Kleptokratiet av Espen Skjerven

Leste du Slakt og Blod er tykkere enn vann, er jeg sikker på at du er mer enn klar for den tredje spenningsromanen i serien om politimannen Tom Grayston. Kleptokrati er ikke et tulleord (som jeg først trodde), tittelen penser oss rett inn på tematikken i denne boken, som er internasjonal kriminalitet. 

Forlaget om handlingen:
Den norske miljø- og menneskerettighetsforkjemperen Sofie Christensen er fast bestemt på å avdekke konsekvensene av oljevirksomheten til et norskeid selskap i regnskogen i Den demokratiske republikken Kongo. Samtidig ber en avhopper fra en beryktet opprørsgruppe Christensens svenske kollega, Anna Hagberg, om hjelp til å finne sønnene hans. Kort tid senere blir kvinnene angrepet i leiligheten deres i Kinshasa. Avhopperen og en fremmed mann blir drept. Kvinnene blir arrestert for drap. 

Politioverbetjent Tom Grayston og makkeren Chris Møller i Kripos får i oppdrag å reise til Kongo for å undersøke saken. Det blir starten på en sak de aldri kommer til å glemme.

Min aller første reaksjon på at historien tok meg med til Kongo, var nesen som rynket seg. Heldigvis gjorde forfatteren det lett for meg, for innledningsvis får vi noen fine skildringer av kulturen og naturen i dette landet.

Sakte men sikkert skrus dramatikken opp, og vi får se andre, mer dystrere sider av landet. Vi befinner oss i et land preget av høy arbeidsledighet, stor fattigdom, vold og generelt utrygge mennesker. Går det an å tenke på global oppvarming og klimamål når en lever under disse forholdene? 

Skurkene i denne historien er ikke befolkningen, men statsledere som stjeler naturresurser fra staten, til sin egen personlige utnyttelse. Midt i dette kaoset befinner det seg to tøffe damer, Sofie og Anna, som fryktløst gjør hva de kan for å stoppe utbygging av oljevirksomhet i et sårbart økosystem.

                    Mertens fikk øye på machetene i viltvokternes hender. Pulsen slo raskere. Hjernen ville rømme, men kroppen var paralysert.
For å være ærlig håpet jeg det ikke ville gå så langt, brummet Mumbere. Jeg trodde du ville ta til fornuft. Øynene lyste villskap. Tjeneren som ble hersker, var i sitt ess. Mertens maktet ikke å få frem et eneste ord. Tungen var frosset fast. Mumbere ristet på hodet. Du har vært så sta! Og dum! Hvorfor kunne du ikke bare åpne parken for FMC Oil?

Espen Skjerven skriver med stø penn, flere ganger mens jeg leste tenkte jeg at han må ha jobbet med disse spørsmålene, for å kunne skrive så troverdig, noe etterordet skulle vise seg å bekrefte. 

Handlingen følger en lineær tidslinje, og er skrevet i et direkte språk uten lange utdypende skildringer, som ville dempet tempoet. Det er forholdsvis få karakterer å holde greie på, et persongalleri som raskt blir tydelig for leseren. Historien er handlingsmettet til tusen, nesten så det var vanskelig å trekke pusten. 

Dette er en krim som utfordrer følelsene dine, uten at du må bruke energi på å finne ut av hvordan historien henger sammen. Tematisk tar boken opp globale utfordringer vi i flere år har lest om i media, og det er veldig greit å få et fargerikt bakteppe til de bildene en allerede har på netthinnen. 

Du trenger ikke hete Nesbø for å skrive god krim, Espen Skjerven beviser igjen at han har knekt koden, og gir leserne sine godt med valuta for pengene.

Gled deg til denne, boken kommer ut i oktober ☺

Forlag: Liv

Utgitt: 2022

Sider: 384

Kilde: Reklame/leseeksemplar

Blodmåne en ny Harry Hole-krim av Jo Nesbø

De mange som har fulgt serien om Harry Hole gjennom de siste bøkene, vet hvorfor han har ambisjoner om å drikke seg i hjel. Serien som startet for 13 bøker siden, i 1997 med Flaggermusmannen, fortsetter i høst med Blodmåne. I mine øyne er dette en av de beste bøkene til nå, en skikkelig slukebok, som du virkelig kan glede deg til.

