Erobreren av Jan Kjærstad

Etter å ha lyttet meg gjennom Forføreren, første bok i trilogien om fjernsynspersonligheten Jonas Wergeland, var jeg ikke sen om å hive meg over bok nummer to. Erobreren er lest inn av to nye innlesere, noe som ikke er så rart siden Forføreren ble lest inn allerede i 2005, mens de to siste bøkene i serien, kom på lyd i fjor.

Forlaget om handlingen:
Nå sitter Jonas Wergeland i fengsel for drapet på sin kone - men kan vi egentlig vite om det er han som er den skyldige? Et av spørsmålene som løper gjennom romanen er: "Går det an å forandre et liv ved å fortelle det?". Romanens mosaikk av historier om denne mannen som er så eksepsjonell og ordinær på samme tid, kan leses som et slags svar. Samtidig tegnes et bilde av Norge - et annet Norge enn det vi kjenner fra mediene og historiebøkene.


Vi sa farvel til Jonas i forrige bok, da han hadde funnet sin kone drept på stuegulvet, og omsider ringte til politiet. Når vi møter ham igjen i Erobreren sitter han baki en drosje og peprer interiøret med sitt eget spy. Han får høre noen kuli ord av drosjesjåføren, før handlingen går videre.

I likhet med Forføreren er denne fortalt i tredjeperson, og denne gangen er det to fortellere. Andrea Bræin Hovig forteller det meste, men innimellom er det en professor som snakker direkte til lytteren, og da er det Anders Ribu sin stemme vi hører. Jeg kvapp litt til, for dette er Ketil Bjørnstads stemme i hans serie Verden som var min, og når han i tillegg nevner Sandøya og bruker uttrykket "fra skrivepunktet" som jeg kjenner fra Bjørnstads bøker, så ble denne professorskikkelsen Ketil Bjørnstad for meg.

Også denne romanen er bygget opp av mange korte anekdoter om Jonas Hansen Wergeland, løselig holdt sammen av mordet på hans kone. Vi tas i større grad med tilbake til hans barndom, og selv om noen av hendelsene var kjent, fremstilles de i et nytt lys.

Dette er historiefortelling på sitt aller beste, her er det skarpe observasjoner av menneskesinnet, og betraktningene Jonas gjør seg i livets mange vendinger er verdt å lytte til.

Selv synes jeg den første boken med de mange skildringene fra tv-serien hans gjorde sterkest inntrykk. Erobreren er hakket mer erotisk enn Forføreren, en skulle nesten tro det var motsatt, men det kommer nok an på hva en legger i ordene.

Jeg likte godt det jeg hørte, og gleder meg over å kunne gå rett over til Oppdageren som fullfører trilogien.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 20:03

Kilde: Lytteeksemplar

Rekkefølgen på trilogien:

- Forføreren (utgitt i 1993)

- Erobreren (utgitt i 1996)

- Oppdageren (utgitt i 1999)

Et dukkehjem - Henrik Ibsens kjente drama fra 1879

Tidligere denne måneden leste jeg Merete Pryds Helles roman Nora, som er en gjendiktning av Ibsens kjente roman Et dukkehjem. Jeg hadde tidligere sett stykket på teateret, men ikke før jeg leste den opprinnelige teksten som Ibsen skrev, skjønte jeg hvor forskjellig romanen Nora er fra oppsetningen og stykket slik Ibsen skrev det.

Litt om stykket:
Dramaet Et dukkehjem ble utgitt 1879 og hadde premiere på Det kongelige Teater i København, 21. desember 1879. Stykket skapte furore da det utkom, og i Tyskland måtte Ibsen endre slutten, slik at Nora blir for barnas skyld. Stykket sies å være en bitende kritikk av de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i det viktorianske ekteskapet. Et dukkehjem virker fortsatt sterkt på leseren av dramatikk og på teatergjengeren og er stadig en av verdenslitteraturens viktige tekster - som man bare må ha lest.

Nora: Først og fremst er jeg et menneske

Hele handlingen i stykket utspiller seg på 76 korte sider i boken jeg leste. Bortsett fra beskjeder om hvordan ting skal sies, så er alt dialog. Det er litt å venne seg til, men etter en stund går det fint.

Når vi begynner er Nora og Helmer tilsynelatende lykkelig gift, de har tre barn og Helmer har en betrodd stilling. Nora fjaser rundt, spiser makroner, leker med barna og "shopper" som det heter i dag, og i følge sin mann ødsler hun med pengene, noe Nora ikke er enig i.

Hun får besøk av sin gamle barndomsvenninne Kristine, som trenger hjelp av Helmer til en stilling på hans kontor. Denne håndsrekningen trenger også sakfører Krogstad, og det er nettopp han som har Nora i sin hule hånd, med gjeldsbrevet som hun for lenge siden, undertegnet med sin fars signatur.

Ibsens historie begynner på en måte med slutten, for det er jo selve slutten som er poenget her, hvorfor gikk Nora? I hentydninger og små tilbakeblikk får vi høre om Helmers sykdom i unge dager, som er grunnen til at Nora satte seg i gjeld, men vi hører lite om Helmers vei fra studietiden til vellykket direktørstilling i Aksjebanken.

Da Ibsen skrev Et dukkehjem, ble ikke kvinner verdsatt som menneske, men kun som kvinner som skulle føde barn og ta seg av hus og hjem. Ibsen gir kvinnefrigjøringen en stemme med dette stykket, uten å entydig rakke ned på mannen, for som Brit Bildøen så fint viser oss i etterordet sitt, har forholdet til Nora og Helmer blitt tolket på mange måter.

I tillegg til et lærerikt etterord, inneholdt min utgave av boken en biografisk kronologi om Henrik Ibsen som var kjekk å lese.

Ikke lest et teaterstykke før? prøv deg gjerne på Et dukkehjem, og leser du Merete Pryds Helles versjon Nora også, får du et nyansert bilde av historien ☺

Hilde Wangel en Ibsengjendiktning av Klas Östergren

I bokserien Ibsen NOR har tre nordiske forfattere gjendiktet Ibsen. Jeg har lest Henrik Falk og Nora, og likte dem så godt at jeg gikk rett videre til svenske Klas Östergrens roman Hilde Wangel. Her løfter forfatteren frem en av Ibsens sterkeste biroller, fra romanene Fruen fra havet og Byggmester Solness.

