hadde ingen ting å stille opp med. Litt av noen kolleger, forresten. De hadde ikke flere medisiner igjen. Så fikk de en idè. Man skulle danse for å varme opp blodet. Hver natt, etter arbeidet, danset kolonistene mellom begravelsene, til fiolinakkompagnement. Og det var slett ikke så dumt uttenkt. Sammen med varmen fikk det stakkarene til å svette alt de kunne, og epidemien stanset. 

Del II heter Sønnen eller det første menneske, og nå går vi tilbake der vi slapp i oppveksthistorien, når Jacques begynner på gymnaset. Han er en naiv, fattig gutt som har jobbet hardt for å få en friplass på  dette myteomspunne gymnaset. Han lever i et land hvor det også er mange arabere, og forholdet mellom arabere og hvite er stadigvekk et tema.

Albert Camus bruker mange ord på å skildre omgivelsene, og det er lett å se for seg Jacques og vennen Pierre, som løper rundt i byens smale gater, og gjennom basarene, med sine flotte bueganger. De løper forbi kirker og blomsterhandlere, og selv leseren kjenner på livet og atmosfæren i denne byen.

Boken er spesiell på den måten, at alle små stikkord, strøtanker, korrigeringer og rettelser som står i manuset, er tatt med. Etter romanen (plutselig) er ferdig, får vi igjen en lang liste med tanker og muligheter Camus har hatt for boken. Dette var ikke så spesielt interessant, og tilførte ikke romanen noe (så vidt jeg fikk med meg). 

Romanen var godt fortalt, men i forhold til Den fremmede og Pesten som jeg har lest tidligere, så er Det første menneske preget av å være uferdig. Jeg var mettet på oppvekstskildringene lenge før slutten, men likte godt miljøskildringene, og det å bli enda bedre kjent med  Camus` Alger.

Forlag: SolumBokvennen

Utgitt: 1994/2021

Sider: 349

Kilde: PDF fra forlaget

Skogen og elva av Karl Ove Knausgård - om Anselm Kiefer og kunsten hans

Etter å ha lest Knausgårds bok om Munch i 2017, var jeg ikke i tvil om at han også kunne skrive godt om Anselm Kiefer. En omtale i Morgenbladet jekket ned forventningene til boken noen hakk, men til min store glede ble dette en skikkelig slukebok. 

Fra bakpå boken: 
Karl Ove Knausgård har møtt kunstneren Anselm Kiefer mange steder i verden, blant annet i Donaueschingen, hvor han ble født, og i det gigantiske atelieret hans i Paris, hvor han bor og arbeider. Han har snakket med Kiefer om kunsten hans, for å prøve å forstå hva den gjør med oss når vi ser på den, og hva den stiger opp fra. 

Hvordan kan bilder uten mennesker være ladet med det menneskelige? Hvordan kan et tomt landskap være ladet med historie? Hva er egentlig forholdet mellom kunsten og kunstneren? Og hvem er Anselm Kiefer?

Forlag: Oktober
Utgitt: 2021
Sider: 133
Kilde: Leseeksemplar

En retrospektiv utstilling i London i 2014 vekket Knausgårds ønske om å skrive noe om kunstneren Anselm Kiefer. Denne boken skildrer måten forfatteren blir kjent med den tyske kunstneren, og veien frem til artikkelen som sto på trykk flere år senere.

Rammefortellingen skildrer Knausgårds forhold til kunstneren og hva det var som drev ham, i sin fascinasjon for kunsten hans. Han tar oss med inn i utstillingen i London, hvor kunst fra hele livsverket til Kiefer er representert, siden starten på 60-tallet. Roen jeg befant meg  i da jeg startet denne boken, ble forsterket av inntrykkene jeg fikk fra innledningen, og flere ganger måtte jeg legge boken i fanget, for å puste dypt og fornøyd.

Rustne, uhellsvangre ubåter, gigantiske askeblomster, svartbrente bøker av bly, motivene er mange, men har det til felles at de ikke rommer mennesker.

    Hva gjorde dette bildet nærværende?
    Følelsen av å se verden slik den er uten andre. Følelsen av å se eksistensen i seg selv. Følelsen av å se verden når du selv ikke lenger er i den. 
    Men også Holocaust.
    Det var som om bildene til Kiefer stemte tilskuerne til et alvor alle kjenner, men som vi sjelden lar slippe til, et alvor som noen ganger er høytidspreget, andre ganger forferdelig.

Knausgård skriver til Kiefer, og etter et halvt år får han svar på brevet, hvor han ønskes velkommen til Paris, hvor kunstnerens hangar-store atelier ligger. 

Fakta om Anselm Keifer og gjengivelser av all kunsten hans finner du på nettet, men leser du Skogen og elva hopper du over alt det tørre, og kryper innunder huden på både kunstner og forfatter. Ikke la deg skremme av ryktet om antisemittiske tilbøyeligheter, i denne boken får du forklart hvordan disse ryktene oppsto.

Skogen og elva er en personlig roman, hvor Knausgård byr på seg selv, og inviterer leseren inn. Selv liker jeg å se på kunst, men trenger hjelp til tolkning og bakgrunn, så at boken er skrevet ut i fra Knausgårds egne opplevelser, var noe jeg satt stor pris på. Romanen er velskrevet til tusen, og lar leseren sitte igjen med mer innsikt enn før, både i sitt eget landskap, men også i livene til forfatter og kunstner. 

