Fjellturer og ferieturer

onsdag 31. mai 2023

Bak åpne vinduer av Camilla Bøksle

Etter å ha lest Camilla Bøksle sin debutroman fra 2019 Det er vakrest når det skumrer og romanen Så møt meg på hjørnet klokka åtte, som kom to år etterpå, var det med spent forventning jeg satt meg ned med årets utgivelse. Begge de forrige romanene til Bøksle har handlet om oppvekst og familierelasjoner, og det skulle Bak åpne vinduer også gjøre, på en måte. 

Forlaget om handlingen:
En varm og søvnig sommer i en bakgård, i en liten, navnløs by. Her bor Lisa - en enigmatisk, ung jente, som gjennom sin usikre plass makter å påvirke alle omkring henne. Hun er bare en av personene i Camilla Bøksles nye roman. Bakgården yrer av liv, og fortellingene om menneskene avdekker at det ikke bare er Lisa som er forvirret og løgnaktig.

Bak åpne vinduer forteller om samfunnets skrøpelige struktur, hvordan det stadig rystes av beboernes hang til sladder. Gjennom stadige skifter mellom synsvinklene skaper romanen et skarpt utsnitt av det sosiale livet for menneskene i ulike aldre.

Utgitt: 2023
Sider: 199
Kilde: PDF fra forlaget

Vi befinner oss ett eller annet sted på 70-tallet vil jeg tro, med tanke på at kvinnene er hjemmeværende og gjør alt husarbeidet. Skrekk og gru for en klaustrofobisk og nedverdigende tilværelse det må ha vært.

Når jeg tenker tilbake på somrene i min barndom i dette tiåret, husker jeg dem som lange og varme. Sånn er det også i denne romanen, og beboerne i denne bygården bedriver sårt tiltrengt nedkjøling, ved å ha alle vinduer og altandører åpne, så privatlivet deres er vrengt åpent, for alle som vil se. 

Persongalleriet i romanen er betydelig, leseren blir presentert for dem, alle på en gang. Bøksle tømmer ut et overflødighetshorn av detaljer, historier fortalt via fiktive leserbrev, notater tatt av en nabo med kikkert, sladder mellom småjenter og dialoger beboerne i mellom. 

Over denne herligheten spres det matlukt fra alle leilighetene, pianomusikk og sang, en som øver på cello, og ikke minst lyden av prat som svirrer mellom ytterveggene. Noen kommer sjanglende hjem, litt for sent på natten, andre har fått for mye å drikke, og sjansen for å komme seg usett hjem, er minimal.

Lisa er 14 år, hun har to venninner hun henger med, men foreldrene er ikke nevneverdig opptatt av henne. Dumme far og Dumme mor, kaller hun dem, mens hun geiper til dem, med munnen igjen. Med tanke på det snevre og kjærlighetsløse handlingsrommet hun får hjemme, burde jeg kanskje syntes synd på Lisa, men hun er så frekk at jeg fikk litt frysebyger av henne.

Det var flere av scenene som utspilte seg i romanen som var utrolig godt skildret, blant andre "fyllascenen" til Sylvia, den indre opplevelsen hun hadde, da hun seg ned på gulvet i baren, og veskens innhold spredde seg utover. 

Frihetskampen som preget forholdet til Jon, som var lenket til hybelen på grunn av en knekt fot, og hans forlovede, var også et høydepunkt. Den vage lengselen etter kvinnefrigjøring, som Grete kjente boble inni seg, blandet med gleden over hobbyen de delte, da de begge ble bitt av spionbasillen, var glimrende lesning.

Jeg brukte tid på å komme inn i romanen, det var vel ikke før halvveis at jeg ble ordentlig fortrolig med skrivemåten, og godt nok kjent med karakterene, til at jeg kunne nyte lesningen. Derfra og ut var det en fryd å lese, romanen har mange små spenningstopper, og ganske mye å gremme seg over, men den er positiv og har mye humor.

De vet ikke hva de går glipp av de som ikke har opplevd lange varme somre, hvor det ikke skjer noen ting. Mødre som sladrer sammen mens de henger opp klesvask på felles tørkestativ, og barn i alle aldre som får leke i fred ute, uten tilsyn, hele dagen. For en idyll, hvor tid, er det eneste de hadde nok av, men under fernissen ulmer virketrangen hos kvinnene.

Det er ingen grunn til å bli sentimental av denne romanen, med sine gode betraktninger vil du nok kjenne deg igjen i litt av hvert her, og i tillegg få en god nervetråd å holde deg fast i.

Denne må du få med deg!

søndag 28. mai 2023

Brytninger - noveller av Tonje A. Lissandrin

Forfatter Tonje A. Lissandrin har gjort det mange kalde nordboere drømmer om, nemlig bosatt seg i Italia. I 2021 leste jeg hennes diktsamling Rød sone, som var sterkt preget av koronaepidemien vi var inne i. Den likte jeg godt, så jeg hadde gledet meg til novellene som årets utgivelse, Brytninger består av.

