Stemmer fra Israel av Finn Iunker

Stemmer fra Israel er en av de bøkene som havnet i min bokhylle på initiativ fra forlaget. Jeg rynket skeptisk på nesen da jeg leste tittelen på boken, men etter å ha lest Rose-Marie sin flotte omtale, var jeg ikke sein om å plukke frem boken, noe jeg ikke angret på.

Forlaget om boken:
Stemmer fra Israel tar utgangspunkt i vitnesbyrd fra israelske soldater og deres handlinger på Vestbredden og i Gaza. Finn Iunker har foretatt en omhyggelig redigering, og skåret tekstene ned til deres nakne minimum, slik at brutalitetene presenteres så presist og ærlig som kjensgjerningene tillater det. Tekstene er enkle og har stor politisk kraft. 

Det var et hus vi tok i Hebron. Familien måtte som vanlig flytte ned en etasje. Vi satte et rør i et hull i veggen, med en trakt i vår ende, sånn at vi kunne tømme blæra mens vi var der. Vi sørget for at røret pekte ut i bakgården, der familien hadde noen bur med kyllinger. Når faren eller ungene kom ut for å se til dem, kunne vi pisse på dem. Det var dagens høydepunkt.

Jeg har nettopp deltatt på 26 november markeringen for jødeutryddingen, tenk det er 75 år siden de skrekkelige forbrytelsene fant sted. Men, til tross for overgrepene jødene ble utsatt for under 2. verdenskrig, virker det ikke som de har omtanke for andre.
Måten israelerne behandler palestinerne er ufattelig i mitt hode, spesielt med tanke på deres egen historie.

Finn Iunkers prosa bygger på 145 nummererte vitnesbyrd om ugjerninger gjort av israelske soldater på jobb i de okkuperte områdene. Mange av uttalelsene soldatene har kommet med, oppfattes av meg som befriende skriftemål, mange av dem innrømmer sine ugjerninger gjort mot uskyldige på egenhånd, eller faenskap de har gjort sammen med noen få andre. Det er tydelig at noen av hendelsene har ligget dem tungt for brystet i ettertid, de er fullt klar over at det de har gjort var galt, og røper en lettelse over å ha fått fortelle om det.

Wadi Ara, 2003
Underholdningen var å "jobbe med befolkningen", som vi sa, for eksempel å tømme vesken til en gutt og leke med det han hadde med seg, altså at han stod i midten og forsøkte å få tak på ballen eller hva det nå var. 

Hendte det at barna gråt?

De gråt hele tiden. De gråt og var redde.

Hendte det at voksne også gråt?

Selvfølgelig gråt de. Det var ydmykende. Målet var alltid: "Jeg fikk ham til å gråte foran ungene" eller "Jeg fikk ham til å drite i buksa". 

De gjorde på seg?

Ja. 

Hvorfor det? Fordi de ikke klarte å få tak på ballen?

Mest fordi de ble slått. De var vettskremte, særlig hvis de hadde med seg barna.


Vitnesbyrdene skildrer hendelser i områder som Nablus, Ramallah, på Gazastripen, og i Hebron. Noen i Siviladministrasjonen har også blitt intervjuet. Her jobber de med alt som har med land, infrastruktur og utposter å gjøre, og det legges ikke skjul på at korrupsjon er utbredt.

Vi hører også fra soldater som har vært vakter i bosetningene Gush Etzion, Alei Zahav, Elkana og flere andre steder. I de israelske bosetningene blir soldater satt til å gripe inn, når  koordinator for bosettersikkerhet trenger assistanse. Vakter og politi er også tilstede, og mens den voldelige koordinatoren banker opp araberne som er ille ute, snur de andre hodet vekk.

Jobben til dem som står på kontrollposter er å gjøre livet vanskelig for palestinere som skal inn i israelsk område for å jobbe. Vaktene lager mest mulig faenskap for de som prøver å komme seg forbi, og reglene som omfatter arbeidstillatelse, er konstruert slik at de kan straffe arabere fire generasjoner tilbake.

Det er grusomt å lese om yeshiva-studentene ved kontrollposten Qalandiya som terroriserer skolebarn og kvinner som skal til legen, uten at det får noen konsekvens. Hvordan uskyldige kan bli skutt bare fordi de ser suspekte ut, og hvordan jødiske unger smadrer husene til palestinerne på gøy, uten at det får noen konsekvens.

Det er et sterkt vitnesbyrd Finn Iunker har gitt oss ved å oversette dokumentet Breaking the silence. Til tross for at enkelte hendelser er opp mot 17 år gamle, er det mange beviser på at palestinerne ikke har fått det nevneverdig bedre. La oss ikke glemme dem!

Forlag: Kolon

Utgitt: 2017

Sider: 102

Kilde: Leseeks

På FNs internasjonale dag for solidaritet med det palestinske folket, slapp kunstneren AFK et silketrykk der alle salgsinntekter, foruten kostnadene for å lage trykkene, går direkte til det eneste proteseverkstedet i Gaza. På verkstedet, ALPC er det lokale ansatte, som jobber med å hjelpe sine naboer og medborgere tilbake på beina, og alt skjer uten at det koster pasientene så mye som en krone.

Årets julegave til/fra herr&fru er AFK sitt kunstverk "Elefanten i rommet".  Informasjon om kunstverket finner du på facebooksiden Gatekunst for Palestina, og hvis de 90 trykkene ikke er utsolgt, er det bare til å hive seg rundt. 

AFK har etterhvert blitt en kjent og kjær gatekunstner i Bergen og Norge, og er kjent for sitt fokus på politiske og sosiale forhold. Denne gangen jobber penselen hans for det palestinske folket.