Jeg har hørt: Heimlandet. Barndom av Edvard Hoem

Vi er inni den utvidede påsken og nyter i dag mars måneds siste dag. Det betyr også månedens siste bokomtale, før den narraktige oppsummeringen i morgen på selveste første april.

Edvard Hoem skriver mye fra sin egen families hjemtrakter. Den første boken jeg leste fra hans forfatterskap er den siste han har gitt ut, Slåttekar i himmelen. Den fascinerte meg dypt så jeg fortsatte med Jordmor på jorda, som også gjorde sterkt inntrykk.
Heimland. Barndom  kom ut et år etter en annen roman Mors og fars historie, og kan leses som en oppfølger til den. Det så jeg ikke før etter jeg var ferdig å lese i dag, og vil påstå at du vil ha stor glede av denne selv om du ikke har lest den første.

Forlaget om romanen:
Heimlandet. Barndom er ei forteljing om den vesle guten Edvards oppvekst og bakgrunn i Hoem-grenda på Nord-vest-landet i 50-åra: Edvard er eldsteson og odelsgut på ein gard der faren er emissær og reiser rundt med Guds bodskap store delar av året, medan mora strevar heime. Forventningane om at det er Edvard som med tida skal ta på seg ansvaret for familie og gard, veks etter kvart til eit press som ligg tungt på han. Både for seg sjølv og andre må Edvard innrømme at det er noko anna han skal.

Jeg har hørt denne boken på lydbok, men fant ikke noe skikkelig bilde av lydboken, så jeg bruker dette som jeg synes passer veldig godt til tematikk og handling.

Romanen starter så vidt på 1700-tallet hvor vi settes i stemning ved å få høre om hovedpersonens aner. Etterhvert blir vi kjent med Edvard som er eldste sønn av 7 barn på den fattige gården Bakken. De lever et selvbergingsliv bare spedd på av far i huset sine inntekter fra jobben som emissær i Indremisjonen. Han er mye ute å reiser og da er det mor i huset som må koke, vaske og stelle for barn og svigerforeldre så vel som dyr. Hun fikk 7 barn på 12 år, og hadde ambisjoner om at de alltid skulle være ren, hel i tøyet, mett i magen med et smil på munnen.

Edvard selv er et barn som er i en særstilling. Ikke bare i hevd av at han er odelsgutt, men han er også velsignet med et klart blikk og et lynskarpt hode. Uhyre tidlig kan han både snakke på en voksen måte, og reflekterer som toåring over hva som er hans plass i livet. Gjennom det meste av sin tidlige barndom kaller han seg odelspresten, helt til han finner ut at han heller vil misjonere.

Det grubles mye i Edvards liv, og etterhvert  kommer han frem til at han ikke kan se Jesus i øynene. Han mister litt av barnetroen, og lever nå i mange år i villfarelse, og ikke aner hvordan han skal bli seg selv. Helt til en dag lærerinnen hans ordner det slik at han kan få besøke folkeboksamlingen. Dette er en kasse bøker på et rom som barn egentlig ikke har adgang til. Han går nesten i spinn over muligheten til å få lese å lære nye ting.
Nå er han inni en fase hvor han skammer seg over familiens fattigdom. Med 10 munner å mette er det ikke lett å skaffe nok mat på bordet, og Edvard ser at de har det verre enn andre. Vi er på 50-tallet og i løpet av romanen får familien innlagt strøm, og diverse "nødvendigheter" dukker opp.

Romanen slutter når Edvard er 14 år, og får muligheten han har ventet på hele livet, muligheten til å komme seg vekk. Han drar til Molde for å gå på skole, og bestemmer seg for å glemme hjembygda.

Det er Edvard Hoem selv som leser på lydboken, noe han gjør på en glimrende måte. Jeg lot meg rive med av historien, og bøyer meg ærbødig for et menneske som er villig til å dele med oss, så mye av sin historie.

Boken kom ut i 2006 - mitt eksemplar har jeg lånt på biblioteket

Hvis du vil av den danske forfatteren Helle Helle

Hvis du vil er mitt første møte med denne bejublede danske forfatteren Helle Helle. Etter debuten i 2001 har hun tilsammen 7 utgivelser bak seg, og har også vært nominert til, og mottatt en rekke priser.

Forlaget om boken:
Roar, 48 år, er ute på sin første løpetur i skogen, men finner ikke veien tilbake. Han møter en annen løper, en kvinne som også har gått seg vill. Mørket faller, og de to må tilbringe natten sammen der ute i skogen. De fryser, har gnagsår og er uten mat og drikke.
De finner en gapahuk der de kan overnatte. Skogen er mørk og full av lyder. For å få natten til å gå begynner de to å snakke sammen, og en avgrunn av ulevd liv kommer til syne.

Forlaget kaller Helle Helle sin roman et kammerspill for to personer, og beskriver videre romanen som komisk, alvorlig og med en sterk undertone av vemod og tomhet.

Romanen er lest på noen få timer. For å få med deg den fine stemningen anbefaler jeg deg å jage familien på tur og rigge deg til i favorittlesestolen din. "Roman" står det på coveret, men jeg ville nesten påstått at den ligner mer på en novelle. Spesielt i begynnelsen, er kapitlene korte, setningene er også korte og ganske renskåret for adjektiver og superlativer. Slutten bærer også preg av novelle, siden de avsluttende begivenhetene ligger langt fra det resten av de 140 sidene handler om.

Forfatteren greier å formidle fine situasjonsbeskrivelser, hvor både gnagsår og kvalme føltes på kroppen. Dette er ikke en roman med mange karakterer, og det er den kvinnelige jeg-personen som får mest oppmerksomhet. Heter hun Vejmad? I alle fall dukker det bare opp en gang eller to i en setning som ikke bekrefter at det er hennes navn. Ikke er det viktig for historien heller, som er skrevet med både kvinnen og Roar som jeg-personer. Til tider er noen kapitler skrevet i tredjeperson, så her må leseren være villig til å la seg flyte med. Slutten ga for eksempel ikke mening før jeg etter mange gjennomlesninger av den siste siden, koblet at det var Roar som var jeg-personen og ikke "kvinnen".

Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.
Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.

Romanen er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2015

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 141

Kilde: Leseeks

Zweet - en ungdomsroman av Marit Kaldhol

Etter å ha opplevd hvordan Marit Kaldhol skriver for voksne, var jeg ikke i stuss når jeg så at hun har kommet med en ungdomsbok i vinter. Høye forventninger til tross, hun innfridde til gangs. Les gjerne min omtale av Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz.

Forlaget om handlingen:
Alarmen går, og ungdomsskulen blir evakuert på grunn av ein livsfarleg gasslekkasje. 10. klassingane Lill Miriam, Susan og Ruben opplever den dramatiske situasjon på kvar sin måte. Lill Miriam tenkjer heilt annleis enn dei andre. Ho som er så oppteken av at honningbiene forsvinn, er plutseleg sjølv forsvunnen. Overlever ho eller ikkje?
Susan har ein vond løyndom ho ikkje klarer å gløyme. Ruben er ny i landet og har berre ein venn, Lill Miriam. Klarer han å finne ut kvar ho gøymer seg før det er for seint?

Zweet er en fornøyelig liten roman som jeg leste på noen timer. Det er en ungdomsroman, men jeg kan absolutt anbefale den også til de som er godt inne i sin andre ungdom. Romanen er, som den forrige skrevet som et dikt, og jeg nyter å lese de korte setningene som klinger så vakkert på nynorsk. Det er ikke annet å si om romanen enn at den er til de grader velskrevet, med oppbygging og virkemidler som gjør den original i sin fremtoning.

Lill Miriam er i overkant interessert i bier og andre kryp. Hun snakker ikke med de andre i klassen og får kraftig gjennomgå av Susan og noen av de andre jentene. På tross av sin særhet aner hun at hun har et gryende vennskap i Ruben.

Ingen veit kor eg bruker å gøyme meg.
Ikkje han eg kjenner, heller.
Likevel kan han ha lagt merke til meg
då alarmen gjekk. Følgde han etter meg?
Tenker han at vi to skal gøyme oss saman?
Her kan vi sitte tett inntil kvarandre.
Vi kan kviskre. Vente.
Sjå på bilde av biene mine.
Overleve.

Susan er en av jentene som lar seg provosere av Lill Miriam sin annerledeshet. Hun plager henne, men det er Andrine som er klikkens leder. De har en stygg hemmelighet som sliter Susan i stykker.

Andrine, Nina, Sara og eg. Vi held saman, vi sladrar ikkje på kvarandre. Ingen av oss har nemnt badinga med eitt ord. Vi lova. Vi veit ingenting. Vi konsentrerer oss om å gløyme det som hende. Om å ikkje vite. Ingen har spurt oss. Så lenge ingen spør, går eg og ventar på at nokon skal spørje.

Jeg liker måten forfatteren vekker min økologiske samvittighet. Kapitlet Nøkkelen ligg i skogen er bygget på noe Frode Ødegaard har skrevet, og det traff meg midt i hjertet. Likedan er det med foredraget Miriam skrev på skolen som heter Alarm - insekta forsvinn! Utrolig tankevekkende...