Knausgård bruker et folkelig språk, og har bygget historien opp så den er medrivende, og til tider temmelig spennende å lese. Boken er kort, så min anbefaling er å roe lesetempoet, nyte de flotte betraktningene vi får servert, og dvele ved bildene som springer frem på netthinnen. Bildet under er ett av dem som ble gjengitt i bokens midtparti. 

I Morgenbladets anmeldelse var ett av ankepunktene at Knausgård ikke har nevnt at vi faktisk har kunstverk av Anselm Keifer i Norge, så jeg nevner det her. Du kan se det på Astrup Fearnley i Oslo.

Det golde landet - et langdikt av T.S. Eliot

Det er ikke bare romaner Janne Stigen Drangsholt løfter frem, som en av sekstiseks klassikere i boken Fra Shakespeare til Knausgård. T.S. Eliot er en mann det ofte blir referert til i bøker jeg leser, sist i Brønnøya. De siste klassikerne jeg har lest har vært dystre men lettlest, så det stoppet litt opp da jeg skulle lese Det golde landet, som var langt fra lettlest. 

Langdiktet Det golde landet består av 434 linjer, stort sett uten rim, og får jeg påstå sammenheng? Hver tiende linje i diktet er merket med nummer, som viser til Eliots egne anmerkninger til diktet. Diktet er delt i 5 deler med egne overskrifter, som jeg antar henspiller til handlingen i den enkelte delen. 

Jeg leste først hele diktet og Eliots anmerkninger, uten å få noe utbytte av det jeg leste. Da jeg noen timer senere leste diktet igjen del for del, og forsøkte å la overskriften på hver del prege lesingen, så merket jeg at jeg nærmet meg noe. 

Det hjalp også å lese Drangsholts begrunnelse for hvorfor dette er en klassiker og jeg tar meg den frihet til å sitere henne:

Selve fortellingen er basert på idèen om at en ridder reiser ut, beseirer all ondskap og henter hjem den hellige gral, slik at landet kan bli friskt og han selv kan bli konge. Hos Eliot finnes det imidlertid ingen gral, og når ridderen endelig vender tilbake, er det ikke noe hjem å finne. Grunnen til dette er at Eliot ikke bare mente at hele den europeiske sivilisasjonen var i ferd med å gå til grunne, men at også kulturen hadde tørket inn og blitt som en rosin.

Den første av de fem delene heter De dødes begravelse, min forkortelse:

April er den grusomste måned, lar syriner blomstre av døde marker
Og døde trær gir intet ly, sirissen ingen lindring
Fløt opp langs bakken, med King William Street imot den døde klangen i det siste slag av ni
Det liket som du plantet i haven din i fjor, har det begynt å spire?

I Et sjakkparti oppfatter jeg en krangel mellom to damer, i Ildprekenen en hymne til Themsen, del IV Døden ved vann vil jeg gjengi i sin helhet:

Phlebas, fønikieren, død i fjorten dager alt, 
glemte måkeskrikene, og havets tunge dønning,
og vinning og tap. 
                                En undervannsstrøm
renset hviskende hans knokler. Mens han steg og falt
fløt han gjennom bilder fra sin alder og ungdom
inn i hvirvelstrømmen.
                                Vantro eller jøde, du
som vrir på rattet, speidende mot luvart, 
tenk på Phlebas, engang høy og vakker som du er nu.

Da jeg skulle i gang med den femte og siste delen Hva tordenen sa, reiste jeg meg opp og leste høyt med patos og innlevelse, i håp om at jeg skulle føle noe/forstå litt mer, men jeg måtte dessverre gitt tapt. Jeg vil legge til at forfatterens anmerkninger til diktet ikke kastet noe særlig lys over forvirringen min, siden det meste står på latin eller henviser til Dante. 

Vel, vel, jeg skal no ha for innsatsen ☺

Mørkets hjerte av Joseph Conrad tegnet av Catherine Anyango

Den eneste grunnen til at jeg fikk øye på denne boken i bokhandelen var at tittelen samsvarte med en bok jeg har på leselisten til Klassikerprosjektet mitt. Brilleløs som jeg var inne på Norli fikk jeg øye på navnet Conrad ved siden av Anyango og Mairowitz. Pulsen økte, kan det være? er det mulig?  Jeg hadde nettopp lest tegneserieversjonen av Den fremmede og var begeistret, og sannelig fikk jeg lese en klassiker til, i dette formatet, som jeg aldri før har fått teken på.

Fra bakpå boken: 
Marlow seiler opp Kongofloden for å møte den fryktede og myteomspunne elfenbenshandleren Kurtz.  Reisen forvandles til et mareritt idet Marlow kommer stadig nærmere den dystre hemmeligheten som skjuler seg i mørkets hjerte. 

Joseph Conrads roman Mørkets hjerte har inspirert mange ulike kunstnere, fra Bob Dylan til Orson Welles. Boken danner også grunnlaget for Francis Ford Coppolas filmepos Apokalypse nå, der handlingen er flyttet til Vietnamkrigen. 

Forlag: Minuskel
Utgitt: 2010/min utgave 2017
Format: 140 x 210
Kilde: Kjøpt selv

Med så lite erfaring i tegneserielesing som jeg har, så er det ikke rart at jeg sammenligner litt med den tegnede romanen jeg leste ferdig, bare dager før jeg leste denne.

