Peter og ulven av Sergej Prokofjev og Jessica Courtney-Tickle (ill.)

Eventyret om Peter og ulven har vært en favoritt lenge. Det spesielle er at det er Sergei Prokofjev som er ansvarlig for den opprinnelige historien så vel som den tilhørende musikken. Mitt første møte med dette eventyret var innspillingen hvor Trond Viggo Thorgersen leser eventyret og et nederlandsk orkester spiller opus 67 (du finner det på YouTube). Mens barna i barnehagen og jeg lyttet til eventyret, så vi i en billedbok fra 1966 som jeg fant på biblioteket, så vi skulle få en større forståelse av hva som skjer.

Forlaget om boken:
Peter og lillesøsteren hans Sofia får streng beskjed av bestefar om å ikke gå inn i skogen alene. Skogen er farlig, der bor ulven, men hva er vel mer spennende enn å gjøre noe man ikke får lov til!

Den ukrainske komponisten Prokofijev fikk i oppdrag å lage et musikalsk barneteaterstykke for å fremme kjærlighet til klassisk musikk blant barn. Resultatet ble Peter og ulven hvor ulike instrumenter representerer de forskjellige karakterene i historien.

Lykken var stor hos meg da jeg så at Peter og ulven har blitt det syvende eventyret i serien Eventyrorkesteret. Boken spiller nok ikke hele musikkstykket, men små snutter på hver side, gir dybde og spenning til historien du leser. Det er vanlig at klassikere blir gjort litt om på i barnebøker, så også her, men til ingen forkleinelse for historien.

Det er en litt skummel historie dette her, som passer for barn fra 3 år og oppover. Her møter vi en liten fugl, en litt dum and og en listig katt som har satt seg fore å spise fuglen. Den sultne ulven dukker opp, og siden anda er litt korttenkt, skvetter den opp på land når den ser ulven, og blir dermed slukt. Det er ikke bare dyr i denne fortellingen, Peter som er hovedpersonen har en lillesøster, og en bestefar som kan høres litt morsk ut.

Da barna kommer til dammen, ser de to oransje føtter som spreller opp fra vannflata... Det må være en and! Plutselig dukker hele anda opp av vannet og får øye på den lille fuglen som hopper langs vannkanten. Den ler av anda. Hva slags fugl er du som ikke flyr? sier den lille fuglen. Anda bruser med fjærene og svarer: Hva slags fugl er du, som ikke svømmer?

Petter er den snille, lille helten i stykket, som greier å få katten fra å spise fuglen og lokke ulven i en felle. Akkompagnert av musikk som veksler mellom å være lett som en sommerdag, og tordnende som bare det, fenger stykket store og små. Hver karakter i boken har sitt eget instrument, dette gjør det lett å gjenkjenne den rette karakteren, hvis en bare lytter.

Peter og Sofia: Strykere
Katten: Klarinett
Bestefar: Fagott
Fuglen: Fløyte
Ulven: Horn
Anden: Obo

Med denne detaljrike boken har du en fin mulighet til å introdusere barna til klassisk musikk, samtidig som de får høre et eventyr som ender godt, men er veldig spennende underveis. Selve historien, illustrasjonene og musikken er satt sammen på en måte som gir dramatikk på hver side, så det var ikke vanskelig å fengsle barna i lesingen.

Å lese handler om mer enn å bare lese ordene som står der, en bok som Peter og ulven gir et springbrett inn i problemstillinger som barna kan kjenne seg igjen i. Det blir det mye god språktrening av, ikke minst for 2 åringene jeg har lest for denne gangen.

Prokofjev ble født i 1891 i Sontsovka, som då var del av det russiske tsarriket og i dag ligger i Øst-Ukraina. Han var enebarn, moren var pianist og faren en relativt velstående jordbruksingeniør.  Prokofjev var en usedvanlig mangesidig komponist, og komponerte innen de aller fleste sjangre: Operaer, balletter, oratorier, filmmusikk, symfonier, kammerverk, sonater og konserter. Han hadde base i Paris under 1920-årene og i 1936 komponerte han Peter og ulven. Prokofjev brukte bare fire dager på å komponere verket som bare tar 25 minutter å fremføre. 

