Etta og Otto og Russell og James av Emma Hooper

Ikke mange ukene etter jeg leste På ville veier, som handler om en dame som er ute på en lang vandring, begynte jeg på denne boken som også har en dames lange vandring med i handlingen. Det er nok "noen" som prøver å få meg ut på tur...

Fra bakpå boken:
82 år gamle Etta har aldri sett havet. En dag tar hun en rifle, litt sjokolade og sine beste sko og begynner på den 3232 km lange turen gjennom landlige Canada og mot havet.
Mannen Otto får ventetiden til å gå på kjøkkenet, der han lager dyr av pappmasjé og mat etter Ettas velbrukte oppskrifter. Deres gode venn og nabo Russell bestemmer seg derimot for å følge etter Etta, sin store kjærlighet.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2015

Sider: 301

Kilde: Leseeksemplar

Denne romanen har flere handlingsforløp parallelt. Vi er sammen med Etta på hennes lange vandring, men vi er også sammen med Otto som er hjemme og har sine egne utfordringer. Samtidig får vi innblikk i barndommen til disse to, og hvordan Russell kom inn i livene deres. Den ene handlingstråden strekker seg inn i krigen, når Otto som ung mann blir kalt ut og må reise fra Etta. Russell er skadet i benet og blir hjemme og skaffer seg en gård når krigen står på, mens Etta begynner å jobbe på ammunisjonsfabrikk.

La det være helt klart, sa Otto i døren til klasserommet etter at alle elevene hadde gått, at jeg er her med en forklaring, ikke en unnskyldning. Han gikk bort dit hvor Etta ventet, ved kateteret. Han var høyere, eldre på nært hold. Etta kjente varmen fra ham, sinnet.

Jeg likte godt skildringene av Ottos oppvekst, som barn nummer 7 av 15. Barna hadde navn, men også nummer som ble flittig brukt av foreldrene. Når Etta er ute på tur blir hun kjent med James, en coyote som følger henne på veien, og som hun har fine samtaler med. Selv om de vil gå turen sin i fred blir de snart en sensasjon som media følger med på. Etta er en gammel dame som har begynt å rote litt. Med seg har hun en lapp hvor det står hvem hun er og hvor hun hører hjemme. Teksten kan mot slutten virke litt abstrakt, og avslutningen antydes mer enn den bekreftes.

Dette er en roman med karakter, jeg likte godt vekslingen mellom historiene som ble gjort på en ryddig og tydelig måte. Det kan virke nostalgisk å lese om mennesker i sitt livs høst, men jeg syntes romanen var tankevekkende og fin. Anbefales!

Pepperkakehuset av Carin Gerhardsen

Det var En smakebit en søndag som satte meg på sporet av Carin Gerhardsen. Selv om smakebiten var fra en av hennes nyere bøker, fant jeg det lurest å begynne med begynnelsen. Pepperkakehuset er første bok i Hammarby-serien, og er forfatterens debut som kriminalforfatter.

Forlaget om handlingen:
Han finner seg et ledig sete i T-banevognen, tar opp avisen og gløtter rundt seg. Han ser bare trøtte, bleke ansikter. Det gjør ham tilfreds. Selv er han jo fremgangsrik, lykkelig gift og far til tre barn. Alt kan bare bli bedre.
I vinduet ser han speilbildet av en loslitt mann som stirrer på ham. Når T-banen stopper, merker han ikke at den samme mannen følger etter ham.

På kort tid skjer det flere opprivende og bestialske drap i Midt-Sverige. Når politiet begynner å se sammenhengen mellom disse, virker det åpenbart at det må være et menneske der ute som er drevet av svært personlige motiver og som ikke lar seg stoppe av noe.

I denne kriminalromanen er morderens stemme med hele veien. Måten boken er delt inn i kapitler på, lurte meg til å tro at jeg viste hvem han var, men dette var et fiffig grep for å holde på spenningen hele veien.

Etterforskningen får god plass i historien, som seg hør og bør i en krim. Hvis det blir for mye frem og tilbake i etterforskningen synes jeg ofte det kan bli lite fremgang og derved også kjedelig. I Pepperkakehuset greier forfatteren å balansere personlige historier, morderens synsvinkel og etterforskning på en sånn måte at jeg aldri kjeder meg.

Vi blir kjent med noen minneverdige karakterer. Kommisær Conni Sjøberg er leder av etterforskningen. Han er gift med Åsa og sammen har de 5 barn. Historien som spinnes rundt denne gjengen er fornøyelig å følge med på, og jeg blir fort glad i Conni.
En ekstra nerve flettes inn med hendelsene som Petra Westman blir utsatt for. Hun er en av politikonstablene som er tilknyttet stasjonen, og tar på eget initiativ ansvar for det som skjer med henne en kveld.

Handlingen er lett å følge med på, selv om her er flere hendelsesforløp så foregår det meste noenlunde kronologisk. Jeg synes historien er spennende og til dels humoristisk, og når tema Libanon dukker opp, ble den sannelig lærerik også. Tre ting på en gang - det er mulig! Den alvorlige undertonen som tar for seg hvilken unnlatelsessynd det er å ikke reagere på mobbing, følger handlingen som en rød tråd.

Språket i romanen er en smule gammelmodig. Hun bruker fraser som å være bedrevillig og å tilgodegjøre seg noe. Dette får meg til å trekke på smilebåndet, men det passer inn i det språket som hun gjennomfører konsekvent gjennom hele boken. Sjargongen politifolkene i mellom er preget av deres respekt for hverandre, samtidig som der er et par artige skruer som legger vekter på humorskalaen.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre! 

Serien i den rekkefølge bøkene kom ut:
Pepperkakehuset
Mamma, pappa, barn (på norsk: Tampen brenner)
Byssan lull
Helgonet (på norsk: Død manns hånd)

Gideons ring
Hennes iskalla ögon
Tjockare än vatten
Falleri fallera falleralla

Pepperkakehuset kom ut i 2008, og etter det har det blitt tilsammen 8 bøker. For de 4 siste bøkene, ser det ut som den norske oversettelsen har latt vente på seg.
Jeg likte Pepperkakehuset så godt at jeg skaffer meg bok nummer to Tampen brenner med en gang.

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2008

Sider: 302

Kilde: Biblioteksbok

Den siste rømling av Tracy Chevalier

Husker du Tracy Chevaliers roman Pike med perleøredobb fra 1999? Jeg elsket den boken, som gjorde så kraftig inntrykk på meg at vi la ferien innom Den Haag for å se det originale maleriet av Johannes Vermeer, som inspirerte forfatteren til å skrive boken. Nå har hun kommet ut med en ny roman, som jeg likte veldig godt.

Forlagets omtale:
Sviktet av forloveden flykter Honor Bright fra skammen hjemme i England og reiser med et utvandrerskip til Amerika. 1850-tallets Ohio er en utpost med råskap og ville tilstander og den unge kvekerkvinnen møter en tøff tilværelse i det nye landet. Honors pertentlig sydde quilte-tepper varmer kropper og hjerter også i det nye landet, men alt annet føles fremmed og utrygt. Under en brennende sol møter hun en slavejeger som vekker nye og skremmende følelser i henne, og rømlinger som setter hennes menneskesyn og leveregler på prøve. To kraftfulle kvinner blir gode venner å ha når Honor må velge mellom sin egen families fremtid og muligheten til å redde rømlingenes liv. Hun må ta valg som setter hennes eget liv i fare. Hva skal hun gjøre når et varmt hjerte og en ydmyk bønn ikke lenger er nok? 

