Stille som snø av Ørjan N. Karlsson

I går var det endelig min tur å låne denne boken, jeg hadde lest Det siste stykket hjem og Natten reiser alene, som er de to første bøkene i denne serien, og ivret etter å få med meg fortsettelsen. De jeg bor med forsvant ut for å se to fotballkamper, så jeg satt meg ned og leste boken fra perm til perm.

Forlaget om handlingen: 
I Henningsvær i Lofoten blir en ung gutt funnet død på tettstedets spektakulære fotballbane. Hva fikk gutten til å gå ut så tynnkledt midt på natten i den isnende februarkulden? Er det en tragisk ulykke, eller står noen bak?  

Samtidig, i Bodø, blir liket av en mann funnet i vannkanten. Den druknede er kledd i dyre klær, han har ingen id-papirer, men et kjede med et merkelig symbol rundt halsen. De to dødsfallene havner på bordet til Jakob Weber og hans etterforskere. 

Presset om å oppklare sakene er stort, men Jakob sliter med å konsentrere seg. Hans mor ligger for døden, og gamle uløste drapssaker fortsetter å plage ham. 

Snart skal det bli verre. Mens fortiden floker seg rundt Jakob, blir han også sveket av en som står ham nær, og gamle venner og kollegaer er slettes ikke hva de gir seg ut for å være.

En tidlig morgen i Henningsvær, ute er det snø og stiv kuling, og hunden vegrer seg for den nødvendige lufteturen. Mannen bærer preg av fortiden sin, og engster seg for å få enda en avsporingsdag, med solformørkelse inni hodet, i det han tar hunden med ut. 

For en stemningsfull start det var på denne historien, med enkle bilder og treffende ordvalg sier Ørjan N. Karlsson mye med få ord. Filosofering over at traumer kan utvikle seg til karaktertrekk eller brister i personligheten, sår hint om at alt nødvendigvis ikke er sånn som det kan fremstå.

Politiets hovedkontor i denne delen av landet ligger i Europas kulturhovedstad Bodø. Her bor også journalisten Sigrid Malmsten, en tidligere kjæreste av etterforskningslederen Jacob Weber. Disse to kan sies å ha hver sin hovedrolle, men persongalleriet er bygget opp på en sånn måte at det er flere enn dem som har viktige roller i historien.

Jeg er litt gammeldags når det gjelder spenningskurve og krim, og føler nødvendigheten av at det skal være en pil som går oppover, gjerne helt fra begynnelsen av boken. Stille som snø er stille, til godt over halvveis, misforstå meg rett, boken er velskrevet til tusen, når det gjelder språk, persongalleri, stemning etc. men spenningen uteblir. Når dramatikken får fotfeste, så er den kommet for å bli, og jeg frydet meg.

Det er politikrim med fokus på etterforskningen jeg leser, men god "nordnorge-stemning" og akkurat store nok doser av karakterenes privatliv, myker opp det hele. I tillegg til vær blir vi også presentert for detaljer om flere profesjoner fra området, blant annet fiskemottak og noen glimt inn i livet på Bodø havn. Handlingen tar også for seg et alvorlig tema, som etter hvert forklarer detaljer som har skjedd tidligere, jeg velger å holde denne lille godbiten hemmelig, for nye lesere.

Her skal dere få en liten smakebit fra slutten, hvor mye står på spill:

Et svakt stønn, eller et klynk, lød bak hushjørnet foran ham. 
        - Væpnet politi! Bli stående der du er med hendene i været.
To pistolskudd smalt like etter hverandre og noe vislet gjennom hekken til venstre for Armann. Han sank ned på kne med heftige pulsslag i ørene. Hvert dunk fikk det til å flimre foran øynene hans. 

Hva holdt han på med? Idiotiske heltetakter. Han måtte vente på forsterkninger. Trekke seg tilbake med en gang. Men kroppen strittet imot. Viljen til å kjempe overvant ønsket om slukt. Arman tørket den ene, så den andre svette håndflaten mot buksebeinet, sjekket at sikringen på våpenet var av, og styrtet rundt hjørnet.

Er du på jakt etter velskrevet krim med en ramsalt stemning, så trenger du ikke lete lengre. Serien er veldig god, men du vil ha glede av å lese Stille som snø selv om du ikke har lest de to første bøkene i serien. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Les gjerne bloggomtalen til Artemisias Verden!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 336

Kilde: Biblioteket

Anitra av Hilde Susan Jægtnes

Mitt første møte med Hilde Susan Jægtnes sitt forfatterskap var med romanen Gildra. Den likte jeg godt så det var med forventning jeg begynte å lese Anitra.

Forlaget om handlingen:
Anitra er historien om Edvard Griegs fiktive barnebarn som vokser opp til å bli Mussolinis foretrukne komponist, og som drømmer om å skrive storverket Tevere, en opera om romerske elvegudinner, kriger og helter. Anitras store kjærlighet, den jødiske bratsjisten Lotte, er hennes inspirasjon og muse, helt til Anitra må ta det umulige valget mellom sin elskede eller å beholde fascistenes gunst.