Forlaget om handlingen:
Harry har reist til Los Angeles for å drikke seg i hjel etter at livet hans er gått i stykker. Langt på vei har han greid det, men ikke helt. Han har hjulpet den eldre filmskuespilleren Lucille unna et narkotikakartell hun skylder én million dollar. Hun har gitt ham husly, selskap og en skreddersydd dress.

I Oslo er to jenter forsvunnet og drept. Én av de mistenkte er en kjent eiendomsbaron. Katrine Bratt vil kontakte landets fremste spesialist på seriemord, men for sjefene i Politiet er et samarbeid med Harry Hole uaktuelt. Den mistenkte eiendomsbaronen vil derimot hyre ham som privatetterforsker. Harry takker nei, men det er før kartellet tar Lucille som gissel. Løser han saken, skal han få en bonus som dekker Lucilles gjeld.

Hjemme i Norge samler Harry et lag bestående av en kokainselgende barndomsvenn, en korrupt politimann og en kreftsyk psykolog. Kartellet har gitt dem ti dager. Klokka tikker, og det er varslet blodmåne over Oslo.

Vi møter Harry Hole på første side, han er en pengelens fyllik, som sitter og snakker med Lucille og skjønner at det finnes noen som har det verre enn ham. 

Videre fornyer vi bekjentskapet med Katrine Bratt, nå leder for Voldsavsnittet, enke og mor til Gert på 3 år. Med få setninger frisker Jo Nesbø opp hukommelsen til leseren, med hva som skjedde i privatlivet hennes, samtidig som et plausibelt spørsmål stilles, for Gert ligner unektelig veldig på Harry - eller Hallik som Gert kaller ham. 

Hennes kollega heter Sung-min Larsen, adoptert som liten fra Korea og homofil, to karakteristikker som spiller humoren opp noen hakk. Han og Katrine får forsvinningene, og senere drapene på Susanne Andersen og Bertine Bertilsen på bordet, og samarbeider godt, til Harry Hole dukker opp som troll av eske. 

Ingen god Holekrim uten skruppelløse journalister, Terry Våge fra Dagbladet og Mona Daa fra VG kommer raskt på banen. Dagbladet rapporterer lynkjapt fra åstedene, så raskt at en lekkasje fra etterforskningsgruppen må tettes. 

Det er ikke før eiendomsbaronen Markus Røed introduseres til historien, vi møter en skikkelig slimål. Hans kone gir ham alibi, så han er ikke redd for å bli tatt for drapene, men så lenge han er under etterforsking, taper eiendomsfirmaet hans penger. Han hyrer Harry Hole for å begrense tapene, og showet kan begynne.

Blodmåne er en til de grader velskrevet krim, alt henger sammen, ingen scener er overflødig. Her er korte innledninger, eksakt utmålte doser av romantikk, diskusjoner på politikammeret, og ikke minst, bloddryppende scener, som denne:

                    Han så ned på henne. Så hvordan leppene hennes beveget seg. Formet ordene. Jeg er elsket. Så løftet han kniven slik at spissen pekte mot halspulsåren, lente seg fremover og la hele sin tyngde over idet han lot knivbladet gli inn. Den varme spruten av blod mot hans iskalde hud fikk ham til å grøsse av velvære og uhygge.

Før vi har nådd slutten, har vi blitt forsøkt lurt med mulige gjerningsmenn, men det er ikke før helt mot slutten at denne åpenbarer seg. Det er ikke en som blir dradd ut av hatten, men en karakter som har vært med hele tiden. Gjerningsmannen har en stemme gjennom hele boken, men jeg så ikke denne komme, så gled deg, og se om du løser gåten ☺

Jeg var i Oslo forrige helg, vi hadde bestilt bord på Lorry og fikk sitte til venstre for inngangsdøren, som er hedersplassen til forfatteren.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 487

Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

Dine ord av Gaute Heivoll

Dette er langt fra den første romanen jeg leser av Gaute Heivoll, men jeg tror det må være den som har gjort sterkest inntrykk på meg. Boken er forholdsvis kort, og kan med hell leses i en eneste jafs.

Forlaget om handlingen:
Han er blind, men også forfatter av tolv bøker. Det er hans kone som til nå har lyttet til ham og skrevet fortellingene ned, men ikke denne gangen. Han har leid en gammel gård og hyret en sekretær, en ung kvinne, og med hennes hjelp skal han skrive en ny bok.

Men den unge kvinnen har også sin historie. Og snart vil fortiden ta henne igjen. Snart vil livet hennes gripe inn i arbeidet og forholdet til den blinde forfatteren. Snart vil de stå ved en grense ingen kan krysse uten store konsekvenser.

