Etter å ha lest Camilla Bøksle sin debutroman fra 2019 Det er vakrest når det skumrer og romanen Så møt meg på hjørnet klokka åtte, som kom to år etterpå, var det med spent forventning jeg satt meg ned med årets utgivelse. Begge de forrige romanene til Bøksle har handlet om oppvekst og familierelasjoner, og det skulle Bak åpne vinduer også gjøre, på en måte.
En varm og søvnig sommer i en bakgård, i en liten, navnløs by. Her bor Lisa - en enigmatisk, ung jente, som gjennom sin usikre plass makter å påvirke alle omkring henne. Hun er bare en av personene i Camilla Bøksles nye roman. Bakgården yrer av liv, og fortellingene om menneskene avdekker at det ikke bare er Lisa som er forvirret og løgnaktig.
Bak åpne vinduer forteller om samfunnets skrøpelige struktur, hvordan det stadig rystes av beboernes hang til sladder. Gjennom stadige skifter mellom synsvinklene skaper romanen et skarpt utsnitt av det sosiale livet for menneskene i ulike aldre.
Vi befinner oss ett eller annet sted på 70-tallet vil jeg tro, med tanke på at kvinnene er hjemmeværende og gjør alt husarbeidet. Skrekk og gru for en klaustrofobisk og nedverdigende tilværelse det må ha vært.
Når jeg tenker tilbake på somrene i min barndom i dette tiåret, husker jeg dem som lange og varme. Sånn er det også i denne romanen, og beboerne i denne bygården bedriver sårt tiltrengt nedkjøling, ved å ha alle vinduer og altandører åpne, så privatlivet deres er vrengt åpent, for alle som vil se.
Persongalleriet i romanen er betydelig, leseren blir presentert for dem, alle på en gang. Bøksle tømmer ut et overflødighetshorn av detaljer, historier fortalt via fiktive leserbrev, notater tatt av en nabo med kikkert, sladder mellom småjenter og dialoger beboerne i mellom.
Over denne herligheten spres det matlukt fra alle leilighetene, pianomusikk og sang, en som øver på cello, og ikke minst lyden av prat som svirrer mellom ytterveggene. Noen kommer sjanglende hjem, litt for sent på natten, andre har fått for mye å drikke, og sjansen for å komme seg usett hjem, er minimal.
Lisa er 14 år, hun har to venninner hun henger med, men foreldrene er ikke nevneverdig opptatt av henne. Dumme far og Dumme mor, kaller hun dem, mens hun geiper til dem, med munnen igjen. Med tanke på det snevre og kjærlighetsløse handlingsrommet hun får hjemme, burde jeg kanskje syntes synd på Lisa, men hun er så frekk at jeg fikk litt frysebyger av henne.
Det var flere av scenene som utspilte seg i romanen som var utrolig godt skildret, blant andre "fyllascenen" til Sylvia, den indre opplevelsen hun hadde, da hun seg ned på gulvet i baren, og veskens innhold spredde seg utover.
Frihetskampen som preget forholdet til Jon, som var lenket til hybelen på grunn av en knekt fot, og hans forlovede, var også et høydepunkt. Den vage lengselen etter kvinnefrigjøring, som Grete kjente boble inni seg, blandet med gleden over hobbyen de delte, da de begge ble bitt av spionbasillen, var glimrende lesning.
Jeg brukte tid på å komme inn i romanen, det var vel ikke før halvveis at jeg ble ordentlig fortrolig med skrivemåten, og godt nok kjent med karakterene, til at jeg kunne nyte lesningen. Derfra og ut var det en fryd å lese, romanen har mange små spenningstopper, og ganske mye å gremme seg over, men den er positiv og har mye humor.
De vet ikke hva de går glipp av de som ikke har opplevd lange varme somre, hvor det ikke skjer noen ting. Mødre som sladrer sammen mens de henger opp klesvask på felles tørkestativ, og barn i alle aldre som får leke i fred ute, uten tilsyn, hele dagen. For en idyll, hvor tid, er det eneste de hadde nok av, men under fernissen ulmer virketrangen hos kvinnene.
Det er ingen grunn til å bli sentimental av denne romanen, med sine gode betraktninger vil du nok kjenne deg igjen i litt av hvert her, og i tillegg få en god nervetråd å holde deg fast i.
Denne må du få med deg!