Joseph Conrad ga ut Mørkets hjerte i 1899, da hadde han allerede gitt ut noen bøker, og det kom flere etter denne. Les gjerne om Joseph Conrad før du leser romanen hans, han har en spennende historie. 

Mørkets hjerte er en roadmovie, handlingens essens er ikke målet men veien frem. I denne romanen er det Kongoelven det er snakk om, en elv som Conrad selv seilte på i 1890. Vi blir tatt med dypt inn i et land hvor hvite har tatt seg til rette med utvinning av elfenben, samt å frakte det til Europa. Historisk sett vet vi at det er Kong Leopold II som var den store skurken, når Belgia og England gikk i kompaniskap for å tyne mest mulig ut av naturresursene. 

Historien er skrevet på grunnlag av dagboknotater som Conrad gjorde under sin reise til Stanley Falls i 1890, så det må være lov å lese hovedpersonen Marlow som Conrad selv. Språket han bruker gjenspeiler holdningene som rådet i 1899, så både ordbruk og refleksjoner må leses med det i tankene.  De første leserne tolket heldigvis boken som en kritikk til koloniherrene, og deres grusomme framferd i hjertet av Afrika, uten å gi Conrad pes for de rasistiske skildringene.

Den 140 sider lange romanen ble bestilt på biblioteket, siden jeg ble anbefalt å lese den først, takk for tipset Marianne! Etterpå fordypet jeg meg i Anyangos flotte tegnede versjon av historien, som jeg hadde stor glede av. 

Litt om handlingen:
Marlow sitter med flere andre i en båt på Themsen og venter på tidevannet. For å få tiden til å gå forteller han om sin tur opp Kongoelven. Måten han gjør det på, fengsler både denne leseren og tilhørerne slik at det rette tidevann både kommer og går.

Det er ikke før langt ut i historien, at Marlow når inn til bestemmelsesstedet hvor den beryktede Kurtz skal befinne seg. Han gjennomgår mange utfordringer som forsinker reisen, men høster lærdom som han tar med seg på veien. Når han kommer frem er ikke Kurtz i den forfatning han hadde sett for seg, og mottagelsen blir ikke som forventet. Før vi kommer så langt har vi en lang reise foran oss, som skildres best med denne smakebiten:

      Men så, mens vi strevde oss rundt enda en sving, kunne vi plutselig dumpe over noen stråvegger og et og annet spisst stråtak og en masse skrik og skrål fra et virvar av svarte armer og bein, massevis av klappende hender, trampende føtter, svaiende kropper og rullende øyne under det tunge, ubevegelige løvhenget. Båten slet seg langsomt av gårde på randen av et svart, ufattelig vanvidd. Det forhistoriske mennesket forbannet oss, tilba oss, eller ønsket oss velkommen - hvem vet? Vi var ikke lenger i stand til å forstå våre omgivelser, vi gled bare skyggeaktige av sted, og innerst inne var vi like nysgjerrige og skrekkslagne som ethvert normalt menneske konfrontert med et løssluppent fristlipp i et galehus.

Vi kan lett se det for oss, men Joseph Conrad dveler ikke ved, verken nakenhet eller misbruk. Jakten på elfenben hører vi heller ikke noe om, det nevnes bare at fangsten ligger klar til frakt ut av Afrika. Det er ikke tvil om at afrikanerne er i de hvites vold, men veldig mye blir overlatt til leserens egen kunnskap og fantasi. De innfødte blir kalt kannibaler, men tematikken forfølges bare i liten grad. Hva Kurtz ruser seg på, og tar for seg av forlystelser i bushen ligger bare som en antydning i bakgrunnen, noe som gjør denne romanen mulig å lese uten at leseren brekker seg.

Det som også er godt for oss som ser tilbake på denne mørke tiden, er at Marlow stiller spørsmål ved utnyttingen av de innfødte, som gjerne ble hyret inn for et halv år av gangen, men ingen brydde seg en døyt om hvorvidt de spiste og sov.

Tegningene er mørke til tusen, kun utført i grått, sort og hvitt, andre farger trengs ikke til en så dyster historie som dette. Detaljene er mange, så det er bare til å finne frem forstørrelsesglass, og stemningen i boken skildres mer av koloreringen enn av ansiktsuttrykk, (ref. Den fremmede)  Valget av bilder er gjort på en sånn måte at leseren beholder fantasibildene i hodet, men etter å nettopp ha lest romanen, fikk jeg meg noen aha-opplevelser. Illustrasjonene her, er fra boken.

Det blir ikke siste gang jeg tittet på tilbudsbordet for å se etter tegnet gjenskrivning av en klassiker.

Den som har tegnet denne boken er svensk-kenyanske Catherine Anyango. Hun har studert ved Royal Collage of Art i London, hvor hun nå arbeider.
Navnet David Zane Mairowitz figurerer også på denne boken. Han er så vidt jeg forstår et stort navn, og har i denne boken stått for tekstbearbeidelse og innledning, noe han også bidro med til tegneserieromanversjonen av Prosessen (som også kan anbefales).

