Den stillferdige amerikaner av Graham Green

I september skulle vi i 1001-lesesirkelen lese en mannlig forfatter. Jeg var nysgjerrig på Graham Green, som sies å være en av det tjuende århundrets virkelig store forfattere, derfor valgte jeg meg Den stillferdige amerikaner fra 1955. 

Forlaget om handlingen: 
Aldri har jeg kjent en mann som hadde mer aktverdige motiver for alt det bråket han fikk i stand. Vi befinner oss i Vietnam på begynnelsen av femtitallet. 

Den middelaldrende Thomas Fowler dekker krigen mellom Viet-Minh og det franske kolonistyret for en engelsk avis. Han nyter tilværelsen i koloniene med en vakker, ung vietnamesisk kjæreste, og noen piper med opium om kvelden. 

Når han blir kjent med Mr Pyle, fatter han umiddelbart sympati for den idealistiske unge mannen som er kommet dit som medlem av den amerikanske økonomiske hjelpekommisjonen. Pyle introduseres for Fowlers kjæreste, Phuong, og får raskt et ønske om å redde henne fra den kyniske eldre elskeren. Samtidig som trekantdramaet utvikler seg, går det opp for Fowler at Pyles oppdrag i landet ikke er så uskyldig som han forsøker å gi inntrykk av. Når Pyle så blir funnet myrdet, rettes politiets mistanker snart mot Fowler. 

Den nysgjerrigheten skulle jeg vært for uten, for dette ble en langdryg affære. Litt nerve er det i boken, men den eneste ordentlige spenningen var i scenene da Phyle og Fowler befinner seg midt i krigen. Jeg oppfattet forholdet mellom Fowler og unge frøken Phuong som ekte, og litt snålt at Phyle ville "redde" henne fra ham. Var han forelsket i henne på ekte, eller ville han bare ha en kone med seg hjem?

Phyle er høfligheten selv, og egentlig ikke en trussel, han mer eller mindre forhandler om Phuong, for å få gifte seg med henne og ta henne med til England. Handlingen har mange scener fra krigen som utspant seg, men det meste av boken er dialoger foretatt i fredfulle omgivelser.

Jeg har ikke lest Graham Green før, men i denne romanen skimter jeg en forfatter med godt språk som gir dybde til karakterene sine. Har du en Green-favoritt, tar jeg gjerne imot tips!

For å få haket av et par 1001-bøker til på årets utfordring, benyttet jeg meg av Storytel for å komme i mål. Kanskje ikke et sjakktrekk for å greie å skrive noen ord om boken, men det ble sånn denne gangen.

Som dere sikkert skjønner, så likte jeg boken bare sånn passe ☺
Les gjerne Kleppanrovas flotte omtale av boken!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 1955/på norsk 2010

Spilletid: Nesten 7 timer

Kilde: Storytel

Nattskolen av Karl Ove Knausgård

Karl Ove Knausgård imponerer igjen! Etter å ha lest to flotte bøker om kunst og også hans berømte trilogi, var jeg spent på hva Knausgård kom med denne gangen. At han igjen tar oss med inn i kunstens verden, og til og med til London på den tiden jeg bodde der, var et kjempepluss, for min del.

Forlaget om handlingen:
«Nattskolen» begynner i 1985, da en ung mann fra Norge flytter til London for å studere fotografi. Han heter Kristian Hadeland, og han er ambisiøs, ærgjerrig og skånselløs av natur. 

Vi følger hans første år i storbyen, gjennom mange nederlag, men også noen viktige møter. Særlig betydningsfull skal den ti år eldre nederlenderen Hans vise seg å bli. Hans er besatt av teknologi, fra fotografiet og grammofonens spede begynnelse til datamaskinenes langsomme overtakelse av virkeligheten. 

Samtidig treffer Kristian også Vivian, som er teaterregissør og som skal sette opp Doktor Faustus av Christopher Marlowe, en forestilling hun ber Kristian om å ta bilder for. 

I romanens andre del møter vi Kristian igjen fireogtyve år senere, da han er en framgangsrik kunstner med en større retrospektiv utstilling i New York på trappene. Han har nådd sine mål, men til hvilken pris?

Romanen handler om liv og død, språk og ensomhet. Romanen er handlingsmettet og full av betraktninger som jeg kan kjenne meg igjen i. Den spesielle personligheten til hovedpersonen viser en dønn ærlig person, som ikke går på akkord med sine egne følelser, meninger eller behov. Han er ærlig mot seg selv altså, ikke alltid mot andre mennesker.

Kristian møter nederlandske Hans i London, og når Hans stiller spørsmål rundt Kristians tolkning i kunsten, legger det seg en intensitet over forholdet deres. Hans er ikke enkel, kanskje ligner de to hverandre for mye? mellom dem befinner det seg en ladet taushet, som gjør Kristian ukomfortabel.

En gang i begynnelsen av romanen viser det seg et sterkt lys på himmelen, men noe mer okkult enn dette preger ikke menneskene i denne boken. 

Myten om hvordan Faust solgte sjelen sin til djevelen av Christopher Marlowe, er noe Kristian i tankene stadig kommer tilbake til. Når Kristian stikker til London, blir faren så sur at han kaller ham en fullblods narsissist, og den greske myten om Narkissos  skal følge handlingen tett. Shakespeare hører naturlig med når det er snakk om Christopher Marlowe, han som var samtidig med Shakespeare og kanskje, kanskje ikke, skrev noe av det som er gitt ut i Shakespeares navn. 

Handlingen er bygget opp rundt disses tankegods, men det er kunsten som er den bærende tematikken, mønstre, dybde, form, lys, eksponering og estetikk.  Hva skal til for at Kristian skal lykkes som kunstner i London, må han også selge sjelen sin til djevelen?

I del tre har det gått 24 år, Kristian stiller ut på MoMa i New York og har blitt en internasjonal anerkjent kunstner. Han er gift med Jelena og har fått lille Leo, som nå er 6 år. Mennesker har forsvunnet for Kristian, og en dag tror han at han ser Hans, fra hans studietid i London. Han forteller Jelena: "Jeg møtte en mann som var interessert i det okkulte, og som forsvant". 

I et intervju i forbindelse med utstillingen i NY, avslører han detaljer rundt en uheldig episode da han var ung i London, og dette skal få fatale følger for hans liv fremover.

Gjennom romanen byr Knausgård på mange kloke refleksjoner, hans karakter sier ting som "nærværet som er selve tidens kjerne" - og jeg blir sittende å famle rundt dybden i denne uttalelsen. Han kan også spørre: Hva er tid? atter et mysterium en kan grave seg langt ned i.

Er du på jakt etter en roman som kan få deg til å tenke dype tanker, da er Nattskolen midt i blinken for deg. Den er innsiktsfull og engasjerende, ikke bare for de som liker kunst, men for alle som vil lære litt mer om sjelens dybder.

Jeg anbefaler gjerne Nattskolen videre ⚅

Mine omtaler av:

Så mye lengsel, på så liten flate - om Edvard Munch

Morgenstjernen

Ulvene fra evighetens skog

Det tredje riket

Skogen og elva - om Anselm Kiefer

Min kamp 1

Min kamp 2

Forlag: Oktober

Utgitt: 2023

Sider: 411

Kilde: PDF fra forlaget

Vinneren av ARKs barnebokpris 2023: Udyr av Ingvild Bjerkeland

ARKs barnebokpris løfter frem årets beste barnebok. Prisen har blitt delt ut siden 2002, og er en litteraturpris som kåres av de ærligste leserne! I juryen sitter over 10 000 femte-, sjette- og syvendeklassinger som skal utnevne årets beste barnebok! Av de fem nominerte i år var det Ingvild Bjerkeland som gikk av med seieren, gratulerer! 

