Fjellturer og ferieturer

søndag 31. desember 2017

Oppsummering for desember og litt om leseåret 2018

Da var 2017 over gitt, for et kort år! Hele leselisten min kan du se hvis du klikker her.
168 bøker på et år er ikke så verst, men jeg har sannelig greid å gjøre litt annet også, noe jeg er fornøyd med. Av disse 168 bøkene er 63 av dem utgitt i 2017 av norske forfattere, og er således i innbyrdes konkurranse om å bli mine nominerte til årets Bokbloggerpris, hvilke bøker det gjelder kan du se her.


Dette har jeg lest i desember:
  1. Kristin Friis - Familiesykdommen - 5
  2. Kjell Westø - Den svovelgule himmelen - 5
  3. Finn Iunker - Stemmer fra Israel - 5
  4. Mari Linbäck - Jeg er Daniel - 5
  5. Carl Frode Tiller - Begynnelser - 4
  6. Mo Hayder - Ulven - 6
  7. John M. Gottman - Hjerteforeldre - 5
  8. Lars Petter Sveen - Fem stjerner - 5
  9. Runar K. Dahle - Forskjellen på blomster og ugras - 4
  10. Marjam Idriss - Jannikeevangeliet - 6
  11. Vidar Kvalshaug - Blodbøksommer - 5
  12. Niels Fredrik Dahl - Mor om natten - 6
  13. Edvard Hoem - Liv andre har levd - 5
  14. Lucinda Riley - Perlesøsteren - 5
  15. Endre Lund Eriksen - Baksiden - 5
  16. Hilde Susan Jægtnes - Gildra - 5
  17. C J Tudor - Krittmannen - 5

Krim/thriller: 2
Romaner: 10
Noveller: 1
Ungdom/barn: 2
Sakprosa: 2

Det ble noen bøker i desember, og det kan se ut som jeg har vært veldig flink til å velge meg bra titler, men det skal innrømmes at jeg har lagt vekk 4-5 bøker som ikke har fenget meg, denne måneden. 

Bøker jeg la vekk i desember

Som den observante leser kan se av desemberlisten, så har jeg begynt på leseåret 2018, og dette året ser ut til å begynne veldig bra, omtaler kommer etter sperrefristen i januar!

De eneste utfordringene jeg ga meg selv for 2017 var å lese så mye som mulig av Knut Hamsuns samlede verker, som jeg fikk til jul i fjor. Det gikk bra en stund, men så hopet det seg opp med nyutgivelser, og de bøkene fikk forrang. Jeg fortsetter selvfølgelig med Hamsun i år... Noen andre leseplaner har jeg ikke, for innfallsmetoden og "lystlesing" er det som funker best for meg.

Jeg avslutter året med Oda av Ketil Bjørnstad, inspirert av hans bok Åttitallet, som jeg leste i november. Etterpå skal jeg lese Kristin Lavransdatter, som jeg også fikk til jul, inspirert av at dette er DnSs storsatsing våren 2018. Jeg lar meg lett inspirere av bloggomtalene jeg leser, så kjære medbloggere dere er med å bestemme hva jeg skal lese i år!

Bloggen min fyller 10 år i år, men jeg har ikke planlagt noen store omveltninger her inne. Fornying og utvikling foregår i det små, så jeg håper selvfølgelig at det er nok til at flest mulig vil følge meg videre inn i 2018.

Takk for det gamle alle venner av litteratur, 
og riktig godt nytt år 🎇🎆🎇

lørdag 30. desember 2017

Liv andre har levd av Edvard Hoem - årets siste bok!

Liv andre har levd er den fjerde boken i familiekrøniken, hvor Edvard Hoem skildrer historien som starter med hans egen oldefar Knut Nesje sin utvandring til Amerika. Det er en historietime av en reise, han har tatt oss med på, med forgreininger ut av Norge, til andre land og flere samfunnslag. Mesterlig av Hoem, også denne gangen!

Forlaget om boken:
Eilert Knudtson, som har farma på Alberta-prærien i meir enn tjue år, er komen til Norge for å treffe søskena sine igjen, og for å meistre sorga og saknet etter at kona Martha døde frå han, og dei åtte barna deira. Året er 1927, og det er trettifire år sidan han sist såg søskena sine.
Seksten år gamle Lars Hoem, son av Anton Edvard, vil bli med onkelen tilbake til Canada. Han seier han må vekk fordi det er ein stein som skygger for sola der han er no. Lars Hoems liv i Canada blir ein mørk tråd som fører fram mot dei harde trettiåra.

Etter å ha hørt de tre andre bøkene i denne krøniken, kjenner jeg Eilert Knudtson godt. Handlingen strekker seg denne gangen fra 1927 og helt frem mot i dag. Eilert har begynt å bli gammel, og mye av det vi hører om gjelder barna hans.

Vi er også i Norge i deler av handlingen, i traktene rundt Molde hvor bror til  Eilert, Anton Edvard sin familie holder til. Det som skjer med sønnen Lars gir et spennende innblikk i helsevesenets famlende start på å finne ut av psykisk sykdom. Vi hører også om hvordan de små lokalsamfunnene utvikler seg, om hvordan kristendommen står sterkt på bygda, og ikke minst er vi med når Norge blir invadert av tyskerne, og storkaia og kirken i Molde blir brent ned til grunnen. Angrepene på Molde og Åndalsnes, hvor kaier og jernbane ble satt ut av spill er spennende å høre om, samt historien om da Kong Haakon VII og kronprins Olav og gullet fra Norges Bank ble skipet ut av Norge fra Molde.

Den økonomiske krisen som satte et stort merke på trettiårene er et faktum, og Eilert går inn i en langvarig kamp for å overleve som farmer. Kona hans døde i barsel i forrige bok, og han sitter igjen med en stor barneflokk, inkludert lille Ruby som har downs. Han grubler mye, både over meningen med alt og han har kvaler rundt sin egen rolle i at kona døde. I 1930 gifter han seg med den barnløse enken Kate Ness, og barna til Eilert vokser opp og flytter hjemmefra, en etter en. Bare Ruby er igjen og blir godt tatt hånd om av Kate og ham selv.

Siden han ikke kan betale for tilleggsjord som han kjøpte tidlig på tjuetallet, tar styresmaktene jordseksjonene fra han og tvinger han til å bli leilending. Det er ufattelig at gårdbrukerne greide å overleve i dette tiåret, som var preget av sviktende avlinger på grunn av tørke, haglstormer og gresshopper.

Liv andre har levd er en sanselig roman, hvor leseren kjenner de harde tidene på kroppen. Vi får noen praktfulle skildringer av slitet, arbeidsfordelingen mellom kjønnene, om deres kristentro som står så sterkt og ikke minst av fortvilelsen og maktesløsheten. Allikevel er dette ikke en trasig og trist roman, for håpet er alltid til stede, og menneskene er positive og tar seg av hverandre på beste måte.

Denne serien er innlest av forfatteren selv, 
 i mine ører klinger det helt perfekt. 

Utgitt: 2017
Lyttetid: Drøye 13 timer
Kilde: Lytteeksemplar


Serien i rekkefølge:
Slåttekar i himmelen
Bror din på prærien
Land ingen har sett
Liv andre har levd

Vi er mange bloggere som har fulgt denne serien, og noen av oss har også lest denne siste boken. Ta gjerne en titt på de flotte omtalene hos: Rose-Marie, Kleppanrova, BokBloggBerit,

torsdag 28. desember 2017

Naturen lager hvite kunstverk på byfjellene i Bergen

Det ble mye litteratur og lite både av tur og kultur på bloggen i desember. Siden Bergen viste seg fra sin aller mest jomfruelige side i dag, vil jeg dokumentere dette med noen bilder.