*******

Janne Stigen Drangsholt er damen som har fått meg på klassikerkjøret med boken sin Fra Shakespeare til Knausgård. Hennes kjappe introduksjoner til all verdens klassikere, sammen med Therese G. Eides morsomme illustrasjoner, fikk meg virkelig hekta, bare se her:

Boken oppsummert:

Kurtz er gal. Imperialisme er sinnssykt

Jungelen er skummel

Boogaloo av Morten Øen

Woao, dette var historien sin det! Litt flåsete sagt, men finnes det en motpol til den utskjelte benevnelsen "dameroman", så kan Boogaloo være et eksempel på en "manneroman". Morten Øen har i alle fall pøst på med nok testosteron i denne romanen, til at uttrykket kan forsvares. Til tross for dette, så likte denne damen boken veldig godt ☺

Fra bakpå boken:
Jørgen Ulvstuplende, en utstudert røver, såpekoker og hjemmebrenner i slutten av trettiårene, bor på familiegården sammen med far, to onkler, en mor som er i ferd med å bli dement og en autistisk kusine ingen av dem har kontroll på. De forbereder seg på undergangen, og tegnene i tiden indikerer at den er nær. De har etablert en sølv-økonomi i det lille dalføret Ulvstupelv for å slippe å betale skatt, og kjøpmann, ordfører og lensmann er lett bestikkelige med sølv og hjemmebrent. Onkel Ole, gårdens patriark, har startet en Youtube-kanal, i håp om å få kontakt med likesinnede, som kan være med på å bygge landet opp igjen etter apokalypsen. Planen ser vanntett ut, helt til lensmann Sturle kommer ut for en ulykke, og Mona, en såpe-oppkjøper fra Oslo, ser sitt snitt til å besøke ungkaren Jørgen.

Det er en fryd å bli kjent med ungkaren Jørgen, hans far og to onkler, som med første øyekast virker klin gal. De bor og lever av slektsgården, røtter er viktig for dem, men minst like viktig er å eie seg selv, ha sin egen frihet. 

For til denne avsidesliggende gården langt oppi Telemark, kommer det ingen statsmann og bestemmer, det skal være sikkert. De betaler ikke skatt, de har ikke innlagt vann eller strøm, og er selvforsynt med det meste. 

På Youtube-kanalen forfekter de de mest outrerte synspunkt, men kommer du helsikket gjennom den første sendingen, hvor onkel Ole snakker om at marxistisk feminisme har ødelagt kvinnen, og hvilken rase som har de beste koneemnene, så kommer du til å humre deg gjennom resten av boken.

Planen til denne klanen, som de kaller seg, er å overleve. Når det globale, økonomiske eksperimentet satt i gang på femtitallet ryker og Babels tårn kollapser, da er det hver klan for seg, og familien Ulvstuplende er godt forberedt. 

Boogaloo er handlingsdrevet til tusen, og selv om dette er en røverhistorie, så drøftes det mange viktige tema under veis. Mors demens og Kristinas autisme skildres på en varmhjertet og troverdig måte, selv om guttegjengen er mannssjåvinister til tusen, så er de ingen udyr. Vi hører mye om matauk, om jakt, hjemmebrent, såpekoking, graving av skyttergraver, og mye mer. De har et bevisst forhold til kristendom, og er religiøs på en måte som påvirker tankesettet deres mer enn livsførselen.

For et deilig liv de lever! Jeg hadde giftet meg med Jørgen på flekken, for å få leve så tett på naturen og det naturlige som de gjør. Slutten var litt voldsom, og det var først da jeg følte at troverdigheten glapp litt, resten av denne røverhistorien slukte jeg rått. 

Jeg nikoste meg med denne romanen, som pirket så kraftig i mitt eget liv, at jeg fikk lyst å gjøre drastiske omveltninger med en gang. Jeg ser til min store glede at Morten Øen, som var et nytt navn for meg, har skrevet flere bøker, de vil jeg lese!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2020

Sider: 344

Kilde: Leseeksemplar

Alice B. Toklas` selvbiografi av Gertrude Stein

Det er klassikerprosjektet mitt som har ledet meg til Gertrude Steins bok fra 1933. Den tar oss med til Paris helt i begynnelsen av 1900-tallet, og en helt spesiell bohemtilværelse. Takk Janne Stigen Drangsholt for at du løftet frem akkurat denne boken i Fra Shakespeare til Knausgård, det var en stor glede å lese den ☺

Fra bakpå boken: 
Denne "selvbiografien" er kalt "En av de rikeste, vittigste og mest respektløse som noen gang er skrevet" (William Troy). Den legendariske Gertrude Stein er både forfatter og hovedperson, selv om beretningen er lagt i munnen på Alice B. Toklas, hennes nære venninne gjennom førti år. Gertrude Stein ble født i USA i 1874 og flyttet til Paris, i Rue de Fleurus i 1906. En adresse som kom til å bli samlingspunktet for kunstnere i flere årtider. Her kom Picasso og Matisse, Juan Gris og Braque. Og senere Ernest Hemingway og Sherwood Anderson, Scott Fitzgerald og Ezra Pound og en lang rekke andre. Alice B. Toklas' selvbiografi gjenskaper bildet av disse betydningsfulle årene og gir karakteristiske glimt av de mange personlighetene som søkte hjelp og vennskap i Rue de Fleurus. 

Fortellerstilen i denne selvbiografien er original, siden det er Alice B. Toklas som er stemmen som skildrer Gertrude Stein, men det er Stein som har skrevet boken. Jeg var litt forvirret i begynnelsen og måtte inn på Wikipedia og lese litt om dem begge, for å rydde litt i hodet mitt, før jeg kunne fortsette lesingen, og derfra gikk det som en lek.

