En grav for to av Anne Holt

Er du klar for en bok om Therese Johaug? Tullete sagt selvfølgelig, men tematikken ligger så tett opp til hennes sak for noen år siden, at jeg kunne ikke dy meg. Dette er også starten på Anne Holts nye krimserie med Selma Falck som i seriens begynnelse er både nyskilt, eksadvokat og eks toppidrettsutøver.

Fra forlagets skildring:
Hun er i dyp krise med de følger at ektemann, barn, jobb og en gedigen villa er tapt på kort tid. Selvforskyldt må hun flytte inn i et lånt vrak av en leilighet, uten annet selskap enn en rasekatt hun ikke kan fordra.
På innflyttingsdagen blir Norges beste kvinnelige skiløper, Hege Chin Morell, avslørt av en dopingprøve. Bare to måneder før OL i Pyeongchang viser en test at hun har inntatt klostebol, et stoff som vil kunne gi henne flere års utestenging fra idretten. Selma Falck blir oppsøkt av skiløperens styrtrike far. Han mener at datteren har vært utsatt for sabotasje, og gir den blakke og arbeidsløse Selma det tilsynelatende umulige oppdraget å bevise Heges uskyld i tide til siste OL-uttak.


Historien begynner uten at vi får listet opp omstendighetene rundt Selmas liv og krise, men forfatteren lar oss bli kjent med henne i løpet av handlingen, det liker jeg.

En topplangrennsløper blir funnet død etter en ulykke under trening og når Selma sjeker ut noen detaljer rundt dopinganklagene, viser det seg at disse tingene har en sammenheng. Obduksjonen av den døde viser at han har spor av det samme forbudte stoffet i blodet som den dopinganklagede Hege.

Dette er en krim med bakteppe i Norges langrennsmiljø, den er lagt tett opp til vår tid med det forestående OL i Pyeongchang som et levende spøkelse der fremme. Det er hele tiden Norges skiløperforbund som blir hengt ut, en liten fiffig detalj, som forhåpentligvis gjør at det ekte skiforbundet ikke hisser seg opp.

Selma Falcks har sine egne problemer å stri med, og lar seg nær sagt presse til å finne ut av om Hege er uskyldig, av hennes adoptivfar Jan Morell. Det er ikke lite snusk som dukker til overflaten når Selma begynner sine undersøkelser, lyssky forbindelser, kameraderi og snuskete avtaler.

I begynnelsen er det noen flere handlingstråder, "Manuset" forvirret meg litt, siden det tilsynelatende var noe helt annet, men jeg slo meg etterhvert til ro med at det skulle være sånn. Historien er mangefaset, og inkluderer et stort persongalleri. Karakterene er gode og blir fort tydelige uten at det føles karikert på noen måte.

Denne krimmen bygger ikke på etterforskning fra politi, advokater eller journalister. Den har en bakgrunnshistorie fra barndommen til noen av karakterene, og gir et fint bilde på hvordan karma kan innhente deg. Handling og konsekvens belyses, og leseren kan la tankene sveve rundt motivene rundt de livsvalg vi treffer.

Denne boken har jeg både lest på Kindle og lyttet til Anne Rygs glimrende innlesning, begge deler anbefales varmt.

Glimrende Anne Holt,  jeg gleder meg til å bli enda mer kjent med Selma Falck!

Forlag: Lydbokforlaget/Gyldendal

Utgitt: 2018

Spilletid: 12:38/368 sider

Kilde: Lytteeksemplar/ebok

Anne Holt var hjertelig tilstede på Gyldendals arrangement "Forfatterne kommer" i Bergen i dag, hvor hun harselerte med oss bergensere (eller jeg tror i det minste at det var det hun gjorde...) Hun fortalte om sine tidligere krimserier og om den nye krimhelten sin, som jeg allerede har blitt glad i.

Hun la ikke skjul på at bokens bakgrunn i Therese Johaugsaken er gjort bevist og at hun ville sette fokus på at personvernet til utøverne som vi er så stolte av, er alt for dårlig.

For en artig dame, Lars Mytting, Arne Hjeltnes, Tore Skeie og Trude Marstein hadde beredt grunnen for henne, så stemningen var allerede høy, men hun fikk siste ordet ☺

En bokhandlers dagbok av Shaun Bythell

Har jeg forstått det rett, så er det forfatteren Shaun Bythell som er bokhandleren i denne romanen. Dette er hans debut som forfatter, og han skriver godt så hvorfor ikke fortsette å skrive?

Forlaget om boken:
I den idylliske skotske småbyen Wigtown driver Shaun Bythell bokhandelen The Bookshop. Hyllene er fulle av glemte mesterverk fra litteraturhistorien. Spørsmålet er om noen vil betale for dem?  

En bokhandlers dagbok er en skarp og morsom skildring av en bokhandlers prøvelser i vår tid. Samtidig er det en hyllest til den viktige samfunnsrollen som bokhandelen har – og et lidenskapelig forsvar for verdien av å lese bøker.


Forlag: Gursliberg
Utgitt: 2017/på norsk 2018
Sider: 367
Kilde: Leseeks


Når det er sagt, dette er en dagbok, skrevet av en mann som ikke lever noe spennende liv. Her skjer det egentlig ingenting, det er hverdag, hverdag, hverdag hele veien.

Leseren er sammen med bokhandleren i ett år, hvor hver ny måned innledes med et sitat fra George Orwells essay Bookshop Memories fra 1936. Han skriver i dagboken sin hver dag bortsett fra søndag, og hver dag innledes med antall nettbestillinger og bøker funnet, og avsluttes med antall kunder som besøkte bokhandelen og hvor mye penger som lå igjen i kassen. Dette fikk meg til å føle at jeg var en del av dette livet, noe som nok er styrken til romanen.

Det føles veldig ryddig og ordentlig når hele boken er satt opp på samme måte, men det får ikke akkurat blodet til å bruse. Selv er jeg bokelsker og anglofil til tusen, og liker godt små uavhengige bokhandlere. Jeg har undret meg over hvordan disse mørke, støvete antikvariatene får det til å gå rundt, og i denne romanen fikk jeg svaret på det lille mysteriet.

I løpet av handlingen skjønner en hvorfor en bør støtte sin lokale bokhandel og ikke falle for fristelsen å handle på nett, hos eBay, Amazon eller, hos Waterstones for den saks skyld. Disse aktørene er jo en alvorlig trussel for salgsstatistikken til den lokale bokhandelen, men for oss forbrukere handler vel bokkjøp mest om tilgjengelighet, og da er jo nettet tross alt kommet for å bli.

Dagboknotatene viser et hverdagsliv med rutiner som gjentar seg, som pakkene som skal sendes fra postkontoret, butikken som skal ryddes etter rotete kunder, bokfestivaler og auksjoner som skal deltas på, etc. Han bruker mye tid på å kjøre ut til dødsbo, bondegårder og slott (man er da i Scotland..) for å taksere bøker, og sende bøker til medlemmene av The Random Book Club.

Vi får også høre om kundene som kommer til butikken, de faste og de som bare er innom en gang. Bythell har flere gode karakterskildringer, så bildet av dette antikvariatet i den lille byen med sine koselige mennesker tar fort form.

Dette er nødvendigvis ikke en bok for litteraturelskeren, til det handler den for mye om drift av butikken, men En bokhandlers dagbok er en koselig historie som sier noe om å drive et antikvariat.