Dine ord er et intenst og sanselig kammerdrama. Det er en roman om å gjøre det umulige, om å lytte seg fram til smertepunktet i sitt eget liv. Men fremfor alt handler den om selve fortellingens foruroligende makt.

Forfatteren forblir navnløs, så også den andre hovedpersonen, den lokale kvinnen som hjelper ham med boken. Han er blind, og i begynnelsen av romanen hører leseren om dramatikken som resulterte i dette handikappet. 

Det er den ensomme nabokona Ågot, som for lengst har passert åtti, som tar seg av forfatteren, der han bor alene etter at kona tok med seg barna og flyttet. Hun bærer inn ved til ham, samtidig som hun ser etter huset sitt, for det er hennes gård han leier, med kuer og hest og det hele. 

Den unge damen som takker ja til sekretærjobben hos ham, bor fremdeles hjemme, hos en mor som savner henne når hun er borte, og krever mye av henne, mer enn hun er villig til å gi. 

Det er en generasjon i mellom dette umake paret, som finner hverandre i litteraturen. Det er spennende å lese hvordan de ser på hverandre, og hvordan de tolker hverandres oppførsel. Det er mye utvikling i teksten, en besnærende liten intrige antydes, mens dunkle hemmeligheter sakte men sikkert siver frem mellom linjene. 

Som alltid er det noe behersket over Gaute Heivoll sin prosa, samtidig som historien som vokser frem føles overveldende til tider. Historien befinner seg i en nåtid, men gjennom tilbakeblikk i begges liv, skjønner leseren bakgrunnen for det som utspiller seg nå.

Det er ikke tvil om at Dine ord fengslet meg, ikke med dramatikk og saftige scener, men med en spennende tematikk og en fortellerstil som stadig zoomer ut og smyger seg nærmere. Sjelden har jeg lest en roman med så mye stillhet - det ble aldri kjedelig bare som et langt deilig utpust. 

Forlag: Tiden

Utgitt: 2022

Sider: 184

Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

Sjakk under vulkanen av Håkan Nesser

Dette er den syvende boken hvor Gunnar Barbarotti er hovedpersonen. Jeg har lest alle bøkene med denne koselige politietterforskeren, og flere til av forfatteren. Barbarotti er i støtet også i denne historien, som er like stemningsfull og morsom som resten av serien.

Forlaget om handlingen:
Herr Franzén, jeg har nettopp lest en bok der De beskriver et perfekt drap. Og vet De hva, jeg fikk nesten en følelse av at De har utført det. Er det en riktig antagelse?

Slik begynner forfatter John Leander Franzéns verste mareritt. Han er invitert til bokkveld på et bibliotek på et lite sted i Midt-Sverige, da en kvinne reiser seg og stiller nettopp dette spørsmålet. Etter nok et bibliotekbesøk, i Kymlinge, forsvinner forfatteren sporløst. Et par dager i forveien har han sendt et uferdig manus til forleggeren sin i Stockholm, En litterats siste dager og død.
Ettersom forsvinningen skjer i Kymlinge, er det Gunnar Barbarotti som får i oppdrag å samarbeide med Stockholmspolitiet om å oppklare saken.

Selv etter 38 utgivelser gjennom sin 35 år lange karriere som forfatter, greier Håkan Nesser å fornye seg. I mesteparten av denne historien så famler Barbarotti i blinde, for å finne ut hva som har skjedd med de forsvunnede forfatterne. 

Heldigvis kommer mangeårig kollega, og nå samboer gjennom sju år, Eva Backman seg hjem fra Australia hvor hun har besøkt sin sønn, så hun kan gi den aldrende etterforskeren en å sparre med. 

Handlingen utspiller seg over ni måneder midt i beste koronatiden, og finner sted i den fiktive byen Kymlinge og i Stockholm. Ikke la deg avskrekke av starten hvor vi blir kjent med en bok i boken, noe som kan forvirre. Bildet klarner snart, du vil få full kontroll over persongalleriet, og de bakenforliggende historiene, som plottet er flettet sammen av.