Etter Olav Angells flotte forord presenterer Alice Toklas seg selv, hun beskriver så tiden da hun selv ankom Paris, før hun begynner å fortelle om Gertrude Steins liv i Paris. Siden Toklas er ved Steins side hele tiden, så handler historien like mye om dem begge to. 

Vi får høre om to amerikanere i en kunstbevegelse som ingen visste om. Gertrude og hennes bror var ivrige kunstkjøpere, og de gjorde det sammen, og så hører vi mye om vennskapet med Picasso og hans kone Fernande. Når Gertrude Stein holdt åpent hus med kunstnere av alle slag, tilbrakte Alice Toklas mye tid med deres koner. Det er et fint perspektiv å skildre fra, noe som gjør denne historien til mer enn en selvbiografi.

Hennes tanker om hvorfor bare spanjoler kan bli kubister var sikkert kontroversielle, men jeg skjønner hvor hun vil hen. 

   Hun har bestandig sagt at amerikanere kan forstå spanjoler. At de er de to eneste av vestens nasjoner som kan fatte abstraksjoner. At det hos amerikanerne gir seg uttrykk i ulegemlighet, i litteratur og maskineri, i Spania i ritualer så abstrakte at de ikke kan forbindes med noe annet enn ritualer.

Det er spennende å lese om tilblivelsen av romanene Three lives og The Making of Americans, bøker hun jobbet lenge med, og som det ikke var lett for henne å få publisert. Hun skrev også korte og lange portretter i alle stilarter, står det i boken, uten at jeg helt greier å se for meg hvordan disse litterære portrettene ser ut. 

Denne biografien er veldig muntlig i formen, og den skildrer i detalj ting som andre tekster gjerne ville utelatt, og hopper bukk over fakta og detaljer fra livene deres, som vi normalt får presentert. En liten smakebit på taleflommen:

    Vi møtte Ezra Pound hos Grace Lounsbery, han kom hjem til oss til middag og han ble der og snakket blant annet om japanske stikk. Gertrude Stein likte ham men syntes ikke han var særlig underholdende. Hun sa han var en landsbyforklarer, fremragende hvis man var en landsby, men hvis man ikke var det, ikke. Ezra snakket også om T.S. Eliot. Det var første gang noen hadde snakket om T.S. der. Det varte ikke lenge før alle snakket om T.S. Kitty Buss snakket om ham og en god del senere snakket Hemingway om ham som Majoren. 

Selvbiografien til Alice B. Toklas er noe for seg selv, for dette er jo en skildring av Gertrude Stein. Mot slutten av boken hører vi faktisk om hvordan Stein har mast på Toklas for å få henne til å skrive en selvbiografi, men når hun ikke gjør det, sier Stein at hun vil skrive den selv. Hun hadde skrevet mye før hun skrev selvbiografi i samboerens navn, men dette er den boken som gjorde at 

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen og er veldig nysgjerrig på hvem Gertrude Stein egentlig var, og heldigvis var mer informasjon bare et tastetrykk unna. Hvis noen har tips til videre lesning om eller av Gertrude Stein, er jeg takknemlig ☺

Janne Stigen Drangsholt oppsummerer boken slik:

Gertrude Stein later som hun skal skrive om livet til Alice B. Toklas

men oppfører seg som en mann og prater heller bare om seg selv.

Forlag: Pan (Cappelen Damm)

Utgitt: 1933

Sider: 265

Kilde: Biblioteket

Dødens dager - en klassiker av William Faulkner

Dødens dager er den sekstende klassikeren jeg leser, etter jeg ble inspirert av boken Fra Shakespeare til Knausgård i november. Janne Stigen Drangsholt sier i boken sin at Dødens dager er en klassiker fordi William Faulkner kanskje er den beste forfatteren i hele verden(!) En sånn påstand må sjekkes ut, og selv om temaet var dystert håpet jeg på en god leseopplevelse. 

Fra bakpå boken:
Historien er en dødsreise, en odyssè gjennom dødens dal, og den er de levendes reise gjennom naturens og eksistensens lidelser. Denne dødsodyssèen har mange paralleller til tidligere epos i verdenslitteraturen. Slik Dante, i Den guddommelige komedie, begir seg gjennom helvetet og skjærsilden, slik føres også familien Bundren gjennom et slags jordisk helvete og skjærsild.

Amerikaneren William Faulkner ble født i 1897, og etter å ha skrevet lyrikk, debuterte han som romanforfatter i 1926. Etter en litt humpete start begynte han å skrive fra sørstatene, om forfallet og raseproblemene, han ga ut flere bøker, men ble ikke videre populær før han mottok Nobelprisen i 1949.

William Faulkner skrev i en modernistisk stil, hvor historien blir fortalt av flere forskjellige stemmer, med mye indre monolog. Jeg hadde planer om å lese alle de 169 sidene i ett strekk, men siden romanen er som den er, tok jeg en pause allerede etter 25 sider, dette var ikke lett!

Darl, Cora, Jewel, Dewey, Tull og Anse, alle disse hadde fått taletid etter 20 sider, og jeg hadde ikke fått et klart bilde av noen av dem. Mor som ligger i sengen og dør, er den som fremstår tydeligst, før samfunnsstrukturer og miljøskildringer også materialiserer seg for mitt indre øye. 

Jeg gikk på igjen, med krum hals, og med skildringen av den lokale doktoren Peabody, som skal se til den dødssyke, begynner historien å ta form i mitt hode. Yngstemann Vardaman sliter med alt som skjer rundt morens sykeleie. Far begraver seg i jobben med å snekre kiste, og når doktoren kommer og erklærer mor for død, tror Vardaman at det var han som drepte henne.