Forlaget om boken: 
En kvinne våkner av to mannsstemmer. Hva skjer om hun følger dem? En lege er på vei til historiens første obduksjon og får en hodeløs opplevelse. Klarer kjendisen å komme seg ned fra fengselstaket? Hvem er speilbildet til kvantefysikeren? Og hvorfor står det «Ne fodias» på en gravstein i Venezia? Lyset bryter, bølgene bryter, menneskene bryter opp og ut. Gjennom Venezias kanaler, vestover mot vitenskapen, østover mot Adriaterhavet, sørover mot Roma og innover mot erkjennelsen. Dette er en novellesamling om menneskers flukt mot noe som ligner på frihet. Hvem er de?

Forlag: Liv
Utgitt: 2023
Sider: 133
Kilde: Leseeksemplar

Er du klar for litt dyster 1500-talls stemning fra Venezia? Sånt suger jeg til meg, og det var med stor begeistring jeg leste den første novellen i boken, hvor smakebiten under kommer fra. Det er 13 desember, og fortelleren befinner seg på Lucias gravsted, Sankta Lucia altså...

Kvinnekadaveret må være flere dager gammelt.
         Professorens kremt redder meg. Blikket hans roterer oppover forsamlingen, han ber om ro. Det anatomiske teater er en trekonstruksjon: en bratt tribune i seks etasjer med ornamentale gelender. Egentlig er det plass til 300 mann her, arkitekten har sannsynligvis tenkt på yrkesfriheten som en gang skal komme. 
Alt er en innsirkling av begivenheten nederst i midten.
Blikkene roterer som vann mot sluk.
Bordet og kadaveret.
Et manglende hode
snur seg mot
meg

Jeg skal unngå å gå i detalj på de andre novellene, men kan røpe at jeg i bokens løp tok rotta på en skikkelig mannssjåvinist. Jeg var på et gammelt gravsted for pestdøde hvor jeg fikk innblikk i befolkningens forråtnelsesprosess, og til alt overmål møtte jeg et rastløst lik med en murstein i munnen.

Flere av novellene gir et tidlig hint om en tragedie, eller annen detalj som, kommer til å forløse historien. Det går ikke lang tid, før jeg leser historiene med forventning om overraskelse eller latter mot slutten. Sånn skal noveller være, dette er skrevet helt etter min smak. I tillegg til god oppbygging av historiene, tas vi med til forskjellige geografiske steder, spredt i tid utover mange hundreår.

Det er en fryd å lese om historiske personligheter som Medusa, Caravaggio, Dante, Casanova og mange flere. Novellene er ofte mørke, som den første, men flere er virvlende morsom, eller erotisk så det holder. 

For en lesefest dette var! Brytninger sladrer om forfatterens innsikt i litteraturhistorien, samlingen er velskrevet til tusen, variert og spennende. Er du tøff nok til å sette deg ned med en medrivende novellesamling, hvor du mot slutten roper etter mer?
Du er herved advart ☺

God pinse alle sammen!

torsdag 25. mai 2023

Glasgow kiss av Roar Ræstad

Er du i humør for en humoristisk og lun roman, da er Roar Ræstads nyeste utgivelse noe for deg. For temmelig nøyaktig et år siden leste jeg de fire bøkene Ræstad har skrevet fra Norge og Trøndelag under 2. verdenskrig. Bøkene imponerte meg med sin medrivende fortellerstil og all innsikten jeg fikk i detaljer om krigen i Norge. Glasgow kiss er noe helt annet, men absolutt verdt å få med seg.

Forlaget om handlingen:
Bjørnar, Leif Ketil og Torleif er på guttetur i Skottland. De skal feire Torleifs femtiårsdag. Men så segner Torleif om og havner i koma med et massivt hjerteinfarkt. Igjen står sjømannen Leif Ketil og organisasjonspsykologen Bjørnar. Sammen skal de både ivareta Torleif i koma – og ikke minst så må de tilbringe dagene sammen.

Glasgow kiss er som en slags omvendt klassereise som tar for seg det å ha respekt og åpenhet for ulike «klassekulturer» og kommunikasjonsformer. Ræstad retter fokus mot det å møte sine egne fordommer, spesielt når man blir satt i en situasjon med noen som har helt andre referanser enn deg selv. Og han skildrer situasjonene med stort vidd og et humoristisk skråblikk.

Glasgow kiss er en skikkelig "mannebok". For et ord, men det poppet stadig vekk opp i mitt hode, da jeg leste romanen. Nå i 2023 er det jo helt avleggs å fokusere på kjønn, selv denne bestemoren har fått gjort noen justeringer i hjernen på dette. 

Nok om det, i Ræstads historie møter vi et par femti år gamle mannfolk, som seg hør og bør er glad i øl og fotball. Problemet er at kammeratene til jubilanten som tidlig i romanen havner på sykehus, egentlig ikke kjenner hverandre så godt. Bjørnar er organisasjonspsykolog og Leif Kjetil er styrmann, noe som hinter om at de er veldig forskjellig.

Her møter den (ikke bare litt) arrogante akademikeren, en litt sleivkjefta sjømann, som er gift med en asiat. Det betyr selvfølgelig ingenting, men i Bjørnar bor det noen fordommer han ikke har gjort kål på. Det er ikke enkelt for disse to, de bekymrer seg for kammeraten som er i koma, mens de utfordres av å skulle forholde seg til hverandre.

