Effekten av måneskinn på nyfallen snø av Tove Braathen

Etter å ha lest I Bokhylla sin flotte omtale av Tove Braathens roman fra 2018, var jeg ikke sen med å gå å hente den på biblioteket. Boken fulgte meg gjennom forrige helg, men de 368 tettpakkede sidene gikk raskt å lese, for dette var medrivende lesning.

Fra bakpå boken:
Margot er i slutten av trettiårene. På skolen der hun jobber som lærer, havner hun på kant med den nye, resultatorienterte rektoren. Når mannen forlater henne til fordel for en yngre kvinne, må hun flytte fra Vindern til Groruddalen i Oslo. Her møter hun en ny verden med uteliggere, Sv-ere som samler inn penger til flyktninger og Vera en eldre kvinne med en hemmelighet.

Er du klar for en historie som bygges sakte opp, og som hele tiden får mer og mer nerve? Tove Braathen skriver frem gode karakterer, med personligheter som det er lett å forstå. Det er den litt forvirrede Margot og den ensomme Vera som driver handlingen fremover. De har begge en fortid de skjuler godt i sitt indre, detaljer som bygger ut historien.

Hunden på coveret og mannen i skyggene bak på bildet, har også en rolle, men det er ikke en "hundebok" dette her, da hadde jeg nok falt av i første sving. Den scenen som går igjen er glimtene Margot får av hunden, men vi opplever henne på flere arenaer, som i klasserommet og på lærerværelset, ved handlesenteret, sammen med venninnen og senere når hun besøker Vera på sykehuset.

Margot har kontakt med sin litt yngre søster Belinda, og når hovedpersonen vår ca halvveis i boken triller sykkelen sin bort til den farlige gjengen, er det på grunn av noe hun innbilte seg at søsteren gjorde, da hun snakket med henne i telefonen. Kanskje vi blir litt modigere av å bli provosert? jeg skjønte i alle fall hvilken sinnstilstand Margot befant seg i, akkurat her.

Vera er en gammel dame med gamle menneskers utfordringer, både fysiske, kroppslige og sosiale. Hun og Margot bor i den samme trappeoppgangen i en blokk på Grorud, et område i Oslo som har dukket opp i flere bøker jeg har lest i det siste. Hennes henleder tanken på krim, men den neddempede måten hemmeligheten etterhvert avsløres på, gir mer kriblinger i magen, enn tydelige grøss av spenning.

Vi blir kjent med miljøet på Grorud, med SV-damene som står på for å redde biblioteket, med sullikene som drikker øl og varmer seg på bål i skogbrynet, og ikke minst innvandrerne og det uvante livet de fører.

Effekten av måneskinn på nyfallen snø er en velskrevet roman om relasjoner, fremmedfrykt og ensomhet. Den er skrevet med innsikt i menneskesinnet, helt uten sentimentalitet, og med en hverdagslighet som bidro til mitt engasjement. Det er en handlingsmettet roman, med et snev av krim over seg, som holder på leserens oppmerksomhet til siste slutt.