Når kollega Lindhagen greier å overbevise Backman og Barbarotti til å etterforske smalt, i stedet for bredt, er de litt skeptisk til hans nye idè, men legger om kursen:

        Dette resonnementet henger faktisk ganske godt sammen, men jeg synes likevel at vi skal være litt diskrè. Det skader ikke å gi inntrykk av at vi etterforsker bredt som bare fanken. 
        Hundre og åtti grader, sa Lindhagen og smilte fornøyd. Jeg bøyer meg for mine kollegers samlede visdom. Da er det bare å lete seg frem til denne hendelsen. Så jævla vanskelig behøver det vel ikke være?
        Barbarotti la merke til at det var noen i rommet som sukket, og innså nesten umiddelbart at det var ham selv.

Boken nærmet seg slutten, og ikke kul om jeg greide å finne ut løsningen på mysteriet. Heldigvis engasjerte boken nok til at jeg virkelig ville vite det, for med krim så er det tross alt ikke nok med godt språk og mye humor. Det jeg prøver å si, er at det egentlig ikke er spennende, ikke i det hele tatt, dette er en skikkelig kosekrim, men akk så kjekt det var å lese. 

Sjakk under vulkanen fikk meg til å smile og le gjennom hele lesningen. Dialogene hvor Gunnar Barbarotti deler sine tankesprang, med Vårherre eller kollegene sine, er treffende og reflekterte, og ordvekslingen mellom ham og kjæresten er helt uimotståelig. 

Synes du at du fortjener en skikkelig gladbok, så er denne midt i blinken ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2021/på norsk 2022

Sider: 384

Kilde: Reklame/leseeksemplar

Diamantkvelder av Hilde Rød-Larsen

Hilde Rød-Larsen debuterte med Sommertid i 2019, hun jobber som oversetter og har sin utdannelse fra London, i likhet med hovedpersonen i denne romanen. Jeg likte godt den litt snodige måten denne historien er bygget opp på, og ikke minst språket som blir brukt - denne må du lese!

Forlaget om handlingen:
Agnete har kontroll. Dagene følger en fast rytme, kroppen lystrer kommando, hun har en jobb hun trives med. Hun er gift for andre gang og har en datter som snart er voksen. Så begynner hun å miste håret.

En høstmorgen reiser mannen hennes på jobb i utlandet og skal ikke komme hjem før til jul. Hun og datteren er alene i leiligheten. Agnete får ro til å lete etter ord for det kroppen har prøvd å fortelle henne en stund.

I glimt og bruddstykker forsøker hun å se tilbake på seg selv som ung student i London. Hvordan hun lengtet etter å bli avslørt og trøstet. Hvordan hun i de årene forvillet seg inn i et mørke forkledd som lys.

Hovedpersonen i denne romanen blir vi kjent med fra flere vinkler. Boken er delt i tre deler, Agnete en 48 år gammel oversetter av romaner, ser bakover og innover i seg selv. 

Hun forsøker å fortelle historien om Jenny, jenta hun møtte da hun begynte å studere i London, men det vil seg ikke, fortsettelsen tar omveier. Derfor gjør hun en vri, og skriver seg ut av historien. I del to fortelles historien hennes i tredjeperson, karakterene er gjenkjennelige men forskjellige, og navnene er nye. 

Når den siste delen starter spør hun seg, hva ville C med meg? Jeg antar at C er Alexander fra del to, altså Sarah (dvs Jenny) sin psykologfar, som Marianne (altså Agnete) får et forhold til. Forvirrende? neida, bare litt...

I den siste delen møter vi igjen Agnete som middelaldrende kvinne. Mannen som reiste utenlands i begynnelsen av boken, er ventet hjem. Vi hører om hennes første ekteskap, datteren Auroras fødsel, og tankene hennes rundt bruddet med mannen. 

Og så, de første tre månedene, ble jeg likevel et dyr. 
    Melka strømmet og strømmet, og datteren min sugde og sugde, og alt rundt oss var trusler. Hodet mitt ble klart og stille, og kroppen tok over.
        Men hele tida lot jeg som om jeg var et menneske.

Det er mange subtile følelser som skrives frem i denne romanen, som følelsen av å miste besinnelsen, også er det ingen som merker det. Eller å være avsondret fra alle, midt i en menneskevrimmel. Hva gjør vi mennesker for å holde ut med oss selv? Jeg må innrømme at det kokte litt i hodet mitt da jeg slukte denne boken, for slukte den gjorde jeg absolutt.

