Mor om natten av Niels Fredrik Dahl

Ibsen, Brage, Fringe og Tiden - dette er priser Niels Fredrik Dahl har mottatt for sitt tidligere forfatterskap. Han har, i tillegg til romaner, skrevet noveller, dikt, gjendiktning og skuespill og forlaget hans Oktober, som gir ut Mor om natten kaller ham en markant forfatter, noe jeg gjerne stiller meg bak.

Forlaget om boken:
«Mor om natten» er et kvinneportrett og et selvportrett: en rystende, nær og dypt personlig roman om to som lever et liv sammen uten å kjenne hverandre. Begge lengter etter tilhørighet, begge kjemper med mørke krefter.

Hva skjer når alt går i stykker? Morens dagbok blir en dør inn til et opprivende og skjørt forsonende erindringsarbeid.

Flere år etter morens død åpner han dagboken hennes. Den hun kalte nattboken og som hun ga ham da hun var blitt en eldre kvinne. Du kan gjøre hva du vil med den, sier hun, lese den, eller ikke lese den. Hun skrev den da han var barn. Han tok imot, men ville egentlig ikke. Han hadde for lengst stengt henne ute fra sin verden.

Niels Fredrik Dahl skriver om arv og ensomhet i denne lysende skildringen av barndom, familie, kjærlighet og avhengighet.

Innledningsvis sier forlaget at dette er en dypt personlig roman, og hvis vi i det kan legge at forfatteren skriver om seg selv og sitt forhold til sin egen mor, så må jeg si at han gjør det på en glimrende måte. Jeg liker ikke å være en lesende "kikker", men jeg følte aldri at Mor om natten ble for tett på det private.

Når det er sagt, skildringene av den voksne hovedpersonens forhold til sin mor er rett og slett rå. Det blir nesten litt spennende etterhvert, for hva som egentlig har foregått i hans barndom, avdekkes litt etter litt.
Vi hører i brokker om ham som barn, som ektefelle i flere omganger og som den aldrende sønnen til en mor som snart skal dø. Det er ikke alle utgavene av ham jeg liker, og spesielt forholdet hans til livsledsagere og til alkohol skremmer meg, men noe av det vi hører om oppveksten hans forklarer på en måte hvorfor han har blitt sånn.

Mor om natten er en vond bok å lese/høre, men det er så glimrende skrevet at hadde jeg hatt en hatt, så hadde jeg tatt den av. Romanen har et nydelig språk, og skrevet på en måte som gir leseren litt å bryne seg på. Teksten er skrevet i første, andre og tredjeperson, men hvem han snakker om er ganske tydelig, så det ga ikke meg noe hodebry. Vi møter egentlig bare hovedpersonen, hans mor og noen kjærester, i tillegg til at vi vagt hører om en søster og deres far, allikevel føles persongalleriet stort, siden vi møter mor og sønn i flere stadier i livet. Handlingen vekket mine egne følelser til live, og enkelte betraktninger rundt døden traff meg hardt og brutalt.

Øystein Røger er en drøm av en innleser. Det er ingenting ved stemmen hans som står i veien for innholdet han skal formidle. Jeg blir så oppslukt av historien hovedpersonen forteller, at jeg nesten følte meg litt snytt, da Røger plutselig var ferdig med å lese.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2017

Lyttetid: drøye 4 timer

Kilde: Lytteeksemplar

På bloggen Beathes bokhjerte kan du lese en flott omtale av boken, med et litt mer utfyllende handlingsreferat enn det jeg har laget.