Nittitallet - fjerde del av Ketil Bjørnstads store erindringsverk

Verden som var min heter Ketil Bjørnstads selvbiografiske krønike, som nå teller fire bind. Jeg har nå lest alle fire bøkene, fulgt hans liv og tanker og sett verden med hans øyne gjennom førti år, og det er litt av en reise han tar oss med på.

Forlaget om Nittitallet:
Et plutselig oppbrudd etter alle årene på Sørlandet innebærer en total forandring i forfatterens liv når han flytter tilbake til Oslo. I møte med C. prøver han å legge løgnene bak seg. Sovjetunionen går i oppløsning og krigene på Balkan bryter ut. Bjørnstad får nye samarbeidspartnere som også skal bringe ham ut i verden.

Det er ironiens og grusomhetenes tiår. Europa er igjen i krig, og gamle sannheter settes på prøve, både i storpolitikken og privat.


EU-kampen fortsetter, Arne Treholt blir benådet, og Bjørnstads forlegger William Nygaard blir skutt hjemme i sin egen hage. Sammen med C. drar forfatteren til Bangladesh og får helt nye perspektiver. Senere bosetter han seg i hjertet av Paris, der C. er korrespondent for VG. Konfliktene mellom ulike religioner og folkegrupper er mer uforsonlige enn noen gang. Fredsavtaler splintres, nye nasjoner skapes, og flyktningestrømmene øker. Mobiltelefonen blir allemannseie, og etter hvert som klokken tikker mot Nyttårsaften år 1999 øker undergangsstemningen i den rike delen av verden.

Helt først i denne delen av Bjørnstads store erindringsverk, skilles han fra "Den andre" og flytter fra Sandøya. Livet tar en ny vending og vi følger ham videre, sammen med familie, venner og kolleger. Fra "skrivepunktet" er vi i nåtid, og han skildrer verden med etterklokskapens lys på seg. De fire romanene blir bundet sammen med små hentydninger til ting han har skildret tidligere, men det er vel ikke annet enn naturlig at lesere som har lest de tre andre bøkene, får ting repetert. Han fortsetter å delvis omtale seg selv som "Bjørnstadgutten" i 3. person, noe jeg aldri har vendt meg helt til, men et så stort bokverk som dette krever vel litt variasjon i fremstillingen.

Det er nydelig å høre ham minnes tante Svanhild med savn og kjærlighet, slik vi ble kjent med deres forhold i de første bøkene. Det er gøy å gjenoppleve dette tiåret, og plassere meg selv midt oppi hendelser som preget verden og Norge, mens jeg var opptatt med "andre ting".

Hvor bokstavelig skal en ta disse betraktningene, tenker jeg for meg selv når boken er i avslutningsfasen. Det er nyttårsaften hvor vi gikk inn i nytt årtusen, og de fleste husker nok hvilken fest de var på for 18 år siden, men for min del stopper det der. Jeg husker ikke hva jeg tenkte eller følte, og absolutt ikke samtaler jeg hadde den kvelden.

Mine erindringer (eller mangel på sådanne) spiller en viktigere rolle i Nittitallet, i forhold til de andre bøkene, og kanskje er det dette som gjør at dette blir den svakeste boken for min del. Det kjedet meg også at mye av bakteppet i handlingen dreide seg om den nye kjærestens journalist-liv, og disse turene til, og besøkene fra Bangladesh, tappet meg for engasjement.

Vel, vel... når Anders Ribu leser på en så overbevisende og troverdig måte, så går 27,5 time med nittitallserindringer som en lek ☺

Les gjerne Kleppanrova sin innholdsrike omtale av boken.

Reading Randi har også skrevet en flott omtale av boken

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2018

Spilletid: 27:24

Kilde: Lytteeksemplar

Bokbloggprisen og Kapittelfestival i Stavanger

Det var en herlig gjeng med bokbloggere fra alle deler av landet, som møttes i Stavanger denne helgen. Bokbloggtreffet med utdeling av bokbloggprisen ble lagt til Kapittelfestivalen, en fem dagers  litteraturfestival med mye spennende på programmet.

I begynnelsen av 2018 stemte vi på de syv bøkene i hver av kategoriene. Det ble utarbeidet en langliste, og ut i fra den startet vi prosessen med å fremsnakke våre egne favoritter. På kortlisten er alle vinnere, men som seg hør og bør må vi ha en vinner i hver klasse. Det siste halve året har vi samlest og blogget om hver av bøkene på kortlisten, så gjengen var godt forberedt da vi i går møtte opp til utdeling av prisen.

Nominerte i Åpen klasse var:

Ingeborg Senneset - Anorektisk 
Monica Flatabø - En sånn jente 
Erika Fatland - Grensen 

Nominerte i Årets roman var:

Carl Frode Tiller - Begynnelser 
Jan Kjærstad - Berge 
Zeshan Shakar - Tante Ulrikkes vei 
Olaug Nilen - Tung tids tale 



Fire av de syv forfatterne på kortlisten var til stede på utdelingen av Bokbloggerprisen 2017, og disse fire ble bokbadet av Elisabeth og Silje. Det var veldig kjekt å høre forfatternes tanker om boken de har skrevet, og vi lærte mer om bakgrunnen for at de har skrevet akkurat den boken.

Vinneren av Åpen klasse Erika Fatland er i Himalaya så hun var ikke til stede men Zeshan Shakar som ga ut Tante Ulrikkes vei i fjor var her, og kunne motta prisen. Gratulerer Zeshan og Erika!

Høydepunktet denne helgen er det sosiale samværet med bokbloggere som alle har det til felles at de er glad i litteratur. Praten gikk livlig da vi møttes både før under og etter selve treffet, men alle hadde en ønskeliste i bakhodet på foredrag og forfattermøter de gjerne ville delta på. Mitt valg falt på danske Sara Omar, som fortalte om Dødevaskeren, en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg.

Sara Omar er fra Irakisk Kurdistan, hun kom til Danmark som ung dame og har brukt sitt møte med vesten på å reise seg å bli en sterk talsmann for kvinnene som lider samme skjebne som hun gjorde.

Omar har vært på scenen før, for dette kunne hun. Hun snakket rett til publikum med en sånn styrke og overbevisning at jeg satt fjetret. Det har aldri skjedd før at tårene mine har trillet når jeg sitter og hører på en forfatter snakke om boken sin, men det opplevde jeg her.
Dødevaskeren er en roman bygget på erfaringene Sara Omar har gjort seg i Kurdistan, og på de historier hun er vokst opp med. Hun kaller boken et kampskrift, og lover oss at debutromanen ikke blir den siste, for denne kampen er ikke vunnet ennå. 

Etter en liten luftepause var det tid for nytt foredrag. Denne gangen var det Monika Isakstuen og Lena Andersson som snakket om kjærlighet og raseri. Begge damene er ute med nye bøker i høst, Isakstuen følger opp Vær snill med dyrene som hun vant Brageprisen for, med Rase. Romanen handler om en mors problemer med ukontrollert sinne, og sånn som boken ble skildret i dag høres den ut som å være en tanke "smalere" enn den forrige, med ukjent hovedperson og utradisjonell setnings- og kapitteloppbygging.

Lena Andersson har gjort stor suksess med sine to bøker om Ester Nilsson, men i årets roman Sveas sønn er det Ragnar Johansson som er hovedpersonen. Dette er en slektssaga i tre generasjoner som analyserer velferdsstaten i Sverige.

