Bomberen av Samuel Bjørk

Bomberen er den sjette boken i serien med Holger Munch og Mia Krüger. Jeg leste Det henger en engel alene i skogen da den kom ut i 2013, og har etter det fulgt med på krimserien med stor forventning. Uglen, Gutten som elsket rådyr, Ulven og Hitra er de neste bøkene. Serien anbefales hvis du er ute etter spennende lesestoff, nå når de lange høstkveldene snart melder seg.

Forlaget om handlingen:
En lørdag formiddag går en kvinne inn på T-banen i Oslo iført en bombevest. Eksplosjonen ryster hovedstaden. Byen stenges ned, kongefamilien bringes i sikkerhet, og alle enheter settes i alarmberedskap. Journalisten Jessica Blomqvist får en telefon fra en mann som hevder å stå bak angrepet. Han sier at dette kun er første bombe, og at det vil komme flere, én hver tjuefjerde time. 

Drapsetterforsker Holger Munch har sommerferie. Mia Krüger har akkurat kjørt søsteren Sigrid til en rehabiliteringsklinikk. Begge blir vekket fra dvalen og kaster seg inn i en jakt som blir et desperat kappløp mot tiden.

De må finne gjerningsmannen.

Før neste bombe går av.

I denne historien befinner vi oss hele tiden i Oslos indre kjerne, noe som er med å bidra til den klaustrofobiske stemningen som festet seg i meg, så snart jeg hadde begynt å lese. 

Ugjerningsmannen spiller hele tiden en aktiv rolle i det som utspiller seg, og gjør en god jobb i å skremme både karakterene i historien og denne leseren. En skjønner fort hvordan plottet er bygget opp, for neste bombe går jo av, og den klokken som hele tiden tikker frem til 9:07 hvert nye døgn, bidrar til høy puls.

Etterforskerne med Holger Munch i hovedrollen blir lurt trill rundt av en terrorist, hvis motiv ikke kommer klart frem. En sidehistorie som gir ekstra fart på spenningskurven handler om journalisten Jessica Blomqvist og hennes involvering i saken. 

Måten Samuel Bjørk skildrer rutinger og tempo i etterforskningsarbeidet gjør at jeg ikke kjedes av gjentakelser og unødvendige detaljer. Persongalleriet vi blir presentert for har alle slags typer, bare noen få av dem får vi vite noe om bakgrunnen til, noe jeg synes er helt topp. Personligheten til Mia Krüger, hennes historie og måten hun jobber på, er en av seriens styrker, men så liker jeg jo litt sære mennesker.

Til tross for at dette ble en slukebok for meg, så må det sies at plottet følger en kjent mal, hvor politiet blir jaget fra skanse til skanse, av en seriemorder som det tar tid å forstå. Flere av spenningsmarkørene underveis var litt tam, siden en dreven krimleser lett gjennomskuet dem. 

Jeg anbefaler gjerne Bomberen, men få gjerne med deg
de første bøkene i serien også ⚃ 

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2025

Sider: 542

Kilde: Lånt på Bookbites

Superbloom av Harmeet Kaur

Superbloom er Harmeet Kaur sin debutroman. Alt jeg vet om henne er at hun er fra Oslo, - at hun har gjort en sterk debut som forfatter det er helt sikkert.

Forlaget om handlingen:
Amrita har reist på utveksling til New York, fast bestemt på å unnslippe seg selv og sitt eget speilbilde. Men det er først da hun møter Deepika at byen virkelig åpner seg. I Deepikas verden kan jenter som dem utfolde seg fritt. Så hvorfor er likevel ikke alt som det skal?

Rundt tjue år tidligere foretar en annen kvinne en lignende reise. Meera drar fra Punjab i India til Oslo for å bo med en mann hun knapt kjenner. Når hun for første gang er fri fra andres vurderende blikk, kommer hun i kontakt med lengsler hun ikke visste at hun hadde.

Med Superbloom har Harmeet Kaur skrevet en gripende debutroman om arven fra en kvinne til en annen, og et av vår tids store spørsmål: Hvordan forstår man seg selv i en verden der alt handler om hvordan man blir sett av andre?

Romanen åpner med at hovedpersonen tenker tilbake på en gang hun spurte moren om hun noen gang hadde gjort noe hun angret på. Denne milde åpningen, som inviterer leseren inn i et eksotisk miljø, skal komme til å spille en viktig rolle i andre del av boken.