Turen vår gikk opp fra Eidsvåg til Munkebotn. Herfra gikk vi opp til Stoltzen og videre innover Skiveien. Vi gikk fra svart asfalt, til litt islagt grus, og da vi var på høyde med Stoltzen lå det 40 cm. snø. Innover Skiveien gikk vi i et tråkk som var kantet med høye "brøytekanter", men det var tettpakket og lett å gå. Heldigvis var vi tidlig ute og møtte lite folk, for det var litt av et samarbeid med de som ville forbi eller kom i mot oss, i det trange sporet. Vi ga oss ikke før vi var på toppen av den lange, rette veien mot Rundemanen, men siden kaffekokeren slo seg vrang, var vi rask med å gå ned igjen.
Det er lenge siden jeg har trent, så 20 000 skritt i en jafs kjentes godt på kroppen, dette blir nok et av nyttårsforsettene mine for året som kommer.


Sjekk ut grantreet som har kledd seg ut som bryllupskake!

Nå er det bare tre dager igjen av 2017, tre fridager uten forpliktelser, som kan brukes akkurat det som faller meg inn. Håper du også har en fin avslutning på det gamle året.

onsdag 27. desember 2017

Baksiden av Endre Lund Eriksen

Endre Lund Eriksen kaller seg for storyteller på sin egen nettside. Jeg har ikke lest noe av det han har skrevet før, til tross for at jeg ofte leser bøker for barn og ungdom. Låter navnet kjent for deg, kan jeg hinte om at det er han som "er" Pitbull-Terje. I Baksiden henvender han seg til et litt eldre publikum, til og med jeg, som er godt voksen, hadde glede av denne boken.

Forlaget om boken:
Katrine har møtt Julian på nettet, de har aldri sett hverandre. Nå skriver hun til Julian i all hemmelighet. Hun har nemlig fått en kryptert melding fra pappa, som forsvant for flere måneder siden på en reise rundt månen.

Pappa er på månen, ble reddet av Oleg, men er samtidig fange. Nå har han klart å snike seg til å sende mailer til datteren.

Gjett om jeg fikk fart på både tursko og strikkepinner, da jeg begynte å høre på denne boken. Den er medrivende til tusen, og så finurlig satt sammen, at den holdt på min oppmerksomhet hele veien. Lydbokversjonen er lest inn av tre forskjellige innlesere. Ivar Nergaard er den stødige pappaen, mens Fanny Vaager er hovedpersonen Katrine, sin stemme. Julian sin stemme er lest av Petter Vermeli. Alle tre leser glimrende, og vekslingen mellom tre stemmer fungerer utmerket.

Starten på boken får meg til å tenke på Charlie og sjokoladefabrikken, for pappaen til Katrine spiser Stratos for harde livet, for å forsøke å vinne en tur til månen. Det fantastiske skjer at han vinner, og med dette som utgangspunkt fortsetter boken i en langt mindre barnslig tone.

Sannheten er at dette er en mørk thriller med et alvorlig tema. Bakteppet har elementer av terrorisme, overvåking og fremmedfrykt ved seg, og stiller spørsmål ved romfartspolitikken til Russland og USA.

Vi følger en primærhandling som strekker seg over en forholdsvis kort periode. Handlingen er politisk på et vis, og sier noe om menneskers syn på muslimer. Et terroranslag mot Slottet inngår i åpningsscenene, og Katrine som bor på Grønland i Oslo kjenner selv risting i huset når det skjer.

En annen litt morsom sekvens i boken er besøk på døren av to gutter som er mormoner. Siden jeg selv i høst så The Book of Mormons, hadde jeg nok kunnskap om denne sekten til å få fornøyelige bilder i hodet da jeg leste.

Mye av handlingen er bygget opp av kommunikasjon som hovedsaklig foregår som epostutveksling, SMS eller chatt på nettet. Det blir mye direkte tale på denne måten, noe som gir god fremdrift. Det fungerte veldig bra på øret, spesielt for meg som ikke er så glad i "brevromaner".

Endre Lund Eriksen bruker et voksent språk. Det er lite føleri her, og kun et par ganger undret jeg meg over at Katrine tok så lite på vei for å ha mistet sin far, og senere i forhold til sin mor, mens mer upersonlige hendelser gjorde henne oppbrakt.

Karakterene er godt bygget opp, og handlingen er troverdig, til tross for den heller marerittaktige rammen den er satt i. Får inderlig ikke håpe verden er på vei dit vi er i denne romanen!

Dette er en glimrende historie, mørk og spennende og gøy å høre på. Den passer for ALLE, men vær spesielt obs dere som er på jakt etter bøker til gutter i "den vanskelige alderen", Baksiden er midt i blinken!

Utgitt: 2017
Lyttetid: nesten 7 timer
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 25. desember 2017

Mor om natten av Niels Fredrik Dahl

Ibsen, Brage, Fringe og Tiden - dette er priser Niels Fredrik Dahl har mottatt for sitt tidligere forfatterskap. Han har, i tillegg til romaner, skrevet noveller, dikt, gjendiktning og skuespill og forlaget hans Oktober, som gir ut Mor om natten kaller ham en markant forfatter, noe jeg gjerne stiller meg bak.

Forlaget om boken:
«Mor om natten» er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter.

Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid.

Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.

Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet.

Innledningsvis sier forlaget at dette er en dypt personlig roman, og hvis vi i det kan legge at forfatteren skriver om seg selv og sitt forhold til sin egen mor, så må jeg si at han gjør det på en glimrende måte. Jeg liker ikke å være en lesende "kikker", men jeg følte aldri at Mor om natten ble for tett på det private.

Når det er sagt, skildringene av den voksne hovedpersonens forhold til sin mor er rett og slett rå. Det blir nesten litt spennende etterhvert, for hva som egentlig har foregått i hans barndom, avdekkes litt etter litt.
Vi hører i brokker om ham som barn, som ektefelle i flere omganger og som den aldrende sønnen til en mor som snart skal dø. Det er ikke alle utgavene av ham jeg liker, og spesielt forholdet hans til livsledsagere og til alkohol skremmer meg, men noe av det vi hører om oppveksten hans forklarer på en måte hvorfor han har blitt sånn.

Mor om natten er en vond bok å lese/høre, men det er så glimrende skrevet at hadde jeg hatt en hatt, så hadde jeg tatt den av. Romanen har et nydelig språk, og skrevet på en måte som gir leseren litt å bryne seg på. Teksten er skrevet i første, andre og tredjeperson, men hvem han snakker om er ganske tydelig, så det ga ikke meg noe hodebry. Vi møter egentlig bare hovedpersonen, hans mor og noen kjærester, i tillegg til at vi vagt hører om en søster og deres far, allikevel føles persongalleriet stort, siden vi møter mor og sønn i flere stadier i livet. Handlingen vekket mine egne følelser til live, og enkelte betraktninger rundt døden traff meg hardt og brutalt.

Øystein Røger er en drøm av en innleser. Det er ingenting ved stemmen hans som står i veien for innholdet han skal formidle. Jeg blir så oppslukt av historien hovedpersonen forteller, at jeg nesten følte meg litt snytt, da Røger plutselig var ferdig med å lese.

Utgitt: 2017
Lyttetid: drøye 4 timer
Kilde: Lytteeksemplar


På bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en flott omtale av boken, med et litt mer utfyllende handlingsreferat enn det jeg har laget.

søndag 24. desember 2017

God jul lesehester og annet godtfolk

Det er litt rart å ha julaften på en søndag. Dagen blir ekstra lang og ekstra rolig, noe som er utrolig deilig. Her i huset har vi også en 16-årsdag å feire, så gubben sto opp
kl. 0600 for å bake brød til bursdagsbrunch. Først må vi få unna en dose av hver våre lidenskaper, lesing, løping og spilling, så mens gubben er ute og løper nisseløp leser jeg bok, mens bursdagsbarnet trener fingertuppene sine.