Forlaget om handlingen:
Hva skjer hvis samfunnet plutselig bryter sammen, noe skummelt og ukjent truer og alle er redde for alle? Abdi (13) og lillesøster Alva må rømme gjennom skogen etter at sivilisasjonen rundt dem kollapser og moren deres – og mange andre – blir drept av noen skumle og hittil ukjente udyr. Strømmen er borte, alle biler står og de menneskene som er igjen, gjemmer seg – for udyra og for hverandre. Vi følger Abdi og Alva gjennom skogen og mot havet. Men hvordan kan de komme seg i trygghet – og hvem kan de faktisk stole på?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2023
Sider: 96
Aldersgruppe: 10-14
Kilde: Lånt på biblioteket

Det var med skrekkblandet fryd jeg satt i gang med denne boken. Ja, det er en barnebok, men ikke tro at dette er en snill grøsser, nei selv voksne damer blir litt svett av å lese denne.

Når det er sagt, så er de forskjellige begivenhetene tilpasset aldersgruppen. Far er borte, og mor er drept av udyret, men scenene er ikke malt ut, så for en ung leser, er dette fordøyelig. 

De tar seg av hverandre disse to barna, lillesøster viser seg både modig og sterk når det trengs, selv om hun blir syk og er mye redd. Den 13 år gamle storebroren er ikke så høy i hatten, når voksne mennesker truer dem på livet, for å få tak i de få bitene med mat de har, og innimellom trenger han trøsten fra lillesøsteren.

Jeg som har både lest og sett filmatiseringen av Cormac McCarthys dystopi Veien, kunne kjenne meg godt igjen i hvordan de to blir jaget fremover av en fiende som ikke vil dem vel. 

Det var to menn, den ene høy og kraftig, med en oransje caps på og en stor militærgrønn jakke.
                Den andre var litt mindre, men han så veltrent ut, som en som løp maraton og gikk på treningssenter da verden var vanlig. Han hadde på seg en turkis skalljakke og et par solbriller som var skjøvet opp i pannen. Han smilte da han så oss, men smilet nådde ikke øynene. De var smale og kalde. 
                Det er vel høflig å åpne døra når folk banker på, syns du ikke? sa han og så på meg.
                Vi visste ikke om dere var snille eller slemme, sa Alva. 
Vi er snille, sa han og gliste.

Ingvild Bjerkeland er en verdig vinner av prisen, jeg skjønner godt at barna har stemt frem Udyr, for boken er utrolig spennende. Sitter du ikke med høy puls når du leser denne, så er du død ⚄

Klokken en 1001-bok av Iris Murdoch

Irske Iris Murdoch er en av forfatterne som boken 1001 bøker du må lese før du dør, anbefaler oss å lese. I 1001-lesesirkelen i desember skal vi lese en bok utgitt mellom 1901-1960, og da passet hennes roman Klokken fra 1958 godt inn. 

Etter mitt besøk i Irland i sommer hadde jeg ambisjoner om å gjøre meg litt bedre kjent med irsk litteratur. Iris Murdoch ble født i 1919 i Dublin av irske foreldre, men bodde hele livet i Storbritannia. Hun debuterte som forfatter i 1954, og ga gjennom livet ut 26 romaner. Hun var utdannet moralfilosof, og underviste filosofi ved Oxford Universitet i femten år. Filmen Iris fra 2001 er bygget på to biografier om henne, den har jeg lyst å se!
Iris Murdoch - en spennende forfatter å bli kjent med.

Forlaget om handlingen:
På det engelske gods Imber Court lever en gruppe mennesker sammen til tross for deres vidt forskjellige vesener. Alle har de hver deres bagasje å bære rundt på og hver deres historie fylt med nederlag, sorger og konflikter. 

Derfor har de installert seg i dette ingenmannsland, hvor omverdenen ikke kan nå dem. Denne illusjonen blir dog brutt, da to uvedkommende en dag besøker området og får røsket opp i den kunstige tilværelsen, som de mange beboere inntil da har levd i.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1958/på norsk 1966
Sider: 301
Kilde: Biblioteket

Er du glad i det erkeengelske, historier fra landsbygda satt litt tilbake i tid, så er denne romanen midt i blinken for deg. Jeg så stadig for meg dette ultrakoselige miljøet, med noe som truer i skyggene, da jeg leste.

Vi møter Dora, nedre middelklasse uten ambisjoner og egne meninger, og Paul, en mann med en stri natur og en viril autoritet. Toby Gashe er en av hovedpersonene, en 18 år gammel gutt, som i åpningsscenen befinner seg på toget, hvor han støter på Dora og Paul, uten at han vet at de også skal til Imber.

Toby er en arbeiderklassegutt, med et sterkt ønske om å ofre seg for noe, før han skal i gang med universitetsstudier. Vel fremme ved abbediet blir han installert i portnerboligen, hvor også Nick bor. Nick er en plaget sjel, det er litt uvisst av hva, men at han ikke kan oppføre seg, det er helt sikkert.

De nye gjestene blir hentet på togstasjonen av James Tayper Pace, og fraktet vekk fra det siste av sivilisasjon i Imbers Land Rover. Beskrivelsen av området, menneskene, gartneriet og abbediet er en lesefest av de store. Det oser av landlig hygge, men det blir aldri sentimentalt og rørende, for i små hint med noe som kan være en trussel, holdes leseren på pinebenken. 

Ikke minst Nick og tvillingsøsteren hans Catherine, som snart skal låses inn til abbedissen og nonnene, bidrar til denne uhyggen. De mellommenneskelige relasjonene er mange og setter flere av karakterene på prøve. Tematikken som trer tydeligst frem er homofili. Siden dette var strengt ulovlig, utuktig og farlig å vise slike tilbøyeligheter, og at mennene står i et skjevt maktforhold til hverandre, gjør det ikke bedre. Å skrive om dette i 1958, er ikke det samme som å skrive om temaet nå, så jeg tar hatten av for Murdoch som greide det, på en måte som (jeg antar) ikke støtet noen. 

            Toby hadde fått, men ennå ikke fordøyet, en av det voksne livs første erfaringer: at man aldri kan være trygg. Når som helst kan man rykkes ut av anelsesløs uskyld og bli kastet over i dens motsetning, uten noen overgangstilstand. Så høyt går havet omkring oss av vår egen og andre menneskers ufullkommenhet. Toby var blitt drevet fra en lykke som hadde forekommet ham uovervinnelig, og over i et sinnsopprør han knapt forstod.

Blant de mange begivenhetene i romanen finnes det en stor, gammel kirkeklokke på bunnen av innsjøen, så tittelen forklarer seg selv, men det er ikke dette som er det viktigste her. 

I denne romanen drøfter Iris Murdoch det moderne menneskets eksistensielle vilkår og situasjon på en tankevekkende måte. Boken er ikke spesielt lettlest for sidene er tettpakket med liten skrift, og litt gammelmodig språk. Ordet "rebarbativ" blir brukt gjentatte ganger, sammen med andre litt utdaterte ord. Blir romanen gitt ut på nytt (noe jeg synes den burde...) vil jeg anta at teksten blir presentert på en mer moderne måte, noe som vil gjøre den lettere å lese. Selve handlingen er lett å følge, den byr på dunkle hemmeligheter og mye intrige, noe som ga meg en fin leseopplevelse.

Frister det å bli bedre kjent med Iris Murdoch etter denne boken, kan jeg anbefale filmen Iris, som er bygget på to biografier av henne. Veldig sterk om henne, men også om hvordan det kan føles å få alzheimer. Du finner den på TV 2 Play blant annet.

Fri - en skildring av Albania i vår nære fortid av Lea Ypi

Har du lyst å lese en memoar om å vokse opp i Europas siste sosialistiske stat Albania, da er Lea Ypis bok Fri et godt valg. Boken har vunnet priser og er på vei ut i 25 land, så den har gjort inntrykk hos lesere verden over. 

Forlaget om handlingen: 
Elleve år gamle Lea elsker hjemlandet Albania. For henne er sosialismen ensbetydende med trygghet, sikkerhet og en lys fremtid blant likesinnede kamerater. 

Men en dag på vei hjem fra skolen blir hun skremt av et opptog protesterende studenter. I neste øyeblikk klamrer hun seg gråtende til en halshugget statue av Josef Stalin.

I løpet av noen få dager raser hele hennes verden sammen. Foreldrene har løyet for henne og snakket i koder hele livet. Familiebakgrunnen er ikke hva Lea trodde den var. Alt som før var trygt, er brått ukjent og uforståelig.