Fra bakpå boken:
Berlin, 1920-tallet. Hilde Wangel arbeider i et skandinavisk reisebyrå i den tyske hovedstaden. Hun er tilsynelatende frisk, robust og tilfreds med livet. Så får Hilde det første av flere panikkanfall, og hun oppsøker en psykoanalytiker. Kan anfallene knyttes til tidligere hendelser i livet hennes? 
I behandlingsrommet begynner Hilde Wangel å fortelle: om barndommen i en liten bygd langt nord i Norge; om morens død og farens sorg og skyldfølelse; om stemoren Elidas mørke sider og lengsel mot havet; og om den tilreisende byggmesteren som hun beundret, som nærmet seg henne og som hun, ti år senere, oppsøkte for å gjøre krav på det hun var blitt lovet.


Tilværelsen på kontinentet blir etter hvert uutholdelig, og Hilde Wangel reiser hjem til søsteren Bolette og hennes familie i Oslo. Hilde unnslipper imidlertid ikke skyggene fra tiden i Berlin. Hun gjenopptar kontakten med den tidligere forloveden Jørgen Friel – forsker i mineralogi og nyslått medlem i Nasjonal Samling. Og idet en ny verdenskrig bryter ut, har Hilde Wangel tatt fatale valg.


Historien begynner med en skildring av Hilde Wangels oppvekst. Denne legger grunnlag for detaljer som kommer frem senere i handlingen. Jeg har ikke lest verken Fruen fra havet eller Byggmester Solness, så jeg hadde ingen formening om hvordan disse to romanene skulle kunne flettes sammen, med Hilde Wangel som bindeledd. Tidlig i romanen dukker begge navnene opp, og får sin naturlige plass i Hilde Wangels liv.

Hun reiser til Berlin, og det er i et langt kapittel herfra, med doktor Liebig som forteller, at vi får høre om hendelsene som har formet Hildes sinn, og som øyensynlig har frembrakt panikkangsten hun opplevde, etter en tid i Berlin. I samtaler med Hilde kommer doktor Liebig med små praksisfortellinger, som han vil se hennes reaksjon på. Det artige for ivrige lesere av Ibsen, er at dette er superkorte versjoner av andre romaner av Ibsen. Jeg fikk meg en god humrestund da jeg oppdaget dette.

Mot slutten av historien får vi en annen forteller, når den lille boken Tante Hilde, skrevet av nevøen hennes refereres fra. Det er ikke før helt mot slutten at gufset fra nazitiden gjør seg gjeldende.

Hilde Wangel er en meget spesiell kvinne, kanskje kan man si at hun var forut for sin tid, siden hun hadde integritet, en moral som kunne diskuteres, og i følge henne selv en robust samvittighet. Hun ser ting i mennesker, som hun respekterer eller forakter, men er ikke prinsippfast i den grad at det hemmer henne.

   Han gjorde meg bevisst at jeg plutselig så på ham med helt andre øyne. Ved å iaktta hans forferdelse ble jeg klar over mine egne følelser. Slik var det. Han stirret på meg med all sin forferdelse for at han hadde krøpet sammen og skrumpet, som en feig og skyldbevisst bedrager, med svindel og paranoia og alle slags tegn på de sjelelige pinsler jeg vet antas å ramme et menneske som lever i løgn og fornektelse. 
   Jeg så at han så  min beundring kjølne.

Hilde Wangel vil stå for meg som en minneverdig karakter, i alle fall i Klas Östergren sin fremførelse. Romanen er godt puslet sammen, og skrevet i et språk som passer til handlingen, og tiden den er satt i. Jeg har blitt veldig nysgjerrig på Ibsens versjon, og har på planen å lese de originale romanene, så snart jeg har lest Et dukkehjem.

Det var grønt - Kjersti Anfinnsens flotte romandebut fra 2012

Tidligere i denne månedene leste jeg Kjersti Anfinnsens roman De siste kjærtegn som kom ut i fjor. Jeg var begeistret, så da Beathe tipset meg om debutromanen til Anfinnsen, var jeg ikke sen om å bestille Det var grønt på biblioteket.

Fra bakpå boken:

Det er ikke mye som gjør livet verdt å leve for hovedpersonen i Det var grønt. Angstfylt, trist og sint har han trukket seg tilbake fra verden og fordriver tiden med å jobbe som tannlege, se på tennis og kjøpe sex. En dag kommer den elleve år gamle sønnen hans, Steffen, på døra med ønske om kontakt. Moren hans har nylig dødd etter lang tids sykdom. Det blir en vekker for den misantropiske tannlegen, som ledes til å vende tilbake til barndommen, familiens hemmeligheter, til menneskene og seg selv.

Dette er en sånn roman hvor leseren blir sugd inn i handlingen. Jeg fant stillingen fredag ettermiddag, og ble i sofakroken til de 119 sidene var lest. Teksten har god utvikling, og sjelden opplever jeg så sterk nysgjerrighet på hva som skal komme til å skje, som jeg gjorde i denne romanen.

Handlingen er absolutt av det mørke slaget, der den skildrer en voksen mann som helt har mistet begrep om meningen med livet. Samtidig oppsøkes han av sin sønn på 11 år, som selv er i en sorgprosess, og med få ord, men side om side, støtter de hverandre.

Handlingen finner sted gjennom et helt kalenderår, et år som viser seg å by på utfordringer for hovedpersonen vår. Han har opparbeidet en tannlegepraksis, har hatt sin skjerv av kjærester, og konkludert med at et fast forhold ikke er noe for ham. Han aner ikke hva han skal fylle timene han ikke er på jobb med, og føler seg helt blank når det gjelder interesser og initiativ. Helt til Steffen tvinger seg inn i livet hans.

Vi tar på oss sikkerhetsbeltene, og jeg får lirka bilen ut av luka. Sjøl om vi ikke snakker sammen, sjøl om det regner, sjøl om gaven ligger like uåpna på kjøkkenbordet, er jeg overraska over min egen positivitet, ja tenker jeg, nå har jaggu jeg også blitt positiv, men jeg klarer ikke finne ut hvorfor, kanskje fordi det finnes noe Steffen og jeg kan gjøre sammen.

Romanen er sår og vond, men med et stort lysende håp i horisonten. Den har noen spenningstopper underveis, med det er allikevel det hudløse som driver handlingen fremover. Kjersti Anfinnsen bruker et språk som er jordnært, men allikevel sporer leseren til undring og ettertanke, og hun skriver så godt i debutromanen sin, at en skulle tro hun ikke hadde gjort annet i sitt liv. Anbefales!!

Les gjerne den flotte omtalen på Beathes bibliotek!