Amrita befinner seg i New York, og på den litt trange lunchrestauranten setter hun seg ned ved siden av Deepika. Hun spør henne om hvordan tipsing foregår i NY, og etter denne samtalen blir Deepika den livet dreier seg om, for Amrita.

Hun er fascinert av den mye mer selvsikre Deepika, hun vil bli som henne i ett og alt. Amrita er i NY for å lære å skrive, men hun tilbringer mye tid sammen med Deepika og vennene hennes. Mye av historien skildrer kulturforskjeller mellom mennesker med indisk avstamning og "alle andre". Dette kommer frem naturlig i handlingen, gjennom tilfeldige kommentarer og små bemerkninger.

Gruppen Deepika tilhører har et bevisst forhold til kvinners rett til å blir hørt og sett, med et spesielt fokus på kvinner med indisk familie. Gjengen heier hverandre frem og våger å ta plass, selv om det av og til kan gå litt brutalt for seg.

Amrita skriver om moren sin, vi får lese noen snutter i løpet av denne første delen, så overraskelsen burde ikke vært så stor når vi halvveis i romanen plutselig får en helt annen historie. 

Meera er en ung indisk kvinne som blir hentet til Norge for å gifte seg. Historien er fengslende og interessant på en kulturutforskende måte, men den skildrer ikke noe, vi ikke har lest om mange ganger før. 

Superbloom forteller historien til to kvinner som famler og prøver å finne fotfeste i et nytt liv. Her reflekteres det rundt ensomhet og frihet i samme kontekst, noe som fant klangbunn i meg. Når en er "fargeblind" sånn som jeg er, og mener at alle liv er like mye verdt, så er det nesten skremmende at vi fremdeles diskuterer rasisme, kulturkonflikt og kvinnesak i 2025. 

Det er dessverre ikke tvil om at diskusjonen må holdes i gang, og med Superbloom har Harmeet Kaur kommet med et godt innspill til fortsatt dialog om denne viktige tematikken.

Jeg anbefaler gjerne Superbloom videre ⚄

Forlag: Tiden

Utgitt: 2025

Sider: 223

Kilde: Leseeksemplar

Tragedie under drivende skyer av Rune Christiansen

Årets roman fra Rune Christiansen kan med rette kalles en mysterieroman, som er noe helt annet enn en kriminalroman. Les, og du skjønner hva jeg mener ☺

Forlaget om handlingen:
Det var noe annet også, et minne, kanskje bare noe så ubetydelig som den hastige skyggen over farens ansikt den høstdagen da hun for første gang skulle være med for å fiske kreps i sjøen. Men hvordan skulle hun som barn finne ord som forklarte det uforklarlige? En flyktig skygge, fortrolig, men like fullt sørgmodig mens han tente en sigarett. For er ikke skyggen det mest paradoksale av alle vesener?

Etter farens død bryter Kerstin opp og reiser til et lite sted ved kysten nordvest i Frankrike. Men på pensjonatet, med sine hemmelige dører og sine fåmælte, skyggeaktige skikkelser, utsettes hun for forstyrrelser og skremmende trusler. Hun befinner seg i et drømmeaktig landskap med forrevne klipper, vintermørke brenninger og dype grotter. 

Når en ung gutt blir funnet død ute ved kalksteinsbruddet, blir Kerstin trukket inn i en rekke gåtefulle hendelser som utspiller seg på det ødslige stedet.

Lesingen jeg har bedrevet i sommer har inneholdt mange filosofiske tankesprang, noe også Rune Christiansen sin nye roman er preget av. 

I løpet av handlingen får leseren tygge på refleksjoner som "hvor forsvinner tankene hen?" og grunne litt over om det går an å sørge over levende og nærværende mennesker. Her er mange søvnige grublerier, og når hovedpersonen vår Kerstin drar alene til Frankrike, opplever hun mer enn hun kanskje hadde håpet på.

Hun blir vitne til en hendelse, som gjør at den lokale etterforskeren får henne i kikkerten. Flere ganger forveksler hun det hun opplever med drømmer, og mye av teksten flagrer litt fra meg med sine mange overnaturlige og litt okkulte innslag. 