Mari Nymoen intervjuer Lena Andersson og Monika Isakstuen

Etter et deilig måltid og enda mer sosialisering på California Republic var det for noen av oss tid for enda et høydepunkt, nemlig Å, vestlandet! Siste post på programmet for Kapittelfestivalen. Det var Harald Birkevold som gjorde sitt beste som ordstyrer, men selv om regien var på plass, så var dette en gjeng med løse kanoner, til stor glede for de mange som hadde møtt frem for å se og høre.

Erlend Nødtvedt, Marit Eikemo, Olaug Nilssen og Harald Birkevold

Erlend O. Nødtvedt startet med å lese fra boken sin Vestlandet, og det sier nesten seg selv at tematikken i første del av seansen handlet om vestlendinger, om fylkessammenslåinger og litt av hvert annet.

Erlend Nøttvedt leser fra Vestlandet

"Bergenserne" Marit Eikemo (som opprinnelig er fra Odda) og Olaug Nilssen (som kommer fra Førde), var med på å gjøre dette til en lystig affære. De snakket egentlig ikke så mye om bøkene sine, men med om det å være leve sammen.

Som de årvåkne kan se av bildet over, sitter det to herremenn på første rad. Dette er Tore Renberg og Frank Tønnesen, og etter en rask påfyllspause var det deres tur til å kverulere litt på scenen. Det var Renberg som var "ordstyrer" mens Tønes fikk svare for seg etter beste evne, morsomt ble det i alle fall.




Stavanger er en nydelig by, det sitter langt inne å måtte si det, men jeg innrømmer det gjerne. De har masse fin arkitektur mange gamle bygninger (har det ikke brent her?) og mye flott gatekunst. Stemningen var stor på de på litteraturfestivalen på Sølvberget, i gatene på formiddagen og ikke minst i Fargegadå på kvelden.

Jeg gleder meg til å komme tilbake til Stavanger, Kapittelfestivalen og bokbloggertreff til neste år, og vil gjøre mitt beste for å få en ekstra dag til å boltre meg i alle festivalens tilbud. Elisabeth og Silje i komiteen har gjort en flott innsats også i år, og godt hjulpet av Marianne og Elida i Stavanger, har de sammen fått til et bokbloggtreff vi gjerne gjentar.

Takk for i år jenter, håper vi blir mange flere til neste år!

Tore Renberg og Frank Tønnesen

Søndag ble det tid til en runde rundt i Stavanger for å leite opp mer gatekunst, sjekke ut hva som foregår borte ved Oljemuseet og se på Gamle Stavanger tvers over vågen. Etter en kjapp matbit var det klart for siste post på programmet, den 40 minutter lange kortfilmen Jeg vil bo i mitt navn, som portretterer forfatteren Thomas Espedal.

Nå forlater jeg den sprudlende gjengen jeg har vært sammen med her nede, og håper på at turen hjem til Bergen med Kystbussen ikke blir like begivenhetsrik som båtturen ned hit på fredag ble. Anne Holt holder meg med selskap på øret, så jeg satser på at returen går kriminelt fort.

Husdyret av Camilla Grebe - årets vinner av Glassnøkkelen!

Det er vinneren av prisen for beste nordiske krim i 2018 jeg har lest i det siste, og det er ikke tvil om hvorfor Camilla Grebe fikk Glassnøkkelen. Denne må du få med deg, mer velskrevet krim skal du lete lenge etter!

Forlaget om boken:
Malin er en ung kvinnelig politietterforsker, som har hele livet planlagt foran seg. Hanne er adferdsviteren med hukommelsestap, og som frykter fremtiden.
Jake er gutten som bærer på en vond hemmelighet.
De føres sammen av et brutalt mord i en gammel steinrøys i skogen, utenfor den lille utdaterte byen Ormberg en kald vinter. Jakten på morderen blir ikke bare farlig, den forandrer også deres liv. Sannheten kommer med en høy pris.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 496

Kilde: Leseeks

Som du skjønner av min innledning så er jeg begeistret. Grebe skriver krim for de som elsker spenning og et finurlig plott, men også for de som vil ha noe mer enn underholdning når de leser.

Etter en innledning som forklarer hovedpersonens tilhørighet til Ormberg, er handlingen kronologisk, men fordelt på to fortellerstemmer. Jake er en 14 år gammel gutt, som sammen med storesøsteren tar seg av sin alkoholiserte og arbeidsledige far. Han har sine hemmeligheter, som må skjules for skolekameratene, og i tillegg blir han tilknyttet etterforskningen, litt uten å være bevisst sin rolle.

Vi blir kjent med de fem etterforskerne i cold case avdelingen som har installert seg i et nedlagt butikklokale i Ormberg. Før de har kommet skikkelig i gang med etterforskningen av barneskjelettet som Malin fant i ungdommen, skjer det som ikke skal skje, en av etterforskerne forsvinner.

Malin er politibetjent, ikke egentlig kvalifisert til å delta i Nasjonal Operativ Avdeling, men har blitt inkludert fordi hun på grunn av sin oppvekst her, er lokalkjent. At det var hun som for åtte år siden fant liket av det lille barnet, har de ikke lagt noe vekt på.

Begge disse karakterene er glimrende skildret, Malin med sitt behov for å komme bort fra den avbefolkede bygden, samtidig som hun har dårlig samvittighet for moren, som hun etterlater. Jake sliter med mobbing og de indre følelsene som sprenger på og som må holdes skjult. Bygdedyret gjør seg gjeldende når Malin kommer tilbake som autoritetsperson, og skildringene av menneskenes oppførsel mot hverandre er sterke.

Den som interesserer meg mest av karakterene er Hanne, den 60 år gamle adferdsviteren som lenge har holdt skjult sin sykdom. Tankene og følelsene hennes rundt dette, og måten omgivelsene reagerer på når de får vite, er glimrende lesning. Vi lærer Hanne å kjenne delvis gjennom Jake, på en måte som er riktig så fiffig.

Ormberg har sine bygdetullinger, innflyttere fra Stockholm og sitt flyktningemottak, tre faktorer som kan være like suspekte, sett med enkeltes øynene. Historien bygges opp rundt dette og flere frampek, som i tillegg til skildringer av mellommenneskelige forhold gjør Husdyret til en glimrende krim.

Plottet er godt, spenningskurven høy hele veien, og boken er nesten umulig å legge fra seg. Krimdelen utvikles på en genial måte, og hodet mitt veksler mellom å gruble over livets viderverdigheter og fryde meg over det skrekkelige som gjør romanen til en velskrevet og handlingsmettet krimhistorie, med en slutt du aldri ser komme.....

Anbefales på det varmeste!

Utenfor er hundene - en ny Varg Veumkrim fra Gunnar Staalesen

Du er ikke en ekte bergenser hvis du ikke stuper over en hver ny krim fra Gunnar Staalesen. Etter et langt liv som forfatter har han gitt ut en uhorvelig mengde bøker, i tillegg til alt det andre denne aktive og kunnskapsrike mannen driver med, det er bare til å bøye seg i støvet.

