Kart over kroppens makeløse landskap av Maddie Mortimer

Det sies at romaner om kreft har fått sin egen sjanger. Uten at jeg har lest så mange av disse romanene, vil jeg påstå at debutromanen til Maddie Mortimer er noe helt for seg selv. Den unge forfatteren er bare 26 år gammel, men overskrider grenser allerede i sin første roman, jeg er imponert. 

Forlaget om handlingen:
Hovedpersonen Lia er en kvinne i 40-årene som er i ferd med å dø av kreft. Men det handler også om de som snart skal bli hennes etterlatte – tenåringsdattera Iris og ektemannen Harry. Harry har aldri helt greid å etablere et nært forhold til Iris, og han er vettskremt over tanken på at også hun vil forsvinne for ham når Lia dør. I tilbakeblikk skildres Lias oppvekst i en dypt religiøs familie og ungdomsforelskelsen Matthew. En annen sentral person er Lias mor, som i sin tid slo hånda av henne, men som nå angrer bittert og prøver å gjøre opp for tapt tid.

Når Lia finner ut at kreften er tilbake og at den ikke kan stoppes, prøver hun å holde fortiden, nåtiden og kroppen atskilt. Men menneskekroppen er porøs og ukontrollerbar, det samme er kreftsykdommen, som sprer seg. 

Etter hvert som Lia blir sykere, begynner grensene å løse seg opp. Da melder de store spørsmålene seg på – om hva det betyr å gi slipp, om tilgivelse, om det å dø i nåde.

En så leken og robust roman er det lenge siden jeg har lest. Det handler om kreft, om selve sykdomsforløpet og om hva sykdommen gjør med de pårørende, i tillegg til pasienten. 

Men, dette blir aldri nitrist, for en av "hovedpersonene" er selve sykdommen. Den herjer i kroppen, men når vi får ta del i denne ferden, som er skrevet i et muntert billedspråk, blir sykdommen ufarliggjort på en måte. Fra s. 277, sykdommens ynglingsfaktum:

Når du først er inne i et hode -
kan du gå inn og ut
som det passer deg.

Som djevler i prestegårder.
Som gutter i jenter.
Som lesere i bøker.

Vi blir kjent med Lia fra flere ståsted, ofte er vi tilbake til hennes egen oppvekst. I likhet med sin egen datter så var også Lia enebarn, og at foreldrene var veldig kristne, preget barndommen hennes. Lia forteller om følelser og tanker som raser rundt i henne som liten, mens hun formelig titter ut på livet, slik det utspiller seg.

Når Lia i nåtidshistorien er syk, er faren død, men moren Anne forsøker å støtte Lia gjennom sykdommen, noe Lia til tider føler som unaturlig. 

Romanen har mange setninger som er ladet med følelser, som å hver morgen skulle forsone seg med sitt eget ansikt i baderomsspeilet. 

Lias datter Iris blir vi også godt kjent med, og mange av de fine passasjene i romanen, handler nettopp om fine Iris som påsto at forfengelighet bare er selvrespekt:

Da Iris var syv, ba læreren alle skrive ned hva foreldrene deres jobbet med, og foreslo at de skulle lage en tegning også, det var bra for å utvikle kreativiteten. 

Iris hadde skrevet 

                                            K R E F T

                                                                                                over hele arket.

Hun hadde tegnet en fremtoning av en celle med lokker av blekkfingre som søkte utover fra alle kanter, og midt i cellen var det en munn, men munnen var ikke illevarslende - i stedet hadde den et slags trist jeg-er-fryktelig-lei-for-dette-smil. En fyrstikk-mamma med langt rødt hår og hender som var større enn hodet, klappet cellen som om den var et kjæledyr.

Romanen er kanskje ikke for hvem som helst, det var ikke alltid jeg hang med i svingene. 512 sider var litt drøyt, siden "sykdommen" antok flere ansikter, og bevegde seg rundt, var den ganske umulig å bli klok på. Heldigvis hadde vi de to oppveksthistoriene, Lias og Iris sin, og all hverdagsfilosofien som varmet mitt hjerte. 

Beathes bibliotek har skrevet en flott omtale av boken, les gjerne den.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2022

Sider: 512

Oversetter: Kirsti Vogt

Kilde: Biblioteket