Handlingen i Zweet er dramatisk, men på en stille og personlig måte. Vinklingen er briljant, for tematikken som omfavner både mobbing, og klodens helse, får leseren til å måtte se smått og stort på samme tid. For meg ble dette ganske så overveldende. Jeg anbefaler deg på det varmeste å lese denne flotte romanen!

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2015

Sider: 190

Kilde: Leseeks

Havnen av Ann Cleeves - en Vera Stanhope roman

Tidligere har jeg lest Ann Cleeves` serie fra Shetland, og likt denne veldig godt. Harbour Street som Havnen heter på engelsk, er bok nummer seks i serien om Vera Stanhope og politiet i Northumberland. Det er den første av bøkene i denne serien som er oversatt til norsk, men tar jeg ikke helt feil kan du huske serien fra tv.

Fra bakpå boken:
Snøen laver ned over Newcastle. Idet toget får en stopp på grunn av været, oppdager man en passasjer som ikke har forlatt vognen. En eldre, elegant kvinne, Margaret Krukowski, har blitt drept på det overfylte toget. Morderen later til å ha vært usynlig, og drapet synes umotivert. 

Vera Stanhope, den kaotiske og karismatiske etterforskeren ved Northumberland-politiet, er glad hun har en unnskyldning for å slippe julefeiringen. Sammen med kollegaen Joe Ashworth drar hun til småbyen Mardle, der Margaret bodde, for å etterforske. Og så blir nok en kvinne drept. Men hvorfor er landsbyens innbyggere så motvillig til å snakke?


Er du glad i god engelsk krim, så er Havnen midt i blinken for deg. Velskrevet med en språkføring som kler denne sjangeren godt. Dette er ikke en bestialsk eller superspennende krim, du slipper unna blod og gørr, og nitidige beskrivelser av ofre og drapsmetoder. Styrken til denne kriminalromanen er stemningsbeskrivelsene, og måten forfatteren tar oss med ut på den engelske landsbygda på en glimrende måte.
Etterforskningsgruppen er en sammensatt gjeng som har jobbet sammen en stund. Det aner meg at Vera har vært betydelig mer "grumpy" tidligere, for de andre er litt på tå hev rundt henne, mens jeg bare ser henne som en halvgammel, ensom dame.

Normalt sett kjeder jeg meg fort hvis en krim har lavt spenningsnivå, men da jeg leste denne lot jeg meg rive med. Boken var vanskelig å legge fra seg, til tross for den litt "milde" handlingen. Min nysgjerrighet ble vekket, og tankene rundt hvem som kunne være ugjerningsmannen svirret hele tiden.

Ann Cleeves skriver med overbevisning, og selv om Havnen er bok nummer seks i serien om Vera Stanhope, og karakteroppbygging kanskje ikke står i høysetet, så blir jeg fort, godt kjent med Vera og de andre etterforskerne. I den lille landsbyen Mardle kommer vi i kontakt med krisesenteret for kvinner Haven, og hardbarka, hemmelighetsfulle menn som har tett kontakt med sjøen. Vi bor på Harbour pensjonat og blir kjent med familien som driver det. Her er en uspiselig prest, og ungdommer som skjuler sin agenda.

Handlingen er av det klassiske slaget, hvor leseren får ledetråder og tips om hvem morderen kan være. Det er ikke før mot slutten det begynner å bli skikkelig spennende, og når de endelig avslører hvem vi er på jakt etter, kunne jeg ikke si "jeg visste det".
Absolutt en kriminalroman jeg vil anbefale!

Ann Cleeves ga ut bok nummer seks i Shetlandsserien i fjor, så nå håper jeg at forlaget har planer om å få gitt ut Thin air på norsk med det første....

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 362

Kilde: Leseeksemplar

Snø fra Brasil av Adriana Lisboa - en hjertevarmende historie

Adriana Lisboa er en av Brasils ledende forfattere. I tillegg til poesi og noveller har hun gitt ut seks romaner. Snø fra Brasil kom ut i 2010, og ble oversatt til norsk og utgitt her i landet i år. 

Fra bakpå boken:
Etter at Vanja mister moren sin i en alder av tretten år, legger den brasilianske jenta ut på en reise for å lære mer om familien sin. Fra den brennende varme sola i Rio de Janeiro, drar hun den lange veien til Colorado i USA, hvor hun har hørt at morens første ektemann Fernando bor. Han er den eneste forbindelsen hun har for å finne sin biologiske far, og med hjelp fra Fernando forsøker Vanja å lete opp en mann ingen av dem kjenner. 
Sammenvevd med Vanjas fortelling, er Fernando og hans hemmelige fortid i geriljabevegelsen i Amazonas skoger. Romanen gir oss et innblikk i Brasils historie, kultur og mennesker, men mest av alt er Snø fra Brasil en gripende fortelling om hva familie er og hvordan vi skaper oss et hjem.

Du venner deg til det, sa Fernando.
Det var noe Fernando visste mye om. Å bli vant til ting. 
Etter en stund kom jeg til å se på ham og få øye på mannen-som-vendte-deg-til-ting.

Snø fra Brasil er en liten bok når det kommer til antall sider, men den rommer mye i form av engasjerende innhold. Først og fremst følger vi Vanja, som i veldig ung alder blir nødt å finne ut av sine egne familiære forhold. Når moren vet at døden nærmer seg, tar hun Vanja med seg på en tur for å kjøpe is, og hun får noen få øyeblikk livet sitt snudd på hodet.

Historien forflytter seg elegant mellom Vanja i nåtid, og Fernando sitt mangfoldige og innholdsrike liv, og begge deler griper meg om hjerterota. Jeg har lest bøker fra Brasil før, og er forberedt på nød, fattigdom og geriljakrig, men her er alt flettet inn i Vanjas historie og alt blir vakkert. Kanskje er det språket eller intensiteten, noe er det som fengsler meg til å lese videre.

Ta av deg klærne og avsløre en kropp som er svak og sterk på samme tid. Stygg og vakker. Veldig tynn. Ganger to. En masse insektbitt. Hard hud. Arr. Varme, begjær. Alt sammen. Så kan du ta på deg klærne igjen, slenge veden på ryggen din og frakte den dit den må fraktes. Som om det var våpen. Som om det var en såret kamerat.

Vanja minnes samtaler hun hadde med moren da hun var yngre, hvor de snakket om månelanding og Vietnamkrigen. Dette er korte betraktninger som gjør inntrykk, uten at de på noen måte forstyrrer handlingen.
En beskrivelse jeg likte spesielt godt er når hun forklarer hvordan hennes nye ordforråd kun eksisterer på det nye språket, mens de ikke finnes på portugisisk, som tross alt er språket hun tenker og føler på. Også "temperaturrevolusjonen" da, en ung jentes første høst. Temperaturen faller fra 30 til 6 grader over natten, og hun ser ut på en merkelig, grå, todimensjonal himmel. Det er så gjenkjennelig, men så normalt for oss, at tanken på at ikke alle har dette forholdet til årstidene, er ganske spesiell å tygge på.

Som du sikkert skjønner av mitt ras av henvisninger, denne boken falt i smak hos meg. Hun har et litterært språk som er hinsides vakkert, og har en helt spesiell skrivestil. Hele handlingen er ektefølt og lesingen føles hele tiden logisk og ryddig, selv om det hoppes i tid og i handling. Det at handlingen veksler mellom en ung jentes søken etter røtter og geriljakrig, gjorde at jeg leste med en besnærende følelse av å måtte være på vakt. Slutten var nydelig, og igjen er det mange betraktninger jeg gjerne skulle sitert.
Jeg anbefaler boken på det varmeste!

Forlag: Tigerforlaget

Utgitt: 2010/på norsk 2015

Sider: 218

Kilde: Leseeksemplar

Påskeferien nærmer seg, og bøkene jeg skal lese hoper seg opp

Bøkene som er klar for kofferten - jeg trenger å ta vekk et par, hvilke skal få bli med?

Her er alltid nok av uleste bøker å velge i hjemme hos meg, men når en skal på ferie blir det ekstra viktig hvilke bøker som blir med. Jeg skal bare være vekke i 6 dager, og siden jeg tross alt skal besøke familie, så blir det litt heftig å ta med 7 bøker. Det er nøye overveide kriterier som ligger til grunn for hvilke bøker som har fått komme opp på bordet, men jeg tar gjerne imot litt hjelp på veien, hvis noen vil komme med innspill.

Gidder du å kommentere må du gjerne fortelle meg hva du skal gjøre i påsken, og hvilken bok du gleder deg til å lese :)

Lukk øynene (det er noe der ute...) av Josh Malerman

Amerikaneren Josh Malerman er vokalist og tekstforfatter i et band. Lukk øynene er hans debut som forfatter, men den må ha tatt amerikanerne med storm for Universal Studios har allerede sikret seg filmrettighetene. 

Fra bakpå boken:
Det er noe der ute som ikke må bli sett. Ett sekund, og personen som ser, drives til dødelig vold. Ingen vet hva det er, og hvor det kom fra. 