Vi blir kjent med et lite knippe karakterer, som alle har en viktig rolle. Kriminalplottet er ikke det essensielle i denne romanen, betraktningene Kerstin gjør seg i forhold til eget liv og egne forbindelser til andre mennesker, er det som bærer handlingen i mål.

Rune Christiansen bruker et spennende språk som er ispedd lite brukte ord, som kataleptisk og forborgne. Lesingen fløt lett, og forventningen til hva som kommer til å skje, var til stede hele tiden. Dette er nok ikke en historie som brenner seg fast i minnet, men leseopplevelsen der og da var fin.

Jeg anbefaler gjerne Tragedie under drivende skyer videre ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 227

Kilde: PDF fra forlaget

Dans dans dans av Haruki Murakami

Dette er en frittstående fortsettelse av Sauejakten som kom ut i 1993. Boken er Haruki Murakamis sjette roman, den andre som er oversatt til norsk, og den fjerde boken i Serien om rotta. Denne serien startet med de to kortromanene Hør vinden synge og Flipperspill 1973, de ble gitt ut på norsk i 2015 i en og samme bok. 

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen, en navnløs tekstforfatter leter etter en kvinne han ikke kan glemme. Det fører ham tilbake til Hotell Delfinen, men han finner at det er revet og erstattet av et stort internasjonalt kjedehotell. Midt inne i denne nye skyskraperen oppdager han et annet sted . mørkt, og med lukt av noe gammelt. Her møter han igjen den mystiske Sauemannen, som har en viktig melding til ham: Dans!

Det er en kald, glatt verden vår mann må danse i. Han møter en gammel venn som er blitt filmindustriens superstjerne og har fått livet sitt tømt for mening. Han blir kjent med en 13-årig jente som stadig glemmes, og gjenglemmes av sine kunstnerforeldre. Han får innblikk i den moderne kapitalismens nyeste former, som seksuelle tjenester per sex-o-gram. Han får flere varsler om død, og han blir selv mistenkt for mord.

Dette er den fjerde boken i en serie, som holdes sammen av litt underlige hendelser og fenomener. Det finnes et handlingsforløp gjennom serien, men siden det skjer mye, som tilsynelatende avviker fra handlingen, tenker jeg at det går greit å ikke lese dem i rekkefølge.

Hovedpersonen har fremdeles ikke fått et navn, men han er lett å kjenne igjen på livsførsel, musikkpreferanser, drikkevaner og Subaruen han fremdeles kjører rundt i. Det som gjør ham så interessant er holdningen han har til andre mennesker, noe som viser seg på en nydelig måte, når han kommuniserer med den 13 år gamle Yuki.

Det er en eventyrlig historie dette, hvor forbindelser går i surr og virkelighetssansen får litt å jobbe med. Tid og rom kommer i ulage når når han går ut av heisen i 16. etasje i Hotell Delfinen. 

Haruki Murakami har en usentimental sjargong, men refleksjonene han gjør seg gjennom hovedpersonens observasjoner og syn på livet, gjør at jeg blir veldig glad i denne NN. Han har et avslappet forhold til penger og karriere, er ikke opptatt av materielle ting, men drikker god whiskey og lytter mye til musikk. 

Du har kanskje lest noe av det ferskeste Murakami har gitt ut, men jeg vil påstå at disse fire romanene om Rotta skårer høyere enn dem på originalitet. Det er som om disse bøkene er skrevet uten tydelig bruk av virkemidler, men med en forståelse av menneskesinnet det står stor respekt av.

Oversetterduoen Risvik har oversatt mange av Murakamis bøker, men i akkurat denne stoppet jeg opp flere ganger og reflekterte over hvordan oversettelsen bidro til min følelse, av å lese på originalspråket. Jeg klarer ikke utdype dette nærmere, men jeg tilskriver denne fornemmelsen til oversetterne - godt jobbet!

Er du på jakt etter noe helt for seg selv, trenger du ikke lete lengre ⚅

Forlag: Pax

Utgitt: 1988/på norsk i 1994

Sider: 344

Oversatt av: Kari og Kjell Risvik

Kilde: Kjøpt selv

Sommerboken av Tove Jansson

Vi som er oppvokst med historiene fra Mummidalen, synes kanskje det er litt rart å skulle lese Tove Jansson sine voksenromaner. I disse romanene kommer Jansson sin milde og reflekterte stemme enda bedre frem. Jeg leste boken i et idyllisk hjørne av campingplassen, og fikk en sterk opplevelse av denne farmor/barnebarn-relasjonen.