Fri handler om hva som skjedde da Europas siste sosialistiske fyrtårn sluknet: 

hvordan overgangen fra en sosialistisk stat til et fritt marked førte til korrupsjon, kaos og kriminalitet. Den handler om hva frihet er, og om hva som skjer når et ungt menneske får hele sitt verdigrunnlag, sin identitet og sannhet revet vekk under føttene.

"Når det er vanskelig å se fremtiden klart, må du tenke på det du kan lære av fortiden"

Det er Lea Ypis farmors kloke ord som innleder denne omtalen. For en reise landet Albania har gjennomgått, og det i min levetid! Det eneste jeg har visst om Albania er at det er/har vært det fattigste landet i Europa. En overskrift jeg så en gang har festet seg, den påsto at Norge har det til felles med Albania, at vi er de eneste landene i Europa som ikke har fri tannlegehjelp.

Som liten opplevde Lea å ha all den friheten hun trengte, da hun blant annet kan velge skolevei blant tre mulige alternativer. Det er med barnets øyne vi lærer om konfliktene Albania opplevde både i 1990 hvor handlingen begynner, men også før og etter. Det troskyldige barnet som våget å stille spørsmål blir en oppegående professor, som selv i voksen alder føler seg misforstått i diskusjoner om sosialisme.

Hun vokste opp i en politisk bevisst familie, men for hennes sikkerhet snakket de i koder, og fremsto for henne som uinteresserte i politikk. Hverdagen som skildres her inkluderer moraltimer på skolen og barn som må forholde seg til sin families "biografi", i forhold til hva de kan og ikke kan tillate seg å gjøre og si.

De sto i kø for å få mat, ofte flere døgn i strekk. For å gå hjem å spise satt de en colaboks eller en spesiell stein på sin plass i køen, og forventet at den sto der når de kom tilbake. Turister føltes som en pirrende trussel, og mange perspektiver blir snudd på hodet, i et lite barnesinn. 

Far til farfar var fascist mens farfar var antifascist som studerte fransk. Alt menneskene ble opplært til å tro på ble feil, og foreldrene til Lea kalte landet et friluftsfengsel. For en utenforstående er det ganske komplisert å forstå strukturene i dette overgangssamfunnet, og se for seg hvordan landet forandret seg. Ord som "sosialisme" blir brukt på forskjellige måter, og hva vi legger i dette og andre ord, kan også ha ulike betydninger.

Boken fremstår kronologisk, og når vi kommer til 1997, året for borgerkrigen så leses de første månedene som en dagbok. Det er hjerteskjærende hva som skjer med landet og ikke minst menneskene. Jobber og bosteder som de tidligere har blitt tildelt, forsvinner og de må ta ansvar for seg selv. Landet opplever masseutvandring, og med geværilden hvinende til alle døgnets timer, mister Lea taleevnen. Skolene var stengt, så myndighetene innførte TV-skole. 

For det meste holder mor kritikken for seg selv. Bare en gang gjorde hun meg oppmerksom på en kommentar fra et søskenbarn om at farfar ikke var innesperret i fengslet i femten år for at jeg skulle reise fra Albania og forsvare sosialismen. Begge lo litt hjelpeløst, så ble det stille, og vi byttet tema. Etterpå følte jeg meg som en som er innblandet i mord, som om bare det å være forbundet med ideene i et system som ødela så mange liv i familien, var tilstrekkelig til å gjøre meg til den som var ansvarlig for å trykke på avtrekkeren.

Fri er en biografi skrevet kronologisk, men med tilbakeblikk som forteller oss uvitende om hvorfor ting ble som de ble. Det gode språket gjør at lesingen flyter lett, boken kan føles litt lang til tider, men det er kanskje fordi det er mye å fordøye. 

Lea Ypi levde godt under diktaturet, innfallsvinkelen til denne minneboken er overraskende, men det fungerer veldig godt. Liker du å lese bøker hvor du kan lære om verden, så anbefaler jeg deg denne boken om Albania ⚄

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 320

Kilde: Lånt på Bookbites

Grinebusten av Alex T. Smith

Å jul med din glede, nå er vi i gang igjen, med lesestoff av ymse karakter som har julen som fellestrekk. Jeg er ikke særlig julete av meg, men i år har jeg en julepreget bok på planen, i tillegg til denne her som kom dalende ned i postkassen min. 

Forlaget om handlingen: 
Grinebusten er en ganske uvanlig skapning. Han liker omtrent INGENTING. Og hvis det er én ting Grinebusten virkelig misliker mer enn alt annet i hele verden, så er det dette: JUL.

Jula var den tida på året da alle STJAL rosenkålene som han skulle hatt! Det gjør Grinebusten grinete! Ja, langt forbi rasende. Noen burde sette en stopper for JUL! Og dermed legger han en grim og grusom plan.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2023
Sider: 176
Kilde: Leseeksemplar

Grinebusten er en skikkelig hissigpropp når vi møter ham i begynnelsen av boken. Den utløsende hendelsen som har fått hovedpersonen i et sånt eksaltert humør, er den fjonge lille musa, som kjøpte den aller siste rosenkålen i Fru Wahlnøtts butikk. 

Vår nye venn er ikke en som bærer humøret inni seg, så det meste av boken har en temmelig utagerende språkbruk (tilpasset barn) som gjerne kan leses høyt, med fakter og grimaser. Han legger en grim og grusom plan for å ødelegge julen, men heldigvis blir planen avbrutt. 

En gjeng med kaniner trenger en høy person til å hjelpe seg med å lage latesomsnø for Bestemor Bjørn. De skravlende kaninene fikk ham med til sauegjeteren Agnes, og der ga Grinebusten sjefskaninen 586759 navnet Pelsball, og etter det ble de bestevenner.

Det stopper ikke der for historien inneholder eventyrlige scener hvor Grinebusten og Pelsball pynter julehus, flyr til Nordpolen og hjelper julenissen. Kanskje julen ikke var så ille likevel Grinebusten?

Boken er spekket med veldig fine illustrasjoner, detaljrike og med mye følelse i uttrykket. Ensomhet i julen er vel temaet her, men det er godt pakket inn i tull og fanteri. 

Det er ganske mye tekst, men med illustrasjoner, mye luft og halvstore bokstaver, gjør at lesekyndige barn godt greier å lese denne selv. Ellers er dette en fin høytlesningsbok for barn som tåler litt spenning og høy temperatur på sengekanten. 

Jeg er Sylv - et teaterstykke om Sylvia Plath av Cecilie Løveid

Da jeg for noen år siden leste Glassklokken av Sylvia Plath visste jeg ikke noe om hennes biografi. Jeg har lest meg opp etter det, men med Cecilie Løveids teaterstykke, som kom i bokform nå i høst, har jeg fått et levende bilde av hvordan Sylvia Plath hadde det i livet sitt med diktermannen Ted Hughes. Jeg er SYLv hadde urpremiere på Nationaltheatret 19. august 2023 - der skulle jeg ha vært...

Forlaget om boken:
Jeg er SYLv er et ekspressivt og drømmeaktig skuespill om den legendariske poeten Sylvia Plaths liv og altfor tidlige død. Cecilie Løveid er en av Norges største nålevende dramatikere, med et unikt formspråk. 

I drømmeaktige, ekspressive glimt maner hun frem sin særegne tolkning av Sylvia Plaths overstrømmende indre liv og tragiske ferd mot selvmordet. Plath kom til å bli en feministisk martyr, Hughes Elizabeth IIs hoffpoet. Historien om Sylvia Plath og Ted Hughes fortelles her gjennom en auksjon over tingene deres, ukronologisk, men ubønnhørlig.

Forlag: Kolon
Utgitt: 2023
Sider: 160

Kilde: Leseeksemplar

Det er unektelig spesielt å lese et teaterstykke, med scenehenvisninger og det hele. Dette skuespillet er i tre akter, som fokuserer på Sylvia Plaths samliv med mannen Ted Hughes. 

Stykket setter stemning med en scene fra gravplassen i London hvor Sylvia er begravet. Her blir også Birøkterlaget presentert, som gir leseren en fin rød tråd, videre i lesingen. 