Solsøsteren - bok 6 i Lucinda Rileys serie De syv søstre

For dere som lurer, ja dette er den nylig utkomne boken i serien De syv søstre. Jeg har lest bøkene etterhvert som de har kommet ut, og hver gang frydet meg over det Lucinda Riley har snekret sammen.

Forlaget om boken:
For omverdenen er Electra D’Aplièse kvinnen som har alt: Hun er vakker, rik og berømt - og er en av verdens toppmodeller.

Men under den perfekte overflaten har Electras allerede skjøre sinnstilstand blitt rystet av dødsfallet til hennes far, Pa Salt, milliardæren som adopterte sine døtre fra ulike deler av verden. I sin fortvilelse tyr hun til alkohol og andre rusmidler. Mens folk rundt henne frykter for Electras helse, mottar hun et brev fra en fremmed kvinne som hevder at hun er hennes biologiske bestemor ...

I 1939 ankommer Cecily Huntley-Morgan Kenya fra New York i håp om å reparere et knust hjerte. Hun bor hos sin gudmor ved bredden av den vakre innsjøen Naivasha. Her møter hun Bill Forsythe, en beryktet ungkar og storfebonde med nære forbindelser til den stolte Maasai-stammen.

Egentlig skal Cecily bare oppholde seg i Afrika noen få uker, men etter en sjokkerende oppdagelse, og med krigens trusler hengende over seg, har hun ingen mulighet til å reise hjem. Hun flytter til Wanjohi-dalen, og her bor hun isolert og alene - helt til hun møter en ung kvinne og gir henne et løfte som vil endre livet hennes for alltid.

Gjennom alle bøkene, som hver tar for seg historien til en søster, får vi små drypp av informasjon om alle søstrene. De første sidene i Solsøsteren klargjør en hel del om Electra, hun er 1,80 høy, farget, singel, en berømt modell og rusmisbruker. Vi befinner oss i tid i underkant av et år etter Pa Salts død, og det er på tide for Electra å lete opp papirene hun har som avslører hennes historie.

Electra er langt nede når vi først møter henne i New York i 2008, så det kan egentlig bare gå en vei, og det er opp. Dette gjør denne historien til en solskinnshistorie av de store, når vi menger oss med de rike, berømte, vakre og uendelig bortskjemte menneskene som utgjør fiffen i samfunnet.

Historien har en skyggeside, og viktige samfunnsproblemer som rusmisbruk og fattigdom skildres gjennom hele hennes historie, men intrigene mister litt av brodden siden Electra kan løse alle problemer med kredittkortet.

I parallellhistorien som er lagt til tiden rett før krigsutbruddet møter vi Cecily, som er en beskyttet ung dame, fra en velstående (hvit) familie i New York. Det er denne andre primærhandlingen som tar oss med til bushen i Kenya, og det mangfoldet av liv som utspiller seg her. Det er spesielt interessant å bli kjent med det nomadiske folkeslaget masaiene, som holder til her.

Leseren vet hele tiden at denne historien skal lede oss frem til Electras mor, men det som utspiller seg  leder oss, ad omveier frem til bestemoren. Jeg må innrømme at jeg ble utålmodig etter å høre om moren til Electra, men den historien får vi fortalt i tredjeperson av bestemoren, i små bolker i Cecilys del av handlingen.

Solsøsteren engasjerte nok til at  jeg kan kalle det en slukebok (selv med 800 sider) men "the rich and famous"-settingen er ikke helt min greie. Jeg likte at Lucinda Riley setter fokus på forbrødring på tvers av religioner, og all omsorgen hun har for rusavhengige, men dette fikk meg ikke til å føle så veldig mye.

Slutten er formidabel, da rant tårene over flere ganger, uten at jeg skal legge ut om hva det var som traff meg. Vil du ha deg en tur til New York og Kenya, så er dette en super måte å reise på ☺

Serien i rekkefølge:

De syv søstre

Stormens søster

Skyggesøsteren

Perlesøsteren

Månesøsteren

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2020

Sider: 800

Kilde: Leseeksemplar

Nora av Merete Pryds Helle

Kjenner du Henrik Ibsen og hans Dukkehjem vil du også dra kjensel på karakteren Nora, for denne romanen er en gjendiktning av hans bok fra 1879. Romanen er en del av Ibsen NOR, hvor nordiske forfattere gjendikter Ibsen. Jeg har tidligere lest Vigdis Hjorths formidable Hedda Gabler tolkning i Henrik Falk, og har Klas Östergrens Hilde Wangel liggende klar. Jeg trengte ikke stå lenge i kø på biblioteket for å få låne boken, som kom ut i fjor.

Fra bakpå boken:
Nora vokser opp på staselige Lysgården utenfor Molde sammen med faren og husets tjenestefolk. Moren er død i barsel, og mens faren fører samtaler om viktige samfunnsanliggender bak en stengt kontordør, spinner Nora og venninnene egne drømmer og forestillinger: om livet som skal komme, om barna de skal føde, om mennene de skal elske. Og en dag flytter en ung student inn på Lysgården. Han heter Torvald Helmer og er alt hun har ventet på.
Nora er en roman om kvinneliv i det 19. århundre. Merete Pryds Helle skriver sanselig og medrivende om å være ung og søkende i et trangt samfunn. Det handler om svermeriske drømmer og illusjoner som brister og om øyeåpnende erfaringer med kraft til å forandre alt.


I denne romanen møter vi Nora når hun er helt ung. Moren er død og hun lever trygt sammen med far og et knippe tjenere, på et lite sted litt utenfor Molde. 

Handlingen beveger seg raskt frem mot møte med Torvald, og ca halvveis i romanen har de giftet seg og, etter noen måneder i Kristiania, flyttet tilbake til Molde.

Romanen er sanselig til tusen, og fremhever Noras seksualitet og kapasitet som kvinne. Det er med skrekk jeg leser om mennenes holdning til kvinner, hva de tror de er i stand til, og ikke minst alt det de mener at kvinner ikke har greie på. 

  - Tenk at jeg skal få høre spurvekvitteret ditt hver eneste dag, mumler han. - Tenk at du skal løfte meg ut av mørket. 
  - Hvilket mørke? spør Nora, men Torvald smiler bare til henne. 
  - Vi må ikke la presten vente.

For det var jo det kvinner skulle være for menn den gangen, en skygge som uten å ytre seg så veldig, intuitivt skulle vite hva mannen ønsket og tilfredsstille disse ønskene, uten å forvente seg noe tilbake. 