Roar Ræstad bruker et lett språk som flyter godt, med mange gode poenger i dialogene mellom mannfolka. Han har gode skildringer av mennenes tanker om hverandre, og refleksjonene de gjør seg når de innimellom svelger noen kameler, til fordel for det gryende vennskapet mellom dem. 

Har du lyst å ha en lettlest og ikke minst humoristisk bok med deg på stranden i sommer, en som passer for hele reisefølget (så den kan gå på omgang) så er Glasgow kiss absolutt å anbefale ☺

Les gjerne omtalene hos Artemisias Verden og Henningbokhylle!

Utgitt: 2023
Sider: 206
Kilde: Biblioteket


mandag 22. mai 2023

8 vårdager i Spania: Ordizia - San Sebastian - Bilbao


Årets maimåned åpenbarte seg med en mulighet for langtur, så Frode og jeg valgte oss Bilbao. Det kjente motbakkeløpet som det er umulig å få plass på, gikk av stabelen akkurat da vi var i området, så selv om Frode ikke fikk plass i år heller, la vi første del av turen til området, og tok sikte på Zegama.

Fredag 12 mai forlot vi Bergen grytidlig på morgenen. Vi fløy via Amsterdam til Bilbao, og plukket opp leiebil på flyplassen.
Hotel Ordizia i den lille (lands)byen Ordizia, ble vårt første stopp, hvor vi overnattet to netter. Dette er et sted "in the middle of nowhere", men det er fint her, og vi kom tett på lokalbefolkningen. Her var det ingen tradisjonelle restauranter, men en hel haug med barer som serverte en slags stor tapas, med brød under.
I Ordizia er folk ute og prater med hverandre hele tiden. Bildet er av et torg, som de har bygget tak over, for det er mye regn i dette området. Da kvelden seg på samlet det seg massevis av barn og deres foreldre og besteforeldre her, så du kan tenke deg støynivået.

Lørdagen, dagen før løpet kjørte vi opp til Zegama for å lodde stemningen. På veien stoppet vi i Vitoria Gasteiz, som er baskernes hovedstad. En fin liten by, med rulletrapper til fortau mange steder, siden denne byen også har betydelige høydeforskjeller. Vi kjøpte med oss mange bokser med ansjos, sardiner, syltet torskelever og mye deilig, som vi skal kose oss med i sommersolen.


Zegama er en liten landsby, og da mener jeg liten, med ett par barer og en liten butikk. Alle gater var pepret med parkerte biler, for vi var ikke de eneste som ville sjekke ut stemningen dagen før løpet. Vi fikk da parkert til slutt, brøytet oss forbi de sprekeste av de spreke, og la i vei oppover bakkene, for vi ville se hvordan deler av løypen så ut. 

En spennende gammel bøkeskog som vi gikk gjennom

Langt oppe i fjellet åpenbarte det seg plutselig litt landbruk


Dette var spennende, for vått som det var, var det skikkelig sleipt i de bratte bakkene, og jeg lover deg en ting, den lysegule blautaskiten er den glatteste! Løypen gikk på sti og kjerrevei, med og uten grus, med nydelig utsikt hele tiden. 23 km på 5 timer og over 1000 høydemeter - jeg var bra sliten da vi fant bilen igjen ☺

Frode studerer kartet over løpet


Søndag kjørte vi de 53 kilometerne fra Ordezia til San Sebastian, og fant Axel Hotel, som lokket med "adults only". Jeg lurte litt på hva det skulle bety, da jeg bestilte, noe vi fant fort ut av da vi så underteksten på skiltet deres "we are heterofriendly". Oppholdet i San Sebastian skulle brukes til å hvile etter fjellturen og se oss omkring i den idylliske byen.

San Sebastian

Stedet kunne by på strender, historie, kunst, og masse fine steder å spise deilig mat. Vi tok "fløybanen" opp på en topp, en skranglete sak i rødmalt tre, som så ut som den var hundre år gammel. 



Tirsdag kjørte vi tilbake til flyplassen i Bilbao, for å levere tilbake leiebilen. På veien stoppet vi innom San Juan de Gaztelugatxe, og fikk oss en fin tur ned og opp, også ned og opp en gang til. Så du sesong 7 av Game of Thrones vil du kanskje kjenne igjen øya.


Hotel Silken Indautxu ble vårt hjem de neste fire dagene. Vi fikk rom i 6 etasje og hadde fin utsikt over alle takene, og åssidene på begge sider av byen. 17 mai "feiret" vi ved å besøke det berømte Guggenheimmuseet. Arkitekturen er formidabel, utformet av Frank O. Gehry, før det sto klart i 1997, så det er ikke så gammelt. Utstillingen som gjorde sterkest inntrykk på oss var Richard Serra sitt verk fra 2005, med navnet The matter of time. 

Det var spennende å vandre inni kunstverket, noen av passasjene var smale og mørke, og selv om det var litt folk der, var det ganske meditativt å gå der. 

