Historien om Pa Salt er den åttende og siste boken i Lucinda Rileys serie De syv søstre. Her får vi endelig svar på seriens store mysterium: Hvem var Pa Salt, og hvorfor adopterte han de syv pikebarna? Jeg har fulgt serien, siden første bok kom ut i 2015, og spørsmålene rundt den "usynlige" Pa Salt, har hele tiden lagt der. Som de fleste sikkert har fått med seg døde Lucinda Riley før den avsluttende romanen om adoptivsøstrene var ferdig, men heldigvis fikk hun overrakt rammen for historien, til sin sønn Harry Whittaker, som har fullført boken på en glimrende måte.
Vi er i Paris i 1928, en gutt blir funnet, forkommen og døden nær, og en vennlig familie tar seg av ham. Den stille, talentfulle gutten blomstrer i sitt nye hjem, og familien gir ham et bedre liv enn han noen gang kunne ha drømt om.
Etter hvert som han vokser opp til en ung mann, som forelsker seg og blir student ved det prestisjetunge Conservatoire de Paris, hender det at han iblant glemmer fortidens redsler og trusselen som henger over ham. Men i sitt hjerte vet han at den dagen vil komme hvor han må flykte igjen.
Nåtidshistorien tar oss med til Egeerhavet i 2008. For første gang er alle de syv søstrene samlet. De er om bord på Titanen for å ta et siste farvel med den gåtefulle faren de elsket så høyt.
Til alles overraskelse har Pa Salt valgt å gi ledetråden til fortiden deres til Merry, den savnede søsteren, i form av en dagbok. Men for hver detalj som avsløres, dukker det opp nye spørsmål. Hvem var denne mannen som adopterte barn fra alle verdenshjørner? Søstrene må etter hvert innse at deres elskede far var en mann de knapt kjente. Og enda mer sjokkerende: Alle hans hemmeligheter kan få konsekvenser for dem den dag i dag.
Romanen starter i Paris i 1928, men senere i boken blir vi tatt med enda tre år tilbake, denne gang til Sibir, hvor to små gutter kjemper for å overleve, etter å ha mistet foreldrene sine. De dramatiske hendelsene som gjorde at guttene ble bitre fiender, før den yngste, Atlas la i vei, for å spore opp sin egen far, får vi svar på helt mot slutten av romanen. En liten smakebit av noe far til Atlas, sa til ham da han var ung:
Husk, hvis du ikke endrer retning kan du havne der du er på vei hen.
I nåtid møtes alle søstrene om bord i Titanen. De leser Pa Salt sin dagbok, noen kapitler om gangen, og diskuterer innholdet seg i mellom. Hver enkelt personlige reise tilbake til opphavet sitt, er jo det vi har lest om i de foregående romanene, men her flettes alles historie elegant sammen, til et hele som gir denne avsluttende historien god glid og en deilig oppklarende følelse.
Historien tar oss også med tilbake til Allys opphav i Bergen, denne gang i 1938, og siden jeg er bergenser selv, var det detaljer i fortellingen (evt. oversettelsen) som fikk meg til å rynke på nesen.
Store deler av romanen er Atlas sin historie, mens nåtidshistorien og jentenes lesing av dagboken hans, gjør den til noe mer enn bare en oppramsing av hendelser. At Harry Whittaker kan skrive er det ikke tvil om, og her har han helt tydelig gjort det i sin mors ånd.
Jeg nikoste meg gjennom hele boken, 752 sider er mye, jeg startet på Flesland da jeg ventet på flyet til Bilbao, og leste de siste sidene da jeg var klar for returen 8 dager senere. Litt pirk og noen underlige ordvalg er ikke nok til å fjerne prikker på terningen, for en roman så full av stjerner og musikk, overraskende vendinger og nye avsløringer, får full pott fra meg!
Er ca halvveis i denne:) Liker den godt, men må porsjonere lesingen pga annet som må gjøres ferdig her. Gleder meg til å lese den ferdig.:) Velkommen hjem til Norge og god søndag:)
SvarSlettIngen krise å måtte legge Atlas ned, når livet krever det, for ønsket om å ta den frem igjen ligger å vibrerer hele tiden. Sånn var det i alle fall for meg, og siden jeg var så heldig å få den til ferien, gikk det raskt å bli ferdig.