Malorie, mor til to små barn, har overlevd. Det har gått fem år siden det hele begynte, og Malorie vil søke tilflukt et sted som kan gi trygghet for henne og barna. Men reisen dit vil være det mest risikable de noensinne har utsatt seg for. Ett feilsteg kan innebære døden. 

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 300

Kilde: Leseeksemplar

Fyttigrisen for en spennende bok!! Denne slukte jeg på to kvelder, og så ut som en fisk på land der jeg satt og leste med øyne på stilk og måpende munn.
Dystopi er ikke lenger et skjellsord for meg, for selv om handlingen er satt i en ødelagt og virkelighetsfjern verden, er romanen velskrevet og troverdig med en heftig intensitet.

Handlingen er delt i to med fem års mellomrom. De to sekvensene utfyller hverandre på en måte som får leseren til å koble sammen begivenhetene og nærme seg sakens kjerne med et frydefullt grøss.

Kan en gal mann bli enda galere?

Settingen er raskt forklart, uten å røpe noe: Verden går bananas, "Problemet" er at folk begynner å plutselig og helt umotivert å ta livet av seg, på de mest brutale måter. Etterhvert skjønner de at dette skjer etter de har sett noe. Dette "noe" får vi aldri vite hva er, det angriper ikke, men ser du det er du solgt. Derfor begynner folk å sperre seg inne, blende vinduer og dører og ikke minst sine egne øyne.

Livet blir selvfølgelig håpløst komplisert for Malorie som må tvinge vekk frykten og finne ut av hvordan hun skal overleve. Handlingen føles veldig realistisk, og når en etterhvert begynner å føle på kroppen hvordan det er å aldri kunne se faren, som muligens lusker rett ved deg, begynner det virkelig å bli creepy.

Så kjente hun en brennende, lammende frykt. Ikke den frykten en kvinne kjenner når hun kjører med svartmalt frontrute, men den frykten som slår henne når hun har bind for øynene og plutselig vet at det er en til i rommet.

Lukk øynene er en dystopi med karakter, en actionfyllt og dramatisk skildring av en virkelighet som er fjern fra den vi lever i, i dag. Eller er den det? Vi vet jo ikke hva det er som skal ta rotta på menneskeheten, så hvorfor ikke?

Selv om du ikke leser "sånne" bøker anbefaler jeg deg 

på det sterkeste å lese denne!

Veien til Mozart av Ketil Bjørnstad - en dobbeltbiografi

Det føltes lenge å vente 9 uker i bibliotekskø på denne boken, men da jeg endelig fikk den var det sannelig verdt ventetiden.

Forlaget om boken:
Desember 1791. Wolfgang Amadeus Mozart er trettifem år gammel. Nå dør han, midt i sin mest intense skaperperiode. Han har levd et liv uten barndom, drevet frem av musikken og faren Leopolds ærgjerrige vilje. Han har spilt og sjarmert utallige hoff i Europa, imponert fyrster og konger med sin eiendommelige musikalske begavelse.

Ketil Bjørnstad var syv år da moren hans ville lære ham å like Mozart. Hun sa at pianoet i stuen ikke var kommet inn i huset ved en tilfeldighet. Det skulle spilles på!

"Veien til Mozart" er en biografi som bygger på Mozarts brev og ny forskning. Men det er også en erindringsbok der Ketil Bjørnstad forteller om sitt første møte med Mozart, i stuen hjemme på Røa.

Veien til Mozart er en lettfordøyelig dobbelt-biografi. Måten Bjørnstad beskriver sin oppvekst og tilnærming til musikken, samtidig som han skildrer Mozart sin barndom og tidlige inntreden i det voksne musikerlivet, er genial. Jeg har lest Ketil Bjørnstad før, og frydet meg over hvor personlig og velskrevet det er, det han leverer, men denne gangen overgår han seg selv.

Tryllefløyten og Nattens dronning er en rød tråd gjennom hele boken, både når det handler om Mozart og Bjørnstad. Det er spennende å lese om komponistens ambisjoner for stykket, hvordan han løftet teksten fra å være et barnslig eventyr, til å bli en reflektert fortelling for voksne, og samtidig lese om hvordan Bjørnstad blir fengslet av det samme stykket.

Men for meg som satt i salen denne novemberkvelden 1959, var Tryllefløyten først og fremst en oppvåkning, både til musikken og til livet selv. Som om jeg fløt opp fra mitt relativt trygge sted på havbunnen denne kvelden og kom opp til det elementet der jeg tross alt hørte hjemme og kunne gispe etter luft, som en del av verden og omgivelsene, samtidig som jeg så at det fantes et annet element, eller en annen sfære, enda lenger oppe.

Det finnes en del myter om Mozarts siste leve år. Han skrev så blekket sprutet til siste dag, og holdt på med flere bestillingsverk, blant annet den mystiske uhyggelige messen, bestilt av en som vil være anonym, for selv å sette sitt navn på stykket.
Etter hvert beveger vi oss over i Mozarts barndom, som i all mulig forstand er preget av musikken og familiens ambisjoner for søsknene Mozart. Ja, for han hadde en storesøster som også kunne spille piano. Vi får høre om sykdommer og motgang og ikke minst alle reisene de foretok seg. I hele hans barndom (egentlig hele hans liv...) på kryss og tvers av Europa i håp om at de skulle skaffe Wolfgang fast ansettelse. De var innom fyrster, baroner og kongehus og jobbet på korte oppdrag, hvor de ikke alltid fikk betalt. Dette travle livet tærer senere på Mozarts forhold til faren, og smakebiten under viser hans reaksjon på nyheten om at faren er død.

Å skrive på liv og død. Hva skriver man når man har mistet sin kjære far? Mon très cher Père? Jo, da skriver man Ein musikalisher Spass og deretter Eine kleine Nachtmusik. Den lyseste, letteste og mest innsmigrende musikk som finnes. Dyp og ekte glede. De mørke gardinene er endelig dratt bort. Alt er dagslys. Solen flommer inn gjennom vinduet. Pappa er død, og det er vår.

Mozart var i overkant inspirert, og med hans personlighet i bakhodet er det spennende å lese om Ketil Bjørnstad, som var et barn som ikke var spesielt interessert i musikk. I årene fra hans mor anskaffet et piano og frem til han møtte Amalie, beskriver han seg selv som giddalaus, fet og nytelsessyk. En unnasluntrer som helst ville være alene på en av "sitteplassene" sine. Fullt så ille kan det ikke ha vært, for han har familie rundt seg med reflekterte syn på saker og ting, og bevisste holdninger til mangt og meget. I likhet med barn flest, var Ketil seg selv nærmest og så ikke det store bildet. Når vi nå følger hans tanker 50 år tilbake i tid er det en fryd å se hvordan foreldrene vekket hans kjærlighet for musikk.

Når lærer man seg å se ned på andre? Når starter den bevissthetsprosessen som ligger i bunnen av det vi kaller beundring? 

Ketil Bjørnstads romaner inneholder så mye mer enn en underholdende historie. Så uendelig mye mer.... Han gjør seg sine betraktninger med en innsikt, som for meg er levende og troverdig. Han skriver om det han kan, musikken og greier å formidle en kjærlighet til denne og til Mozart, som får meg til å sukke tungt når jeg leser. Han er optimistisk og morsom, og gir mange tidsbilder fra sin barndom som vi "litt" voksne, kan humre gjenkjennende til.

Oppbyggingen av romanen med veksling mellom de to historiene gjør den lett å lese. Han har et så vakkert språk at jeg satt med et fornøyd smil om munnen, selv når det ikke var morsomt.

På Rose-Marie sin blogg finner du en fantastisk omtale av boken og av forfatteren, ta gjerne en titt innom henne! Det er flere som har skrevet om boken: Medbokogpalett og ReadingRandi

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2014

Sider: 424

Kilde: Biblioteket

I kveld var det premiere på Anne Pedersdotter på DnS

Selv for en kulturkjerring med årskort på DnS, er det ikke hverdagskost å være tilstede på teaterpremierer. I kveld var det mamma og jeg som menget oss med fiffen, og fikk med oss den aller første forestillingen på Anne Pedersdotter.  At det er en premiere en er på, merker en ikke i forkant av stykket, da er det "business as usual". En ørliten markering fant sted under applausen, da den øvrige staben fikk komme opp på scenen og motta en liten blomst.

Min forventning til stykket var skrudd i taket etter jeg deltok på Lørdagskafèen i mars, hvor stykket ble omtalt. Kanskje det er grunnen til at min (over)begeistring uteble.


Misforstå meg rett, Anne Pedersdotter er absolutt bra teater, men nokså dystert og selvfølgelig med den tragiske avslutning som hører med og gjør at en ikke kommer dansende ut fra teateret.

Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinnene som ble brent som heks i Bergen. Hun ble drept 7. april 1590, 15 år etter hennes mann, presten Absalon Pedersson Beyer døde. Teaterstykket ble skrevet av Hans Wiers-Jensen, og hadde sin urpremiere på Nationaltheatret i 1908. DnS fremførte stykket i 1990, og min mor kunne fortelle at den oppsetningen var ganske så annerledes.