Museet hadde et par andre installasjoner og to luftige etasjer med bilder. Utenfor holdt de på å fornye Puppy med årets blomsterprakt, og vi lot oss fascinere av Maman edderkoppen til Louise Bourgoeois. Overraskelsen min var stor da jeg så at en av de seks tvillingene til denne edderkoppen, akkurat nå står i Slottsparken. (se bilde øverst)

Området utenfor det maritime museet

Matmarkedet til venstre for elven


I Bilbao gikk vi på tur, vi gikk gatelangs og så på livet, spiste uendelig mengder med "tapas" og hadde oss to fine restaurantopplevelser Ginos pizza og fantastiske sangria, og Nikko sushi, mat i en klasse for seg selv. Vi var også på bar og så fotball, og det ene stedet laget damen verdens beste mojito til meg.

Siste dagen vår tok vi toget ut til kysten. Her fant vi en kyststi som hadde spektakulær utsikt utover havet, og ikke minst veldig spennende klippeside, med masse detaljer. Her var flere jettegryter, en med fisk i, og i en så vi en liten krabbe.



Vi trodde vi kunne ha en kontantløs ferie, men en får ikke tipse når en betaler med kort, så vi måtte ta ut litt penger til slutt. Det som gjorde utslaget var at Frode ville kjøpe en boks Cola, men da han ikke hadde kontanter, fikk han Colaen gratis, noe som var litt flaut. Vi fikk også toget tilbake til Bilbao gratis, da togstasjonen sine betalingsautomater bare tok kontanter. Damen på stasjonen ringte til den stasjonen vi skulle gå av på, så da vi trykket på knappen for assistanse, ventet de oss, og slapp oss gjennom.

Baskerland var et litt uvanlig valg for ferie i Spania, men selv om Biscayabukten byr på mer vær enn resten av landet, så var vi heldig. Lette dunjakker holdt, regntøyet lå for det meste i ro i kofferten. Vi var på utkikk etter den baskiske tradisjonen da vi var ute blant folk. Vi så flagget deres over alt, ikke så mange baskerluer, men språket viser seg på all skilting. Det er fascinerende å se hverdagsmennesker som er så sosiale som de vi har sett denne ferien. De flokker seg sammen til alle tider, besteforeldre henter barna på skolen, som ofte ligger midt i byen.

Det var også gøy å se de mange skjellene som viser vei for vandrere på pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Vi fant dem i flere utforminger, vandrere traff vi også, og naboen til hotell Axel i San Sebastian var en camino-kirke. 


Vi har ikke vært så mye i Spania, Barcelona for lenge siden, storbyferie til Madrid, og i fjor besøkte vi Malaga og Nerja. For oss som er godt i gang med å øve på italiensk på Duolingo, var det litt forvirrende når vi skulle snakke, men vi greide oss godt, selv om mange ble stiv i blikket når de skjønte at de måtte snakke engelsk.

Takk for turen Frode - verdens beste reiseleder!

søndag 21. mai 2023

De syv søstre - Atlas av Lucinda Riley og Harry Whittaker

Historien om Pa Salt er den åttende og siste boken i Lucinda Rileys serie De syv søstre. Her får vi endelig svar på seriens store mysterium: Hvem var Pa Salt, og hvorfor adopterte han de syv pikebarna? Jeg har fulgt serien, siden første bok kom ut i 2015, og spørsmålene rundt den "usynlige" Pa Salt, har hele tiden lagt der. Som de fleste sikkert har fått med seg døde Lucinda Riley før den avsluttende romanen om adoptivsøstrene var ferdig, men heldigvis fikk hun overrakt rammen for historien, til sin sønn Harry Whittaker, som har fullført boken på en glimrende måte.

Fra forlagets introduksjon:
Vi er i Paris i 1928, en gutt blir funnet, forkommen og døden nær, og en vennlig familie tar seg av ham. Den stille, talentfulle gutten blomstrer i sitt nye hjem, og familien gir ham et bedre liv enn han noen gang kunne ha drømt om.

Etter hvert som han vokser opp til en ung mann, som forelsker seg og blir student ved det prestisjetunge Conservatoire de Paris, hender det at han iblant glemmer fortidens redsler og trusselen som henger over ham. Men i sitt hjerte vet han at den dagen vil komme hvor han må flykte igjen.

Nåtidshistorien tar oss med til Egeerhavet i 2008. For første gang er alle de syv søstrene samlet. De er om bord på Titanen for å ta et siste farvel med den gåtefulle faren de elsket så høyt. 

Til alles overraskelse har Pa Salt valgt å gi ledetråden til fortiden deres til Merry, den savnede søsteren, i form av en dagbok. Men for hver detalj som avsløres, dukker det opp nye spørsmål. Hvem var denne mannen som adopterte barn fra alle verdenshjørner? Søstrene må etter hvert innse at deres elskede far var en mann de knapt kjente. Og enda mer sjokkerende: Alle hans hemmeligheter kan få konsekvenser for dem den dag i dag.