Fra forlagets beskrivelse:
En mørk vinterkveld ute på et oppdrag kommer plutselig en bil i full fart mot Varg Veum. Det er bare med nød og neppe han unngår å bli påkjørt og drept.
To menn som har sonet en dom i en overgrepssak der Veum selv i en kort periode var feilaktig siktet, har omkommet på en måte som politiet har lagt til side som ulykker. Veum får nå mistanke om at dette kan være noe langt mer alvorlig enn tilfeldige dødsulykker. I så fall står han kanskje selv på den samme drapslisten
Med frykt for eget liv som drivkraft setter Veum i gang med å nøste opp blant gjerningsmenn og ofre i den gamle saken. Et nytt dødsfall forsterker hans mistanker, og etterforskningen bringer ham på sporet av nye brutale ugjerninger og et fortsatt aktivt nettverk av overgripere. 

Samtidig som vi følger Veum i hans søken etter sannheten om to selvmordsoffere, får vi et dypdykk inn i bergensk lokalhistorie. Jeg elsker dette, og fryder meg over at Sjur Gabriel og Amalie Skram blir nevnt. Vi får høre om kommunesammenslåingen i 1972, om Frøviken og om Hellevetevatnet.

Vi blir tatt med på tur i den gamle Corollaen til Veum, både til bydelene i Bergen, utenfor kommunegrensen og til og med en flytur til Vestfold. Handlingen byr på vendinger, men ikke av de brå og uventede, mer som små ertende vrikk på hoften. Spenningskurven er ikke bratt, men handlingen har nerve og leseopplevelsen tar etterhvert form av "fast forward".

Språket er godt, og humoren er tilstede i denne boken, som de andre, så det er ikke få ganger jeg humrer godt for meg selv.

Varg Veum er en herlig type, han ser det beste i alle og vil godt. I denne "episoden" har han ingen oppdrag, men jobber for egen regning med å nøste opp i spørsmål som berører ham selv personlig. Tematikken dreier seg om misbruk av barn, men hendelsene som skildres er plassert langt tilbake i tid, så det er ikke spesielt ekkelt å lese om.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 320

Kilde: Leseeksemplar

Høstmøte med Cappelen Damm på Litteraturhuset i Bergen

Bokhøsten er i gang, og det betyr at jeg menger meg med andre bloggere og bokhandelansatte for å bli oppdatert på utgivelsene som kommer nå frem mot jul. Cappelen Damms høstmøte på Litteraturhuset i kveld ble for min del høstens første, en presentasjon som minnet mer om fest enn om et møte, for i kveld satt latteren løst.

Opplegget og presentasjonen til trekløveret Arne Marius, Cecilie og Knut følger oppskriften som har funket før.  I tre fjerdedels takt og i god symbiose presenterte de høstens bøker, kategori etter kategori, stykket opp med forfatterbesøk og en forfriskningspause midt i.

Jeg noterte så blekket sprutet underveis og ble glad for å se at det kommer ny, mørk krim fra Island med Arnadur Indridasons Fluktruten. 1793 av svensken Niklas Natt och Dag (ja han heter det på ordentlig) fikk jeg også lyst å lese. Dette er en mørk historisk roman, som vant debutantpris da den kom ut i Sverige.

Selv synes jeg at jeg blir forfulgt av bøker om å bli gammel for tiden, så Niels Christian Geelmuyden sin bok 50 fordeler med å passere 50, må jeg bare få med meg. Så kom Christian Borch på scenen, og fortalte levende om bakgrunnen for boken han har skrevet som heter Kjøp Berlin!

Jeg kan aldri få nok kokebøker, så når vi fikk høre om den nye boken Vegetarkosemat, fikk jeg vann i munnen.Det kommer en ny vegankokebok fra forlaget som heter Grønnere!
Tatiana de Rosnay kommer ut med Regnvokteren, en tittel jeg også noterte meg som interessant.

Så var det tid for Hans Olav Lahlum, og han gjorde det kunststykket å presentere to ferske utgivelser på en gang, en krim og en bok om Sjakkgeniene. Han fortalte engasjert om begge bøkene, først den ene (så av med sjakkvesten) og så den andre. Årets krim, nummer 8 i serien om K2 og Patricia Isbjørngåten, fikk vi med i goodiebagen, så den skal jeg lese snart.

Neste forfatter som kom på besøk var Frode Thuen. Han er samlivsekspert og har sammen med Bent Sofus Tranøy skrevet boken Harde fakta. Han fortalte om bakgrunnen for boken, og om hvordan de to forfatterne har samarbeidet for å få til denne boken.

Frem mot pausen fikk vi informasjon om titler for småbarn hvor stikkordene er Willy, Mumi, Tassen og alles kjære Mamma Mø. Det kommer en ny Karsten og Petrabok, og noen deilige spisebøker til de aller minste.

Flere personligheter som tv-tittere kjenner fra boksen kommer med bok, blant annet Else går til psykolog, Sophie Elise (skal vi danse) kommer 1 oktober med boken Elsk meg og Iman Meskini (hun fra Skam vet dere) som forklarer oss hvorfor kvinner bærer hijab. Kvinnelige stemmer det er verdt å lytte til.

Før pausen fikk vi høre om hvilke bøker som kommer ut i sjangeren populærvitenskap. Her nevnes tema som astrofysikk, stjernejeger og kosmisk støv. Boken jeg bet meg merke i er Factfulness av Hans Rosling, denne tenker jeg kan hjelpe meg med å få verdensbildet på rett kjøl igjen.

Med kaffe og pittelitt brownie i magen var gjengen klar til å fortsette, og under overskriften "Perler" fikk vi besøk av Kristian S. Hæggernes som leste fra det som skal bli hans nye roman Gaute og Veronika. Jeg leste hans novellesamling Ida & Oda som kom ut i fjor, så jeg gleder meg til å finne ut hva han har fått til i romanform.

Av norsk krim kan nevnes Karin Fossum sin nye krim Formørkelsen. Jeg har lest den allerede og ga den en sterk 5`er, så det er bare til å glede seg! Tåler du litt ekkel krim, så er Eirik Husby Sæther mannen for deg, med Sett av den døde. Knut Nærum kommer også med krim i høst, Den gåtefulle Oberon Qvist er oppfølger til bøkene han har gitt ut i denne sjangeren de siste årene.

Nå har jeg nevnt en brøkdel av bøkene Cappelen Damm gir ut i år, for her er mye å velge i, både når det gjelder tematikk og sjangere. Takk for en munter kveld, hvor tungen slo litt krøll på seg og rødmen bredde seg kledelig , mye latter og mye god stemning ☺☺☺

Heim av Johan B. Mjønes

Johan B. Mjønes er et nytt forfattermøte for min del. Han debuterte i 2009 og har en betydelig bibliografi å vise til. Mitt første møte med forfatteren fra Orkanger imponerte meg, så jeg kommer nok til å være våken for dette navnet i fremtiden.

Forlaget om handlingen:
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag. 

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium. 

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 256

Kilde: Leseeks på Kindle

Jørgen er gammel og fengslet til sykehjemssengen, men i hodet hans er minnene klare og virkelige. Det er ingen som vet hvordan han hadde det da han vokste opp på gården, i skyggen av sin bror, odelsgutten som døde da de var ungdommer. 

Historien veksler elegant mellom livet hans som ung og voksen og den hverdagen han har nå når han er sengeliggende uten språk. Det at han føler, tenker og tilsynelatende snakker, men ikke blir hørt av de rundt seg, gjør dette til en skremmende bok å lese. Han er hypersensitiv til berøring, og selv en skrukkete trøye og en litt for tung dyne er smertefullt på den skrale kroppen. 