Forlag: Figenschou

Utgitt: 2024

Sider: 22

Oversetter: Arne Lindmo

Kilde: Leseeksemplar

Julenatt 2024 - redaktør er Elisabeth Thorsen

Juleblader har blitt et naturlig bidrag til ro og julestemning for mange. Julenatt som jeg har lest har mange fullskalaillustrasjoner av Lisa Aisato, noe som for meg gjorde den til mitt førstevalg. Bladet byr på mange møter mellom mennesker, og forteller oss litt om hvorfor vi skal pynte og invitere til gjestebud i denne mørke tiden.

Bidragsyterne til denne antologien er mange, og det de har felles er at de sier leseren noe om hva julestemning egentlig er. Det er tredje gangen Elisabeth Thorsen står som redaktør for Julenatt, hun var tidligere prest i Oslo Domkirke, arbeider nå for Bymisjonen, og har også skrevet bøker.  

En må ta seg god tid med dette bladet, som inneholder et bredt spekter av tekster fra veldig forskjellige mennesker. Det er ingenting tilfeldig ved tekstene, i begynnelsen av bladet får vi lese en kort tekst av Rolf Jacobsen, mens neste tekst ut er av Kaja Schjerven Mollerin, kjent som kritiker i Klassekampen, som snakker om nettopp diktet Guds hjerte av Rolf Jacobsen. 

Jeg elsker sånne tilfeldigheter som ikke er tilfeldigheter, og allerede tidlig i lesingen satt jeg med en vilje til å se forbi, det som i mine øyne fort kan bli "for mye" kristendom. 

Alle feirer jul, selv om langt fra alle er personlig kristen, så hvis bladet skal bygge opp julestemning og fellesskap, bør det i mine øyne ikke drive med for mye forkynning.

 

Denne balansegangen føler jeg at Thorsen har fått fint til i årets utgave av Julenatt. Her møter vi Jon Fosse som søker etter mening, og Hilma Nikolaisens sang, handler om å finne frem og komme hjem. Flere kjente forfattere har bidratt med tekster som strekker seg over 3-4 sider, og de fleste har handling fra nåtiden, med et et lite juleunder som knyter dem sammen.

Vi får lese om Henrik Ibsens roman Et dukkehjem, og jeg er nok ikke den neste som vil sette pris på påminnelsen om at handlingen i stykket faktisk utspiller seg i julen. I essayet er det flere autentiske julebilder fra 1800-tallet som skaper stemning.

 

Maja Lunde og Lisa Aisato er med flere ganger, og mot slutten får vi et fint utdrag fra deres bok Snøsøsteren. 

Linn Stalsberg har skrevet en flott tekst om kampen mot all krig, og håp om fred, mens Karin Gundersen avslutter antologien med noe av det siste hun skrev før hun døde i juni i år, Dører heter den korte teksten, som handler om både liv og død.

Jeg hadde stor glede av å lese Julenatt 2024 og anbefaler gjerne denne innholdsrike antologien videre ⚄

Forlag: VigmostadBjørke

Utgitt: 2024

Sider: 96

Kilde: Leseeksemplar

Arendal - Morgenstjerne 5 av Karl Ove Knausgård

Det har blitt ganske mye Knausgård på meg de siste årene, og det er ikke rart, for han har en spesiell skrivemåte som jeg liker veldig godt. Serien som kalles Morgenstjernen har ulike fellestrekk, men ikke noe tydelig felles handlingsforløp.
Variasjonene fra bok til bok, gjør at jeg alltid gleder meg til neste bok, for å se hva han koker i hop da ☺

Forlaget om handlingen:
Året er 1976. Syvert Løyning er på vei hjem til kona og de to sønnene etter en jobbreise, da bilen bryter sammen utenfor Arendal og han blir nødt til å tilbringe natten i byen. Det er vinter og sprengkulde, isen ligger hele veien ut til havgapet, så tykk at det kjører biler på den. Der, nesten hjemme, er det som om det åpner seg et rom mellom det kjente og det ukjente. Både i byen, som han vandrer gatelangs i mørket, og i ham.

