En liten oppsummering av 2025

Der var året 2025 over dere, akkurat like plutselig som det begynte. Mitt leseår mangler noen få titler på å runde 200 bøker, så en liten måloppnåelse kan jeg feire der, siden målet var å lese mindre. I løpet av året har jeg vært på Bergen Litteraturfestival, fått med meg noen litteraturarrangementer og ikke minst et par høstmøter med forlag, som alltid er veldig kjekt. 

Humorshow, teater og konserter av ymse slag er selvsagte innslag i hverdagen min, i tillegg til trening (høydemetermål på 1000 i uken). Nytt av året er at vi har kjøpt oss hytte på fjellet, en skikkelig hyttehytte i et utfordrende fjellterreng, hvor vi har kost oss fra første stund.

Januar startet med Aarebrotforelesningen, 4 timer i sofaen med øreklokker og strikketøy, lyttende til Are Sandbakken snakke om Edvard Grieg i 200 minutter. Boken som gjorde mest inntrykk i begynnelsen av året var Kristine C. Tørå sin bok Ikke ta deg sammen, en bok om angst som jeg fremdeles priser meg lykkelig over å ha lest. 

Februar ble innledet med LITfest Bergen, hvor jeg over tre dager var med på punkgalla, byvandring i Knausgårds fotspor og mange fine debatter og innlegg. Hilde Sandvik er en dame jeg gjerne lytter til, og på LITfest hade hun en fin samtale med Kjersti L. Stavrum om hennes bok Uhørt!

I løpet av denne korte måneden ble jeg lesekioskfadder og skaffet meg elsykkel, så 2025 ble året jeg begynte å sykle på jobb. 

Mars viste seg fra sin fineste side og allerede nå var vi i gang med fjellturene våre. Dagsturhytter har stått høyt i år, og en av de første vi besøkte var Eldsfjellet, hvor jeg benyttet meg av bokhyllen som finnes i alle hyttene, og leste litt av Nobelprisvinneren. 

Sesongåpning for campinglivet var allerede tidlig i måneden, med en litt kald tur til Osterøy. 

April og påske, vi dro med oss campingvognen helt nord til Bremanger og fikk oss mange fine turer. Vi besøkte Tusenårsstedet, Naustdal, Bygstad og mange andre steder på denne fine påsketuren.

Haikudikt var nytt for meg da jeg fikk tak i Joakim Kjørsviks bok År og dag, og det ga mersmak. Og Erik Bertrand Larsens bok Urkraft, inspirerte meg til å bruke naturen bevisst for å få mer mental styrke. 23 bøker denne måneden må være rekord!

Mai blåste jeg liv i mitt Murakami-engasjement. Byen bak muren var romanen som kom ut da, og som gjorde at jeg hadde 5-6 bøker av denne forfatteren med meg på sommerferie noen måneder senere.

Juni er måneden hvor min venn Anita Ness ga ut boken hun har jobbet med i flere år. Reis alene heter den, og er en kjempenyttig bok for den som drømmer om å ta seg en tur på egenhånd, men ikke våger - anbefales! 

Juli ble en innholdsrik og ikke minst opplevelsesrik måned, siden vi bodde 4 uker i minicamperen og kom oss på tur 1,2 eller 3 ganger for dagen. Vi var heldig med været, klarte å holde oss oppe i Rondane på de dagene temperaturen bikket 30 grader nede i lavlandet, og hadde det som plommen i egget. Del 1 - del 2 for de som er interessert. Takk og pris for at jeg har bøkene, for mellom turslagene er det lesingen som får meg til å lade både kropp og sjel til neste tur.

Vi går Lårdalsstigen, en kjempefin tur langs siste del av Telemarkskanalen

August og jeg er tilbake på jobb. Denne måneden har jeg fokusert litt på Cecilie Løveid sine bøker, lest de tidlige romanene hennes på nytt, og ser fremdeles frem til Piggeple som har blitt utsatt flere ganger. 

September er måneden hvor jeg må innrømme for meg selv at bloggen begynner å bli litt stemoderlig behandlet. Bokbloggermiljøet krymper, og for meg som ikke orker Instagram og andre plattformer enn Facebook, så blir det stille. Det er selvfølgelig min egen feil, men hvis noen skulle lure, så koser jeg meg fremdeles med lesingen, selv om det er kjipt å måtte stå i lange køer på biblioteket for å få tak i nye titler. 

To høstmøter ble det på meg, og begge møtene ga masse engasjement. Kostholdsboken To om gangen ble kjøpt inn, og blir fremdeles flittig brukt, så nå kan jeg påstå at med litt fokus og innsats, er det ikke vanskelig å få i seg 8 om dagen! (Helsemyndighetenes kostholdsråd)

Oktober og bokhøst, jeg leste Kismat som gjorde et skremmende sterkt inntrykk på meg, noe også Terje Bjørangers Taperen gjorde. Av de 12 bøkene jeg leste denne måneden var 11 av dem skrevet av norske forfattere. Terningen ble trillet til sekser hele fire ganger, det sier litt om hvor høyt nivå det er på forfatterne i dette landet. 

