I en fjern fremtid, i republikken Gilead, lever befolkningen under et strengt, puritansk regime som resultat av lange tider med strålingskatastrofer, sykdommer og skremmende lave fødselstall. Fanatisk religiøse grupper har overtatt makten og innført et patriarkalsk diktatur som har fratatt kvinner alle deres rettigheter.
Her møter vi tjenerinnen Offred som lever som konkubine med kun én oppgave: å produsere barn. Hvis hun ikke adlyder, vil hun, som andre dissidenter, bli hengt eller sendt vekk for å dø en langsom død.
Men selv ikke en undertrykkende stat kan utslette Offreds livsvilje eller hennes begjær til de to mennene som hennes fremtid avhenger av.
Det var en fryd å lese Tjenerinnens beretning på nytt, og leseopplevelsen sammenlignet med forrige gang var en helt annen.
Margareth Atwoods skildring av en verden som kunne vært vår er skremmende lesning. I enkelte av detaljene får jeg frysninger ved tanken på likheter med dagens samfunn. Karakterene hennes er nesten uten unntak mennesker i stor nød, selv de som sitter godt i det, lider.
Kvinner er ikke verdt noen ting lengre, de jobber ikke og har ingen annen rolle enn å gjøre livet behagelig for mennene, og føde deres barn. Siden befolkningsveksten er sterkt svekket, er det trusselen om å bli forvist til koloniene som henger over tjenerinnene. De som har bevist at de er forplantningsdyktig får en mulighet til å føde barn, en nedverdigende oppgave både for henne og for mannens kone, som i aller høyeste grad er med på prosessen.
I et mannssamfunn styrt av kvinnefiendtlige regler blir vi kjent med Tjenerinnene, Martaene, Tantene og ikke minst Førerne og deres hustruer.
Tar du friheten din for gitt, og av og til tenker på hva det er som gjør oss til mennesker, så anbefaler jeg deg å lese denne boken, selv om sjangeren er litt på siden av det du pleier å lese.
Nå gleder jeg meg til å gå videre med oppfølgeren Gileads døtre, som kom på norsk nå i høst.
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 1987/min utgave 2017
Sider: 352
Kilde: Kjøpt selv
Eg las denne for fem år siden, men snubla nettopp over den grafiske romanen basert på denne. Det var ein fin gjentakelse av The Handmaid's Tale før eg høyrte The Testaments :-)
SvarSlettTipper begge disse bøkene kan repeteres, grafisk høres jo spennende ut da :)
SlettGjenlesing er en interessant form for lesing. Om boken er bra - som denne - oppdager en både nye ting med boken og seg selv.
SvarSlettJeg er spent på Gileads Døtre. Ser fram til å lese din omtale.
Det er sjelden jeg gjenleser en bok, men noe har skjedd (med meg) siden jeg leste den første gangen, så leseopplevelsen ble en helt annen. Gileads ligger og venter, men helgen er så travel at det spørs om jeg får lest de siste 20 prosentene :)
SlettOk, dette er første boka,så kommer Gileads Døtre som nr to?
SvarSlettJeg var ikke klar over det. Er det noen imellom også eller hvor mange er i serien vet du det?
Tjenerinnen kom ut i 1987 og i år kom oppfølgeren, Gileads. Ingen imellom og historien plukkes opp i nærheten av der den slapp. Kjør på Ingun, du vil elske disse bøkene :)
SlettArtig at du fikk mye mer ut av den nå enn før. Jeg likte den kjempegodt, og er så vidt i gang med Gileads døtre, men føler den er litt tung i Sydenland, kanskje ikke den boka jeg skulle tatt med. Heldigvis har jeg med andre ting å lese..
SvarSlettDet er litt å holde styr på i Gileads, med de forskjellige jegstemmene, så kanskje ikke den beste boken å ha med til syden :)
SlettJA, det er akkurat det, det tar tid å komme inn i dem. Btw- så er det masse folk i den nye boka til Fredrik Backman også, men den er mye lettere og var veldig fin resebok. Trude Teiges nye krim også- lett , spennende og rett frem. Passende sol-og reisebok. Houllebecq som jeg holder på med nå, er sånn både-og, mye samfunn/politkk og filosofiske betraktninger, men også humor og letthet, men jeg er usikker på hvor godt jeg liker den etter ca 80 sider.. Vi får se. (for mye sex fra en mannsgris, mulig menn er sånn , hva vet jeg)
SlettOg så er det vel noe med at Gilead er en fremtidsdysopi, ikke en verden slik vi kjenner den, og jeg kjente jeg måtte bruke en del energi på å huske hvordan det var i Tjenerinnens beretning. TV-serien forstyrret litt, for jeg så Jane og hovedpersonene der så godt for meg (sesong 1) og hjernen min "søkte etter" dem da jeg startet lesingen av boka.
SlettMen det kommer seg vel etterhvert..men passer kanskje best som hjemmelesing.