Snøhvit må dø spennende krim av tyske Nele Neuhaus

Flesteparten av bøkene jeg leser fra Tyskland handler om krigen, derfor var det kjekt å lese en spennende krim med handling i nåtid. Nele Neuhaus er en av Tysklands mest populære krimforfattere, og slo i 2010 igjennom med Snøhvit må dø.

Forlaget om boken:
Tobias er tilbake i småbyen han kommer fra etter ti år i fengsel for drapet på en ung kvinne. Da nok en ung dame forsvinner, rettes alles mistanke mot Tobias.
En grå og regntung novemberdag finner noen bygningsarbeidere skjelettet av en ung jente på en gammel, forlatt flyplass. Ikke langt unna blir en kvinne dyttet ned fra en gangbro ved motorveien.

Politietterforskerne Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein oppdager snart at sporene fra begge disse hendelsene peker i samme retning, og etterforskningen leder til fortiden. Mer enn ti år tidligere forsvant to tenåringsjenter, Laura og Stefanie, fra en pittoresk liten småby. Til tross for mangel på sikre bevis er det Stefanies kjæreste, Tobias, som blir funnet skyldig og dømt til fengsel.

Nå har han sonet ferdig og er tilbake i sitt barndomshjem. Der møtes han av innbyggernes fiendtlighet og mistenksomme blikk. Og kvinnen som ble dyttet ned fra gangbroen, er Tobias’ mor. Pia Kirchhoff og Oliver von Bodenstein forsøker å bringe klarhet i hva som har skjedd, men møtes av en mur av taushet. Ingen vil snakke med dem. Da nok en jente forsvinner, oppstår det en heksejakt i den lille byen.

Snøhvit må dø er en skikkelig spennende krim, hvor alle karakterene er tilstede gjennom hele historien. Alt foregår i nåtid, med kun henvisninger til hendelsene for elleve år siden, hvor Tobias fikk skylden for de to jentenes forsvinning. Her er ingen verbale unoter eller ting jeg rynker på nesen av, og språket er tilpasset handling og sjanger.

Historien inneholder en del forviklinger, men ingen som gjør leseren forvirret. Alle karakterene får så pass mye kjøtt på beina, at jeg skiller dem fra hverandre og gjør meg opp meninger om dem. Dette er det jeg kaller en "slukebok" for den var vanskelig å legge fra seg. Når jeg hadde hundre sider igjen, sendte jeg familien på dør for å få fred til å nyte de siste sidene uten avbrudd. Tempoet er høyt mot slutten, dramatikken tilspisser seg.

Jeg likte godt hovedkarakterene Oliver von Bodenstein og Pia Kirchhoff. Ved første øyekast var det noe "Elisabeth George" over denne konstellasjonen, men den tanken slapp fort. Bodenstein er rik, pen og vellykket mens Kirchhoff er en tøffing som driver gård med hester og høns ved siden av politijobben.

Det er en politikrim dette her, med hovedvekt på etterforskningen, men forfatteren har ikke falt i "repetisjonsfella" som så mange krimforfattere gjør. Her er det fokus på handling, fremdrift og intrigebygging og flere tema er med for å beskrive uhyggen som skjuler seg i den lille bygda Altenhain.

Jeg anbefaler gjerne denne krimmen videre, og håper inderlig at forlaget vil fortsette å oversette serien, for dette vil jeg ha mer av!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2010/på norsk 2016

Sider: 434

Kilde: Leseeksemplar