Refleksjonene er mange og kloke, språket er nydelig, hun klarer å sette ord på de aller minste fornemmelsene som vi mennesker tror vi er alene om. Historien har levende karakterer, som gir dybde og mening til teksten - jeg anbefaler gjerne romanen videre!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2022

Sider: 251

Kilde: Reklame/PDF fra forlaget

Et sted i tiden av Anders Lunde

Anders Lunde er skribent av yrke, og med denne romanen har han fire bokutgivelser på samvittigheten. Et sted i tiden skriver seg inn sjangeren magisk realisme eller fantasy. Men på tross av sine gåtefulle innslag, er gjenkjennelsen aldri langt unna. For dette er først og fremst en historie om mennesker,  om de små og store tingene i livet.

Forlaget om handlingen: 
Når et opptog av mennesker brått dukker opp fra ingensteds og vandrer gjennom byer over hele verden uten å ense omgivelsene, går samfunnet inn i en form for krisetilstand. Hvem er de? Hva vil de? Hvor kommer de fra? Dette er spørsmål som preger hverdagen og livene til menneskene i den nye romanen til Anders Lunde. Romanen følger Viljar og familien hans gjennom denne underlige situasjonen et sted i verden på begynnelsen av 1970-tallet. 

Samtidig som den store begivenheten inntrer og vedvarer, dukker gamle og vonde minner opp hos dem, i tillegg til nye og merkelige hendelser. Til slutt kommer familiens undertrykte historie til overflaten og vender om på alt, nærmest bokstavelig talt. 

Det er ikke tvil om at dette opptoget gjør noe med menneskene, men selv om de blir redd, så får denne horden av mennesker fortsette sin stille vandring. 

Hovedpersonen er en liten gutt, og det er med hans øyne vi opplever denne underlige situasjonen. Opptoget kaster ingen skygge der de lydløst vandrer gjennom byen, men på veggen til Viljar dukker det opp en skygge. Han hører også lyder, der det ikke skulle vært lyd, dette og stadig flere hint, bygger opp en nervepirrende stemning. 

Romanen handler om redsel, hva skjer med oss når vi blir redd?  Samfunnskrisen som det ledes opp til, sammenlignes med krigsutbruddet, og redselen nazistene satt i befolkningen den gang. Jeg hadde dette med i tankene da jeg leste videre, men i denne romanen er trusselen mer subtil, lydløse rop og optiske illusjoner, ga meg en forestilling om parallelle verdener.

Med til historien hører en far som bærer på en stor sorg, og en mor som øyensynlig sørger over, at hun tidlig i livet ga opp alle drømmene sine, for barnet som var på vei. 

                Moren lener seg mot ham og plasserer hånden på kneet hans.
                - Hva er det du sier, Viljar?
                - Jeg sier at han må slutte.
                - Han? Pappa?
                - Ja. 
                - Men hva skal han slutte med, da?
                - Helene, svarer han, høyt og tydelig. - Han må ikke late som om det ikke skjedde.
                Det er som en bombe blir sluppet ned i rommet. Brått farer faren opp, stamper over gulvet og stopper foran bokhylla. 

Historien vender ikke tilbake til virkeligheten, og jeg må innrømme at plottet ble litt for fantastisk for min smak. Jeg leser gjerne fantasy, dystopier eller sci-fi, men når handlingen er lagt tett opptil virkeligheten, og fremstår som en mix, som mitt hode ikke rår med. 

Er du glad i magisk realisme, så er Et sted i tiden en fin bok å lese. Den passer for voksne, men kanskje aller mest for barn/ungdom, med tanke på tematikken og utformingen av historien. 

Forlag: Liv

Utgitt: 2022

Sider: 165

Kilde: Reklame/Leseeksemplar

Kart over kroppens makeløse landskap av Maddie Mortimer

Det sies at romaner om kreft har fått sin egen sjanger. Uten at jeg har lest så mange av disse romanene, vil jeg påstå at debutromanen til Maddie Mortimer er noe helt for seg selv. Den unge forfatteren er bare 26 år gammel, men overskrider grenser allerede i sin første roman, jeg er imponert. 

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen Lia er en kvinne i 40-årene som er i ferd med å dø av kreft. Men det handler også om de som snart skal bli hennes etterlatte – tenåringsdattera Iris og ektemannen Harry. Harry har aldri helt greid å etablere et nært forhold til Iris, og han er vettskremt over tanken på at også hun vil forsvinne for ham når Lia dør. I tilbakeblikk skildres Lias oppvekst i en dypt religiøs familie og ungdomsforelskelsen Matthew. En annen sentral person er Lias mor, som i sin tid slo hånda av henne, men som nå angrer bittert og prøver å gjøre opp for tapt tid.