Forlaget om handlingen: 
Sommerboken er historien om Sophia, en seks år gammel nysgjerrig og vitebegjærlig jente, og hennes farmor. De tilbringer sommeren på en liten øy i den finske skjærgården. 

Sammen streifer de rundt på øya, svømmer i dypt, forbudt vann, bygger båter av bark og blader, studerer insekter og blomster, tegner og skriver - men først og fremst følger de hver især deres egne luner og innfall, og snakker om tilværelsen og naturens små og store mysterier og undere.

Forlag: Heinesen
Utgitt: 1972/min utgave 
Oversatt: William Heinesen
Sider: 187
Kilde: Kjøpt selv

For en nydelig roman Sommerboken er! jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har lest den før. Jeg har lest Det usynlige barnet, og de to sakprosabøkene Billedhuggerens datter og Paul Gravett sin bok om Illustratøren Tove Jansson. 

Selv om jeg ergrer meg over alskens spinoffprodukter med mummi på, så vil jeg gjerne lære mer om denne spennende kunstneren, og litteraturen hun har etterlatt seg.

Romanen består av 22 kapitler, som hver tar for seg en situasjon, et tema eller en hendelse. Selv om dette høres ut som en samling småfortellinger, så har boken allikevel noe av romanen i seg. Streken til Tove Jansson er mettet med følelser, se bare på forsidebildet! Det er mange små illustrasjoner gjennom boken, hvis betydning trer frem gjennom teksten.

Farmor er over åtti og Sophia er seks. Det dveles ikke ved det, men vi forstår at mammaen er død, mens pappaen er på øya. Han passer nok på, men i likhet med mummipappa er han opptatt med sine egne greier, og tar ikke mye plass. Noen få andre karakterer har gjesteopptredener, men stort sett er det farmor og Sophia som boltrer seg i fantasi og lek på den lille øyen.

Farmoren sin helse nevnes helt kort i nesten alle historiene, uten at temaet får stor plass. Livets gang skildres på en måte gjennom aldersutfordringene til begge to, i tillegg til øyas skiftende årstider og vær. Sophia kommer med dype spørsmål til farmor, og hun kommer med svar, som ofte biter overraskende godt fra seg. Hun jatter ikke med, eller forskjønner, og mange ganger gir ikke farmor muntlig svar, men gir den lille jenta rom til å tenke selv.

I den første historien våkner Sophia til synet av farmor som står på terrassen og kikker over gjerdet. Hun leiter etter gebisset som hun har mistet ned i gresset mellom peonene. Sophia finner det til henne, og sier "sett dem inn".

        Men du må ikke seg på, sa farmoren. Dette er privat.
       Sophia holdt tennene på ryggen. Jeg vil se på, sa hun. Da satte farmoren hennes gebisset på plass med et schmokk, det gikk glatt og var egentlig ikke noe å snakke om.
        Når dør du? spurte barnet.
        Og hun svarte: Snart. Men det har du slett ikke noe med. 
        Hvorfor ikke? Spurte barnet.
        Hun svarte ikke, hun gikk ut på knausen og fortsatte videre mot kløften. 

Har du lyst å lese deg inn i et miljø helt uten klisjèer, oppleve undring og naturlig samkvem på tvers av generasjonene, da er Sommerboken noe for deg. 

Jeg likte Tove Janssons Sommerbok veldig godt, og lar den ligge i campingvognen som fast følge på turene våre fremover ⚄

Sommerferie 2025 del II - fra Urke til Voss

Ekvipasjen fotografert på Veganeset Camping på Dragsvik

Etter to netter på Åndalsnes Camping tøffet vi videre med mål for den lille bygda Urke. Nå befant vi oss ved Norangsfjorden, midt i Sunnmørsalpene i Ørsta Kommune, og for et drømmested dette var! Urke Camping var plassen å være for oss som lengtet etter en liten uke i flatlandet, lengtet etter noen skikkelige topper igjen. Les gjerne om historien til campingplassen og bygda! 