Søstrene Honor og Grace emigrerer i 1850 til Amerika, hvor Grace skal gifte seg med en kjenning. Omstendighetene vil ha det til at Honor snart befinner seg alene på dette ukjente kontinentet. Jentene er av kvekerslekt og Honor har derfor Venner å støtte seg til. Kvekerne lever et ærlig og asketisk liv, da de ikke forteller løgner, ikke røyker de, drikker, spytter (!) eller pynter seg. Når de samles til gudstjeneste, har de verken prest eller preken, men sitter sammen i stillhet og søker sin egen gud.

Så, èn etter èn, skjøv de til side tanker om kjøp og salg og avlinger og neste måltid og på livets små og store plager, for å finne Det indre lys de visste var Guds nærhet. Selv om Møtet startet i taushet, forandret selve stillheten seg, slik at den gradvis kom til et punkt hvor det virket som om selve luften samlet seg og fikk substans. Selv om det ikke var noen ytre tegn, var det åpenbart at alle i en kollektiv anstrengelse begynte å konsentrere seg om noe mye dypere, mye mer kraftfullt. Det var da det skjedde at Honor sank inn i seg selv. Når hun kom inn i denne tilstanden, kunne hun bli i den, og forbli i den, og se den samme opplevelsen speiles i de åpne ansiktene til Vennene omkring. 

Den siste rømling har tre klare tema, kvekersamfunnet, quilting og slaver på rømmen. Quiltingen som er en rød tråd gjennom hele romanen, fikk meg til å smile gjenkjennende, da jeg har prøvd meg på dette håndarbeidet, og er så heldig å ha en mamma som er kjempeflink å lage tepper. At denne formen for håndarbeid er så viktig for kvekerne viste jeg ikke, og Honor er en av de beste til å sette sammen mønster og farger og sy de nette små stingene som må til.

Temaet som har gitt romanen sin tittel og sitt særpreg er slavenes kamp for frihet. Handlingen finner sted i Wellington, Ohio, et område de rømte slavene måtte gjennom for å komme seg nord til Canada, og friheten. Jo lenger nord en kommer i Amerika desto ivrigere blir folk på å hjelpe, og i området hvor Honor bosetter seg er det et nettverk av mennesker som hjelper slavene videre. Den underjordiske jernbanen, kalles dette nettverket, men de har Donovan, slavejegeren pustende i nakken, så det er ikke ufarlig det de holder på med.

Tracy Chevalier har en egen evne til å skrive seg under huden på en. Karakterene hennes blir fort levende, og jeg ble oppriktig glad i både Honor, Belle og Mrs. Reed.
En bakenforliggende nerve får en ved at en ikke riktig blir klok på familien hun gifter seg inn i, også denne Donovan da, som roter det til både i hverdagen og i hjertet hennes.

Jeg leste boken på under et døgn, så den kan kalles en slukebok. (Jeg prøvde å skjule det litt "damete" coveret da jeg sto og leste i 30 minutter i kø på Ulriksbanen)

Begivenhetene kommer som perler på en snor, så boken er lett å følge og har spenning nok til at en hele tiden vil "ha mer". Språket er ikke av det poetiske, men et som passer godt til romanen. Hun skriver med overbevisning, så forfatteren må ha gjort grundig reasearch før hun sendte denne fra seg.

Den siste rømling er absolutt en roman du må ta en titt på, og etterpå MÅ 

du lese Pike med perleøredobb, hvis du ikke har lest den!

Forlag: Apropos

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 315

Kilde: Leseeksemplar

Se gjerne Heartart sin omtale!

Forfattermøte: Edouard Louis på Litteraturhuset i Bergen i kveld

Sandra Lillebø intervjuer Edouard Louis om boken hans Farvel Eddy Bellegueule

Edouard Louis.... er han oppskrytt av den akademiske elite, eller er han rett og slett et 23 år gammelt geni? Hans debutroman Farvel Eddy Bellegueule skapte furore i Frankrike da den kom ut. Den har nå blitt oversatt til 20 språk og ser ut til å ta verden med storm. I begynnelsen av året kom den også ut på norsk. Forfatteren har vært på en omfattende turnè for å snakke om boken sin og dens tilblivelse. I kveld besøkte han Litteraturhuset i Bergen, hvor jeg var tilstede i en uvanlig fullpakket sal.

Sandra Lillebø startet intervjuet med å reflektere rundt hvorfor romanen har nådd ut i den utstrekning den har. Edouard Louis byttet navn i løpet av den prosessen det innebar å skrive denne boken, derav farvel til Eddy Bellegueule, som er navnet foreldrene gav ham.
Han fortalte oss deretter mye om innsatsen han gjorde for å forandre seg selv, å bli en annen utgave av seg selv. Fake it till you make it, er en leveregel han har støttet seg til i de årene han brukte på å forandre fremtiden for seg selv.
Vi fikk også høre litt om foreldrenes forskjellige reaksjoner på romanen, som utleverer dem ganske kraftig.

Jeg er imponert over at forfatteren som fremdeles er en ungdom har kommet så langt.
Vi som har lest boken vet hvor han kommer fra, hvor lite litterær påvirkning han har hatt i barndommen, og hvor lite støtte han fikk hjemmefra. Samtalen i kveld viser tydelig at han nå har lest mye, både filosofer og klassikere, og han har nok reflektert mye over det han har lest.

Boken tok ikke meg med storm, og jeg håpet nok på å gå ut fra Litteraturhuset i dag med mer entusiasme enn det jeg gjorde. Dette ble for akademisk for meg. Han hadde mange henvisninger til forfattere han har lest, navn som er kjente eller halvveis kjente, men som jeg ikke har lest.
I tillegg ble det veldig fransk for meg, engelsken hans var også veldig fransk så jeg måtte bruke energi på å forstå hva han sa. Han så ikke på sitt publikum en eneste gang i løpet av den timen samtalen varte, og det eneste smilet var det jeg greide å fange med mitt kamera.

Det skal bli spennende å følge forfatteren videre, med den pangstarten på karieren skal det litt til å følge opp.


Min omtale av boken
Rose-Marie sin flotte omtale
NRK sin anmeldelse av boken

Bildekryss for barn mellom 6 og 12 år - anbefales!

Siden jeg har tre store barn har jeg vært gjennom min skjerv av aktivitetsbøker. På ferier og hytteturer pakker jeg alltid ned puslerier til barna, men min erfaring er at bøkene stort sett ligger der halvskrevet, fordi det er så mye "rart" i dem.

Kryssordboken jeg har fått i hus nå, er en bok med utelukkende kryssordoppgaver. Det er 60 oppgaver i alt, med flotte bilder som det aldri er tvil om hva forestiller. Formatet er ganske stort, og med tykt papir som tåler litt røff behandling.

Vanskelighetsgraden øker utover i boken, noe som gjør at lillesøster og storebror fint kan dele på samme boken.


Jeg hadde boken med meg i barnehagen og testet ut de enkleste oppgavene på de som nettopp har blitt 6 år, men siden de sikkert er helt grønn på kryssord, og ikke kan skrive enda, ble det litt for vanskelig for dem.