Romanen starter i Paris i 1928, men senere i boken blir vi tatt med enda tre år tilbake, denne gang til Sibir, hvor to små gutter kjemper for å overleve, etter å ha mistet foreldrene sine. De dramatiske hendelsene som gjorde at guttene ble bitre fiender, før den yngste, Atlas la i vei, for å spore opp sin egen far, får vi svar på helt mot slutten av romanen. En liten smakebit av noe far til Atlas, sa til ham da han var ung:

Husk, hvis du ikke endrer retning kan du havne der du er på vei hen. 

I nåtid møtes alle søstrene om bord i Titanen. De leser Pa Salt sin dagbok, noen kapitler om gangen, og diskuterer innholdet seg i mellom. Hver enkelt personlige reise tilbake til opphavet sitt, er jo det vi har lest om i de foregående romanene, men her flettes alles historie elegant sammen, til et hele som gir denne avsluttende historien god glid og en deilig oppklarende følelse.

I løpet av historien blir vi kjent med Paul Landowski som laget den berømte skulpturen i Rio, Atlas bor også en tid i Beatrix Potters hus, og har noen eventyrlige år i Australia på 50-tallet. Det er spennende å lese om aborigienes legender, om opaler i ørkenen, men mest av alt er det kjekt å få kjøtt på beina på den spennende historien om Tsar Nikolaj II og oktoberrevolusjonen.

Historien tar oss også med tilbake til Allys opphav i Bergen, denne gang i 1938, og siden jeg er bergenser selv, var det detaljer i fortellingen (evt. oversettelsen) som fikk meg til å rynke på nesen. 

Store deler av romanen er Atlas sin historie, mens nåtidshistorien og jentenes lesing av dagboken hans, gjør den til noe mer enn bare en oppramsing av hendelser. At Harry Whittaker kan skrive er det ikke tvil om, og her har han helt tydelig gjort det i sin mors ånd. 

Jeg nikoste meg gjennom hele boken, 752 sider er mye, jeg startet på Flesland da jeg ventet på flyet til Bilbao, og leste de siste sidene da jeg var klar for returen 8 dager senere. Litt pirk og noen underlige ordvalg er ikke nok til å fjerne prikker på terningen, for en roman så full av stjerner og musikk, overraskende vendinger og nye avsløringer, får full pott fra meg!

Utgitt: 2023
Sider: 752
Oversatt av: Benedicta Windt-Val
Kilde: PDF fra forlaget

torsdag 11. mai 2023

Må lære meg å melke kuer av Freddy Kjensmo

Freddy Kjensmo var et ukjent navn for meg, men når jeg leser om hva han har utrettet, skjønner jeg at jeg skulle lest diverse rulletekster litt nøyere. I tillegg til å ha gitt ut mer enn ti bøker, og holdt 1000 foredrag, så har han skrevet tekster for Nitimen, Reiseradioen, Hallo i uken og Nytt på nytt. Han har skrevet for flere av de kjente humorstjernene, og var en pådriver da det norske stand-up-miljøet ble etablert i Norge.

Forlaget om boken:
I likhet med over 400 000 andre mennesker i Norge er humorist, foredragsholder og forfatter Freddy Kjensmo pårørende til en dement. I denne essaysamlingen beskriver han omveltningen det var da rollene plutselig var byttet om etter at faren fikk en demensdiagnose, og han som eldste sønn måtte ordne opp.

Resultatet har blitt en poetisk historie om et levd liv og farens vei inn i demensen på godt og vondt. Med kjærlighet, kreativitet og humor skildrer Freddy Kjensmo prosessen med å sørge for at faren har så bra dager som mulig på livets oppløpsside.


Selv de som ikke er opptatt av helse og alderdom, må ha fått med seg hvor populært det har blitt med demenskor. Levealderen vår stiger stadig, og på et eller annet tidspunkt i livet, må vi alle forholde oss til denne utfordringen.

Freddy Kjensmo er komiker, og i denne (alt for korte) boken er det sparring med hans nitti år gamle far som utgjør handlingsforløpet. 

Historiene er fortalt med ømhet og respekt, her er det ingen som ler av noe, men leseren får mange tips til hvordan en kan forholde seg til en demenssyk bekjent som "surrer" som vi så pent kaller det. 

Pent er det ikke alltid, det har jeg erfart selv, for dementes forvirring kan være vond å oppleve, selvfølgelig for den syke, men også for de pårørende. Forholdet far - sønn bærer preg av distanse, siden de ikke bor i nærheten av hverandre. Gjennom hele boken får vi skissert fra noen av de utallige telefonsamtalene de utveksler daglig, og høre om hvordan sønnen klarer å hjelpe sin far over de verste kneikene. 

TIRSDAG

    - Å, nå var det bra jeg fikk tak i deg. 
    - Hei pappa.
    - Jeg er på det gamle kontoret mitt jeg nå, i Bygdøy Allè.
    - Å, har du kontor der... Er du det, ja? Er det slitsomt på jobben?
    - Neida, det er bare moro. Når kommer du?
    - Det blir ikke før i morgen-
    - Du får ikke tatt deg en tur i dag da?
    - Nei, nå er jeg opptatt.
    - Ja, ja. Vi snakkes når du kommer da.