Merete Pryds Helles tolkning av Ibsens Et dukkehjem er fornøyelig lesning. Hun er tro til historien, men har fylt den ut med detaljer fra Noras liv før de hendelsene som Ibsen fokuserer på. Språket er gammelmodig men flyter lett, så det går som en lek å lese de 266 sidene.

Effekten av måneskinn på nyfallen snø av Tove Braathen

Etter å ha lest I Bokhylla sin flotte omtale av Tove Braathens roman fra 2018, var jeg ikke sen med å gå å hente den på biblioteket. Boken fulgte meg gjennom forrige helg, men de 368 tettpakkede sidene gikk raskt å lese, for dette var medrivende lesning.

Fra bakpå boken:
Margot er i slutten av trettiårene. På skolen der hun jobber som lærer, havner hun på kant med den nye, resultatorienterte rektoren. Når mannen forlater henne til fordel for en yngre kvinne, må hun flytte fra Vindern til Groruddalen i Oslo. Her møter hun en ny verden med uteliggere, Sv-ere som samler inn penger til flyktninger og Vera en eldre kvinne med en hemmelighet.

Er du klar for en historie som bygges sakte opp, og som hele tiden får mer og mer nerve? Tove Braathen skriver frem gode karakterer, med personligheter som det er lett å forstå. Det er den litt forvirrede Margot og den ensomme Vera som driver handlingen fremover. De har begge en fortid de skjuler godt i sitt indre, detaljer som bygger ut historien.

Hunden på coveret og mannen i skyggene bak på bildet, har også en rolle, men det er ikke en "hundebok" dette her, da hadde jeg nok falt av i første sving. Den scenen som går igjen er glimtene Margot får av hunden, men vi opplever henne på flere arenaer, som i klasserommet og på lærerværelset, ved handlesenteret, sammen med venninnen og senere når hun besøker Vera på sykehuset.

Margot har kontakt med sin litt yngre søster Belinda, og når hovedpersonen vår ca halvveis i boken triller sykkelen sin bort til den farlige gjengen, er det på grunn av noe hun innbilte seg at søsteren gjorde, da hun snakket med henne i telefonen. Kanskje vi blir litt modigere av å bli provosert? jeg skjønte i alle fall hvilken sinnstilstand Margot befant seg i, akkurat her.

Vera er en gammel dame med gamle menneskers utfordringer, både fysiske, kroppslige og sosiale. Hun og Margot bor i den samme trappeoppgangen i en blokk på Grorud, et område i Oslo som har dukket opp i flere bøker jeg har lest i det siste. Hennes henleder tanken på krim, men den neddempede måten hemmeligheten etterhvert avsløres på, gir mer kriblinger i magen, enn tydelige grøss av spenning.

Vi blir kjent med miljøet på Grorud, med SV-damene som står på for å redde biblioteket, med sullikene som drikker øl og varmer seg på bål i skogbrynet, og ikke minst innvandrerne og det uvante livet de fører.

Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en velskrevet roman om relasjoner, fremmedfrykt og ensomhet. Den er skrevet med innsikt i menneskesinnet, helt uten sentimentalitet, og med en hverdagslighet som bidro til mitt engasjement. Det er en handlingsmettet roman, med et snev av krim over seg, som holder på leserens oppmerksomhet til siste slutt.

De siste kjærtegn en nydelig roman av Kjersti Anfinnsen

Det står noen få leseeksemplarer igjen i ulesthyllen min, og denne uken plukket jeg ut Kjersti Anfinnsens roman fra i fjor. Herlighet, dette var bra! Jeg kunne ønske meg mer enn de 142 korte sidene, og det er det ikke ofte jeg sier☺

Fra bakpå boken:
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris, hvor hun er fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Nå forsøker Birgitte å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.

De siste kjærtegn er en øm, bitter og overraskende morsom roman om å se tilbake på livet, om tilværelsens ensomhet og om å søke kjærligheten og kanskje finne den.


Alderdom og ensomhet, det henger visst sammen, for de fleste bøkene jeg leser om det å bli gammel, har begge deler som tema. Også har vi tiden da, hva er det som skjer med tiden når en blir eldre?

Her møter vi en dame som har vært oppegående og selvstendig hele livet. Hun har tatt ansvar og møtt respekt av alle rundt seg, og takler dårlig at dette nå har forandret seg. Eller hun har følelsen av at respekten er borte, kanskje fordi hun ikke respekterer seg selv lengre. Fremdeles er hun en høflig dame utad, men inni seg fortviler hun over at hun kommer til kort på mange arenaer. Hun kvier seg for å delta på arrangementer, fordi hun ser at alt går så seint med henne.

Birgitte snakker med søsteren på skype, eller snakker og snakker, de ser i alle fall på hverandre. Det virker som de begge gjør det av plikt, og er egentlig mest interessert i seg selv.


Hver gang jeg ser meg i speilet, er det noe som mangler. 
Hver gang jeg ser på hendene mine, er det noe som mangler. 
Jeg vet godt at det er fremtiden som mangler.


De siste kjærtegn er skrevet som en diktsamling, med mye luft mellom kapitlene. Handlingen følger en rød tråd, og består av nydelige skildringer av de små hendelsene som livet hennes består av. Vi får noen få tilbakeblikk som forklaring på noe som skjer i nåtid, men stort sett er det livet hennes slik det arter seg her og nå, vi tar del i.

Dette er en roman for alle, ikke bare oss som begynner å kjenne på middagshøyden, men også for unge som fremdeles er litt utålmodig med eldre mennesker. Anbefales sterkt!

På bloggen Beathes bibliotek finner du en fin omtale

Forlag: Kolon

Utgitt: 2019

Sider: 142

Kilde: Leseeksemplar

Forføreren av Jan Kjærstad

Forføreren er den første boken i trilogien om Jonas Wergeland, som kom ut i 1993. Tidligere har jeg lest Berge av Jan Kjærstad, og med den i tankene gledet jeg meg til at Gisken Armand skulle lese for meg. Jeg ble ikke skuffet, verken av den perfekte innlesingen eller boken.

Forlaget om boken:
I Forføreren møter vi den karismatiske Jonas Wergeland, som har oppnådd stjernestatus med fjernsynsserien ”Å tenke stort”. Han kommer hjem fra en utenlandsreise og finner sin kone død på gulvet i stuen. Med dette som utgangspunkt utfoldes heltens oppsiktsvekkende livshistorie gjennom en strøm av dramatiske fortellinger. 