Sondre på 13 løste den vanskeligste oppgaven så lett som bare det, så vi tok med oss boken i bursdagsbesøk til kusinene på 8 og 11.  De har begge sett morfar løse kryssord så de skjønte fort hva de skulle gjøre og fant oppgaver som passet til kunnskapsnivået sitt.
De var skjønt enige om at dette var gøy, og jublet da jeg lot boken ligge igjen hos dem.

Sånn ser de vanskeligste oppgavene ut

Eksempel på den nest letteste oppgaven

Tusen takk til Juritzen for leseeksemplar

Utfor kanten av Michael Connelly

Michael Connelly er en dreven forfatter med over 10 bøker bak seg i serien om Harry Bosch. Dette er den første boken jeg leser i serien, som han har høstet mye lovord og flere priser for.

Forlaget om handlingen:
Harry Bosch har bekjempet kriminalitet i mange år, men nå nærmer det seg pensjonsalder. Han har tre år igjen i Los Angeles Police Department (LAPD) da han dras inn i en intrikat sak med forgreininger langt inn i politiet.
Bystyrerepresentant Irvin Irving har hatt et horn i siden til Bosch i mange år. Men da sønnen hans hopper fra, eller blir dyttet ut av, et vindu på det legendariske hotellet Chateau Marmont, vil Irving at Harry skal lede etterforskningen.

Samtidig er Bosch opptatt med en sak fra slutten av 80-tallet, der DNA fra en voldtekt tyder på at den dømte voldtektsmannen umulig kan være rett gjerningsmann. Det meste tyder på at politiets laboratorium har gjort en feil, og det kan føre til en rekke nye rettssaker.

Harry prøver desperat å løse begge sakene, og politiets mørke hemmelighet kommer til å forferde innbyggerne i Los Angeles.

Det er mange uker siden dere første gang kunne se denne boken på min "Nå leser jeg" knagg på bloggen. Som oftest leser jeg en bok om gangen, og legger ikke vekk en bok før jeg er ferdig med den. Utfor kanten har måttet vike for flere bøker som smatt foran, og den havnet til og med tilbake i hyllen for uleste bøker en periode. Da vi fikk besøk en kveld gikk gjesten rett bort til hyllen og proklamerte at dette er hennes favorittforfatter/serie, så da ble boken plukket ned igjen, atter en gang.
Nå har jeg lest ferdig, mest på trass for dette fenget ikke meg i det hele tatt. Muligens fordi jeg ikke har fulgt serien, eller det ble så oppstykket?

I alle fall, Harry er en stødig kar som det er lett å like. Han gjør jobben sin og tar seg av makkeren sin etter beste evne. Etterforskningen er av den klassiske slaget, og handlingen byr ikke på noen overraskelser. Etter å ha lest noen bøker som virkelig har rørt noe ved meg i det siste, ble dette krim av kjedeligste sort. Kjenner du til disse bøkene?

Leseriet har også lest boken og ga den mye bedre skussmål enn meg, 

så ta gjerne en titt innom der.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2011/på norsk 2015

Sider: 390

Kilde: Leseeksemplar

Stygg kjærlighet av Colleen Hoover - en overraskende godbit!

Noen ganger får vi bokbloggere bøker "inn bakveien". I dette tilfellet kjente jeg til, verken romanen, forfatteren eller forlaget, men gjett om jeg er glad for at denne boken fant veien til meg!

Litt om handlingen:
Tate, en 23 år gammel sykepleier, skal videreutdanne seg og flytter derfor fra San Diego til San Fransisco, for å bo i sin brors leilighet. Når hun kommer frem med flyttelasset sitt er ikke storebror Corbin hjemme, så hun skal låse seg inn, men oppetter døren ligger det en mann og sover.
Denne starten på historien har så mye nerve, at jeg sitter og gliser lettet og fornøyd mens jeg leser videre.

Romanen har to handlingsforløp, hvorav det ene er satt 6 år tilbake i tid. Der er ikke Tate med, men Miles Archer den unge mannen hun blir kjent med. Den ene historien kaster lys på den andre, og ved å få innblikk fra begge kanter gjennom lesingen bygges intrige på en besnærende måte.


Tema i denne boken er et velbrukt et som lett kunne fått forfatteren til å havne i en suppe av klisjèer. Dette skjer ikke, selv om det er to unge mennesker som skal finne ut av sin gryende forelskelse, så blir det aldri sukkersøtt. Normalt sett ville jeg sagt til Tate "kom deg vekk fra ham", og stilt meg uforstående til at hun blir, men her greier forfatteren å overbevise meg om at det Tate gjør, er det eneste mulige.

Leseren blir invitert inn i de aller mest intime stundene til Miles og Tate, noe jeg som oftest synes er et søkt virkemiddel for å holde på leseren. Denne gangen nøt jeg det, det er ingenting oppkonstruert over det, og det er en viktig brikke til handlingen.
Språket og skriveteknikken hun bruker er helt etter min smak, og passer til handlingen. I den tidlige handlingstråden er all teksten midtstilt, så den skiller seg tydelig ut fra nåtid. I begynnelsen er det korte setninger, mens senere blir setningene lengre, noe som også tydeliggjorde Miles og Rachel sine følelser.

Karakterene og handlingsforløpet er glimrende satt sammen, boken fengslet meg fra begynnelse til slutt. Slutten ja, den fikk tømt meg for den siste rest av tårer jeg hadde igjen, først vonde, kalde tårer og så heldigvis noen søte, varme på slutten.
Når du setter deg ned med boken og blir kjent med Captain, så må du hilse fra meg. Jeg digger denne 80 år gamle, kloke mannen!

Om du synes tittelen og kanskje også coveret er lite innbydende, så ikke la deg skremme. Dette er en historie utenom det vanlige, den er intens, med en alvorlig undertone, som ikke blir ekkel.

Anbefales på det varmeste!

Klikk på lenken til forlaget om du vil lese om forfatteren, 

eller se hvordan forlaget presenterer boken.

Forlag: Gursliberg

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Side: 347

Kilde: Leseeksemplar

Det blå mellom himmel og hav av Susan Abulhawa

Likte du Morgen i Jenin er du nok like spent som jeg var på Susan Abulhawa sin nyeste roman. Gled deg!! Israelernes beleiring av palestinernes land har vart en mannsalder, og grusomhetene som påføres denne befolkningen pågår fremdeles. Sommeren 2014 ble den innesperrede og beleirede befolkningen på Gazastripen angrepet i 7 uker. 2191 mennesker ble drept, 527 av disse var barn.

Forlaget om romanen:
Kjærlighet i vanviddets tid. Susan Abulhawa er tilbake med en ny roman etter den internasjonale suksessen "Morgen i Jenin".

I en flyktningeleir på Gazastripen sitter Khaled, en ung palestinsk gutt, og forteller om slekten sin. Han er lenket til rullestolen, og er omgitt av fire generasjoner kvinner: Oldemoren, som kunne snakke med jinnen og bestemor Nazmyieh, som var den vakreste og mest rampete jenta i Beit Daras. Khaleds mor, Alwan, som elsker i det stille og det uendelige og broderer vakre arbeider der hun syr stjerner og månen på plass. Og lillesøster Rhet Shel, som er selve løftet de alle har gitt hverandre, hun som holder solen oppe.


Vi skal ikke glemme den urett som ble begått mot jødene under 2. verdenskrig, men det er for meg komplett uforståelig at nettopp denne folkegruppen kan oppføre seg så bestialsk som de gjør mot palestinerne. 

Susan Abulhawa innfrir mine høye forventninger til denne romanen. Den berørte meg dypt, samtidig som den ga meg et unikt innblikk i livet bak stengslene. Boken er skrevet som en hyllest til motstandsbevegelsen, men da jeg leste den oppfattet jeg den som en klar hyllest til de sterke kvinnene som klarer seg i hverdagen og holder familiene sammen.

Ofte når jeg leser romaner satt i en historisk kontekst får jeg lyst til å utforske nærmere, så også denne gangen. Handlingen kommer med mange svar, men jeg sitter også igjen med spørsmål, flest av eksistensiell og medmenneskelig art, men boken får meg til å innse at jeg ikke vet så mye om denne konflikten som jeg trodde.

Skrivestilen hennes er av det litt kronglete slaget, uten at det blir "smalt" eller vanskelig å følge med på. Hvert kapittel starter med en liten tekst i kursiv, som jeg etter en stund skjønte var Khaled sin stemme. Denne innledningen er ofte litt på siden av handlingen, og sammen med innslag av ånder og samtale med avdøde personer, betyr det at jeg må konsentrere meg litt i begynnelsen av lesingen.

Handlingen starter i 1948 da Nazmiyeh og familien blir fordrevet fra hjemmene sine i Beit Daras, og vi følger dem gjennom fire generasjoner frem til nåtid, hvor denne bemerkelsesverdige kvinnen er blitt en gammel dame.

"Du føler deg som et barn som i lek brenner opp maur med et forstørrelsesglass".
 Israelsk soldat etter et angrep på Gaza

Romanen har innslag av drap og voldtekt, tapt verdighet, kampen for å overleve og den blodige urettferdighet som denne beleiringen er, men det er ikke det som utgjør essensen av handlingen. Her hører vi om en enorm familiefølelse og et samhold på tvers av tomtegrensene, som vi bare kan drømme om. Kvinnene går kledd i sine tradisjonelle muslimske plagg, men når jeg leser denne romanen får jeg en bedre forståelse for at de ønsker dette selv, og hvorfor. Vi lærer også om arabiske skikker, og om tunnelene til Egypt, uten at flyten i handlingen stopper opp, eller det føles oppramsende eller belærende.

Handlingen tar oss med gjennom 3-4 generasjoner. En av handlingstrådene starter i nåtid, i Amerika, med Nur når hun er en liten jente og blir tatt vare på av sin bestefar. Det ligger ganske opp i dagen hva som kommer til å skje, og hvem denne jenta er, men det spolerer ikke begivenhetene videre. Susan Abulhawa er en historieforteller av rang, og greide etter få sider å fange meg inn i dette overflødighetshornet av mellommenneskelige relasjoner, dype refleksjoner, intens realisme og besnærende kjærlighet.

Forfatteren har selv levd med konflikten, da hennes foreldre flyktet etter seksdagerskrigen i 1967. Familien ble splittet og barndommen ble alt annet enn forutsigbar. Nå bor Susan Abulhawa i USA, noe som hun har tatt med seg inn i handlingen i denne romanen.

Dagbladet hadde en anmeldelse av romanen i gårsdagens utgave, de ga boken en 4`er, men jeg kan ikke gå lenger ned enn 5.

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 360

Kilde: Leseeksemplar

Merket for livet av Emelie Schepp - en spennende debut!

Svenskene er god på krim og jeg har lest min skjerv av dem, så jeg forventet vel ikke mer enn å bli underholdt en stund. Mine forventninger ble innfridd og vel så det, for her tar Emelie Schepp også for seg spørsmålet om smugling av fortvilte sjeler inn i landet, noe som gir romanen en annen dimensjon.

Forlagets intro: 
Jana Berzelius er en vellykket jurist. Men hun husker ingenting fra sin barndom. Og hva betyr den tatoveringen hun har i nakken? Når fikk hun den?

Sommeren 1991 våkner den ni år gamle Jana Berzelius opp på et sykehus. Hun husker ikke hvem hun er, eller hvor hun kommer fra.
Tjueen år senere er Jana en vellykket jurist og arbeider som statsadvokat. Sammen med politiet skal hun etterforske drapet på avdelingslederen for Migrationsverket.

På drapsstedet finner de flere fingeravtrykk  som er så små at de må tilhøre et barn. Etterforskningen tar en uventet vending da det dukker opp et nytt lik, denne gangen en ung gutt. Jo mer Jana graver i guttens bakgrunn, desto nærmere kommer hun sannheten om sin egen fortid.

Merket for livet var perfekt å høre på lydbok, for endringer i hendelsesforløp kommer klart frem når en lytter. Anne Ryg har rykket opp som en av mine favorittinnlesere, for måten hun leste på var akkurat sånn som jeg liker det.

Handlingen er todelt helt i begynnelsen, men det tar ikke lang tid før en skjønner sammenhengen mellom den innledende historien og etterforskningen som skal settes igang.
Hovedpersonen Jana Berzelius er statsadvokat, og den vi følger tettest i historien. Hun har sine dunkle hemmeligheter, som hun knapt er klar over selv. Dette preger hennes personlighet og væremåte og gjør henne lett å like. I motsetning til Mia Bolander, en av politietterforskerne som skal finne ut av hvem som drepte sjefen for Migrasjonsverket. Disse to har dårlig kjemi, og Mias følelser for Jana gir til tider historien et litt komisk preg.

Det er ingenting komisk ved handlingen forøvrig, hvor smugling av familier via container er et av innslagene. Ganske så grotesk er det som hender når disse stakkars menneskene ankommer sitt mål, men mer enn dette vil jeg ikke røpe.

Merket for livet er en bladvender av dimensjoner, jeg hørte og leste og hadde problemer med å fri tankene fra handlingen når jeg var borte fra boken. Karakteroppbyggingen var formidabel, med et par uimotståelige personligheter.

Denne boken er skrevet med stødig hånd, handlingen går opp, og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker om Jana Berzelius.

Forlag: Lydbokforlaget og Gyldendal

Sider: 404 - Lyttetid: nesten 11 timer

Utgitt: 2015

Kilde: Lese/lytteeksemplarer

Kekes - høyeste toppen i Ungarn på 1064 moh. - og slutten av turen

Etter ganske så motvillig ha forlatt SPA`en på Hotel Saliris styrte vi mot Ungarns høyeste topp. Området vi kjørte gjennom er ganske så flatt, så den toppen på 1064 meter syntes ganske lenge. Det er absolutt ingen bragd å ha besteget denne nasjonstoppen, for her kjører man så og si til døren. Vår nasjonstopp nummer 16 er en typisk utfartssted for ungarerne som bor i området, og skogen man passerer gjennom på vei opp, har mange turmuligheter.
Vi tilbrakte nok tid på toppen til å ta noen bilder, og støttet lokalbefolkningen med å kjøpe is og kaffe, før vi kjørte videre.

Sånn så vi ut på toppen

Og sånn ser utsikten ut fra toppen

Veien videre gikk rett gjennom Budapest og til Bratislava, en by ingen av oss hadde vært i før. Her fant vi oss et rom på Hotel Apollo, som ligger en liten halvtimes spasertur utenfor sentrum. Byen er liten, men vi hadde ikke problemer med å finne lunch i solen og en god restaurant hvor vi spiste middag, noen timer senere. Vi tok turen rundt i gatene, og ned til Donau som fløt stille forbi.

Flott bekkalokk i Bratislava

Morgenen etter var vi fornøyd med å ha utforsket byen, og la i vei mot vårt siste stoppested Praha. Her forlot vi bilen i en av de trange gatene, og la i vei mot Karlsbroen. Her fant vi et bord helt i vannkanten, med bølgeskvulp og herlig urban støy i ørene. I Praha tuslet vi rundt og så på alle turistene, mens vi drakk hvitvin (en av oss...) og spiste is (alle tre...).

Utsikten fra lunchbordet vårt: Slott og Karlsbroen i Praha

Å kjøre på tur i Europa på denne måten er en opplevelse i seg selv. Vi hadde kjøreøkter på rundt tre timer, et par dager ble det litt lenger, men det gikk helt fint. Vi fikk se landene utenfor storbyene, som vi egentlig kjenner så godt, og da ser en lett forskjellene på veistandard, byggeskikker, levestandard og åpenhet. Denne turen ble i tillegg smykket av en nydelig fargepalett, siden vanvittig mange trær var i blomstring.
Det er utrolig mye ubenyttet areal i Europa, og det slår meg hver gang at jeg tenker på disse landene som trangbodde, men det handler mest om å klumpe seg sammen i byene.
Lærerikt er det i alle fall, og det anbefales for de som har tilgang til en sjåfør med is i magen, og en kanskje en felles interesse for å høre på lydbok.

Har du lyst å se reiseruten vår kan du klikke her, vil du lese om SPA oppholdet vårt klikker du her, eller turen til høyeste toppen i Tsjekkia, da kan du klikke her!

Sondre: "Kan jeg få is mamma?" - Jeg, idet jeg ser interiøret i isbaren: "Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaa"

Datteren av Jane Shemilt - en glimrende debutroman!

Hvor godt kjenner du egentlig dem du elsker aller høyest? Bare dette utgangsspørsmålet får nakkehårene mine til å stå rett ut. Debuten til Jane Shemilt var fengslende og medrivende til tusen, snakk om å lese sittende, stående og gående - en bok jeg gjerne anbefaler videre.

Forlaget om romanen:
Jenny Malcolm befinner seg på riktig sted i livet. Selv om hun er konstant på farten – mellom en krevende jobb som lege, tre barn og den arbeidsnarkomane ektemannen Ted – synes hun det meste går etter planen. Men da den 15 år gamle datteren Naomi forsvinner sporløst, ramler Jennys tilværelse sammen. Hun innser at under den tilsynelatende plettfrie overflaten er mye annerledes enn det hun har forestilt seg.
Ett år senere er Naomi fremdeles borte. Jenny står på randen av sammenbrudd, det samme gjør familien hennes. Er sannheten om hva som skjedde med Naomi det eneste som kan samle familien igjen? Eller vil sannheten tvert imot rive dem fra hverandre for godt?

Med denne intense thrilleren fikk jeg den deilige følelsen av å ikke greie å legge fra meg boken. Den var en av (kun) to bøker som ble med på en 6 dagers biltur i Europa, og jeg hadde ikke problemer med å lese verken på fly, i bil eller på restaurant.

Handlingen er original på den måten at den er kronologisk og lett å følge, samtidig som den er todelt. Hendelsesforløpene foregår med et års mellomrom, men den senere handlingen røper ikke hva som skjedde da datteren forsvant.
Språket er ikke av det særlig prosaiske slaget, men passer godt til handlingen. Jeg frydet meg spesielt over hvordan forfatteren greide å få frem Jennys usikkerhet overfor sin egen oppførsel forut for datterens forsvinning. Hun er fortvilet over forsvinningen, og når hun begynner å få kritiske bemerkninger fra den ene sønnen sin, har hun evnen til å gå i seg selv, uten å bli hysterisk. Det var noe uventet alvorlig over denne siden av historien, som gjorde den realistisk og tankevekkende på en gang.

Slutten kom vel ikke som en overraskelse, men siden løsningen på forsvinningsspørsmålet ble holdt skjult i det høye tempoet og dramatikken underveis, ble det en fin avrunding.

Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese Datteren!

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2014/på norsk 2015
Sider: 396
Kilde: Leseeksemplar

Krakow - Zakopane - Strebske Pleso - Eger - Roadtrip 2015 vol. II

Flott veimerking - sånn så det ut i flere mil 

I Krakow bodde vi på Hotel Evropska, og her vil jeg gjerne bo igjen. Det har sentral beliggenhet med utsikt til Galleria, og hyggelig betjening som ikke er redd for å snakke engelsk. Kommer du kjørende har de til og med parkering å tilby.

Tatrafjellene hvor også Rysy - høyeste toppen i Polen ligger

Turen vår gikk videre til Zakopane, hvor vi forspiste oss på frityrstekt før vi kjørte videre opp i fjellet til Strebske Pleso. Herfra skulle vi gått på den høyeste toppen i Polen, Rysy på 2499, men her lå det for mye snø til at vi kunne ta turen denne helgen. Etter en overnatting på Hotel FIS, i dette øde og iskalde fjellområdet i Slovakia, kjørte vi til den koselige byen Eger, og krysset da grensen til Ungarn. Her spiste vi lunch og koste oss i solen som tittet frem, før vi fortsatte videre.

Enormt, stilfullt med glimrende restaurant og et eventyrlig SPA - anbefales på det gloheiteste!

Uteavdelingen til det enorme SPA`et på Saliris

I tillegg til kalkbergene var området pyntet med vannliljer, kaper og flotte turstier

Heldigvis er Frode en racer med gps og mobil så han fant frem til Saliris SPA hotell, rett utenfor Eger. Vi kunne ikke blitt mer fornøyd. Til en billig penge fikk vi halvpensjon og mulighet til å bade så mye vi ville.
Været var deilig, og enda deiligere var det å svømme rundt i de varme kildene. Kildene er "temmet" i bassenger, men vannet er ekte nok. Fra sitt opprinnelige tilholdssted 800 meter under jorden er det kalk og mineralholdige, varme vannet pumpet opp til denne resorten. Vannet har dokumentert positiv helseeffekt, både på grunn av kalken og mineralene men sikkert også på grunn av temperaturen som lå på mellom 33 og 38 grader.

Vi gikk en liten tur rundt hotellet og tok kalkfremkomsten nærmere i øyesyn - ja, det lukter en smule svovel...

Kvelden ble tilbrakt i restauranten hvor de hadde en deilig middagsbuffè, før vi etter en herlig frokost morgenen etter kjørte videre til neste nasjonstopp, nemlig den i Ungarn.

Planen og kart over rundturen

Del I av turen, høyeste toppen i Tsjekkia

Del III av turen høyeste toppen i Ungarn

Snezka - høyeste fjelltoppen i Tsjekkia 1604 moh. - og Krakow!

Ett av byggene som er plassert på den høyeste toppen i Tsjekkia (bilde tatt fra Polen)

Praha ligger bare en kort flytur fra Bergen, leiebilen sto klar, og før vi viste ordet av det var vi igang med nasjonstoppsanking igjen. Vi kjørte nord til Janske Lazne hvor vi bodde på Hotel Omnia, på tross av den stygge fasaden, var det et fint hotell å bo på.

Banene opp til nasjonstoppen lå 20 minutters kjøring videre på et lite sted som heter Pec Pod. Første tur dit ble bom, for de stengte banen over en time før annonsert den ettermiddagen, men morgenen etter var en av banene åpne, og vi fikk vår nasjonstopp nummer 15!

Høye steg og god hoftesving 

Vi fikk oss en fin tur opp mot toppen. Det går bane hele veien opp, men denne morgenen var bane to heldigvis stengt. Turen opp tok oss 40 minutter, på en overtydelig sti som var lett å gå. På toppen var der 4-5 forskjellige bygninger, hvorav en kafè som var åpen. Når du er her er du på grensen til Polen, noe som er godt avmerket. Temperaturen lå på 0 grader da vi var der, og det var snø i luften, så vi kom oss inn i kafèen ganske raskt.

Når dette var unnagjort kjørte vi til Krakow hvor vi etter en time i rushtrafikk og 5-6 forsøk på å finne hotellrom, endelig kunne finne roen. Kvelden ble av det riktig koselige slaget, tilbrakt som den var sammen med Hege og hennes mor og datter, på en italiensk restaurant.

For en vakker by Krakow er! Jeg hadde aldri vært her før, så nå skjønner jeg godt hvorfor mange er så begeistret. Hit vil jeg tilbake!

Enda et av de mystiske byggene på toppen - ser nesten ut som en UFO i tåken

Vakre Krakow bød på masse fint for øyet - ekstra gøy med kunst en kan krype inn i

For en bokelsker som meg er det alltid gøy med bokhandlere - se den flotte muren!

Bloggpause og maiferie med tur til Tsjekkia, Polen, Slovakia og Ungarn

Vår i Oslo forrige helg

Lesingen går sin gang i det samme tempo som før, jeg skriver om bøkene etterhvert, også det på samme måte. Jeg har registrert at jeg leser færre blogger enn før, og det er færre som kommenterer hos meg. Dette gjelder ikke bare meg, for på bloggrollen min er det betydelig mindre rotasjon. Hva er dette? Har bokbloggerne tatt sommerferie allerede?

Kontakten jeg har fått med bokbloggere over hele landet har gjort lesing og blogging til mer enn en hobby. Det har blitt en sosial greie som har sin plass i livet mitt. For første gang på lenge lar jeg pc`en stå igjen hjemme når jeg drar på tur. Trenger å sette strek for forventninger om besøk og kommentarer. Når jeg kommer hjem fra tur blir det andre boller.... har du hørt den før?

Sånn ser rundturen vår ut: 5 overnattinger - 18,5 timers kjøring

Grytidlig i morgen flyr vi til Praha for å ta oss en liten kjøretur. Målet var å samle oss tre nasjonstopper, men på den høyeste på 2500 moh. viser seg å være for mye snø. Kanskje det blir en dag i Auschwitz eller i Krakow, alt etter hva vi er i humør til når vi passerer.
Praha og Budapest har vi besøkt før, så nå stopper vi kanskje i Bratislava og muligens Eger, en liten by vi har fått anbefalt. Fra før har vi 14 nasjonstopper i samlingen, så det skal bli kjekt med to eller tre til. Det er bare første stopp Janske Lazne vi har booket hotell, turen videre går mer på lykke og fromme enn vi er vant med.

Høyeste toppen i Tsjekkia er Snezka på 1603 moh

Høyeste toppen i Polen er Rysy på 2499 moh

Høyeste toppen i Ungarn er Kekes på 1014

Vil ønske alle som er innom en riktig fin 17 mai :)

Åpen by av Teju Cole

Åpen by er den nigeriansk-amerikanske forfatteren Teju Cole sitt gjennombrudd som romanforfatter. Romanen kom ut i USA i 2012, den høstet gode kritikker og forfatteren mottok flere priser for boken. Jeg ble litt svett når forlaget sier at boken er både en dagbok, flanørroman, essay og dagdrøm, men det var det ingen grunn til, for den falt i smak hos meg.

Forlaget om handlingen:
Åpen by handler om Julius, en ung psykiater som tilbringer all ledig tid med å vandre rundt New Yorks gater, alene og i timevis. Mens han går, reflekterer han over barndommen, det havarerte kjærlighetsforholdet og ensomheten og isolasjonen han opplever i storbyen. Samtidig driver byen forbi ham og avdekker sporene etter de menneskene som en gang bodde der. Og ved hvert nytt møte trenger Julius dypere og dypere inn i New Yorks historie – og i sin egen.

Åpen by er en fortelling om å være en fremmed i New York etter 11. september. Men det er også en intellektuell, politisk og litterært sett utfordrende roman om vår tids store spørsmål – om erindring, rotløshet og kunstens forløsende kraft. 

Har du vært i New York og er kjent med byens gater, parker og puls generelt vil denne boken være midt i blinken for deg. I korte tankesprang gjør han seg sine observasjoner, både av seg selv og andre, og disse refleksjonene blir som et oppkomme av stemninger som flettes sammen til et hele.

Den ettermiddagen, da jeg smatt inn og ut av meg selv, da tiden ble tøyelig og stemmer fra fortiden skar inn i nåtiden, ble byens hjerte grepet av noe som fremsto som uroligheter fra tidligere tider. 

Helt i begynnelsen får vi oppleve hvordan avviklingen av NY maraton kan oppleves for en som ikke bryr seg om løpet. Han forteller om en spesiell kino-opplevelse, da han så The last king of Scotland, som handler om Idi Amin som drepte over 300 000 ugandere. Dette er ikke en utpreget politisk roman, men Julius nærmer seg spørsmål som dreier seg om vår sameksistens, på en fin måte.

Som et dryss krydrer han handlingen med musikalske og litterære henvisninger. Forfatterens bakgrunn fra kunsthistorie skinner igjennom når han beskriver stillhetens kunstnere Brewster og Vermeer.

Vi blir presentert for Saidu, en liberiansk asylsøker i USA, og senere når han har reist til Belgia for å lete etter sin bestemor, blir vi også kjent med Faraq som jobber i telefonbutikken han er innom daglig, i de ukene han er der. Faraq viser seg å være mer enn en butikkassistent, han studerer multikulturalisme, eller annerledeshet, som han velger å kalle det. I denne romanen er fellesskapet som afrikanere i utlandet føler beskrevet på en fin måte. De krever av hverandre å bli sett, noe som kan være en utfordring, men som samtidig gjør det lett for dem å danne vennskap.

Det hender jeg lurer på hvor langt Gandhi ville drevet det hvis britene hadde vært mer brutale. Hvis de hadde vært villige til å drepe demonstranter i hopetall. Verdig motstand fører ikke alltid helt frem. Bare spør kongoleserne.

Åpen by er en følsom roman som stiller skarpe spørsmål på en fin måte. Romanen er positiv og fylt med håp for fremtiden, selv om enkelte tema og spørsmål nok kan føles kontroversielle. Språket er fenomenalt, lesingen går lett, og de gangene jeg stopper opp for å lese en setning på nytt, er det fordi teksten åpner mitt sinn på en forunderlig måte. Det var først på de siste hundre sidene at romanen føles som "essay, dagbok og dagdrøm" (flanørroman vet jeg ikke hva er...) Det er en velskrevet roman, med en rød tråd som mot slutten forsvinner litt for meg. De fleste av de løsrevne hendelsene er det kjekt å lese om, mens noen blir litt for løsreven, og føles som "fyllmasse" uten kontekst.

Romanen er absolutt velskrevet og en jeg anbefaler deg å se nærmere på. 

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2012/på norsk 2015

Sider: 313

Kilde: Leseeksemplar

Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis - bare en notis...

En annerledes klassereise kaller forlaget romanen. Forfatteren gir mye av seg selv i denne romanen som gir et fargerikt bilde på hvordan det kunne være å vokse opp på den franske landsbygda for 20 år siden. Jeg håper inderlig forholdene har forandret seg.

Forlaget om romanen:
I romanen "Farvel til Eddy Bellegueule" skriver Edouard Louis sitt eget liv. Boka ble en sensasjon da den kom ut i Frankrike og skapte enorm debatt. Forfatteren, som sier at vi må slutte å romantisere ulykke, var bare 21 år da han debuterte. Han har kjempet hardt og kommet langt.

Egentlig er Eddy Bellegueules opprør mot foreldre, fattigdom og en sosial bakgrunn med vold og rasisme, det andre trinnet i denne unge guttens dramatiske liv. For før han klarer å gjøre opprør mot den verden han vokser opp i, er det denne verdenen som står opp mot Eddy. Svært tidlig opplever han både forakt og alvorlig mobbing fra sine egne. Valget er enkelt da muligheten til slutt byr seg. Flukt.


Romanen skildrer oppveksten til en gutt som allerede i 3 års alderen reflekterte over hvorfor han fremstår som mer feminin enn andre gutter. Han har en voldelig far og storebror og en mor som uten tydelig kjærlighet til Eddy tar seg av ham og de andre søsknene. Hele skolegangen blir han mobbet fordi de antar han er homofil, og dette er det sårt å lese om.

Bortsett fra det såre ved å bli mobbet og den kjærlighetsløse oppveksten så fant jeg ikke mer som satte i gang mine følelser. Til slutt får vi en slags happy ending, med en noe tvetydig slutt, kanskje for å gjøre til lags, de som håpet han var homofil og de som håpet at han ikke var det.

Jeg skjønte aldri om han hadde det vondt inni seg, om han smilte av nyheten om farens død på samme måte som man kan smile når man får en spyttklyse i ansiktet.

Romanen gjorde stor suksess da den kom ut i Frankrike i fjor, men hos meg slo den ikke an. Jeg vet tema kan berøre meg, men etter å ha lest boken i en engang tar jeg meg i å reflektere: "dette var noen timer jeg ikke får tilbake".

Det var Rose-Marie sin flotte omtale som fikk meg til å låne boken, men denne gangen er vi ikke like begeistret. Les gjerne hennes fyldige omtale!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 173

Kilde: Lånt på biblioteket

Kaffebarpyramiden av Nicola Lecca

Min mestlesende venninne anbefalt denne varmt, og jeg var så heldig å få låne hennes eksemplar fra biblioteket. Hurra for hurtiglesende venninner, som kjenner lesesmaken min!!

Forlaget om romanen:
Imi blir levert på barnehjemstrappen noen få dager gammel. Moren er ung og prostituert. Han blir der til han får reise til London for å bo hos den single Lynne, som av og til tar foreldreløse ungdommer inn i huset. Imre begynner å jobbe for kaffebarkjeden Proper Coffe, men innser snart at kjeden bygger driften på et vaklende fundament …

 Fra barnehjem på den ungarske landsbygda til assistent i en kaffebarkjede i London

– gjennom fortellingen om Imi i Kaffebarpyramiden opplever vi ytterpunktene i europeisk samtid. Romanen presenterer et europeisk blikk på kapitalismen, samtidig som den er en italiensk ”coming of age”- fortelling.

Advarsel: Dette er en "slukebok". Jeg skulle bare ta en titt før jeg skulle farge håret, og plutselig var hårfarging utsatt på ubestemt tid, mens jeg leste med store øyne.
Historien veksler mellom nåtid og en ikke så fjern fortid da Imre var liten og vokste opp på barnehjem i Ungarn. Han levde et godt liv, med kjærlige voksne rundt seg, og nok mat, selv om ingen av barna var rik på personlige eiendeler.

Drømmer er fattigmanns dop. Ønsker er framtidens oksygen.

I nåtid bor Imre i London, og jeg frydet meg da vi ble tatt med rundt i gatene og på plasser jeg vet hvor er. Det skal ikke mye til for å glede meg, når London er inne i bildet. Imi er en pliktoppfyllende og flittig gutt, og når han skal lære seg baristakunsten blir han for god, og blir kalt inn på teppet hvor han får beskjed om å lage cappucinoen, på en ikke fullt så bra måte.
Proper coffe, en mastodont av en kaffekjede, får noen kraftige sleivspark i denne romanen. Da jeg var kommet til endes kunne jeg tydelig se for meg inspirasjonen forfatteren kan ha hatt, for å skrive denne romanen.

Imi er forvirret. Denne måten å oppføre seg på forekommer ham å være unødvendig komplisert. Og likevel er han klar over at han ikke har noe valg Han blir snart nødt til å lære seg diplomatiets kunst og bli som engelskmennene - de eneste menneskene i verden som er i stand til å si sannheten ved å lyve. 

Romanen er velskrevet til tusen, og viser at forfatteren har god innsikt inn i den menneskelige sjel. Selv om den ikke følger et kronologisk forløp, men byr stadig vekk på uventede vendinger, er romanen lettlest. Det er Imi det handler om, men vi blir kjent med hans "landlady", hans venn, hans kollega og de to sjefene hans, og den kreftsyke nobelprisvinneren i litteratur, som ikke skrev et ord etter hun vant prisen.
Vi er også innom barnehjemmet og blir kjent med den sinte stumme gutten. Noe av det beste i boken var den innsiktsfulle måten forfatteren beskriver den aller første kimen til opprør, denne Jonatan kommer til å gjøre mot sin far.

Kaffebarpyramiden er en roman med karakter. Den er ganske så tankevekkende, fenget meg fra første side og var lest på en kveld og en formiddag. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 250

Kilde: Biblioteksbok

På ville veier av Cheryl Strayed

Det var etter å ha lest "På ville veier" at Oprah Winfrey bestemte seg for å starte sin nye bokklubb, Oprah's Book Club 2, i juni 2012. Det var Berit som skrev så varmt og begeistret om denne boken, at jeg grov dypt i lommeboken og snopte meg den da jeg besøkte Eldorado forrige helg.

Forlaget om boken:
"På ville veier" er Cheryl Strayeds egen historie. 22 år gammel raser livet hennes sammen. Moren blir syk og går bort etter få uker, bare noen og førti år gammel. Familien spres for alle vinder. Cheryls liv fylles med stoff, utroskap og angst. Fire år senere når hun bunnen og tar en vill og impulsiv beslutning: Hun vil gi seg ut på en vandring langs hele California, fra Mexico i syd til den kanadiske grensen i nord.

"På ville veier" handler om denne avgjørende turen. Cheryl går alene gjennom snø og ørken, i for små støvler og med for tung ryggsekk, hun møter klapperslanger, bjørner og andre vandrere - de som blir venner for livet og de som vil utnytte en ung kvinne alene på tur.