Kveldens forestilling ga oss dyktige skuespillere som fremførte sine replikker på en overbevisende og feilfri måte. Reny G. Folgerø var en troverdig Anne, mens Jon Ketil Johnsen var hennes hengivne mann. Absalon Beyer var den som gjorde sterkest inntrykk på meg, med sin reflekterte og ærlige væremåte. Martin er en flørt, og Pål Rønning med sine lysende glade øyne har ikke problemer med å spille forelsket når det er det som er på planen. Hon der farmoren, kan bare gå å henge seg, himmel og hav for et fruentimmer. (Var det en som fikk satt sinnet mitt i kok, så var det Rhine Skaanes som spilte Merete Beyer).

Frode Rasmussen som skulle spille Mester Johannes fikk et illebefinnende rett før premieren og måtte stå over den, men Eirik del Barco Soleglad gjorde en glimrende jobb i hans rolle. Morsommere full prest har jeg ikke sett på lenge. Det er uforståelig at han har lært seg alle disse replikkene på så kort tid, i tillegg til sine egne replikker til rollen som Biskop Schelderup.

Scenografen Silje Kise har overgått seg selv, de kulissene var utrolig stilige, og spesielt da scenen plutselig ble et kirkerom, ble jeg liksom dradd inn i handlingen. At de fire musikerne var plassert oppunder taket, synes jeg også var originalt.
Mamma og jeg satt på rad 1 på parkett, det betyr at vi hadde to rader foran oss, og allikevel hadde jeg flere ganger (flere enn 10...) problemer med å høre hva skuespillerne sa. Dette var spesielt når musikerne spilte bakgrunnsmusikk samtidig som noen snakket. Jeg håper noen sier dette til dem, og at jeg hører bedre på fredag når jeg skal se stykket for andre gang.

                                                                  Bilde lånt av DnS

Liker du historiske stykker som er bygget på virkelige hendelser, er Anne Pedersdotter midt i blinken for deg. Stykket spilles på Store Scene og varer i 2 timer og 20 minutter inkl. pause.  Løp og kjøp!

Rivertonprisen 2014 ble delt ut i går og vinneren ble Karin Fossum

Gratulerer Karin Fossum som vinner av den gjeve Rivertonprisen!! Prisen deles ut hvert år av Rivertonklubben, til fjordårets beste kriminallitterære arbeid. Hun vant prisen for kriminalromanen Helvetesilden. Karin Fossum vant også prisen i 1996 for romanen Se deg ikke tilbake. Det er 15 år siden sist en kvinne vant, så det var på høy tid. Klikk gjerne på lenken og se hvem andre som har vunnet prisen.

De andre bøkene som var nominert er:

Karin Fossum, «Helvetesilden»

Asbjørn Jaklin, «Rød sone»

Merete Junker, «Venuspassasjen»

Marit Reiersgård, «Jenta uten hjerte»

Gunnar Staalesen, «Ingen er så trygg i fare»

Jeg leser mye krim og hadde allerede lest fire av fem av de nominerte. Nå gjenstår Merete Junker sin bok, før listen er komplett. Selv om jeg holdt en knapp på bergenseren Staalesen, er jeg strålende fornøyd med at Karin Fossum vant prisen.
Gratulerer Karin, du er en tøff dame!

Gunnar Staalesen intervjuer Karin Fossum da hun vant Amalie Skramprisen i 2013

I 2013 mottok denne populære forfatteren Amalie Skramprisen. Siden jeg var tilstede ved arrangementet har jeg noen flotte bilder fra dette. Jeg har lest flere av hennes bøker og likt dem veldig godt, sjekk mine omtaler her og her hvis du har lyst.

Dere finner meg aldri av Robert Wilson

Den første boken om kidnappingskonsulenten Charles Boxer het Den største straffen og kom ut i 2012. Den har jeg ikke lest, men Et lite drap i Lisboa og Den blinde mannen i Sevilla likte jeg veldig godt. Jeg ga meg liksågodt i kast med Dere finner meg aldri, uten å ha lest første boken, og det gikk riktig så fint.

Forlaget om boken:
Charles Boxers datter Amy er 17 år. Hun er opprørsk og krangler til stadighet med de skilte foreldrene sine. Spesielt med moren Mercy, som hun bor hos. Hun bestemmer seg for å legge det gamle livet sitt bak seg og søke spenning.
Med en mor som er politietterforsker og en far som er kidnappingsekspert, har Amy lært seg mer enn nok om politiarbeid til å planlegge den perfekte forsvinning. På rommet sitt legger hun kun en beskjed til foreldrene: Dere finner meg aldri.

Mens Boxers ekskone Mercy etterforsker en alvorlig sak i London, følger Boxer sporene til Amy til Madrid. Boxer vet hvor lett livet kan gå under når man lever under radaren.

Han konfronteres med de mørkeste sidene i menneskets natur og erfarer bittert hvordan hans eget barn må stå til rette for hans gamle synder.

Robert Wilsons navn må ha lyst mot meg mange ganger, for jeg trodde han hadde gitt ut mange flere bøker enn det han faktisk har. Et par bestselgere hjelper selvfølgelig når en skal bygge seg et navn, og jeg kan ikke si annet etter tre bøker, enn at han skriver drivende godt. Etter å ha lest Dere finner meg aldri gleder jeg meg til forlaget får oversatt og utgitt den neste boken i serien "Stealing people".
Etter å ha lest hans hyllest til sin nylig avdøde kone Jane, den nærmeste medhjelper i skrivingen, blir det litt spennende å se om han klarer å fortsatt overbevise på denne elegante måten.

Dette er en thriller, og ikke en krim hvor etterforskning av et eller flere mord står i høysetet. Intensiteten er høy hele veien, med et temperament som passet meg godt. Overgangene blir bare røpet av et linjeskift, men det kommer den oppmerksomme leseren fort inn i. Karaktergalleriet er stort i denne thrilleren, men her er ingen overflødige historier. De forskjellige aktørene har sine utpregede personligheter så det er lett å komme under huden på dem, uten at de føles karikert på noen måte.

I tillegg til Amys familie, blir vi presentert for hardkokte gangstere, narkoselgeren El Osito i Madrid og kjøperne, far og sønn Chilcott i London. Et driblegeni på 12 år dras inn i en kidnappingshistorie, mens det er den sørgelige bakgrunnen hans som vekker mine følelser.

Begivenhetene finner sted i London og i Madrid, masse i London (så masse at jeg nesten holdt på å bestille meg en ny tur). Jeg elsker når handlingen i en bok tar meg med rundt i gater og på steder hvor jeg er kjent. Det hele utspiller seg i løpet av en drøy uke, og det eneste jeg vil røpe er at tingene ikke er helt sånn som det ser ut i begynnelsen.

Har du lyst å lese en påskekrim med høyt actionnivå og mye saftig dramatikk, satt i et miljø av banditter og gangstere, da er dette boken for deg! Jeg anbefaler den gjerne :)

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 412

Kilde: Leseeksemplar

Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud - en sterk norsk debut!

Wienerbrorskapet er forfatterens debutbok. Jeg trengte ikke mange kapitlene før jeg kjente igjen en stødig penn, og ga meg helt hen til den spennende handlingen.

Forlaget om boken:
Annette Wetre, den vakre og intelligente datteren til en ledende Krf-politiker, er forsvunnet. Sammen med sønnen på tre år er hun en del av den lukkede menigheten Guds Lys, som har isolert seg på gården Solro utenfor Oslo. Saken har knapt landet på skrivebordet til politietterforsker Fredrik Beier før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium, innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter. Men hvilke? Annette er borte. Sekten er bote. Tilbake ligger bare lik.

Det viser seg at laboratoriet har forgreininger tilbake til andre verdenskrig og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. Sammen med den unge PST-etterforskeren Kafa Iqbal står Fredrik Beier overfor en krimgåte som vokser til en storpolitisk thriller med endetidssekter og onsinnede konspirasjoner, hvor vår tids terror får næring fra nazitidens levninger.

Handlingen foregår i stort sett i nåtid i Oslo, hvor Fredrik Beier får oppdraget å finne igjen sekten som har forsvunnet . Ikke lenge etter dukker det opp et lik og Fredrik blir nødt å samarbeide med sin kollega fra drapsavsnittet, Andreas Figueras. I små glimt er vi tilbake, først til Wien i 1937, hvor Elsa og Kolbein føder en vanskapt jente. Disse to jobber i skjul med raseforskning sammen med Elias Brink. Resten av den tidlige historien finner sted midt i 2. verdenskrig, hvor Kolbein tar seg til London hvor han overbeviser de allierte at han vil jobbe mot tyskerne fra nå av.

Kafa Iqbal blir henvist til Fredrik Beier sin avdeling, og de jobber godt sammen, selv om flere av deres kolleger har problemer med å takle den utenlandskfødte, tøffe jenta.
Karakteroppbyggingen er gjort på en fin måte, en blir umerkelig måte fort kjent med de forskjellige karakterene, uten at spenningen avtar på veien. For det er en spennende bok dette her, med bomber og nedslakting og tema som rasebiologi, endetid og dommedag blir tatt opp. Han lufter moralske tanker om ideologi eller religion og om pest eller gasskammer, og det skremmende scenarioet hvor krigføring med miltbrann eller kopper på avveie danner et skummelt bakteppe.