Arendal er en roman om umulig kjærlighet og om umulig liv. Om skip med døde, om ild og is, svimlende stjernehimler og en mann som forsøker å finne feste i tilværelsen.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2024

Sider: 410

Kilde: PDF fra forlaget

Ah, de svimlende stjernehimlene savner jeg, husker dem som barndomsminner, men det er jo ingenting i veien for å rømme fra lysforurensningen på en sjelden klar natt her i Bergen. 

Flere ganger gjennom denne romanen skildrer Knausgård noen av mine egne barndomsminner. Blant annet når Syvert tenker tilbake på barndommens førjulstid, hvordan han hver gang han var alene hjemme løp ned og opp trappen, for å forsyne seg av de syv kakeboksene som mor har satt kaldt i kjelleren. 

Kort fortalt, Arendal handler om en gift småbarnspappa, trygg i ekteskapet og i jobben, som havarerer med sin gamle Opel Ascona. Han tilbringer en kveld og natt på hotell i Arendal, han spiser og drikker og treffer på en gammel bekjent, før han dagen etter får beskjed om at reparasjonene er mer omfattende enn antatt. Han får låne en ny bil, og kjører hjem til familien.

Syvert er en mann som ikke er helt i vater, ikke bare drikker han mye og litt i skjul, men han er sensitiv for lyder, lys, stemninger og andre mennesker. Månen og stjerner er helt klart med gjennom hele boken, men sensitiviteten strekker seg lengre enn som så. Han liker å titte på folk, han tillegger det han ser en betydning, og greier ikke alltid å overstyre handlingene sin med tankene.

I perioder opplever han å få minner som ikke er hans egne, han føler seg spaltet i to og sliter med å håndtere virkeligheten. Han føler behov for å pløye seg inn i fremtiden minutt for minutt, kanskje dette dreier seg om savnet han føler for en annen kvinne enn henne han er gift med. Han har nemlig nylig slått opp med Asja som bor i Sovjetunionen, hun sender brev til ham og det er ikke tvil om at hun elsker ham like mye som han elsker henne.

Nå har det seg sånn at han har bestemt seg for å være tro mot sin kone, til tross for at hun viser alle tegn på at hun ikke er interessert i ham. Han føler seg sementert inn i ekteskapsrutinene, og under seg stadig over hva en skal styre etter i livet.

Til tross for at rammefortellingen er syltynn, så fyller Karl Ove Knausgård på med filosofi av ypperste klasse. Jeg måtte flere ganger minne meg selv på at hovedhandlingen bare er et bakteppe, og forholdt meg til de dypt menneskelige filosoferingene, som et utsultet barn.

Jeg satte kursen mot en av de større holmene. Da isen under hjulene forandret farge fra hvit til svart, trykket jeg inn bremsene. Det var en ubeskrivelig deilig følelse å kjenne bilen gli bortover, mens den sakte spant rundt, langsommere og langsommere. Kanskje var det slik å dø. Kanskje det ikke var noe å være redd for. Kanskje alt går senere og senere i en deilig slyngende bevegelse til det stopper helt. Jeg skrudde av motoren og gikk ut.

Arendal handler om kjærlighet, om meningen med livet og om døden. Her møter vi det uforklarlige sammen med virkeligheten, i en roman som er betydelig mer strammet opp enn de andre jeg har lest.