Romanen er den første av tre bøker om Jonas Wergeland, som følges av Erobreren (1996) og Oppdageren (1999).

I utgangspunktet er jeg skeptisk til romaner hvor primærhandlingen blir viet lite plass, men i Forføreren fungerer de mange lange avstikkerne veldig bra.

Åpningsscenen hvor Jonas Wergeland returnerer til sitt hjem og finner sin kone død på gulvet, forlates etter få minutter. Deretter tas vi med inn i en virvel av historier, en raftetur, et familiebesøk, da han satt modell for malerinnen Dagny M. Mange av tingene som belyses og diskuteres i romanen er med på å male et bilde av landet vårt, som for eksempel detaljer fra tiden like før vi oppdaget oljen.

Boken er skrevet i tredjeperson, og flere ganger henvender fortelleren seg direkte til leseren. Han/hun vil ikke røpe sitt navn men bekrefter at han/hun ikke er norsk, og derfor kan se på historiske hendelser og skikker med en utenforståendes klarhet. Vi får på en morsom måte forklart oppbyggingen av romanen, noe som bidro til at jeg fort falt til ro med den litt fragmenterte stilen. Han/hun kommenterer sitt eget ordvalg og egne preferanser som gjerne går på tvers av det Jonas Wergeland ville foretrukket.

Jeg blir stadig vekk begeistret over det jeg hørte, like mye over detaljrikdommen og måten Jan Kjærstad skriver på, som det som kommer frem i løpet av handlingen. Romanen er mye mer enn en skildring av de siste hundre årene i Norge, den treffer noe dypt i meg, som flere ganger setter igang et skred av tanker og følelser.


Gisken Armand leser som en dronning, fort og greit, uten noe fixfaxeri og med akkurat passe intonasjon. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2005

Spilletid: 19:47

Kilde: Lytteeksemplar

Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå dikt av Kjersti Bjørkmo

Godt motivert av medbloggere er jeg i gang med å lese dikt igjen. Den første kategorien i Artemisias Verdens diktlesesirkel er "les en forfatter du ikke har lest før", og siden jeg hadde Kjersti Bjørkmo i hyllen, snappet jeg hennes andre bok med meg ut på terrassen.

Fra bakpå boken:
Kjersti Bjørkmo skriver dikt med utgangspunkt i kommuneslagord. Som tittelen viser, er det ganske stor avstand mellom ønskene våre og virkeligheten. Diktene får fram den ufrivillige melankolien, og ikke minst komikken i disse forsøkene på å beskrive hvem vi er som samfunn. 

Men når dette språket møter poesien, som skildrer livene våre, menneskene som faktisk utgjør samfunnet, skjer det noe. Da viser ensomheten i slagordene seg, og samtidig, ensomheten vår. 

Og kanskje den fellesskapsfølelsen kommuneslagordene prøver å etablere springer fram fra poesien, som muligens er det eneste stedet knuste drømmer kan få en høyere mening. 

Prosjektet til Kjersti Bjørkmo, å fokusere på kommunenes slagord, er spennende. Noen passer veldig godt til min forståelse av kommunen, noen er faktisk ganske bra mens mange er hoderistende dårlig. Jeg forsøkte å dobbeltsjekke at disse slagordene er ekte på denne lenken, men jeg fant verken Bergen eller Vega. Ut i fra forfatterens redegjørelse skal slagordene være de som kommunene bruker.

Vega: - midt i havet midt i Norge
Ringebu: - der det er lov å lykkes
Bodø: - i vinden
Moss: - ja, vi elsker Moss
Gol: - Gol ute Gol inne
Bergen: - kompetent, åpen, pålitelig og samfunnsengasjert 

Som bergenser og ivrig bruk av byen ble jeg overrasket, for dette slagordet har jeg aldri hørt eller sett noe sted. Gikk inn på nettsiden deres også, men fant ikke at det er i bruk der.

Nok om det, over til diktene.

Jeg ble veldig opptatt av at diktet skulle passe til kommunenavnet og slagordet deres, så de gangene det ikke gjorde det, måtte jeg lese diktet på nytt med "ny hatt på". Det var ikke alltid det hjalp, og det er med skam jeg må melde at veldig lite ga klangbunn i meg.


GRONG
- et aktivt og robust regionsenter med livskvalitet og mangfold

Hele dagen hører jeg lyden
av et bytte som blir dratt gjennom kratt.
Rykkene. Kvistene som brekker. Kroppens tyngde.
Det er jeg som er rovdyret.
Det er jeg som er byttet.

(Helgen etter jeg leste diktsamlingen og skrev om den, så jeg for første gang Linda Eides språksjov. Her snakket de om disse kommuneslagordene, og tilfeldigvis dro også Linda frem Grong Kommune sitt slagord.)


Forlaget sier om boken at den har en tydelig politisk side, hvor makt- og byråkratispråk behandles. Den skal være tilgjengelig, noe som i mitt hode betyr "for alle", morsom og litterært sterk. Til det sier jeg ?????

Det siste diktet Risør, traff noe i meg, så også Harstad og et par andre. Når det gjelder den politiske siden og maktspråket, så kom jeg til kort. Jeg ser ingen grunn til å gi opp, og jeg vet at et par bokbloggere har lest boken, men dessverre har de ikke skrevet om den, så jeg får ikke drahjelp der.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 61

Kilde: Leseeksemplar

Berøringen av Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen er nok kjent for de fleste. Hun debuterte i 1978 og har en lang produksjon bak seg, av diktsamlinger og romaner. Hun har vunnet mange priser, blant annet Amalie Skram-prisen, Berøringen er hennes seneste utgivelse fra 2019, som lå og fristet på eBokBib. I tilfelle du ikke leser helt ned så sier jeg det allerede her:
Denne må du lese!

Forlaget om handlingen:
Britt Karin Larsen er tilbake med en frittstående og medrivende roman om lengselen etter nærhet og tilhørighet, om det som holdes skjult og om hvor vanskelig, og nødvendig, det kan være å fortelle ens egen historie.

Langt inni skogen sitter en kvinne for seg selv i en campinghytte. Hun vil skrive om den hendelsen hun aldri har våget å fortelle noen om, men greier hun å finne de riktige ordene?

Full av uro søker kvinnen seg ut i skogen. Hun går lange turer og blir stadig dratt mot en branntomt i utkanten av den vesle bygda. Hvem var mannen som bodde i det utbrente huset? Og hvilken sammenheng kan hans historie ha med hennes egen?