Så i andre scene er vi på auksjonen hvor alle eiendelene til ekteparet ble solgt. For hver artefakt som bankes gjennom av auksjonarius, får leseren et kikkhull inn i livet deres, for det er ikke på auksjonshuset vi befinner oss, det er i begivenhetenes midte. Som her, en liten sykepleieruniform skal under hammeren, mens anekdoten tar oss med til Massachusetts, november 1940:

OTTO PLATH ligger i en seng og dør, hans professorverdighet er borte. Diabetes og amputert fot. Birøkterutstyret henger ved sengen. Han stønner, ynker seg. Sylvia Plath som liten pike-sykepleierske sitter og passer på Daddy, tegner. Lille Sylvia gjør Hitler-hilsen.

Overgang til:

Alle kommer fra begravelsen til Otto Plath. OMA serverer knödel og strudel rett fra stekeovnen. Sylv har funnet Daddys belte, leter i taket etter et sted å henge seg. Tar Daddys belte, prøver på å feste det et sted. Store skygger, uhygge, gråt

AURELIA PLATH

Min datter er gal!

Min datter er gal!

PLATH

Taket kunne kommet ned til meg

Senk taket!

En er liksom midt oppi dramatikken når en leser dette stykket. Cecilie Løveid skriver med så god rytme, at jeg lot meg suge inn i teksten, og slapp ikke boken før jeg hadde lest hele. Det er ingenting sentimentalt over denne fremstillingen, selvmordstanker var ikke noe hun utviklet da hun bikket tredve. Sylvia Plath var en prøvet kvinne hele livet, men hun sto opp for seg selv, og beit fra seg, på en måte som fikk meg til å rette ryggen.

Ektemannen, den høyt aktede hoffskalden Ted Huges var gift med Sylvia Plath i 7 år, frem til hun tok livet av seg i 1963. Han var nok ikke en enkel mann å være gift med, en scene fra en periode han holdt seg med tre kvinner:

Susan og jeg gikk for å elske

Helt ukomplisert

I vår gamle brudeseng som sto der hos en venn

Jeg gikk ikke hjem til meg selv igjen

Sylvia kunne jo godt finne på å komme hit

For å dø i min seng

Jeg gikk ikke tilbake

Jeg gikk ikke hjem

Jeg kunne ikke gå hjem

I tilfelle Sylvia var kommet dit allerede 

for å dø

Jeg så for meg at hun la seg i sengen min

for å dø 

Jeg gikk bare rundt 

Jeg fet ikke 

Er det jeg som er morderen?

Den beste leseopplevelsen er den hvor jeg hungrer etter mer, når jeg er ferdig med å lese. Jeg er Sylv ga meg en sånn opplevelse. Boken blir lagt i haugen for "skal leses igjen", og jeg gleder meg allerede ⚅

Ted Huges og Sylvia Plath

Fare fare krigsmann av May Lis Ruus

Dette er bok tre i serien om Lise Lotte Mehl. Hjulpet av privat lån og en Bookbites som spilte på lag, fikk jeg lest de tre bøkene på rappen. Nå gleder jeg meg til fjerde og siste bok som kommer i februar 2024.

Forlaget om handlingen:
En sulten liten jente dukker opp i en barnebursdag, men ingen vet hvem hun er. Da flere barn blir funnet, forkomne og forlatt, kobles barnevernet inn, og det haster med å finne beredskapshjem. Lise Lotte Mehl er straks på saken.

På sin egen bursdag mottar Lise Lotte en ubehagelig anonym trussel, uten å ane hvilke mørke krefter som er satt i sving i hennes omgangskrets.

Imens skal det staselige seilskipet Statsraad Lehmkuhl på jordomseiling, og Ada Mehl får en sjelden sjanse til å være med på en etappe. Men det blir langt fra noen lystseilas til Portugals kyst. Da Ada ringer hjem og ber moren om en tjeneste, får Lise Lotte et vanskelig dilemma ...

I likhet med de andre bøkene i serien så fortelles historien gjennom flere hendelser. Her begynner det med at en fattig og ustelt liten jente stjeler pølsebrød fra en barnebursdag. 

Lise Lotte har fremdeles et anstrengt forhold til sin svigermor, men har i denne boken mer kontakt med eldstedatteren Ada. Det er også hennes historie som gjør denne romanen mer tydelig todelt enn de to andre. 

Eksmannen som sitter fengslet på niende året, får prøveløslatelser, men nå blir det gjort helt klart, at han ikke har innrømmet straffskyld for ugjerningene han er fengslet for. Han gjør alt han kan for å overbevise de rundt ham, om at han er utsatt for et justismord.

Lise Lotte er hovedpersonen som mye av dramatikken spilles ut fra, hennes kjærlighetsforhold til eksmannens kamerat gir en nerve til historien, så også Gabriel, fengselskameraten til Tom, som nå bor i ekssvigermorens kjellerleilighet. Vi hører om kidnappede dyr, og også litt om Lise Lottes stalking av voldtektsofrene til Tom, men dette siste er tonet ned litt.

Det som er hovedtema i denne boken er menneskesmugling og terrorfare. Ada som drar på, det hun tror er en nesten gratis ferie, kommer midt oppi de dramatiske hendelsene, og dette er en rammefortelling med smell i. Med iPadden på fanget holdt jeg hendene for ansiktet mens jeg leste, våget knapt å senke hånden for å sveipe frem neste side. En mer spennende avslutning skal du lete lenge etter.

Handlingen foregår delvis til sjøs, i Portugal og i skjærgården like utenfor Flesland. Jeg vil ikke røpe mer av begivenhetene, men tenker at de som bor rundt idylliske Knappenfjellet kanskje får noe å tenke på. 

I mine øyne er Fare fare krigsmann mer ryddig skrevet enn de to andre. Mye av de personlige utfordringene til Lise Lotte er tonet ned, og erstattet med et sosialt engasjement, som jeg satt pris på. Jeg liker at det skjer noe på hver side, men kan fremdeles rynke litt på nesen over troverdigheten i enkelte av scenene.

Disse bøkene blir bare bedre og bedre, jeg gleder meg virkelig til februar når neste og siste bok kommer ut, hvordan vil dette ende? ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 400

Kilde: Lånt på Bookbites

De andre bøkene i serien: 

Alle mine barn kom hjem

Ta en ring og la den vandre

Fare, fare krigsmann

Aldri være trygg (feb. 2024)

Ta den ring og la den vandre av May Lis Ruus

Etter å ha lest Alle mine barn kom hjem, første bok i serien om Lise Lotte Mehl, gikk jeg raskt i gang med bok nummer to, som er denne. Serieromaner som dette er temmelig vanedannende, til tross for at disse bøkene ikke har de tydelige cliffhangerne som Nattmannens datter.

Forlaget om handlingen:
Høyt oppe på en husvegg henger den. En kvinneskikkelse. Nede på gaten står de skuelystne med sine mobilkameraer. Sirener høres i det fjerne. Lise Lotte blir grepet av frykt da hun innser at det er fra hennes vindu skapningen henger. Naken, med en renneløkke rundt halsen.
Like før stengetid dukker det opp en syvåring i nærbutikken. Gutten er tynnkledd og alene. Familiekonsulent Lise Lotte Mehl har bakvakt, og rykker ut. Utenfor butikken oppdager hun at noen venter på henne. Noen som vil henne vondt …
Nå får hun kjenne på kroppen hvordan det føles når noen lusker i skyggene. Slik hun selv har gjort med eksmannens ofre. Forskjellen er at noen vil henne til livs. Hvem er jegeren som har sett seg ut Lise Lotte som sitt bytte?

Jeg hadde glemt hvor gøy det er at bøkene kommer ut med korte mellomrom. De fire bøkene i denne serien, kommer alle ut innen et år, og jeg får lest de tre første på rappen, siden jeg var litt treg i avtrekkeren.

Det har gått to måneder siden avslutningen av forrige historie. Lise Lotte Mehl sliter fremdeles med sine demoner, og det hjelper ikke at noen har hengt en dukke ut fra altanen hennes. 

Dette er ikke mordsaken som oppklares, for det som skjer senere er at en liten gutt blir funnet på Kiwi like før stengetid på en lørdag. Når Lise Lotte ankommer butikken, får hun seg en kraftig smell av en bil som ruser frem.