November ble også preget av bokhøsten for nettene med bøker jeg fikk med meg hjem fra Gyldendal og Cappelen Damm var full av godbiter. Jeg leste 14 bøker denne måneden, som er ca det jeg normalt leser på en måned. 

Desember var preget av travle dager på jobb, og en kalender som gjennom året var blitt fylt opp av sosiale innslag. Etter mye frem og tilbake i dagene før jul, endte det med at Frode og jeg kjørte yngstemann på Flesland på julaften, og fortsatte opp på fjellet for 5 rolige dager i naturen. Det funket fint å feire jul alene på fjellet, vi koste oss, fikk oss noen fine turer blant annet til Eilifseggi 1432 moh, hvor jeg prøvde å gå med truger for første gang.

Her kan du se oversikten over hva jeg har lest i 2025 målet mitt for neste år er (som alltid) å lese færre bøker og prøve å gå dypere i lesingen min. Jeg setter stor pris på de forlagene som holder liv i bokblogger ved å bidra med bøker. Flere forlag har sluttet å sende leseeksemplarer så da begrenser bredden i hvem jeg leser fra seg selv. 

Biblioteket har lange køer, men jeg stiller meg tålmodig bakerst og til slutt blir det jo min tur. Bookbites er også en god kilde til litteratur, og noen ganger får jeg en bok her som jeg må vente årevis på på biblioteket. Akkurat nå er jeg nummer 306 i køen på Nina Lykke sin nyeste bok Hvor er de voksne. Ventetid: 39 måneder!

Flere av bokbloggerne har i år lagt ned (helt eller delvis) bloggen sin, men jeg tenker at jeg holder liv i den en stund til. Får se etter hvert om formatet forandrer seg, lysten til å sitte foran PC`en er mye mindre enn lysten til å lese. Uansett, jeg setter stor pris på å lese andres bloggomtaler, godt jobbet dere! Jeg håper vi får beholde alle fine bokbloggere gjennom 2026.

📘 📖 📚 💚 Godt nyttår alle sammen!! 💙 📚 📖 📗

Odysseen av Birger Emanuelsen

Odysseen er den syvende boken jeg leser av Birger Emanuelsen. Jeg lastet boken ned på iPadden i hurten og sturten før juleferien, uten å vite noe om den, men jeg var trygg på at jeg kom til å få en fin leseopplevelse, noe jeg gjorde.

Forlaget om boken:
Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje, og ikke nekte seg noe.

Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei.

Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.

Forlag: Bonnier
Utgitt: 2025
Sider: 317
Kilde: Lånt på Bookbites

Far og sønn har kanskje ikke vært spesielt nær gjennom sønnens oppvekst, men nå når faren trenger ham, viser han med hele seg at han er villig til å gjøre det han mener er best for faren sin.

I den vakre sørlandsskjærgården satt farfar på 60-tallet opp en enkel hytte. Den har en perfekt beliggenhet med nærhet til sjøen og flott utsikt over fjorden. Selve hytten fremstår stort sett som den var da den var ny, uten innlagt toalett, vann eller strøm og de må gå på en sti gjennom skogen for å komme frem.

Fars demens har kommet så langt at datteren vil ha ham på hjem, men før det ønsker lillebroren hennes å gi far et siste opphold på hytta. Han forhandler seg frem til å leve det enkle liv i 4 uker med far, alene i naturen. Søsteren går med på dette, så lenge en sykepleier kan komme å se til ham en gang i uken. 

Tittelen på boken henviser til da Telemakos, altså sønnen til kong Odyssevs, får beskjed om å være modig og begynne å lete etter faren sin. Noe han så gjør. 

Dette er rammen rundt denne fine fortellingen, hvor fars demens og sønnens mange måter å forholde seg til den på, er selve handlingen. Gjennom felles minner og brokker av samtaler utvides historien som også inneholder ubudne gjester og svik av ymse slag.

Farsportrettet vi får her er nyansert, det er et menneske i alle livets faser vi blir kjent med, et menneske som vi i nåtid bare ser omrisset av, men som stadig viser tegn på hvem han var før. 

Mot slutten av tiden på hytta har ordene far ytrer blitt færre, og tingene å være udugelig til har blitt flere. Sønnens iver etter å gjøre dagene innholdsrike og meningsfulle imponerte meg, så også måten han takler farens mange utbrudd og uhøflige svar på. Han har respekt for farens tap av verdighet og gir ham all den tilstedeværelse han greier.

Birger Emanuelsens Odysseen er en lavmælt roman som stiller søkelys på hvordan pårørende med språk og oppmerksomhet, kan gjøre alderdommen best mulig for familiemedlemmer med demens. Boken er "slowreading" men med tematikken som løftes frem her, så føles det helt riktig å få med seg alle nyansene i ordvekslingene dem i mellom. 