Berøringen er en roman med en intens nerve, nesten på linje med en kriminalfortelling. Vi møter en skrivende kvinne i seksti års alderen, som har fått påvist en kul i brystet. Tanken på denne kulen følger oss gjennom hele romanen, og blir et av to forankringspunkter for en historie, som er satt sammen av mange små beretninger.

I alle bihistoriene møter vi mennesker som har behov for å uttrykke seg, og tematikken dreier seg om nærhet og behovet vi mennesker har for å bety noe for noen. Hun setter søkelys på hvordan vi oppfører oss mot hverandre, og hvilken enorm tomhet som kan prege et liv, om vi ikke opplever annet enn mørke og savn.

Tilsynelatende tilfeldig har hun havnet på denne campingplassen, hvor hun, i en falleferdig hytte, skal forsøke å få skrevet ned litt av det hun går og grubler på. Hun har skrevet hele livet, men ser ikke på seg selv som en forfatter, og tankene hennes dreier seg mye om språk og død, ikke minst død.

Gjennom 272 sider med små historier, enten som hun har blitt fortalt eller ting hun har opp levd selv, lærer vi hovedpersonen vår å kjenne. Det kommer tidlig frem at hun har hatt en vanskelig barndom, og på måten moren snakker om hennes ukjente far, merker vi fort at her ligger det en hund begravet. Årsaken til dette avsløres ikke før helt mot slutten, og det er først da primærtematikken kommer tydelig frem.

Av og til har jeg skrevet det jeg trodde var andres historie, men vi som tror vi skriver om andre, skriver visst likevel om oss selv, hva annet kan vi gjøre, er vi i stand til å gå inn i noe som er fullstendig fremmed for oss?

Det skal ikke legges skjul på at jeg er litt rystet av det som mot slutten kommer frem, men med den varhet og respekt Larsen skriver, greier hun å formidle uten å gå over streken. Jeg vil ikke røpe mer av dette, for da ødelegger jeg leseopplevelsen for de som kommer etter meg.

Dette er Britt Karin Larsen på sitt beste, jeg er overveldet av hva hun får til, både med karakteroppbyggingen, selve handlingen og måten hun skriver den frem på. Har du lyst å lese en dypt menneskelig roman, som gir deg følelsen av å ha stått på et stup, og nesten falt ned, da er Berøringen noe for deg!

Min bok-og maleblogg har en fin omtale av boken

Uvitenheten av Milan Kundera - årets første i 1001-lesesirkelen

Nytt år og nye muligheter til å lese fra boken 1001 bøker du må lese før du dør. Elida er så grei å invitere til lesesirkel, i år som i fjor, og kategorien for januar lyder: Bok utgitt fra 1961 og til listens ende. Uvitenheten kom ut i 2000, så det var ingen kø på biblioteket for å få lånt denne ☺

Fra bakpå boken:
Uvitenheten er historien om to tsjekkiske emigranter, Irena og Josef, som tilfeldig møtes da begge er på vei hjem til Praha etter tyve års utlendighet. Irena gjenkjenner raskt Josef som sitt livs tapte kjærlighet, og de avtaler å treffes noen dager senere.

Josef kan på sin side ikke huske å ha truffet Irena før, men blir umiddelbart betatt av henne. Han identifiserer seg med hennes følelse av å være en fremmed i eget land. Men verken stevnemøtet eller det som skulle være Den store hjemkomsten, blir helt som Irena hadde håpet.
Uvitenheten er en sterk og vakker bok om eksil – ikke bare i form av fremmedgjøring overfor fedrelandet, men også som en mellommenneskelig tilstand. 


Irena har bodd i Paris i 20 år, men nå er det revolusjon i hjemlandet Tsjekkoslovakia, og venninnen Sylvie argumenterer for at hun må reise hjem.
Den store tilbakekomsten som Sylvie skildrer blir ikke helt sånn som Irena så for seg, og ved hjelp av Odyssevs skrives følelsene til Irena frem.

Tidlig i boken tar den form av en lærebok, i språk og historie. Siden fortellingen om Irena slippes helt føles det litt rart, men en kjærkommen oppfriskning i den Tsjekkiske historien er det. Når vi møter Irena igjen får hun besøk av sin mor, og den delen er formidabelt fortalt.

Men er det ikke svært ondt av en datter ikke å glede seg over morens nærvær når denne er kommet for å treffe henne etter 17 år? Irena mobiliserte all sin fornuft og all sin moralfølelse for å oppføre seg som en hengiven datter.

Så møter hun Josef på flyplassen, og vi følger hans historie en stund. Han har kommet tilbake til familien etter lang tid i eksil, bare for å oppdage at for dem finnes han ikke mer.

Det er en bok om hva som knytter oss til steder og mennesker, men også om det vi ikke vet, det vi ikke ønsker å vite, og det vi har glemt eller misforstått.

Romanen har bare 149 sider, men filosoferingen og den springende måten å skrive på, gjorde at jeg i perioder kjedet meg litt. Teksten varierer mellom fantastiske observasjoner og langtekkelige "avhandlinger" som tar oss langt vekk fra handlingen.

Jeg har tidligere lest hans roman Tilværelsens uutholdelige letthet og novellen Haikeleken, to bøker som begge engasjerte meg et par hakk mer enn Uvitenheten.

Det vidunderlige av Bror Hagemann

Mitt første møte med Bror Hagemann var Syng meg vekk i 2016. Det møtet gjorde sterkt inntrykk, men det ble ikke til at jeg leste mer av ham, før Det vidunderlige som kom ut i fjor.

Forlaget om boken:
De har vært et par i over tjuefem år. Hun og han. Du og jeg. Men nå er det over. Sammen seiler de mot Skagen i båten hans en siste gang før de skal gå hver til sitt. Hva er igjen av det som en gang var en nesten selvutslettende forelskelse? Når fortalte de hverandre de første løgnene?

Flere historier brettes ut. Om gutten fra Gjøvik som fulgte musikken. Om den unge mannen som ramlet inn i den politiske maktens sentrum. Om den gamle overgrepssaken fra hjembyen. Ryktene om dirigenten av det berømte Arietta-koret, hvis komposisjoner alle lot seg berøre av. Fikk han ikke et varsel fra en av de unge guttene den gangen?



Hun er også opptatt av saken, og er det ikke noe hun skjuler? Hvilken rolle har historien om koret hatt å si for livet de har levd sammen?