Når Lia finner ut at kreften er tilbake og at den ikke kan stoppes, prøver hun å holde fortiden, nåtiden og kroppen atskilt. Men menneskekroppen er porøs og ukontrollerbar, det samme er kreftsykdommen, som sprer seg. 

Etter hvert som Lia blir sykere, begynner grensene å løse seg opp. Da melder de store spørsmålene seg på – om hva det betyr å gi slipp, om tilgivelse, om det å dø i nåde.

En så leken og robust roman er det lenge siden jeg har lest. Det handler om kreft, om selve sykdomsforløpet og om hva sykdommen gjør med de pårørende, i tillegg til pasienten. 

Men, dette blir aldri nitrist, for en av "hovedpersonene" er selve sykdommen. Den herjer i kroppen, men når vi får ta del i denne ferden, som er skrevet i et muntert billedspråk, blir sykdommen ufarliggjort på en måte. Fra s. 277, sykdommens ynglingsfaktum:

Når du først er inne i et hode -
kan du gå inn og ut
som det passer deg.

Som djevler i prestegårder.
Som gutter i jenter.
Som lesere i bøker.

Vi blir kjent med Lia fra flere ståsted, ofte er vi tilbake til hennes egen oppvekst. I likhet med sin egen datter så var også Lia enebarn, og at foreldrene var veldig kristne, preget barndommen hennes. Lia forteller om følelser og tanker som raser rundt i henne som liten, mens hun formelig titter ut på livet, slik det utspiller seg.

Når Lia i nåtidshistorien er syk, er faren død, men moren Anne forsøker å støtte Lia gjennom sykdommen, noe Lia til tider føler som unaturlig. 

Romanen har mange setninger som er ladet med følelser, som å hver morgen skulle forsone seg med sitt eget ansikt i baderomsspeilet. 

Lias datter Iris blir vi også godt kjent med, og mange av de fine passasjene i romanen, handler nettopp om fine Iris som påsto at forfengelighet bare er selvrespekt:

Da Iris var syv, ba læreren alle skrive ned hva foreldrene deres jobbet med, og foreslo at de skulle lage en tegning også, det var bra for å utvikle kreativiteten. 

Iris hadde skrevet 

                                            K R E F T

                                                                                                over hele arket.

Hun hadde tegnet en fremtoning av en celle med lokker av blekkfingre som søkte utover fra alle kanter, og midt i cellen var det en munn, men munnen var ikke illevarslende - i stedet hadde den et slags trist jeg-er-fryktelig-lei-for-dette-smil. En fyrstikk-mamma med langt rødt hår og hender som var større enn hodet, klappet cellen som om den var et kjæledyr.

Romanen er kanskje ikke for hvem som helst, det var ikke alltid jeg hang med i svingene. 512 sider var litt drøyt, siden "sykdommen" antok flere ansikter, og bevegde seg rundt, var den ganske umulig å bli klok på. Heldigvis hadde vi de to oppveksthistoriene, Lias og Iris sin, og all hverdagsfilosofien som varmet mitt hjerte. 

Beathes bibliotek har skrevet en flott omtale av boken, les gjerne den.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 512

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Biblioteket

Dagen er kommet av Ninni Schulman

Dagen er kommet er den syvende og siste boken i denne krimserien. Bøkene til Ninni Schulman har til sammen solgt i flere enn 1 million eksemplarer. Jeg har lest de fleste bøkene i denne serien, og likt dem godt. Det ble ingen sekser denne gangen, men en fin avslutning av serien er det.

Forlaget om handlingen:
Noen dager før jul blir Harry og Inga Tynning funnet brutalt drept i hjemmet sitt et par mil nord for Hagfors. Huset er endevendt, og både penger og smykker er stjålet. Det eldre ekteparet har levd et tilsynelatende stille og rolig liv, og det er ingenting som tyder på at de hadde fiender. Politiet, med Christer Berglund og Petra Wilander i spissen, har mistanke om at det er et ran som har gått galt. Jo mer de undersøker saken, desto merkeligere og mer ubehagelig viser den seg å være. Journalisten Magdalena Hansson er tilbake på jobben etter en lang sykemelding og blir snart engasjert i drapene som ryster bygda. 

Forlag: Bonnier

Utgitt: 2022

Sider: 574

Kilde: reklame/PDF fra forlaget

Boken (og serien) har et betydelig persongalleri, men leseren kjenner igjen journalisten Magdalena og flere av politietterforskerne vi møter i bøkene. Alle har sine egne historier, så bøkene blir lange, spesielt denne siste.