SlettAbsolutt ikke. Hørte litt på lydbok før i dag, det hjelper på framdriften og kombinere lyd og papirbok, men etter flere timers jobbing med manuset i dag, er hodet tomt og kroppen litt "ferdig". Skal ta en lengre pause og mat før jeg er klar for en ting til, og deretter lesing:) Den vibrerer på bordet, som du sier, men det er lett å hekte seg på igjen:)
SlettSikkert greit å ha begge deler. Jeg er spent på manuset du holder på med, jeg har reist alene til London 3-4 ganger men kjenner på at alderen har gjort meg mer pysete. Tenkte på det flere ganger da Frode og jeg var på tur nå, og han fixet opp i absolutt alt, vet ikke om jeg hadde våget å reise alene. Min datter var alene i London i 4 netter samme uken, som vi var på tur, hun har nok arvet det "genet" av meg :)
SlettJa:) Det skal du få vite mer om ganske snart:)
SlettJa, det skjer noe med alderen, det er også med. Men du har jo som du sier reist alene noen ganger, og hadde nok klart/våget det igjen hvis du absolutt ville:) Bra ungene arver reiselysten vår:)
Ferdig med Atlas i kveld. Synes du har oppsummert boka bra. "stjerner og musikk, overraskende vendinger og nye avsløringer" - akkurat sånn var den:)
SlettStorslagent rett og slett:)
Jeg er snart hal-veis og liker den veldig godt. Den er bedre skrevet enn mange av hennes seinere bøker. De har ofte hatt en oppskrift og blitt utbrodert etter det med div krumspring. Denne er faktisk bedre skrevet, har mange fine uventede vendinger. Gleder meg til resten av boka.
SvarSlettVelkommen hjem, håper du gleder oss med noen bilder etterhvert :-)
Helt enig med deg, hun (eller de begge) imponerte storveis denne gangen. Kjekt at du også koser deg med boken :) Jeg holder på med bildene fra ferien nå, blir nok blogginnlegg i løpet av uken.
SlettDen här boken syns verkligen "överallt" nu. Jag har fortfarande kvar att bestämma mig om jag ska ge mig på serien. Första delen står i hyllan, det är dottern som lämnat den här.
SvarSlettDet er nok ikke lurt å lese bøkene på rappen, da går du lei. Men les den første (den er ikke den beste) og så blir du nok hektet etter hvert :)
SlettJag har den första delen i serien men har inte läst den än. Tack för smakbiten!
SvarSlettEg lytter litt innimellom, merker at eg kan ikkje ha for mykje som skjer rundt meg for då detter eg av. Liker den meget godt, og biter meg merke i det du sier om Bergen. Kva var det du ikkje likte? Eg har aldri lagt skjul på at det er Stormsøsteren eg liker minst då det var for urealistisk for meg som nordmann/vestlending/liker-Bergen, men som bergenser må det vera spesielt.
SvarSlettVi blir gjerne litt mer kritisk på detaljer når det kommer for tett på. Det var flere ting, De syv fjell hadde et helt annet navn, noen korset seg, men det gjør jo ikke protestanter, en stor legeregning fra Haukeland sykehus, sikkert bare pirk, og kanskje de drev med legeregninger på den tiden dette var skildret fra. Det var også noen oppkonstruerte ord som ikke ga mening, men de noterte jeg meg ikke.
SlettLucinda Riley var jo i Bergen da Stormsøsteren kom ut, så jeg føler meg heldig som har vært på fest med henne :)
Jeg har tatt meg en lyttepause, etter En av oss, det var heftige saker, hører litt mer på podcast enn jeg har gjort tidligere, og har funnet tonen med det :)
Aha, eg forstår. Interesser eller vår eige nærområde gjer at det blir personleg. Eg var på Troldhaugen dagen etter ho døde, og det var spesielt for meg.
SlettEg las siste bind om kong Olav i vinter, og etter ein (etter mitt syn) grov faktafeil, og mindre utfyllande setninger om dåverande prins Haakons dåp sendte eg ein utfyllande e-post til forlaget. Fekk eit godt svar tilbake, og venter spent på når den hefta utgåva kjem ut. Lurer på om forlaget/forfatteren har tatt til seg endringane mine og endra teksten. Det er slikt som eg er opptatt av.
Så bra at du ga beskjed, og ikke minst at du fikk et skikkelig svar tilbake. Vi blir påvirket av det vi leser, og ikke minst når det kommer tett på. Du som er en skikkelig royalist, kan nok føre opp Lucinda Rileys død, mens du er på Troldhaugen og leiter etter frosker, som en hendelse du ikke vil glemme så lett :)
Slett