Septemberutfordringen i Elidas 1001-lesesirkel er å lese en mannlig forfatter. I år valgte jeg titler ut i fra at jeg ville lese flest mulig Nobelprisvinnere, derfor fikk jeg med meg en klassiker av Hermann Hesse, som mottok prisen i 1946. Hermann Hesse (1877-1962) var født i Sør-Tyskland, men flyttet i 1914 til Bern og ble sveitsisk statsborger i 1923. I 1911 besøkte han India, og han skulle etter dette føle seg mer tiltrukket av Østens mystikk enn av Vestens materialisme, en fascinasjon jeg så igjen i denne boken.
Steppeulven er kanskje Hesses mest nyskapende roman, en psykologisk studie av en femtiårings krise, som belyser en hel generasjons nevrose i tiden etter første verdenskrig. Beskrivelsen av den moderne dikteren og "steppeulven" Harry Hallers forhold til samtidens mekaniserte verden, viser til tidens egen sykdom.
I Harry Haller-skikkelsen blir den smertefulle motsetningen mellom legeme og ånd, mellom drift og tanke gjort levende. Men Hesse viser også at det over "steppeulven" og hans vanskeligheter finnes en annen høyere og uforgjengelig verden.
En litt fremmedartet mann kommer til traktene og får leie et rom hos fortellerens tante. Denne Harry Haller blir kalt Steppeulven, av andre, men også av seg selv. Han er et isolert og rotløst menneske, som mens han i ti måneder leier dette rommet, skriver på et manus.
Plutselig forsvinner Harry Haller, og legger igjen et manuskript som utleierens nevø, som også bor i huset, plukker opp. Han fantaserer om hvor Steppeulven kan ha tatt veien, og hvordan han lever, mens han leser det han etterlot seg.
Manuset viser en formørket sjeleverden i kaos, det handler om å utholde det onde, og presenterer ulike måter å se verden på.
Hvis de andre har rett, så har jeg urett, og da er jeg jo forrykt!
Videre er det Harry Haller som er fortelleren, og vi hører om hvordan han kom i besittelse av det lille heftet med tittel Traktat om Steppeulven. Mot slutten våger Haller seg ut i livet, han møter Hermine som vil lære ham å danse, hun introduserer ham til Maria som lærer vekker begjæret han, og flere andre karakterer, historiske navn som Mozart og Goethe, blir bilder på personligheter og traumer.
Et forrykt karneval avslutter det hele, de nye bekjentskapene hans har fått det for seg at de vil lære ham å le. Han har ikke humor påstår de, så med karnevalet som bakteppe skildres skjødets lyster, som gjennom et trollspeil.
Det var en spesiell bok å lese dette her, noe av mørket og fortvilelsen fra verdenskrigen kan skimtes, men også frustrasjon over ufrihet i den borgerlige tvangstrøyen. Her er sikkert mange referanser som har gått meg hus forbi, men at denne romanen er et dypdykk inn i en plaget sjel, det er helt sikkert.
Språket og oppbyggingen av historien er preget av at romanen snart er hundre år gammel, men fantasien er det ingenting å si på, så boken er vel verdt timene det tar å lese den ☺
Dette høres ut som en bok jeg vil like, så den noterer jeg meg. Godt og engasjerende skrevet, Tine :)
SvarSlett