I løpet av historien blir flere ledetråder lagt ut, men svarene hoper seg ikke opp mot slutten, en får underveis forklart hvordan enkelte ting henger sammen. Dette likte jeg godt, siden slutten ofte er spennende nok, og løse tråder av og til blir glemt nøstet opp.

Jeg liker godt historier hvor fortidige hendelser blir flettet inn i hendelser som skjer nå, og her greide forfatteren denne flettingen på en tydelig og lite forvirrende måte. Jeg ble veldig glad i Fredrik og Kafa og håper inderlig Ingar Johnsrud er igang med en ny historie hvor disse to etterforskerne er med. Håper de får ta rotta på Sebastian Koss som mot slutten helt tydelig holdt Fredrik for narr.

Ivar Nergaard som har lest inn boken gjør, som alltid en fremdragende jobb. Stemmen hans passer perfekt til denne type bok, og han leser raskt og med akkurat passe toneleie.

Jeg er ikke enig med Berit som synes at boken er for blodig og lite spennende. Etter min smak var det akkurat nok av begge deler. Les gjerne Astrid Terese og Berits flotte omtaler!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 11 timer og 30 minutter

Kilde: Lyttefil fra forlaget

Jeg har lest: Jordmor på jorda av Edvard Hoem

For å få tid til enda mer lesing har jeg bestemt meg for å ikke skrive om alle bøkene jeg leser. For å ha litt orden i systemet mitt, legger jeg allikevel ut et pittelite innlegg med noen tanker om boken.
Første bok ut i "Jeg har lest" er Jordmor på jorda av Edvard Hoem, en lydbokversjon jeg har lånt på biblioteket og hørt på cdspilleren i stuen. Det passet meg godt å høre denne på Kvinnedagen, og med Jordmoren fra Hope River i bakhodet, ble det en ekstra fin opplevelse.

Enda så mye Edvard Hoem har gitt ut, ble min første bok av denne forfatteren fjorårets utgivelse Slåttekar i himmelen. Den tok meg med storm så da jeg så Kleppanrova sin omtale av Jordmor på jorda, som kom ut i 2010, måtte jeg bare lese denne også.
Rose-Marie har også skrevet om boken.

Forlaget om boken:
Dette er første bindet i Edvard Hoems familiekrønike, som vi kjenner frå «Mors og fars historie» og «Heimlandet. Barndom». Den er samstundes skrive i anledning 100-årsjubileet til Jordmorforeninga.

I denne boka fortel Hoem om si tippoldemor Martha Kristine Nesje, eller Jordmor-Stina, som folk kalla henne, ei kvinne som i 1821 gjekk til fots frå Romsdal til Christiania for å bli jordmor. Ferdig utdanna gjekk ho tilbake igjen for å praktisere som jordmor i femti år.

Det er eit livsdrama, som framfor alt går føre seg i sinnet til ei husmannsdotter, som verken ville ta namnet til ektemannen eller bøye seg for bygdesnakket. I sin ungdom fekk ho heile bygda mot seg. I sin alderdom vann ho beundring og respekt. Men vegen dit var lang, den tok eit liv.

Jordmor på jorda er kort, bare på 4 cd`er, men den gir et livaktig bilde av hvordan det var å være en kvinne med bein i nesa, på midten av 1800-tallet.  Forfatteren er nøye med å poengtere ektheten i historien, ved å ta med hvor informasjon om Stina er funnet.
Det er forfatteren som leser, og det gjør han på en fin måte, uten tonefall eller andre geberder, men han leser til tider litt fort.

Jeg for min del vil gjerne lese mer av Edvard Hoem, og tar gjerne imot tips. 
Hva er din favoritt av ham?

Istvillingene av S.K. Tremayne - uhyggelig og spennende!!

Denne romanen er gitt ut på pseudonym. Forfatteren som vil holde sin identitet skjult er i følge ryktene en kjent britisk forfatter, så nå er det opp til leseren å se om hun kjenner igjen måten å skrive på. Jeg likte boken veldig godt, men kan ikke komme med noen hete tips på hvem forfatteren kan være.

Forlaget om boken:
Ett år etter at en av deres tvillingdøtre, Lydia, dør i en tragisk ulykke, bestemmer Angus og Sarah Moorcraft seg for å flytte fra London til en liten, skotsk øy utenfor Skye, som Angus har arvet fra sin bestemor. Der vil de forsøke å sette sammen bitene av sine knuste liv og komme seg på fote igjen. Men da deres gjenlevende datter, Kirstie, hevder at de har forvekslet hennes identitet - at hun faktisk er Lydia, og at det var Kirstie som døde, faller deres verden sammen igjen. Når vinteren kommer, og tåka siger innover, tvinges Angus stadig oftere vekk fra øya for å arbeide. Sarah plages av sorg og tvil, og føler seg mer og mer ensom og sårbar, mens Kirstie sliter med å finne venner på skolen og virker stadig mer forstyrret. Langsomt hjemsøkes Sarah av en uhyggelig mistanke - hva var det egentlig som skjedde den skjebnesvangre dagen da en av hennes døtre døde?

Stillhet som et ul, som et skrik. Hjertet mitt er 

den mest støyende gjenstanden i huset. 

Istvillingene er en lettlest bok som jeg slukte rått. Den var fortryllende creepy, så selv jeg, som tåler det meste, leste til tider med øyne vidåpne av skrekk. Historien balanserer på kanten av det overnaturlige, uten å falle over. Selv om jeg ikke tror dette kunne skje i virkeligheten, så er den troverdig på sin bisarre måte. Mye holdes delvis skjult, for å antydes litt etter litt, for ikke å røpe avsløringer som kommer mot slutten.

Sarah er hovedpersonen, og det er med hennes briller handlingen er belyst, selv om mannen Angus og døtrene også har sitt å si. Hun blir etterhvert desperat etter å hjelpe datteren som er tydelig forvirret etter tvillingsøsterens død, og samtidig blir hun mer og mer redd for temperamentet til sin mann.

Og jeg begynner å bli alvorlig redd for sinnet hans, den undertrykte voldsomheten det innebærer. Angus slo tross alt ned sjefen sin. Og hans fordrukne far slo moren hans halvt ihjel. Er Angus så annerledes? Han drikker i hvert fall, og han er sint hele tiden. jeg tror aldri han ville legge hånd på Lydia, men føler meg ikke lenger helt trygg når han er hos meg. Så nær. 

Det er et mønster her. Hva er det? Jeg føler det som om jeg glor på et sånt tredimensjonalt puslespillbilde, og at jeg må prøve å avspenne blikket for at virkeligheten skal komme til syne. 

Handlingen starter i London, men de flytter tidlig til noen karrige øyer helt vest i havgapet i Scotland. Det er et vidunderlig landskap som tegnes, med ramsalt hav, et yrende fugleliv, sel og ikke minst mye vær. At de er avhengige av båt for å komme seg til fastlandet, gjør stemningen nesten klaustrofobisk, mens rotteplager og mangel på internett og telefon, gjør at jeg føler angst på deres vegne.

Det er et godt tegn når jeg tar med meg bok på jobb og sitter alene og leser i pausen. Denne ble med på jobb, og trening ble droppet, så det bekrefter at boken fenget.

Til de som henger seg opp i skrivefeil, bør jeg komme med en liten advarsel for her finnes en håndfull å snuble i, i denne romanen, men det er dog det eneste jeg har å utsette.

Forlag: Font

Utgitt: 2015

Sider: 347

Kilde: Leseeksemplar

Biene av Laline Paull - en ridderroman med bier i rollene

Dette hørtes akkurat passe sært ut til at det kunne bli veldig bra. Etter å ha lest Silo, hvor alt foregår i et lukket samfunn, tenkte jeg at en bikube kunne bli like spennende.

Forlaget om boken:
Flora 717 er født til å være renholder i den stumme, laveste klassen i den strengt hierarkiske bikuben. Men Flora er ikke som andre bier. Hun er større og mørkere enn de andre arbeiderne. Dessuten kan hun snakke. Hun er en misdannelse som truer bisamfunnet og bør renses ut. Men en prestinne skåner henne og lar henne prøve seg som amme og barnepike. Da hun senere viser mot og styrke i kampen mot en veps som vil trenge seg inn i kuben, får hun også møte Dronningen, og føle hennes altomfattende kjærlighet.
Da Flora en dag tar spranget ut av kuben og kan fly med samlerne som henter inn sødmen fra all verdens blomster, har hun overskredet alle gitte regler. Men én lov er ukrenkelig: Bare Dronningen kan føde.


Vi sitter nær sagt på ryggen til den unge bien Flora, fra renholderslekten Flora, og følger henne i sin streben etter å finne seg til rette i kuben. Hun er smart og ambisiøs, og innordner seg ikke den stumt adlydende skaren hun hører hjemme.