Jeg anbefaler gjerne Odysseen videre ⚄

Uten et ord av Reese Witherspoon og Harlan Coben

Uten et ord er den amerikanske skuespilleren og filmprodusenten Reese Witherspoons forfatterdebut. Thrilleren er basert på hennes idé, som plottkongen Harlan Coben må ha likt så godt, at han ble med som medforfatter. 

Forlaget om handlingen:
Maggie McCabes liv blir snudd opp ned da hun mister legelisensen på grunn av flere tragiske uhell på jobb. Hun var en høyt anerkjent kirurg for forsvaret, kjent for å ta store sjanser og for fantastiske resultater. Nå står hun plutselig på bar bakke. Men Maggie nekter å gi opp lidenskapen sin, og da en tidligere kollega tilbyr henne en ny sjanse, griper hun den.

Maggie blir satt i kontakt med en styrtrik plastisk kirurg med en anonym klient, klienten krever den beste i bransjen, samt absolutt diskresjon. I all hemmelighet blir Maggie fraktet til en lokasjon på den andre siden av kloden. Isolert, men omgitt av luksus og det aller siste innen teknologi, utfører Maggie en vellykket operasjon. Men da pasienten plutselig forsvinner etter inngrepet, skjønner Maggie at noe er fryktelig galt. 

I åpningsscenene møter vi en hjertekirurg med hendene godt inni en ung gutts brysthule. Det lukter brann og rundt dem høres skrik, eksplosjoner og skudd. Med store øyne og høy puls slapp det et lite "ohoy" fra meg, da jeg var ferdig med denne heftige innledningen.

Kirurgen heter Maggie McCabe, et år har passert siden de dramatiske begivenhetene og Maggie er i sorg over å ha mistet sin mann Marc. Hun er vanæret og suspendert fra jobben sin, og kan ikke lenger arbeide som kirurg. Så får hun et uvanlig tilbud fra en tidligere foreleser, og plottet begynner å ta retning.

Sorgen bearbeider hun med en sørgebot, en KI-bot som er til forveksling lik Marc. Vi kan jo spørre oss, er en falsk trøst også en trøst? Jeg fant det litt vanskelig å tro på denne sørgeboten, spesielt når han kom med egne meninger basert på ting som har skjedd etter Marcs død, men hvem vet...

Handlingen dreier seg om moderne forskning, vitenskap for en fremtid som det er litt vanskelig å se for seg. Griserike menn uten skrupler, går regelrett over lik for å utvikle sin nytenkning innen foryngelse og udødelighet. 

Maggie havner i en skvis, hvor det etisk riktige i det hun blir bedt om å gjøre, havner i bakgrunnen. De moralske aspektene rundt verdien av et menneskeliv diskuteres i lys av den overordnede vitenskapelige gevinsten menneskeheten vil få på lang sikt. Noe sånt, vet ikke helt om jeg kjøper dette for bakmennene er så ensidig grådig og kynisk.

Reese Witherspoon og Harlan Coben skriver godt, korthogde setninger gir høyt tempo til dette som må kunne kalles en pageturner. Jeg slukte boken i noen gode jafser, 

og har ikke problemer med å anbefale Uten et ord videre ⚄

Les gjerne den fine omtalen på bloggen Artemisias Verden!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 336

Oversatt av: Line G. Fitzgerald

Kilde: PDF fra forlaget 

Jeg var lenge død av Karl Ove Knausgård

Lykken er stor når Bookbites plutselig har en tittel klar til meg, som jeg står langt bak i bibliotekskøen på. Boken ble lastet ned på iPadden kvelden før vi fløy til Gran Canaria, og lest på den lange flyturen ned, og i hvert eneste ledige øyeblikk, til historien var ferdig. Jeg var lenge død er den sjette boken i serien Morgenstjernen, en helt unik serie som jeg anbefaler på det varmeste.

Forlaget om handlingen: 
Joar Løyning jobber på institutt for astrofysikk ved universitetet i Oslo. Dagene hans er preget av rutiner, han lever et liv hvor alt har sin bestemte plass. En dag ser han noe ikke noe menneske er ment å skulle se. Han forsøker å få det til å passe inn i virkeligheten slik han kjenner den, men det går ikke, det er som om den kjente tilværelsen har begynt å slå sprekker. Da en ny stjerne en kveld viser seg på himmelen, er Joar en av få som aner hva det kan dreie seg om, og for å få det bekreftet, legger han ut på en reise som til slutt tar ham til et sted som ikke finnes på noe kart.

Forlag: Oktober
Utgitt: 2025
Sider: 411
Kilde: Lånt på Bookbites

I den sjette boken i serien dukker Løyning-navnet opp igjen. I forrige bok var det Syvert, far til Joar og broren, som også heter Syvert, som var hovedpersonen. I denne boken er det Joar sitt univers vi trer inn i.