Må lære meg å melke kuer er en klok og morsom bok, om et traurig tema. Jeg leste den fra perm til perm, i ett eneste jafs, og satt igjen med en veldig god følelse. Jeg tenker at denne boken er for alle, selv de som jobber med demente, og vet hvilket hav av tålmodighet en må ha, for å behandle alle rammede med respekt hele tiden.

Jeg anbefaler gjerne denne boken videre,
undertittelen "En feelgood-historie" stemmer fortreffelig. 


Utgitt: 2023
Sider: 100
Kilde: Leseeksemplar

mandag 8. mai 2023

Kongen av Sotra - en ungdomsroman av Runo Isaksen

Etter syv romaner for voksne og to faglitterære bøker, debuterer Runo Isaksen som ungdomsromanforfatter. Runo Isaksen er oppvokst i Lyngen i Troms og i Stavanger, er nå bosatt i Bergen. Jeg har tidligere lest Om tre dager er jeg fri som jeg likte godt, og med årets utgivelse beviser han at han også behersker ungdomslitteratur.

Forlaget om handlingen:
Jan-Kåre («JK») er 14 ½ år. Dette er sommeren da alt kan skje.

Når JK blir vitne til at den ekle naboen drukner, forandres alt. Han føler skyld, redsel – og sterk nysgjerrighet. Han bare må finne ut hvem hun svartkledde jenta er, hun som har begynt å dukke opp i nabohuset som kalles asylet. Snart er JK og venninnen Thea så dypt inne i mysteriene at det er for sent å snu.
Romanen handler om å våkne fra sommerdvalen – og gjøre noe, selv om det er farlig. Også handler det om følelsen av å bli litt mer voksen for hver dag. 

Forlag: Teft
Utgitt: Mai 2023
Sider: 177
Kilde: Leseeksemplar

Det kan være litt skummelt for voksne å lese litteratur beregnet på ungdom, for treffer den blink hos voksne, kan det godt være at den ikke går hjem hos ungdommen. 

Runo Isaksen har greid å holde språkføringen i en sjargong som ikke bærer preg av at det er femtenåringer som snakker. Her er mye dialog og korte setninger, som bidrog til at lesingen gikk unna i en fei. 

Jan-Kåre er hjemme i begynnelsen av skoleferien, mens bestekompisen Børs nyter livet på Kreta. Far er journalist og prøver å få JK til å skrive noe om at kongen skal komme til Sotra for å åpne den nye vindparken, men før han får somlet seg til det, skjer det litt av hvert rundt ham.

Venninnen Thea er datteren til en kompis av faren, en jente han egentlig ikke bryr seg om, men hun pusher på med snapper og meldinger, og plutselig står hun på døren. Den JK virkelig er nysgjerrig på, er den svartkledde jenten med hvitt hår, som han har fått øye på i det skumle nabohuset.

Romanen handler ikke om pubertal oppvåkning, eller tenåringer som fester, heldigvis. Her får leseren flere mysterier å grunne over, mens JK og Thea må vise seg fra sin aller modigste side. 

En annen karakter som gjør dagene utrivelig for JK er smågangsteren Kral. Han er etter ham, for å få ham til å stjele alkohol hos faren, og JK må virkelig være kreativ når han skal forsøke å unnslippe Krals hevn. 

Har du lyst å lese min definisjon på en fantastisk bra skrevet ungdomsroman? Kongen av Sotra er spennende og medrivende til tusen, terningkast 6 fra meg! 

Ungdommenes følelser, usikkerhet og lengsler er skildret på en troverdig måte, og utført sånn at det ikke tar brodden av intrigen som bygges opp. Her er det mystikk og dramatikk som bærer handlingen fremover, og gjør boken vanskelig å legge fra seg.

Runo Isaksen har i løpet av tilblivelsen av denne romanen, samarbeidet med elever fra to 9. klasser. De har lest manus og kommet med innspill til teksten. Etter å ha lest denne engasjerende historien, konkluderer jeg med at dette er en fin måte å drive research på - boken anbefales på det varmeste! 


søndag 7. mai 2023

Den navnløse arven av Ellen G. Simensen

Da jeg leste Ellen G. Simensen sin debut Tro meg når jeg lyver, for et par år siden, ønsket jeg meg mer. I år kom bok nummer to med Lars Lukassen i hovedrollen, og igjen greide Simensen å "stjele" et døgn av mitt liv. Rammene for denne historien viser konsekvensene av det offentlige donorsystemet som raknet, og ikke minst jakten på identitet.

Forlaget om handlingen:
En junikveld i år 2000 samles en ungdomsgjeng ved et tjern utenfor byen for å feire overgangen til videregående skole. Stemningen er høy, men når morgenen gryr snus gleden. En jente har blitt utsatt for en voldtekt, og hevnen hennes ender i en nådeløs tragedie for de involverte. En hendelse som skal prege dem alle inn i voksenlivet.