I denne boken har fremdeles den voldelige eksmannen hennes en rolle, likeså hans venn fra fengselet som har flyttet til Bergen for å være nærmere barna sine. Det er flere som vil Lise Lotte til livs, og nå får vi vite litt mer om historien hennes. 

Boken viser mange sider av det å jobbe i barnevernet. Ikke minst får jeg vont av fosterhjemsfamilien, som ikke vet sine arme råd, etter at barna i forrige bok ble kidnappet. Det blir ikke noe lettere nå, og tankene mine går til alle som har påtatt seg denne rollen, for noen tøffinger!

Som den forrige boken, ble denne slukt i en stor jafs. Jeg syntes Ruus har styrt unna noen av usannsynlighetene som skjemmet den forrige boken, denne tror jeg mer på, og hadde stor glede av både historien og spenningskurven.

Hildes bokblogg og Beathes bibliotek har også likt boken, les gjerne deres omtaler ☺

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Lånt privat

Alle mine barn kom hjem av May Lis Ruus

Mitt første møte med seriebøker var Nattmannens datter, skrevet av May Lis Ruus. Det er mange år siden jeg leste serien som jeg hadde stor glede av, og endelig dukket hun opp på radaren min igjen, med ny spennende psykologisk thriller i fire deler. Dette er første boken i serien, og heldige meg har bok nummer to liggende klar.

Forlaget om handlingen:
En sen ettermiddag sitter en fireåring alene i barnehagen og fingermaler på veggen. Han tegner en familie og et hus. Men rødfargen er ikke maling. Det er blod som stammer fra barnehageassistenten som ligger livløs på gulvet ved siden av ham. Da han blir funnet, er hans to yngre søstre som sunket i jorden, og politiet i Bergen frykter at de er blitt bortført.

Lise Lotte Mehl er barnevernspedagog og jobber som familiekonsulent, blant annet for fosterhjemmet til søskenflokken. Etter at Lise Lottes ektemann ble fengslet og dømt i en alvorlig straffesak, har hun kjempet seg tilbake til et normalt liv. Men da det viser seg en sammenheng mellom de to sakene, truer fortiden med å innhente henne …

Et annet sted forsøker en hardt prøvet mor å finne tilbake til sine barn. Alt hun ønsker, er å samle familien sin og gjøre den hel – én gang for alle.

For meg som jobber i barnehage, ble starten på denne boken ganske så dramatisk, både med skildringen av drittværet barna var ute og lekte i, og ikke minst det som skjer helt på slutten av dagen.

Det er mange detaljer i denne historien som skaper nerve, hovedpersonen Lise Lotte sin avhengighet, av noe leseren i begynnelsen ikke helt vet hva er, er en av dem. Vi følger også hennes eksmann, som sitter i fengsel, og ikke minst Chantal mor til barna som ble bortført fra barnehagen.

De to sistnevnte lever i en forskrudd virkelighet, som fikk denne leseren til å ergre seg over deres merkelige tanker, og de søkte valgene de tar for seg selv. Lise Lottes to eldste barn er flyttet hjemmefra, så dem hører vi ikke så mye om men datteren Iselin er et fint bilde på hvordan tolvåringer tenker og føler.

Ved bruk av overraskende vendepunkter, god fremdrift og ikke minst temmelig fargerike karakterer, gir Ruus oss i denne boken en heftig leseopplevelse. Det er spennende, og lesingen går fort unna, men det går også litt på troverdigheten løs. Jeg likte at handlingen er lagt til Bergen, selv om det ikke er i mitt nabolag, så var det gøy å lese om forfølgelsen Lise Lotte gjorde gjennom byen.

Jeg pirker litt på karakterene som er en smule karikerte, men en skal kanskje passe seg for å å påstå at sånne mennesker finnes ikke. Språkføring og oppbygging av plottet var helt etter min smak. Nå gleder jeg meg til å sette i gang med bok nummer to.

Flere bloggere om boken: Beathes bokblogg, Hverdagsnett, Henningbokhylle 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2023

Sider: 368

Kilde: Lånt privat

SLAMpoesi av Martine Johansen

Etter å ha sett/opplevd Martine Johansen i fri dressur på forlagets høstlansering, var det ikke tvil i min sjel at slampoesi er noe jeg vil lære mer om. Dette er Norsk SLAMpoesis greatest hits, og jeg gjorde meg klar for å ta et lite steg utenfor komfortsonen, da jeg satt med boken i hendene. Boken er beregnet på ung ungdom 12-16, men passet meg helt perfekt ☺

Forlaget om boken:
Forfatter, SLAMpoet og såkalt Master of Ceremonies, Martine Johansen, ønsker velkommen til en simulert slamkveld!

SLAM! kan sies å ligne en lingvistisk akrobatisk øvelse uten sirkustelt, en emosjonell dans på line uten sikkerhetsnett eller et kirurgisk snitt inn til hjertet, helt uten bedøvelse. Konseptet har migrert fra en ulike forsamlingssteder og arenaer. 

Blant annet mørke barer, nasjonale teaterscener, lokale ungdomsklubber og aktivitetsplaner utformet av samtidens hippeste bibliotekarer. Men det er først nå den norske slampoesien blir samlet i bokform.

En simulert slam-helaften ble det på meg i forrige uke, for jeg fulgte anvisningene fra Martine, leste høyt, la på litt rytme, gikk rundt i stuen og hadde det gøy med disse 40 tekstene. Det aktuelle diktet du skal lese, legger føringer for om din fremførelse skal bli høylytt eller intim, men det er ditt uttrykk i fremførelsen som er den genuine kunsten.

I boken blir vi kjent med 23 forskjellige poeter, som har vært på scenen i et ulikt antall år, men som alle har det til felles at de roper ut sitt budskap, som har stor variasjon i tematikk.

Redaktør, fortellerstemme og designer av arrangementet som denne boken er, er Martine Johansen. Her introduserer hun alle poetene, og beskriver stilen deres på en slik måte at du skal ha mulighet til å lese/fremføre diktene de er representert med, på en genuin måte. Vi får høre om bakgrunnen deres, og hvilke emner kunstneren pleier å velge seg.

Jeg skal ikke nevne alle, men Patrick Raugstad må jeg nevne, en av de få som slammer på dialekt, og den jeg fikk best dreis på. Her fra hans dikt Volum:

9 år tilbragt i håvetelefonanes trygge favn

den varme livmorå av plastikk

øyre å håve frakobla omverdenen

beskytta fra forstyrrelsa, ja

men fusst og fremst beskytta fra

følelsen av å ver en forstyrrelse

psykologen ber meg om å gjenta meg sjøl

seie eg snakke for lågt og monotont

eg skrur opp lyden ett hakk for å beklaga

og bekymre meg for at eg hørres for aggressive ud

Et eksempel på at slampoeter ikke er bare det: Hanne "Soulgirl" Andersen er i tillegg rap-artist og avsnittsleder ved forebyggende politienhet i Grorudalen. Hun har gjort seg bemerket på mange måter, og skilte seg ut med poesien som ble delt i boken, en liten smakebit:

Selv om jeg er en kvinne i min beste alder, så falt jeg pladask for denne boken. Ungdommen vil nok tørre å bruke den litt mer enn en voksen, kunstinteressert dame, men å bli kjent med miljøet og poesien via en bok, var en perfekt innfallsvinkel for meg. Søker du på "slampoesi" på nettet, vil du få opp at det er en konkurranseform og at NM i denne grenen ble avlyst i 2020. En ting fikk meg med meg: på Skrivesenteret sin side, to streite fremføringer som ikke minner meg om det jeg har lært om slampoesi, og så nummer tre, finn frem lommeduken og se Kae Tempest!

Bortsett fra Martine Johansens fremføring på bokmøtet i Bergen, har jeg aldri sett slampoesi live. Det har jeg lyst til, men mitt søk på internett førte ikke frem, så HJELP!! hvor og når og hva?? Noen som har tips om arrangementer til meg?!