Vi ser hytten der fremme 

Her er jeg klar for turen opp til Patchellhytta

Urke Camping - et rolig sted med butikk like bortenfor

Tirsdag 29/7, etter å ha rigget oss til, pakket vi sekken og la i vei oppover mot Patchellhytta. Slogen er den mest karakteristiske toppen i området, men med sine 1564 høydemeter legger det seg lett skyer rundt toppunktet. Vi valgte DNT-hytta med det slående navnet, som ligger på 818 meter over havet. Etter en rask rast der gikk vi rundt Slogen og ned til campingen derfra. En slitsom tur var det, men fjellene som ruvet over oss, ga styrke hele veien.

Onsdag 30/7 gikk Frode på tur til  mens jeg syklet til Øye og tok inn på grusveien som følger fjorden på den andre siden. Vi fikk oss en fin kveld på campingen før vi for alvor vendte nesen hjemover. 

Fra Torsdag 31/7 var det dagsturhytter som styrte turmålene våre. Etter å ha tatt farvel med vakre Urke kjørte vi til Grodås hvor vi gikk opp til dagsturhytten Nakkebruna. Det var ikke mange høydemeter å snakke om, så de 20 minuttene det tok å gå opp, ble mest som en strekk på beina for oss. Hytten har fin utsikt mot Hornindalsvatnet, som er Nordeuropas dypeste vann med sine 514 meter.

Haugaro i Viksdalen - lettgått med grusvei helt opp men for bratt for rullestol

I Viksdalen i Sunnfjord ligger dagsturhytten Haugaro. Vi parkerte nede på skolen og fulgte grusveien opp i lia, og forbi en gård før vi var oppe etter 30 minutter. 1,6 lettgåtte kilometer tok oss opp 284 meter over havet. Ferden videre gikk over Gaularfjellet, en fjellovergang vi ikke har kjørt før. Etter å ha stoppet ved utkikkspunktet fulgte vi serpentinsvingene ned på andre siden av fjellet. Etter å ha fulgt flere av Sognefjordens mindre armer, havnet vi i Balestrand. 

Den svingete veien ned fra Gaularfjellet

Etter å ha besøkt Balabu kom vi oss opp på Raudmelen 972 moh

Balabu er en av tre dagsturhytter i Sogndal Kommune, vi har vært på alle tre, og kan lett kåre Balabu som hytten med den flotteste tilkomsten. Ikke minst har turen et fint "påbygg" som tok oss opp 972 meter over havet til toppen Raudmelen. Her var det også et lite hvileskur, som vi spiste nisten vår i, før vi hoppet og spratt ned igjen på den fine stien. 

Vel nede kjørte vi mot fergen, men klarte å misse den med et par minutter. Klokken var mange, og siden det var en time til neste ferge, og det tilfeldigvis lå en campingplass like i nærheten, endte det med at vi overnattet på Veganeset Camping. Her var det masse varmt vann i dusjen, (noe det ikke var oss forunt på forrige camping) stedet var stille og rolig, og lå idyllisk til i terrenget helt ved sjøen.

Fredag 1/8 ferget vi fra Dragsvik til Vangsnes og gjorde oss klar for å finne dagsturhytten i Vik Kommune. Først provianterte vi og utforsket den flotte trehusbebyggelsen i Vik, den er det verdt å vie noen minutter til. 

En liten krok av den levende trehusbebyggelsen i Vik

Fin tur opp fra skisenteret, med masse blåbær

Hytten Liabu som vi skulle finne, ligger på 825 meter over havet, men kun 330 av de høydemetrene gås til fots. Turen starter ved skianlegget i Vik, og er godt skiltet de 2,3 km. som skal tilbakelegges. Litt bløt sti, sterkt preget av husdyrhold i området gjorde at vi måtte følge med litt, men det var ikke bratt oppover. 

Det som ble den siste turen på denne sommerferien ble ekskursjonen til dagsturhytten Klepp på Voss. Det hører med til historien at jeg har gått to turer i området, og uten hell tittet litt etter hytten. De fleste av dagsturhyttene er lett tilgjengelige, og skal være et lavterskeltilbud til befolkningen. Tror vossingene glemte dette, for denne hytten ligger 600 meter over havet. 

Vi startet nede på Vangen, og fulgte stien opp forbi Voss Folkemuseum, og videre oppover langs Bavalen. Største delen av stien oppover var tørr og fin, men mot slutten var det yr i luften og vi gikk på en sti som var så godt som gjengrodd. 

