Forlaget om romanen:
Louise reiser til øya O for å hjelpe til med å ta seg av båtflyktningene som driver i land der. Hun får ansvaret for en liten gutt, og Louise gjør hva hun kan for at han skal ha det godt. De går turer på stranden og pynter rommet med nye ting hver dag. Men noe må være feil, for gutten gråter ikke. Og hvorfor er det viktig om han gråter eller ikke? Louise spør seg om hjelpen hun gir, handler mest om henne selv. Er det hun som trenger guttens sorg? Trenger hun bare at noen trenger henne? Og kan man bli så avhengig av sorg at man forveksler den med lykke?
Legen Sivert tar imot de overlevende og behandler dem. Han er overbevist om at han ikke kan si «Jeg elsker deg» til en kjæreste igjen, for da vil hun forlate ham. Hva er egentlig tyngst: Å bli forlatt eller å forlate noen?
Bare de levende trenger å bli husket betegnes som en storslått, poetisk roman som stiller spørsmålet "hvorfor trenger vi hverandre?" I utgangspunktet et interessant spørsmål som jeg gjerne ville dykke etter svar på, men dessverre sitter jeg igjen etter endt lesning uten å ha blitt særlig klokere.
Dette er nok den typen roman som "skiller klinten fra hveten" når det gjelder oss lesere. Om jeg er klinten eller hveten, skal være usagt, men at jeg trenger rytme, fremdrift og en smule forutsigbarhet når jeg leser har etterhvert blitt en kjensgjerning.
Denne romanen, som egentlig ligner mer på flere av langdiktene jeg har lest er bygget opp av små kapitler med egen tittel, nesten som noveller.
Gjennom hele romanen dukker det opp sekvenser skrevet i kursiv, jeg brukte tid på å forstå hvilken stemme dette er, og landet på at det er Louise som snakker til seg selv, eller kanskje ikke. I tillegg får vi sekvenser med setninger så lange som en halv side, eller korte setninger på bare får ord, i tillegg til stadig tilbakevendende oppramsinger av forskjellige ting.
Romanens handling, som skissert av forlaget i deres beskrivelse finnes her et sted, med en bakgrunn fra flyktningkrisen som er aktuell for tiden. Den forrige boken jeg leste var Khaled Hosseinis nye bok En bønn fra havet, som har samme tema, så jeg skulle vært i flyten til å lese mer om dette. Dessverre drukner primærhandlingen i det som for meg minner om et forsøk på å skrive en selvutviklingsbok.
Styrken til denne boken må være det vakre språket og de treffende betraktningene Hilde Lindset gjør, av mennesker som sliter psykisk. Noen gullkorn festet seg hos meg, som dette:
Er det beste ved å være trist at man ikke lenger vet hva frykt er, eller er det de redde, de engstelige, som er de lykkelige, de som har noe de ikke vil miste?
Det blir spennende å lese omtaler av denne boken, for å finne ut hva det er jeg har oversett og ikke fått med meg da jeg famlet meg gjennom denne romanen, for jeg føler at noe har gått meg hus forbi.
Forlag: Tiden
Utgitt: 2018
Sider: 384
Kilde: Leseeks
Denne har jeg også fått, men vet ikke når jeg rekker å lese den. Derfor leste jeg omtalen din, for å bruke dine egne ord; "skille klinten fra hveten"- i mitt tilfelle; hjelpe meg å prioritere.
SvarSlettJeg ble faktisk mer nysgjerrig på boka etter å ha lest din omtale, så lenger bak i lesekøa havnet den ikke..
Så bra, gleder meg til å høre hva du synes, og om vi havner i hver vår kategori :)
SlettHehe- ja, si det, hvem blir Hveten og hvem blir Clinten?
SlettDenne ligger på vent her også og i likhet med Anita ble jeg mer nysgjerrig på boken etter å ha lest omtalen din så jeg dytter den litt oppover på den etter hvert lange leselisten.
SvarSlettDigger at jeg får dere til å rokke ved leselisten :)
SlettClinton og hvem?
SvarSlettLiker at du vet akkurat hva du liker. = forutsigelighet og framdrift. Vet akkurat hva du mener, ihvertfall på sistnevnte, jeg er vel mer på U-forutsigelig, men framdrift er alfaomega. Har denne, litt usikker på om jeg leser. Mange av årets bøker har null tiltrekning på meg.