16 år senere blir en lege ved en fertilitetsklinikk på Ringerike brutalt myrdet. Etterforsker Lars Lukassen kobles på saken. Politiet forstår raskt at den vil bli utfordrende å løse, og de dras inn i en sak som skal vise seg å ha dype forgreininger i Norges sæddonorsystem og menneskers liv, men også Lukassens egen livshistorie.


Romanens handling strekker seg over 16 år. I begynnelsen følger vi ungdommene som bekymringsløst skal fortsette livene sine, men som opplever flere traumatiske hendelser på en fest. Vi følger deres historie inn i voksenlivet, hvor handlingen elegant fusjoneres med etterforsker Lars Lukassen og hans krimgåte, som vi også har fulgt fra begynnelsen av boken.

Det er en temmelig klam opplevelse å lese denne boken, for den er intens på flere måter. Ugjerningsmannen til Lukassen og teamet hans holdes skjult til det siste, men leseren blir engasjert av spørsmålene rundt donorbarn og anonymiteten til sædgivere. 

Historien har flere spenningstopper, og byr på ulike problemstillinger som karakterene har. Hovedpersonen Lars har uløste spørsmål i sin nære familie, både i forholdet til ekskona, samboeren og ikke minst moren sin, når han og datteren finner et innrammet speil inni veggen de pusser opp.

                            Øynene mine søker innover i mørket, men skoddene foran vinduene hindrer det lille lyset utenfra å trenge inn. Skjelvende tenner jeg mobilen. Lar lyset flakke over veggene før jeg senker det mot gulvet, der jeg tror ringelyden kommer fra. Jeg kjenner meg nummen i beina. Det står en kjellerlem åpen. Jeg puster knapt, for lyden kommer med sikkerhet der nedenfra. 


Er du klar for økt puls og svette håndflater, så er det bare til å sette seg ned med Den navnløse arven, da får du det med på kjøpet, i tillegg til en underholdende og skremmende lesestund. - Lykke til!

Andre bloggere om boken: Henningbokhylle og Hverdagsnett

Utgitt: 2023
Sider: 352
Kilde: Lånt på BookBites         

fredag 5. mai 2023

Stjålet fokus av Johann Hari

Føler du av og til at oppmerksomheten din glipper? at du sitter og gjør helt andre ting, enn det du hadde planlagt å gjøre? Det er sikkert flere enn meg som nikker gjenkjennende til dette, og tenker at styrking av evnen til å forbli fokusert, sikkert ville vært positivt for stressmestring og andre utfordringer livet gir oss. Stjålet fokus havnet i 2022 på listene over årets beste sakprosabøker hos både The Financial Times og The Wall Street Journal.

Forlaget om handlingen:
Vår evne til å konsentrere oss er i fritt fall. Collegestudenter i USA klarer nå i gjennomsnitt å holde fokus på én oppgave i 65 sekunder, og kontormedarbeidere kun i tre minutter. I Stjålet fokus legger den internasjonale bestselgerforfatteren Johann Hari ut på en langstrakt reise for å snakke med verdens ledende eksperter og finne ut hvorfor dette skjer med oss – og det han konkluderer med er at alt vi trodde vi visste om dette feltet er feil.

Vi tror vår manglende evne til å konsentrere oss er våre egen personlige falitt – en skavank ved hver og en av oss. Det er det ikke. Dette har blitt gjort mot oss – av mektige eksterne krefter – og det har blitt gjort over tid. Vårt fokus har blitt stjålet fra oss.


Hari oppdager at det finnes tolv dypereliggende årsaker til denne krisen, og han viser oss hvordan han oppdaget det gjennom en engasjerende reise – en ferd som tar ham fra Silicon Valley-avhoppere, til veterinærer som diagnostiserer hunder med ADHD, fra en favela i Rio der alle har mistet konsentrasjonen på en spesielt surrealistisk måte, til et kontor på New Zealand som oppdaget en bemerkelsesverdig teknikk som ga deres ansatte konsentrasjonsevnen tilbake.

For viktigst av alt er dette en bok som viser oss hvordan vi kan gjenvinne vårt fokus, dersom vi bestemmer oss for å kjempe for det. Svarene vil både overraske og engasjere deg. Dette er en bok om vår pågående oppmerksomhetskrise ulik noen annen du har lest.

Oppmerksomhet er et søkelys som snevrer inn fokuset ditt. Den tid er over hvor vi kvinner skryter av at vi er god på å multitaske, mens mennene (bare) konsentrerer seg om en oppgave om gangen. Det er bare til å innrømme det først som sist, det er mennene som gjør det riktig!

Dette er mine ord, men det er essensen av det Johann Hari forteller oss i denne boken. Han belyser og begrunner tesene sine, godt støttet av forskere, psykologer, professorer og Google-ingeniører som har forsket på hjernen vår i lang tid. 

Selv har jeg lenge fylt det meste av min fritid med akademiske sysler som utfordrer tankene mine. De hullene som kunne vært pustepauser for hjernen, som fjellturer og bussturer blir også fylt igjen, med podcaster og lydbok, gjerne med alvorlige tema (sist Tomm Kristiansen om Sør-Afrika og Christian Borch skildringer av situasjonen i Israel og forskjellige andre steder i verden)

Johann Hari har lært meg at hjernen trenger mer enn mental stimulering, den trenger også pause. Det er da kreativiteten og svarene jeg venter på, åpenbarer seg. Jeg vet jo dette, men Hari minner jeg på dette på en overbevisende måte, og nå tas det til etterretning (igjen).