Joar er professor i astrofysikk, og en svoren tilhenger av å være tro mot sin egen, litt sære personlighet. Siden han var 12 har han skrevet ned drømmene sine, og mye av filosoferingen i denne boken spinnes rundt tanken på om det finnes en verden til. Det handler om synkronitet altså ikke kausale sammenhenger, eller sagt på en litt mer forståelig måte, meningsfulle tilfeldigheter.

Er det språket eller logikken som setter grenser for tanken?

Tankene til store navn som Ludwig Wittgenstein, Carl Gustav Jung, Wolfgang Pauli og Marcel Goossen har betydningsfulle roller i denne romanen. Ikke tro at romanen blir teori-tung av den grunn, de uttalte tankene til disse teoretikerne er nennsomt føyet inn i handlingen, og gir den en dybde jeg alltid ser etter i lesingen min. 

Når Joar leser om at Goossen er forsvunnet, setter han seg fore å finne denne matematikeren som han har hilst på en gang, og som han setter veldig høyt. Det er flere som må bli funnet i denne romanen, den russiske halvsøsteren til brødrene Løyning Alevtina, Solveig naboen, som Joar så på gaten, etter hun beviselig var død, og radiografen som han traff igjen i den katolske kirken.

Jeg var lenge død (ref. Olav H. Hauge) er en innholdsrik historie, som kan rokke ved leserens virkelighetsforståelse. Boken er en idèroman og en pageturner i en magisk/realistisk sjanger, som til tross for dette, har beina godt plantet i bakken. 

Liker du å lefle med tanker som at tid er en irreversibel prosess, muligheten for å komme i kontakt med andre virkeligheter, om oppdagelsen av usynlig materie i verdensrommet eller filosofere over hva bevissthet er for noe, så er dette en gullgruve for deg. 

Av alle bøkene i Morgenstjernen er denne sjette i serien den som har engasjert meg mest. Jeg digget personligheten til Joar Løyning, og matet hodet mitt med all filosoferingen. Historien henger godt sammen, og har en kraftig driv fremover. 

Jeg anbefaler gjerne Jeg var lenge død videre ⚅

Morgenstjernenserien i rekkefølge: 

Morgenstjernen

Ulvene fra evighetens skog

Det tredje riket

Nattskolen 

Arendal 
Jeg var lenge død

Galehus ved verdens ende av Julian Sancton

Julian Sancton er en erfaren kulturredaktør som rapporterer fra alle verdenshjørner. Jeg har ikke lest noe av det han har skrevet tidligere, men lot meg friste av denne mørke og iskalde historien som kalles en internasjonal thriller fra virkeligheten. 

Forlaget om handlingen:
I august 1897 satte den 31 år gamle belgiske kommandanten Adrien de Gerlache seil med Belgica, drevet av eventyrlyst og drømmer om ære for hjemlandet. Målet var Antarktis. Men før skipet forlot Sør-Amerika, hadde det allerede brutt sammen, gått på grunn og mistet flere viktige besetningsmedlemmer.

Gerlache fortsatte like fullt, helt til skipet satt fast i isen. Her ble mannskapet fanget i en endeløs, bekmørk vinter. Plaget av sykdom, underernæring og monotoni havnet flere av dem på randen av galskap.

Blant mannskapet var den amerikansk legen Frederick Cook og den 24 år gamle nestkommanderende Roald Amundsen. Dette var en avgjørende ekspedisjon for Amundsens videre karriere, og sammen med Cook la han en plan for å få mennene ut av helvetet ved verdens ende.

Det er nesten vanskelig å huske på at denne eventyrlige beretningen er skildringen av en historisk hendelse. Jeg hadde sett for meg at Norges stolthet, en den gang ung og uerfaren Roald Amundsen hadde en liten rolle i det som utspilte seg underveis, men det hadde han sannelig ikke.

Historien starter med Adrien de Gerlaches iherdige kamp for å få levd ut drømmen sin om å komme til Antarktis. Han må skaffe et duganes skip for de tøffe farvannene, mannskap som helst skal komme fra Belgia, og ikke minst økonomisk støtte til alt utstyr og mat som trengs. Utfordringene kommer på løpende bånd, før vi endelig kaster loss og kommer oss av gårde. 

Jeg sier "vi", for jeg følte i store deler av boken at jeg var med på opplevelsen. Jeg leser om livet om bord, rutiner, knytting av vennskapsbånd, uenigheter og slossing. Naturlig nok har denne boken mange flotte øyeblikk bygget på naturfenomener og dyreliv, her er mye vær og de opplever å gå på grunn lenge før de når polarisen. 

Ved Cap Horn vinker de til de siste menneskene de skal se på veldig lenge, og ingen av dem aner hvilke strabaser med sult og sykdom de skal komme til å møte.

Julian Sancton skriver veldig bra, historien er medrivende og spennende stort sett hele tiden. Epilogen tar oss med til hva som skjedde i kjølvannet av ekspedisjonen, den sier litt om hvordan det gikk videre, med de mest kjente navnene som deltok, og hvordan historien fremstiller denne bragden. 