Julaften blir litt spesiell i år, for det er første året siden jeg ble mor for 29 år siden at vi feirer jul uten barn. Lille, skjønne Oda var hos farmor på torsdag og pyntet juletreet sammen med tante Susanne, så vi har fått en dose julekos. Vi får glede oss til neste år når vi har barn i huset på julaften igjen :)


Frem til Sølvguttene synger julen inn klokken fem skal jeg lese og lytte meg gjennom to bøker. Jeg har avslutningen av en genser på pinnene, og skal få skylt opp den også før julekjolen må på.


Julekvelden tilbringes sammen med min mamma og pappa, vi koker pinnekjøtt til to og lutefisk til tre, og riskremen står allerede i kjøleskapet og venter.


Riktig god jul til alle som er innom på denne 
travle/rolige juleformiddagen 🎄🎅🎄

lørdag 23. desember 2017

Blodbøksommer - noveller av Vidar Kvalshaug

I fjor leste jeg Vidar Kvalshaugs novellesamling Alt på stell, en samling historier jeg ble veldig begeistret for. Høye forventninger ødelegger gjerne for leseopplevelsen, men denne gangen fikk jeg det jeg håpet på.

Forlaget om boken:
Sommerhus arves, de deles etter skilsmisse, de forfaller, de settes i stand, de vendes tilbake til etter mange år. Vidar Kvalshaugs noveller åpner knirkende dører inn til skikkelser og skjebner, til livsløp som ikke ble det de var tenkt å bli, til forsoninger og til konflikter. Vi møter de to brødrene som begynner å snakke igjen mens de setter i stand et falleferdig skur, og en gutt og en jente som prøver å finne de møtestedene som en gang bandt dem sammen. Novellene er avdempede og forsiktige i sin tilnærming til menneskers såreste punkter, og gir de ulmende erfaringene et fortettet uttrykk.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 240
Kilde: Leseeksemplar

Til de som likte det de leste i fjordårets novellesamling, kan jeg berolige med at Kvalshaugs skrivemåte er den samme. De 12 novellene i samlingen er varierte i innhold, men primærtemaet handler om falleferdige hytter og sommerhus.

Vi blir kjent med et flott persongalleri, mennesker som med få, men treffsikre karakteristikker snor sin vei inn i hjertet mitt. Karakterene er både menn og kvinner, unge som gamle, barn og tenåringer også. Temaene streifer vidt, utroskap, skilsmisse, helgepappa, vennskap og søskenforhold. Det som knyter historiene sammen er disse menneskenes forhold til en hytte, et landsted eller et gammelt arvet hus.

Casa del ekspropriare kaller pappaen i den første novellen landstedet han tar datteren med til. Novellen starter som et lite eventyr hvor de reiser til en gammel familiehytte som kommunen for mange år siden har ekspropriert, men som aldri har blitt revet, og de to fortsetter å reise dit.
Etterhvert får vi høre om hvorfor mor ikke er med, og den første tolkningen av ordet galgenhumor kommer opp.

Jeg liker meg på ensomme steder, i skjærgården eller på fjellet, så disse forfalne skjulene vi besøker i denne novellesamlingen tiltaler meg. Vidar Kvalshaugs evne til å gi hver novelle flere lag av handling, gjør dem spennende på en besnærende måte. Jeg undrer meg mens jeg leser over hvordan han greier å gi hver karakter så mye dybde, når så lite sies direkte.

Dette er en samling med korte historier hvor hver historie er bygget opp med innledning, hoveddel og en fin slutt, det er ikke en selvfølge når det gjelder noveller. Blodbøksommer er en novellesamling helt etter mitt 💗

torsdag 21. desember 2017

Hjerteforeldre av John M. Gottman

Dr. John M. Gottman (født 1942) er professor i psykologi og kjent som en av verdens fremste samlivsforskere. I boken Hjerteforeldre går han grundig til verks for å forklare oss som har barn eller jobber med barn, hvordan vi kan hjelpe barna å bli trygg på seg selv.

Fra bakpå boken:
Hjerteforeldre presenterer dr. John Gottmans oppsiktsvekkende forskning om foreldre og barn. Den viser at det du gjør som mamma eller pappa i de kritiske øyeblikkene er med på å bestemme hvor barna dine ender opp sosialt, helsemessig, emosjonelt og karrieremessig.
Basert på professor Gottmans epokegjørende forskning gjennom mer enn 40 år, og ellers nyere forskning innen utviklingspsykologi, beskriver boken hva som skal til for å bygge barnas selvtillit og styrke og støtte dem på alle livets områder.

Forlag: Panta
Utgitt: 2016/på norsk 2017
Sider: 312
Kilde: Kjøpt selv


Gottman og medarbeiderne hans startet studiene sine i 1986 med femtiseks foreldrepar, med barn i 4-5 års alderen. I boken skildrer han omfanget av samtaler, intervjuer og observasjoner, samt spørsmålene de stilte seg i denne undersøkelsen.

Studiene går like mye på å få informasjon om hvor viktig barns sosiale kompetanse er, som å avdekke hva foreldrene trenger å kunne for å gi sine barn den rette støtten.

I denne boken lærer vi at korrigering av dårlig oppførsel, uten å ta hensyn til følelsene som ligger bak oppførselen, ikke gagner noen. Det er slutt på de tider hvor vi ville ha lydige og medgjørlige barn, dagens foreldre ønsker at barna deres skal bli ansvarlige mennesker med en indre tro på seg selv, og sin plass i samfunnet.

Hemmeligheten ligger i hvordan foreldrene samhandler med barna når følelsene tar overhånd, og her skal jeg gi deg noen skildringer av barn som har mottatt denne "emosjonstreningen":

* Barna var flinkere til å ta seg sammen når de hisset seg opp
* De kunne roe ned hjerterytmen
* De var flinkere til å fokusere oppmerksomheten
* De hadde et bedre forhold til andre
* De hadde bedre vennskap med andre
* De var flinkere i skolearbeid


Prosessen som forskerteamet har kommet frem til består av en holdningsendring som enkelt kan skisseres i fem trinn:

1. Foreldrene er bevisst på barnets følelser
2. de ser på følelsen som en mulighet til nærhet og læring
3. de lytter med empati og aksept til barnets følelser
4. og hjelper barnet med å sette ord på følelsene
5. de setter grenser samtidig som de utforsker strategier for å løse det aktuelle problemet

Vi foreldre må hjelpe barna til å sette navn på følelsene, og la dem kjenne på dem. Vi må respektere at de føler som de gjør, og ikke kjefte eller avlede oppmerksomheten. De voksne må hjelpe barnet til å identifisere, oppleve og akseptere følelsen som er i kok.

Når voksne nedvurderer barns følelser med å si "det er ingenting å være redd for", så lærer de å tvile på sin egen dømmekraft, og barnet mister troen på seg selv. For å greie å ta barns følelser alvorlig krever det empati, lytteevne og vilje til å se ting fra deres synsvinkel.

I denne boken lærer vi om tre forskjellige oppdragerstiler, og hvordan kjeft, overstimulering og mangel på grenser og konsekvens vil påvirke barnet på en uheldig måte. Det er mange sosiale ferdigheter som skal på plass i en liten kropp, så det er viktig at vi voksne lærer oss å rose mer enn å kritisere, å belønne i stedet for å straffe og å oppmuntre fremfor å advare.

Etter vi har gått grundig gjennom de fem punktene i emosjonstreningen, går neste kapittel ut på å legge strategier for å få det til. De belyser hvordan vi skal unngå å bruke en foraktfull tone overfor barn, hvordan hånlige utspill, latter eller erting påvirker barnets selvfølelse, og hvordan barnet oppfatter det å bli rettet på eller gjort narr av.

Avslutningsvis gir Hjerteforeldre leseren mulighet til å teste ut hvor god han/hun er i emosjonstrening. Her er et kapittel om ekteskap, skilsmisse og barnets emosjonelle helse, og et om fars avgjørende rolle i emosjonstreningen. Før noter, fotnoter og register får vi også et kapittel som kort tar for seg hvordan emosjonstreningen skal foregå innen forskjellige aldersgrupper.