Tidligere har jeg lest Martine Johansens romaner Hvite jenter kan ikke synge blues, Lykkelige mennesker har ikke bikkje og Vi har ikke fire nye år.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2023

Sider: 184

Kilde: Leseeksemplar

Cafè Tivoli - ny krim fra Kjell Erling Bardal

Kjell Erling Bardal er ikke det mest kjente krimnavnet, men jeg har vært heldig og fått øynene opp for hans bøker. Mannen fra vakre Alstadhaug, debuterte i moden alder med Et blått sjal av bly, og fulgte opp med Portåpneren. I vinter kom den tredje boken i rekken, som er en slags fortsettelse av de to andre, en slags altså, så føler du for det, er det bare til å hive seg over denne først som sist.

Pave Formosus levde på 800-tallet, og de siste fem årene av sitt lange liv, var han altså pave. Han skulle bare visst, at signetringen hans i disse dager, har en viktig rolle i en krim. 

Det er dog to middelaldrende menn som besitter hovedrollene i historien, to vidt forskjellige menn, hvis veier krysses. Mennene har det til felles at de begge forelsker seg i hver sin unge kvinne, og bedriver litt klam famlende flørt med disse. Men der stopper likheten.

Stig Ove Stensen, ble i barndommen kalt SOS, siden han til stadighet rømte fra sin voldelige far og ditto medelever. Når vi møter ham er han 54, lider av en mystisk hukommelsestapslidelse, og våkner opp i et søkkvått telt. Han er som vanlig på tur, ensom og venneløs søker han opplevelsen av å være hjemløs.

Han telter på et øde sted i Namsskogan, og vekkes midt på natten av at en bil kommer rusende og krasjer rett inn i et tre. Dette utløser en dominoeffekt av hendelser, og om litt har livet hans tatt en helt ny vending. 

Erling Bærø, enkemann og forfatteren av Et blått sjal av bly, og Portåpneren, bor sammen med sin syv år gamle adoptivsønn Kim på slektsgården hvor onkel Kasper styrer med turister og fiske. Erling er den som har den nevnte signetringen i sin eie, og samtidig som vi får høre ringens historie, nærmer den griske og utspekulerte Stig Ove Stensen seg, i sin jakt på selvsamme ring.

De mange flotte naturskildringene fra Helgelandskysten preger Kjell Erling Bardal sin prosa, og mengden kan føles unødvendig, hvis du er på jakt etter spenning. I innledningen kvapp jeg flere ganger til av litt vel kreative krumspring og et bildespråk som gjorde meg svimmel, men det avtok heldigvis litt, ettersom handlingen skred frem.

"I nesten tre uker har vinden jamret en monoton klagesang rundt hushjørnene. Det larmer i pipebeslaget, som om ei gjenglemt dør står og slår, og skogen er like svart som vinternatta rundt den. Trærne vifter i vinden med sine nakne greiner, som om de er skjeletter som venter på sine nye liv."

Handlingen er i mine øyne litt vill, det skorter litt på troverdigheten innimellom, men så satt jeg med en følelse av eventyr da jeg leste, så det passet inn. Boken kunne godt vært kortet inn litt, musikkreferanser, anekdoter, utidige kommentarer og funfackts fyller opp sidene og forstyrrer mer enn det bidrar. 

Når det er sagt, det er ikke lett å forene humor og krim, og som vi alle vet har vi mennesker ofte veldig ulik humoristisk sans. Meg traff den ikke helt, men det trenger ikke bety noe som helst. De to hovedpersonene deler handlingen i begynnelsen, men jeg røper vel ikke så mye når jeg sier at de møtes, og derfra følger vi dem begge. 

Cafè Tivoli har et fargerikt persongalleri, den fortelles fra flere ståsteder og blir aldri kjedelig. Litt romantikk får vi også, og noen fine familiescener som er god å få med på veien. Handlingen er lett å følge, og liker du deg på Helgelandskysten vil du ha glede av forfatterens jublende glede over dette området. 

Forlag: Fair

Utgitt: 2023

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar

En liten Jon Fosse bonansa i forbindelse med Nobelprisen

Tenk at Jon Fosse "vant" Nobelprisen i litteratur i år! Det er jo helt fantastisk, haugesunderen som vokste opp i Strandebarm. Mannen som ikke liker å flotte seg i beste sendetid, men har skrevet seg inn i hjertene til mang en leser. Jon Fosse har gitt ut i overkant av sytti verk, fordelt på mange sjangere. Jeg har lest en del av ham, og sett flere av hans oppsetninger på teater, men etter denne glade nyheten var jeg klar for å tette noen hull, og fylle ørene mine med noen av hans utgivelser på Storytel.

Forlaget om Stengd gitar: 
Liv er 20 år og bur i ei toromsleilegheit med sin eittårige son. Ho skal berre kaste boset, men døra smekkar att bak henne, og inne i leilegheita er den vesle sonen hennar heilt åleine. Den unge mora er hjelpelaus, mentalt forvirra og ute av stand til å løyse vansken med den stengde døra.
Tanken på ungen, ungen som skrik, ungen som søv, ungen åleine i senga, kvernar i hovudet hennar. Samstundes med denne marerittaktige historia rullar historia om fortida hennar opp. 

Jon Fosse debuterte som forfatter i 1983 med romanen Raudt, svart. Boken jeg åpnet lesefesten min med er "den vanskelige andreboken", og etter å ha lest den ble jeg ikke mindre nysgjerrig på hvordan debutromanen hans er.

Stengd gitar er like klaustrofobisk som den kan virke som, ut i fra forlagets introduksjon. Jeg ble overrasket over at Fosses stil tydelig kan gjenkjennes, allerede så tidlig i forfatterskapet, jeg kjenner igjen den repeterende stilen fra det jeg allerede har lest av ham.

Handlingen favner over mye av Livs liv, og mens ungen skrik og skrik hører vi om oppvekst, familien, broren som kommer og ser etter henne, og om faren til ungen.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1985

Sider: 175

Lest av: Anderz Eide

Forlaget om Naustet: 
Tre dagar ein sommar utspeler det seg ei trekanthistorie mellom eg-personen, barndomskameraten Knut og kona til Knut. Naustet er spennande som ein kriminalroman, skriven i ein repeterande, suggererande stil. Romanen handlar om vennskap, kjærleik, sjalusi og død. Boka er ein av dei sentrale romanane til Jon Fosse, og opningsreplikken har vorte ein klassikar: «Eg går ikkje ut lenger, ei uro er kommen over meg, og eg går ikkje ut.»

Naustet var den fjerde utgivelsen til Jon Fosse, og den som gjorde at det norske publikumet fikk øynene opp for hans forfatterskap. 

Det er et knapt persongalleri vi blir presentert for i denne romanen, men flere trengs det ikke for å lage et indre drama av dimensjoner. Den gjentagende stilen til Jon Fosse gjør at en stakkars lytter kan bli kokko i hodet av mindre, men handlingen er ikke vanskelig å følge. Det er også lett å sette seg inn i sjalusien som utspiller seg mellom to menn som knapt nok snakker sammen.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1989

Sider: 126

Lest av: Anderz Eide

Forlaget om Morgon og kveld: 
Eit barn, som skal heite Johannes og bli fiskar, blir fødd. Ein gammal mann, som heiter Johannes og har vore fiskar, døyr. 

Mellom dei to ytterpunkta i eit menneskeliv, fødsel og død, spenner denne konsentrert komponerte romanen seg ut i stort format. Johannes' liv er formidla ved dei to punkta, i eit språk som skriv seg inn mot inngangen og utgangen av livet.

Av disse tre bøkene var det begynnelsen på denne som fenget meg mest. Både fødselen til lille Johannes og morgenen til Johannes den eldre var fengslende å lytte til. 

Fødselen til Johannes den yngste gir en dimensjon til farfaren med samme navn, som dør samtidig. Vi får små broker av hans historie, og en fin skildring av hvordan det kan oppleves å være død. Ikke minst datterens opplevelse av farens dødsøyeblikk er varmt skildret. 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 1992

Sider: 115

Lest av: Jørgen Langhelle

For meg ble denne gjennomlyttingen en fin måte å hedre Nobelprisvinneren 2023 Jon Fosse. Hans forfatterskap har alltid utfordret meg, men også pirket frem et ønske om å forstå, så jeg har aldri "gitt opp", selv om skrivemåten fremdeles provoserer for mye til at jeg kan si at jeg nyter denne prosaen.  