Har du lyst å utvide horisonten din, og velge et tema du kanskje ikke hadde som førstevalg, så anbefaler jeg gjerne Galehus ved verdens ende ⚄

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 314

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Lest av: Jan Martin Johnsen

Min bokverden av Kerstin Ekman

Kerstin Ekman er en kjent og kjær svensk forfatter, med mange titler og mange hedersbevisninger å vise til. Hennes siste utgivelse er en slags selvbiografi, forankret i hennes egen lesning. I løpet av de 24 kapitlene i boken får vi høre om hennes liv, og hva de 130 bøkene hun skriver om har betydd for hennes liv. 

Forlaget om handlingen:
Er det dumt å gå i kast med tykke og store bøker så tidlig i livet at man ikke rent kan forstå dem? Jeg tror ikke det. For man møter en verden, og man kan komme tilbake til denne verdenen og forstå mer. Hver ny lesning åpner nye rom i fortellingen, i beste fall også nye rom i den som leser.

Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.

Denne teksten åpner med noen linjer fra en av de 24 sangene i Odysseen. Vi hører om Odyssevs, Hades og Persefone, mens Ekman samtidig formidler friheten hun føler over å ha skrevet sin siste bok. 

Romanene hun har lest fra hun var helt ung og frem til nå, danner rammen for denne boken. Leseren får høre litt om hvor hun var i livet ved hver lesning, men presentasjonen av de forskjellige bøkene handler ikke utelukkende om hennes lesning. 

Utgangspunktet for prosjektet er å vise at drevne lesere kan oppfatte nye nyanser i bøker, spesielt gresk mytologi løftes frem. Enkelte skrivetekniske finurligheter og litterære kunstgrep skildres på en måte som vanlige lesere kan forstå.

Gjennom litteraturen har vi et falkeblikk på slaget ved Austerlitz, vi hører om Napoleon og ikke minst Ødipus i Illiaden, og får forklart hvordan Helena i Troja var årsaken til krigen. En av de få norske forfatterne som blir nevn er Jon Fosse, hvor Ekman ønsket seg en litt mer klassisk tolkning av historien om Ifigenia i Aulis, som ble satt opp på Dramaten i 2019. Jeg kjenner helt instinktivt at jeg ville vært enig med henne.

Det var gøy å lese om de bøkene jeg kjenner til, både Trolldomsfjellet og Stormfulle høyder noterer jeg på listen over bøker jeg vil lese på nytt. Herman Bang krigsskildring i romanen  Tine vil jeg også lese, og jeg ble nysgjerrig på Dickens` Vår felles venn, Strindbergs Det røde rommet og Det første mennesket av Albert Camus.

Det er ikke tvil om at Kerstin Ekmans siste utgivelse Min bokverden fenget meg. Jeg leste den på ferie og tok meg god tid til å riktig dypdykke inn i teksten, men må innrømme at enkelte av passasjene ble litt for detaljrike for min tålmodighet.

Kerstin Ekman skriver på en lettforståelig måte, hun viser stor kunnskap om alle aspekter av litteraturen, og formidler dette på en underholdende måte. 

Jeg anbefaler gjerne Min bokverden videre ⚃

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 314

Oversatt av: Bodil Engen

Kilde: PDF fra forlaget

Det har skjedd verre ting i utlandet av Marte Michelet

For et herlig menneske datteren til Jon Michelet er! Jeg har hørt henne snakke på podcast og i et fullstappet arrangement på Bergen offentlige bibliotek, så det sa seg selv at denne boken måtte jeg lese. 

Forlaget om handlingen:
Da Jon Michelet døde i 2018, ble Marte Michelet oppfordret fra flere hold: Du må skrive om faren din! For Marte vekket det bare motvilje. En bok om pappa? Nei takk. 

Helt til hun en sommer får det for seg at hun skal laive ham. Hun har et hotellrom for natten, på konto står et lite stipend, og noen løse ferieuker ligger foran henne. Så hun sier som kristenfolket: What Would Jon Michelet Do?

I Det har skjedd verre ting i utlandet skriver Marte Michelet gnistrende og personlig om å vokse opp langs partilinja, om fordeler og ulemper ved Theatercafeen, om å tilhøre de suspekte utlendingene i Lusaka, om farskapets oppturer og nederlag og om å lære seg å gå som en mann.

Marte Michelet vokser opp i en familie som skiller seg ut på flere måter. Som liten maste hun på foreldrene at de måtte skaffe seg seksjon og skinnsofa, og ikke minst TV. 

Det var interessant å lære litt om det revolusjonære AKPml-miljøet som foreldrene hennes var en del av. Det er gjennom dette miljøet mor til Marte får i oppdrag å starte opp et anti apartheid  trykkeri i Lusaka i Zambia. Marte som bare er 9 år, følger med på lasset. I denne anledning får vi en veldig fin skildring av hva som skjedde på Berlinkonferansen i 1880, hvor landområdet sør for ekvator ble fordelt mellom landene.