Det er mye nød og elendighet i denne romanen, og når mor dør må hun først fraktes ned fra fjelltoppen de bor på, og siden fraktes til hjemtraktene sine, hvor hun har bedt om å bli begravet. De ser på all motgang og alt dårlig vær som Herrens verk. Når mor dør, åpner også Herren alle sluser, og i den tiden det tar å få henne i jorden, så regner det sånn at broene over elvene ryker med. Enkemannen er redd for å stå i takknemlighetsgjeld til noen, så selv om de trenger hjelp med dyrene, kost og losji, så takker han beint nei til alle. 

     Cora har rett når hun sier at det eneste han trenger er ei kone som kan stramme ham litt opp. Menn når jeg tenker over det, mener jeg at hvis ikke noe annet enn ekteskap kan hjelpe en mann, ja, da er han faen meg nærmest fortapt. Men jeg antar at Cora har rett når hun sier at grunnen til at Herren måtte skape kvinnen er at mannen ikke skjønner sitt eget beste når han ser det. 

Det blir en kald, våt og lang ferd, og jeg skjønner hvorfor de nevner Dante og kaller boken for en dødsodyssè. Cash sier til de andre at kisten ikke er i balanse, siden de ikke hører på ham, så går det så det går, hele vognen, hester og kiste farer i fossen. Cash går under, de fisker ham opp, og før han våkner til liv (ikke noe stabilt sideleie her) så har de funnet det meste av verktøyet hans. 

Etter å ha, så vidt overlevd de mange prøvelsene nærmer de seg langt om lenge Jefferson, byen hvor mor ønsket å bli begravet. Ingen venter dem, men de har med kiste og spade, hva mer trengs? Familien er nå desperat, og begynner å gå etter hverandre, en har knekket foten og blitt reparert med cement, en har gått fra forstanden og en søker hjelp for en uvelkommen graviditet. 

Sørstatssamfunnet blir skildret gjennom livene til fattige farmere, men det er ikke snakk om plantasjer og slaveri, eller borgerkrigen. Det er så vidt vi møter et hvitt menneske, men Faulkner fokuserer i denne romanen ikke på politikk, men på menneskenes eksistens og overlevelse. 

Vel en artig liten vri, et håp i en setning fikk meg til å humre helt til slutt. Leseopplevelsen ble betraktelig mye bedre enn jeg fryktet etter 25 sider, historien hang sammen og ble mye lettere å lese. I den utgaven jeg leste var det et flott etterord av Ole Pramli, begynn gjerne med det ☺

*******

På Wikipedia kan en se hva William Faulkner har skrevet, og for meg ser det ut som at Dødens dager er en av de minst omtalte romanene hans (på norske Wikipedia er den ikke nevnt i det hele tatt). Så kjære Drangsholt, hvorfor valgte du ut denne romanen til å representere Faulkners forfatterskap? Jeg tror jeg må lese hans prisbelønte romaner Larmen & Vreden og Absalom, Absalom, som man siden 2002 kan finne i Verdensbiblioteket, og se om disse ligner på denne ☺Under ser du Therese G. Eides flotte illustrasjon i Fra Shakespeare til Knausgård.

Mitt klassikerprosjekt finner du her!

Første runde i diktlesesirkelen har tema: Kjærlighetsdikt

Bloggen Artemisias Verden inviterer i år igjen til diktlesesirkel. Min deltagelse har vært så som så, mest fordi jeg synes det er vanskelig å få noe ut av diktene jeg leser, og ikke helt vet hva jeg skal lese. Da jeg googlet "Kjærlighetsdikt" dukket det opp en bok som het nettopp det, derfor valgte jeg Stein Mehren og hans samleutgivelse fra 1997.

Stein Mehren (1935 - 2017) regnes som en av etterkrigstidens største norske poeter. Han debuterte som forfatter i 1960, og allerede i 1963 mottok han den første av mange priser, Kritikerprisen. Han ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, intet mindre enn syv ganger, uten at han noen gang fikk prisen. 

Han har ikke bare gitt ut dikt, men også skuespill, romaner og samtidskritiske essays. Hans første utstilling som billedkunstner skjedde i 1993, og flere av diktsamlingene hans etter dette, er en blanding av dikt og bilder.

Mehren har en lang rekke utgivelser bak seg, så siden boken Kjærlighetsdikt er en samleutgivelse fra hele hans forfatterskap, så gir det sikkert ikke noe sannferdig inntrykk av alt han har skrevet, siden den har et tema. Diktene var lett å lese, de ga mening, selv om jeg bare opplevde at det rev i hjertet et par ganger. Noe diktanalyse kan jeg nok ikke bidra med, for meg var det kjekt å bli kjent med en ny kunstner og poet. (lavterskel, sant Anita?)