Flora ble oppmerksom på et molekyl av en duft som skilte seg ut, og hjernen hennes oppfattet feromonsignalet: En hann - en Hann blir født!
Ære være Hans Hannhet! ropte flere hunnstemmer idet en stor bit dekorert voks falt ut, fulgt av henrykte hyl idet det bustete hodet til en splitter ny drone stakk ut av hullet. 

I kuben finnes politibier, droner, ammer, fruktbarhetspoliti, matsamlere, speidere og mange flere yrkesgrupper. De er delt inn i et strengt hieraki, som føles umulig å bryte ut av. De hakker på hverandre og rakker ned på hverandre hele tiden, og de som er nederst på rangstigen får virkelig gjennomgå. Biene har ikke et egennavn, men bærer navnet til gruppen sin, som Kaprifol, Lind og Hegg. Det er viktig å holde kuben frisk, så bier som oppdager lyter, sykdom og missdannelser, må passe seg før de blir drept eller jaget.

I begynnelsen av lesingen lurte jeg på om dette er en bok en kan lære om bier av, men selv om mye av dynamikken i kuben nok kan spores tilbake til sånn det virkelig er, så ble det etterhvert for fantasifullt til at det kunne være riktig. Det at de følger duftspor og feromonsignaler er nok riktig, og at de danser med svansen for å kommunisere, men Flora og de andre biene fikk etterhvert for mange menneskelige følelser.

Jeg var veldig begeistret de første 100 sidene, men etterhvert ble det litt for ensformig. Biene har sine konflikter og spenningen stiger til tider høyt, men jeg kommer ikke fra det at Flora bare er en av mange bier (som jeg ville klasket etter om den fløy meg for nær). Jeg føler ikke det hun føler, siden dynamikken i kuben er inndelt i grupper, og hun har brutt ut av gruppen sin og er et ensomt individ, får jeg det ikke til å stemme. Boken ble lest ferdig, men med noen hopp innimellom for å greie å nå slutten. Jeg følte ikke at jeg gikk glipp av noe da jeg sprang over 50 sider med jevne mellomrom, men fortsatte bare i handlingen der jeg landet.

Det er ikke tvil om at forfatteren har skrevet boken med respekt for, og i kjærlighet til naturen generelt og bier spesielt, noe innledning og epilog vitner om. De siste årene har det vært stort fokus på at biene forsvinner fra jorden, og hvilken viktig oppgave de har, så kanskje hun, med denne romanen har et håp om å surfe på den økologiske bølgen?
(eller kanskje jeg bare er veldig kynisk...)

VG trillet terningen til 5, noe som kanskje vitnet om at ting har gått meg hus forbi da jeg leste romanen. Ta gjerne en titt her!

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 371

Kilde: Leseeksemplar

Linda Olsson besøkte Litteraturhuset i Bergen i kveld

Kristin Øygarden intervjuer Linda Olsson om deler av hennes forfatterskap

La meg skrive deg vakre bøker lød tittelen på arrangementet, som fant sted på Litteraturhuset i kveld. Linda Olsson er i Bergen i forbindelse med lanseringen av den nye boken hennes I skumringen synger svarttrosten.

Tidligere bøker av forfatteren:

La meg synge deg stille sanger 2008

Tausehetens konsekvenser 2009

Din godhet 2012

I skumringen synger svarttrosten 2014

Jeg har lest alle de fire bøkene nevnt over, og liker dem alle veldig godt. Ser av et gammelt blogginnlegg at jeg faktisk har likt Din godhet best av alle, selv om den ikke er den som har gitt forfatteren hennes heltestatus.

Kristin Øygarden innleder sin samtale med Linda Olsson med å snakke om forfatterens debutbok som kom ut i 2008. La meg synge deg stille sanger kom ut i 2008, og ble en braksuksess over hele verden. Den har nå solgt i over to millioner eksemplarer og er oversatt til 27 språk. Forfatteren ga oss et lite handlingsreferat, men ved håndsopprekningen i salen etterpå viste det seg at "alle" hadde lest boken.

Olsson har bodd i New Zealand 25 år, og kunne fortelle at de fleste forfattere har en jobb utenom skrivingen. Hennes forfatterskap startet med at hun meldte seg på et skrivekurs, som senere resulterte i debutboken. Hun røper også at hun skriver for seg selv, og at det nesten er som en terapi, selv om hun er fryktelig uorganisert i sin skriving.
Siden flere av bøkene hennes har blitt skrevet parallelt på engelsk og svensk, var det jo interessant for publikum å vite hvilket språk hun tenker på. Det enkle svaret på dette er, ingen av dem. Hun tenker i bilder, og det kan en nesten forstå når en vet hvordan bøkene hennes er.

Etterhvert kom vi inn på handlingen i "Svarttrosten", og med sekvensene som ble lest så røpet de liksågodt 4-5 av de heftigste avsløringene midtveis og sent i boken. Jeg for min del var lettet over å ha lest boken, og syntes det var synd at de andre leserne ble frarøvet disse overraskelsesmomentene.

Hun skriver mye om vennskap og røtter, kraft, mot og kjærlighet, og det er helt tydelig når hun snakker at dette er aspekter av livet som er viktig for henne. Hennes kjærlighet til sitt "skaperverk", karakterene hun har bygget opp, er vidunderlig rørende. Det er som hun ser på dem som ekte mennesker, noen hun kjenner, er glad i, og som har en fremtid.

Linda Olsson røpet til slutt at hun er i gang med en ny roman, men at hun også samarbeider med en ung mann om en krim, som skal bli en trilogi. Svenskene kan glede seg til høsten for da kommer første del ut.

Har du ikke lest noe av denne forfatteren vil jeg anbefale deg å prøve henne. De fire bøkene som hun har gitt ut har den samme stemningen, men helt forskjellige handlinger, så de trenger ikke bli lest i rekkefølge.

Blod på snø er første del av Jo Nesbø sitt nye prosjekt

Kvelden før jeg leste boken var jeg tilstede på den bergenske utgaven av lanseringen av Blod på snø. Da jeg morgenen etter sto opp kl. 06:00 for å lese boken, merket jeg fort at kvelden i forveien ga meg et stort fortrinn.
Overskuddet fra denne boken og oppfølgeren, går til Harry Hole stiftelsen, som hjelper barn i fattige land med lese og skriveferdighetene, - et prosjekt verdt å støtte!

Forlaget om boken:
Hovedpersonen i Jo Nesbøs nye thriller er Olav Johansen, en ordblind leiemorder som har det med å forelske seg. 
Vi er i Oslo, desember 1975, den kaldeste vinteren i manns minne. Samtidig som Olav sliter med å få ferdig et langt kjærlighetsbrev, jobber han som leiemorder for Daniel Hoffmann, som kontrollerer hovedstadens heroinmarked. Hoffmanns bande blir utfordret av Fiskeren, en narkoselger som bruker butikken sin på Youngstorget som dekkoperasjon. 
Hoffmann kjenner seg truet fra alle kanter og lover Olav femdobbelt honorar og evig juleferie for et siste oppdrag: Han skal ekspedere kona, den vakre og forføreriske Corina.


Den store fanskaren til Jo Nesbø rynker kanskje litt på nesen over at boken, som bare rommer 172 sider er i korteste laget. Etter å ha lest boken vil jeg påstå at, ja den er kort men den er langt fra tynn. Det er ingenting "Harry Hole" over romanen, men et friskt pust fra en forfatter som nok gjorde lurt i å fornye seg litt. Dette er en innholdsrik historie, nesten litt Tarantino-aktig med sin lettvinte skyting og tendensen til "gladvold". Mye humor er her også, som fikk meg til å både humre og knegge, og på et tidspunkt lo jeg høyt - det er ikke hverdagskost.

Olav Johansen sin historie er skrevet i førsteperson og alt vi opplever ser vi gjennom hans øyne. Han er en type helt for seg selv, og leseren vil undre seg om han er helt kørka eller kanskje ikke så dum likevel. Til å være dyslektiker har han lest mye, men det er de andre "skavankene" hans som gjør ham sær. Hendelsesforløpet er kronologisk og lett å følge, og plottet er hakket mer originalt enn jeg hadde fryktet, da jeg først hørte om boken.

Her har vi å gjøre med en forfatter som er profesjonell til fingerspissene, og selv om jeg var skeptisk til den Agatha Christiepregede layouten, var forventningene høye. Dette er en absolutt velskrevet underholdningsroman, uten skildringer av verken de store følelsene eller vakre landskapene, det kan vi få i andre bøker.

Til de ytterst få Nesbø-skeptikerne der ute: Les boken, jeg er sikker på at du ikke kommer til å bli skuffet. (Om ikke annet så har du støttet en god sak ved å kjøpe den.)

Forlag: Aschehoug

Utgitt: mars 2015

Sider: 172 

Kilde: Kjøpt boken

Den usynlige mannen fra Salem av Christoffer Carlsson

Dette er første bok i en serie om Leo Junker. Forlaget kaller bøkene Stockholm noir, og det var virkelig noe dystert over denne historien, uten at det føltes depressivt på noen måte. Vil du lese en bok om mobbing og de ringvirkninger dette kan føre til, er dette en tankevekkende roman å ta med seg.