Dagen etter at boken var lest ferdig, gjorde jeg som Hari anbefalte. Over morgenens første kaffekopp planla jeg dagen, noterte ned det jeg ville få gjort, og innførte 10-minutters regelen: Får du en "skal bare..." -innskytelse, vent 10 minutter, klamre deg til PC`en, strykejernet eller det du var i gang med. 

Det aller viktigste, bli i den oppgaven du setter i gang med til du er ferdig, ikke la deg distrahere, trekk til deg armen, om et pip fra mobilen forsøker å lokke ditt fokus vekk fra oppgaven din. Høres det lett ut? det er ikke det.

Stålet fokus er en bok alle voksne mennesker vil ha glede og nytte av. Her er korte historier som underbygger poenget Hari vil frem til, og temaene han tar opp er mange. Stress, depresjon, kosthold og aspekter ved kontroversen rundt ADHD. Teksten er lettlest og matnyttig, tipsene til endring som han foreslår koster ingenting, og får du det ikke til, så er det bare til å skli sømløst tilbake til livet sånn som det artet seg før ☺

Boken anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2021/på norsk 2023
Sider: 352
Oversatt av: Eve-Marie Lund
Kilde: Lånt på biblioteket

tirsdag 2. mai 2023

Som vi forlater våre skyldnere - tre noveller av Levi Henriksen

Det er en fryd å komme tilbake til Skogli og bygdefolket der. Jeg har som du kanskje skjønner, lest mange av Henriksen sine bøker, blitt rørt til tårer og forferdet om en annen. 

Forlaget om handlingen:
Enok og Seth er to brødre fra Skogli som utfyller hverandre på alle områder og er så nære som brødre kan være gjennom hele oppveksten. De deler interesser og har raushet når ting lykkes for den andre. Men hva med når den ene forelsker seg i den andres kjæreste?
 

Menighetsforstander Melkior Forfang har et forhold til en ulykkelig gift kvinne. Da hun dør av hjertestans i senga hans, er gode råd dyre. Melkior finner en vei ut av uføret, men innser snart at den leder inn i et nytt.

Begjær er en av livets store drivkrefter. I barndommen kan den vise seg i misunnelsen av en venns Apache-sykkel. Men livet kan fort bli komplisert når du blir eldre, og når du begjærer noe forbudt, som fører deg på kollisjonskurs med andre. 

Markus er en indianer, han tenker i alle fall mye på indianere. Når Apache-sykkelen kommer på moten, er det det han ønsker seg over alt annet. En sånn sykkel har kammeraten Aksel fått av sine rike foreldre, og det gjør vont langt inn i sjelen til Markus, å se ham bekymringsløst cruise rundt på den.

Men det er en ting til han ønsker seg, og det er klassevenninnen Pauline sin oppmerksomhet. Når Aksel får også denne, legger Markus en snedig plan.

Med en far som kjører helikopter i Vietnam og en mor som er søndagsskolelærer i menigheten på Eben Ezer, er det godt å ha bestefar som leser Edward S. Ellis og lærer Markus om indianerne.

Dette er den første novellen, som fremstår som en liten forrett med sine 40 sider. Til tross for størrelsen ble det en mektig leseopplevelse, siden den greier å male et detaljert bilde av en oppvekst og et tankegods, hos en gutt i ungdomsskolealder. Nydelig gjort, som gjorde det fristende å gå rett videre på neste novelle.

Kanoner under roser heter "hovedretten", og det er her vi møter brødrene Enok og Seth. Som i det meste jeg har lest av Levi Henriksen så knyttes historiene løselig til bedehuset Eben Ezer, og her er evangelisten guttenes far. I nåtid er foreldrene deres døde og de er voksne, men det er ikke tvil om at oppveksten deres har blitt preget av miljøet de vokste opp i.

                Noe som igjen tok meg tilbake til å sitte skulder mot skulder med broren min på Eben Ezer med blikket ned mens faren vår oppe på plattforma halvveis leviterte under forsøket på å snakke seg selv og resten av menigheten inn i himmelen. Dette som fikk både Seth og meg til aldri igjen å sette våre bein inne på noe bedehus etter at vi kunne bestemme selv.


Novellen er handlingsdrevet, men det er de kraftfulle skildringene av kjærligheten mellom de to, ganske så forskjellige brødrene som driver historien. 

Så har vi desserten da, en snerten liten sak hvor forstanderen på Eben Ezer har malt seg inn i ett hjørne. Denne historien er den korteste, og tydeligst bygget opp som en novelle. Levi Henriksens skrivestil greier seg med få ord, for bildene popper lekende lett opp på netthinnen. 

Jeg likte alle tre historiene, de er velskrevet til tusen og underfundig og halvmorsomme alle tre. 

Bøkene jeg har lest:
Utgitt: 2023
Sider: 191
Kilde: Leseeksemplar