Et av de første diktene som fanget oppmerksomheten min var Len din ensomhet stille mot min, og det var nok likheten med tittelen til Klara Hvebergs roman, som først fanget. Spesielt de to første versene nådde inn til meg: 

Så falt da mitt blikk i ditt
som en sten fra mitt hjerte
en sten jeg har båret lenge omkring

Og ditt ansikt er ikke lenger
stillferdig lukket om deg selv, men
en gave du åpner med øynene dine

Diktet Gammelt rosemalt skap ga meg følelsen av å, gjøre som diktet sier, gå innover i et rosemalt bilde:

Jeg hadde gått meg bort da jeg fant 
seteren, jeg bøyde meg innover svalgangen
og det var som å åpne et framskap
og gå innover, inn i et rosemalt bilde
Og der, inne i de kjølig-hete bonderosene
gled jeg ned i floder av søvn, i ras av roser
og sne, klebet til en fremmed munn

Fra samlingen Nattsol fra 1992 kan vi lese diktet Ekteskap, som i mine øyne er det med mest fraspark:

Deres celle er like trang som sengen
de deler. Det er som de mer enn alt frykter
at det de trekker frem i den annen
er det som nettopp kan ødelegge dem selv

Derfor elsker de sitt bur. Han trår
på den ene vingen hennes og ber henne fly
Hun har stukket fingrene inn
i øynene hans og ber ham om å se henne...

Det diktet jeg kjente meg best igjen i er Valg, fra samlingen Evighet, Vårt flyktigste stoff fra 1994:

Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg... La meg svare deg slik

Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg blande kropp og drøm
og se dem som det de er: Horisonter... Tegn...

Sammen med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er 

og som den jeg kunne blitt

Bildene til Stein Mehren er nonfigurative, fargesterke biler. Bak i boken kan jeg lese at de er malt med acryl på papir eller lerret, og de aller fleste er ganske store. 

Neste runde i diktlesesirkelen er temaet klassikere - det gleder jeg meg til!!

Den fremmede av Jacques Ferrandez - tegneserie etter en roman av Albert Camus

Det er ikke ofte jeg leser tegneserier, men siden jeg var i gang med klassikerprosjektet mitt og skulle lese Albert Camus` roman fra 1942, så føltes det helt naturlig å, i tillegg dypdykke litt i Jacques Ferrandez` tegnede versjon. 

Forlaget om boken: 
Den fremmede kom originalt ut i 1942, og skaket leserne med sine 112 sider om menneskets fremmedfølelse. Verket står som en av det 20. århundres viktigste bøker. 

Den franske tegneren Jacques Ferrandez adapterte i 2013 verket til tegneserie, og adaptasjonen ble en umiddelbar suksess i Frankrike. Denne adaptasjonen foreligger nå i norsk oversettelse ved Tom Lotherington. 

Forlag: Solum Bokvennen
Utgitt: 2020
Sider: 134
Kilde: Leseeksemplar

Da jeg satt der med originalversjonen og den tegnede adapsjonen, var det ikke lett å bestemme seg for hvilken bok jeg skulle lese først. Jeg er ikke vant med å lese tegneserier, så kanskje romanen først? men så leste jeg at romanen er tung å komme gjennom, så kanskje tegneserien først?

Den fremmede er kun på drøye hundre sider (tegneserien litt mer) så det er helt overkommelig å lese den på en dag. Boken er delt i to like deler, så jeg leste første del av Camus`s orginal, før jeg tok meg en spasertur og etterpå begynte på Jacques Ferrandez`s tegnede versjon. Den leste jeg helt til slutt, før jeg tok frem romanen og avsluttet dette leseprosjektet, med å lese andre del.

Det som gjorde sterkest inntrykk var at Ferrandez med sine tegninger får sagt så mye. Da jeg leste andre del av romanen, og kjente handlingen fra tegneserien, slo det meg hvor detaljert jeg husket historien, det virker som han ikke har utelatt mye. Tegningene er glimrende utført, ansiktsuttrykk og fargevalg sier mye om karakterenes sinnstilstand, mens actionscenene skildres uten "pow" og "bang" og sånt som det er i Donald.

Handlingen fra bakpå originalen: 
I romanen stifter vi bekjentskap med Meursault, som føler seg som en fremmed på jorden. Hans liv faller i grus da hans mor dør, og han arbeider, elsker, dreper og dømmes uten å vite hvorfor. Som en uinteressert tilskuer følger han rettssaken som avgjør hans skjebne. 

For hans død kan bare bli en stum protest mot en verdensorden han aldri har godtatt og som ikke angår ham. Dette er den klassiske fortellingen om menneskets fremmedfølelse og dets nederlag overfor tilfeldighetenes spill - enkel, krystallklar og lavmælt, men desto sterkere i sin virkning. 

Vi befinner oss i Alger, når mor dør, tar sønnen den to timer lange reisen til dit hvor mor har bodd på gamlehjem. Det er varmt, veldig varmt, noe som plager Meursault, men så er også dette en av få ting som påvirker hans følelsesliv. Han har ingen følelser for sin mor, visste ikke hvor gammel hun var, og når han dagen etter blir romantisk med den gamle flammen Marie, blir hun så forferdet over at han begravde moren dagen før, at han utbryter "det var ikke min feil".

Det er denne delen av hans personlighet som bærer romanen, og etter hvert får vi mange eksempler på at Meursault er frakoblet livet, og rett og slett ikke bryr seg om hva som skjer rundt ham. Han kommer stadig i ubehagelige situasjoner når han snakker med andre, fordi hans manglende følelser stadig blir stilt til skue.

   Jeg ristet av meg svetten og sola. Jeg forsto at jeg hadde ødelagt dagens likevekt, den enestående stillheten på en strand der jeg hadde vært lykkelig. Så skjøt jeg enda fire ganger mot en livløs kropp der kulene trengte inn uten å sette merker etter seg. Og det var som fire korte slag som jeg banket på ulykkens port. 