Det er hele tiden relasjonen hennes til pappa Jon Michelet som er rammen. Ikke tro at det er rosenrødt alt hun forteller fra barndommen, hun skildrer ham gjennom sitt forhold til ham, noe som bidrar til at denne biografien føles veldig nær og ekte.

Har du lyst å vite litt mer om denne bautaen av en mann som vi alle kjenner, så er datterens minnearbeid en lettlest, morsom og veldig fin bok å ta med seg. 

Alvoret i den politiske situasjonen i Norge så vel som i resten av verden, gir et fint bakteppe til det microuniverset som Marte Michelet skildrer her.

Jeg anbefaler gjerne Det har skjedd verre ting i utlandet videre ⚄

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 278

Kilde: Lånt på Bookbites

Små fristelser av Truls Horvei

Truls Horvei debuterte som forfatter i 1988 med diktsamlingen Havfruehester og har siden da skrevet til sammen fjorten bøker, mest dikt men også to ungdomsromaner. Små fristelser som kom ut i år, er den siste i rekken, og den første romanen for et voksent publikum. 

Forlaget om handlingen:
Ole er i sorg over at bestekompisen, Frank, døde brått og altfor tidlig. Han skal kjøpe ullsokker og blir fascinert av ekspeditøren Henny. 

Det viser seg at Henny kjente Frank godt. Dermed inviterer Ole henne med på kafé for å snakke om kameraten. Oles kone, Rakel, er bortreist. Det nærmer seg julaften, og følelser settes i sving.

Forlag: Kapabel

Utgitt: 2025

Sider: 105

Kilde: Leseeksemplar

Etter stemningen i Ole og Rakels ekteskap å dømme, så har de vært gift en mannsalder, uten å snakke sammen. Rakels rolle er i store deler av romanen som en kulisse å regne, men hun kommer tilbake fra besøket hos sin syke mor, i god tid til jul.

Ole er gressenkemann i disse dagene, parets vante rutiner fungerer ikke uten Rakel, så Ole tar litt andre valg en de som finnes innenfor rammen av deres samliv. Er det frihetsfølelse han kjenner på? han konkluderer i alle fall med at det er ok å være litt alene.

De små fristelsene som tittelen indikerer finner han i herreekviperingen, om det er ullsokker eller nye skjorter som frister, skal ikke jeg røpe, men Henny som jobber i butikken får ham til å både tenke og si de underligste ting.

Møtet mellom disse to begynner ganske så uskyldig, men når det viser seg at Henny kjente kompisen Frank, våger han å by litt på seg selv. De grå og trivielle dagene er plutselig borte, for Ole får det travelt med å utforske følelser og reaksjoner i forhold til Henny, og ikke minst må han konsentrere seg om å ikke forsnakke seg, når kona kommer tilbake.

Små fristelser er en kort roman, men den sier allikevel mye om hvordan et menneske kan være ensom i ekteskapet sitt. Ole sørger over det tapte vennskapet han hadde med Frank, en situasjon blant godt voksne, som må være vanlig, men som det snakkes lite om.

Truls Horvei skriver godt, stemningen er litt sentimental, som om livet til Frank har vært over i lang tid. Den litterære idèen han utforsker her er absolutt interessant, og det gjøres på en overbevisende måte.

Jeg anbefaler gjerne Små fristelser videre ⚃

Terrarium av Tobias Strøm-Blakstad

Oslogutten Tobias Strøm-Blakstad debuterer i år som forfatter med Terrarium, som viste seg å være mer av en psykologisk thriller enn jeg først trodde. Forfatteren har forsynt seg av flere virkemidler for å gi leserne sine hjertebank, det skal han ha applaus for!

Forlaget om handlingen:
Fredrik og Maribel forelsker seg på første date, og flytter raskt sammen. Kvelden da resten av livet skal begynne, faller Maribel ut av vinduet og dør.

Ett år senere begynner Fredrik å tvile på om det virkelig var en ulykke, slik politiet hevdet. Sporene han finner, og de ubesvarte spørsmålene han ikke klarer å riste av seg, leder ham inn i en mørk og urovekkende etterforskning av kvinnen han trodde han kjente.

Samtidig skjer det merkelige og uforklarlige ting i kollektivet han har flyttet inn i. Han begynner å lure på om han kan stole på dem han bor med - og på seg selv. Jo nærmere han kommer sannheten, desto større er faren for at han skal miste alt han har igjen.

Det er lenge mellom hver gang jeg stikker ut på tur, bare fordi jeg ivrer etter å lytte videre til historien jeg nettopp hadde begynt på. Terrarium var en sånn bok, den fengslet fra første side, til tross for at vi i begynnelsen møter en Fredrik som er tilbake i gamingstolen på det gamle rommet sitt hos foreldrene. Moren har heldigvis vett til å sende ham på dør, og gjør en avtale med en gammel klassekompis om et rom i et kollektiv. 

Så langt skildrer historien en ganske klassisk periode i mange halvvoksne gutters liv, men ting skjer og spenningskurven kryper stadig oppover. 