Boken henvender seg til foreldre, og selv om dagens foreldre er mye mer oppegående på dette feltet, enn de var for noen generasjoner siden, tenker jeg at vi fremdeles har en vei å gå. For oss som jobber i barnehage er denne måten å kommunisere/håndtere konflikter i barnegruppen kjent, men jeg tror allikevel at de fleste pedagoger også vil ha glede av å lese boken.



Tekstmarkeren min gikk amok da jeg leste denne boken, for her var mye matnyttig å ta med seg for meg som jobber i barnehage. Dette er ikke en typisk fagbok, for forfatteren bruker ord og fraser som er brukt i vanlig dagligtale, noe som gjør boken lett å lese. Når det er sagt, teorien som presenteres her er bygget på lang forskning, og er grundig dokumentert bak i boken.


onsdag 20. desember 2017

Fem stjerner av Lars Petter Sveen

Den prisbelønnede forfatteren Lars Petter Sveen er fra Fræna. For sin debutroman Kjøyre frå Fræna, som kom ut i 2008, mottok han Tarjei Vesaas debutantstipend. Etter å ha lest den rå starten på dette romanprosjektet, venter jeg med spenning på fortsettelsen - dette var sterke saker!

Forlaget om boken: 
Å flykte er ikkje berre å forlate ein stad, men å forlate seg sjølv.

Aisha og Cali er to barnesoldater, men greier å rømme frå leiren utanfor Mogadishu. I ei fengselscelle i Etiopia møter dei Isir, Aaliyah og Bilan. Dei fem bestemmer seg for å halde saman og prøve å komme seg til Europa. Men korleis overleve i ei verd der ingen vil ha ein?
Med ingenting anna enn kvarandre, startar dei på ei reise gjennom Etiopia, Libya og over Middelhavet til Europa.


I åpningsscenen befinner vi oss i en liten båt på vei fra Tripoli til det forjette Europa, men vi blir fort tatt med tilbake til hendelsene som forårsaket ungdommenes flukt fra det trygge livet på landsbygda i Somalia.

Aisha og Cali er søskenbarn, og lever sitt hverdagsliv i et samfunn hvor kjærlighet til familien og tradisjonene styrer. Så angriper al-Shabaab skolen deres, og med det massakrerte lokalsamfunnet i ryggen flykter de to. Cali blir tvunget til å bli barnesoldat, mens Aisha blir en av kommandantens mange koner.

De greier etterhvert å rømme fra opprørernes leir, og møter nå Aaliyah, Khadar og Isir, og kampen for tilværelsen hardner enda mer til. Den eneste måten å få penger til vann, mat og transport videre, er å selge seg eller å rane noen andre, og på denne måten greier de å skaffe penger til en bil, som tar dem med via Etiopia og Khartoum og gjennom ørkenen til havnebyen Tripoli i Libya.

Det de må holde ut, på veien fra Somalia til Libya er mer enn jeg greier å fatte. Jeg har ikke lyst å stille spørsmål ved troverdigheten her, for virkeligheten for denne typen flyktninger er nok minst like vanskelig. Historien avsluttes der den startet, og siden vi hele tiden vet at de kommer til å nå havet og komme seg i "sikkerhet" i en båt, er det ikke der spenningen ligger.

Fem stjerner er en velskrevet roman som absolutt greier å vekke empatien hos denne leseren, til tross for at språket Sveen bruker er behersket og ganske avkoblet fra de helt store følelsene. Tematikken er høyst aktuell, siden flyktningestrømmen ikke ser ut til å ha noen ende.

Boken er glimrende lest av Silje Breivik. I åpningssekvensene var jeg tilbake i Napoli (det er hun som leser Elena Ferrante sine bøker), men jeg kom fort inn i handlingen, og nøt innlesningen hennes.

Jeg gleder meg til neste bok i serien!



Utgitt: 2017
Lyttetid: 8 timer og 25 minutter
Kilde: Lytteeksemplar

mandag 18. desember 2017

Jannikeevangeliet en sterk debutroman av Marjam Idriss

Jannikeevangeliet er Marjam Idriss sin debut som forfatter. Hun kommer fra Eritrea, men er oppvokst på Sola, hun har studert litteratur ved universitetet i Cambridge og bor i London, hvor hun jobber i bokhandel og driver med oversetting. Dette er en sterk debut, så jeg håper inderlig at flere vil lese romanen hennes!

Forlaget om romanen:
Jannike har gitt opp. Hun flytter inn under farmorens seng på gamlehjemmet og forsvinner inn i noe helt eget, der ingen andre enn talkshowvertene som befolker livet hennes kan nå henne. 
Layla forelsker seg i en annen kvinne på flyktningmottaket der hun bor, men fordømmelsen er ikke til å leve med. Hun står alene igjen i et nytt land hvor gullrekka, NAV og ensomhet er de viktigste kodene å knekke. 
Da Layla begynner å jobbe på sykehjem og oppdager den snikinnflyttede Jannike, blir det klart at de har dultet borti hverandre før.
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 192
Kilde: Leseeksemlar

Mennesker med minoritetsbakgrunn var sjelden tema i romaner før, men nå begynner det å bli ganske vanlig. I Marjam Idriss` debutroman gir en av hovedpersonene oss en fin skildring av hvordan det kan oppleves av en innvandrer, å skulle leve i Norge. Tidligere erfaringer hadde gjort meg litt skeptisk til tematikken, men denne romanen tok meg med storm!

I store deler av romanen møter vi Layla og Jannike i vekslende kapitler. Handlingen er parallell i perioder, men deres veier krysses flere ganger, så en viss samhandling får vi også. Marjam Idriss bruker et flott språk, det er jordnært og kortfattet, men til tider så vakkert at jeg må lese setninger på nytt.

Layla møtte ikke opp på neste vakt. I stedet trasket hun alene rundt blokka si, hendene i lomma, og lot som ingen kunne se henne. Hun så for seg at huden ble gjennomsiktig, at klærne ble tynnere og tynnere helt til de ikke var der lenger. Helt til hun ikke var der lenger. Hun strekte hånda ut foran seg, så trærne tvers gjennom hånda, la seg ned i søla; var søle.

Det handler mye om å være usynlig for verden, eller i Laylas tilfelle, å føle seg forhåndsdømt av samfunnet. Som når kollegene hennes prøver å forklare henne at i Norge er det ok å være lesbisk, og kommenterer at hun sikkert ikke har hørt om lesber, der hun kommer fra. Vi får en fin følelse av hva det betyr å bli integrert i det norske samfunnet, og når Layla begynner å jobbe på sykehjemmet reflekterer hun over vår fremmedfrykt:

På sykehjemmet var rasistene ærlige og dårlige til beins; utenfor var de "ikke rasist, men" eller altfor overbærende til at hun kunne løpe fra dem.

Så er det Jannike da, en annen fantastisk karakter som skildrer ensomheten og redselen i et menneskes liv. Et menneske som har forsvinnende dårlige selvfølelse og som smuldrer opp foran øynene på oss. Hun lever livet i bestemor Astrids sykeværelse, helt til personalet blir oppmerksom på omfanget av "besøkene" hennes.
Livet hennes er befolket av superhelter fra tv, av tekststrofer fra musikken hun hører på tv, av Dr. Phil, Ricki Lake og Skavlan som snakker direkte til henne. De nører oppunder hennes egen anger, usikkerhet og ensomhet.

Når vi nærmer oss slutten på romanen befinner begge hovedpersonene seg på et ensomt sted i livet. Ting har skjedd i begges liv, som har ført dem bort fra den trygge rammen de hadde rundt hverdagen sin. Layla opplever en sterk følelse av skam, og flere uheldige misforståelser forsterker denne følelsen. Jannike føler også skam, over å ha sviktet lillesøsteren sin, noe som gjør at hun lever seg så sterkt inn i realityseriene sine, at hun nesten mister fotfeste.

