Jeg sitter med en liten bunke på tre bøker av og om Cecilie Løveid foran meg på arbeidspulten. Dette fordi jeg venter på at Piggeple skal komme ut, en bok jeg hørte om og bestilte på biblioteket i februar 2022. Ventetiden har blitt lang, siden Piggeple kommer ut først nå i høst, så da jeg overraskende fikk Most tilsendt, ble jeg glad.
Most veksler mellom sanger, dikt, eventyr og korte prosatekster. Virkeligheten er ingen sammenhengende fortelling, men mangfoldig. Most har tre kvinnelige hovedpersoner: Veslemøy, Inger og Marit, og en mannlig hovedperson, John Wesley, en Robin Hood-figur, med røverheltens erotiske tiltrekningskraft.
Boken åpner på vestlandsøya Most og slutter i en blokkleilighet i byen, og handler om folks bruk og misbruk av hverandre, og undersøker muligheten for en ny solidaritet.
Forlag: Kolon
Utgitt: 1972/mitt eksemplar 2025
Sider: 108
Kilde: Leseeksemplar
Most er den første av de fire prosalyriske romanene som Cecilie Løveid ga ut i begynnelsen av sitt forfatterskap. Vil du lese alle fire, må du også få tak i Tenk om isen skulle komme, Skyer over Askøy og Sug. Nå må det sies at jeg leste denne for tre år siden, uten at den ga meg noe, men etter mitt dypdykk i tekst og illustrasjoner som kommer i Piggeple (utstilling på Christinegaard) så leste jeg Most på nytt, og sitter beveget og imponert tilbake.
Min første tanke om Most er at det er en modig tekst hun gir ut som sin første, full av sensualitet og tematikk som på begynnelsen av 70-tallet ikke nødvendigvis ble snakket om. Teksten flyter og har en musikk i seg, som det var lett å like.
Her er mye eksperimentering med form, alt fra dikt og stikkord, til halvferdige setninger og artig lek med ord. Her må leseren bruke sin egen musikalitet og fantasi, for å fylle setningene med følelse og betydning.
Ta bare setningen "Nå bor jeg alene, som en undulat": Noen vil gjerne tenke at å bo alene er toppen på ensomhet, men jeg tenker mer at å bo alene er toppen på frihet. Så var det den undulaten da, og da jeg kom på buret, og at det holder meg stengt inne, og jeg var tvunget til å spise det jeg ble tilbudt, ble denne enkle setningen fylt med sterke motsetninger.
Vel, i denne historien møter vi Marit og Inger, Vigdis og Veslemøy, og ikke minst John Wesley, Veslemøys kollega fra lærerskolen. Deres skjebner blir vi kjent med underveis, i en litt springende handling, hvis fortellerstemme veksler, noe også sted og tid gjør.
Ingvald slengte ut bøtten og heiste opp en bølge. I kåthet slengte han den over oss begge. Vi skrek så alle kaikatter for. Hadde det begge i underlivet og leppene. Makrellen, rekene klare til å elske. Elske til den sene natt. Dette er minne, ikke utroskap. Jeg lyger så jeg kjenner det i samvittigheten. Det er så avsindig deilig, John. En gutt fra barndommen.
Skildringer av følelser gjøres på en poetisk høyverdig måte, selv om det innimellom er ganske så saftige bilder jeg får på netthinnen. Vi hører om jenter som finner frem til hverandre (sprengstoff i 1972), prostitusjon, prevensjon og utføring av abort. Kvinner som vil flekke av seg det klaustrofobiske husmorhabitten er også et tema, og vi får innblikk i boforhold, der de i leiegårdene manglet dusj.
Jeg likte godt den orange/brune gløden fra 70-tallet, som fremdeles omfavner denne lille (store) romanen, og er overrasket over at fortellerstilen fremstår som om historien var skrevet i dag. At romanen har holdt seg gjennom tiårene gjør den selvskreven til å komme på listen over norske klassikere.
Jeg anbefaler gjerne Most videre ⚄
Dette har jeg lest av Cecilie Løveid:
Most - lest for tre år siden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar