Fjellturer og ferieturer

søndag 29. september 2019

Gileads døtre av Margaret Atwood

Trettito år etter utgivelsen av Tjenerinnens beretning kommer Margaret Atwood med en oppfølger. Bøkenes handling skilles av femten år, og igjen er vi i midt i den dystopiske og fascinerende fortellingen om Offreds fremtid i Gilead. Litt stas er det jo at boken kommer ut på norsk og engelsk samtidig.

Forlaget om boken:
Margaret Atwoods dystopi ble kjent over hele verden da HBO filmatiserte Tjenerinnens beretning som tv-serie. Gileads døtre er en nyskrevet og selvstendig fortsettelse av Tjenerinnens beretning. Endelig får sultne fans svar på hva som skjedde med Offred etter at hun steg inn i varebilen etter å ha blitt anklaget av Føreren og hans kone. Kan hun overvinne undertrykkelsen og bli fri, eller må hun i døden? Gileads døtre gir svar.
Gileads døtre utspiller seg femten år etter Tjenerinnens beretning og her hører vi tre andre kvinner fortelle om den kristne fundamentalistiske staten Gilead.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2019
Sider: 480
Kilde: Leseeksemplar

Etter å ha gjenlest Tjenerinnens beretning, gikk jeg sporenstreks videre på Atwoods fortsettelse Gileads døtre. Romanen er bygget opp med tre jegstemmer. De er tydelig merket med overskrifter som forteller leseren at det hele er utskrifter som gjenforteller hendelser fra fortiden.

Vi møter flere av karakterene fra forrige bok, og Tante Lydia er den som i sine hemmelige nedtegnelser starter denne historien. I tillegg til Tante Lydias historie får vi innblikk i to forskjellige vitneforklaringer hvor vi i den ene møter Agnes som bor i Gilead og skal giftes vekk til Fører Judd. I den andre vitneforklaringen møter vi sekstenårige Daisy som på bursdagen sin sin får verden snudd opp ned.

Samfunnet i Gilead skildres med detaljer som nevnes så vidt. På den måten får leseren bygget sitt eget bilde på tilstanden, samtidig gir det rom for ettertanke. Det er ikke tvil om at kuppet som fratok Kongressen all makt har snudd opp ned på tilstanden i de delene av USA som inngår i Gilead. Religionen er sterkt konservativ, katolisismen benevnes som kjettersk blant annet, kriger på går og det er mangel på alt fra strøm til mat.

Kvinnene er fremdeles undertrykt på det groveste, men i denne romanen hører vi ikke så mye om utfordringen med synkende antall barnefødsler og bruken av Tjenerinner. Vi hører om steining, henging og henrettelser, om mangelen på frihet og om hvordan alle kvinner må være ytterst lydige.

Tantene som har sitt hovedsete på Aruda Hall er de det handler mest om, og vi får høre en del om hvordan landene som grenser til Gilead forholder seg til dette totalitære styret. Romanen har en god spenningskurve, med tanke på jentene som vil forsøke å lure seg inn i, og ut av Gilead.


Det jeg frykter mest: at alt mitt strev vil være fåfengt og at Gilead vil bestå i tusen år. Stort sett er det slik jeg opplever det her, langt unna krigen, i stormens stille øye. Så fredelig det er i gatene; så rolig, så ordentlig; skjønt under den bedragersk stille overflaten ligger det en sitring, som i nærheten av en høyspentleding. Vi er anspente, alle sammen; vi dirrer, vi skjelver, vi er alltid i beredskap. Terrorvelde, sa man før i tiden, men terroren hersker ikke. Den lammer. Det er derfor det er så unaturlig stille.


Dette er glimrende lesning, Margaret Atwood har greid det igjen!

Romanen blir oppsummert med et symposium som forskere i Canada hadde lenge etter hendelsene vi har tatt del i. Dette ble en avklarende og ganske så morsom avrunding av romanen.

fredag 27. september 2019

Tjenerinnens beretning av Margaret Atwood

Første gang jeg leste denne dystopiske romanen var for seks år siden. Da var både sjangeren og forfatteren ganske ny for meg, noe også omtalen vitner om. Nå når jeg leste den på nytt, hadde jeg sett første sesong av tv-serien, og fryder meg over at oppfølgeren er ute i butikkene.

Forlagets introduksjon:
I en fjern fremtid, i republikken Gilead, lever befolkningen under et strengt, puritansk regime som resultat av lange tider med strålingskatastrofer, sykdommer og skremmende lave fødselstall. Fanatisk religiøse grupper har overtatt makten og innført et patriarkalsk diktatur som har fratatt kvinner alle deres rettigheter.

Her møter vi tjenerinnen Offred som lever som konkubine med kun én oppgave: å produsere barn. Hvis hun ikke adlyder, vil hun, som andre dissidenter, bli hengt eller sendt vekk for å dø en langsom død. 
Men selv ikke en undertrykkende stat kan utslette Offreds livsvilje eller hennes begjær til de to mennene som hennes fremtid avhenger av.


Det var en fryd å lese Tjenerinnens beretning på nytt, og leseopplevelsen sammenlignet med forrige gang var en helt annen.

Margareth Atwoods skildring av en verden som kunne vært vår er skremmende lesning. I enkelte av detaljene får jeg frysninger ved tanken på likheter med dagens samfunn. Karakterene hennes er nesten uten unntak mennesker i stor nød, selv de som sitter godt i det, lider.

Kvinner er ikke verdt noen ting lengre, de jobber ikke og har ingen annen rolle enn å gjøre livet behagelig for mennene, og føde deres barn. Siden befolkningsveksten er sterkt svekket, er det trusselen om å bli forvist til koloniene som henger over tjenerinnene. De som har bevist at de er forplantningsdyktig får en mulighet til å føde barn, en nedverdigende oppgave både for henne og for mannens kone, som i aller høyeste grad er med på prosessen.

I et mannssamfunn styrt av kvinnefiendtlige regler blir vi kjent med Tjenerinnene, Martaene, Tantene og ikke minst Førerne og deres hustruer.

Tar du friheten din for gitt, og av og til tenker på hva det er som gjør oss til mennesker, så anbefaler jeg deg å lese denne boken, selv om sjangeren er litt på siden av det du pleier å lese.


Nå gleder jeg meg til å gå videre med oppfølgeren Gileads døtre, som kom på norsk nå i høst.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1987/min utgave 2017
Sider: 352
Kilde: Kjøpt selv

onsdag 25. september 2019

Brevet fra Betsy av Marianne Storberg

Brevet fra Betsy er Marianne Storbergs debutroman fra 2011. Mitt første møte med denne forfatteren var Eplehagen fra 2016, en roman jeg likte veldig godt. Takk Kleppanrova for at du gjorde meg oppmerksom på at Brevet fra Betsy har tematikk rundt kunst og kunstnere, da var jeg igang! Romanen er glimrende lest av Haakon Strøm.

Forlaget om handlingen:
Det er våren 1847 og den unge Hjalmar Kjerulf har langt fremskreden lungetuberkulose. I en fattigslig leilighet i Bonn blir han pleiet av billedkunstneren Hans Gude og broren, komponisten Halfdan Kjerulf. Vi følger familien Kjerulf fra brødrenes barndom fram til Hjalmars sykeleie. Det er en fortelling om en families fall, men også om viljen til å forsere motstand, om pågangsmot og troen på det gode - og om en begavet kvinne som uforutsett forbitrer et vennskap og tilintetgjør en manns drømmer.

Denne historien fortelles gjennom to handlingstråder som ikke står så langt fra hverandre i tid. Romanen begynner med slutten, når Hjalmar Kjerulf er dødssyk, men vi tas med tilbake til oppveksten hans.

Gjennom hele handlingen møter vi kjente navn fra denne tiden, blant andre Hans Gude og Johan Sebastian Welhaven, som har viktige roller i romanen. Det er trist å høre om Kjerulffamiliens problemer etter at far i huset gikk bort. De måtte flytte fra det behagelige livet i stor villa, og inn i en trang leilighet. Flere av ekteparets barn døde, men Halfdan vokste opp og ble en anerkjent komponist.

Brevet fra Betsy er et livsdrama, men historien er fortalt i et rolig og neddempet toneleie, noe som gjorde lytteopplevelsen behagelig. Tidskoloritten males ut på en overbevisende måte, og gjør romanen lærerik så lenge en har i bakhodet at det er en roman.

Nå gleder jeg meg til å høre Marianne Storbergs nyeste roman Bli hos meg ☺


Utgitt: 2019
Spilletid: 10:09
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 23. september 2019

Stormen - ny fortelling om sjarmørene Jakob og Neikob

Den forrige historien om Jacob og Neikob ga meg bakoversveis, men sannelig greier ikke Kari Stai å begeistre igjen. Hun har en helt klar agenda med bøkene sine, men det går ikke på bekostning av barnas leseglede. Søndag møtte Oda, jeg og en haug andre barn og voksne, Kari Stai på biblioteket i Bergen.

Forlaget om boken:
Bestevennene Jakob og Neikob steller i hagen då Spinnvill fyk forbi på veg til fabrikken.
– Kan du verkeleg lage alt mogleg? spør Jakob og Neikob.
– Alt mogleg på ein blunk, svarer Spinnvill.

Jakob og Neikob blir imponerte og fyller opp huset med billass av alt mogleg. Men kor skal Neikob få plass til pusterommet og boltreplassen no? Då Stormen kjem og tek Jakob og Neikob opp i lufta, oppdagar dei noko dramatisk. Kloden har forandra seg. Han er full av søppel.


Med Jakob og Neikob i klimatrøbbel har Kari Stai tegnet og skrevet en høyst aktuell barnebok. Vi voksne har alle et ansvar for at den oppvoksende slekt tar klodens helse på alvor, og med Stormen har Stai gitt oss et godt verktøy for påvirkning i riktig retning.


Etter to år med meg på lag har barna på min avdeling blitt godt kjent med, og veldig glad i Jacob og Neikob. Jeg har byttet til småbarnsavdeling, men i forrige uke var jeg på gjesteopptreden hos 5-åringene "mine", med Stormen under armen.
Ungene var superbegeistret, og samtalen gikk livlig etter endt lesning. Selvfølgelig er det spinnvilt å lage massevis av ting, og fabrikker ville de ikke ha, men de ramset opp en hel del ting, som jo er veldig kjekt å eie ☺

Boken skiller seg (heldigvis) ikke fra de andre bøkene, den har store fine streker, klare farger og enkle tegninger. Positive Jakob er seg selv lik, men heldigvis har vi Neikob som med sine "nei" reflekterer litt dypere. Med sin sure munn og stadige nei virker han negativ, men det er han som får  forklart hvordan ting henger sammen.


I tillegg til hovedpersonene møter vi Spinnvill og Stormen, og et våkent barn fikk øye på Tyven på et av bildene. Kari Stais verden utvider seg stadig, noe også fanskaren hennes gjør. Oppmøtet på Bergen Offentlige Bibliotek i dag viste at det ikke bare er barna i barnehagen, min lille Oda og jeg selv som er fan.

Vi som møtte frem fikk høre om bakgrunnen hennes, at hun tidlig begynte å tegne, og at det var som ungdom ønsket om å leve av tegning, fikk det til å krible i forfatterdrømmen. Hun leste boken for oss, og for meg som i alle år har simultanoversatt til bokmål, var det kjekt å høre den lest sånn som den skal leses. Etterpå fikk vi tegneark og fargestifter, og ble oppfordret til å fullføre en tegning med våre tanker om hva som befinner seg i havet.



Jeg har omtalt tre av bøkene i serien tidligere:
Alle Andre
Naboen
Det tomme rommet


Forlag: Samlaget
Utgitt: 2019
Sider: 33
Kilde: Leseeks

søndag 22. september 2019

Datteren av Anne B. Ragde

Datteren er bind seks i serien som startet med Berlinerpoplene i 2004. Romanen er en nydelig  avrunding av historien om folket på gården Neshov utenfor Trondheim.

Fra bakpå boken:
Margido er død. Torunn har overtatt driften av Neshov Begravelsesbyrå, samtidig som hun holder på med å gjøre den gamle, nedslitte gården til sin. For farfaren er det viktig at det flagges forskriftsmessig på Neshov, han har bestemt seg for å spandere både ny flaggstang, vimpel og flagg på Torunn. Det riktig skinner på tunet da stangen er reist, og for første gang i livet kjenner Torunn seg virkelig forpliktet. Men da hun tar skrittet helt ut og vil skifte etternavn til Neshov, går det i svart for moren, og den gode kontakten de to så møysommelig har opparbeidet, blir brutt med et pennestrøk. 
I høstferien skal Erlend og hele den danske familien hans innta gården. Torunn gruer seg til besøket. 


Denne romanen slukte jeg i en eneste jafs, uten å stoppe opp verken for å lage eselører i boken, eller ta notater. Ragde er en mester med relasjonsskildringer, og igjen imponerer hun med å skrive frem små mellommenneskelige detaljer å kjenne seg igjen i.

Historien er satt innenfor en kort tidsperiode, før og etter det store besøket fra Danmark. Handlingen er bygget opp rundt flere poenger, som gir lesingen driv fremover. Samtidig finner vi pulsslag av nerve rundt detaljer som får sin forklaring mot slutten.

Anne B. skriver med en humoristisk penn, og det var ikke få ganger jeg formelig sprutet ut i latter. Men det er ikke noen morobok dette her, for alvoret ligger bak hele tiden. Det er med respekt hun skildrer livet på en gård, livet med en Husky og ikke mins livet på gamlehjem, for selv om det er Torunns historie dette her, så handler det like mye om farfaren.

Gå for all del ikke glipp av denne avsluttende boken i serien om Neshov-folket!



Forlag: Oktober
Utgitt: 2019
Sider: 315
Kilde: Leseeks

onsdag 18. september 2019

Havsang av Anne Østby

Havsang er en frittstående oppfølger til den nydelige romanen Biter av lykke som kom ut for noen år siden. Romanen er lettlest med med et budskap som de fleste av oss gjerne lytter til - anbefales!

Forlaget om handlingen:
I godt voksen alder forlot Ingrid, Sina, Lisbeth og Maya Norge til fordel for venninnen Kats kakaoplantasje på Fiji. Med varm sand mellom tærne og blomster bak øret kjempet, elsket og slet de seg fram til biter av lykke.

Det er Maraia som skal arve plantasjen og sjokoladefabrikken. Alt er for henne. Men Maraia må følge sin egen vind. Hun hører havsangen – den som både kan lokke mildt i måneskinnet og brøle i grusom og grådig storm. På Fiji er havet både venn og fiende.

Da en uventet invitasjon bringer de norske kvinnene og deres fijianske venner til Norge, er det duket for både friske kulturkollisjoner og følelsesladede møter med fortiden. Og for Maraias del gir turen ny innsikt om hva som skal komme til å forme fremtiden hennes.

Da jeg begynte på Havsang var minnet om Biter av lykke skjøvet bak i hukommelsen. Gleden var derfor stor da det gikk opp for meg, at jeg hadde et gjensyn med damene på Fiji i vente.

Den grønne bølgen er over oss, også i litteraturen, for som med flere av bøkene jeg har lest i høst har også denne et fokus på klimaendringer. Romanen setter søkelyset på vår kollektive samvittighet overfor kloden og hverandre, samtidig som den helt tydelig viser hvorfor det er viktig å ta ansvar for sitt eget liv.

Men, først og fremst er dette en medrivende og skjønn roman, det helt perfekte følge innunder teppet i godstolen nå i høst. Handlingen har en nerve, vil Armand rote det til denne gangen også? og hva med orkanen?

Jeg synker med på golvet, kjenner at det skjærer i hofta. Veggen vibrerer bak ryggen min, det er huset som rykker til i skrekk hver gang en bølge åpner kjempekjeften mot oss. Vi. Kan. Ta. Deg. Når. Vi. Vil. 

Anne Østby en mester med miljøskildringer, og har full kontroll på de ørsmå detaljene som kryper rett inn i hjerterota på en. Jeg kan nesten se for meg at jeg en gang vil komme til å påstå at jeg har vært på Fiji, og blir jeg tatt i den løgnen får jeg skylde på Anne.

Handlingen utvikler seg hele tiden, venninnegjengen har blitt eldre, og igjen fryder jeg meg over denne tematikken, som blir mer og mer aktuell også for meg. Mørke hemmeligheter blir avslørt underveis og gir en ekstra nerve, mens skildringene av Ateca som ser nordlyset fikk tårene mine til å trille. Det kom i det hele tatt masse varme tårer da jeg leste siste del av Havsang, noe som ga boken en ekstra prikk på terningen.

Romanen er deilig sanselig, skrevet i et ettertenksomt språk uten snev av pekefinger eller "selvutviklingsdilldall". Havsang engasjerte til tusen, og etterlot meg med et fornøyd smil på leppene.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2019
Sider: 368
Kilde: Leseeksemplar

mandag 16. september 2019

Vi skal ikke våkne av Heine Bakkeid

Vi skal ikke våkne er den tredje boken hvor Thorkild Aske er hovedperson. Dette er handlingsdrevet krim, som er ideel å ha på øret på bussen til og fra jobb, lest av Ivar Nergaard som er en av de beste.

Forlaget om handlingen:
Den tidligere avhørslederen Thorkild Aske blir tvunget til å vende tilbake til sine røtter på Island. Faren, den karismatiske miljøaktivisten Ulfur, er uhelbredelig kreftsyk. I tillegg sitter han i fengsel, dømt for drapet på sin unge kjæreste. Thorkild og søsteren Liz tar turen til sagaøya for et siste farvel. Faren hevder han er uskyldig dømt, og Thorkild og Liz vikles raskt inn i saken, som avdekker nye sannheter om deres egen familiehistorie og klimaforkjempernes mørke hemmeligheter. 

Det er tydelig at forfattere er opptatt av klima og samfunn om dagen, for dette er ikke den første boken hvor dette har vært en del av tematikken.

Denne historien er lineær men har noen tilbakeblikk til sjelsettende opplevelser i Thorkild og Liz` barndom i 1982, som gir leseren en forståelse av hvorfor ting ble som de ble med denne familien.

Det er kjekt å være tilbake på Island, hvor mesteparten av handlingen utspiller seg. Bakkeid har noen nydelige miljøskildringer og formidler det islandske på en glimrende måte. Jeg likte også godt dynamikken søsknene imellom, respekten og kjærligheten de har til hverandre som preger hvordan de kommuniserer.

Vi skal ikke våkne er jevnt spennende, uten at leseren blir satt ut av groteske skildringer av blod og gørr.


Utgitt: 2019
Spilletid: 8:41
Kilde: Lytteeksemplar


Les gjerne Jeg skal savne deg i morgen og Møt meg i Paradis først, men bøkene kan godt leses/høres uavhengig av de foregående bøkene i serien.

lørdag 14. september 2019

Djevelens øyne av Roar Sørensen

Roar Sørensen krimdebuterte i 2009 med Magellans kors, deretter kom Smertens aveny som ble nominert til Rivertonprisen. Jeg startet dette leseåret med å lese Paradisets hjerte og Mørkets blod. Djevelens øyne er helt fersk nå i høst, og femte bok i serien om den norske ekspolitimannen Stingo, som bor på Filippinene.

Forlaget om boken:
Stingo er på ferie i Pagudpud, en by nord på Filippinene. En tysk turist blir arrestert, mistenkt for mord på en åtte år gammel jente. Samme morgen blir Stingo utsatt for et drapsforsøk. På sykehuset kommer moren til den drepte jenta og ber Stingo om hjelp. Barn forsvinner fra barangayen hennes. Ingen vet hvor de blir av. Til tross for sterke advarsler, bestemmer Stingo seg for å undersøke hva som foregår i Pagudpud. Etterforskningen fører ham på sporet av en mann som later til å ha øyne overalt byen. En mann som bare går under navnet Ang Diablo, Djevelen. 

Forlag: Asiaforlaget
Utgitt: 2019
Kilde: Kjøpt selv


Jeg tar litt sats når jeg skal lese en ny bok om Stingo, for miljøet denne serien er satt i, er ikke for sarte sjeler. Menneskene vi møter er desperate, og det er de aller fattigste og vergeløse som lider mest.

I Djevelens øyne har Stingo satt seg fore å redde noen barn som har blitt bortført. Omgivelsene er preget av forfall, skitt og lovløse tilstander, og det er ikke få kuler han får sendt sin vei gjennom handlingen. Det helt forjævlige miljøet skildres på en overbevisende måte, så min følelse av å være der, er absolutt tilstede.

Plottet er troverdig og lett å følge, det er jevnt spennende hele tiden, med noen spenningstopper som får blafingeren til å gå amok. Spesielt mot slutten når Stingo har ugjerningsmannen i siktet økte pulsen, og jeg tenker at neste gang jeg går opp en mørk bratt trapp, kommer jeg til å tenke på denne boken.

Det er ikke noe å pirke på i denne velskrevne og ytterst spennende historien, for selv om Stingo ikke er min type og dækelskapen på Filippinene ikke er til å holde ut, så greier forfatteren å vippe meg av pinnen denne gangen også.

Serien har en rød tråd, men jeg tenker at bøkene står støtt på egenhånd og godt kan leses uten å ha lest fra begynnelsen. Men... da går du glipp av noen fine bøker, i en serie som alltid høster høye terningkast hos meg☺

onsdag 11. september 2019

Sølvveien av Stina Jackson

Vi mennesker er satt sammen på mange ulike vis, noe denne spenningsromanen helt tydelig viser. Stina Jackson imponerer med Sølvveien, som har en jevnt høy spenningskurve som holder historien ut.

Forlaget om handlingen:
I tre år har Lelle tilbrakt de lyse sommernettene med å kjøre bil. Han kjører ut på riksvei 95 som strekker seg gjennom landet og munner ut ved den norske grensen. Veien kalles Sølvveien.
For tre år siden forsvant hans syttenårige datter sporløst, og hennes forsvinning gnager i stykker Lelle innenifra.
Meja og hennes mor flytter til den vesle bygda der Lelle bor. Meja er like gammel som Lelles datter da hun forsvant.


Er du glad i godt oppbyggede karakterer som står krystallklart frem for deg? da er dette en bok du bør se nærmere på. Historien er mollstemt til tusen, det er mange mørke skjebner vi møter her, men handlingen har en rolig og neddempet følelse ved seg.

Fortellingen om den middelaldrende skolelæreren Lelle som har blitt frarøvet sin datter og sviktet av sin kone er trist, men det at han står på og leter etter datteren, og ikke gir opp, har en styrke i seg selv.

Meja er 17 år, hun følger med på lasset når den nervesvake moren finner det for godt å flytte, inn og ut hos forskjellige menn. Når de havner langt fra Stockholm på et lite tettsted, blir Meja kjent med en gutt og hans familie. Skildringene av mor-datter forholdet er trist lesning, men jeg tviler ikke på at mange barn har det sånn som dette.

Gjennom hele historien leter Lelle etter sin datter, og når enda en jente forsvinner begynner det å bli skikkelig spennende. Historien tar også opp tematikk som er ganske så aktuell for tiden, og etter som intrigen bygges opp rundt dette, blir romanen til en thriller som bidrar til en ettertenksom ettersmak.

Reidun Berntsen leser akkurat sånn som jeg liker det, så dette ble en fin lytteopplevelse. Sølvveien byr på dunkle hemmeligheter godt fundamentert i et plott som holder mål helt inn. Denne må du lese!


Utgitt: 2019
Spilletid: 9:20
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 9. september 2019

Drømmenes gud - ny bok fra Gard Sveen

Gard Sveen imponerer igjen! Etter å ha lest Den siste pilegrimen og Bjørnen, var det forventninger involvert da jeg begynte lesingen av høstens utgivelse. Jeg ble ikke skuffet, igjen gir han oss en godt puslet sammen historie med rystende minnebilder tilbake til Israels herjinger.

Forlaget om handlingen:
1982: I et Beirut revet i filler av borgerkrig, og med israelske tanks rullende inn, møter en sykepleier og en gift ambassadør hverandre. Sammen med et knippe andre nordmenn holder de stand. 

I sommervarmen i 2017 blir den tidligere ambassadøren Leif Wilberg sprengt i lufta av en bilbombe. Hans kone, Hanna Svarstad, er sporløst forsvunnet. Tommy Bergmann, fra PST, skjønner at han må begynne å nøste i fortiden for å finne sannheten.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 304
Kilde: Leseeksemplar


Historien er todelt og i begge handlingsforløpene møter vi stort sett de samme menneskene. Den tidligste historien gir oss grusomme bilder av hva ambassadør Leif Wilberg, ambassaderåd Annema Edvardsen, lege, Rødekorsutsending og journalist får oppleve under massakrene i flyktningeleiren Al-Shubra.

Det som skjedde i Beirut i 1982 får følger for observatørene 35 år senere, noe som går utover Wilberg, som tidlig i boken blir sprengt i filler. Det er Tommy Bergmanns etterforskning av dette forholdet, og når konen til Wilberg, fredsarbeideren Hanna Svarstad samtidig forsvinner, ser han en sammenheng mellom disse to sakene.

Drømmenes gud er velskrevet og engasjerende, Historien byr på kloke refleksjoner rundt hvordan vi mennesker samhandler og gir et realistisk bilde på hvordan prosessene i krigen kan ha foregått i kulissene. Gard Sveen har et godt blikk for detaljer, noe som gir historien et plott hvor leseren kan gruble litt på "løsningen" selv.

Boken anbefales på det varmeste!


Massakrene i flyktningeleirene Sabra og Shatila i 1982 har nok brent seg inn i minnet til mange av oss. Israel invaderte Libanon og beleiret Beirut. PLO-lederen Yassir Arafat og hans styrker forlot Beirut, og etterlot forsvarsløse menn, kvinner og barn til israelernes massakrering. Dette er utgangspunktet for Drømmenes Gud, en spenningsroman som er inspirert av historiske hendelser.

fredag 6. september 2019

Nemesis av Philip Roth - september

Ny måned og ny utfordring fra Elida og hennes 1001-lesesirkel. Denne gangen er det en amerikansk forfatter det skal handle om, og siden Philip Roth dukker opp utrolig mange ganger på oversikten over de 1001 bøkene du MÅ lese før du dør, ble jeg nysgjerrig. Jeg valgte meg Nemesis fra 2009, som er den siste av hans bøker på listen.

Forlaget om handlingen:
Det er 1944, og vi befinner oss i Newark, der en polioepidemi truer med å lamme byen. I sentrum for fortellingen finner vi fritidslederen Bucky Cantor. Han er som en av svært få unge menn i nabolaget blitt dimittert som soldat på grunn av sitt svært dårlige syn. Når epidemien sprer seg i bydelen der han arbeider, er det lite han kan gjøre for å hindre de første dødsfallene. Foreldrenes hjelpeløshet, den katastrofale mangelen på informasjon, og barn som enten blir krøplinger eller dør, fører til stadig mer mistenksomhet og angst i det tidligere sammensveisete lokalmiljøet.

Og mens vennene hans kjemper en krig i Europa, må Bucky Cantor ta stilling til om han skal bli i byen eller flykte opp til fjellet og kjæresten, som vil ha ham vekk fra epidemien.


Når vi først møter Cantor imponerer han med å stå opp mot banden med italienske gutter som oppsøker idrettsbanen for å lage kvalme.

Herbie og Alan var de første poliotilfellene i bydelen. Før det hadde gått førtiåtte timer, var det elleve tilfeller til, og selv om ingen av dem var barn som hadde vært på idrettsplassen den dagen, spredte det seg et rykte om at sykdommen hadde kommet til Weequahic med italienerne. Og siden det hittil var fra deres bydel det var meldt inn flest tilfeller av polio i  byen, mens det i vår ikke hadde vært meldt om noen, trodde man at det var sant som italienerne hadde sagt: De hadde kjørt fra den andre kanten av byen den ettermiddagen for å smitte jødene, og de hadde lyktes.


Jødiske Bucky Cantor vokste opp hos besteforeldrene siden faren var en dust og moren døde i barsel. Vi befinner oss i 1941 og Bucky som nå er 23 år er erklært tjenesteudyktig, og gjør det beste han kan som gymlærer og fritidsleder, mens vennene hans er i krigen. Han skildres som "svigermors drøm", en rettskaffen og iherdig ungdom som gjør sitt beste for bestemoren og barna han har ansvar for.

Gjennom den første delen av handlingen er vi i den kriserammede byen, hvor handlingen bygges opp av glimrende karakterskildringer. Horace, tomsingen som vandret gatelangs alene under den drepende solen, isolert og vettløs i en brennende verden, gjorde inntrykk, og rollen han får senere i historien er skremmende.

Det er ingen som vet hva polio kommer av, det kommer med sommeren, men er det bakterier i vinden, mangel på renslighet eller hva? Når barna begynner å dø, blir innbyggerne livredde og går regelrett i strupen på hverandre. Hvorvidt bønner hjelper og hvor Gud befinner seg midt oppi dette meningsløse blir et tema, og gjennom Bucky og kjærestens diskusjoner får vi fine refleksjoner rundt tematikken.

Romanen kan leses som en hyllest til fysisk fostring, og nær slutten dukket det opp et sitat fra Henry Panzer, "idrettsplassbevegelsens" far, som gikk rett inn i mitt barnehagehjerte:

For den voksne betyr leken atspredelse, livets fornyelse; 
for barnet betyr leken vekst, livets oppnåelse.

Roth gjenskaper i denne romanen sorgen og maktesløsheten som menneskene følte under denne kraftige epidemien. På en glimrende måte skildrer han også den unge Buck sin kamp med forventninger han stiller til seg selv, og med de teologiske dilemmaene han blir tvunget til å ta stilling til. Slutten er egentlig ganske trist, og jeg fikk skikkelig lyst til å riste ham.

Nemesis er lettlest, medrivende, og imponerende godt skrevet. Handling og språk er tidsriktig, og de forskjellige hendelsene gir leseren noe å tenke på.
Romanen anbefales på det varmeste!


Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2009
Sider: 190
Kilde: Leseeksemplar

onsdag 4. september 2019

Margretesirkelen en historisk roman av Ingeborg Askeland

For en nydelig romandebut! Ingeborg Askeland har mottatt Brageprisen og flere andre priser for læreverk hun har vært medforfatter av, innen samfunnsfag og norsk. Margretesirkelen er bygget på historiske og geografiske fakta, og gir et nyansert og tankevekkende bilde av kvinneliv på 1300-tallet.

Forlaget om handlingen:
Inga er fødd med kunstnarevner som ikkje blir verdsett i oppveksten på kongsgarden Luro nord for Bergen på 1300-talet. Då Svartedauden kjem til gards, rømmer ho til Bjørgvin.
Ho blir teken inn i eit hemmeleg laug av kvinner i byen. Dei samlar seg om trua på St. Margrete, den norske prinsessa som vart brend på bålet i Bjørgvin i 1301. Kvinnene i lauget står saman i striden mot pesten og alt vondt som kjem etter. Det opnar seg ei ny verd for Inga kor ho finn rom for både kjærleik og skaparkraft.