Et dobbeltdrap på et eldre ektepar er ikke lystig lesning. De etterlater seg en stor familie, som blir tvunget sammen i sorgen i julehelgen. Hvem er det som kan ha gjort noe så brutalt? 

Magdalena Hansson har hatt litt av hvert å stri med i livet, og når denne historien starter er hun tilbake i jobb i avisen, etter en lengre sykemelding. Det skjer mye i livet hennes, men hun står på, og med sitt kjappe hode, finner hun kreative løsninger på de fleste problemer som kommer hennes vei. 

Politimannen Christer Berglund er en bekjent av henne, de ble nesten kjærester i ungdommen, så litt samarbeid foregår mellom de to. Han har endelig funnet seg en kvinne å dele livet med, og i denne "episoden" får litt rystende humor, når vi blir kjent med hans mor, og hennes innblandinger i livet deres. 

Dagen er kommet er en kosekrim, den er velskrevet og henger godt sammen. Alt som introduseres av detaljer i begynnelsen blir fulgt opp, og avsluttet på en ryddig måte. Spenning skal det være i krim synes jeg, men her forble den i startgropen, noen liker dette godt og lar seg heller engasjere av andre ting. I mine øyne ble nesten 600 sider i lengste laget, for en som leser så mye som meg, men at det her er mye bok å få for pengene, det er helt sikkert. 

Rekkefølgen på serien: 

Jenta med snø i håret

Gutten som sluttet å gråte

Svar hvis du hører meg

Vår egen lille hemmelighet

Velkommen hjem

Når alle klokker har stanset

Bjørnen sover - ny krim fra Emelie Schepp

Vi har kommet til den syvende boken i serien om statsadvokat Jana Berzelius. Jeg liker svensk krim, og har lest alle bøkene i denne serien, som er en av mine favoritter. Jeg fryder meg hver gang, over hovedpersonen og hennes litt ustabile personlighet. Bjørnen sover hinter litt til starten på serien, Merket for livet, som var ekstremt skremmende.

Forlaget om handlingen:
En mann blir funnet brutalt myrdet i huset sitt, som ligger avsides til i skogen. Inni den skadde kroppen finner de en kosebamse som leder politiet til Filippa Falk. 
Etter en grusom tragedie lever den tidligere politietterforskeren Filippa med hemmelig identitet. Hun er den eneste som har en kobling til gjerningsmannen. Men er hun villig til å hjelpe politiet med etterforskingen?

Samtidig som statsadvokat Jana Berzelius forsøker å finne drapsmannen, står forhistorien hennes i fare for å bli avslørt. Hun må ta i bruk alle midler hun kan for å beskytte mannen hun elsker. Men han har fått et tips om bakgrunnen hennes og er besatt av å finne ut av sannheten.

Politikrim med fokus på etterforskingen kan fort bli litt langtekkelig, men i Emelie Schepps serie er det lite repetering, diskutering og antagelser som viser seg å være feil. Den lette stemningen forsterkes, ved å ha to spesielle kvinner i hovedrollene, to som ikke tåler trynet på hverandre, men som allikevel er avhengig av å samarbeide på jobb.

Nå skal det sies, at i denne syvende boken kommer Mia og Jana forholdsvis godt overens, men det betyr ikke at drittslengingen uteblir fullstendig. Kanskje det skyldes at Mia utrolig nok har gått hen og forelsket seg, og det i en kollega. Jana har derimot problemer i kjærlighetslivet sitt med Per, og det er ikke rart, så mange løyner hun farer med.

Statsadvokaten er en ivrig medspiller i oppklaringen av drapet, samtidig er hun en hovedperson i den godt sammenflettede sekundærhandlingen, som tar oss med inn i det fordekte privatlivet til Jana Berzelius. 

        Tankene ble avbrutt av en svak brumming.
        Filippa slapp straks taket i smørkniven. I fem år hadde hun båret på en stadig redsel, og hun trodde først hun hadde innbilt seg lyden, som så mange ganger før.
        Men det hadde hun ikke.
        Hjertet begynte å hamre.
        Hun gikk bort til vinduet og så ut. Ikke en bevegelse var å se på den smale veien bortenfor plankegjerdet, men like bak svingen skimtet hun en tynn støvsky. 
        Noen er på vei hit, tenkte hun og kjente håret reise seg i nakken.