Foranledningen til at Fredrik nå bor hjemme, er en del av bakgrunnen for plottet i denne thrilleren. Leseren får en god dose fest og fyll i kollektivet, til tross for at det ikke er studenter vi har med å gjøre her. Fredrik selv er en pirkus når det gjelder husarbeid, alt skal ligge på fast plass og rutinene i leiligheten bør gå på rundgang - synes han. 

Første halvdel er preget av at Fredrik forsøker på å få kompisene til å vaske og rydde, noe selv jeg syntes det ble litt for mye av. Spørsmålet rundt hva som egentlig skjedde med den tidligere kjæresten hans blir stadig fundert over, og litt "rare" ting som skjer i leiligheten, får ham til å tenke litt nytt rundt dette.

I mine øyne var første halvdel av boken mer masete (husarbeid) enn spennende. Hvorfor Fredrik ble i leiligheten når han helt tydelig ikke likte dem ham bodde med ergret meg, for det kunne ikke være et så stort nederlag å flytte til gutterommet igjen.

Spenningen tar seg opp mot slutten, spesielt de siste timene som bød på god intrigebygging og uventede vendinger. Tobias Strøm-Blakstad skriver godt, historien er realistisk med et snev av horror, som gjør den til noe mer enn "bare" en spenningsroman. 

Jeg anbefaler gjerne Terrarium videre ⚃ 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2025

Sider: 375

Kilde: Lyttefil fra forlaget

De ensomme hjerters bar av Arnt Steffensen og Kjersti Herland Johnsen

Etter å ha lest Terapeutens jul var det tid for juleroman nummer to denne førjulstiden. Dette er ikke min favorittsjanger, så jeg lovet meg selv å legge vekk boken hvis den ikke fenget, men etter 50 sider var jeg så pass engasjert i handlingen, at jeg bare måtte fortsette. 

Forlaget om handlingen:
Lisa Winter har tilsynelatende alt: en solid jobb i et advokatfirma i London, og en kjæreste som folk misunner henne. Men en desemberkveld rakner både karrieren og kjærlighetslivet. 

Samtidig mottar hun et brev fra en advokat i Oslo. Hun har arvet en gammel bygård i sin barndomsby, og reiser motvillig tilbake. Der venter et tradisjonsrikt skjenkested: «De ensomme hjerters bar».

Snart vikles Lisa inn i et sjarmerende miljø med fargerike karakterer, men også mange utfordringer. Heldigvis byr den kloke bartenderen Henri på magiske cocktails som gjør alle problemer lettere å håndtere. 

Mens julen nærmer seg, må Lisa finne ut hva hun virkelig ønsker – og hvem hun vil være.

Vår hardt prøvede hovedperson bor sammen med venninnen Vanessa i London. Hun er god i jobben sin som jurist i et stort advokatfirma, og mer pliktoppfyllende enn alle mennene hun skal samarbeide med. 

Martin Silverstar er kjæresten hennes på tredje året, og det som fort skal utvikle seg til å bli en utfordring for Lisa, er et frieri. Måten det ble gjort på viser henne at han ikke kjenner henne i det hele tatt, men dette er bare en liten skivebom, i forhold til det som skal komme til å skje i forholdet deres. 

En "blind" forlovede og en irriterende pushy svigermor "to be", stresset meg sånn i begynnelsen at det var på hengende håret at jeg ikke la boken fra meg. Mens jeg ser med skrekk på at Lisa er på vei inn i et håpløst ekteskap, mister hun en opplagt forfremmelse på jobb, og kaoset er totalt. Når et brev som nevner noe om en arv finner henne, tar hun noen dager fri og flykter av gårde til Oslo, for å sjekke ut hva dette handler om.

Dette er rammen rundt en innholdsrik historie, hvor vi blir kjent med mange fargerike personer som bor i en bygård, i en stille del av sentrum. Her finner man bruktbutikker, verksteder, cafeer, koselige små butikker, og til og med et mikrobryggeri. Mørke krefter truer idyllen som råder, når butikker får urimelig høy husleieøkning, og positive krefter i innvandrermiljøet må kaste inn håndkledet. 

Handlingen er fortettet for den utspiller seg i løpet av desember måned, men inneholder nok tilbakeblikk til Lisas fortid, så det ikke blir oppramsende.

Romanen har også et historisk tilbakeblikk til 1885, som gir fortellingen en ekstra dybde, og siden en bar er et omdreiningspunkt får vi også smake på julestemningen. Oppskriftene til drinkene står bakerst i boken, og jeg har blinket meg ut et par stykker jeg har lyst å forsøke å lage selv.

Gjennom det som skjer i løpet av førjulstiden i De ensomme hjerters bar, får vi oppleve små nedturer og store oppturer. Alle små problemer som dukker opp tidlig i handlingen, blir møtt med mye forståelse og en god dose dugnadsånd. 

Dette var en gøy roman å lese, jeg lot meg engasjere av historien, litt karikert persongalleri, og et par gedigne tilfeldigheter fikk ikke rokket ved godstemningen.