Denne romanen har to fortellerstemmer, han og henne i kursiv. Markering med kursiv er tungt å lese synes jeg, men med så flytende handling og lite bruk av navn som det er her, så var det godt å få bekreftet hvem det er som snakker til en hver tid. Handlingen tar oss med tilbake i tid, til da de møttes, og enda lengre tilbake, til hovedpersonens barndom, og begivenhetene som ble traumatisk for ham. Nåtidshistorien, han og hun i seilbåten er limet som holder spekteret av bihistorier sammen.

Lesingen krever litt av den som leser, men intrige bygges, teksten har god utvikling og byr på et par uventede vendinger, som økte temperamentet en smule. Jeg likte godt sammenligningen med Ibsens Nora, og som alltid når jeg møter på Simone de Beauvoirs navn i en roman, noterer jeg meg tittelen.

Romanen er velskrevet og vitner om forfatterens innsikt i menneskesinnet. Flere av de ekteskapelige diskusjonene, om tvil og tillit er universell og lett å relatere til. Jeg koste meg med denne fortellingen, og anbefaler gjerne boken videre ☺

Det vidunderlige er siste bok i Arietta-kvintetten, fem romaner som tar utgangspunkt i en overgrepssak på Gjøvik mot slutten av forrige århundre. Hver bok kan leses uavhengig av de andre, i en hvilken som helst rekkefølge.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2019

Sider: 384

Kilde: Leseeks/eBokBib

Ritualer av Kristin Hauge

Kristin Hauge debuterte som forfatter i fjor med novellesamlingen Tiggerne. I år gir hun ut sin første roman, og den valgte jeg å lese i de rolige juledagene.

Forlaget om boken:
Hva gjør vi når døden puster oss i nakken? Søker ut, søker ly, eller søker sammen?

Vi møter tre personer i denne romanen: Ally og foreldrene Viktor og Harriet. Ally er på vei hjem fra utenrikstjeneste i Afghanistan. Victor får en tung beskjed hos fastlegen. Harriet skal ut på reise. Livene deres er fremdeles preget av skilsmissen for mange år siden. De har hemmeligheter for hverandre, og klarer ikke å snakke med hverandre om det viktigste. Nå står de overfor hvert sitt livsvalg. Vil valgene de tar føre dem lenger fra hverandre eller nærmere?

Ritualer er en dypt menneskelig roman om kunsten å leve, og kunsten å dø, fra en av våre mest interessante, nye forfattere.


En mer betegnende tittel på en roman skal du lete lenge etter, for i denne historien er det nettopp ritualer og tradisjoner som er med å forme karakterenes virkelighetsforståelse.

Vi blir først kjent med Ally, en tretti år gammel dame som ønsker å returnere fra Kabul før tjenestetiden er ferdig. Hun forlater dem hun jobber med der og tar med seg en hemmelighet hjem til Norge. Hun reiser rett hjem til sin mor som bor i det gamle barndomshjemmet hennes. Det hun ikke vet er at Harriet har planer om å selge det gamle familiehuset og reise til Cuba.

Far blir vi også kjent med, Viktor er professor på universitetet, men det litt utdaterte kurset han holder, Dødsritualer i et sammenlignende perspektiv, er det ikke mange som ønsker å delta på, og når sjefene klager, glipper det en oppsigelse ut av ham. Det er hans sekstiårsdag Ally reiser hjem til, en dag som skal feires sammen med hans nye kone og deres felles barn. Denne gamle faren har også hemmeligheter å stri med, hvor tematikken ritualer kommer tydelig frem.

Ritualer er en velskrevet historie, som gir leseren litt å tenke på, når det gjelder alderdom, tilhørighet og overganger som vi må gjøre i livet. Her er mange litterære referanser, både fra Pippi, Proust, Szymborska mfl.

Hun åpner døren på gløtt, han kan kjenne den særpregede lukten fra leiligheten hennes Den er så liten og trang, den leiligheten, at det lukter soverom på kjøkkenet og kjøkken på soverommet, og det er så lytt at lydene fra naboene faller nedover etasjene og matlukten svever som hjemløse mellom etasjene. 

Jeg synes kanskje det ble litt oppramsende med alle formene for ritualer som gjennom teksten blir presentert, det er ingenting gåtefullt over handlingen, men litt overtydelige eksemplifiseringer som flater ut romanen. Etter å ha lest mesteparten av romanen i en jafs, la jeg den bort, for å fullføre en uke senere. Slutten var formidabel, ingenting famlende over den, og hendelsene som utspiller seg samler handlingen på en nydelig måte.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2019

Sider: 272

Kilde: Leseeksemplar

Shoppestopp 2020 - er du med?

Når jeg har snakket om shoppestopp i år, har jeg hørt meg selv si at vi gjorde dette for "noen år siden". Da jeg søkte på bloggen i dag fant jeg ut at "noen år" faktisk er hele seks stykk. 

Ta gjerne en titt på det jeg skrev om dette den gangen, før jeg startet og ti uker senere. 

For et halvt år siden pusset vi opp huset vårt, solgte det og kjøpte oss leilighet. Dette førte med seg et ras av behov som måtte dekkes. Det ble overveldende for oss, så behovene ble dekket på den enkleste måten, nemlig ved å kjøpe alt vi trengte med en gang vi følte for det. Nå er vi innbodd i den nye leiligheten og hverdagen har innhentet oss, men vanen med å gå innom butikker har hengt litt igjen, for trenger jeg ikke en ny blomst i den kroken? og kanskje noen nye puter og tepper?

Normalt har jeg ikke et stort forbruk, mesteparten av pengene går med til kulturelle aktiviteter, være sosial med venner, og ferieturer, så det bør ikke bli vanskelig å holde lommeboken lukket. Dette handler om å skifte fokus, bytte ut noen uvaner og være bevisst, og selv om det er seks år siden sist jeg gjorde dette, så kan jeg huske den gode følelsen av å greie det, og all tiden jeg plutselig frigjorde.

Mine regler for Shoppestopp 2020:

• Ikke kjøpe klær, sko, utstyr eller ting til huset, bortsett fra et par unntak som vi har blitt enige om på forhånd. Melder et behov seg hos en av oss, må det opp til "høring", og kjøpet utsettes en uke, (da føles kanskje behovet ikke så sterkt....)
• Det som er lov å kjøpe er: billetter til teater, show, opera, konserter etc. Det er lov (påbudt) å gå ut så spise med venner eller bruke penger på å være sosial på forskjellige måter. Også ferien da, sommerferien vår er spikret og halvveis betalt for, ingen tukler med ferieplanene våre!
• De som pleier å få bursdagsgave fra oss, skal selvfølgelig få det ☺

Søker du på Shoppestopp på FaceBook, får du opp flere spennende lenker. Jeg har vist min interesse til et par av dem, men de handler mye om alternative måter å skaffe seg ting på, og det er ikke der mitt fokus er.