Jannikeevangeliet har en konkret handlingstråd som det er lett å følge. Her er spenningstopper og nerve, så for meg ble det en slukebok. Jeg er imponert over måten boken er skrevet på, og glad for at det går an å skrive en bok om hvordan det norske samfunnet tar i mot flyktninger, uten å dømme. 
Denne historien gjorde inntrykk på meg, og vil bli med meg lenge ☺

søndag 17. desember 2017

Forskjellen på blomster og ugras av Runar K. Dahle

Runar Dahle er en forfatter fra Austreim. Forskjellen på blomster og ugras er ikke hans første roman, for i 2012 ga han ut Bak auga er det natt. Debuten som forfatter derimot, gjorde han i 2010 med novellesamlingen Der har vi deg, ja. Jeg har ikke lest noe av Dahle før, og var spent på hva denne for meg ukjente stemmen hadde å si meg.

Forlaget om romanen:
Ein februarmorgon, mens det enno er mørkt, klyv ein høgreist mann frå distriktet nordvest for Bergen inn i ein Volvo V70 og køyrer til Flesland flyplass der han går om bord i eit formiddagsfly til Manchester.

På same fly, eit par seteradar bak, sit ei kvinne på same alder, rundt femti, fødd og oppvaksen i Bergen sør. Samtlege ti folkeregistrerte adresser ho til ulike tider i livet sitt har kalla heim, har alle, i luftlinje, befunne seg innanfor ein radius av fem kilometer.

Begge har ein forblåst engelsk vestkystby som destinasjon. Men under dei drivande skyene er det noko som skurrar, og snart finn dei to nordmennene ut kvifor den søvnige badebyen blir omtalt som djevelens strand.


Forskjellen på blomster og ugras er ei fortelling om det lille livet i den store verda, om mudderbankar og olje, og om menneskeskjebnar som kryssar kvarandre lik fuglar i flukt.

Stein Friedmann og Ingrid Meland møtes på flyet til Manchester. Siden de treffes igjen etter utsjekking deler de taxi inn til sine respektive overnattingssteder. Den røde tråden i denne historien har samværet deres som fellesnevner, men mye av det som kommer frem i handlingen er tankesprang og digresjoner, som dukker opp i begges hoder.

Vi får høre om en lungesykdom Stein fikk fem år tidligere, om historien til hotellet han bor på, starten på oljeeventyret i Norge og veldig mye mer. Jeg kjente meg godt igjen i følelsen utdraget under skildrer, og grøsset lykkelig over at jeg stort sett slipper unna å havne i denne situasjonen.

Snart har den fuktige middagen nådd det punktet der ein uvergerleg blir mindre restriktiv i sjølvsensuren og brått kjenner seg kalla til å innvilge bordet innsyn i tilbakevendande gåtefulle draumar eller pikante  anekdotar frå veners eller meir perifere kjenningars utsvevande fortid. 

Her er litt å kjenne seg igjen i, siden enkelte av skildringene foregår lokalt, så og si, rett utenfor min dør, som historien om Ingrids venninnes fars skjebne som endte på "Nevegården", (Sandviken sykehus) en kjent og lokal institusjon her hvor jeg bor.

Runar Dahle er en flink historieforteller, så hvis du liker å lese romaner hvor primærhandlingen er underordnet, er dette midt i blinken for deg. Denne romanen består av fragmenter av historier som nok skal utfylle bildet, men som for meg, setter fremdriften på vent. Som f.eks. når hovedpersonen i foajeen ser tolv prester i alderen 29 til 72 år, som har vært på et økumenisk seminar. Jeg undrer meg over hvordan han kan vite den nøyaktige alderen deres, og hvordan han har fått greie på hva de gjør i hotellresepsjonen denne morgenen.

Sånne små stopp gjør jeg meg gjennom hele romanen, jeg undrer meg stadig over hvor alle disse små historiene kommer fra, og hvor handlingen blir av. Romanen har ikke et spesielt prosaisk språk, da ville jeg konkludert med at dette blir for "kunstnerisk" for mitt hode, så jeg fortsatte å lese i håp om å knekke koden.

Noen små spenningstopper dukker opp underveis, både med mudderstranden, en mystisk hvit hanske og det at Ingrid er litt skeptisk til Steins beveggrunner og mulige skumle hensikter. Det koker litt ut i kålen, men hendelsene gir akkurat nok fraspark til at interessen min for fortsettelsen holder stand.

Jeg fant ikke noen bloggomtaler av denne romanen, men den er lettlest så hvis noen føler seg kallet, er jeg spent på å lese omtaler av boken, fra noen som kanskje ikke i like stor grad lar seg styre av skrivestilen som det jeg gjør.


Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 220
Kilde: Leseeksemplar

torsdag 14. desember 2017

Ulven av Mo Hayder

Hva som skjer med hovedpersonen Jeff Caffery, er denne seriens desidert viktigste drivkraft. Når det er sagt, hver av de syv bøkene siden Fuglemannen står sterkt og kan leses frittstående, men er du glad i gode karakterer, et vanvittig sterkt plott og er klar for en ny serie, så begynn for all del på begynnelsen!

Forlaget om boken:
For fjorten år siden ble et ungt kjærestepar brutalt drept i et øde skogsområde. Den hovedmistenkte for drapene tilstod og ble fengslet.
 
En familie forsøker fortsatt å legge de grusomme minnene om drapene bak seg. Men i det isolerte huset deres er marerittet i ferd med å skje igjen.
Når etterforsker Jeff Caffery finner en lapp med et desperat rop om hjelp, skjønner han at det må handles raskt. Han vet ikke hva han leter etter, men han vet at hvert sekund teller.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2017
Sider: 432
Kilde: Leseeksemplar


Se for deg at du hopper på en berg-og-dalbane i fart og lar alle hemninger fare. Sånn er denne boken, den gir full gass fra første side, det var nesten som jeg hylte for meg selv, når spenningstoppene kom tett som haggel i begynnelsen.

Vi følger flere handlingstråder til å begynne med, og vekslingen foregår hyppig. Aller først hører vi om den fem år gamle Amy, som har vært borte fra foreldrene men nå dukker opp i god form. Hun snakker om en hund som heter Bear, og har en lapp hvor det står "HJELP OSS" på. Vi blir også kjent med familien Anchor-Ferrers, hvis datter Lucia som nå er tredve år gammel har lidd siden dobbeltdrapet for fjorten år siden.

Karakterene er fargerike uten at det føles karikert. Hovedpersonen i serien er kriminaletterforsker Jeff Caffery, en kjekk mann som har store utfordringer med kvinner. Han er sjarmerende og litt hjelpeløs, men en skarping, og jeg digger gjensynet med ham. For oss som ble kjent med ham som ung gutt, i Fuglemannen, og har fulgt ham videre, har vært vitne til en fantastisk karakteroppbygging.

Virkemidlene som brukes for å holde leseren fengslet er mange. Historien er spooky som en spøkelseshistorie, med døde telefoner, hunder som viser uforklarlig redsel, nøkler som er forsvunnet etc. Når i tillegg to landsens politikonstabler dukker opp, og de etter kort tid er piss-i-buksa redd, er liksom stemningen spikret.

Dette er ikke en krim i tradisjonell forstand, for det er ingen etterforskning, bortsett fra undersøkelsene som Jeff Caffery foretar, mer eller mindre på sin egen fritid. Men, du må ha mage for litt saftige skildringer av tortur.

Plottet Mo Hayder denne gangen har pønsket ut til oss, er spekulativt til tusen. Her er mange vendinger underveis, som ga denne leseren frydefulle grøss, og stor glede over hvordan alt er sydd sammen. Jeg skal ikke være den som røper noe som helst av handlingen, men lover deg en velskrevet krim av aller beste sort!