Han ligger der, lytter til det som skjer i rommet, han kjenner luktene fra menneskene som kommer inn til ham, og ergrer seg over unødvendig lys og lyd. Han skjønner ikke hva som skjer med kroppen hans, og greier ikke å få formidlet at han er tørst og sulten. Det med tørsten skjærer meg i hjertet, men at ikke pleiepersonalet oppfatter hvor smertefullt det er for ham når de løfter ham og legger ham over på siden, er vond lesning.

Små sansefornemmelser tar ham med over til livet for lenge siden, og på denne måten blir vi kjent med livet hans på gården. Det er ikke lystig lesning dette heller, men så glimrende skrevet at jeg trekker pusten i ren vellyst. 

Her er alt på stell, språk, oppbygging og selve handlingen. Karakterene er troverdige til tusen, og selv om jeg ikke har lyst å vite at det kan være sånn å være pleietrengende, så er jeg overbevist om at mange har det sånn på institusjoner.

Heim er en bok jeg virkelig håper mange vil lese, og kommer garantert til å bli en av mine nominerte til Bokbloggprisen for inneværende år.

Bare de levende trenger å bli husket av Hilde Lindset

Hilde Lindset er en norsk forfatter som bor og arbeider i Berlin. Hun har tidligere markert seg som en sterk novelleskriver, men det er først og fremst dikt jeg tenker på når jeg leser denne romanen.

Forlaget om romanen:
Louise reiser til øya O for å hjelpe til med å ta seg av båtflyktningene som driver i land der. Hun får ansvaret for en liten gutt, og Louise gjør hva hun kan for at han skal ha det godt. De går turer på stranden og pynter rommet med nye ting hver dag. Men noe må være feil, for gutten gråter ikke. Og hvorfor er det viktig om han gråter eller ikke? Louise spør seg om hjelpen hun gir, handler mest om henne selv. Er det hun som trenger guttens sorg? Trenger hun bare at noen trenger henne? Og kan man bli så avhengig av sorg at man forveksler den med lykke?
Legen Sivert tar imot de overlevende og behandler dem. Han er overbevist om at han ikke kan si «Jeg elsker deg» til en kjæreste igjen, for da vil hun forlate ham. Hva er egentlig tyngst: Å bli forlatt eller å forlate noen?

Bare de levende trenger å bli husket betegnes som en storslått, poetisk roman som stiller spørsmålet "hvorfor  trenger vi hverandre?" I utgangspunktet et interessant spørsmål som jeg gjerne ville dykke etter svar på, men dessverre sitter jeg igjen etter endt lesning uten å ha blitt særlig klokere.

Dette er nok den typen roman som "skiller klinten fra hveten" når det gjelder oss lesere. Om jeg er klinten eller hveten, skal være usagt, men at jeg trenger rytme, fremdrift og en smule forutsigbarhet når jeg leser har etterhvert blitt en kjensgjerning.
Denne romanen, som egentlig ligner mer på flere av langdiktene jeg har lest er bygget opp av små kapitler med egen tittel, nesten som noveller.

Gjennom hele romanen dukker det opp sekvenser skrevet i kursiv, jeg brukte tid på å forstå hvilken stemme dette er, og landet på at det er Louise som snakker til seg selv, eller kanskje ikke. I tillegg får vi sekvenser med setninger så lange som en halv side, eller korte setninger på bare får ord, i tillegg til stadig tilbakevendende oppramsinger av forskjellige ting.

Romanens handling, som skissert av forlaget i deres beskrivelse finnes her et sted, med en bakgrunn fra flyktningkrisen som er aktuell for tiden. Den forrige boken jeg leste var Khaled Hosseinis nye bok En bønn fra havet, som har samme tema, så jeg skulle vært i flyten til å lese mer om dette. Dessverre drukner primærhandlingen i det som for meg minner om et forsøk på å skrive en selvutviklingsbok.

Styrken til denne boken må være det vakre språket og de treffende betraktningene Hilde Lindset gjør, av mennesker som sliter psykisk. Noen gullkorn festet seg hos meg, som dette:

Er det beste ved å være trist at man ikke lenger vet hva frykt er, eller er det de redde, de engstelige, som er de lykkelige, de som har noe de ikke vil miste?

Det blir spennende å lese omtaler av denne boken, for å finne ut hva det er jeg har oversett og ikke fått med meg da jeg famlet meg gjennom denne romanen, for jeg føler at noe har gått meg hus forbi.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 384

Kilde: Leseeks

Kapittel - litteraturfestival i Stavanger førstkommende helg

Dette gleder jeg meg til! Har to ganger vært i Oslo på litteraturfestival for å treffe andre bokbloggere. I år blir treffet arrangert i forbindelse med Kapittelfestivalen. Denne årlige internasjonale festivalen for litteratur og ytringsfrihet har blitt arrangert på Sølvberget, Stavanger Kulturhus siden 1995. Jeg har ikke vært her før, men etter å ha studert programmet gleder jeg meg til å tilbringe noen dager i Stavanger.

Festivalen starter allerede onsdag, så det er med skikkelig nedovermunn jeg scroller meg gjennom de tre første dagene, og ser mye jeg gjerne skulle vært med på. For eksempel hadde det vært kjekt og lært litt om Den norske slavehandelen, om Kalmarunionen og hørt Utakt-redaksjonens sine tanker om hva en klassiker er.

Torsdag skal Simon Stranger snakke om sin nye, fantastiske roman Leksikon om lys og mørke, og jeg oppdager både konsert med Frode Grytten og skrivekurs med Ivo de Figueiredo som høres interessant ut. Heldigvis har jeg billetter til Frode Gryttens konsert senere i år. Tenk at det er 5 år siden han imponerte meg med sin Murakami-forelesning på Verdens bokdag!
Andrè Bjerke som ville fylt 100 år i år er ikke glemt, på festivalen går han i par med Aasmund Olavsson Vinje.

Tema som kvinnekamp, borgerlønn, fellesskap, samhold og identitet er en flott plattform for en litteraturfestival, så dette skal bli noen dager med påfyll både for sjel og hode.

Her er mye for barn på denne festivalen, og for meg som jobber i barnehage og har mine favoritter er det kjekt å se at Jakob og Neikob kommer sammen med Jo og Jenny og ikke minst viser Jenny Jordahl sitt miljøengasjement med boken Grønne greier.

For meg som kommer med danmarksbåten fra Bergen på fredag, er det ikke før på kvelden jeg har mulighet for å delta på noe. Det jeg har blinket meg ut som spesielt spennende er fjorårets Brageprisvinner (og forhåpentligvis årets Bokbloggprisvinner....) Olaug Nilssen. Jeg har lest Tung tids tale, og sett Riksteaterets sterke tolkning av boken til sceneversjon, så å høre henne snakke om hvorfor litteratur er viktig, ser jeg virkelig frem til.

Fantastisk, fantastisk, fantastisk!!!!!

Klokken 16:00 er det tid for Bokbloggerprisen:
(sakset fra Kapittel sitt program)

Korte samtalar med nominerte forfattarar og utdeling av prisen! Dei nominerte er:

Årets roman:

• Begynnelser av Carl Frode Tiller (Aschehoug)
• Berge av Jan Kjærstad (Aschehoug)
• Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar (Gyldendal)
• Tung tids tale av Olaug Nilssen (Samlaget)

Open klasse:

• Anorektisk av Ingeborg Senneset (Cappelen Damm)
• En sånn jente av Monica Flatabø ( Vigmostad Bjørke)
• Grensen av Erika Fatland (Kagge)

Om prisen:

"Bokbloggerprisen er en demokratisk og uavhengig litteraturpris som stemmes frem hvert år av norske bokbloggere.

