De siste kjærtegn en nydelig roman av Kjersti Anfinnsen

Det står noen få leseeksemplarer igjen i ulesthyllen min, og denne uken plukket jeg ut Kjersti Anfinnsens roman fra i fjor. Herlighet, dette var bra! Jeg kunne ønske meg mer enn de 142 korte sidene, og det er det ikke ofte jeg sier☺

Fra bakpå boken:
Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris, hvor hun er fanget av kroppslig forfall og minner fra et langt liv. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Nå forsøker Birgitte å forsones med livet sitt, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir hun ikke opp å realisere drømmen om kjærligheten.

De siste kjærtegn er en øm, bitter og overraskende morsom roman om å se tilbake på livet, om tilværelsens ensomhet og om å søke kjærligheten og kanskje finne den.


Alderdom og ensomhet, det henger visst sammen, for de fleste bøkene jeg leser om det å bli gammel, har begge deler som tema. Også har vi tiden da, hva er det som skjer med tiden når en blir eldre?

Her møter vi en dame som har vært oppegående og selvstendig hele livet. Hun har tatt ansvar og møtt respekt av alle rundt seg, og takler dårlig at dette nå har forandret seg. Eller hun har følelsen av at respekten er borte, kanskje fordi hun ikke respekterer seg selv lengre. Fremdeles er hun en høflig dame utad, men inni seg fortviler hun over at hun kommer til kort på mange arenaer. Hun kvier seg for å delta på arrangementer, fordi hun ser at alt går så seint med henne.

Birgitte snakker med søsteren på skype, eller snakker og snakker, de ser i alle fall på hverandre. Det virker som de begge gjør det av plikt, og er egentlig mest interessert i seg selv.


Hver gang jeg ser meg i speilet, er det noe som mangler. 
Hver gang jeg ser på hendene mine, er det noe som mangler. 
Jeg vet godt at det er fremtiden som mangler.


De siste kjærtegn er skrevet som en diktsamling, med mye luft mellom kapitlene. Handlingen følger en rød tråd, og består av nydelige skildringer av de små hendelsene som livet hennes består av. Vi får noen få tilbakeblikk som forklaring på noe som skjer i nåtid, men stort sett er det livet hennes slik det arter seg her og nå, vi tar del i.

Dette er en roman for alle, ikke bare oss som begynner å kjenne på middagshøyden, men også for unge som fremdeles er litt utålmodig med eldre mennesker. Anbefales sterkt!

På bloggen Beathes bibliotek finner du en fin omtale

Forlag: Kolon

Utgitt: 2019

Sider: 142

Kilde: Leseeksemplar