Det er en roman om kunst og kjærlighet, krig og helligdommer som favner romertiden og to verdenskriger, langs en akse fra Troldhaugen til Roma, med avstikkere til Jyllandsslaget, premieren på Vårofferet i Paris og en rekke andre fascinerende scener, tablåer og historiske skikkelser.

Synes du dette høres helt fantastisk ut, så kan jeg love deg at historien forblir fantasifull og ganske så overveldende, gjennom hele boken. Handlingen starter i Hellas år 200 f.Kr. av hodet til Salome, en eldgammel statue, en gudinne. 

Hodet mitt var  en skitten meteorittstein i svart jern. Det var slik jeg flyttet på meg. De som hadde bruk for meg, flyttet steinen, og så fulgte jeg etter, lettet over ikke å måtte ta mine egne avgjørelser.

Så beveger vi oss tusen år frem, og atter tusen år til, nå befinner vi oss i Bergen og året er 1893. Den spanske musikeren Leon og hans livsledsager ankommer hennes foreldre med et spebarn i armene. 

Det er tydelig at Hilde Susan Jægtnes har lekt seg med tanken "Hva hvis Alexandra ikke hadde dødd som baby?" Det er nemlig akkurat her Edvard og Ninas eneste barn blir gjort levende, selv om hun raskt skrives ut av historien, og erstattes av det fiktive barnebarnet Anitra, som ankom Bergen i denne scenen.

Det er hennes mor som har fraktet "hodet" med seg til Bergen, før hun forlot sin datter og sine foreldre for godt. Når Anitra er ni år finner hun hodet gjenglemt på Troldhaugen, hvor hun bor med besteforeldrene. I motsetning til sin mor, som var tonedøv, er Anitra ekstremt musikalsk. Arven etter sin morfar og mormor sitter godt i henne, og hele sitt liv lever hun for musikken. 

Edvard Grieg hadde mye mytologi, fauner og nymfer i sin musikk, og dette bærer også Anitra sine komposisjoner preg av. I 1912 blir hun tatt i mot av Richard Strauss ved konservatoriet i Leipzig, og det virkelige arbeidet hennes starter for fullt.

Vi følger henne til hun er en gammel dame, og på veien har hun vært gjennom to verdenskriger. Kirsten Flagstad er en av hennes nærmeste venner, i tillegg til tyskjødiske Lotte, som hun har et langvarig forhold til. Hun stifter bekjentskap med flere mektige personer. Hun holdt seg inne med Hitler og Mussolini, mest for å slippe til på kunstscener, og få støtte til å komponere, men dette gjorde forholdet til Lotte vanskelig.

I denne romanen fletter Jægtnes historiske detaljer, inn i et handlingsforløp som rommer mye farge og originalitet. Store deler av historien rommer Anitras ivrige jobbing med musikken, jeg hadde stor glede av dette, men det ble litt mye innimellom. Romanen er ryddig fremstilt og er lett å lese, kunne kanskje vært knepet inn med noen sider, men leseøktene ble lange, for boken var medrivende til tusen. 

Er du glad i klassisk musikk og historie, er dette et eventyr du bør få med deg ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 474

Kilde: Leseeksemplar 

Her kjem sola av Gunnhild Øyehaug

Jeg har tidligere lest den andre romanen til Øyehaug, Presens maskin og essaysamlingen Hjartet i skalkeskjulet. Sistnevnte likte jeg bedre enn romanen, så det var med spenning jeg tok fatt på årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. 

Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. 

Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

Her kjem sola er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

Mens jeg leste Her kjem sola, tenkte jeg flere ganger at dette blir det vanskelig å skrive noe fornuftig om. Jeg vil begynne med å understreke, at til tross for at her er mange grenseoverskridelser i denne romanen, så er den lesverdig.

Historien starter ganske så behagelig, med elver som renner, fugler som flyr og steiner som flytter på seg. Eller rettere sagt, flyttet på seg, for det er istidens flyttestein det snakkes om. Jeg har nettopp campet ved siden av Norges største flyttestein, Skipheller i Odda, og frydet meg da fenomenet dukket opp i denne romanen.

Helga Mork bor i Volke, en fiktiv bygd på nordvestlandet. Dette er en dame som mangler forståelse av seg selv i tilværelsen. Hun er en forfatter, som bor i et hus langt fra folk, bortsett fra tvillinghuset rett ved siden av. Huset har lenge vært bebodd av gamle fru Remme, men etter hennes død, flytter det inn et par, ikke bare et par, men et forfatterpar.

Det er artig å lese hvordan Helga vegrer seg for å ta kontakt, og senere når kontakten er opprettet, viser det seg at de i nabohuset har tenkt helt likt. Møte med disse to skal blir temmelig grensesprengende for hovedpersonen, uten at jeg vil røpe hvorfor.