 Jeg er enig med Beathes bokhylle at dette er jævla bra litteratur ⚄

 

Morgenstjernenserien i rekkefølge: 

Morgenstjernen

Ulvene fra evighetens skog

Det tredje riket

Nattskolen 

Arendal 

Skjult skjønnet av Lucinda Riley

Denne dyktige forfatteren gikk dessverre bort i 2021, men heldigvis greier sønnen hennes å blåse liv i gamle utgivelser som ikke har nådd frem til sitt publikum. Jeg var litt halvlunken til å lese denne boken, men etter å ha lest de første sidene, var jeg utrolig glad for at jeg blåste i kommersialiseringen og ga meg i kast med den.

Forlaget om handlingen:
Leah Thompson vokser opp i en liten landsby i Yorkshire, og hun blir vakrere for hver dag som går. Når hun begynner å arbeide hos den innflytelsesrike Delancey-familien, blir livet hennes aldri det samme igjen.

Flere år senere tar Leah verden med storm som fotomodell. Hun lever et glamorøst luksusliv med base både i Milano og New York, men en illevarslende spådom fra fortiden følger henne som en mørk skygge. Hennes skjebne er på mystisk vis bundet sammen en tragisk historie om to små søsken i Polen under andre verdenskrig.

Forlag: Cappelen Damm
Nyutgivelse: 2024
Sider: 528
Kilde: Leseeksemplar

En av styrkene til Lucinda Riley var å bygge plott, og det ser en allerede ved denne tidlige utgivelsen. Historien følger Leah, men flere andre har minst like store roller som henne.

Rose Delancey hadde sin glanstid som kunstmaler for tyve år siden, nå sliter hun økonomisk der hun bor i et gammelt våningshus i landsbyen som også Leah bor i. Rose sin seksten år gamle adoptivdatter Miranda, og sønnen Miles som er noen år eldre enn henne, bor også der. 

Rose har en eldre bror David som bor i New York, han er stinn i penger, men de to har ikke snakket med hverandre på evigheter. Sønnen til David blir sendt til tante Rose i en lengre skoleferie, og det er da Leah blir hyret for å hjelpe til med husholdningen, sammen med sin mor som allerede jobber for familien, og de blir kjent med hverandre.

Der Miles er mørk og ubehagelig viser nevøen Brett seg å være det helt motsatte. Han er høflig og interessert i alt rundt seg, selv om han nå befinner seg langt utenfor sitt vanlige miljø. 

Historien starter i 1976, men i noen glimt tas vi med tilbake til Warszawa i 1938, og de fleste gjetter nok hva det er som foregår her. Denne delen av romanen viser bakgrunnen for hvorfor ting er som de er mellom David og Rose, og gir samtidig romanen litt mer tyngde, enn det resten av handlingen byr på.

Som tittelen på boken indikerer, så befinner vi oss blant "the rich and the famous", modellkarierer bygges opp og raser sammen, folk går over lik for å posisjonere seg, og moteskaperne sitter med all makten. Dette en en ekkel bransje, som utnytter unge uskyldige skjønnheter, som må betale prisen med sitt eget liv.

For meg ble dette vel pompøst og endimensjonalt. Språket er litt stivt, et sted utbrytes det "å kjære" der jeg ville sagt "faen i helvete", så denne scenen ble bare komisk. Relasjonene som dannes mellom mennesker er lite troverdig i mine øyne, og ikke før helt mot slutten skjønner en hvorfor det har blitt dvelt så lenge med enkelte detaljer.

Litt pirk der, men for all del, jeg har slukt boken, så jeg vil absolutt kalle det god underholdning. Liker du miljøet rundt millionærer, supermodeller, festing og rus og den evige kampen for å slippe rynker og kilo, så er dette en liten godbit for deg.

