Hilde Wangel en Ibsengjendiktning av Klas Östergren

I bokserien Ibsen NOR har tre nordiske forfattere gjendiktet Ibsen. Jeg har lest Henrik Falk og Nora, og likte dem så godt at jeg gikk rett videre til svenske Klas Östergrens roman Hilde Wangel. Her løfter forfatteren frem en av Ibsens sterkeste biroller, fra romanene Fruen fra havet og Byggmester Solness.

Fra bakpå boken:
Berlin, 1920-tallet. Hilde Wangel arbeider i et skandinavisk reisebyrå i den tyske hovedstaden. Hun er tilsynelatende frisk, robust og tilfreds med livet. Så får Hilde det første av flere panikkanfall, og hun oppsøker en psykoanalytiker. Kan anfallene knyttes til tidligere hendelser i livet hennes? 
I behandlingsrommet begynner Hilde Wangel å fortelle: om barndommen i en liten bygd langt nord i Norge; om morens død og farens sorg og skyldfølelse; om stemoren Elidas mørke sider og lengsel mot havet; og om den tilreisende byggmesteren som hun beundret, som nærmet seg henne og som hun, ti år senere, oppsøkte for å gjøre krav på det hun var blitt lovet.


Tilværelsen på kontinentet blir etter hvert uutholdelig, og Hilde Wangel reiser hjem til søsteren Bolette og hennes familie i Oslo. Hilde unnslipper imidlertid ikke skyggene fra tiden i Berlin. Hun gjenopptar kontakten med den tidligere forloveden Jørgen Friel – forsker i mineralogi og nyslått medlem i Nasjonal Samling. Og idet en ny verdenskrig bryter ut, har Hilde Wangel tatt fatale valg.


Historien begynner med en skildring av Hilde Wangels oppvekst. Denne legger grunnlag for detaljer som kommer frem senere i handlingen. Jeg har ikke lest verken Fruen fra havet eller Byggmester Solness, så jeg hadde ingen formening om hvordan disse to romanene skulle kunne flettes sammen, med Hilde Wangel som bindeledd. Tidlig i romanen dukker begge navnene opp, og får sin naturlige plass i Hilde Wangels liv.

Hun reiser til Berlin, og det er i et langt kapittel herfra, med doktor Liebig som forteller, at vi får høre om hendelsene som har formet Hildes sinn, og som øyensynlig har frembrakt panikkangsten hun opplevde, etter en tid i Berlin. I samtaler med Hilde kommer doktor Liebig med små praksisfortellinger, som han vil se hennes reaksjon på. Det artige for ivrige lesere av Ibsen, er at dette er superkorte versjoner av andre romaner av Ibsen. Jeg fikk meg en god humrestund da jeg oppdaget dette.

Mot slutten av historien får vi en annen forteller, når den lille boken Tante Hilde, skrevet av nevøen hennes refereres fra. Det er ikke før helt mot slutten at gufset fra nazitiden gjør seg gjeldende.

Hilde Wangel er en meget spesiell kvinne, kanskje kan man si at hun var forut for sin tid, siden hun hadde integritet, en moral som kunne diskuteres, og i følge henne selv en robust samvittighet. Hun ser ting i mennesker, som hun respekterer eller forakter, men er ikke prinsippfast i den grad at det hemmer henne.

   Han gjorde meg bevisst at jeg plutselig så på ham med helt andre øyne. Ved å iaktta hans forferdelse ble jeg klar over mine egne følelser. Slik var det. Han stirret på meg med all sin forferdelse for at han hadde krøpet sammen og skrumpet, som en feig og skyldbevisst bedrager, med svindel og paranoia og alle slags tegn på de sjelelige pinsler jeg vet antas å ramme et menneske som lever i løgn og fornektelse. 
   Jeg så at han så  min beundring kjølne.

Hilde Wangel vil stå for meg som en minneverdig karakter, i alle fall i Klas Östergren sin fremførelse. Romanen er godt puslet sammen, og skrevet i et språk som passer til handlingen, og tiden den er satt i. Jeg har blitt veldig nysgjerrig på Ibsens versjon, og har på planen å lese de originale romanene, så snart jeg har lest Et dukkehjem.