Like før vi var fremme passerte vi stølen med navnet Skirset, nysgjerrig som vi er på kulturminner, beundret vi hytten (og dens beliggenhet) men kunne ikke finne noe om den, da vi kom hjem på pc`en. 

Det var godt å komme ut av det våte buskasset og få seg en hvil på trammen.Vi valgte den lette grusveien ned igjen, selv om den ble lang, turen endte på nesten 11 kilometer og ble belønnet med et herremåltid på To Brør. 

Klepp - dagsturhytten på Voss

Med det var ferien over, 4 uker med camping og fjellturer. Del I finner du her!

Det har vært en drøm, selv om været ikke alltid spilte på lag. I fjor campet vi i oktober og november, men dagene er korte, og lange kalde kvelder i forteltet er ikke noe å trakte etter, men vi holder på noen måneder til ☺ 

Svalene sover på månen av Susanne Christensen

Svalene sover på månen er danske Susanne Christensens skjønnlitterære debut. Jeg vil påstå hun har gjort noen modige valg i forhold til skrivemåte, og selv om jeg ble litt utfordret i lesingen, applauderer jeg henne for disse valgene. 

Forlaget om handlingen:
Så snart jeg kunne gjøre meg den typen tanker, begynte jeg å undre meg over min mors mentale fravær. Det var noe fremmed, noe bortvendt ved henne som aldri kunne overvinnes. Hun gled ut av hendene mine, og hun gled også ut av hendene til faren min. Igjen og igjen gled hun ut av hendene våre og ble uforklarlig.

Teo passer moren sin i ni måneder inntil moren dør. Da Teo var ungdom, lot hun seg inspirere av futurismen til å flykte fra den omsorgsfulle, men omklamrende moren. I løpet av pandemien, som tvinger menneskeheten ut i isolasjon, innser Teo at hun må lære seg å se på verden med et mikroblikk. Hun strekker seg etter nye fellesskap og vier seg til studier av ulike trekkfugler og nomadiske eksistenser.

Det var fugletemaet i denne romanen som fanget meg, jeg er veldig interessert i fugler og her befinner vi oss mye i den ornitologiske verden. 

På siden av denne tematikken får vi historien om hovedpersonens forhold til sin mor, hvis ni måneder lange dødsleie avrunder det hele. 

Før vi kommer så langt så gikk jeg gjennom en litt humpete start, vi møter en fortellerstemme som jeg først oppfattet som skuespiller. Jeg noterer meg at hun heter Susanne men like etter blir navnet Teo introdusert. Etter en stund oppfatter jeg at Teo er henne selv, et navn hun har gitt teorien, eller idèen om at en del av henne er en omsorgsperson.  

Romanen handler om Teos oppvekst i et hjem hvor mor er hjemmeværende. Der var en far inni bildet, men han hadde sterk regi på morens tilværelse, og forsvinner ut av bildet. Teo kommer også til å forlate moren, noe hun i voksen alder ser tilbake på som et svik mot moren.

Ved hjelp av utstrakt bruk av assosiasjoner til natur og kunst, og referanser til vidt forskjellige personer blir dette en innholdsrik roman, hvor en ikke vet hva som vil komme på neste side. Det som knytter det hele sammen er henvisninger til "den stille tiden" altså koronatiden, og det fremtidige dødsleiet til moren. 

Underveis koste jeg meg med å lære om forskjellen på låvesvaler og tårnsvaler, en tematikk som tar oss med til Afrikas ørkensand og en diskusjon rundt energipolitikk. Tittelen på boken er ikke bare poetisk, for et tilbakeblikk til 1700-tallet, skildrer hvordan vi tenkte før zoologen Carl von Linnè kom på bedre tanker.

Susanne Christensen har en svevende skrivemåte, men det som kommer frem har stø grunn under seg. Det ble noen timer med undring og frydefull utforskning da jeg leste debutromanen hennes, og det er ikke tvil om at jeg vil finne tilbake til denne forfatteren, når hun kommer med neste bok. 

Liker du at romaner krever litt av deg,
da er Svalene sover på månen noe for deg ⚃

Forlag: Oktober

Utgitt: 2025

Sider: 167

Kilde: PDF fra forlaget