Prisen deles ut til norske bøker i to ulike klasser: Årets roman og Åpen klasse, der sistnevte omfatter alt som ikke er romaner skrevet for voksne.

Prisen deles ut i september for bøker originalt utgitt på norsk foregående år."

Det kommer ikke til å være lett å holde fokus på litteraturen når mange glade bokbloggere møtes, men etter prisutdelingen kommer det et par perler jeg gjerne skulle fått med meg.

Som svoren fan av Marit Eikemo og Erlend Nødtvedt må jeg bare få med meg Å, Vestlandet. Begge disse forfatterne, pluss Frode G. var på Eikemos lanseringsfest i april, og det var jeg også!
Steffen Kverneland sin bok om Edvard Munch leste jeg med stor begeistring, så denne eminente tegneserieskaperens samtale om kunsten sin vil jeg gjerne ha med meg. Jeg var med på KODEs bokbad av Kverneland i mars i fjor, og jeg hører gjerne ham snakke om kunsten sin igjen.

Jeg liker å utfordre meg selv, så kanskje jeg skal få med meg Tomas Espedals prosjekt Jeg vil bo i mitt navn før jeg hiver meg på bussen hjem til Bergen på søndag.

At det er mye å velge i på denne festivalen er det ikke tvil om. Neste år skal jeg passe på å ha et par feriedager tilgode til høsten så jeg kan utvide helgen og gå helt bananas

☺☺☺

Kjenner jeg noen som skal på litteraturfestival til helgen? Programmet finner du her, så det er bare til å ta et dypdykk i tilbudene!

Jeg gleder meg til å skravle litt med bokbloggere igjen, 

Stavanger here I come!!

Jordens arvinger av Ildefonso Falcones

Havets katedral tok meg med storm da den kom ut, og jeg var ikke sen den gang, med å besøke Barcelona og kirken Santa Maria de la Mar. Nå er endelig oppfølgeren kommet, og tilfeldighetene ville ha det til at jeg startet på denne boken samtidig som gubben spurte om jeg ville se en serie som heter Havets katedral ☺☺☺For en fin måte å friske opp handlingen på!

Forlaget om Jordens arvinger:
Barcelona 1387: Klokkene ringer i alle byens kirketårn, og folk stimler sammen for å se hva som skjer. I folkemengden befinner Arnau Estanyol seg, sammen med 12-årige Hugo Llor, som Arnau har tatt under sine vinger. Arnau har jobbet seg opp til å bli en av byens mest ansette menn, og han har hjulpet Hugo til å få arbeid ved et byens store skipsverft.

Klokkene, som varslet kongens død, varslet også starten på en ny og vanskelig tid for byens borgere, og det går ikke mange dager før det nye regimet får skjebnesvangre konsekvenser for Arnau og Hugo.

Forlag: Bazar

Utgitt: 2018

Sider: 936

Kilde: Leseeks

Arnau var selv en liten gutt i Havets katedral. Han vokste opp delvis sammen med sin far, men uten sin mor, i et miljø hvor farer lurte i de fleste sammenhenger. I denne romanen er Arnau selv blitt en voksen mann, han er gift med Mar, datter av en bastaix, og de har en sønn på seksten år, som er oppkalt etter Arnaus far Bernat. Han har tatt til seg tolvåringen Hugo, som er i en lignende situasjon som han selv var i barndommen.

Den myke starten på romanen gjør at jeg sank hodestups inn i historien, men det varer ikke lenge før tilbakeblikk minner leseren på familien Puig og den grusomme kusinen hans Margarida, og dækelskapen hun stelte i stand som Arnau fikk skylden for.
Alle kirkeklokkene i Barcelona ringer fordi kongen er død, og med Arnaus bekymrede nyve i pannen bygges intrigene tett.

I fortsettelsen er det Hugo og Bernat som er hovedpersonene. De forfølges av fortiden, og på grunn av falske beskyldninger og stadige uheldige situasjoner ledes deres livsveier, snart den ene veien, snart den andre.

Denne historien tar flere uventede vendinger, så jeg vil ikke røpe mer av handlingen og ødelegge overraskelsene for deg. Befolkningens tilknytning og kjærlighet til basilikaen Santa Maria de la Mar er et omdreiningspunkt i romanen, men kirken spiller ingen hovedrolle, slik som byggingen av den gjorde i Havets Katedral. Tematikken bygges rundt slavenes trelldom og frihet, om overtro og nonner og deres klosterliv. Det var spennende å lære om vinproduksjon, så den delen av handlingen ble som et plaster på såret etter alt det traurige livet og all mishandlingen som utgjorde mesteparten av fortellingen.

Dette er en historie, fortalt så sanselig og godt at jeg som leser føler sulten, skitten og angsten på kroppen. Skildringene av datidens Barcelona med skipsverft, tønnemakere, vinproduksjon og handel gir et interessant historisk bakteppe, mens måten menneskene behandler hverandre til stadighet setter et støkk i meg. Den eneste innvendingen jeg har til romanen er at den er to hundre sider for lang, for enkelte sekvenser og hendelser er utbrodert med en sånn detaljrikdom at jeg som leser begynte å tromme litt med fingrene.

Det er ikke tvil om at det frister å reise tilbake til Barcelona 

etter å ha lest denne romanen!

Sauesankertanker - dikt av Torgeir Rebolledo Pedersen

Det var tittelen på denne diktsamlingen som trigget mitt ønske om å lese Torgeir Rebolledo Pedersen sin nye diktsamling. Jeg kan ikke skryte på meg å ha sanket sauer, men siden jeg er gift med en sauebondesønn, så jeg for meg akkurat hvordan disse sauesankertankene tok form. Omtalen er mitt bidrag til diktlesesirkelen på bloggen Artemisias verden i september.

Forlaget om diktsamlingen:
I Sauesankertanker finnes både sau, ku og ulv, flaggspett, dompap, pilfink, dødsbevissthet, forgjengelighet og begjær. En mann blar tilbake i minner om det som var, han skriver om å sanke og å bli sanket, om å gjete og å bli gjett, om trangen til å være et helt menneske i en hel verden.


Som ansvarlig
sauesanker
har jeg ingen grav
å tilby mitt kadaver
men som trommende
sjaman kan jeg gi
sauesjelen
etterliv
som ekko
fjellimellom


Dette er siste verset fra diktet som gir tittelen til denne diktsamlingen. Etter å ha lest diktene, først en gang fort, og så noen uker senere med mye mer ro i sjelen, vil jeg gjerne berømme holderen av denne pennen. Ikke at forfatteren trenger så mange godord fra meg, for Torgeir R. Pedersen er en dreven poet. Han debuterte i 1983, og har i tillegg til poesi skrevet innen mange andre spennende sjangere. Han har vært Norgesmester i slampoesi og blitt belønnet med Doblougprisen for sitt forfatterskap.

Med diktene i denne samlingen reiste jeg tilbake til de runde, myrlendte fjellene hvor jeg noen sommerdager, for mange år siden, var med og så til sauene. Ensomheten og roen i fjellet, når to stykker må gå etter hverandre på en smal sti, inviterer til akkurat sånne tanker som dette her. Å sette dem på papiret i riktig rekkefølge er en helt annen kunst.