Lenker du kan kose deg med:

• DnB sine eksperter uttaler seg om shoppestopp
• KK: to kvinner deler sine erfaringer
• Jenny Skavland: sjekk ut hennes engasjement!

Ønske meg lykke til da, og hiv deg gjerne med!!

Skyggejegeren av Camilla Grebe

Svenska Deckarakademin har kåret Skyggejegeren til Sveriges beste krim i 2019, og det har jeg full forståelse for. Hun skriver knakende godt, og leseren får uendelig mye mer med seg enn "bare" oppklaring av mord.

Forlaget om boken:
En februarnatt i 1944 blir en kvinne funnet fastspikret til gulvet i leiligheten sin i Stockholm. 30 år senere blir ytterligere en kvinne funnet på samme måte.
Jakten på morderen får skjebnesvangre konsekvenser for de tre politietterforskerne som arbeider med sakene. Britt-Marie på 1970-tallet, Hanne på 1980-tallet og Malin som er politietterforsker i dag.
Skyggejegeren er en original og dyktig iscenesatt kriminalroman om den ukuelige driften mot å forstå seg selv. 

Min første tanke var, fem innlesere til en krim? men sånn som boken er bygget opp så føltes det helt naturlig. Når alle fem i tillegg befinner seg i toppsjiktet av "lybokinnleserprofesjonen", er det duket for en lytteopplevelse utenom det vanlige.

Leseren får god tid til å bli kjent med karakterene i hver historie, og når Britt-Marie forsvinner ut av sin historie på 70-tallet videreføres denne som et bakteppe i det som utspiller seg ti år senere. Noen av karakterene møter vi igjen også, og på samme måte får vi et nytt og moderne syn på ting som skjedde tidligere.

Det er lett å bli glad i Camilla Grebe sine karakterer, jeg bygget en oppriktig frustrasjon over Britt-Marie sin døgenikt av en mann, og ikke minst over sjefen hun får på politikammeret, som er veldig imot kvinner i politiet. Da handlingen hopper fremover og profiløren Hanne skal overta hovedrollen, var jeg ikke klar for det, men det gikk ikke lang tid før også hun var inni varmen.

Historien er nennsomt flettet sammen av litt fordekte frampek, som får leseren til å føle at noe ligger latent. Det er ikke mangel på dramatikk i denne historien, men det er ikke de store bølgene vi kjenner på. Skyggejegeren er en velskrevet historie hvor betraktninger rundt endringer i samfunnsnormer og menneskesyn får spillerom.

Morderen i denne boken angriper unge kvinner som er alene med et lite barn, noe som gir oss fine refleksjoner over kvinnekampen som startet på 70-tallet og pågikk lenge. Det skal vise seg at historien inneholder flere innfallsvinkler til denne tematikken, uten at det kommer klart frem før mot slutten.

Skyggejegeren er en engasjerende krimroman, ikke utpreget spennende og stort sett fri for blod og gørr. Jeg liker blod og gørr i krim, og kunne tenkt meg mer action, men denne boken er så godt skrevet at det i seg selv, gjør at jeg gir den flust med prikker på terningen.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2019

Spilletid: 11:52

Kilde: Lytteeksemplar

En hjelpende hånd - en novelle av Gillian Flynn

Håper du har hatt en fin start på det nye året. Er du klar for en viktoriansk spøkelsesfortelling? Jeg har lest de tre thrillerne til Gillian Flynn og har likt dem veldig godt. Dette er en 91 sider lang novelle fra 2015, og det første jeg lånte på eBokBib på den flunka nye ipad`en jeg fikk til jul. Herlig med effektiv låning og levering, alt gjort på noen timer:  mottatt lesetips, lån, les, returner og skriv ☺

Forlaget om handlingen:
En utspekulert ung kvinne gjør sitt beste for å overleve ved å begå småsvindel, yte seksuelle tjenester og utgi seg for å være spåkone. Hun tjener til livets opphold ved å gi menn det de vil ha og kvinner det de vil høre.
En morgen oppsøkes hun av en ny kunde, Susan Burke, som vil ha hjelp fordi livet hennes er i ferd med å rakne. Den unge kvinnen har lang erfaring med å tolke menneskelig adferd, og hun diagnostiserer straks Susan som rik men ulykkelig - en fristende kilde til inntekt.

Men allerede under det første besøket hjemme i kundens gamle herskapshus får hun bange anelser. Snart er hun fanget i en nifs kamp om å avsløre ondskapens tilholdssted og hva hun kan gjøre for å unnslippe den.

Hovedpersonen vår er en navnløs kvinne på rundt de tredve. Vi får høre om oppveksten hennes sammen med en mor som kunne kunsten å lure seg unna det meste. Akkurat denne evnen har vår venn også arvet, for hun har et skarpt sinn og vet å tjene penger ved å gjøre minst mulig.

Novellen starter som et slag i ansiktet når vi er med inn på bakrommet hvor hun utfører håndjagere på slitne mannfolk, helt til en lei senebetennelse gjør at hun må finne på noe annet. Hun begynner å hjelpe til med mer okkulte aktiviteter som å spå, lese aura og husrensing, samtidig som hun drømmer om bøker, om å være med i en lesesirkel, eller jobbe på et bibliotek.

Det er et oppdrag om husrensing, som gjør at hun en dag oppsøker et mørkt herskapshus, og det er nå novellen erstatter humoren som preget starten, med utpreget mohaha....

Men så fikk jeg øye på huset til Susan. Jeg stoppet faktisk og stirret. Så grøsset jeg. Det var annerledes enn de andre. 
Det lå på lur. Det var det eneste gjenværende viktorianske huset i en lang rekke med nye kassehus og kanskje det var derfor det virket levende, som om det pønsket på noe. 

Når hun googler kommer hun frem til en historie om huset som er fra 1893, og det hun leser overbeviser henne om hva som skjer i det hjemsøkte huset. Hovedpersonen vår er en svindler, men hun ser det beste i folk, også har hun denne interessen for litteratur som gjør det lett å elske henne. Det er ikke bare hun som kan manipulere andre mennesker, og hva som skjer herfra vil jeg ikke røpe, for dette er en grøsser med uventede vendinger, som kan få den mest hardhudede til å holde pusten.