"På ville veier" er filmatisert, med Nick Hornby som manusforfatter. Reese Witherspoon spiller rollen som Cheryl. Wild som filmen heter hadde premiere i mars, uten at jeg har fått det med meg. Her kan du lese litt om filmen.

Selv om jeg er veldig glad i å gå på tur, er det sjelden bøker om lange reiser fenger meg. Denne derimot tok meg med storm. Romanen er mangfoldig og varierte mellom selve turopplevelsen og Cheryls tilbakeblikk på sitt eget liv. Hun bruker et lett språk, som ikke er særlig poetisk men innimellom har hun noen reflekterte betraktninger som får meg til å sukke og legge boken i fanget et øyeblikk. 

Når jeg leser om selve turen hennes, har jeg lyst å være der. Jeg har lyst å være henne, med all smerten, slitet, angsten og sulten. Hun greier å formidle biter av sitt indre landskap, selv om hun er ærlig på at det er vanskelig å sette ord på hvorfor hun har oppført seg som hun har gjort i fortiden, og hvorfor hun i det hele tatt er ute og går denne turen.

Stillheten var enorm. Ensomheten var tyngende. 

Det var dette jeg kom for, tenkte jeg. Det var dette jeg fikk. 

Landskapet hun beveger seg i, på denne 2500 kilometer lange turen fra Mexico til Canada blir også beskrevet. Ikke overfladisk som om vi ser det på tv, men fra hennes ståsted der hun går og er omkranset av høye fjell, fosser og vann, små og store dyr som både er truende og fredelige. Den tunge sekken Monster, er hennes følgesvenn, der den rommer alt som er nødvendig for å være i villmarken i uker i slengen. 

Nå hadde sekken min et navn: Monster. Jeg mente det bare godt. Jeg var himmelfallen over at alt jeg trengte for å overleve, kunne bæres på ryggen min. Og, enda mer overraskende, at jeg faktisk klarte å bære det. At jeg kunne bære det som ikke var til å bære. Denne erkjennelsen av mitt fysiske, materielle liv smittet automatisk over på den emosjonelle og spirituelle sfæren. 

Det er flere som går Pacific Crest Trail, de følger med på hverandre gjennom loggbøkene, og noen få ganger treffes de ved leirer eller andre knutepunkter. Cheryl er den tøffeste av dem alle, alene og jente og i begynnelsen var hun temmelig uerfaren som turgåer. 

Romanen handler kort fortalt om å sørge, å rote livet sitt skikkelig til, for så å finne en måte å komme tilbake i sporet på. Cheryl Strayed skriver personlig og engasjerende uten å ty til klisjèer, og bruker ikke velkjente knep for å få inn nerve eller spenning. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2012

Sider: 396

Kilde: Kjøpt selv

Fugletribunalet på Det Norske Teatret

                                                                                            Bilde lånt fra DNT

Fugletribunalet er bygget på en Agnes Ravatn sin roman fra 2013. Jeg var begeistret for boken, og gikk i spinn da jeg så at stykket skulle settes opp på Det Norske Teatret. Oslo er heldigvis bare en kort flytur unna, og siden jeg var så heldig å få med meg min greie mamma, ble dette en uforglemmelig helg.

Kort fortalt handler stykket om Allis som er en tv-personlighet som har dummet seg ut så det synger etter. Hun rømmer fra mannen som har blitt en eksmann, fra jobben og livet sitt, og får en stilling langt ute på landet hos einstøingen Sigurd Bagge. Her skal hun passe hus og hage og lage mat til hans kone kommer tilbake. Spørsmålene rundt denne fraværende konen begynner snart å melde seg, og det viser seg at også Sigurd har ting å skjule.

Det er fem skuespillere med i stykket, de to menneskene det handler om, og tre fugler. Fuglene har flotte kostymer, et hode og en vinge, begge deler veldig livaktige. Når Allis tenker, føler eller snakker med seg selv, er det disse fuglene hun kommuniserer med, og det gjør all grublingen ganske så konkret for oss tilskuere.
Marie Blokhus, som vi kjenner fra tv-serien Side om side, gjør en formidabel jobb som Allis. Hun byr virkelig på hele seg, bokstavelig talt, siden hun det meste av forestillingen er mer eller mindre avkledd.

Stykket har noe utpreget erotisk over seg som jeg ikke husker fra boken, og jeg syntes denne minimale silkekjolen var mer forstyrrende enn forklarende.

Niklas Gundersen som spilte Bagge gjorde også en god figur. Han leet ikke på smilemuskelen en eneste gang, og var så pass uberegnelig i sin oppførsel at jeg aldri følte meg trygg.

Frode Winther som jeg kjenner fra DnS spilte kongeørn. Det er han som illustrerer Allis sine seksuelle lyster og den erotiske spenningen som ligger mellom Allis og Sigurd. Det er bare å holde seg fast, for han har det som skal til.

Dette er ikke et lystig stykke, noe bildet over illustrerer. Både mamma og jeg trengte litt tid på å fordøye det vi hadde sett. At det er bra teater er det ikke tvil om, så jeg anbefaler deg å gå å se det hvis du har muligheten.

Elliken hadde gåsehud da hun så stykket, noe jeg kan bekrefte at også jeg fikk. Er det flere som har skrevet om stykket, legg gjerne inn link i kommentarfeltet!

Stykket er skrevet av: Agnes Ravatn

Regissør: Marit Moum Aune

Allis: Marie Blokhus

Bagge: Niklas Gundersen

Stokkand: Ingrid J. Dragland

Måke: Marianne Krogh

Kongeørn: Frode Winther

En fantastisk helg i Oslo med teater og masse sightseeing

Det Norske Teatret lokket med oppsetning av Agnes Ravatns bok Fugletribunalet. Jeg er lett å lokke med på sånt, så billetter ble kjøpt både til forestillingen og fly. Min spreke, sportye mamma ble med på turen, (selvfølgelig etter å ha lest boken i en fei). Mer om stykket her! Resten av innlegget er en liten fotokavalkade fra våre to dager i Oslo.

Etter å ha ankommet Oslo sjekket vi inn på Scandic Victoria før vi tuslet oppover mot Jernbanetorget, hvor det dagen før hadde blitt avdekket et monument til ære for Osvald-gruppens krigsinnsats. Dette monumentet har skapt kontrovers i Oslo, noe du kan lese mer om her!
Selve hakekorset lå litt ovenfor min øyehøyde så selv om jeg gikk på tå rundt klossen, kunne jeg knapt skimte at det er et hakekors sleggen knuser. De som fryktet at skulpturen skulle overskygge Tigeren som står lenger borte på plassen, har ingenting å bekymre seg for.

Mamma besøker Operataket for første gang

En tur til verdens beste bokhandel er selvskreven for to lesehester som oss

Mathallen er neste stopp

Et glass vin på Blå var glimrende, med herlig utsikt mot Akerselva

Akerselva i all sin prakt - flott sted å gå tur!

Så har vi kommet til Tjuvholmen og kunsten utenfor Astrup Fernley museet

Det var mange seilbåter på fjorden i dag

Søndagen startet vi på Akershus festning

På vei tilbake til søndagsmarkedet på Blå passerte vi denne fine husrekken

Blomstringen er definitivt kommet lengre enn i Bergen

Det var mange fantastiske blomster og trær å se på veien

Utenfor Blå ligger denne husbåten fortøyd 

Søndagsmarkedet var vel verdt et  besøk, helst for stemningen men de hadde mye fint