Jeff Caffery-serien:
Fuglemannen
Kuren 
Ritualer
Hud
Borte
Dukkene
Ulvene


mandag 11. desember 2017

Begynnelser av Carl Frode Tiller

Årets roman Begynnelser er mitt aller første møte med Carl Frode Tiller. Trilogien Innsirkling har blitt meg anbefalt fra flere hold, men det har vært noe med måten den er skrevet på, som ikke har tiltalt meg. Begynnelser er også litt snodig i formen, men det funker, og jeg likte romanen godt!

Forlaget om boken:
Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."

Når vi først møter hovedpersonen vår Terje, er han en voksen mann. Han er levende opptatt av natur og biologi, noe vi vil oppdage at han har vært gjennom hele livet. Jeg liker Terje som voksen mann, men etterhvert som han blir yngre og yngre kan jeg ikke si at jeg er så begeistret.

Jeg hadde lest lite om handlingen i boken på forhånd, så leseopplevelsen min ble preget av hva som ble avdekket etter hvert. I små og litt større hopp blir vi tatt med bakover i livet til Terje, og denne skriveteknikken føltes ikke så rar, som det kanskje kan virke.

Han hadde gjennom hele livet sine utfordringer, og personligheten hans ble nok formet av hva den underlige "stammingen" i barndommen gjorde med ham. I ungdommen var han ganske så utagerende, i alle fall i språkbruk og måten han oppførte seg mot de nærmeste.

Jeg syntes det var kjekt å høre om hans begeistring for utrydningstruede arter, om lav, elvesandmusslinger, om trøndersk regnskog og om lupinene som angriper økosystemet. Menneskets plass i naturen er i våre øyne gitt, men fantasien kan settes i sving rundt dette med at naturen kan ta en nådeløs hevn...

Carl Frode Tiller har skrevet en tankevekkende roman, både med tanke på mellommenneskelige forhold, og med tanke på kloden som en tikkende bombe. Jeg anbefaler den gjerne videre!

Utgitt: september 2017
Spilletid: 9,5 time
Kilde: Lytteeksemplar



Det er mange som har lest og likt denne romanen:

lørdag 9. desember 2017

Jeg er Daniel av Mari Lindbäck

Er du på jakt etter en lettlest roman om sårbar ungdom, er Mari Lindbäck sin roman Jeg er Daniel midt i blinken for deg. Dette er forfatterens fjerde roman, det er første gang jeg leser noe av henne, men det kommer ikke til å bli den siste.

Forlaget om boken:
Etter det med mora mi, ble jeg som i et av de husene der de krabber over aviser og pappkasser og klær og leker og stekepanner og tomme glass med skrulokk på. Som i et av de husene der vinduene er dekka for og det går loslitte gulvteppestier mellom hauger og tårn av alt som er samla og stabla og spart, som der ingen åpner. 

Daniel har en trøblete fortid, men nå bor han hos bestemora si og livnærer seg ved å jobbe på et treningssenter. Han blir til og med kjæreste med jenta fra biblioteket. Pilene peker oppover. Men Daniel skylder penger til noen det ikke er lurt å skylde penger, og må derfor gjøre ting. Ting som får konsekvenser for det lille livet han har skrapa sammen.


For oss storlesere er rett bok til rett tid en viktig del av leseopplevelsen. Da jeg begynte på Jeg er Daniel hadde jeg akkurat vært på DnS og hørt/sett Morten Joachims musikalske monolog Fire gravferder og et bryllup, et stykke som ga lesingen av Mari Lindbäcks roman, en ekstra dimensjon.

Daniels historie fortelles i nåtid i løpet av en ganske kort periode. I tillegg får vi vite litt om hvordan oppveksten hans har artet seg, men dette er ikke før helt mot slutten.
Når vi møter ham er han i jobb, han møter en jente som han får kontakt med og han bor, øyensynlig hos sin bestemor. Ting forandrer seg etterhvert, samtidig som vi får vite bakgrunnen for både bo- og jobbarrangementet hans.

Skriveteknikken Lindbäck bruker er genial. Det sies ikke rett ut at Daniel lever på samfunnets skyggeside, men måten setningene er konstruert på, sier det allikevel. Jeg konkluderte tidlig i lesingen at Daniel er litt "treg" i avtrekkeren, enten det skyldes rusmisbruk eller noe psykisk. Det er noe naivt over det han tenker, gjør og sier, og så godtroende som han er, er aldri sunt.

Dette er samtidshistorie på sitt beste, forfatteren går tett på en type skjebne jeg frykter vi har mange av rundt oss, og det er absolutt et tema jeg synes det er viktig å utforske nærmere. Jeg blir fort glad i den unge gutten som blir portrettert, selv om han egentlig er en sånn person jeg ikke vil ha i min bekjentskapskrets.

Romanen fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til rusmisbrukere og andre som ikke ses på som "vellykkede" samfunnsborgere, og flere spørsmål enn svar kom opp i hodet mitt da jeg leste.

Mari Lindbäck bruker et fint språk, hun har fine karakterer og til tross for at romanen er på i underkant av to hundre sider, kommer det flere vendepunkt som gir fremdrift og spenning til historien.

Forlag: Tiden
Utgitt: 2017
Sider: 182
Kilde: Leseeks

torsdag 7. desember 2017

Den svovelgule himmelen av Kjell Westø

Kjell Westö er en av Finlands største forfattere, som mottok Nordisk Råds Litteraturpris i 2014 for romanen Svik 1938. Den svovelgule himmelen er forfatterens syvende roman, så det er sannelig på tide at jeg leser noe mer av ham, for dette ga mersmak.

Forlaget om boken:
I 1960-årenes Helsingfors vokser en ung mann opp i skyggen av den velstående Rabell-familien, som har et staselig sommersted i nærheten av hans egen families enkle sommerhytte.  Han blir venn med den jevngamle Alex, men oppdager snart at det ligger mye under Rabell-familiens vellykkede overflate. Etterhvert vokser det fram et sterkt, men opprivende kjærlighetsforhold mellom ham og  Alex' lillesøster Stella. Gjennom årtiene fortsetter de to å kretse rundt hverandre, uten å klare å velge eller å velge bort kjærligheten.

Fortelleren vår forblir navnløs, men langt fra anonym, gjennom hele romanen. Bok365 sier det som jeg tenkte da jeg leste boken, at Kjell Vestö har diktet opp en historie, som sirkler rundt hans egne livserfaringer.

Vi starter i nåtid hvor han observerer en  truende figur utenfor vinduet sitt. Hvem denne er, blir avslørt på de aller siste sidene i boken, når vi er til bake i nåtid. I resten av romanen følger vi hovedpersonen gjennom hans oppvekst i Helsingfors på 1960 og -70 tallet, videre gjennom ungdom og inn i voksen alder.

Forholdet til Alex utvikles over mange år, og de kommer til å forbli i hverandres krets hele livet, selv om det går opp og ned med vennskapet. Han innleder også et kjærlighetsforhold til hans lillesøster Stella, enda et forhold som må gjennomgå mye.

Det er ikke enkelt å være en "fattiggutt" når han skal omgås Alex og familien hans. Siden han selv har foreldre som er vanlige lønnsmottakere, får han mange kameler å svelge i samkvem med familien Rabell.

Romanen er innom flere temaer, og har blant annet et fint skråblikk på hvordan arv og miljø påvirker hvordan vi blir, hva vi tenker og hva som forventes av oss. Psykisk sykdom er også en sekundærhandling som fanget min interesse. Subtile frampek i begynnelsen av romanen fører frem til et vendepunkt som fikk smilet frem hos meg.