Er du Lucinda fan, så må du få med deg denne ⚃

Skjult skjønnhet ble opprinnelig utgitt i 1993 under Lucinda Rileys tidligere navn, Lucinda Edmonds. Boken har nå blitt redigert og fått nytt liv av Harry Whittaker, Lucindas sønn og medforfatter av den internasjonale bestselgeren Atlas: Historien om Pa Salt (2023). Skjult skjønnhet vil bli utgitt over hele verden i september 2024.

Stille som snø av Ørjan N. Karlsson

I går var det endelig min tur å låne denne boken, jeg hadde lest Det siste stykket hjem og Natten reiser alene, som er de to første bøkene i denne serien, og ivret etter å få med meg fortsettelsen. De jeg bor med forsvant ut for å se to fotballkamper, så jeg satt meg ned og leste boken fra perm til perm.

Forlaget om handlingen: 
I Henningsvær i Lofoten blir en ung gutt funnet død på tettstedets spektakulære fotballbane. Hva fikk gutten til å gå ut så tynnkledt midt på natten i den isnende februarkulden? Er det en tragisk ulykke, eller står noen bak?  

Samtidig, i Bodø, blir liket av en mann funnet i vannkanten. Den druknede er kledd i dyre klær, han har ingen id-papirer, men et kjede med et merkelig symbol rundt halsen. De to dødsfallene havner på bordet til Jakob Weber og hans etterforskere. 

Presset om å oppklare sakene er stort, men Jakob sliter med å konsentrere seg. Hans mor ligger for døden, og gamle uløste drapssaker fortsetter å plage ham. 

Snart skal det bli verre. Mens fortiden floker seg rundt Jakob, blir han også sveket av en som står ham nær, og gamle venner og kollegaer er slettes ikke hva de gir seg ut for å være.

En tidlig morgen i Henningsvær, ute er det snø og stiv kuling, og hunden vegrer seg for den nødvendige lufteturen. Mannen bærer preg av fortiden sin, og engster seg for å få enda en avsporingsdag, med solformørkelse inni hodet, i det han tar hunden med ut. 

For en stemningsfull start det var på denne historien, med enkle bilder og treffende ordvalg sier Ørjan N. Karlsson mye med få ord. Filosofering over at traumer kan utvikle seg til karaktertrekk eller brister i personligheten, sår hint om at alt nødvendigvis ikke er sånn som det kan fremstå.

Politiets hovedkontor i denne delen av landet ligger i Europas kulturhovedstad Bodø. Her bor også journalisten Sigrid Malmsten, en tidligere kjæreste av etterforskningslederen Jacob Weber. Disse to kan sies å ha hver sin hovedrolle, men persongalleriet er bygget opp på en sånn måte at det er flere enn dem som har viktige roller i historien.

Jeg er litt gammeldags når det gjelder spenningskurve og krim, og føler nødvendigheten av at det skal være en pil som går oppover, gjerne helt fra begynnelsen av boken. Stille som snø er stille, til godt over halvveis, misforstå meg rett, boken er velskrevet til tusen, når det gjelder språk, persongalleri, stemning etc. men spenningen uteblir. Når dramatikken får fotfeste, så er den kommet for å bli, og jeg frydet meg.

Det er politikrim med fokus på etterforskningen jeg leser, men god "nordnorge-stemning" og akkurat store nok doser av karakterenes privatliv, myker opp det hele. I tillegg til vær blir vi også presentert for detaljer om flere profesjoner fra området, blant annet fiskemottak og noen glimt inn i livet på Bodø havn. Handlingen tar også for seg et alvorlig tema, som etter hvert forklarer detaljer som har skjedd tidligere, jeg velger å holde denne lille godbiten hemmelig, for nye lesere.

Her skal dere få en liten smakebit fra slutten, hvor mye står på spill:

Et svakt stønn, eller et klynk, lød bak hushjørnet foran ham. 
        - Væpnet politi! Bli stående der du er med hendene i været.
To pistolskudd smalt like etter hverandre og noe vislet gjennom hekken til venstre for Armann. Han sank ned på kne med heftige pulsslag i ørene. Hvert dunk fikk det til å flimre foran øynene hans. 