Andre bøker jeg har lest av Jon Fosse: Det andre namnet, Eg er ein annan, Eit nytt namn, Kvitleik og Nokon kjem til å kome.

Bukkene Bruse og julenissen av Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund

I følge min bokhylle har Bukkene Bruse vært på badeland, på gamlehjem, på skolen og i Syden. I denne femte boken i serien er det jul, og får du ikke julestemning av denne boken, så vet ikke jeg. 

Forlaget om handlingen:
Det nærmer seg jul, men julenissen har aldri vært hos Bukkene Bruse. Kanskje han ikke finner fram? Men hvis de skriver ønskeliste og sender den til ham, da kommer han kanskje? Som tenkt, så gjort.
På julaften spiser de middag – og venter. Og venter. Til slutt går den største bukken ut for å hente ved.

DA banker det på døra!

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2023
Sider: 48
Kilde: Kjøpt selv

De tre bukkene er med på julegrantenning sammen med naboene sine. De hører at barna snakker om at julenissen ikke kommer nå, men på julaften, og da undrer de seg over hvorfor han aldri har vært hos dem.

Den største bukken smilte og sa at de kanskje ikke har vært snill nok, men den mellomste bukken visste råd, for han hadde hørt at alle får gave, også de som ikke er snille.

Alle tre bukkene begynner å bli store, for selv den minste bukken fnyser av at han var redd for julenissen før, da han var liten.

Dagen etter er småbrødrene i akebakken sammen med mange andre barn, og behovet for akebrett med ratt melder seg. Med det dukker også spørsmålet om julenissen opp, for det går jo an å ønske seg det?

Det er mye god julestemning i denne boken, julestjernen lyser i kjøkkenvinduet, hvor julegardinene henger og to dorullnisser pynter opp. Adventsappelsinen ligger på bordet, ved siden av adventsstaken som har tre lys tent. Når bukkene skal ut å hente juletre, er det en langneset, mørk fyr som stirrer på dem, fra under den julepyntede broen sin...
Alt er fryd og gammen, helt til det banker på døren på julekvelden, og "nissen" står utenfor. Sekk har han med også, stor nok til å romme to saftige geitebukker.

Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund innfrir igjen, med enda en ellevill historie. Det som begynner veldig koselig, går over i et mareritt, før seieren hentes inn og lykken igjen er på plass i bukkenes lille hjem.

Jeg antar at alle har lest disse bøkene, så noen ytterligere beskrivelse trengs nok ikke. Denne boken følger malen vi har blitt så glad i, med morsomheter for de voksne, mye dialog, som gjerne kan ropes. For meg som leser i barnehagen er det godt å ha litt volum på fremføringen, noe disse bøkene legger opp til. 

La Bukkene Bruse live opp lesestunden i adventstiden, jeg er sikker på at det går fint å lese den 24 ganger i desember. Kanskje barna vil sette pris på kosestund og bok, i stedet for adventskalender i år??  ⚄

Stormen - bind 1 i Ivo de Figueiredo sin biografi om Edvard Munch

Etter å ha sett utallige bilder av Edvard Munch utstilt i innland og utland, lest bøker om kunstneren og sett film om ham, trodde jeg ikke at enda en biografi kunne fortelle meg noe nytt. Der tok jeg skammelig feil, for i Ivo De Figueiredo sin nye bok, fikk jeg sannelig kjøtt på Munch-beinet.

Forlaget om handlingen:
Edvard Munch er ikke bare Norges største kunstner, men også den eneste som har erobret en plass i den globale kulturen. Stormen forteller historien om en bråmoden kunstner som etter å ha satt Kristiania på hodet med grensesprengende malerier, inntar det europeiske kontinentet som en provinsiell kraft fra nord.

Første bind følger Munch fram til 1902. Etter en oppvekst preget av sykdom og farsopprør fikk han sitt gjennombrudd med Det syke barn i 1886. De neste årene fartet han rastløst mellom Norge, Tyskland og Frankrike. Fra han tok opp penselen, levde Munch livet som i en storm der kunsten gikk foran alt. Det fikk kvinnene som elsket ham merke. Det samme gjorde familien han hele livet flyktet fra, men uten at han noen gang brøt nervebåndene som bandt dem sammen.

Historien om Edvard Munch gir leseren en skikkelig pangstart, som også gir tittelen på biografien en naturlig tilhørighet. 

I fortsettelsen får vi livet til Munch beskrevet i kronologisk rekkefølge, helt uten oppramsing, men med en stemning som hører hjemme i en god roman. Portrettet av den gåtefulle kunstneren males frem, og rundt ham ser man tydelig tiden han levde i. Vi hører om foreldre og søsken, slekten som satt godt i det, noe Edvards foreldre ikke merket så mye til. 

Etter en barndom sterkt preget av sykdom, som stadig kom tilbake, var det kjekt å lese om ranglefanten Edvard, om studenten og opprøreren som bodde i ham. Han begynte å tegne i sykesengen, og seks år gammel fikk han oppmerksomhet for sine tegninger. 

17 år gammel måtte han vrenge av seg åket som gamle Norge var, for skulle han finne fotfeste som kunstmaler måtte han ut for å male, og Paris ble første stoppested. Hele tiden hører vi om hvordan livet hans utartet seg og om hvordan han tilpasset seg tidsånden, tendenser og impulser. 

Det ligger litterær spenning i å lese om når han først blir tatt inn på et galleri, de første anmeldelsene og hvordan kunsten hans ble mottatt i offentligheten. På Høstutstillingen i 1884 var han en urokråke, og når han fikk høre at han malte "eiendommelige" bilder, følte han seg ikke forstått. Han ble beskyldt for å by publikum uferdige bilder, som om han gikk inn for å male stygt. Vi får høre om bakgrunnen for stilvalget, som innebar forenkling og stilisering.

Edvard Munch var samtidig med andre store navn som Christian Krogh, Oda Krogh, Hans Jæger, og ikke minst Henrik Ibsen som hadde påvirkning på maleren, med sine tekster. Denne gjengen gir næring til spenningskurven, og et autentisk bilde skrives frem om bohemenes liv, og denne gruppens påvirkning på Munchs arbeid og liv. Pietisten i ham, får ham senere til å ta avstand fra dem.

Denne biografien har så mange innfallsvinkler at det er umulig å komme inn på alle. Munch lyttet til Goldsteins naturfilosofiske tanker, og refleksjonene rundt kjønnskampen og hvordan bygge bro mellom ånd og materie. 

Munch-utstillingen på Berlinische Galerie var godt besøkt da jeg var der i høst. 

Vi hører om arbeidet hans, men minst like mye om kampen for å bli oppdaget, om beslutningstakerne, dårlige kritikker, og hele tiden mangelen på penger. Familiemedlemmer blir syke, noen blir frisk igjen, mens en etter en dør fra ham.

Edvard Munch er fast bestemt på at det er kunsten som er maken hans, så selv om han er glad i en fest og respekterte kvinner, så holdes de som vil ha noe mer av ham, på armlengdes avstand, spesielt historien om Matilde "Tulla" Larsens skjebne, er en kjedelig affære (for dem begge).

35 år gammel er Munch en feiret og foraktet skandalekunstner, etter å ha leid husvære hele livet får han kjøpt et lite hus på Åsgårdstrand. Nå nærmer vi oss 1902, og denne bokens slutt. For meg kom slutten litt brått, for Kindelen min sto på 66%, så overraskelsen var stor da resten av boken besto av litteraturliste, bilde liste, person og verksregister og forkortelser til notene. 

Heldigvis kommer det et bind til i denne biografien, men det er ikke før godt ut på høsten 2024, så det er bare til å smøre seg med tålmodighet. Som du sikkert skjønner så likte jeg boken godt, en mer velskrevet og gjennomarbeidet biografi skal du lete lenge etter. At jeg leste den på Kindel gjorde at jeg ikke fikk brukt bildene som var gjengitt i stor nok grad, så jeg anbefaler nettbrettfantaster å kjøpe papirboken denne gangen ⚄  

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2023

Sider: 366

Kilde: PDF fra forlaget

Mur av taushet av Arnaldur Indridason

Den prisbelønnede og kritikerroste forfatteren Arnaldur Indridason har en lang rekke bøker på samvittigheten. De er fordelt på flere serier, blant annet den om Erlendur Sveinsson, som jeg likte godt. Forfatteren har blitt eldre og det har også hovedpersonen i den nyeste serien. Mur av taushet er den fjerde boken i serien om den pensjonerte etterforskeren Konràd, som fyller tiden med å grave i sin egen historie, og andre gamle saker. 