Jeg anbefaler gjerne De ensomme hjerters bar videre ⚄

Les gjerne den fine omtalen på Artemisias Verden!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2025

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar 

Sannhet 2035 av Jon Fredrik Fikse

Bakpå denne boken blir vi lovet en smart, dystopisk fremtidsthriller med samfunnskritisk snert. Det kan jeg like. Forfatteren som har jobbet med digital teknologi siden 90-tallet, debuterte som forfatter i 2017 med Pyramidebyggerne, og så vidt jeg kan se er Sannhet 2035 bok nummer to. Legg merke til terningkastet, jeg lot meg virkelig imponere av denne historien!

Forlaget om handlingen:
Mange år etter katastrofen styrer unntakslovene fortsatt landet. Klimamålene er nådd – men prisen er algoritmestyrt virkelighet, rasjonering og kontroll.

Birje, landets fremste KI-ekspert, trekkes inn i et topphemmelig nevroteknologisk prosjekt. Hun ser en siste mulighet til å redde sin dødssyke søster – men hvor langt er hun villig til å gå?

Olav, en ung idealist, leder undergrunnsbevegelsen Sannhet og starter kampen mot myndighetene. Men med hundrevis av droner i lufta, står Noah, arkitekten bak kontrollsystemet, klar til å knuse dem. Ingenting skal stå i veien for hans egne, globale ambisjoner – og samarbeidet med den myteomspunne tech-milliardæren Kurt Lang.

Allerede i prologen blir vi kjent med Kurt Lang, som har kontor i Rockefeller Center i New York. Handlingen tar oss raskt videre til andre deler av verden, og vi møter mennesker som alle har sin helt egne overbevisning om hva som er best for kloden. 

I Afrika handler det om å begrense befolkningsveksten, dels fordi den bidrar til uønskede klimaendringer, men også fordi utviklingen av KI vil gjøre mangelen på arbeidskraft til et forsvinnende lite problem.

Vi møter mange karakterer i denne thrilleren, friluftsmannen og aktivisten Olav er en av dem. Sammen med en gjeng likesinnede holder han til på Rydningen, et hus i skogen uten strøm. De jobber med å bevise for folk at den veien samfunnet vårt er på vei med det grønne skiftet, ikke er farbar. De kaller den gigantiske overføringen av makt og penger som myndighetene bedriver for svindel, ikke omsorg for befolkningen.

Han greier å få med seg Birje Tassa. Hun lar seg lokke med ut for å se på en nedlagt batterifabrikk. Når de legger filmen derfra ut på nettet, blir hun overrasket da hun får se laiv deepfake - sensur, blokkering og overskriving av det som ble lagt ut.

Noah er en av toppsjefene i Grønt Lys, han kan trekke i alle de usynlige trådene, og sette mennesker i store personlige problemer hvis de ikke gjør som de får beskjed om. Denne organisasjonen som skal være landets grønne stolthet, bidrar til at det som oppfattes som samspill av befolkningen, egentlig er kontroll.

Det er vanskelig å formidle kompleksiteten i denne historien. Her er det mange detaljer som skildrer et samfunn du ikke hadde greid å forestille deg. Mens du leser, er det ikke vanskelig å forstå plottet, eller å skille persongalleriet fra hverandre. Det sier mye om hvor troverdig Fikse greier å skrive frem disse vanvittige samfunnsomveltningene.

Vitenskap, teknologi og digitalisering av bevissthet ligger til grunn for alle handlingstrådene. Automatiseringen har kommet langt, og vi hører om algoritmer, leveringsdroner og hvordan myndighetene får folk til å spise proteiner fra insekter. 

I løpet av historien fikk jeg et litt mer naturlig forhold til hologrammer, droner, avatarer og androider. Etikk og moral blir stadig diskutert, og spør er det en illusjonen at vi kan klare å bygge bro mellom det fysiske og det digitale? Hva gjør det med oss som mennesker? 

Sannhet 2035 har gode flerdimensjonale karakterer, spesielt Birje som har en tvillingsøster med ALS og røtter i samekulturen imponerte meg. Leseren skjønner hvorfor persongalleriet tenker og gjør som de gjør, så selv om samfunnsstrukturene er annerledes enn de vi har i dag, så er de menneskelige dilemmaene fremdeles de samme. Hvis ikke du er hjernevasket av myndighetene da...

Det artige med denne historien er at vi i små drypp får navn som hører hjemme i 2025. En atombombe ble sprengt i 2028, uten at vi får høre detaljer fra denne hendelsen. Jon Fredrik Fikse skriver utrolig bra, han greide å skremme livskiten av meg med sine troverdige skildringer av teknologien, som vi allerede nå kan ane konturene av.

Lyst på en skikkelig spennende jul?
Da må du ønske deg Sannhet 2035 under treet ⚅ 

Forlag: Fikse Net

Utgitt: 2025

Sider: 420

Kilde: PDF fra forlaget