Hva holdt han på med? Idiotiske heltetakter. Han måtte vente på forsterkninger. Trekke seg tilbake med en gang. Men kroppen strittet imot. Viljen til å kjempe overvant ønsket om slukt. Arman tørket den ene, så den andre svette håndflaten mot buksebeinet, sjekket at sikringen på våpenet var av, og styrtet rundt hjørnet.

Er du på jakt etter velskrevet krim med en ramsalt stemning, så trenger du ikke lete lengre. Serien er veldig god, men du vil ha glede av å lese Stille som snø selv om du ikke har lest de to første bøkene i serien. Jeg anbefaler gjerne boken videre ⚃

Les gjerne bloggomtalen til Artemisias Verden!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2024

Sider: 336

Kilde: Biblioteket

Anitra av Hilde Susan Jægtnes

Mitt første møte med Hilde Susan Jægtnes sitt forfatterskap var med romanen Gildra. Den likte jeg godt så det var med forventning jeg begynte å lese Anitra.

Forlaget om handlingen:
Anitra er historien om Edvard Griegs fiktive barnebarn som vokser opp til å bli Mussolinis foretrukne komponist, og som drømmer om å skrive storverket Tevere, en opera om romerske elvegudinner, kriger og helter. Anitras store kjærlighet, den jødiske bratsjisten Lotte, er hennes inspirasjon og muse, helt til Anitra må ta det umulige valget mellom sin elskede eller å beholde fascistenes gunst.

Det er en roman om kunst og kjærlighet, krig og helligdommer som favner romertiden og to verdenskriger, langs en akse fra Troldhaugen til Roma, med avstikkere til Jyllandsslaget, premieren på Vårofferet i Paris og en rekke andre fascinerende scener, tablåer og historiske skikkelser.

Synes du dette høres helt fantastisk ut, så kan jeg love deg at historien forblir fantasifull og ganske så overveldende, gjennom hele boken. Handlingen starter i Hellas år 200 f.Kr. av hodet til Salome, en eldgammel statue, en gudinne. 

Hodet mitt var  en skitten meteorittstein i svart jern. Det var slik jeg flyttet på meg. De som hadde bruk for meg, flyttet steinen, og så fulgte jeg etter, lettet over ikke å måtte ta mine egne avgjørelser.

Så beveger vi oss tusen år frem, og atter tusen år til, nå befinner vi oss i Bergen og året er 1893. Den spanske musikeren Leon og hans livsledsager ankommer hennes foreldre med et spebarn i armene. 

Det er tydelig at Hilde Susan Jægtnes har lekt seg med tanken "Hva hvis Alexandra ikke hadde dødd som baby?" Det er nemlig akkurat her Edvard og Ninas eneste barn blir gjort levende, selv om hun raskt skrives ut av historien, og erstattes av det fiktive barnebarnet Anitra, som ankom Bergen i denne scenen.

Det er hennes mor som har fraktet "hodet" med seg til Bergen, før hun forlot sin datter og sine foreldre for godt. Når Anitra er ni år finner hun hodet gjenglemt på Troldhaugen, hvor hun bor med besteforeldrene. I motsetning til sin mor, som var tonedøv, er Anitra ekstremt musikalsk. Arven etter sin morfar og mormor sitter godt i henne, og hele sitt liv lever hun for musikken. 

Edvard Grieg hadde mye mytologi, fauner og nymfer i sin musikk, og dette bærer også Anitra sine komposisjoner preg av. I 1912 blir hun tatt i mot av Richard Strauss ved konservatoriet i Leipzig, og det virkelige arbeidet hennes starter for fullt.