Karakteroppbyggingen er veldig bra, det rike persongalleriet vi blir presentert for er alle karakterer som har noe ved seg som gjør dem lett å huske, uten at de på noen som helst måte føles karikert. Skriveteknikken og språket Westö bruker er godt å lytte til. Han benytter seg ikke av metaforer og symbolikk, men gir oss et ærlig portrett av flere kompliserte vennskap.

Jeg liker måten han binder sammen deler av romanen sin på. Mot slutten nevnes Jacobs drukning, som en katalysator for flyktningkatastrofen i Middelhavet, samtidig som bildene Stellas datter Sandi tar av enkeltskjebner der nede, gjør henne skamfull. Et av nøkkelelementene dreier seg om hukommelse, hva vi velger å huske, eller hvordan vi på forskjellig måte oppfatter situasjoner og hendelser. En tematikk jeg synes er veldig interessant.

Den svovelgule himmelen er en til de grader velskrevet roman, en smule sentimental men innsiktsfull og så personlig skrevet, at det nesten føles som om han skriver om seg selv. - boken anbefales på det varmeste!

Axel Aubert er kjent for å gjøre gode innlesninger, og det har han også gjort med Den svovelgule himmelen. Han er tydelig og rask, akkurat sånn som jeg liker det, og stemmen hans er behagelig å lytte til. Romanen anbefales på det varmeste!


Utgitt: 2017
Lyttetid: ca 13 timer
Kilde: Lytteeskemplar


Kleppanrova og Tonesbokmerke har også blogget om denne boken

tirsdag 5. desember 2017

Stemmer fra Israel av Finn Iunker

Stemmer fra Israel er en av de bøkene som havnet i min bokhylle på initiativ fra forlaget. Jeg rynket skeptisk på nesen da jeg leste tittelen på boken, men etter å ha lest Rose-Marie sin flotte omtale, var jeg ikke sein om å plukke frem boken, noe jeg ikke angret på.

Forlaget om boken:
Stemmer fra Israel tar utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldater og deres handlinger på Vestbredden og i Gaza. Finn Iunker har foretatt en omhyggelig redigering, og skåret tekstene ned til deres nakne minimum, slik at brutalitetene presenteres så presist og ærlig som kjensgjerningene tillater det. Tekstene er enkle og har stor politisk kraft. 

Det var et hus vi tok i Hebron. Familien måtte som vanlig flytte ned en etasje. Vi satte et rør i et hull i veggen, med en trakt i vår ende, sånn at vi kunne tømme blæra mens vi var der. Vi sørget for at røret pekte ut i bakgården, der familien hadde noen bur med kyllinger. Når faren eller ungene kom ut for å se til dem, kunne vi pisse på dem. Det var dagens høydepunkt.

Jeg har nettopp deltatt på 26 november markeringen for jødeutryddingen, tenk det er 75 år siden de skrekkelige forbrytelsene fant sted. Men, til tross for overgrepene jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig, virker det ikke som de har omtanke for andre.
Måten israelerne behandler palestinerne er ufattelig i mitt hode, spesielt med tanke på deres egen historie.
Finn Iunkers prosa bygger på 145 nummererte vitnesbyrd om ugjerninger gjort av israelske soldater på jobb i de okkuperte områdene. Mange av uttalelsene soldatene har kommet med, oppfattes av meg som befriende skriftemål, mange av dem innrømmer sine ugjerninger gjort mot uskyldige på egenhånd, eller faenskap de har gjort sammen med noen få andre. Det er tydelig at noen av hendelsene har ligget dem tungt for brystet i ettertid, de er fullt klar over at det de har gjort var galt, og røper en lettelse over å ha fått fortelle om det.

Wadi Ara, 2003
Underholdningen var å "jobbe med befolkningen", som vi sa, for eksempel å tømme vesken til en gutt og leke med det han hadde med seg, altså at han stod i midten og forsøkte å få tak på ballen eller hva det nå var. 

Hendte det at barna gråt?

De gråt hele tiden. De gråt og var redde.

Hendte det at voksne også gråt?

Selvfølgelig gråt de. Det var ydmykende. Målet var alltid: "Jeg fikk ham til å gråte foran ungene" eller "Jeg fikk ham til å drite i buksa". 

De gjorde på seg?

Ja. 

Hvorfor det? Fordi de ikke klarte å få tak på ballen?

Mest fordi de ble slått. De var vettskremte, særlig hvis de hadde med seg barna.


Vitnesbyrdene skildrer hendelser i områder som Nablus, Ramallah, på Gazastripen, og i Hebron. Noen i Siviladministrasjonen har også blitt intervjuet. Her jobber de med alt som har med land, infrastruktur og utposter å gjøre, og det legges ikke skjul på at korrupsjon er utbredt.

Vi hører også fra soldater som har vært vakter i bosetningene Gush Etzion, Alei Zahav, Elkana og flere andre steder. I de israelske bosetningene blir soldater satt til å gripe inn, når  koordinator for bosettersikkerhet trenger assistanse. Vakter og politi er også tilstede, og mens den voldelige koordinatoren banker opp araberne som er ille ute, snur de andre hodet vekk.

Jobben til dem som står på kontrollposter er å gjøre livet vanskelig for palestinere som skal inn i israelsk område for å jobbe. Vaktene lager mest mulig faenskap for de som prøver å komme seg forbi, og reglene som omfatter arbeidstillatelse, er konstruert slik at de kan straffe arabere fire generasjoner tilbake.

Det er grusomt å lese om yeshiva-studentene ved kontrollposten Qalandiya som terroriserer skolebarn og kvinner som skal til legen, uten at det får noen konsekvens. Hvordan uskyldige kan bli skutt bare fordi de ser suspekte ut, og hvordan jødiske unger smadrer husene til palestinerne på gøy, uten at det får noen konsekvens.

Det er et sterkt vitnesbyrd Finn Iunker har gitt oss ved å oversette dokumentet Breaking the silence. Til tross for at enkelte hendelser er opp mot 17 år gamle, er det mange beviser på at palestinerne ikke har fått det nevneverdig bedre. La oss ikke glemme dem!

Forlag: Kolon
Utgitt: 2017
Sider: 102
Kilde: Leseeks


På FNs internasjonale dag for solidaritet med det palestinske folket, slapp kunstneren AFK et silketrykk der alle salgsinntekter, foruten kostnadene for å lage trykkene, går direkte til det eneste proteseverkstedet i Gaza. På verkstedet, ALPC er det lokale ansatte, som jobber med å hjelpe sine naboer og medborgere tilbake på beina, og alt skjer uten at det koster pasientene så mye som en krone.



Årets julegave til/fra herr&fru er AFK sitt kunstverk "Elefanten i rommet".  Informasjon om kunstverket finner du på facebooksiden Gatekunst for Palestina, og hvis de 90 trykkene ikke er utsolgt, er det bare til å hive seg rundt. 

AFK har etterhvert blitt en kjent og kjær gatekunstner i Bergen og Norge, og er kjent for sitt fokus på politiske og sosiale forhold. Denne gangen jobber penselen hans for det palestinske folket.

søndag 3. desember 2017

Familiesykdommen av Kristin Friis

Kristin Friis debuterte i 2012 med romanen Fjøset, og følger nå opp med roman nummer to. Fortellerstemmen i romanen er subjektiv og sårbar, situasjonen er utsatt. Er det mulig å få fortsette å leve? Er det mulig å oppleve frihet? Det er veldig sjelden jeg har behov for å legge ned boken jeg leser for å ta en pustepause, men det måtte jeg gjøre flere ganger i begynnelsen av Familiesykdommen - romanen anbefales på det varmeste!!

Forlaget om boken:
Det går opp og ned her i livet. Den siste tiden har det gått mest ned. Jeg er tretten og et halvt år, jeg veier seks og tyve kilo. Det er ni kilo mindre enn i høst. Det er bare et tall. Det finnes mange tall som er større enn ni. De aller fleste tall er større enn ni. Ni er et ganske lite tall og passer til en liten kropp. Det er påske, jeg har gått lange skiturer alene innover i fjellet uten å spise annet enn snø. Det er en måte å eksistere på når andre måter ikke fungerer.