Tankene og følelsene i denne diktsamlingen er av den mellommenneskelige sorten, selv om mange av diktene tar utgangspunkt i dyr og natur. Jeg likte godt styrken i Jegerhjerte, som begynner sånn:

Etter henne!
(brøler jeg til mitt begjærs sjåfør)

Der er du 
det er deg jeg mangler
typisk kvinne som så typisk alltid 
har dreid hodet om på meg

Eksistenser mellom var og er, er også et av mine favoritter fra denne samlingen, og nettopp vår måte å være i verden på, er et tema jeg fant igjen i flere av diktene til Pedersen. Å leve i nuet, å være til stede i det vi gjør, og akseptere det som skjer med oss i livet, skildres på en ettertenksom og fin måte.

Og Gud stiplet inn den smale sti
og rot på tvers
å snuble i

Sauesankertanker er skrevet i moll, men diktene er ikke dystre på noen måte. Jeg vil si at disse diktene kan være til god trøst, om du har snublet litt, og livet går deg i mot på noen måte.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2018

Sider: 84

Kilde: Leseeks

Søsterklokkene av Lars Mytting

Det er fire år siden Svøm med dem som drukner, Lars Myttings prisbelønnede og bejublede roman fra 2014. I Søsterklokkene kjenner jeg igjen skrivestilen, og romanen har gitt meg en fin leseopplevelse.

Forlaget om boken:
Så lenge folk kunne huske hadde Søsterklokkene ringt over det trange dalføret, med en klang så malmfull og kraftig at klokkeren ble døv etter bare tre messer. Klokkene ble støpt til minne om tvillingene Halfrid og Gunhild Hekne, som var sammenvokst fra hoftene og ned. Det hvilte alltid noe større over søstrene, som om de tilhørte en annen og mektigere verden, og en av billedvevene de lagde, ble sagt å vise fremtiden.
I 1879 flytter en nyutdannet prest inn på prestegården, der nittenårige Astrid fra Hekne gjør tjeneste. Fra Tyskland kommer en fremmed mann med vidløftige planer. Den gamle stavkirken som har huset klokkene går uvisse tider i møte, og snart utsettes bygda for brå skiftninger og ubøyelige viljer.


Søsterklokkene starter rolig og fint med historien fra to hundre år tidligere, som danner bakgrunnen for romanens tittel. I nåtid er vi i en brytningstid mellom det gamle og det nye, noe befolkningen i den lille bygda i Gudbrandsdalen ikke tar lett på.

Hovedpersonen vår Astrid, føler seg feilplassert i sted og århundre, og er en som gir den nye presten litt av hvert å tenke på. Hun lærer ham om alt han ikke forstår seg på ved bygdas skikker, mens han gir henne et kikkhull ut i verden.

Hun forklarer ham hvorfor folk arbeider på jordene på søndagene, og de trettisju ekstra helligdagene katolisismen ville medført, forklarer hvorfor bøndene ble protestanter. I tillegg til mange små "fun facts" om bønders lynne og skikker, lærer vi også masse om stavkirkenes historie i denne romanen.

Skildringer av frosten, nøden, tuberkulosen, matmangelen, mørket og vantroen gir meg stemninger og følelser jeg kan leve meg inn i. Tiden forsvant litt da jeg leste, og omtanken min for Astrid økte etterhvert som dramatikken skrudde seg opp.

Søsterklokkene byr på en tydelig rammefortelling og et handlingsforløp som tar oss raskt fremover. Flere uventede vendepunkter gjorde at jeg trakk pusten dypt et par ganger, selv om enkelte intriger kanskje lå litt vel oppe i dagen. Astrid blir ikke bare beilet av presten, også arkitekten den unge Schönauer som kommer til bygds fatter interesse for henne. Disse to herrene er fåmælte og trege i avtrekkeren, så det drøyer før Astrid blir tvunget til å ta en avgjørelse. Arkitekten ble sent til Norge for å organisere rivingen og flyttingen av stavkirken i Butangen, kirken med de malmfulle klokkene. Han har studert skisser som kunstmaleren I C Dahl tegnet for femti år siden, og ser at en vesentlig del av kirken mangler.

Spenningen ligger i om hun greier å redde disse kirkeklokkene, en detalj jeg ikke har tenkt å avsløre for dere. Slutten ble litt for vag etter min smak, og jeg forsto ikke helt hva som egentlig skjedde i den tredje og siste fortellingen. Flere spørsmål ble stilt i begynnelsen av boken som jeg ikke fikk med meg svaret på, blant annet ting rundt denne Hekneveven.

Jeg vil bare slå fast, en gang for alle: Bergensere er ikke mer høylytte, skravlete eller påståelige enn andre nordmenn! Vi får se om Mytting tør å komme til Bergen på høstmøte, etter han har blåst liv i denne gamle myten ☺

For meg som liker kunst og lokal historie, og har oppsøkt flere stavkirker, så var dette en koselig roman å lese, og jeg antar at flere med meg vil like den.

Les gjerne Kleppanrova sin flotte omtale!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 448

Kilde: Leseeksemplar

En bønn fra havet av Khaled Hosseini og Dan Williams

De millioner av lesere som elsket Drageløperen, Og fjellene ga gjenlyd og Tusen strålende soler, gleder seg nok til å lese mer fra denne forfatteren. I En bønn fra havet har Khaled Hosseini latt seg inspirere av flyktningkrisen og hendelser vi fikk med oss i nyhetene i september 2015. Med denne boken vil han og illustratøren Dan Williams hedre den tre år gamle Alan Kurdi, den syriske båtflyktningen som ble skylt opp på en strand i Tyrkia.

Forlagets introduksjon til boken:
En bønn fra havet skildrer en syrisk fars refleksjoner mens han betrakter sin sovende sønn kvelden før de skal legge ut på den farlige ferden over Middelhavet. Boken er vakkert illustrert av den britiske kunstneren Dan Williams.

Forlag: Font

Utgitt: 2018

Sider: 42

Kilde: Leseeks

For at ikke du skal gå på den samme smellen som meg, så vil jeg understreke at dette ikke er en roman. Teksten er formet som et brev fra far til sønn, og begynner sånn: Kjære Marwan


Med seg på laget har Khaled Hosseini kunstneren Dan Williams, og hans vakre akvareller har en viktig rolle i historien som utspiller seg. De fleste illustrasjonene går over dobbeltsider i boken, og sammen med Hosseinis ord utgjør de et sterkt budskap.

Historien begynner med fars tilbakeblikk til sin egen lykkelige barndom i Homs. Han skildrer et samfunn hvor muslimer og kristne lever i fred med hverandre, før helvete brøt løs. I fortsettelsen får vi høre om forholdene Marwan vokste opp under, en barndom som var preget av krig og ødeleggelser.

Akvarellene viser mennesker på flukt, skuende ut over det blanke havet i trett resignasjon, over at ingen vil ønske dem velkommen. Faren gir sønnen et løfte han ikke greier å holde, og vi vet alle hvordan det gikk, at farens bønner om å komme trygt over ikke ble hørt.

Det er en fin bok dette her, ikke minst på grunn av akvarellene. Ordene er så få at det nesten er vanskelig å si noe om dem. Med denne tematikken forventet jeg å få satt følelsene i kok, men det eneste jeg følte etter å ha lest boken var begeistring over de flotte bildene.