Forlaget om handlingen: 
En brutal hemmelighet er murt inn i en kjellervegg i et steinhus i Reykjavik, som har ligget begravd der i flere tiår. Den pensjonerte politibetjenten Konràđ vil til bunns i hva som skjedde den gangen. Men politiet retter isteden søkelyset mot Konràđ: 

Hvorfor fortalte han ikke sannheten om hendelsene den dagen hans egen far ble drept? Og hva mer har han tiet om i alle disse årene?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2020/på norsk 2023
Sider: 312
Kilde: Lånt på biblioteket

Denne serien som nå teller fire bøker, er av det litt dystre slaget. Handlingen er saktegående, men plottet er finurlig og måten forfatteren blander nåtid og fortid, gjør at leseren må følge godt med.

Før jeg leste denne lyttet jeg meg gjennom Den tause moren, så Konrad og hans historie hadde jeg fått et godt grep om. I årets utgivelse er Konrads fortid vel så spennende å følge med på, som mysteriet som utgjør den røde tråden i denne kriminalromanen. Jeg kaller det en roman, for selv om Konrad jakter på noen sannheter, er det lite etterforsking å spore her. 

Historien begynner i 1979 hvor synske Eyglo, er på besøk til en kvinne som synes det er dårlige vibrasjoner i huset sitt. Hun kunne ikke hjelpe kvinnen, men noterte seg at huset en måned senere ble lagt ut for salg. Førti år senere faller den nåværende eieren av huset over tørkesnorene, når han skal skifte lyspære i kjelleren. I fallet river han ut deler av murveggen som snorene er festet i, og får seg et skikkelig sjokk.

Konrad bruker tiden sin på å finne ut mer om farens liv, og ikke minst det uoppklarte drapet på ham, for mange år siden. Han kjenner Eyglo fra før, for fedrene deres drev en utstrakt svindlervirksomhet, da han og Eyglo vokste opp. 

Handlingen har en alvorlig undertone, og belyser et samfunnsproblem som for meg er helt uforståelig, barnemisbruk og vold i nære relasjoner. Det er Elisa som er den skadelidende her, med en mann som har isolert sin kone fra andre, og til stadighet banker henne. Når han blir tatt i å smyge seg inn på soverommet til deres 8 år gamle datter, tar Elisa affære. Hun sender datteren på landet til familien, og moter seg opp for å kreve skilsmisse fra mannen.

        - Jeg ville ikke sovet her i natt hvis jeg var deg, sa Elisa høyere.
        - Truer du meg, ditt helvete?! Kommer du med satans trusler?
        - Det er kanskje tryggere for deg, sa hun. - Det ligger en kniv under madrassen min der oppe. Du kan sjekke det. Jeg føler meg trygg med å ha den der. Det er kniver i kjøkkenskuffene. Kniver i kjelleren. Kanskje jeg har gjemt kniver over hele huset.
        Mannen betraktet henne taust, men løp så opp trappene og inn på rommet deres, og kom ned igjen like etterpå med filetkniven i hånden.

I en sekundærhandling møter vi tre menn, som gjør innbrudd i et av de finere husene i nabolaget. Legen som er skadelidende, velger å ikke anmelde innbruddet, og grunnen til det merker de tre mennene snart. 

Liker du å lese krimromaner som har en god dose stemning, så er dette noe for deg. Handlingen hopper litt frem og tilbake i tid, men den er lett å følge. Spenningskurven er ikke spesielt høy, men jevnt stigende etter hvert som historien fortelles. 

Arnaldur Indridason har gode karakterer, og plottet er spekket med frampek og vendepunkter, som gjør historien interessant å følge. Her får leseren historiefortelling på sitt beste, med en slutt, som lover enda en bok i serien - det kan jeg like ⚄

Vil du lese hele serien i rett rekkefølge ser den sånn ut:

Mørket vet, Jenta ved broen, Den tause moren

(alle tre bøkene finnes på Storytel)

Sa jeg noe feil? av Aksel Inge Sinding

Jeg har lest noen selvhjelpsbøker i mitt liv, men aldri noen som er så matnyttig som psykolog Aksel Inge Sinding sin nye bok. Biblioteket skal få tilbake sitt eksemplar, men tittelen er skrevet opp på ønskelisten min. Sa jeg noe feil? er en bok de aller fleste kan ha nytte av, enten man er partner eller pårørende, leder, lærer, rådgiver eller arbeider i helsevesenet. Eller, som meg, rett og slett bare ønsker å bli en bedre samtalepartner.

Forlaget om boken:
Hvordan snakker du med en som, til tross for alle dine positive tilbakemeldinger, intenst misliker seg selv? Eller med en som står midt i et samlivsbrudd, og må starte helt på nytt, mot sin vilje? Hva sier du til en som har mistet barnet sitt, når det river på innsiden din å se sorgen deres? Det korte svaret er: Prøv å vise forståelse for hvordan de har det, og anerkjenn opplevelsen deres. Vis empati. 

Sa jeg noe feil? er en lettlest, engasjerende og klok bok som handler om hvordan vi møter hverandre i samtaler – enten samtalene dreier seg om hverdagsfrustrasjoner, konflikter, det å stå fast i noe, manglende motivasjon, psykiske helseproblemer eller å skulle støtte noen gjennom noe utfordrende. 

Tidligere erfaringer med denne typen litteratur gjør at jeg startet lesingen med en litt avventende følelse. Denne gangen var det ingen ting å frykte, for boken er lettlest og har mange gode poenger, uten at ting blir repetert.

Hadde boken vært min egen, ville jeg brukt den gule tekstmarkøren flittig, for rådene forfatteren kommer med gjennom de ti kapitlene, treffer meg. I et lettforståelig språk forklares følelser i forskjellige situasjoner, med eksempler som hvem som helst kan nikke gjenkjennende til.

Grunnteknikken som går igjen er validering av følelser, og dette starter vi med. Egne tanker rundt dette har svirret en stund, så det ga en god følelse å lese om hvorfor jeg opplever at noen mennesker er bedre å snakke med om problemer, enn andre. 

Hva det er som gjør at følelser blir vanskelige, hva skjer med mine følelser når jeg går i møte med andres? Mot slutten av boken belyses det vanskeligste av alt, "de vanskelige samtalene" og ikke minst hvordan en skal si unnskyld. 

Gjennom hele boken settes det søkelys på hvilken felle en lett kan gå i, i forhold til kapitlets tema. "Fiksefella" for eksempel, eller "oppmuntringsfella", den er vel enda mer utbredt. Jeg tror vi er mange som kan treffes i disse fellene, som jeg ser for meg som et stort hull i bakken, dekket med grener og blader. Der nede sitter vi og diskuterer fellen vi gikk i: "Ta deg sammen!" eller "Det kunne vært verre".

Selv du som ikke er på jakt etter denne type bok, bør du lese denne, jeg kommer av og til over noen bøker som jeg tenker at alle mennesker som kommuniserer med andre, burde lese, og dette er en sånn bok. 

Hanne Berkaak har illustrert boken. Hun har valgt en myk palett i blått og beige, og tryllet frem enkle bilder som støtter godt opp rundt Aksel Inge Sinding sine kloke tanker. Da jeg leste denne boken følte jeg at psykologen var på lag med meg, ingen ovenfra og ned holdning skinte igjennom, og jeg følte meg ikke belært. I flere av eksemplene skildrer han sin egen tilkortkommenhet, noe som gjør ham folkelig og troverdig. Respekt er viktig når en skal ta til seg andres kunnskap, og jeg kjenner at grunnen til at jeg lytter konsentrert til budskapet han kommer med, ligger i nettopp dette.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2023

Sider: 224

Illustrert av: Hanne Berkaak

Kilde: Lånt på biblioteket