Handlingen lodder dypt, den er innholdsrik, underholdende, og jeg vil understreke, den har en retning, som jeg som leser gjerne ville følge. Her er mye humor i teksten, selv om selve fortellingen ikke er utpreget morsom. Blant annet lærte jeg for første gang om ASMR, jeg googlet, og fant eksempler på disse hviskelydene, som jeg leste om i boka.

Vi hører også om Ludwig Wittgenstein sine filosofiske undersøkelser, om Kafka, Hamlet og ikke minst Artemidoros sin drømmetydning. Jeg er ikke spesielt begeistret for drømmer i litteraturen, men Gunnhild Øyehaug fikk det til å fungere for meg.

For en skjønn historie, jeg humret meg gjennom hele boken, ble minnet på dager i Skjolden i fjor hvor jeg lærte mye om Wittgenstein, og frydet meg over å ha kost meg med en bok som inneholder både overlappende verdener og drømmer. 

Skipheller i Odda - Norges største flyttestein

Jeg anbefaler gjerne Her kjem sola videre ⚄ 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2024

Sider: 180

Kilde: Leseeksemplar

Andres selskap av Jonas Sundquist

Andres selskap er mitt første møte med Jonas Sundquist, som debuterte med romanen Jeg tror du hadde likt Ulrik i 2021. Forfatteren bor i Oslo og arbeider som nyhetsredaktør ved siden av å skrive bøker. 

Forlaget om handlingen:
Året er 2018, og sommeren har aldri vært varmere. Mens Dagsrevyen viser bilder av tomme vannmagasin og uttørkede avlinger, har Balder og to venner trukket seg tilbake til et herskapelig sommerhus på Nøtterøy. 

Men idyllen slår snart sprekker. El-anlegget er kaputt, en skogbrann truer på den andre siden av fjorden og fire ungdommer er meldt savnet. 

Dessuten er det regler å følge: Ikke fortell noen om huset, ikke gå opp på loftet, ikke flytt på noe – i hvert fall ikke den dyrebare kunsten. Etter hvert som dagene går, ser Balder og vennene ut til å forsvinne mer og mer inn i seg selv. 

Om natta skjer merkelige ting, ingen får sove, og det er som om alle bærer på hemmeligheter ingen tør konfrontere. Ikke minst hos Balder selv, som nekter å snakke om hvor han har vært de tre siste årene.

For hva er vel verre enn om dine nærmeste får se hvem du egentlig er?

Det er noe veldig urovekkende ved coveret til denne romanen, så stemningen var allerede satt, da jeg tok fatt på lesingen. Sundquist greier å holde på nerven som er tilstede fra første stund, til tross for at romanen har en lett stemning. Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut hvordan dette henger sammen, og landet på at det er korte, men meningsbærende setninger, og et ladet språk, som gjør jobben.

I små snutter befinner vi oss i en liten tysk by, som fremstår som å være tatt ut av et Grim-eventyr. Det er Balders bakgrunn vi får skildret på denne måten, Balder som er fortellerstemmen, i en roman med mye dialog og mange hemmeligheter.

Sommerhuset er en karakter i seg selv. Huset har vært i Aleksanders families eie i fem generasjoner, og det huser en god slump historie, som er interessant å lese om. Huset som ligger avsides på en halvøy, skyter fart i skrekkbildene, her er det avlåste rom, et loft hvor gjestene blir forbudt å gå inn, strømmen er borte og ikke minst så dukker det opp kråker. 

Aleksander, Balder og Hedda skal være her en uke, men Aleksander har mye jobb å gjøre, for han ønsker å bli nominert til et lederverv i Partiet, og inviterer derfor flere mennesker ut på øya. Stemningen dem imellom svinger fra gemytlig til anspent, til tider er dialogen deres fylt med så mye usagt, at en setning eller to kan gi leseren masse informasjon.

Skogbrann inne på fastlandet, og tre ungdommer er forsvunnet. Aleksander får øye på en hettegenser i fjæresteinene:

Jeg vurderte å bruke nødladeren og ringe politiet, men foretrekker at de ikke vandrer rundt her. Leter etter ting. Du skjønner.
En hard fornemmelse traff meg i strupen; jeg har ikke egentlig noe imot politiet, men jeg kan ikke fordra hele den vær-stille-når-jeg-snakker-til-deg-holdningen deres. Jeg la tyngden på høyrefoten, saltvannet presset seg gjennom meg (var dette samvittigheten min?), men jeg dyttet den vekk og så på Aleksander.
Du har rett, sa jeg. Vi lar det ligge. Dette er uansett ikke vårt problem.

Jeg koste meg videre med denne romanen, en skikkelig grå og regnfull søndag, og kan bekrefte at den gode leseopplevelsen forble positiv, også etter de siste femti sidene. Liker du et godt skrevet skrekkscenario, med et interessant plott og flotte karakterskildringer, så bør du ta en titt på denne.

Andres selskap må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 256

Kilde: Bookbites