Vi følger henne til hun er en gammel dame, og på veien har hun vært gjennom to verdenskriger. Kirsten Flagstad er en av hennes nærmeste venner, i tillegg til tyskjødiske Lotte, som hun har et langvarig forhold til. Hun stifter bekjentskap med flere mektige personer. Hun holdt seg inne med Hitler og Mussolini, mest for å slippe til på kunstscener, og få støtte til å komponere, men dette gjorde forholdet til Lotte vanskelig.

I denne romanen fletter Jægtnes historiske detaljer, inn i et handlingsforløp som rommer mye farge og originalitet. Store deler av historien rommer Anitras ivrige jobbing med musikken, jeg hadde stor glede av dette, men det ble litt mye innimellom. Romanen er ryddig fremstilt og er lett å lese, kunne kanskje vært knepet inn med noen sider, men leseøktene ble lange, for boken var medrivende til tusen. 

Er du glad i klassisk musikk og historie, er dette et eventyr du bør få med deg ⚃

Forlag: Tiden

Utgitt: 2024

Sider: 474

Kilde: Leseeksemplar 

Her kjem sola av Gunnhild Øyehaug

Jeg har tidligere lest den andre romanen til Øyehaug, Presens maskin og essaysamlingen Hjartet i skalkeskjulet. Sistnevnte likte jeg bedre enn romanen, så det var med spenning jeg tok fatt på årets utgivelse.

Forlaget om handlingen:
Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. 

Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. 

Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

Her kjem sola er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

Mens jeg leste Her kjem sola, tenkte jeg flere ganger at dette blir det vanskelig å skrive noe fornuftig om. Jeg vil begynne med å understreke, at til tross for at her er mange grenseoverskridelser i denne romanen, så er den lesverdig.

Historien starter ganske så behagelig, med elver som renner, fugler som flyr og steiner som flytter på seg. Eller rettere sagt, flyttet på seg, for det er istidens flyttestein det snakkes om. Jeg har nettopp campet ved siden av Norges største flyttestein, Skipheller i Odda, og frydet meg da fenomenet dukket opp i denne romanen.

Helga Mork bor i Volke, en fiktiv bygd på nordvestlandet. Dette er en dame som mangler forståelse av seg selv i tilværelsen. Hun er en forfatter, som bor i et hus langt fra folk, bortsett fra tvillinghuset rett ved siden av. Huset har lenge vært bebodd av gamle fru Remme, men etter hennes død, flytter det inn et par, ikke bare et par, men et forfatterpar.

Det er artig å lese hvordan Helga vegrer seg for å ta kontakt, og senere når kontakten er opprettet, viser det seg at de i nabohuset har tenkt helt likt. Møte med disse to skal blir temmelig grensesprengende for hovedpersonen, uten at jeg vil røpe hvorfor.

Handlingen lodder dypt, den er innholdsrik, underholdende, og jeg vil understreke, den har en retning, som jeg som leser gjerne ville følge. Her er mye humor i teksten, selv om selve fortellingen ikke er utpreget morsom. Blant annet lærte jeg for første gang om ASMR, jeg googlet, og fant eksempler på disse hviskelydene, som jeg leste om i boka.

Vi hører også om Ludwig Wittgenstein sine filosofiske undersøkelser, om Kafka, Hamlet og ikke minst Artemidoros sin drømmetydning. Jeg er ikke spesielt begeistret for drømmer i litteraturen, men Gunnhild Øyehaug fikk det til å fungere for meg.

For en skjønn historie, jeg humret meg gjennom hele boken, ble minnet på dager i Skjolden i fjor hvor jeg lærte mye om Wittgenstein, og frydet meg over å ha kost meg med en bok som inneholder både overlappende verdener og drømmer. 

Skipheller i Odda - Norges største flyttestein

Jeg anbefaler gjerne Her kjem sola videre ⚄ 

Forlag: Kolon

Utgitt: 2024

Sider: 180

Kilde: Leseeksemplar

Andres selskap av Jonas Sundquist

Andres selskap er mitt første møte med Jonas Sundquist, som debuterte med romanen Jeg tror du hadde likt Ulrik i 2021. Forfatteren bor i Oslo og arbeider som nyhetsredaktør ved siden av å skrive bøker. 

