Klokken en 1001-bok av Iris Murdoch

Irske Iris Murdoch er en av forfatterne som boken 1001 bøker du må lese før du dør, anbefaler oss å lese. I 1001-lesesirkelen i desember skal vi lese en bok utgitt mellom 1901-1960, og da passet hennes roman Klokken fra 1958 godt inn. 

Etter mitt besøk i Irland i sommer hadde jeg ambisjoner om å gjøre meg litt bedre kjent med irsk litteratur. Iris Murdoch ble født i 1919 i Dublin av irske foreldre, men bodde hele livet i Storbritannia. Hun debuterte som forfatter i 1954, og ga gjennom livet ut 26 romaner. Hun var utdannet moralfilosof, og underviste filosofi ved Oxford Universitet i femten år. Filmen Iris fra 2001 er bygget på to biografier om henne, den har jeg lyst å se!
Iris Murdoch - en spennende forfatter å bli kjent med.

Forlaget om handlingen:
På det engelske gods Imber Court lever en gruppe mennesker sammen til tross for deres vidt forskjellige vesener. Alle har de hver deres bagasje å bære rundt på og hver deres historie fylt med nederlag, sorger og konflikter. 

Derfor har de installert seg i dette ingenmannsland, hvor omverdenen ikke kan nå dem. Denne illusjonen blir dog brutt, da to uvedkommende en dag besøker området og får røsket opp i den kunstige tilværelsen, som de mange beboere inntil da har levd i.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1958/på norsk 1966
Sider: 301
Kilde: Biblioteket

Er du glad i det erkeengelske, historier fra landsbygda satt litt tilbake i tid, så er denne romanen midt i blinken for deg. Jeg så stadig for meg dette ultrakoselige miljøet, med noe som truer i skyggene, da jeg leste.

Vi møter Dora, nedre middelklasse uten ambisjoner og egne meninger, og Paul, en mann med en stri natur og en viril autoritet. Toby Gashe er en av hovedpersonene, en 18 år gammel gutt, som i åpningsscenen befinner seg på toget, hvor han støter på Dora og Paul, uten at han vet at de også skal til Imber.

Toby er en arbeiderklassegutt, med et sterkt ønske om å ofre seg for noe, før han skal i gang med universitetsstudier. Vel fremme ved abbediet blir han installert i portnerboligen, hvor også Nick bor. Nick er en plaget sjel, det er litt uvisst av hva, men at han ikke kan oppføre seg, det er helt sikkert.

De nye gjestene blir hentet på togstasjonen av James Tayper Pace, og fraktet vekk fra det siste av sivilisasjon i Imbers Land Rover. Beskrivelsen av området, menneskene, gartneriet og abbediet er en lesefest av de store. Det oser av landlig hygge, men det blir aldri sentimentalt og rørende, for i små hint med noe som kan være en trussel, holdes leseren på pinebenken. 

Ikke minst Nick og tvillingsøsteren hans Catherine, som snart skal låses inn til abbedissen og nonnene, bidrar til denne uhyggen. De mellommenneskelige relasjonene er mange og setter flere av karakterene på prøve. Tematikken som trer tydeligst frem er homofili. Siden dette var strengt ulovlig, utuktig og farlig å vise slike tilbøyeligheter, og at mennene står i et skjevt maktforhold til hverandre, gjør det ikke bedre. Å skrive om dette i 1958, er ikke det samme som å skrive om temaet nå, så jeg tar hatten av for Murdoch som greide det, på en måte som (jeg antar) ikke støtet noen. 

            Toby hadde fått, men ennå ikke fordøyet, en av det voksne livs første erfaringer: at man aldri kan være trygg. Når som helst kan man rykkes ut av anelsesløs uskyld og bli kastet over i dens motsetning, uten noen overgangstilstand. Så høyt går havet omkring oss av vår egen og andre menneskers ufullkommenhet. Toby var blitt drevet fra en lykke som hadde forekommet ham uovervinnelig, og over i et sinnsopprør han knapt forstod.

Blant de mange begivenhetene i romanen finnes det en stor, gammel kirkeklokke på bunnen av innsjøen, så tittelen forklarer seg selv, men det er ikke dette som er det viktigste her. 

I denne romanen drøfter Iris Murdoch det moderne menneskets eksistensielle vilkår og situasjon på en tankevekkende måte. Boken er ikke spesielt lettlest for sidene er tettpakket med liten skrift, og litt gammelmodig språk. Ordet "rebarbativ" blir brukt gjentatte ganger, sammen med andre litt utdaterte ord. Blir romanen gitt ut på nytt (noe jeg synes den burde...) vil jeg anta at teksten blir presentert på en mer moderne måte, noe som vil gjøre den lettere å lese. Selve handlingen er lett å følge, den byr på dunkle hemmeligheter og mye intrige, noe som ga meg en fin leseopplevelse.

Frister det å bli bedre kjent med Iris Murdoch etter denne boken, kan jeg anbefale filmen Iris, som er bygget på to biografier av henne. Veldig sterk om henne, men også om hvordan det kan føles å få alzheimer. Du finner den på TV 2 Play blant annet.