Påskeferien avsluttes for tidlig, familien må kjøre hjem og den eldste jenta skal innlegges på sykehus. Avdelingen er for voksne, alle de andre på rommet hennes er damer, en av dem spiser middag om natten. Legen hun må gå til, har Syden-postkort på veggen som pasienter har sendt etter utskrivelsen.

Mange år senere går hun tilbake til Rikshospitalet for å lete etter bygningen der hun bodde, treet hun så på gjennom vinduet og den lille parken hun ikke fikk gå ut i.

Familiesykdommen er en tilstandsrapport fra psyken til en tretten år gammel jente. Hun er så sårbar som det går an å bli, men oppfattes av familien og samfunnet rundt henne som "vanskelig" og sær. Hennes tanker og følelser, reaksjonsmønstre og oppførsel, manifesterer seg som utagerende, på en passiv aggressiv måte.

Måten Kristin Friis skriver på, gjør at fokus på det som foregår inni jenta, blir sterkt. Alt annet enn det som dreier seg om hennes følelser er kuttet vekk. Her er ingen navn, de rundt blir kalt for "de foresatte", "søsknene" "barna", "hyttenabodamen" etc. Det er en ung jente med spiseforstyrrelser som er hovedpersonen, og primærhandlingen dreier seg om spiseforstyrrelser, men historien gir også et fint fokus på det å se andre mennesker, for det de er.

I begynnelsen syntes jeg fryktelig synd på den lille usynlige jenta, helt til noen sekvenser hvor hun nekter å gjøre som hun får beskjed om, i en liten periode der så jeg på henne med omverdenens øyne. Mitt fokus endret seg raskt, for på en og samme tid skildrer Friis jentas følelser og beveggrunner, speilet i omverdenens oppfattelse, av det at hun nekter eller somler, og det er heftig lesning.

Som på s. 42 hvor hun ikke vil å gå i skjørtet klassen har sydd i håndarbeidstimen, på skoleavslutningen. Hun trenerer og får dårlig tid, "de foresatte" maser, og situasjonen blir uutholdelig. Men, i hennes hode handler det bare om frihet til å klatre i ribbeveggen, og om redselen for hva som skal skje når sjetteklasse er over.

Avslutningsfesten, festen før atskillelsen, alvorlighetsgraden. Jeg er ikke som de andre, ikke har jeg foresatte som forstår, ikke har jeg blomster på skjørtet, og ikke har jeg god samvittighet. Jeg har brutt pakten med de andre jentene i klassen. 

Vi følger den syke jenta når hun blir innlagt, og hennes to måneder lange opphold på psykiatrisk sykehus. Det er mange lange skildringer av de faktiske forholdene på institusjonen, samtidig som vi får en god forståelse for hvordan det er å være et misforstått, ensomt menneske.

Til min store glede får vi høre litt om Amalie Skram og hennes Professor Hieronimus. Det er ungjenta som nå har blitt voksen, som forteller, og i denne delen av boken reflekterer hun over behandlingen hun fikk som 13-åring. Psykiaterne var ikke opptatt av selvfølelse og trivsel, men fokuserte utelukkende på kontroll og disiplin, noe som resulterte i at jenta følte seg isolert og fortvilet.

Var det noe de hvitkledde var gode til, så var det å vokte bevegelsene mine. Var det omsorg eller tvang? Kunnskap eller kunnskapsløshet? Var det vitenskapelig bevist at jeg ble friskere av å være uvirksom inne, var det synsing eller renspikket fanatisme? 

Mye har heldigvis skjedd innen psykiatrien, og vi har også utviklet et nytt, mer menneskelig syn på  barneoppdragelse (det heter vel ikke det lenger...). Pedagogikken som brukes i barnehage og skole i dag, viser et helt annet barnesyn enn det vi hadde på 80-tallet. Måten "de foresatte" oppfører seg i denne romanen, virker på meg lite troverdig ut i fra dagens holdning til barn og psykisk sykdom, men det var sikkert sånn.

Kristin Friis har et veldig godt språk, til tross for de stramme rammene hvor ingen navn er nevnt, skildres følelsene på en måte som får meg til å sitte å trekke pusten dypt. Et litt tregt midtparti trekker terningkastet litt ned, men romanen redder seg på glimrende observasjoner og formidabel formidlingsevne.

Familiesykdommen er som et gufs fra fortiden, men er allikevel tankevekkende, håper mange finner frem til denne romanen ☺

Forlag: Oktober
Utgitt: 2017
Sider: 291
Kilde: Leseeksemplar


fredag 1. desember 2017

Oppsummering av lesemåneden November

Endelig er november over, årets mørkeste og kaldeste måned. Jeg fryder meg over at lesing er min store lidenskap, og ikke en eller annen utendørs aktivitet. 

Det nærmer seg tid for oss bokbloggere til å nominere bøker til Bokbloggerprisen for 2017. Vi du se hvilke bøker som er de 54 norske bøkene av året jeg har lest, kan du bare klikke på lenken. Skal jeg lekke noen hete navn fra min liste blir det Olaug Nilssen, Sondre Midthun, Gøhril Gabrielsen, Kristin Johansen, Tove Braathen og ikke minst Kristin Friis som jeg leser nå, Familiesykdommen er heftig, håper mange finner frem til den.



Dette har jeg lest i november:
  1. Trude Teige - Pasienten - 5
  2. Jan Guilou - 1968 - 4
  3. Kristin B. Johansen - Jeg har levd i dette landet i tusen år - 6
  4. Mariela Årsandøy - Nye veier - 4
  5. Bjørg Thorhallsdottir - Du er sterkere enn du tror - 5
  6. Mariela Årsandøy - Urolige hjerter - 3
  7. Caspar Eric - Nike - 4
  8. Tove Braathen - Alle disse dagene - 5
  9. Merethe Lindstrøm - Nord - 4
  10. Sigrid Undset - Jenny - 5
  11. Ragnhild Kolden - Det gode vi ikkje gjer - 5
  12. Ketil Bjørnstad - Åttitallet - 5
  13. Robert Næss - Byrået for ikkehendelser - 5
  14. Lotta Elstad - Jeg nekter å tenke - 5

Dikt: 1
Krim:  1
Barn:      1
Sakprosa:    1
Romaner:         10


November har bydd på litt kos som ikke handler om litteratur. Bydelen min Åsane har feiret seg selv, og jeg og mamma var på en flott Åsanekveld. Beathe og jeg var på lesesirkel på biblioteket og snakket om novellesamlingen Arbeidsnever. Sammen med Hildegunn var jeg på foredrag om bordellvirksomhet på 1600-tallet på Vestindien. En lørdag tok jeg med meg mann og barn og gikk for å se musikalen Evig ung. Foredrag på KODE om Engel Astrup har det også blitt tid til. 

Denne måneden klaffet det med Tvangslesingen, så vi hadde oss et fint møte i Bergen. Dagen etter så jeg musikalen Etterlyst Jesus med Bjørn Eidsvåg. Denne uken var det travelt for dagen etter ble det tango og kammermusikk i Universitetets aula, og vips så var uken over og vi dro til Karmøy for helgen. Uken etter var det bare markeringen av 26 november og jødeutryddingen som fikk meg ut av huset. Som er flott avslutning på måneden så vi musikalen Glamrock, et stykke som ble fremført nede i parkeringsgarasjen under Grieghallen, veldig bra stykke med sangprestasjoner som imponerte stort. 
Nå står desember for døren. Jeg er ikke så veldig "julete", men siden jeg er ferdig med julegavene og ikke har et tett program i desember, skal det nok bli litt "kos" og mye lesing i vintermørket. 

Riktig god lese-desember til alle dere andre bokbloggere ☺☺☺