Forlaget om handlingen:
Året er 2018, og sommeren har aldri vært varmere. Mens Dagsrevyen viser bilder av tomme vannmagasin og uttørkede avlinger, har Balder og to venner trukket seg tilbake til et herskapelig sommerhus på Nøtterøy. 

Men idyllen slår snart sprekker. El-anlegget er kaputt, en skogbrann truer på den andre siden av fjorden og fire ungdommer er meldt savnet. 

Dessuten er det regler å følge: Ikke fortell noen om huset, ikke gå opp på loftet, ikke flytt på noe – i hvert fall ikke den dyrebare kunsten. Etter hvert som dagene går, ser Balder og vennene ut til å forsvinne mer og mer inn i seg selv. 

Om natta skjer merkelige ting, ingen får sove, og det er som om alle bærer på hemmeligheter ingen tør konfrontere. Ikke minst hos Balder selv, som nekter å snakke om hvor han har vært de tre siste årene.

For hva er vel verre enn om dine nærmeste får se hvem du egentlig er?

Det er noe veldig urovekkende ved coveret til denne romanen, så stemningen var allerede satt, da jeg tok fatt på lesingen. Sundquist greier å holde på nerven som er tilstede fra første stund, til tross for at romanen har en lett stemning. Jeg gikk noen runder med meg selv for å finne ut hvordan dette henger sammen, og landet på at det er korte, men meningsbærende setninger, og et ladet språk, som gjør jobben.

I små snutter befinner vi oss i en liten tysk by, som fremstår som å være tatt ut av et Grim-eventyr. Det er Balders bakgrunn vi får skildret på denne måten, Balder som er fortellerstemmen, i en roman med mye dialog og mange hemmeligheter.

Sommerhuset er en karakter i seg selv. Huset har vært i Aleksanders families eie i fem generasjoner, og det huser en god slump historie, som er interessant å lese om. Huset som ligger avsides på en halvøy, skyter fart i skrekkbildene, her er det avlåste rom, et loft hvor gjestene blir forbudt å gå inn, strømmen er borte og ikke minst så dukker det opp kråker. 

Aleksander, Balder og Hedda skal være her en uke, men Aleksander har mye jobb å gjøre, for han ønsker å bli nominert til et lederverv i Partiet, og inviterer derfor flere mennesker ut på øya. Stemningen dem imellom svinger fra gemytlig til anspent, til tider er dialogen deres fylt med så mye usagt, at en setning eller to kan gi leseren masse informasjon.

Skogbrann inne på fastlandet, og tre ungdommer er forsvunnet. Aleksander får øye på en hettegenser i fjæresteinene:

Jeg vurderte å bruke nødladeren og ringe politiet, men foretrekker at de ikke vandrer rundt her. Leter etter ting. Du skjønner.
En hard fornemmelse traff meg i strupen; jeg har ikke egentlig noe imot politiet, men jeg kan ikke fordra hele den vær-stille-når-jeg-snakker-til-deg-holdningen deres. Jeg la tyngden på høyrefoten, saltvannet presset seg gjennom meg (var dette samvittigheten min?), men jeg dyttet den vekk og så på Aleksander.
Du har rett, sa jeg. Vi lar det ligge. Dette er uansett ikke vårt problem.

Jeg koste meg videre med denne romanen, en skikkelig grå og regnfull søndag, og kan bekrefte at den gode leseopplevelsen forble positiv, også etter de siste femti sidene. Liker du et godt skrevet skrekkscenario, med et interessant plott og flotte karakterskildringer, så bør du ta en titt på denne.

Andres selskap må du passe på å få med deg ⚄

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2024

Sider: 256

Kilde: Bookbites