Jeg er imponert over plottet, hvordan jeg ikke et sekund lurte på hva som skjer eller hvorfor, men kunne vie all min lesetid til å nyte en velskrevet krim. Tematikken sneier innom et samfunnsproblem, som gir et hjerteskjærende bakteppe, men dette vonde mildnes av de komiske sekvensene som kommer ganske hyppig. 

Har du ikke lest serien? Bøkene er alle forholdsvis korte, med mye dialog som gjør dem lettlest. De er preget av god spenningskurve og karakterer med kjøtt på beina, jeg gleder meg allerede til neste bok ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2022

Sider: 336

Kilde: Leseeksemplar

Serien i rekkefølge:

- Merket for livet

- Hvite spor

- Skjult agenda

- Pappas gutt

- Broder Jakob

- Ni liv

I henhold til markedsføringsloven er jeg forpliktet til å merke bokomtaler som er skrevet på grunnlag av et mottatt
leseeksemplar fra forlaget, med «reklame». At jeg har mottatt et frieksemplar påvirker ikke det jeg skriver om boken.

Steppeulven av Hermann Hesse

Septemberutfordringen i Elidas 1001-lesesirkel er å lese en mannlig forfatter. I år valgte jeg titler ut i fra at jeg ville lese flest mulig Nobelprisvinnere, derfor fikk jeg med meg en klassiker av Hermann Hesse, som mottok prisen i 1946. Hermann Hesse (1877-1962) var født i Sør-Tyskland, men flyttet i 1914 til Bern og ble sveitsisk statsborger i 1923. I 1911 besøkte han India, og han skulle etter dette føle seg mer tiltrukket av Østens mystikk enn av Vestens materialisme, en fascinasjon jeg så igjen i denne boken.

Forlaget om handlingen: 
Steppeulven er kanskje Hesses mest nyskapende roman, en psykologisk studie av en femtiårings krise, som belyser en hel generasjons nevrose i tiden etter første verdenskrig. Beskrivelsen av den moderne dikteren og "steppeulven" Harry Hallers forhold til samtidens mekaniserte verden, viser til tidens egen sykdom. 

I Harry Haller-skikkelsen blir den smertefulle motsetningen mellom legeme og ånd, mellom drift og tanke gjort levende. Men Hesse viser også at det over "steppeulven" og hans vanskeligheter finnes en annen høyere og uforgjengelig verden. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 1927/på norsk 2000

Sider: 186

Kilde: Biblioteket

En litt fremmedartet mann kommer til traktene og får leie et rom hos fortellerens tante. Denne Harry Haller blir kalt Steppeulven, av andre, men også av seg selv. Han er et isolert og rotløst menneske, som mens han i ti måneder leier dette rommet, skriver på et manus.

Plutselig forsvinner Harry Haller, og legger igjen et manuskript som utleierens nevø, som også bor i huset, plukker opp. Han fantaserer om hvor Steppeulven kan ha tatt veien, og hvordan han lever, mens han leser det han etterlot seg.

Manuset viser en formørket sjeleverden i kaos, det handler om å utholde det onde, og presenterer ulike måter å se verden på. 

Hvis de andre har rett, så har jeg urett, og da er jeg jo forrykt!

Videre er det Harry Haller som er fortelleren, og vi hører om hvordan han kom i besittelse av det lille heftet med tittel Traktat om Steppeulven. Mot slutten våger Haller seg ut i livet, han møter Hermine som vil lære ham å danse, hun introduserer ham til Maria som lærer vekker begjæret han, og flere andre karakterer, historiske navn som Mozart og Goethe, blir bilder på personligheter og traumer.

Et forrykt karneval avslutter det hele, de nye bekjentskapene hans har fått det for seg at de vil lære ham å le. Han har ikke humor påstår de, så med karnevalet som bakteppe skildres skjødets lyster, som gjennom et trollspeil.

Det var en spesiell bok å lese dette her, noe av mørket og fortvilelsen fra verdenskrigen kan skimtes, men også frustrasjon over ufrihet i den borgerlige tvangstrøyen. Her er sikkert mange referanser som har gått meg hus forbi, men at denne romanen er et dypdykk inn i en plaget sjel, det er helt sikkert. 

Språket og oppbyggingen av historien er preget av at romanen snart er hundre år gammel, men fantasien er det ingenting å si på, så boken er vel verdt timene det tar å lese den ☺