Forlaget om handlingen:
En ung kvinne blir funnet død i et herberge for hjemløse i Stockholm. I etasjen over våkner den suspenderte politimannen Leo Junker av sirenene.
Nesten tjue år tidligere, under sin oppvekst i Salem, møter Leo et søskenpar som for alltid vil følge ham. John og Leo blir venner, Leo og Julia blir noe mer. I skyggene skimtes noen som kommer til å forandre alt.
Sommeren er over og i utkanten av Stockholm begynner søket etter en gjerningsmann. Hvert steg leder bare lenger inn i en labyrint, en labyrint skapt av noen som ikke kan fanges.

Forfriskende original er det første jeg tenker, når jeg tenker tilbake på denne boken. Det står "krim" på coveret, men den delen som omfatter mordet er en syltynn tråd, som på ingen måte leder handlingen.

Tilbakeblikkene i Leo Junkers liv er mange. Vi går tilbake til hans tidlige barndom og også dramatikken i ungdomstiden er godt skildret. Det er mye spenning i alle tilbakeblikkene, og de føles hele tiden relevant for handlingen. Disse handlingstrådene fra tiden før han ble politi bidrar etterhvert til at vi blir godt kjent med Leo. Siden dette er første bok i en serie, er det jo bare bra at karakteroppbyggingen er omfattende.

Leo Junker er suspandert, men verker etter å komme tilbake i aktiv tjeneste igjen. Han blander seg derfor inn i etterforskningen, og får en stilletiende tillatelse til å gjøre dette. Det viser seg etterhvert at han har mer å bidra med enn han først hadde tenkt seg, og nettet snøres rundt ham.

Dette er en velskrevet og ryddig kriminalroman, med innsiktsfulle betraktninger rundt dette med mobbing. Plottet er i mine øyne originalt nok, og ikke en 13 på dusinet krim. Slutten var utrolig spennende og trådene ble samlet på en troverdig og grei måte. Jeg gleder meg til å møte Leo Junker igjen i forfatterens neste bok.

Overgangene blir i lydbokformatet litt umerkelige, og en må være observant hver gang Nicolay Lange-Nielsen trekker pusten litt lenger enn vanlig, da er det kapittelskifte, og en vet aldri hvilken tid man havner i. Det føles ikke forvirrende når en er obs på det. Innleseren leser forøvrig tydelig og greit og med et par unntak, uten for mye intonasjon.

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2015

Lyttetid: 9 timer og 9 min.

Kilde: Fil fra forlaget

I skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson

Leste du "La meg synge deg stille sanger" vil du garantert ha lyst til å lese denne nye romanen til Linda Olsson. Jeg har lest den, og frydet meg over å være tilbake i det samme litterære landskap som i forrige bok.

Fra bakpå boken:
Den unge tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og nyinnflyttede Elisabeth bor i samme trappeoppgang. De befinner seg alle i et stadium av livet hvor de føler på savn og et uforløst liv. En kontakt mellom dem opprettes, og etter dette oppstår den mystiske Elisabeth snart inn som en figur i Elias' tegninger. Figuren er en svarttrost.

Forlag: Vigmostad/Bjørke

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 390

Kilde: Leseeksemplar

Linda Olsson har et litterært språk som er så treffsikkert at jeg klamrer meg fast til boken. Hun gjør sine refleksjoner, men handlingen er ryddig og tydelig i sin form. Det er lett å lese og enda lettere å la seg rive med. Jeg slukte boken på to kvelder, og den dagen før jeg fikk avsluttet boken, var jeg stadig vekk tilbake i boken i tankene mine, midt i en travel hverdag.

I romanens begynnelse blir vi kjent med Elisabeth, som har trukket seg tilbake fra livet. Det ligger mye dramatikk i denne innledningen, og jeg føler raskt med Elisabeth, selv om jeg ikke skjønner hva det er hun holder på med. Det er nesten litt vanskelig å referere mer av handlingen, siden jeg da vil komme til å røpe detaljer som du som leser bør få kastet på deg, på samme måte som jeg fikk.

Tegneserietegneren Elias har også sine utfordringer, mens den litt eldre Otto er den som tar dem begge under sine vinger. Hun bruker mange bilder i romanen, som at det er vinter og kaldt når de har det som verst, men lir mot vår og sommer når ting forløses. På samme måte pakkes etterhvert opp flyttekasser, og ting faller på plass etterhvert som Elisabeth får det bedre.

Smakebit:
Til slutt taushet og stillhet igjen. Hun sank ned på puten. Pannen var fuktig av kaldsvette. Men så igjen, som et slag i ansiktet, lyden av brevsprekken som ble åpnet på nytt. Og stemmen. 
 Ja, ha det, da.
 Som om han visste at hun gjemte seg der inne.
 Den svake lyden av fottrinn på trappeavsatsen. En dør som ble lukket. 
 Hun pustet ut, lukket øynene og gikk ut på kjøkkenet.

Jeg syntes det var spennende, å sakte men sikkert skjønne Elisabeths motivasjon for å ha det som hun hadde det i begynnelsen, og samtidig følge hennes vei ut av den vonde sirkelen hun var kommet inn i. Også likte jeg godt at en av karakterene er en tegneserietegner, dette var veldig relevant for handlingen, som ga en tankevekkende vri til begivenhetene.

I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!

* * * * * * * * * * * * * * * * * * * *  

Lørdagskafè på DnS i formiddag - Anne Pedersdotter

Jon Ketil Johnsen, Bjørn Willberg Andersen og Trygve Fett fortalte om Anne Pedersdotter

Hva er vel mer spennende en historie fra ditt eget hjemsted? Senere i mars er det premiere på teaterstykket Anne Pedersdotter på DnS, og i dag var Lørdagskafèen viet dette stykket. Det var som vanlig Bjørn Willberg Andersen som ledet samtalen, som i begynnelsen var preget av en smule "panikk i kulissene". Morsomt for oss som til stadighet er i teateret, både i sal og på kafè, å se at ikke alt alltid er innøvd til fingerspissene.
Bjørn har ikke en hovedrolle, men skal spille en av prestene i stykket. Med seg på podiet i dag hadde han Jon Ketil Johnsen som skal spille selveste Absalon Beyer og den kjente historikeren og borgermesteren i Gamle Bergen, Trygve Fett.

Anne Pedersdotter er en av de mest kjente kvinnene 

som ble brent som heks i Bergen

Det var et allsidig program disse herrene hadde til oss i dag, som startet med en signingformel som skulle helbrede sykdom og beinbrudd. Daniel Sandèn-Warg spilte munnharpe mens Bjørn leste formelen. Skal si det fikk oss i stemning.

Teaterstykket Anne Pedersdotter er skrevet av bergenseren Hans Wiers-Jenssen og hadde urpremiere på Nationaltheatret i 1908. DnS hadde stykket på spillelisten i 1990, stykket har også blitt film og opera.

I dag fikk vi en liten smakebit fra stykket, lest av Reny Golgerø som spiller Anne P, Jon Ketil Johnsen som Absalon, og Pål Rønning som spiller sønnen til Absalon, Martin. Teksten var lang nok til at jeg levde meg godt inn i det. Selv om de sto der i vanlige klær, uten kulisser og med manus i hendene, fikk jeg på et tidspunkt en liten klump i halsen.

Videre fortalte de om det brutale samfunnet på denne tiden hvor alle var mot alle. Det var en spennende tid med store omveltninger både sosialt og yrkesmessig. Vi er midt i reformasjonstiden, kirken mistet all sin eiendom, og det ble en kamp mellom kirke og stat. Kalmarunionen opphørte og Norge ble lagt under Danmark. Borgerskapet ble en ny samfunnsklasse og den, sammen  med kongen skapte et nytt samfunn. Midt oppi dette er det mye pest og sykdom og folk tror fullt og fast på hekseri. Siden det ikke er noen leger i Bergen på denne tiden, er det kloke koner og barteskjærere som etter beste evne hjelper folk i nød. Det var på denne tiden de oppdaget Amerika og fant veien til India, det var den tiden da de forstod at jorden ikke er flat!

Til sist snakket de litt om hvor forfatteren Hans Wiers-Jenssen har hentet inspirasjon til stykket, og fikk forklart hvordan ikke alt er likt som i virkeligheten. Han har tatt seg noen kunstneriske friheter både når det gjelder aldersforskjellen på Absalon og Anne P. og også andre detaljer rundt herkomst er endret på.

Jeg satt helt fremst, ytterst på stolkanten og lyttet med store øyne. Det var et utrolig nyansert bilde Tryggve Fett og de andre klarte å skape, og jeg frydet meg over å ha to ferske premierebilletter i lommen.

Dette blir bra dere, løp og kjøp billetter med en gang!!

Lansering av Jo Nesbø sin nye roman - i Bergen!!

Jo Nesbø blir intervjuet av Sondre Lerche

Onsdag 4 mars ble Blod på Snø lansert, og allerede i dag besøker Jo Nesbø Bergen for å prate om boken sin. Atmosfæren var god og stemningen avslappet når de to scenevante guttene møtte sitt mest ihuga publikum på Ole Bull Scene i kveld.