Første del avsluttes med at han skyter en mann, og i andre del befinner han seg i fengsel. Romanen er handlingsmettet til tusen, og tar opp flere eksistensielle spørsmål. Diskusjonene han har med fengselspresten er korte med slagkraftige, og sier mye om tankegodset hans, likeså når han snakker med aktor og advokaten sin.

Jeg likte denne romanen godt, den er ikke vanskelig å komme gjennom og byr på flere gode erkjennelser om hvordan vi forholder oss til rett og galt. Boken kom ut i 1942, men nevner ikke den kjente krigen med et ord, selv om tematikken nok kan tolkes i lys av det som skjedde da.

Artemisias verden har også skrevet om boken

Boken oppsummert av Janne Stigen Drangsholt (Fra Shakespeare til Knausgård):

Fremmedgjort mann synes alt er meningsløst og klarer ikke å gråte i begravelsen til sin egen mor. Etterpå dreper han en han ikke kjenner. 

Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov

Mesteren og Margarita er skrevet av den ukrainskfødte forfatteren Mikhail Bulgakov. Boken ble påbegynt i 1928, og den kronglete veien boken tok før den ble publisert i sin helhet i 1973, er en historie for seg selv. Romanen har blitt en klassiker, og det kan jeg forstå, de 435 sidene kan leses som krim, historisk roman, dannelsesroman, satire og epos. Jeg hadde stor glede av å lese den, og anbefaler den gjerne videre!

Romanen utspiller seg på to plan, et hvor vi er i Moskva i 1920 årene, met et par små avstikkere som skildrer Jesus før Pontius Pilatus dømmer ham til døden.
Sånn begynner det: Michail Aleksandrovitsj Berlioz, redaktør i et litterært tidsskrift og Ivan Nikolajevitsj Ponyrjov, en lyriker også kalt Hjemløs sitter på en parkbenk og prater. Lyrikeren har blitt bedt om å skrive et fortellerdikt med antireligiøst innhold, og når de diskuterer arbeidet, så kommer det en utlending bort til dem. 

Han har hørt at de snakket om Immanuel Kants gudsbevis, om skjebne, fri vilje, liv og død, og spør forferdet om de er ateister. Redaktøren og Hjemløs blir ikke klok på denne utlendingen, som snakker russisk med bare et snev av aksent, som av og til forsvinner. Han forteller han at han er en professor, og spesialist i sort magi.

Så befinner vi oss i kong Herodes palass. Jesjua Ha-Notsri, født i Gamala, dømmes til døden for oppvigleri av Pontius Pilatus. Jesjua har snakket med mennesker på armeisk og gresk, og flere, blant annet Matteus, Judas og Marcus Rottedreper  har lyttet til hans meninger, og det har blitt oppstandelse.

Tilbake i Moskva forsvinner den godeste professoren, redaktøren flykter og får hodet kappet av når han havner under en trikk. Det klikker for hans venn Hjemløs når han ikke blir trodd, så han blir fraktet til et sinnsykehus. Professoren (satan) dukker opp igjen, og det gjør også medhjelperne hans, den svære, svarte katten Behemoth og leiemorderen Azazello. 

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg hvorfor man skal passe seg, hvis en svart katt krysser veien foran deg ☺

Handlingen er alt for intrikat til å gjengi, men selv om mye av det er virkelighetsfjernt, så byr den på et snev av fornuft. I del to møter vi Margarita, som er godt gift, lever godt og har alt en kan ønske seg, men hun har det ikke godt. Ikke før langt ut i historien får vi vite hvem som er ektemannen hennes, og hvorfor han ikke er hjemme. Hun møter på Satan og får en salve, med beskjed om å gå hjem, kle seg naken, smøre seg med salven, ta imot sopelimen som materialiserer seg, og fly ut gjennom vinduet. 

(igjen så jeg for meg de incestuøse scenene fra Rasende binne)

Historien fra Skalleberget i år 33 er realistisk i forhold til det som skjer i Moskva på 20-tallet. Siste gang vi er i Jerusalem befinner vi oss midt i en heftig storm, det er store uroligheter i byen, og stemningen er amper. Femte prokurator over Judea Pontius Pilatus, ligger og hviler seg under noen trær i hagen, og venter på besøk fra Cæsar. De diskuterer begravelsen av de tre oppviglerne som ble korsfestet dagen før, og snakker om hvor liket av Jesjua var forsvunnet.

Mesteren og Margarita er en fantasifull historie, men plottet er tydelig og underholdende, så det ble en mye lettere leseøkt enn jeg først hadde sett for meg. Her får leseren nyte mange eventyrlige menneskeskildringer, som også sier mye om forholdene i Moskva på denne tiden. Handlingen er spekket med overnaturlige hendelser, folk som stiger ut av speil, og katter som går på to bein og drikker vodka og mye mer.

Jeg hadde stor glede av å lese Mesteren og Margarita, dette er jo fantasy på sitt beste. 435 tettskrevne sider tar litt tid å lese, men med så mange uventede vendinger i den handlingdrevne teksten, så går det som en lek. Tar til slutt med Therese G. Eides morsomme illustrasjon fra boken Fra Shakespeare til Knausgård, og Janne Stigen Drangsholts oppsummering av boken:

Pontius Pilatus møter Jesus, samtidig som djevelen ankommer 

Stalins Moskva. Og katten Behemoth drikker store mengder vodka.

Ta gjerne en titt på årets klassikerprosjekt