Tapets barn av Kiran Desai

1001-lesesirkelen for august tar oss med til Asia. Mitt valg falt på indiske Kiran Desai og hennes populære roman Tapets barn, som vant Man Booker Prize i 2006. Desai flyttet fra India til USA da hun var i tenårene, sammen med sin mor Anita, som er en kjent forfatter. Kiran debuterte i 1998 med romanen Guruen i guavalunden, Tapets barn er hennes andre bok, som kom på norsk i 2008.

Forlaget om boken:
I en avkrok av India deler foreldreløse Sai hus med sin bitre bestefar, som ikke lenger nyter godt av velstanden og statusen han hadde som en av de første indiskfødte dommerne. Husets kokk skryter hemningsløst av sønnen Biju, som i virkeligheten jobber under umenneskelige forhold som ulovlig immigrant i New Yorks restauranter. De tre klamrer seg fast til restene av fordums velstand, mens situasjonen rundt dem blir mer turbulent. Opprørere trekker stadig nærmere eiendommen i fjellsiden, og trioen er, som representanter for de velbeslåtte, utsatt. Sai innleder et forhold til stedets lærer, men hans dragning mot nasjonalistiske strømninger ligger i veien for et forhold til en av "de privilegerte". Med stort alvor, ironisk snert, humor og varme leverer Desai et lysende forsvar for toleranse og flerkulturell sameksistens. 

Da jeg hentet boken på biblioteket var coveret annerledes enn det på bildet her. Det viste seg at jeg leste boken i 2009, og at jeg ga den en 3`er på terningen. Det ble den ultimate testen på om jeg har utviklet lesingen min, for jeg satte i gang med lesingen, og ble veldig positivt overrasket.

Historien begynner med et innbrudd i huset til dommeren. De får med seg de gamle, rustne geværene og litt annet, men her er ingenting av verdi å stjele. Når politiet kommer, river de ned fasaden og tar  med seg verdigheten til dommeren og kokken, når de avdekker fattigdommen de lever under.

Sai er 15 år når hun blir hentet fra klosteret hun har bodd i de siste ti årene. Foreldrene hennes har jobbet i Russland, men er nå døde, og hun må bo hos morfaren. Han skaffer henne en privatlærer, men snart kan hun ikke lære henne mer, og de hyrer Gyan som huslærer.

Denne romanen har flere historier flettet sammen. Vi hører om Jemubhai Patel (dommeren) om hans vekst og fall. Da han selv hadde vært i England og utdannet seg, så han på sin ubehjelpelige far, først med kjærlighet, så med medlidenhet og deretter med skam, uten å reflektere over de forsakelser faren hadde måttet gjøre for ham.

På samme måte hører vi om mannen som jobber som kokk i huset, og som har sønnen Biju i Amerika. Han er umåtelig stolt av sønnen, uten å ane hvilket liv han lever.

Det er veldig interessant å høre hvordan inderne selv opprettholder kastestystemet når de jobber som rotter i det amerikanske samfunnet. Huseiere vil ikke leie ut til dem, så de sover under trapper eller på en hylle i kjelleren. Folk holder seg for nesen når de kommer for nær og de vil ikke gi dem jobb, uten at de er helt desperat. Biju er ensom, han er veldig selvkritisk og livredd for å vekke anstøt.

Tapets barn er en roman som synliggjør overtro og statusmarkører, og tydelig viser motsetningene mellom hinduer fra India og muslimene fra Pakistan og Bangladesh. I USA er det bare asiatene selv som kjenner på ulikhetene, som har splittet en stor nasjon.

I Kalimpong protesterer den nepalske befolkningen mot forholdene de lever under, og Gyan blir dradd med i et opptog som krever seier for den gorkhanske frigjøringshæren. Han får øynene opp for ulikhetene i samfunnet, og når han dagen etter møter Sai, i sitt store hus, med mange store rom, og uendelige eiendom, synes forelskelsen hans for henne, å ha tapt seg.

India er et land som byr på store inntrykk. Smaker, lukter, vær og ikke minst støy presser seg på fra alle kanter når en leser denne boken. Kiran Desai bruker et sanselig språk, de 373 sidene byr på troverdige anekdoter både fra India, og fra menneskene som har emigrert til Amerika.

Jeg skjønner at boken vant The Man Booker Prize og at den har kommet på 1001-listen - jeg anbefaler den gjerne videre!