Det var musiker Sondre Lerche som intervjuet Jo Nesbø, og samtalen dem imellom bar preg av deres felles interesse for musikk. Sondre kunne nesten ikke styre sin begeistring og boblet over av tankerekker han bare måtte få lufte for selveste Nesbø. Han bevegde seg helt på kanten av hvor lange og ulne spørsmål kan være, men Jo er dreven og forsto fort hvor intervjueren var på vei. Publikum fulgte fascinert med, og jeg frydet meg over å bli bedre kjent med denne forfatteren.

De startet med å snakke om forskjeller og likheter mellom å skrive musikktekster og romaner, og Sondre ville gjerne vite hvordan forfatteren oppfører seg når han "verper på en historie".

I denne forbindelse minnet Jo Nesbø oss på Karusellmusikk, hvor han skrev sangtekster og noveller om hverandre, og ga ut både bok og CD i samme pakke. Jeg har hatt begge deler, men finner bare boken, så nå blir det re-read av novellesamlingen Karusell-musikk.

Uten å nevne Harry Hole med et ord, kom de inn på den nye boken. En tynn liten flis av en kioskroman (hans ord) på 172 sider, satt tidsmessig på 70-tallet i Oslos skyggeverden. Stilbruddet fra de "slå-en-mann-ihjel-tykke" bøkene om Harry Hole er tydelig for alle, og har sin naturlige forklaring. Faren for å begynne å gjenta seg selv lurte, og Jo Nesbø ville gjøre noe annet. Det må jo være lov, selv om det fremdeles funker det en holder på med.

Blod på snø er inspirert av blant andre hans favorittforfatter Jim Thompson, og da prosjektet ble påbegynt var intensjonen å gi den ut under pseudonymet Tom Johansen. Historien han kokte ihop rundt dette ble for meg litt uforståelig, men det endte med at han ikke fikk lov å gi den ut under dette navnet, men durte i vei med planen sin, og håper at leserne er med på leken. Sjekk ut hva VG Rampelys skrev om dette.

Det er en fryd å oppleve Jo Nesbø "live", både når han synger og når han prater om bøkene sine. Nå gleder jeg meg storveis til å sette meg ned med den nye boken hans, og se hvilket univers han har meislet ut for oss denne gangen. Omtale kommer....

Noen får bursdagspresang litt på forskudd i år :)

Steinhimmelen av Karin Brunk Holmqvist

Steinhimmelen er en roman som kom ut i 1999, men som de har valgt å gi ut på nytt ettersom bøkene hennes fra Kivik har blitt så populære. Handlingen er lagt til Kivik, liksom de andre bøkene, men den skiller seg ut som en tanke mer melankolsk enn de andre.

”Om man elsker i gangen utenfor Kongegraven ved fullmåne, løfter
steinene seg og danner en steinhimmel. Da vil kjærligheten vare evig.”
Sagn fra Kivik 

Forlaget om boken:
Kivik er kunstnernes og eplehagenes by. Klimaet er mildt og godt, strendene hvite og havet bølger blågrønt. Det er der Erna bor. Hun er 34 år, ukysset og bor fortsatt hjemme på foreldrenes gård. Erna er sjenert og stille og blir holdt stramt i tøylene av sin far. Det er ikke ofte hun får gjøre som hun vil, og hun har nesten gitt opp drømmen om et eget liv. Men så finner hun et mystisk kjærlighetsbrev i en bok som hun kjøpte på auksjon.
 Deretter dukker det opp enda et brev. Det er den nyinnflyttede kunstneren Börje som finner det, og kjærlighetsbrevene fører ham og Erna sammen. De prøver å finne ut hva som skjedde med de elskende, og noe skjørt og vakkert vokser frem.


Siden forlaget så greit har referert det meste som skjer, så nøyer jeg meg med å si noen få ord om hva jeg synes om den. Jeg har lest 4-5 bøker av forfatteren, og etter Potensgiverne har nok begeistringen sunket sakte men sikkert. Det meste gjentas fra bok til bok, både stemningen, spenningen, karakteroppbyggingen og slutten går liksom igjen, selv om handlingstrådene er forskjellige.
Dette er en ultra feelgood-bok for den eldre garde. Selv om hovedpersonen i Steinhimmelen er et ungt menneske, så var det ingenting ungdommelig over settingen.

Liker du måten hun skriver på, så kommer du nok til å fryde deg over denne boken, men liker du at feelgood-bøkene du leser har en snert, så vil jeg påstå at den mangler her. Kanskje det var det at jeg ikke greide å identifisere meg med verken hovedpersonen eller noen av de andre karakterene i romanen.

Boken er utgitt på nytt av Silke forlag  i år - takk for leseeksemplaret!

Baobabtreets frukt av spanske Maite Carranza

Når sosialantropologer skriver romaner blir det ofte veldig bra, så jeg frydet meg da Baobabtreets frukt havnet i postkassen min. Maite Carranz har skrevet 40 bøker, men dette er bare hennes andre roman for voksne. Jeg håper inderlig at hun fortsetter å skrive for voksne, for dette er uten tvil, den beste boken jeg har lest i år!!

Forlaget om handlingen:
Tenåringen Binta forsøker på beste vis å fortrenge at hun ikke kan møte sin gryende seksualitet på samme måte som de fleste av sine jevnaldrende venninner i Barcelona. Men da faren vil sende den fem år gamle lillesøsteren på en hemmelig reise til hjemlandet Gambia, våkner Bintas kamplyst. Lillesøsteren skal ikke lide samme skjebne som henne.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 411

Kilde: Leseeksemplar

I helgen har jeg lest årets beste roman, det er ikke tvil Baobabtreets frukt tok fullstendig innersvingen på meg. Vil du lese en bok som er dypt rørende, spennende og lærerik, så er dette boken for deg!

Seks tusen klitoriser blir hver dag kastet i søpla. De blir skåret av med rustne kniver, glasskår eller barberkniver som blir brukt igjen og igjen. Lemlestelsen foregår uten antibiotika, bedøvelse eller andre medikamenter. Omskjæring av kvinner er noe jeg har hørt om, noe jeg selvfølgelig, som alle andre tar sterk avstand fra, men de omstendighetene som kommer frem her har gitt meg et mye mer nyansert syn på denne sterkt innarbeidede afrikanske tradisjonen.

Romanen har sin handling i bydelen Matano, Barcelona i nåtid, men i drypp er vi tilbake til Bacau i Gambia hvor hovedpersonene kommer fra.
I Matano bor Aminata sammen sin mann og deres fire barn. I tillegg til disse blir vi kjent med Lola, som er 39 år og lege på dette stedet. Vi blir kjent med henne i en overgang hvor hun har blitt forlatt av kjæresten sin, og bosetter seg i Matano for å arbeide som barnelege. Hun har også sin historie som gir et fint perspektiv til resten av romanen. Lola skal komme til å spille en viktig rolle i Aminata og barnas liv.

I den afrikanske tradisjonen vi blir kjent med her finnes det mange fordommer, og spesielt rundt det å omskjære, eller "rense" jentebarn. Flerkoneri er også et tema, og den hakkeorden som finnes i familiene kommer klart frem. I mitt hode, er det mennene som bestemmer i disse kulturene, men her kommer det frem at bak denne makten står en mor, som sønnen ikke kan stå i mot. Det er bestemødrene som sørger for at barna blir omskjært, i en sermoni hvor mødrene holdes utenfor.

Aminata kan ikke fatte det. Folk i Vesten virker jo ikke skitne, det stinker ikke av dem, de får ikke dødfødte barn, ektemennene forstøter dem ikke, og matvarene råtner ikke i hendene deres. 
  Hun som trodde at...
  Hun vet ikke lenger hva hun trodde. Alt det hun en gang trodde, smuldrer bort.
Hun lever i en verden som er uren, infisert, og hun hadde ikke vært klar over det før noen sa det til henne, klart og tydelig.
  Allikevel hadde hun visst det.
  Hvorfor hadde hun ikke villet være ved det? Hvorfor hadde hun ikke villet innrømme at Binta gikk på en skole med urene jenter?

Jeg likte godt måten Aminatas skjebne blir beskrevet gjennom hennes historie, og ikke minst hennes mor Rama, som gir et litt mystisk svøp til romanen.
Maite Carranza har en formidabel evne til å tydeliggjøre karakterene sine. Til og med de som får minst plass i historien, fikk jeg gode bilder av, mens de tre jentene i familien og deres forskjellige kamper er beskrevet på en engasjert og innsiktsfull måte.

Det er helt tydelig at forfatteren har god kjennskap til dette viktige temaet, og greier å formidle en forståelse som favner alle synsvinkler. Dette er ikke en roman som fordømmer, verken menn, afrikanere eller deres levesett, men belyser tematikken på en tankevekkende måte.

Språket er rett på sak, her overlates lite til leserens forestillingsevne, og hun benytter seg ikke av refleksjoner som legger demper på tempo i boken. Den er spennende tvers igjennom, og ved flere anledninger tok enkelte vendinger rent pusten fra meg.

Romanen anbefales på det varmeste!