Normalt med billedbøker ville jeg tatt med noen eksempler i omtalen, men for å få dette leseeksemplaret måtte jeg signere en avtale om konfidensialitet og et av punktene jeg signerte på var å ikke kopiere noe, så jeg tør ikke bruke bildene jeg har laget i stand.

Flere bloggere om boken: Min bok-ogmaleblogg og Leseogreiselyst

Har du lyst å få boken lest for deg på engelsk, kan du klikke på lenken her!

Khaled Hosseini gir alle inntektene fra denne boken til 

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Dronen av Unni Lindell

Det er en fryd å lese en av landets virkelig store forfattere. Jeg har fulgt Cato Isaksen gjennom flere bøker, og det føltes som et friskt pust, når kollegaen hans Marian Dahle i Jeg vet hvor du bor i 2016, overtok hovedrollen i serien. Unni Lindell har et fantastisk forfatterskap bak seg, sjekk ut linken!

Fra forlagets skildring:
En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.

Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

I forrige bok greide Marian Dahle å komme seg ut av sitt indre helvete, og smått om senn tilbake på jobb. Nå jobber hun med cold case saker, i et kjellerrom i politihuset. Vi treffer henne igjen i dragehuset på Frogner, og hennes eneste kjærlighet hunden Birk, har fått konkurranse av Heine, kunstneren i naboleiligheten. Ferieavvikling gjør at Marian blir satt på saken når enda et teltdrap finner sted i Maridalen.

Marian er en som jobber alene, hun deler lite med kollegene sine, og drar gjerne avgårde på egenhånd for å snakke med vitner. Hun senser ting med hele seg, og i sin iver skjer det stadig vekk at hun gjør ting litt uten å tenke seg om. I denne historien fører det til at hun utsetter både dyr og mennesker for fare.

Selv ergret jeg meg i kampens hete over at Cato holdt Marian utenfor, når han skulle snakke med vitner, både i drapssaken og i forsvinningssaken som senere dukket opp. Med tanke på Marians mentale tilstand var det gjerne det rette å gjøre, men vi vet jo at det er Marian som sitter på de rette pekerne til hvor løsningen ligger, så litt frustrert må det være lov å bli.

Det er en ekstra varm sommer dette her, skulle nesten tro Lindell hadde skrevet denne historien denne sommeren, for de hete sommernettene kunne jeg virkelig relatere til. Den symboltunge tittelen Dronen får dobbel betydning siden handlingen dreier seg mye om insekter, og da særlig hanner hos bier, møll, mygg og andre. Vi er jo i disse tider opptatt av bier, vi er ikke få som har laget insekthotell i hagen, så denne tematikken ga historien et dagsaktuelt tilsnitt.

Rammefortellingen, hvor oppklaring av to mord er hovedlinjen, suppleres også med tematikk som anorexia, barnemishandling og ikke minst ensomhet. Lindells kjærlighet til hunder kommer selvfølgelig også fint frem i denne boken, mens det som imponerer mest er skildringene av Marians famling i det ferske parforholdet.  Hennes sjalusi og kamp for å finne sin plass i dette forholdet, er med på å bygge intriger som passer godt inn i handlingen.

Historien er godt skrevet, bare et par ganger stoppet jeg opp og lurte litt. Som når Agnes kommenterer at "Campingplassen slett ikke er lukket for sesongen", en kommentar som ikke hører naturlig hjemme hos henne, men evt. hos en helt annen karakter. Midt i etterforskningen leverer politiet tilbake kniven, til en suicidal ungdom, som fremdeles er innlagt på psykiatrisk, noe jeg inderlig håper ikke ville skjedd i virkeligheten.

Når du skal lese Dronen er det bare til å avlyse alle andre avtaler, la husarbeidet ligge og bare nyt spenningen og fremdriften, for dette her er krim på sitt beste!

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2018

Sider: 375

Kilde: Leseeks Kindle

Brudekjolen enda en spennende thriller fra Pierre Lemaitre

Etter å ha grøsset meg gjennom Verhoeven-trilogiens bøker Alex, Irène og Camille var jeg klar for å bli kjent med Pierre Lemaitres forfatterskap uten den lille sjarmerende etterforskeren som står sentralt i trilogien. I tillegg til å skrive spennende krim er han også skribent og manusforfatter med en betydelig merittliste han kan være stolt av.

Forlaget om boken:
I det siste har Sophie hatt en følelse av å miste hukommelsen, ja, av å miste kontrollen. Hun forfølges av noe hun ikke er i stand til å sette ord på - og av bilder fra fortida hun ikke kan glemme. En morgen våkner hun og oppdager at den lille gutten hun skulle passe, er død. Hun har ingen erindring av hva som kan ha skjedd. Men uansett hva som er sant, føler hun at hun med sin bakgrunn, ikke har en sjanse til å bli trodd. Hennes eneste håp er å stikke - og skaffe seg en ny identitet. Et nytt liv, med en mann hun har truffet på nettet. Men Sophie er ikke den eneste som bærer på hemmeligheter.

Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2008/på norsk 2018
Sider: 315
Kilde: Leseeks på Kindle

Brudekjolen er en kløktig gjennomtenkt psykologisk thriller, som med bare et lite unntak ca midtveis, holder spenningsnivået høyt. Den er ikke like blodig og grotesk som Verhoeventrilogien, men er bygget på et desto mer finurlig plott.

Her blir vi utsatt for en type intrigebygging, hvor jeg ikke kan referere noe av handlingen, for de mange vendingene i handlingsforløpet bør holdes godt skjult, for ikke å ødelegge moroa. Her er det få frampek og lite tydeliggjøring av hva forfatteren vil, for hva annet vil han med dette enn å skremme livskiten av leseren sin?

Teksten er delt i 4-5 deler hvor de to hovedpersonene har fortellerstemmen. Dette er ryddig og greit gjort, og ellers toger handlingen fremover i kronologisk presisjon.

Gled deg til å lese denne, hvis du vil bli kjent med noen karakterer helt utenom det vanlige. Språket er kuttet inn til beinet, helt uten den humoren som er å spore i før nevnte trilogi. Historien henger suverent sammen, her er ingen verbale unoter eller løse tråder som henger og flagrer.

Trenger du en slukebok i de første mørke høstkveldene, så anbefaler jeg Brudekjolen!

Hurtiglading av batteriene en lørdag formiddag i Bergen

De som kjenner meg vet at jeg drømmer om å flytte innforbi bompengeringen i Bergen, og av og til gir jeg etter for disse drømmene og tar meg en tusletur i Bergen sentrum, for det meste i Skuteviken og på Møhlenpris. Bildene viser ikke trafikk og butikker, for det er ikke derfor jeg vil flytte til by`n. Fjell har vi mange av i Bergen, men det er lett å finne idylliske plasser til å lade batteriene etter en travel uke, uten å måtte klatre til fjells.

Treet blomstrer fint om våren, og nå bærer det frukt - noen som vet hvilken?

Ved BI på Møhlenpris har vi vår egen sandstrand som det gikk fint an å bade på i dag

Det ser ut som jeg klamrer meg fast til sandkornene

Hvitt og grønt - naturens kunstverk

Min lunchdate i dag 

Nygårdsparken

Disse avtrykkene er ca 10 cm - noen som vet hvilken fugl dette er?

Johanneskirken sett fra Musèhagen i dag

Vakkert ikke sant?

Denne var nydelig - i Støleveien

Naturhistorisk museum som åpner neste sommer etter å ha vært rehabilitert siden 2013

Temmelig sterk denne her

Og denne, i Musèhagen