Margretesirkelen er ein historisk roman om kjærleik og vondskap i ei tid med pest og oppløysing, om korleis eit hemmeleg fellesskap av kvinner skaper lys og framtidstru i ei mørk tid.


I første del av boken befinner vi oss på Lygra i Nordhordaland, før hovedpersonene senere flytter til Bergen. Begge områdene er spennende å utforske med middelalderbriller på, men skildringene av omgivelser og levevis fremstår som mer enn bare kulisser.

Karakterene står frem som virkelige personer, og jeg blir fort glad i den sterke og kunstnerisk begavede Inga. Kvinner måtte svelge mange kameler på denne tiden, Inga fikk sin del av utfordringene, men med sitt store hjerte og kjærlighet både for Margrete og for steinhuggeren hun redder fra graven, holdt hun hodet hevet.

Det er en kjærlighetsroman dette her, men ikke av typen "han møter henne". Historien skildrer også tvilen på Gud som mange opplevde, i disse hundreårene etter Norge ble kristnet. Noen av de gamle tradisjonene holdes fremdeles i hevd, men en skal ikke snakke høyt om at en tviler på bibelens ord.

Som kunstnerroman er Margretesirkelen uovertruffen, den skriker ikke ut i store bokstaver, men skildrer kjærligheten til skaperevnen på en neddempet og respektfull måte. Er du glad i historie og kunst, er dette en velskrevet roman du bør ta en titt på!

Forlag: Spartacus
Utgitt: 2016
Sider: 336
Kilde: Biblioteket

søndag 1. september 2019

Ulmebrann av Monika N. Yndestad

Helt siden jeg leste Monika Yndestads debutkrim Jentene fra balletten i 2012, har jeg med begeistring sett frem til hver nye bok om BA-journalisten Alice Bratt. Yndestad skuffet ikke denne gangen heller, for dette er en forrykende historie, med tankevekkende bivirkninger.

Forlaget om handlingen:
En buss står i full brann i en tunnel i Bergen. Alice Bratt, journalist i BA, skjønner raskt at dette ikke er en vanlig trafikkulykke. Hva er det som skjuler seg i det utbrente vraket? For Alice blir saken dypt personlig. I bussen var en av hennes gode venner, Hassan. Mens han ligger kritisk skadet på sykehuset, begynner Alice å få e-poster. Det er ni dager til byens nye ordfører skal velges.

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2019
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar


Er du klar for en herlig spennende historie med handling lagt til Bergen?

Bokens cover er hentet fra historiens begynnelse, en hendelse som er samlende for resten av det som skal komme til å skje. Det begynner sånn:

Alt svartnet rundt ham. Bremselys dukket opp rett foran bilen. Panseret smalt inn i bilen foran idet han så det første lysglimtet. P1 spraket og ble taus.
  - For helvete!

Krimjournalist Alice Bratt jobber godt, og det er vel misunnelse som gjør at sjefen hennes gir henne så mye pes, og hun sliter med å bli trodd når hun vil beskytte kildene sine. Hun gir seg ikke så lett, så til tross for at hun blir satt på en annen sak, blir hun også involvert i tunnelbrannen.

Kommunevalget nærmer seg i denne historien, og vi følger to ordførerkandidater i dagene før valget. Begge er temmelig suspekte i sin opptreden, spesielt Stig Håkonsen fra Arbeiderpartiet som har temmelig høytflyvende tanker om seg selv og sin fremtidige rolle som "borgermester". Karakterene, som er en smule karikerte, gir handlingen et dryss av humor, men det er med skrekk jeg undrer meg over om sånne mennesker kan havne i bystyret...

Monika Yndestad setter fokus på uansvarlig dyrehold og hvordan vi ser på gamle mennesker i denne kriminalhistorien, men noen høyt hevet pekefinger er det ikke. Plottet er godt snekret sammen, og karakteroppbyggingen gjort på en effektiv måte, her er det fremdrift og spenning som gjelder! Språket er muntlig og flyter godt, og alle de lokale detaljene (bortsett fra Lidohjørnet kanskje?) er på plass.

En liten hilsen til oss bokbloggere har hun også gjemt i handlingen, når en av karakterene har fått navn etter Beathe på Sandsli. Sånt er gøy, og fikk jeg til å hoppe høyt i stolen ☺

Mot slutten hentes alle baller ned, pulsen synker til en mer behagelig takt når forsoning og glede preger de siste sidene.


Gled deg til Ulmebrann!




Jeg har illustrert denne omtalen med et fem år gammelt bilde av Laurahuset på Almåsgårdene. Hvis du vil vite hvorfor, må du lese Ulmebrann ☺